Aktivt hundehold/avl og uteforstående familie

[Benedicte]

Her kommer det stadig drypp om at jeg kommer til å ende opp uten venner og familie, fordi jeg bruker så mye tid på hunden, og er svært lite sosial ellers.

Huff. Det har jo IKKE sammenheng å være lite sosial og å drive mye på med hunder

[MonicaT]

Jeg har gitt opp jeg. Prøver å bare nikke og si "jaaadaaa" eller noe, men det hender det koker over og jeg blir forbanna. Sist vi hadde en sånn klinsj var på julaften faktisk, og dere skulle bare visst hvor mange fine svar jeg hadde til dem når jeg kjørte på vei til ei venninne.. hehe

Men jeg hadde reagert som deg, Lill. Hadde aldri spurt de om de kunne være barnevakter igjen om jeg skulle ut på noe hunderelaterte greier. Men jeg er en anelse vrang og steil, det er ikke sikkert at det er lønnsomt i lengden

Jeg gjør ganske likt som 2ne. Min familie skjønner ikke hundeholdet mitt.

Når jeg kjøpte Amigo for 2 år siden fikk jeg høre det fra alle kanter - jeg var nesten dødsdømt. Med 2 hunder kom jeg til å ende opp alene og miste jobben ....

Lillesøstra til mamma hadde hunder når hun levde og det gikk litt over styr. Det ble for mange hunder, hun mistet kontrollen og det ble bare kaos. Og da blir det overført til meg - at jeg kommer til å ende opp sånn.

Jeg spør minimalt min familie om hundepass - jeg bruker heller Kennel.

I fjor spurte jeg broren min og han passet de en langhelg. Hvorpå han sier at han gleder seg på en måte til Toya er borte, for da er det bare 1 hund ...han skjønner ikke at jeg da skal ha en ny en.

Familien min er nok glad i hundene, men de skjønner ikke lidenskapen og kraften.

Nå har kjæresten min en hund også, så da blir det tre. Og sikkert fire etterhvert. Så da blir det vel enda verre ...

Kan bare tenke meg når vi får barn hvordan det blir.

Jeg synes det høres ut som en lur ide å sette seg ned alle sammen og ta en samtale. Sånn at de får høres dere versjon av saken og innse at sånn er det. Så kan de slutte med sånne kommentarer.

[Gjest]

Min familie er jo verre enn meg og sitter sannsynligvis med en hund mer enn meg om ikke lenge, så der hører jeg sjelden noe og de stiller opp masse med å passe hundene osv.

Mamma har vokst opp i et hjem der man var mer opptatt av penger, karriere og døde gjenstander og hun fikk aldri ha dyr.

Så hun overkompanserer nesten i sitt voksne liv med 4 barn og masse dyr!

Like glatt gikk det ikke med svigerfamilien. Det startet veldig dårlig.

De hadde hjulpet oss og følte dermed at de hadde noe på oss da vi skulle kjøpe vår første hund sammen.

De prøvde å mene at vi ikke fikk lov til å kjøpe hund. Jeg grudde meg hele dagen men motet meg opp til å ringe svigermor, og det var vel første gang hun fikk se min noe mer stae og bestemte side. Dessverre gråter jeg ofte noe når jeg blir sint (noe jeg hater for jeg fremstår som svak når jeg egentlig er rasende..) så vi diskuterte veldig og gråt begge to.. og hun gav seg egentlig ikke, men Ellie kom jo som planlagt, noe hun ble veldig sint for dengangen tror jeg.

Men med tiden så har det blitt bedre, Ellie har klart å sjarmere seg inn - og de har fått mer respekt for oss og innser at vi faktisk er voksne (eller Øivind da, jeg er jo fremdeles en småpike hehe).

Det har vært noen småproblemer underveis, men i mye mindre skala. Det er også noe mer problemer i forhold til andre i den familien, men de er ikke like nære, altså betyr det mye mindre.

Jeg tror man vinner litt respekt fra folk ved å ikke gi seg på ting som er viktige for en, og jeg har derfor stor tro på at dere tar en samtale der dere er veldig tydelige.

Da vi skulle ha Balrog hørte vi ikke et knyst.

Og hvem er det som nå passer Ellie en gang i uken og skjemmer henne bort? Svigermor.

[Mud]

Det er liksom ingen som bryr seg med om far i huset er fotballgal og mor driver med scrapping eller noe like vanvittig...

