"Skal være reservert", "Mistenkson overfor fremmede", "Enmannshund"...

[C.J]

Dette er begrep man finner i rasestandarden til flere raser, og felles er at de viser til hvor sosial en hund skal være i forhold til mennesker den ikke kjenner.

I hvor stor grad bør egentlig disse karaktertrekkene tas hensyn til i valg av avlshunder innenfor en rase hvor disse egenskapene står nevnt i standarden? Det er vel ikke til å stikke under stol at hunder som har en naturlig tilbakeholdenhet, om man kan kalle det det, i mindre grad vil tolerere at fremmede mennesker går rett bort til den. Disse hundene trenger kanskje også ekstra god sosialisering med mennesker i begge skjønn og i alle aldre og størrelser for å bli trygge og stabile hunder.

Men hvor viktig er det at akkurat disse egenskapene, å være mistenksom og/eller reservert, blir ivaretatt 100% hos hunder av raser som i dagens samfunn gjerne ikke lenger blir brukt til dens opprinnelige formål? I et samfunn hvor hunder avlives under en lav sko "bare" den biter hull i huden på et menneske, og hvor vi stadig krever og forventer at hunder skal takle nær sagt alt den blir utsatt for i sine omgivelser.

Ville det vært et skritt i riktig retning mot forebyggelse av hundebitt, å ikke fokusere like mye på hundens grad av "reserverthet", eller har ikke dette karaktertrekket noe som helst med utviklingen av usikkerhet hos en hund å gjøre?

Bare en tanke fra min side, uten at denne filosoferingen bygger på forskning eller studier.

[Pingo]

Jeg trodde, uten å være sikker, at det i de fleste standarter står at rasen KAN være reservet, ikke at den SKAL?

Jeg tolker det dit hen at da er det ok at de er reserverte men at det absolut ikke gjør noe om de ikke er det.

Slik tenker i allefall jeg, En Mudi KAN være reservert, men det er jo ikke et av kravene jeg stiller når jeg velger avlsdyr, heller tvert i mot For som du sier, man vil helst ha hunder som kan fungere i det samfunnet vi har her, i Norge.

[Mud]

På en av mine tidligere raser ( Laekenois) har en gruppe oppdrettere i rasens hjemland og nabolandet gått sammen om å avle rasen mer tilgjengelig, rett og slett i et ledd i å prøve å få rasen til å overleve i det moderne samfunn. I mine øyne er det det eneste fornuftige på slike raser. Dette er en rase som heldigvis ikke tiltaler altfor mange utseendemessig i tillegg til at de ikke ser like tøffe ut som sin korthårede bror malinoisen så de er heldigvis og dessverre ikke særlig utbredt.

[tulip]

Det kommer vel an på hvordan man tolker de forskjellige betegnelsene også? GD skal være reservert, inntil eier/handler sier det er greitt, da skal de hilse avmålt på fremmede og med glede på kjente. Og det er helt greitt synes jeg! Valpis kan virke overlegen hun, og går fort lei fremmedfolk, mens Oabba er mer sosial og kan finne på å hilse på/ gå bort til fremmede uten lov, og om de klapper på henne står hun pal til jeg sier det er nok. Jeg foretrekker definitivt Valpis sin væremåte

Det er selvsagt individer som er labradorisifert som hilser vilt og uhemmet på alt, men det blir helt feil for meg. Samme med de som er så uinteressert i folk at de omtrnt er umulig å oppnå kontakt med.

Reservert betyr IKKE sky/redd, men de finnes de også, og det er mangel på mot som er årsaken. Mye mot er avlet vekk for å få en enklere selskapshund... Noen få blir skarpe, og DE er skumle de.

[Raksha]

Alle mine tre raser er kjent for å være reserverte mot fremmede, på basenjien står det "kan være", på riesen står det ikke noe om det, og på salukien står det "reservert mot fremmede". Jeg skulle gjerne hatt hund som valpis som er avmålt til fremmede, men på veldig mange raser så vipper det over i redsel, så sånnsett så syns jeg det er "tryggere" å gå etter linjer som ikke har reservertheten med seg.

