"Skal være reservert", "Mistenkson overfor fremmede", "Enmannshund"...

[Hermes]

Men man skal likevel ikke glemme at de som gitt oss disse fantastiske rasene, ikke mener at de skal bli "leende snurrebasser". De skal være verdige og stolte. Og for meg er dette en stor mangel hos mange hunder i dag...

Jeg har litt inntrykk av at noen, ofte folk uten hund, men som har sansen for hunder, forventer at alle hunder skal oppføre seg som superglade labbiser når de hilser på dem. Ja, nesten så de blir fornærmet om hundene ikke viser noen interesse for de.

[Inu]

Jeg har litt inntrykk av at noen, ofte folk uten hund, men som har sansen for hunder, forventer at alle hunder skal oppføre seg som superglade labbiser når de hilser på dem. Ja, nesten så de blir fornærmet om hundene ikke viser noen interesse for de.

Helt enig! Hjemme kan mine godt være ville og lekne når det kommer besøk, men ute er de litt mer overlegne. De kan godt gå nesten bort, sånn akkurat nært nok til å nesten være borti, og så bare snur de eller blir stående og se helt uinteressert ut. Har ei som godt kan hoppe opp på noen som har godbiter, bare for å snu seg vekk når de byr frem...

[jma]

Når det gjelder KOen (og vokterraser generelt, tenker jeg) er det tre elementer som utgjør en vanskelig balansegang; selvsikkerhet/mot, mistenksomhet (frykt, strengt tatt, men munner ut i aggresjon) og åpenhet mot fremmede. Om de er aldri så åpne mot fremmede hjelper det ingenting om de har for lite mot og for mye skepsis, for da vil de trekke seg raskt om noe er litt skummelt. Det samme kan man se hos de reserverte individene. Det blir heller ikke riktig å ha mye mot og åpenhet men fullstendig mangle skepsis, for da er det brått en hund som ikke reagerer i det hele tatt. Og så kan man få for mye skepsis i kombinasjon med mye mot (evt. manglende mot og en hund som føler seg svært truet) som skaper skarpe hunder.

Altså er det ikke egentlig reservertheten som er det viktigste hos KO, men nivået på skepsis og mot. At en hund i utgangspunktet er sosial kan også bidra til å minke skepsisen ved at den har mer omgang med folk og får lære at det er lite i hverdagen som er verdt å være skeptisk til.

Jeg tror Argyr er litt feig, men tør ikke å si noe sikkert siden han ikke er mentaltestet (han er forøvrig ganske snill også, veldig avmålt i reaksjonen). Feighet er en langt større feil enn at han er for sosial, en sosial KO kan fint gjøre jobben sin, en feig KO har et problem. Klart, en litt (merk: litt) feig hund er gjerne noe mindre farlig siden den heller vil trekke seg enn å gå i konfrontasjon.

Jeg har jo også en rase som skal være skeptisk mot fremmede, og tenker mye likt som deg.

Men jeg tror at når man har en slik type hund er det ekstra vitkig og ha individer som er trygge, selvsikre. Da vil lista for å reagere på ting være mye høyere enn hos en litt nervøs eller redd hund. Så jeg tror at det viktigste oppdrettere av denne type hunder gjør, er å avle på trygge stabile hunder.

Jeg mener at man bør bevare en rases egenskaper, og følge rasestandaren. Men kanskje forme rasen litt etter hva slags samfunn man lever i. Presaene her i Norge er mildere enn presaer i Spania, men de er rasetypiske fremdeles.

Og i Norge blir jo hundene miljøtrent og sosialisert fra dem er valper, og det blir dem nok ikke i Spania.

Så om man hadde tatt to valper med akkurat samme gemyttet, og en hadde vokst opp i ett miljø og blitt prega på en ting, og en annen vokst opp et annet sted og blitt prega på det motsatte, da tror jeg du vil få to ganske forkjellige hunder?

[Malamuten]

Jeg synes man skal bevare de opprinnelige egenskapene hos de forskjellige rasene, det er jo det som gjør dem unike, og til den hunden de er, men vi trenger jo ikke overdrive og skape ekstremversjoner liksom. Det perfekte her hadde vell vært oppdrettere som er veldig nøye på hva de avler på, flink med preging av valpen fram til den flytter og nøye på hvem de selger valp til. Og et slags hundekurs hadde jo ikke vært og forakte faktisk, på alle hundeeiere, for og få lov til og ha hund.. Da hadde vi kanskje sluppet en del uansvarlige hundeeiere iallefall, for det er jo en stor del av problemet..

[Guest Yellow]

Ser ikke noe negativt i å ha en reservert hund mot fremmede, som mange har sagt, betyr ikke dette at hunden nødvendigvis er redd eller sint på noen måte. Har selv en hund som elsker alle mennesker som gir han kos og finnes ikke mye reservert for fremmede (selvom han merker fort om folk er hundemennesker eller ikke). Men med fremmede hunder derimot, er han så å si alltid veldig reservert og ignorerer de som regel, med noen unntak at det blir full klaff. Han er ikke redd noen hunder eller sint på dem, bare veldig lite nysgjerrig i de fleste fremmede hunder, noe jeg synes er helt greit, men synes selvsagt det er gøy når han en sjelden gang finner skikkelig tonen med en annen som han interesserer seg for også.