Men HUND! Da blir man plutselig Viggo Venneløs og neglisjerer barna da eller? Så teit...

Tilmed mamma som ikke er superglad i hunder skjønner greia liksom. Og hun har aldri hatt en hobby i hele sitt liv. Bortsett fra å se på sport da, og det bruker hun mer tid på en jeg gjør på bikkjer...

[SFX]

For det første er jeg enig i at dette primært er din (kommende) manns kamp, så lenge dere deler livsstilen.

For det andre må dere få fokuset over på det positive - Soph lærer medfølelse og sympati, lærer ansvar og omsorg. Det er sosialt for deg, du får venner, er i aktivitet, får frisk luft, beriker kropp og sjel. Blablabla, prøv å drei fokuset over på alt det gir dere, ikke alt det koster dere i tid og penger.

For det tredje har sikkert svigers sine hobbier og interesser som sluker penger eller tid eller whatnot's - parer med det.

For det fjerde - ikke involver svigers i alt som skjer, ikke vis dem regnskap og budsjett, ikke fortell hver gang noe skjer. Det er ikke deres business, de har ikke noe med å ha detaljert oversikt over deres pengebruk og tidsfordeling.

Eller så får du gjøre som ei venninne gjorde - løy om hvor mange hunder hun hadde, for ingen klarte å holde helt tellingen uansett (de var for mange til at hun alltid kunne ha med alle, så da var det lett å gi et tall sånn cirka i nærheten av fasiten).

[Aymee]

Helt enig med Tulip og SFX (og alle de andre også, egentlig). Det er mange fine fordeler med å vokse opp med dyr rundt seg, så fokuser på det!

Håper det går seg til

[Anita F]

Jeg skjønner heller ikke hvorfor så mange skal legge seg opp i andres interesser. Om man driver med hund, hest eller scrapping må man da vel selv få bestemme? Om det er pengene som bekymrer dem så kan jeg lett skrive under på at av mine hobbyer opp gjennom tidene så er det noe så 'uskyldig' som scrappingen som har kostet mest.

Jeg har vel aldri møtt de store problemene med det og ha hund(er) i forhold til familie, men jeg får noen skjeve blikk når jeg drar på ustillinger eller kurshelger. Og jeg har nok hørt noen kommentarer i forhold til at det blir mindre tid på barna. Men jeg prioriterer jo ikke bort barna til fordel for hund! Barna har også en far som er sammen med dem, og de har det ikke noe verre om de er hjemme med han ei helg eller om de er med meg ei helg!

Mannen har tidligere spilt mye i band og vært borte store deler av helga. Det var ingen som mente han nedprioriterte sine barn i forhold til sine hobbyer, men i forhold til hund vil jeg tro mange kan ha noe å si. Nei, folk skal alltid mene så mye, så jeg bryr meg ikke så hardt lenger.

Jeg har fått noen kommentarer på at jeg kun 'snakker' om hund på FB, men da sier jeg at det er et bevisst valg i forhold til at jeg ikke ønsker og oute barna mine så mye på nett, og bloggen min er en hundeblogg og ikke en familieblogg, selv om jeg også kan finne på og legge inn et bilde av familien der.

I trådstarters situasjon så vet jeg ikke om jeg ville sagt at det er hans 'problem' jeg. Han bryr jo seg tydeligvis ikke så mye om det som TS gjør. Så lenge dere to er enige så finner dere ut av det! Men å snakke med de og forklare hvordan dere ønsker å leve livet deres er nok ikke så dumt Jeg satte vel ned foten ganske raskt når jeg flyttet inn på gården til mannen, og fortalte hvordan mitt hundehold var annerledes enn deres hundehold med en elghund som eide hele bygda. Svigermor har passet gammelhunden min, men ville og gale Jubi turde hun ikke ha ansvaret for. Nå håper hun at min neste hund skal bli så grei at hun kan låne han med seg på turer

[tulip]

I trådstarters situasjon så vet jeg ikke om jeg ville sagt at det er hans 'problem' jeg.

Det er helt logisk at TS ikke skal "gå i kamp" mot partners familie om han er enig i felles livsstil! Det gir bare den klassiske *oss mot deg som tok barnet vårt fra oss og forandret ham* holdningen! Han må selv ordne opp i hans familie, slik at de ser at det er HAN som vil ha det slik og sånn.