[SandyEyeCandy]

Min rase har i standarden at det er en feil dersom den er sky. Shibaer er likefullt ansett for å være litt utilgjengelige, fordi de er forholdsvis uinteresserte i fremmede mennesker, men dette har jeg inntrykk av at oppdrettere som har jobba med rasen i mange år virkelig har jobba for å få bort (altså utilgjengeligheten og skyheten).

Samtidig SKAL shibaer være stolte og selvstendige og ikke avhengige av menneskers anerkjennelse for å være fornøyde med tilværelsen. Jeg har framelska de sosiale sidene hos mine hunder, og de er over snittet begeistra for andre folk. Hvis de blir smilt til på gata, er de bestevenner med menneskene, og MÅ bort for å kose og vise hvor glade de er (hvorvidt de får lov alltid er en helt annen sak). Men nyhetens interesse daler fort, og når de har hilst, fortsetter de med sitt, til mange mennesker store forargelse. "Ikke ta det personlig", pleier jeg å trøste med.

Dersom jeg skal starte oppdrett noengang, vil jeg i tillegg til alle de selvsagte faktorene, også forsøke å finne sosiale, glade og kanskje over snittet tilgjengelige shibahanner, fordi det er sånn jeg liker dem, og fordi jeg innser at livet er lettere for en hund som tar verden på strak labb og liker folk, enn en som oppfattes som sær, vrang og grinete.

[KristinR]

Det kommer vel og på hva man legger i begrepet "reservert mot fremmede". Saluien min er absolutt reservert mot fremmede. Stopper jeg og prater med noen fremmede som overser henne så lukter hun på de og siden så bryr hun seg ikke om de. Hun er ikke redd men bare overser de som regel. Men om fremmede derimot "tvinger seg på henne", altså absolutt vil hilse, ja da kan hun bli redd.

Og jeg tolker henne slett ikke som en redd hund. Hun fungerer helt ok hos veterinær og i de fleste situasjoner hun er oppe i. Men hun vil helst selv ta initiativet til kontakt. Jeg ser ikke hennes reserverthet som et problem. Hadde boxeren min vært slik ville jeg derimot ikke vært særlig happy for det siden de er ganske så annerledes.

Avler man bort reservertheten på saluki så fjerner man jo også ett av kjennetegnene deres. Men det er viktig å ta hensyn til det i avlen etter min mening slik at reservertheten ikke tipper over i redde hunder som ikke lar seg håndtere.

[simira]

Mitt inntrykk er at dette avles bort på mange raser. Det er jo ofte et trekk som det ikke er bruk for lengre, og man vil heller ha en sosial hund enn en usikker hund (som noen ganger er det uheldige resultatet av feiltolkninger av denne typen beskrivelser). Jeg har jo selv en rr som er oversosial, og kjenner en god del hunder av raser som skal være reserverte, som slett ikke er det.

[Argyr]

Kaukasisk ovtcharka skal være reservert og mistenksom mot fremmede. Det er double trouble hos en vokterhund. Det er blitt mye mer fokus på gemytt og det er mange som nå heller vil ha dem "for snille" enn å tippe andre veien. Det ødelegger ikke for deres opprinnelige bruksområde å være mer sosiale, de skal fortsatt kunne forstå utifra setting og situasjon hva jobben deres er (og såpass med instinker som det er i rasen er det ingen fare for å miste det anytime soon).

Jeg vil aller helst ha en som er likegyldig til fremmede, men som ikke trekker seg, og samtidig beholder sine vokteregenskaper - men da snakker vi veldig god mentalitet og det er en balansegang som kan være veldig vanskelig (hunden skal være mistenksom nok til å reagere ved reell trussel, noe som jo bunner i en slags frykt, men samtidig være så selvsikker og stødig at den har stålkontroll på hva som faktisk er en trussel og ikke OG ha en tilpasset reaksjon, det er ikke bare bare), og selvsagt er det bedre om de tipper mot å være "for sosiale" enn for skarpe!

