Gå til innhold
Hundesonen.no

Forsikre eller ikke?


Benedicte
 Share

Recommended Posts

Har alle her inne hundene sine forsikret?

Tia og Ikke er forsikret, og Cita har vært forsikret litt "her og der" og av og på siden hun ble 7 år.

Jeg sliter med å finne seniorforsikring vi er fornøyd med.

Nå sitter jeg her og funderer på om det er nødvendig å ha alle hundene forsikret? Lille Ikke har i tillegg avlsforsikring, og den kan jeg jo fjerne (siden hun ikke skal brukes i avl). Da blir det dette forsikringsprisen jeg betaler på hundene per år:

Cita 1960,-

Tia ca 1400

Ikke ca 1400

Totalt 4760,- i året.

Til nå har Tia hatt 0 veterinærturer som dekkes av forsikringen, og det samme gjelder Ikke. Cita har hatt en operasjon på 12.000,- når hun var uforsikret, og igjen en lignende en på 2000,- som derfor ikke ble dekket. Hun er også kastrert på grunn av jursvulster (grunnen til den første operasjonen), men jeg vet ikke om det kunne blitt dekket om hun var forsikret når hun fikk jursvulstene første gang?

Men dette er hvertfall de utgiftene jeg har hatt. Cita er 10 år til sommeren, Tia blir 6 år til sommeren og Ikke blir 2 år til sommeren.

Dvs at jeg har betalt ca 22.000 i forsikring til nå (også hadde egenandel på operasjonene til Cita kommet i tillegg) - veterinærutgiftene ovenfor er på totalt ca 18.000.

Jeg har jo ikke fått bruk for Cita sin forsikring, fordi hun var uforsikret når problemene hennes oppstod. Det er hun som har kostet her i huset, og jeg lurer litt på om det er noe poeng i å fortsette å betale 2000,- kr i året for å ha henne forsikret? Det jeg såklart er redd for er at det skal dukke opp andre ting som forsikringen kan dekke - utgifter som jeg helst vil unngå.

Tia begynner også å bli eldre, og det er jo da ofte problemene kommer, selv om hun ikke har vært plaget av noe som helst til nå. Samtidig blir også forsikringen hennes dyrere snart, fordi hun må ha seniortillegg.

Lille Ikke er så ung at det også kan dukke opp ting der, tenker jeg.

Hva tenker dere? Hva er deres erfaringer? Jeg har ikke noe problem med å legge ut et titallstusen på dagen om det skulle trenges (snill familie som jeg senere betaler ned).

Jeg syns det er så surt å ha betalt 22.000 i forsikringspenger og aldri fått bruk for de (selv om det er litt min egen feil). Men jeg hører jo om hundeeiere som aldri kunne ha klart seg uten, fordi de har svært syke hunder.

Hva tenker dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Har du ikke livsforsikring? Da vil du jo få tilbake kjøpesummen når en hund faller fra og har ferske midler til en ny valp. Jeg har forsikret begge mine, og har ikke vurdert å la være - selv om jeg

Det er jo et økonomisk spørsmål. Hvis man legger til side penger øremerket sykdom vil man sikkert klare seg uten forsikring den dagen noe skjer. Jeg vet mange hundeeiere som legger en fast sum til sid

Det jeg ikke skjønner, er at du sier du har Agriaforsikring og betaler så mye. Jeg har forsikret X'en og Foenix der, og jeg valgte å forsikre Hudson mens han bodde hos meg i fall noe skulle skje - i

Har du ikke livsforsikring? Da vil du jo få tilbake kjøpesummen når en hund faller fra og har ferske midler til en ny valp.

Jeg har forsikret begge mine, og har ikke vurdert å la være - selv om jeg neppe har fått tilbake like mye som forsikringen har kostet - om en ser bort fra keisersnittet i fjor. Men en dag kan det skje noe alvorlig, og da vil jeg være sikret. Det er en investering i trygghet for meg - jeg behøver ikke å låne penger eller tømme sparekontoen om noe skjer. For meg er det mer bortkastede penger å betale for en operasjon jeg kunne fått igjen på forsikringen, enn det er bortkastet å betale noen hundrelapper i måneden for å vite at jeg kan få behandlet hundene mine hvis de blir syke.

Jeg vet at de som har mange hunder ikke forsikrer, fordi summen av forsikringen på kanskje ti hunder er både penger til ny valp og til en god del sykdom og operasjoner. Men jeg tenker at skjæringspunktet der går på flere hunder enn tre.

