Å ha en hundeaggressiv hund

[Benedicte]

Heldigvis har jeg aldri hatt problemet selv, og vet ikke hvor vanskelig det kan være å leve med en hund som er aggressiv ovenfor andre.

Casen er at min mor har en hund som er hannhundaggressiv. Og han blir skikkelig sinna, han er stor av størrelse og er veldig sterk, og han er en hund som aller helst skulle ha løpt mye løs. Men hun tør ikke å slippe han med mindre de er langt inne i tykkeste skogen, i tilfelle de møter på en hannhund. Tisper går greit. Valper går ikke greit.

Min mor tar veldig tungt på det, og lurer veldig på om han har det bra nok hos henne, og om han heller hadde trivdes i en hundeflokk langt inne i gokk hvor han kan jakte hele dagen. Jeg tenker at selv en jakthund ikke lider av å gå i bånd, når han faktisk får 3-4 timer tur hver dag hvor han får trekke i tillegg til at han får gå ganske mye på jakt (da glemmer han alt som heter hannhunder).

Men min mor klarer ikke å slappe av når hun går på tur med han, og sier at hun hele tiden er på vakt og nesten skvetter bare de hører et annet hundebjeff i skogen. JEG syns ikke han er så ille, og ting går helt fint så lenge de ikke kommer bort til han. Jeg tror ikke hun forstår hvor vanlig det egentlig er å ha en kjønnsaggressiv hund, og er stadig redd det skal skje noe. Han er såpass stor at han kan gjøre ganske store skader om han får tak i noen.

Men hun har alltid full kontroll over han. Problemet er andre hundeeiere. Selv forstår jeg det ikke, for jeg møter aldri på hundeeiere som slipper hundene sine bort til mine hunder. Men uansett hvor de går, så møter de 2-3 hundeeiere på hver eneste tur med løs hund som kommer løpende bort. Hun ringte i sted og var veldig frustrert fordi de hadde vært på tur på fjellet, midt i båndtvangstiden og de allikevel møtte på kjempemange løse hunder som eierne hadde ingen kontroll over. Hun trekker hunden sin til siden og ber de kalle inn hunden sin (med mindre de vil ha hunden sin spist opp ), men det er ikke alle hundeeiere som gjør det/har god innkalling. Det har vel vært noen tilfeller hvor hunder har reagert på aggressjonen hans og flydd rett på han (en gang en schäfer, og å skille stor vorstehhund og schäfer er søren ikke enkelt), eller bare smisket seg bort til han og han har bitt de. Det har ikke vært noe alvorlig til nå. Min mor er veldig redd for at han skal gjøre skade og hun syns det er veldig kjedelig å måtte slite med dette på hver eneste tur. Jeg vet at de er veldig strenge på båndtvangen der de gikk i dag, og det er delt ut flere bøter til hundeeiere der. Så det burde være et sted de kunne gå uten å møte for mange løse hunder, men nei. Og som sagt syns jeg det er rart, for ingen slipper hundene sine bort til mine når vi er på tur.

Jeg tenker også at så lenge hun har kontroll over sin hund, så får det være så godt for de idiotene som går med løse hunder uten kontroll, og som ikke trekker seg unna en hund som knurrer.

Hun er vel ikke den eneste hundeeieren som har aggressiv hund. Jeg prøver å si at det er veldig vanlig, og at det er mange som lever fint med å ha akseptert feilene til hunden og heller tilpasser situasjonene litt ekstra. Alltid passe på at hunden er i bånd, prøve å holde seg unna de mest populære turområdene, gi tydelig signal om at man absolutt ikke vil at hundene skal hilse osv... Noen tanker? Hva gjør dere i slike situasjoner? Har dere omplassert? Lært å leve med det? Hvilke forhåndsregler tar dere for å unngå dette? Og, hva syns dere om hele situasjonen? Hun møter stadig på hundeiere som ikke begriper at en hund kan være aggressiv ("Hæ? Er den ikke snill???"), og hun går selv rundt og føler at hun må ta veldig mye hensyn til alt, og at alt vil være hennes feil om noe skal skje. Selv syns jeg at feilen ligger i den som ikke har kontroll på sin løse hund. Selv har hun jo alltid sin i bånd. Det er ikke ulovlig å ha hundeaggressiv hund liksom.