Men samtidig så skal jo rasen være det den er og ikke noe helt annet, om gemyttet forsvinner så er det bare en fargerik leonberger tilbake, og det ville vært trist.

[Bananen]

Trooor jeg har to motpoler av noen raser. Flatten er ikke SÆRLIG reservert. Basenjien kan være reservert, men Kamar er litt så som så. Går han i bånd eller hjemme, og han møter noen han ikke har møtt før, så stirrer han litt på de før han har en hilsekavalade. Han er veeeldig oppsøkende løs på tur, men ikke påtrengende. Han har begynt å få en ny vri, nå. Går det folk der vi går tur som liker/vil hilse på, går han bort, setter seg ned foran personen, titter litt med hodet på skakke, før han løper, bomper personen på låret med labbene, og løper sin vei i raptus (trekker seg ikke eller noe, blir bare veldig glad, på en spesiell måte). Plussiden er at han ikke er like påtrengende som flatten, for av og til kan det bli litt vel mye.

[Mud]

Jeg tror mye avhenger av hvor løs i kjeften rasen er...

Laekenoisen var jo i sin tid kjent som "hunden som biter hardt" i hjemtraktene.

De ble brukt for å gjete budskap og passe på at ingen prøvde å ta med seg en liten fårestek hjem. Da fikk de en Laekenois i armen.

Han jeg kjøpte Lyra av er oppvokst med Laekenois siden faren hans hadde rasen som tjenestehund i politiet, men som han sa : " de blir ikke brukt lengre, for selv politihunder skal ikke være så glade i å bite lengre".

Den rasen har ikke noe i samfunnet å gjøre lengre, med mindre de avles mer sosiale. Men ikke alle er enige.

Lyra fikk faktisk ved minst to anledninger kritikk av dommer på utstilling som gikk på at hun var for tilgjengelig for rasen. Dette er i rasens hjemland. Hun er tilgjengelig for å være en Laekenois, men milevis fra en labrador liksom...Og lysår fra Loke *ler*

[Hermes]

Som andre har sagt, reservert betyr ikke redd/aggressiv. Ta f.eks. en rase som er veldig reservert ovenfor fremmede, noen individer vil ikke la fremmede berøre dem en gang: azawakh. I standarden er dette diskvalifiserende feil: engstelig, panikkartet eller aggressiv.

En del mynder jeg kjenner, til og med noen whippeter (som er en temmelig sosial rase også ovenfor fremmede), innrømmer jeg glatt at er vanskelig å komme inn på. De, i hvert fall ikke voksne hunder, bryr seg gjerne ikke om folk de ikke kjenner. De er ikke labradorer, for å si det slik! Og det er helt greit. Og oppdretter skal føre videre disse kvalitetene, men de skal ikke blande reserverthet med usosial adferd som aggresjon og engstelse.

Min egen hund er kjempesosial, men han blir fort ferdig med folk han ikke kjenner (noen ganger bare snuser han på hånden om vi treffer noen han ikke kjenner, og ser så bort) - i motsetning til f.eks. min far (eller min far sin bil...) som han blir hoppende glad for å se, selv om det ikke skjer hver dag.

[*Marianne*]

Kooikeren er en rase hvor det tidligere sto i standarden at den skulle være "reservert". I den nye standarden som har kommet nå står det isteden "Livlig og spretten, selvsikker, med tilstrekkelig standhaftighet og utholdenhet, vennlig og våken, men ikke bråkete. Trofast, godlynt og vennlig" i tillegg til at det er en alvorlig feil at hunden er engstelig, og diskvalifiserende hvis hunden er aggressiv eller tydelig sky. Kooikeren var laget for å skulle arbeide relativt selvstendig og man var avhengig av at man hadde en hund som ikke oppsøkte/ble med fremmede, og som i utgangspunktet var skeptisk; den hadde også en rolle som vakthund. Men fra å være "reservert" til å bli redd/sky/engstelig og derfra til aggressiv/skarp/hysterisk er det ganske kort, og det har blitt et problem for rasen ettersom den nå skal fungere mer som konkurransehund/familiehund, enn vakthund/andehund/lokkehund. Det er derfor stort fokus på gemytt, at man ikke bruker hunder som går over den grensen til "aggressiv/skarp/hysterisk" i avl bl.a, men samtidig er det et ønske om å beholde den tilknytningen til egen flokk/ingen interesse for fremmede som skal ligge i rasen. For det er også en verdi. Og dette er vanskelig. Særlig siden vi har få individer å avle på, og jakten på nye hannhunder er vanskelig som den er. Og det kan være vanskelig for enkelte å vurdere en hund som de bare ser på utstillinger osv, men som kan være en virkelig djevel hjemme... Så vi er veldig avheninge av at både oppdrettere og hannhundeiere er realistiske når de ser på egen hund/potensielle aavlshunder.