Hadde de derimot hatt forskjellig holdning til hundeholdet, måtte TS selvsagt gitt klare medlinger selv om hvordan hun ønsker å ha det, og at partner har gått med på det. To vidt forskjellige scenarier det der.

[Djervekvinnen]

Uff jeg har det på samme måte, ihvertfall litt. Foreldrene mine var ganske negative til hele hundeholdet da jeg fikk meg hund. Men etterhvert ble de kjent med hunden og det ble mer koselig. Men så skulle jeg få en til og det forstod de ikke helt, men også det ble de vant til og aksepterer det. Jeg er veldig glad for det, men de har vel strengt tatt ikke noe valg hehe. Men så har jeg en søster som merkelig nok er så anti hund. Jeg skjønner ikke hva problemet er, men siden i begynnelsen har det vært bare klaging og styr om hundeholdet mitt. Jeg har aldri presset på mine hunder på henne, og det er faktisk veldig sjeldent hun har møtt dem, men alikevel er det et SÅ problem for henne at jeg har hund! Beskjeden jeg fikk da jeg sa at jeg skulle få ny hund . "Jeg skjønner ikke at du GIDDER! " Og enda koseligere da min forrige hund var operert og syk og jeg nevnte det til henne at jeg syns synd på hunden, så hadde hun sagt til en veninne av seg : " jeg syns nå synd på søstra mi (meg) som synes synd på en hund!" Det var svært sårende.

Jeg løser dette med å ikke snakke om hund i nærheten av henne, og jeg treffer henne så sjeldent uansett at de gangene jeg er med henne, er jeg uten hund og snakker ikke om hund. Jeg lever mitt liv som jeg vil, og hva hun mener driter jeg i. Hun er sikkert bare misunnelig!

[:)Kine]

Uff.. Jeg føler med deg. I min familie er alle veldig forståelsesfulle og har mye respekt for vår hobby.. Bortsett fra farmor! Og det at denne ene personen, som ikke engang er en av de aller nærmeste, ikke klarer å forstå og respektere våre valg det er grusomt irriterende. Da vi skulle få Kuma fikk vi den reaksjonen! "HÆÆÆ??!? Skal dere ha EN til?? :rolleyes2: " Jeg er bare så glad for at det er på min side, og ikke samboer sin at vi får den reaksjonen. For det hadde sikkert bare vært enda mer sårende da.

Ellers så hadde jeg og gjort som deg. Ikke spurt om barnevakt og heller vært sta og klart det på egen hånd. Det er sånn jeg fungerer, og det har vel aldri kommet noe godt ut av at jeg skal være så sta.

[Pringlen]

Hmmm. Skjønner ikke helt hvorfor man skal finne seg i at andre (familie eller ei) legger seg opp i hvilket liv man velger å leve? Om det er sammen med x-antall hunder, eller noe helt annet. Mitt liv, mine valg - ingenting å kommentere - punktum:)

[Guest lijenta]

Her har jeg etter hvert blitt døv i forhold til kommentarer angående hundene. Resten av familien utenom mine foreldre tar det som en selfølge at jeg har to hunder og når en faller fra så skal det komme en ny.

HVa med å ta det litt andre vegen invitere dem med på en utstilling ikke for å diskutere hvor mye alt koster emn da kan dere jo vise at det går ann å gjøre dette til en familie begivenhet. Tenke litt andre vegen enn bare konflikt.

[Kensington Gate]

Sympatiserer. Har en mor som må hinte hele tiden. "Du skal vel ikke ha flere hunder?" "Er det ikke dumt at du er så bundet?" "Du skal vel ikke ha kull?" "Angrer du ikke?" Pakker det inn i sympatiske spørsmål med håp om at jeg skal plutselig innrømme hvilken tabbe jeg har gjort og at jeg hater hundeholdet mitt og egentlig vil bo i byen og reise på fritiden. Men så er hun sånn at så lenge jeg gjør noe som hun ikke er for, så gjør jeg det på trass, tror hun.

Jaja, de mener jo det beste. Jeg prøver å la det gå inn det ene øret og ut det andre.

[Raksha]

Sympatiserer. Har en mor som må hinte hele tiden. "Du skal vel ikke ha flere hunder?" "Er det ikke dumt at du er så bundet?" "Du skal vel ikke ha kull?" "Angrer du ikke?" Pakker det inn i sympatiske spørsmål med håp om at jeg skal plutselig innrømme hvilken tabbe jeg har gjort og at jeg hater hundeholdet mitt og egentlig vil bo i byen og reise på fritiden. Men så er hun sånn at så lenge jeg gjør noe som hun ikke er for, så gjør jeg det på trass, tror hun.