Hunden er 4 år gammel og har vært slik i 2 år. Før to heftige angrep var han verdens mest tålmodige hund med andre hannhunder, før det endret seg radikalt. Er det helt håpløst å gi kjemisk kastrering et forsøk? Jeg tenker at det meste vil jo allerede være innlært.

[Gjest]

Jeg er enig i slik du tenker. Vi har jo en lignende hund på luftingen og selv det går jo greit fordi han går med faste hunder han kjenner og vi tar hensyn til det. Men må ta samme forholdsregler ved møter av fremmede hunder, som din mor må - og jeg har mang en gang stått litt inni grøfta med han mens andre passerer.

Men så lenge jeg gjør mitt for at ikke noe skal skje, så er det faktisk den andre hundeeieren sitt ansvar.

Syntes moren din burde ha litt mindre skyldfølelse og heller bli litt mer sinna på de andre 'idiotene'.

Kjemisk kastrering kan jo være verd å prøve en gang for å se. I linkene fra manimal står det at det har hatt positiv effekt på noen pga tilførselen av progesteron.

[Tonje]

Hun er vel ikke den eneste hundeeieren som har aggressiv hund. Jeg prøver å si at det er veldig vanlig, og at det er mange som lever fint med å ha akseptert feilene til hunden og heller tilpasser situasjonene litt ekstra. Alltid passe på at hunden er i bånd, prøve å holde seg unna de mest populære turområdene, gi tydelig signal om at man absolutt ikke vil at hundene skal hilse osv... Noen tanker? Hva gjør dere i slike situasjoner? Har dere omplassert? Lært å leve med det? Hvilke forhåndsregler tar dere for å unngå dette? Og, hva syns dere om hele situasjonen? Hun møter stadig på hundeiere som ikke begriper at en hund kan være aggressiv ("Hæ? Er den ikke snill???"), og hun går selv rundt og føler at hun må ta veldig mye hensyn til alt, og at alt vil være hennes feil om noe skal skje. Selv syns jeg at feilen ligger i den som ikke har kontroll på sin løse hund. Selv har hun jo alltid sin i bånd. Det er ikke ulovlig å ha hundeaggressiv hund liksom.

Hunden er 4 år gammel og har vært slik i 2 år. Før to heftige angrep var han verdens mest tålmodige hund med andre hannhunder, før det endret seg radikalt. Er det helt håpløst å gi kjemisk kastrering et forsøk? Jeg tenker at det meste vil jo allerede være innlært.

Jeg levde slik med å tilpasse situasjonen i tre år med min forrige whippet, Ike. Det endte med avlivning for vår del. Jeg greide ikke lenger å ha det sånn, særlig ikke etter at jeg fikk en normal whippet i tillegg som jeg følte at alltid måtte settes i annen rekke fordi den andre hadde så spesielle behov som måtte tas hensyn til. Hadde jeg bare hatt han (Ike altså) hadde jeg nok "holdt ut" litt lenger tror jeg, men noe hyggelig hundehold sånn generelt var det ikke. Inne var han en engel, men ute på tur som var vår hovedaktivitet var det ikke så enkelt. Jeg var nok litt som moren din, skvatt til ved det minste tegn på andre hunder og jeg utviklet etterhvert en heftig radar og øyne i nakken. Jeg slappet aldri av på tur, men merket det ikke før Ike ble borte hvor knyttet og anspent det hele hadde vært.

Alle er forskjellig og noen vil ikke synes dette er noe som ødelegger i hverdagen, men for meg gjorde det det og når det til slutt ble mer frustrasjon, irritasjon, tårer og slit enn det ble trivelig og jeg samtidig var redd for hva som kom til å skje den dagen han fikk et godt tak på en liten hund gjorde at jeg valgte å la oss slippe. Han hadde det nok ikke så greit Ike heller, jeg husker holdningen hans og blikket som alltid fulgte med på omgivelsene.. Det er den tyngste og verste avgjørelsen jeg noensinne har tatt, men jeg angrer ikke i dag.