Vi stilte for en nederlandsk raseekspert i sommer. Hun var veldig nøye på gemyttet. Når hun gikk rundt til de ulike hundene, tok hun kontakt, og så på hundens reaksjon. En kooiker som gav henne et blikk, men deretter rettet fokuset mot eier, og forøverig ikke oppførte seg aggressivt/sky i ringen, fikk topp kritikk på gemyttet. Fordi en kooiker skal ikke være interessert i fremmede, den skal registrere at de er der, og tolerere det, men den skal alltid fokusere på eier. Kooikere som viste overdreven interesse (som en flat) fikk det kommentert på kritikken (ikke nødvendigvis som noe veldig negativt, men som en kommentar), kooikere som var sky/redde/aggressive, og særlig hannhunder som bråkte med andre hanner i ringen (som er et problem i rasen) ble sendt rett ut. Det vil jeg si beskriver litt av hvordan en kooiker er forventet å være, og hva som er å gå over streken...

Jeg mener at reservertheten hos enkelte raser er noe man skal ta vare på. Til en viss grad. Men de rasene vil alltid ha de utfordringene som er nevnt ovenfor. Så man er avhengig av avlsråd og oppdrettere som fokuserer på den forskjellen; hva er det å være reservert og hvor går grensen som vi ikke skal over. Hos kooiker er det litt for mange hunder som har blitt avlivet i 2-3 års alderen, pga dårlig gemytt i kombinasjon med en vanskelig pubertet og eiere som kanskje ikke var helt forberedt på dette. Og det gagner ingen. Så hos oss (avlsrådet) fokuserer vi på alt det der; Å være realistiske i beskrivelsen av rasen slik at de som skaffer seg rasen er de som setter pris på og er klar over de sidene den har, å forberede både oppdrettere OG hannhundeiere på hva det er lurt å legge vekt på i vurderingen av egen hund som avlshund (særlig gemytt)(hvis hannhundeiere har det fokuset også, stopper man kanskje enkelte oppdrettere som vil bruke hva som helst), og fokusere på den der tynne linjen mellom det å være reservert og det å være sky/redd/aggressiv osv.

[trevi]

Jeg tror på belgeren (og helt sikkert flere andre raser) brukes det som en unnskyldning når hunden er usikker og sky når fremmede mennesker kommer, at den "skal være reservert".

For meg er ikke reserverthet at hunden skygger unna når det kommer folk mot den, for det strider mot belgerens rasestandard, som uttrykker at hunden skal utstråle selvsikkerhet og og være uredd.

Reserverthet for meg, er at den ikke stormløper bort til fremmede mennesker og overøser den med kyss og kos. Den aksepterer kontakt med folk den ikke kjenner, men blir ikke hengiven ved første øyekast.

Og for meg trenger ikke belgeren være en "labrador", men den skal være tilgjengelig og akseptere at fremmede folk kan plukke på den uten at den løper og gjemmer seg bak eier eller står i armen på dem som ønsker å hilse på.

Og ja, jeg snakker utifra belgeren, ettersom det er rasen jeg har mest erfaring med.

[Djervekvinnen]

Begge mine raser har dette med reserverthet i beskrivelsen. Men jeg føler det er på to forskjellige måter. Dobbern er mer vaktsom, mistenksom på en måte. Greyen er bare ikke interessert. Nå har jeg selv ikke noe reserverte hunder, heldigvis, siden jeg liker at de er sosiale.