Jeg ville heller ikke latt være å forsikre en hund fordi den er gammel - veteranhannen min fikk oppsagt sin forsikring da han var ti år av forsikringsselskapet, og ETTER det hadde vi masse veterinærutgifter på ham. Andre selskap ville ha latt ham være forsikret også etter fylte ti år, og som du sier kan ting oppstå med gamle hunder.

Jeg skjønner du synes det er litt surt med Cita, når du har hatt så store utgifter på henne - men for meg er det et argument for å opprettholde forsikringen på Tia og Ikke - selv om du har mulighet til å legge ut pengene, er det ikke nødvendig om en har forsikring. Å ha tilgang til pengene betyr ikke at de helst kunne gått til noe mer morsomt enn operasjoner, rehabilitering og medisiner.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo et økonomisk spørsmål. Hvis man legger til side penger øremerket sykdom vil man sikkert klare seg uten forsikring den dagen noe skjer. Jeg vet mange hundeeiere som legger en fast sum til side og som med årene har fått en ganske bra "hundekonto".

For min del er det uaktuelt. Jeg har aldri så mye til overs at jeg klarer å spare, dermed betaler jeg heller til Gjensidige. Hundeforsikringer er ganske så dyre, men den dagen hunden trenger en dyr operasjon er de uunnværlige.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du ikke livsforsikring? Da vil du jo få tilbake kjøpesummen når en hund faller fra og har ferske midler til en ny valp.

Hm, nei. Det koster vel en 600kr mer i året per hund, og jeg tror det er penger jeg klarer å spare opp når jeg skal ha ny valp (jeg "sparer" f.eks hele tiden ved å betale mye skatt, og får 20-40.000 igjen hver sommer. Dette går som oftest til større utgifter, som f.eks valp.).

For meg er det mer bortkastede penger å betale for en operasjon jeg kunne fått igjen på forsikringen, enn det er bortkastet å betale noen hundrelapper i måneden for å vite at jeg kan få behandlet hundene mine hvis de blir syke.

Men jeg vil jo få behandlet hundene mine uansett. Det skal aldri gå utover hundene om jeg velger å ikke ha de forsikret, evt bare min økonomi.

Jeg vet at de som har mange hunder ikke forsikrer, fordi summen av forsikringen på kanskje ti hunder er både penger til ny valp og til en god del sykdom og operasjoner. Men jeg tenker at skjæringspunktet der går på flere hunder enn tre.

Jeg får jo hund nr 4 til sommeren, men hun skal uansett være forsikret (mtp avl)

Jeg ville heller ikke latt være å forsikre en hund fordi den er gammel - veteranhannen min fikk oppsagt sin forsikring da han var ti år av forsikringsselskapet, og ETTER det hadde vi masse veterinærutgifter på ham. Andre selskap ville ha latt ham være forsikret også etter fylte ti år, og som du sier kan ting oppstå med gamle hunder. Jeg skjønner du synes det er litt surt med Cita, når du har hatt så store utgifter på henne - men for meg er det et argument for å opprettholde forsikringen på Tia og Ikke - selv om du har mulighet til å legge ut pengene, er det ikke nødvendig om en har forsikring.

Men tror du det er noe poeng i å fortsette å forsikre Cita? Hun kan jo bli syk på andre måter, men om hun får flere svulster vil det ikke dekkes.

Å ha tilgang til pengene betyr ikke at de helst kunne gått til noe mer morsomt enn operasjoner, rehabilitering og medisiner.

Nei, men jeg har en bufferkonto med ca 20.000 som jeg uansett aldri vil åpne for noe annet morsomt (i tilfelle flere svulster på Cita eller noe som forsikringene ikke dekker), så jeg har litt margin hvertfall.

Enda aldri ha fått bruk for det, heldigvis. Hvor har du dine forsikret? Og hva er inkl i forsikringen? Jeg betaler 1900 for Oliver og 2200 på Lyra, grøss. Ivy vet jeg ikke hva er på, siden vi ikke betaler det selv.

Agria. Cita hadde tidligere brukshundforsikring også, men ikke etter at vi byttet og styrte på. Og avlsforsikringen skal jeg fjerne på Ikke.

Alle er forsikret med erstatningsbeløp på 20.000, fast egenandel på 1000 og bevegelig egenandel på 10%. Alle har også rehabilitering som tilleggsforsikring.

Det er jo et økonomisk spørsmål. Hvis man legger til side penger øremerket sykdom vil man sikkert klare seg uten forsikring den dagen noe skjer. Jeg vet mange hundeeiere som legger en fast sum til side og som med årene har fått en ganske bra "hundekonto".