Jaja, de mener jo det beste. Jeg prøver å la det gå inn det ene øret og ut det andre.

Er din mor i slekt med min?

Jeg flirer litt da, jeg har en mor som er og alltid har vært veldig opptatt av kunst. Hun male selv og har vært innom alt fra akvarell til akryl, via silke og diverse greier. Hvertfall, jeg er og har alltid vært veldig overfølsom for maling og kjemikalier, men neida, jeg er vokst opp i oljemaling og whitespritdunst. Har ikke tall på hvor mange kunstutstillinger jeg har vært på. Hvor mange kvelder min mor har vært på "malingen" eller diverse kurs og greier.

Men min hobby, som er hund, nei, den skjønner hun seg ikke på. Jeg har prøvd å trekke paraleller, hun skjønner ikke. Det toppet seg da jeg mistet Knøttis og hadde bestilt Snusern, og samtidig ordnet så bror fikk hund. Da skjønte hun ikke hvorfor jeg skulle ha hund, jeg kunne jo låne bror sin?! Sånn for å illustrere hvor på tur det var, han bor i stavanger, jeg bodde da i oslo...

Jeg velger å ikke krangle med henne mer, blir bare "jaaaaaaaaaaada mamma" "jeg vil ha det slik" "jaaaaaaaaaaaaaaaaaa mamma" når hun setter i gang. Og hun prøver stadig å "hjelpe meg" med å si at hun kan ta med Kasko til Nigeria, så kan Lupin dra til oppdrettern sin, så har jeg bare kahlo. Er jo sååååå mye enkler med bare en, og blalblabla. Men jeg vet at jeg har henne i ryggen uansett hvor mye hun mener jeg kaster bort tid og penger på dyrene mine. Heldigvis!

[soelvd]

...

Skikkelig OT, men nå ble jeg veldig nysgjerrig. Hvor i Numedal holder du til? kan ikke huske å ha sett shibaer der..

Ellers: familien min har hund selv og forstår det. Svigefamilien derimot... Vi får stadig hint om å kutte ut med hundetullet og få oss skikkelige beibier i stede. Neste gang jeg hører den kommentaren smeller det nok for meg. For det første er hund viktig for meg og for det andre har de ingenting med når vi skal ha beibi å gjøre. De gir også uttrykk for at alt må jo være frykelig styrete med hund, vi kan jo ikke reise på ferie, hunden tar plass i bilen, blabla.

Jeg har bare innsett at vi er forskjellige.

[Guest Yellow]

I fjor spurte jeg broren min og han passet de en langhelg. Hvorpå han sier at han gleder seg på en måte til Toya er borte, for da er det bare 1 hund ...han skjønner ikke at jeg da skal ha en ny en.

Huff, slikt sier man bare IKKE!

Vil forresten legge til at heldigvis er hele familien min veldig glade i min Bajazz, og han er alltid velkommen når som helst, han er et familiemedlem for alle, og det er jeg veldig takknemlig for.

Det eneste er at de nok ikke alle forstår meg eller mitt hundehold helt (snakker ikke bare om familie nå), men det er jo også rett og slett fordi de fleste ikke er "super" hundefolk flest.

Når det er sagt, har jeg vært på en liten familiemiddag tidligere i dag med faren og halvsøsteren min, der jeg fikk skryt av hvor godt jeg tar vare på hunden min, at han ser både fin og velstelt ut og at jeg følger så godt opp med han angående "dietten" hans (råfôring), og det er selvsagt veldig hyggelig å høre.

[Heidihj]

Sypatiserer. Må være en veldig kjedelig situasjon.

Foreldrene mine har aldri helt skjønt min hundegreie, men dem godtok den når jeg bodde hjemme med Elwira. Nå i våres bestemte jeg meg endelig for valp igjen, og da turte jeg ikke si noe til familien før det var helt sikkert.

Jeg husker jeg tok en telefon til mamma rundt påsketider og fortalte at jeg hadde vært hos en oppdretter hos alaskan malamute, og stod nå på valpeliste. Hun blei målløs.. Hvordan kan en student ha to hunder?! Også en malamute da..