I mine øyne syns jeg det ikke gjør noe at en rase er sosial når de egentlig ikke skal være det, men det er nok fordi jeg personlig liker best hunder som ikke er reserverte av seg. (jeg ville jo ikke skaffet med feks. en KO uansett, pga at de er som de er.)

[Ingridhw]

For meg er ikke reserverthet at hunden skygger unna når det kommer folk mot den, for det strider mot belgerens rasestandard, som uttrykker at hunden skal utstråle selvsikkerhet og og være uredd.

Reserverthet for meg, er at den ikke stormløper bort til fremmede mennesker og overøser den med kyss og kos. Den aksepterer kontakt med folk den ikke kjenner, men blir ikke hengiven ved første øyekast.

Er slik jeg også leser "skal være reservert".

Det er en ting jeg liker med myndene jeg har truffet. De bryr seg lite og ingenting om fremmede, men er ikke utrygge.

[Hermes]

For meg er ikke reserverthet at hunden skygger unna når det kommer folk mot den, for det strider mot belgerens rasestandard, som uttrykker at hunden skal utstråle selvsikkerhet og og være uredd.

Reserverthet for meg, er at den ikke stormløper bort til fremmede mennesker og overøser den med kyss og kos. Den aksepterer kontakt med folk den ikke kjenner, men blir ikke hengiven ved første øyekast.

Enig, og syns disse nyansene er viktige.

For å nerde meg litt med ord:

"Re-" betyr på latin tilbake. "Servatio" betyr bevaring, beskyttelse; forbehold. Reservert betyr altså å holde noe tilbake, å beskytte noe, å ta forbehold. Direkte betyr det å være tilbakeholden. Jeg vil mene dette er det motsatte av for eksempel aggresjon; aggresjon kan ha sin grunn i engstelse og frykt, men dette er noe annet enn å være reservert. Engstelse og frykt er et begjær om å trekke seg unna, flykte, som om det hindres, kan resultere i aggresjon. Reserverthet, i betydningen tilbakeholden, er ganske greit å holde stand, men å ikke utlevere seg ovenfor hvem som helst. Tenk på ordets nærhet til "observere". Mens "re-" betyr tilbake, betyr "ob-" over. Forskjellene i disse ordene er ikke stor, de er nært beslektet.

[C.J]

Kaukasisk ovtcharka skal være reservert og mistenksom mot fremmede. Det er double trouble hos en vokterhund. Det er blitt mye mer fokus på gemytt og det er mange som nå heller vil ha dem "for snille" enn å tippe andre veien. Det ødelegger ikke for deres opprinnelige bruksområde å være mer sosiale, de skal fortsatt kunne forstå utifra setting og situasjon hva jobben deres er (og såpass med instinker som det er i rasen er det ingen fare for å miste det anytime soon).

Jeg vil aller helst ha en som er likegyldig til fremmede, men som ikke trekker seg, og samtidig beholder sine vokteregenskaper - men da snakker vi veldig god mentalitet og det er en balansegang som kan være veldig vanskelig (hunden skal være mistenksom nok til å reagere ved reell trussel, noe som jo bunner i en slags frykt, men samtidig være så selvsikker og stødig at den har stålkontroll på hva som faktisk er en trussel og ikke OG ha en tilpasset reaksjon, det er ikke bare bare), og selvsagt er det bedre om de tipper mot å være "for sosiale" enn for skarpe!

Men samtidig så skal jo rasen være det den er og ikke noe helt annet, om gemyttet forsvinner så er det bare en fargerik leonberger tilbake, og det ville vært trist.

Hvis oppdrettere tenker i de samme banene som deg, er jo det en veldig god ting. Men denne balansegangen du nevner, er sikkert ikke veldig lett å opprettholde.

Dere som har raser med mye vakt og/eller vokt i seg - hvilket inntrykk har dere av avlen i forhold til hva som er ønskelig og ikke når det gjelder grad av reserverthet? Tas det så store hensyn som det ifølge Argyr virker å gjøres med KO?