Hundekonto har jeg selv om de er forsikret i dag. Legger til side 500kr i mnd og kontoen er på ca 20.000 nå.

Edit: Forresten hender det at foreldrene mine er i det enda bedre hjørnet og deler på veterinærutgifter på Cita for meg. Noen utgifter (trekke tenner osv) har de dekket fullstendig, fordi Cita er registrert i deres navn, og hadde jeg ikke tatt med meg Cita når jeg flyttet hadde det uansett vært utgifter som de måtte ha dekket. Men jeg tror ikke jeg får de til å betale forsikringen hennes da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine tre er forsikret, har enda aldri brukt den heldigvis. Men tørr ikke la være å ha forsikring, man vet aldri om noe kan skje. Vi var litt sløve der med en tidligere hund og tenkte neida er ikke vits, vi angra i etterkant kan man si. For hun fikk litt av hvert når hun ble en gammel dame, og der satt vi uten forsikring og måtte skrape sammen mange mange tusenlapper. Så etter det tør jeg ikke la være rett og slett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her i huset hadde vi ikke klart oss uten, med en bichon som har kostet ekstremt mye i sykdomsutgifter (allergitest, nyreproblematikk, div øyeproblemer-den får vi ikke dekket på agria, siden han hadde det mens han sto på annen forsikring, kastrering pga prostataprob osv osv...). Nå er han straks 9 år, men holder seg relativt frisk, uansett vil jeg aldri si opp hans forsikring.

Shensi lundis har vi også hatt bruk for den til, da vi måtte ta røntgen og en del blodprøver av henne som gikk over egenandel. Veldig kjekt, selv om hun er en veldig frisk hund nå, så kan det dukke opp ting, og det tar jeg ikke sjansen på!

Kattene er også forsikret, men der har det foreløpig ikke vært grunn for å bruke det. Til sammen er alle våre dyr forsikret for 4000, ikke en ille sum i året synes jeg, for 5 dyr! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ihvertfall forsikre hundene :) Man har to valg egentlig, på den ene siden kan man gruble over hvor mye man sparer på og ikke forsikre, og på den andre kan man tenke seg hva slags svimlende beløp man må ut med hvis noe uforutsett skulle skje - og hunden trenger øyeblikkelig vetrinærhjelp. Det siste opplevde jeg med min forrige hund, som ikke var forsikret, og etter det vil jeg heller ha den tryggheten at hundene er forsikret for å si det sånn..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Zoien fikk vi i hus i mars, forsikret henne med en gang, det er jeg glad for, gitt! Vet. utgiftene har vært på godt over 20.000 allerede, hadde ikke hatt sjangs til å legge av så mye på en hundekonto i løpet av den tida. Dessuten har hundene mine en sånn lei tendens til å bli sjuke akkurat før lønning omtrent..

Dalmatineren er 10 år, men har alle forsikringer jeg kan ha på han alikevel. Betaler vel rundt 3000 i året på han nå, forsikringa dekker vel ikke mer enn 25.000 i året, men velger å beholde forsikringa alikevel. Skulle han trenge behandling som overstiger 25.000 er det lettere å betale resten selv med 25.000 i ryggen fra selskapet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine hunder kommer alltid til å ære forsikkret til enhver tid. Har måttet bruke den en gang, og da gikk hele årsummen på en mnd. Og det kom godt med at når hunden ble avlivd så fikk vi igjen det vi hadde gitt for hu. Så Gjensidige tjente ikke på oss der nei :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en helt vanlig hundeforsikring hos Tryg (10.000kr ved død og 1.000kr i egenandel)

Denne gjelder til hunden er 10år. Toya er nå 10,5 år så hun er med andre ord ikke forsikret lengre.

Koster ca 1.000kr pr hund.

Har ikke satt meg voldsomt inn i alt, men en kan jo ha høyere forsikring, men jeg ser ikke noen grunn til det.

Selv om Amigo skulle bli jaktpremiert og veldig god kommer jeg tvilsomt til å forandre forsikringen.