Men mamma ble med å hilste på oppdretter og valpene flere ganger, og var med på å holde det hemmelig for resten av familien. Pappa fikk en flaske vin og et valpebilde av Mayah 5 dager før henting Han innså da at han ikke kunne si noe for å hindre det, men jeg var helt sikker på at jeg ikke var velkommen hjem med begge bikkjene framover.

I dag er familien veldig glad i malamuten, og pappa sier han gleder jeg til resten av spannet kommer sånn at vi kan kjøre slede og få drahjelp med pulk

Mange i min familie har hund, farmor har vært dommer og aktiv i raseklubben i flere år, og min tante har drevet hundepensjonat. I tillegg har jeg onkel som er sporinstruktør og jeger, og fetter som har flere godkjente ettersøkshunder. Støtte fra disse har hjulpet meg veldig til å gå foreldrene mine til å forstå at det er dette jeg vil!

[Aymee]

Skikkelig OT, men nå ble jeg veldig nysgjerrig. Hvor i Numedal holder du til? kan ikke huske å ha sett shibaer der..

Ellers: familien min har hund selv og forstår det. Svigefamilien derimot... Vi får stadig hint om å kutte ut med hundetullet og få oss skikkelige beibier i stede. Neste gang jeg hører den kommentaren smeller det nok for meg. For det første er hund viktig for meg og for det andre har de ingenting med når vi skal ha beibi å gjøre. De gir også uttrykk for at alt må jo være frykelig styrete med hund, vi kan jo ikke reise på ferie, hunden tar plass i bilen, blabla.

Jeg har bare innsett at vi er forskjellige.

Vi fikk høre det samme en god stund. Så kom helga da mine foreldre og svigers møttes for første gang, og jeg vitsa med mamma om at det var bare å ta bilder av bikkja mi, fordi de eneste barnebarna de ble å få hos MEG ble å være firbeinte. Rett forann svigers, som vi ikke akkurat har diskutert "vi skal ikke ha barn"-avgjørelsen med. Resten av kvelden var ikke like koselig.

På den andre sida så slipper vi mas nå.

[Synnikken]

Jeg har en veldig "av og på" familie.

I min familie har min søster alltid drevet på med hund, det har vært hundepass hele veien gjennom oppveksten, men noen egen hund. Nei, DET var glemmesak.

Når jeg fikk Boris fikk jeg han på betingelse fra at jeg da gikk mer tur og forhåpentligvis gikk ned i vekt, for det mente mine foreldre jeg trengte. Jeg trengte bare nevne mer tur og trim og de sa Ja.. Dette hadde aldri funket for min søster fordi hun har alltid vært tynn... sært men sant.

2 år etter Boris, ble det klart at jeg skulle flytte til nabohuset, jeg fikk da mops nr2. De skjønte ikke hva jeg skulle med den valpen for hun var jo min søster sin (fôrvalp). Jeg tjente jo ingenting på å ha henne...

Nå den dag idag, når jeg har to hannhunder boende hjemme og en tispe på fôr så får jeg veldig av og på dager fra mine foreldre. De spør og graver om når jeg skal ha kull, hvorfor jeg ikke bare kan bruke de hannhundene jeg har på tispene (jeg har rett på ett kull på en solgt tispe) fordi jeg da tjener mest.... Så, de er rett og slett mest opptatt av pengene.

Jeg fikk høre av mine foreldre at jeg var egoistisk som reiser til NKK Bø, for da er min far i alpene på skitur, og mamma alene hjemme. Noe som vil si at min mor kommer til å være alene i 3 døgn. Dette var usselt gjort av meg, og de kunne ikke skjønne at jeg gjorde dette mot de. De innser rett og slett ikke at jeg har FLYTTET UT, selvom jeg er naboen deres. De tror at hundeavl bare er å Smache to hunder sammen, 63 dager og pengene ramler inn, dessverre. Prøver jeg å forklare dette for de på noe vis får jeg høre at jeg kommer til å være alene resten av livet, uten familie og venner.

Jeg vil påstå at 75% av mine venner, er hundefolk fra blandt annet hundesonen!

[Guest 2ne]

I fjor spurte jeg broren min og han passet de en langhelg. Hvorpå han sier at han gleder seg på en måte til Toya er borte, for da er det bare 1 hund ...han skjønner ikke at jeg da skal ha en ny en.

Broren din høres nesten like sjarmerende ut som broren min. Han (broren min altså ) ringte på torsdag og spurte: "Døh, har du tatt livet av den der bikkja di, eller?". Jepp, jeg har tatt livet av den der bikkja mi.