Enig, og syns disse nyansene er viktige.

For å nerde meg litt med ord:

"Re-" betyr på latin tilbake. "Servatio" betyr bevaring, beskyttelse; forbehold. Reservert betyr altså å holde noe tilbake, å beskytte noe, å ta forbehold. Direkte betyr det å være tilbakeholden. Jeg vil mene dette er det motsatte av for eksempel aggresjon; aggresjon kan ha sin grunn i engstelse og frykt, men dette er noe annet enn å være reservert. Engstelse og frykt er et begjær om å trekke seg unna, flykte, som om det hindres, kan resultere i aggresjon. Reserverthet, i betydningen tilbakeholden, er ganske greit å holde stand, men å ikke utlevere seg ovenfor hvem som helst. Tenk på ordets nærhet til "observere". Mens "re-" betyr tilbake, betyr "ob-" over. Forskjellene i disse ordene er ikke stor, de er nært beslektet.

En veldig god forklaring på forskjellen i to viktige begrep som ikke må forveksles. Jeg har alltid vært bevisst den forskjellen, og det er ikke det jeg ønsker å diskutere, men heller hvorvidt rasetrekkene "reservert", "mistenksom" og "typisk enmannshund" er viktig å bevare, og om hunder som passer disse beskrivelsene har lettere for å bli usikre, aggressive, engstelige eller sky hvis de havner i hender som ikke er forberedt på hva som bor i hunden.

[Wildah]

En av grunnene til at jeg valgte belger, og ikke en del av de andre rasene jeg snuste på, var nettopp det at de kan være reserverte. Tolker det på samme måte som Roma, reserverte hunder skal ikke være redde eller aggressive, men de er rett og slett overlegne når det gjelder mennesker de ikke kjenner. Og for meg blir det fullstendig feil om man skal avle feks belgere til å ha en labrador-type holdning til alle mennesker den møter. Men det er en fin balansegang, og ja, det avles dessverre på nervøse hunder, hvor oppdretter kaller de "reserverte."

[Argyr]

Hvis oppdrettere tenker i de samme banene som deg, er jo det en veldig god ting. Men denne balansegangen du nevner, er sikkert ikke veldig lett å opprettholde.

Dere som har raser med mye vakt og/eller vokt i seg - hvilket inntrykk har dere av avlen i forhold til hva som er ønskelig og ikke når det gjelder grad av reserverthet? Tas det så store hensyn som det ifølge Argyr virker å gjøres med KO?

Dette må vel sies å være i startgropa med tanke på hvor ny rasen faktisk er i det samfunnet vi lever i. I f.eks. Russland og Polen har det vært og er et helt annet hundehold hvor gemytt vektlegges på en helt annen måte og mye av avlsmaterialet befinner seg jo her (Øst-Europa). I tillegg drives det former for trening som gjør det vanskelig å vurdere hva som er gener og hva som er miljø. Man kan godt reise til Polen eller Russland og se hunder som går agurk ved synet av folk og hunder innenfor 500 meters avstand og så treffe hunder fra nøyaktig samme linjer i Norden som oppfører seg helt annerledes.

Når det gjelder KOen (og vokterraser generelt, tenker jeg) er det tre elementer som utgjør en vanskelig balansegang; selvsikkerhet/mot, mistenksomhet (frykt, strengt tatt, men munner ut i aggresjon) og åpenhet mot fremmede. Om de er aldri så åpne mot fremmede hjelper det ingenting om de har for lite mot og for mye skepsis, for da vil de trekke seg raskt om noe er litt skummelt. Det samme kan man se hos de reserverte individene. Det blir heller ikke riktig å ha mye mot og åpenhet men fullstendig mangle skepsis, for da er det brått en hund som ikke reagerer i det hele tatt. Og så kan man få for mye skepsis i kombinasjon med mye mot (evt. manglende mot og en hund som føler seg svært truet) som skaper skarpe hunder.