Har brukt forsikringen to ganger på Toya ( i løpet av 10 år), hvor det var sterilisering og fjerning av en patte. Begge deler gikk smertefritt og ikke noe problem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kun de to sitse innbet Agria har tjent på på Valpis, iom at de andre gikk tilå dekke puppen vi fjernet ;) Får hun feks magedreining en søndag, vel, da er forsikringa gulle god å ha, jeg tør ikke tenke på hva det hadde kostet... Kilospris på medisiner, narkose, bandasjer osv osv baller på seg når bikkja veier like mye som et vanlig kvinnfolk ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min er forsikret selv om den kun gjelder de fire månedene i året vi faktisk befinner oss i landet. Men tenker som så at om noe skulle skje med han i Budapest så har jeg faktisk råd til å betale dyrlege der nede.. det har jeg ikke i Norge.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har forsikret begge mine i Agria og har utnyttet forsikringene (dessverre) til fulle.

Ørebetennelsen til Tutta i fjor med videoskop/Dr. Baddaky behandling x 2 kostet alene mer enn 20.000 kr. I tillegg har det vært virus, småskader, kutt, senestrekk osv. Betaler vel 240 kr/mnd pr hund for Livsforsikring, veterinær, rehabilitering, medisin og Elite.

Økte forresten verdivurderingen på Deilig til 30.000 kr idét hun ble N Uch., uten at det koster noe mer i mnd.

Utfordringen med Agria har egentlig aldri vært å få penger når hundene har vært skadet, men det har vært problemer med å få Agria til å forstå at det er andre ting enn "skolemedisin" som også gjør hundene friske. Som f.eks. aku, kiro, homeopat osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Bank i bordet" og alt det der - jeg har ikke hatt forsikring på noen av mine siden midten av 80-tallet engang. Da var det sånn at man fikk igjen omtrent det samme som man betalte, så det gikk litt opp-i-opp.

Etterpå har det bare kommet fler og fler hunder, jeg har billig veterinærhjelp, og hva som evt. skulle skje med noen av dem som skulle koste summer jeg ikke har mulighet til å skaffe - tja, da er det andre valg som tas i forhold til hundens ve og vel uansett.

Men såklart - man burde kanskje ha en.. Men det hadde vel kostet borti 8-10 lapper - og SÅ har jeg ikke brukt hos veterinæren de siste 5 år engang...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begge mine er forsikra, men bare Aiko har brukt den (skulle egentlig bare mangle, iogm at det er hun som har en diagnose, og knertis er 15 mnd gammel). Jeg betaler 290 kr i mnd for begge hundene, og har da "alle" forsikringer på begge, med unntak av tann og medisin. Kjekt med en frisk hunderase! :) Skal kutte ut rehab på begge to, og opprette avlsforsikring på Imouto, da den må tegnes 1 år før parring. Imouto har også toppforsikring, som gjør at jeg får igjen 13.000 for henne dersom hun ikke lenger kan brukes til det hun var tiltenkt.

Jeg har ikke økonomisk styring nok til å droppe forsikring og heller spare, fordi jeg alltid ligger på grensa og må bruke penga til noe annet. Jeg vil alltid forsikre hundene mine, for sjøl om jeg også har snille foreldre, har ikke de mulighet til å hjelpe meg, i tillegg til at jeg er over 30 og i full jobb. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, vanskelig dette! Jeg ser jo at jeg har vært utrolig heldig med mine hunder, med så lite sykdommer. Er det kanskje noen som forsikrer hunden fra den er valp, beholder den i 1-2 år og fjerner forsikringen hvis hunden til da ikke har hatt noe særlig problemmer eller pådratt seg noen sykdommer? Og reforsikrer når den begynner å dra på årene?

Samtidig tenker jeg at jeg uten forsikring faktisk får satt 5000,- kr i året inn på bufferkonto, + 500,- hver mnd. Det blir 11.000 kr inn på bufferkonto i året, og når jeg i tillegg har full mulighet til å låne store beløp fra mine foreldre, så høres det ganske "safe" ut?

Jeg vet ikke...

Samtidig er jeg selv veterinær om 4 år, og da kan jeg nok fikse en del ting veldig mye billigere...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt forsikring og det skal jeg være glad for. For jeg har brukt 40000,- på en AK som jeg måtte avlive (og det var den gang da det bare dektes med inntil 10000...)

Blaze har hatt to keisersnitt på heldigdager som tilsammen kan tenke meg har kommet på 25000,-

Også har Blaze hatt problemer med øyet sitt som kan tenke seg å ha kommet på rundt 5000,- med alle undersøkelsene og behandlingene mot en ganske så resistent stafylokokk infeksjon.