Jeg fikk høre av mine foreldre at jeg var egoistisk som reiser til NKK Bø, for da er min far i alpene på skitur, og mamma alene hjemme. Noe som vil si at min mor kommer til å være alene i 3 døgn. Dette var usselt gjort av meg, og de kunne ikke skjønne at jeg gjorde dette mot de. De innser rett og slett ikke at jeg har FLYTTET UT, selvom jeg er naboen deres. De tror at hundeavl bare er å Smache to hunder sammen, 63 dager og pengene ramler inn, dessverre. Prøver jeg å forklare dette for de på noe vis får jeg høre at jeg kommer til å være alene resten av livet, uten familie og venner.

Jeg vil påstå at 75% av mine venner, er hundefolk fra blandt annet hundesonen!

Så du er egoistisk fordi du skal til Bø, mens faren din er ikke, som skal stå på ski i alpene? Siden de er så opptatt av penger, får du jo si at en tur til Bø øker verdien på bikkjene dine, en tur til alpene øker neppe verdien på faren din - dessuten er det billigere å dra til Bø enn alpene, og vi har tross alt muligheter for å stå på ski i Norge også

Akkurat det der med venner har ikke min familie brukt mot meg. Noe godt har det kommet ut av å ha vært uten jobb i 7 år, og derfor manglet et sosialt kontaktfelt - jeg har hatt hundemiljøet, de har skjønt at det er min omgangskrets, og at om det ikke var for hundene, så ville jeg neppe hatt noe sosialt liv disse 7 årene i det hele tatt. Det taler til hundehobbyens fordel også at jeg har praksis i en "hundebedrift" *ler*

Men de skjønner ikke hvorfor jeg vil ha to. Det burde holde med en syns de, selv om de under tvil forsto argumentet med å kjøpe Nora for å ha en hund å trene med. De syns egentlig at jeg burde klare meg med Dina, selv om hun ikke likte å trene lydighet, for det var jo bare for meg å gjøre det morsomt for henne. Nå som jeg har en treningshund, får de nesten angstanfall av tanken på at jeg skal ha en hund til, så jeg har ikke fortalt de at jeg ser på mellompuddel utover det at jeg har så vidt nevnt at datterbarnet ønsker seg en til konfirmasjonen sin, og at faren hennes er svært positiv til det. Tipper jeg får høre det når puddelen er funnet og kikket på, jeg.

[Mud]

Jeg kjenner jeg blir litt sjokkert over at så mange av deres familie som legger seg opp i ting de ikke har noe med jeg:P

Greit hvis man bor hjemme, har mye behov for hundepass fra familie eller tar med seg ørten hunder som ikke oppfører seg hver gang man drar på besøk. Da på påvirker det jo deres liv også, men utover det har vel ingen noe med hvor mange hunder man har!

Mamma er allergisk og syntes selvfølgelig det var litt leit at hun reagerte på Mozza for det betyr at hun vil se barnebarnet sitt mindre siden hun ikke bare kan svinge innom og hilse på lengre. Nå kommer hun bare til å se han de helgene jeg har han og hvis ingen av oss har andre planer etc. Men hun hadde full forståelse for at jeg ønsket hund , selv om jeg er alenemor.

Hun skjønte at dette er noe jeg trenger for min egen del..

Resten av familien synes bare det var koselig at jeg hadde fått meg hund igjen siden de alle visste hvor ufattelig glad jeg var i Loke og de tenker vel slik at Mozza er et slags plaster på såret. De er ikke alle glad i hunder, de bare skjønner at jeg er det. X svigers er glad i hunder ( spesielt terriere) og de sendte meg tilmed grattis sms når Mozza kom. X'N prøvde seg med noen bemerkninger om det å være alene med hund og barn før hun kom, men jeg bare nevnte at jeg har da vært alene med barn og 2 hunder tidligere... Sånn i praksis.

Når Ask blir stor og flytter hjemmefra skal han få gjøre akkurat hva han vil så lenge det ikke innebærer et utall antall barnebarn med forskjellige damer, dop , kriminalitet eller for mye alkohol

Tror også jeg kommer til å slite med å ikke bry meg hvis han ikke gidder å jobbe, men bortsett fra det så er det ikke min jobb å blande meg inn..

Får han en lidenskap blir jeg lykkelig, selv om det er fotball eller langrenn * grøss*