Altså er det ikke egentlig reservertheten som er det viktigste hos KO, men nivået på skepsis og mot. At en hund i utgangspunktet er sosial kan også bidra til å minke skepsisen ved at den har mer omgang med folk og får lære at det er lite i hverdagen som er verdt å være skeptisk til.

Jeg tror Argyr er litt feig, men tør ikke å si noe sikkert siden han ikke er mentaltestet (han er forøvrig ganske snill også, veldig avmålt i reaksjonen). Feighet er en langt større feil enn at han er for sosial, en sosial KO kan fint gjøre jobben sin, en feig KO har et problem. Klart, en litt (merk: litt) feig hund er gjerne noe mindre farlig siden den heller vil trekke seg enn å gå i konfrontasjon.

Jeg håper at utviklingen fortsetter som den ser ut til å gjøre nå, med mer sosialt innstilte KO. Da blir kabalen med mot og skepsis lettere å legge. Det er selvsagt flott med mentalt sunne og riktige KO som også er reserverte, men det er det minst viktige elementet i min verden.

[Kensington Gate]

På en av mine tidligere raser ( Laekenois) har en gruppe oppdrettere i rasens hjemland og nabolandet gått sammen om å avle rasen mer tilgjengelig, rett og slett i et ledd i å prøve å få rasen til å overleve i det moderne samfunn. I mine øyne er det det eneste fornuftige på slike raser. Dette er en rase som heldigvis ikke tiltaler altfor mange utseendemessig i tillegg til at de ikke ser like tøffe ut som sin korthårede bror malinoisen så de er heldigvis og dessverre ikke særlig utbredt.

Jeg syntes dette er et fryktelig relevant poeng. Hunden må tilpasses vårt samfunn og levesett.

[Hermes]

En veldig god forklaring på forskjellen i to viktige begrep som ikke må forveksles. Jeg har alltid vært bevisst den forskjellen, og det er ikke det jeg ønsker å diskutere, men heller hvorvidt rasetrekkene "reservert", "mistenksom" og "typisk enmannshund" er viktig å bevare, og om hunder som passer disse beskrivelsene har lettere for å bli usikre, aggressive, engstelige eller sky hvis de havner i hender som ikke er forberedt på hva som bor i hunden.

"Typisk enmannshund" står vel neppe i noen rasestandard, men jeg skjønner hva du mener. Personlig vil jeg mene at det er viktig å opprettholde atferdsforskjeller, og at det et gode i seg selv. Jeg har ikke en typisk enmannhund, men jeg har en hund som kun knytter seg sterkt til få individer. Jeg syns det er veldig greit. Jeg har en hund jeg slapper av med i de fleste situasjoner. En hund som ikke krever mye av meg, og som jeg heller ikke krever mye av. Vi har det bare fint sammen. Og her mener jeg også en av de viktigste grunnene til at vi skal ha hund i hus ligger: Hundene er vennene våre, men hunder er forskjellige, og noen hunder passer bedre som venn til noen mennesker. Er det ikke fint at en person som liker seg i selskap med seg selv, som bor alene, men gjerne vil ha hund, også kan finne en hund som passer en slik livsstil? Kanskje noen syns det er litt slitsomt med "labbiser" som skal hilse på alt og alle, fordi de ikke selv vil hilse på alt og alle? Men selvsagt, dette fratar hverken oppdretter eller eier ansvaret med å oppdra trygge hunder. Reserverte hunder skal også være trygge hunder, de skal også kunne stole på den verden de lever i.

Når det gjelder f.eks. myndene syns jeg deres reserverthet er et fint atferdstrekk. Det er et av de trekkene jeg blir mer og mer fascinert ovenfor, og som gjør at jeg ønsker meg en "særere" mynde senere i livet. Det er noe spesielt i måten de knytter seg til egen familie på, som jeg helt klart mener er viktig å bevare. Deler grunnen til dette trekket er selvsagt at myndene var jakthunder, og de jaktet på en selvstendig måte. Spørsmålet er om jaktinstinktene er like relevant i dag, men jeg mener helt klart ja: Jaktinstinktene er nært knyttet til deres væremåte og deres utseende, og skal vi bevare myndene må vi bevare alle disse trekkene: et godt utviklet jaktinstinkt, god funksjonalitet, og en væremåte/atferdstrekk som gjenspeiler dette. Jeg tror ikke man kan avle bort det ene uten å miste det andre.