Så det jeg har lært er at om AKer skader seg eller blir syke så gjør de det ordentlig for da har de somofest revet av seg foten eller noe :lol: Så jeg har beholdt forsikringen selv om det irriterer meg at jeg egentlig aldri får brukt den :lol:

Jeg vurderte her å si opp Blaze sin når hun ble 8 år, men så viste det seg at inntil hun blir 10 år så kan jeg fortsatt på det om det skulle skje noe større ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har forsikret begge mine, og takk og lov for det!

Anton fikk skikkelige øreproblemer som kostet borti 20 000,- + diverse annet...

Nicita har jeg aldri brukt forsikringen på, for hun har knapt vært syk, men jeg tror jeg heller betaler de pengene noen år til(for sier jeg den opp, da blir hun helt sikkert syk, eller skader seg, vær du sikker).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labbis, om du har bufferkonto allerede, så kan du jo avlsperre Ikke, og få utbet avlsforsikringa på henne, og avslutte den forsikringen. Hva du skal gjøre med Tia og Cita er jeg mer usikker på. Jeg har tenkt på å avslutte forsikringa på Valpis når hun blir fem, men har ikke bestemt meg helt ennå. Oabba er uforsikret, og forblir det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm, nei. Det koster vel en 600kr mer i året per hund, og jeg tror det er penger jeg klarer å spare opp når jeg skal ha ny valp (jeg "sparer" f.eks hele tiden ved å betale mye skatt, og får 20-40.000 igjen hver sommer. Dette går som oftest til større utgifter, som f.eks valp.).

Det jeg ikke skjønner, er at du sier du har Agriaforsikring og betaler så mye.

Jeg har forsikret X'en og Foenix der, og jeg valgte å forsikre Hudson mens han bodde hos meg i fall noe skulle skje - i og med at han ikke var min valp følte jeg et ekstra ansvar for å ta godt vare på ham. Og i det jeg forsikret en tredje hund hos Agria, fikk jeg flerhundsrabatt, så han kostet meg bare noen tiere ekstra i måneden om jeg ikke husker feil.

Hva gjør du om hunden blir påkjørt på en mørk, glatt vintervei, og det er et halvt år til skattepengene kommer tilbake?

Men jeg vil jo få behandlet hundene mine uansett. Det skal aldri gå utover hundene om jeg velger å ikke ha de forsikret, evt bare min økonomi.

Den skjønner jeg selvfølgelig - det jeg prøvde å si, var at med forsikring behøver ikke hundens helse å gå utover min økonomi.

Men tror du det er noe poeng i å fortsette å forsikre Cita? Hun kan jo bli syk på andre måter, men om hun får flere svulster vil det ikke dekkes.

Som jeg skrev - Even var frisk hele livet, og fikk alle veterinærutgifter etter fylte ti år, føltes det som. Først blodøre, deretter trekking av 11 tenner, og til slutt magedreining med påfølgende avlivning. Det var mange lapper som fløy der, uten at det spilte noen rolle, for hunden skal ha den hjelpen han trenger. Men det var fryktelig surt at han ikke var forsikret i et selskap som dekket skader og sykdom etter ti år.

Nei, men jeg har en bufferkonto med ca 20.000 som jeg uansett aldri vil åpne for noe annet morsomt (i tilfelle flere svulster på Cita eller noe som forsikringene ikke dekker), så jeg har litt margin hvertfall.

Da har du jo en god start, det er sant - jeg sitter i en helt annen økonomisk situasjon, så for meg er forsikringen virkelig alfa og omega. Spørsmålet er om du rekker å "spare" inn 20.000 i ikke-betalte forsikringer før du trenger penger ut for et eller annet som skjer - hvor sjelden må hundene skade seg for at du sparer på ikke å ha forsikring.

Jeg har pissedårlig økonomi for tiden og budsjetterer omtrent på krona, men å kutte ut hundenes forsikring for å minimere utgiftene har for meg ikke vært en tanke en gang.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville iallefall forsikret de første årene. Etter det kan du jo ta stilling til om du vil gamble eller ikke. Gjensidige har tjent mer på meg enn jeg på dem, men jeg tar ikke sjansen til å si opp altså. Selv om jeg må se til å bytte selskap, startet på 1700 kr, og nå koster han 3400 plutselig... herregud.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alle mine hunder (og de som er ute på for) forsikret og selv gamle Diesel på snart 13 år forsikret. På Diesel er livsforsikringen borte (fra 8-10 år, husker ikke), men jeg fikk igjen på forsikringen da hun for vel ett år siden måtte fjerne livmoren p.g.a. livmorbetennelse. Fikk igjen mer enn jeg selv hadde regnet ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...