[*Marianne*]

Det er noe spesielt i måten de knytter seg til egen familie på, som jeg helt klart mener er viktig å bevare. Deler grunnen til dette trekket er selvsagt at myndene var jakthunder, og de jaktet på en selvstendig måte. Spørsmålet er om jaktinstinktene er like relevant i dag, men jeg mener helt klart ja: Jaktinstinktene er nært knyttet til deres væremåte og deres utseende, og skal vi bevare myndene må vi bevare alle disse trekkene: et godt utviklet jaktinstinkt, god funksjonalitet, og en væremåte/atferdstrekk som gjenspeiler dette. Jeg tror ikke man kan avle bort det ene uten å miste det andre.

Dette er også det jeg mener med "verdien" av den "reservertheten" hos min rase også. De har en egen måte å knytte seg til sin familie, som jeg ser at er nyttig også i ulike treningssettinger. Med den reservertheten kommer dermed noen ulemper, og noen vanskeligheter i forhold til hvor mye av dette man vil ha med videre i avl osv, men de har også noen sider som gjør at kooiker er akkurat kooiker, og ikke en hvilkensomhelst annen spaniel, eller retriever. Så jeg mener ikke at den siden skal bort for enhver pris, men jeg mener at med en rase som har den egenskapen, så bør det være ekstra stort fokus på gemytt i avl bl.a, fordi som noen nevner, disse hundene skal kunne fungere i dagens samfunn også...

[Hermes]

Så jeg mener ikke at den siden skal bort for enhver pris, men jeg mener at med en rase som har den egenskapen, så bør det være ekstra stort fokus på gemytt i avl bl.a, fordi som noen nevner, disse hundene skal kunne fungere i dagens samfunn også...

Ja, jeg er enig. Her tror jeg det er en parallell mellom whippet og kooiker. Begge ble tidligere ansett som "engstelige", kanskje "redd" i noen situasjoner, men det har oppdretterne vært obs på over lengre tid. Whippet i dag er ingen engstelig hund, den skal ikke være det, men kan fortsatt være reservert ovenfor fremmede (jeg mener denne utviklingen er en av de positive sidene ved whippet-avlen de siste 30 årene - utifra hva jeg har lest og hørt riktignok, jeg er ikke gammel nok til å erfare dette selv). Men man skal være obs her - hos whippeten har det til dels blitt slik at de trygge og stødige hundene er de som er litt kraftigere, litt mindre "spjel" (det snakkes ofte om en amerikansk type, kontra den opprinnelige engelske), og overdriver man den linken vil avlen endre utseende til whippeten i for stod grad, mot å bli for store og tunge, som på lengre sikt kan gå utover hundens funksjonalitet og bruksområde. Dette er eksempel på hvordan gemytt og utseende henger sammen i avlen, og hvordan vi tenker om gemytt kan ha konsekvenser for utseende og funksjonalitet over tid.

[Inu]

Både akita og shiba er raser der "reservert" er helt rasetypisk. Dette er IKKE det samme som redd, sky....

Så kanskje "overlegen" er et litt mer positivt ladet ord, for reservert virker for noen som en negativ egenskap.

Det er vel mer at de skal være japanske i sin væremåte. Japanere er jo også litt reserverte overfor fremmede.

Men når man blir kjent, er det ikke så mye reserverthet igjen.

Samtidig så er det større krav til tilgjengelighet og omgjengelighet i vårt hundehold ift i Japan, derfor satses det på mer utadvendte hunder. Men man skal likevel ikke glemme at de som gitt oss disse fantastiske rasene, ikke mener at de skal bli "leende snurrebasser". De skal være verdige og stolte. Og for meg er dette en stor mangel hos mange hunder i dag...