Jeg slet ikke så mye med hunder som kom bort, men noen var det jo. Jeg husker naboens lille cavaliertispe som kom lykkelig stormende ned trappa i oppgangen for å hilse på, men fikk seg en skikkelig filleristerunde. Det var ikke noe trivelig og jeg ble jo sint på både meg selv og hunden, samtidig som jeg ble veldig lei meg for at han følte såpass mye frykt at han gikk rett i forsvar. Det er slitsomt å hele tiden skulle beskytte både sin egen hund og andres, syntes jeg ihvertfall.

Ikke til så mye hjelp dette kanskje, men det var sånn jeg opplevde å ha en hundeaggressiv (fryktaggressiv) hund.

[Justisia]

Har du spurt moren din rett ut hva HUN ønsker?

Om hun ønsker ha hunden eller om hun ønsker omplassere den?

Det er jo summa sumarum henne det dreier seg om, og jeg er av den oppfatning av at hundehold skal være kos for hund og eier. I dette tilfelle virker det ikke som at moren din koser seg.

Jeg har selv hatt hannhundagressiv hund, og også hundeagressiv hund. For meg var det helt greit, for jeg klarte slappe av på tur. Turene for meg var helt greie, ikke koselige, men heller ikke noe mareritt. Jeg fryktet ikke å treffe på andre hunder, jeg visste jeg ville takle situasjoner dersom de skulle oppstå.

At moren din treffer på hundeeiere som ikke holder hundene sine unna, det tviler jeg ikke på. Det er alltid noen på tur de gangene jeg er ute på det i nærmiljøet som har en hund som er såååååå snill og bare vil hilse. At jeg sier jeg ikke ønsker at hundene skal hilse (ingen av de jeg har nå er agressive) så blir de fornærmet, sure, og kommer gjerne med ufine kommentarer. Noen ganger er jeg så slem at jeg lar deres hunder komme innpå mine før jeg sier at "de har visst lus og veterinæren sier det er smittsomt, men det tror jeg ikke så mye på." Da forsvinner de fort og de holder alltid hundene sine unna mine når vi treffer dem igjen.

Men altså, moren din, hun er helt klart ikke den enestes som har en hund som er agressiv mot andre hunder. Disse er det mange av. Det er, om moren din ønsker det, kurser hun kan forsøke. Man har passeringskurs, man har sosialiseringskurs, man har privattimer etc. Men, disse har i grunnen lite for seg dersom moren din innerst inne ikke trives med hunden og helst ikke vil ha den. Så spør henne, uten å dømme henne på noen måte. Det er hennes hund, det er hennes valg. Har ikke hun det godt med sitt hundehold har ikke hunden det optimalt heller. Og det kan hende at hunden ikke viser samme adferd hos andre eiere.

Dersom hunden ikke er tiltenkt brukt i avl kan man teste ut kjemisk kastrering. Jeg er en av de som synes kastrering er helt greit dersom man ikke skal bruke hunden i avl, men kastrering - kjemisk eller permanent, skal ikke være noen hurtigløsning fordi man ikke gidder jobbe med hunden. jeg vil vel anta at det meste ligger i hundens hode her og at kastrering ikke vil ha noe å si, men dersom moren din ønsker det, så ser jeg ikke på det som noen dum ting å teste ut.

Ønsker moren din lykke til med hunden, eneten hun velger beholde den eller omplassere den :-)

[MegaMarie]

Jeg har en frykt aggressiv hund, så hun er jo ikke konstant aggressiv og ikke på sammen måten. Hun har også dempet seg en hel del, så vet ikke om det kan sammenlignes i det hele tatt.

For meg er det verste å ikke kunne gå en koselig tur sammen med andre hunder, at jeg alltid ser henne sur på andre hunder, sjeldent sosial og leker med andre hunder. Jeg føler egentlig at dette er noe hun mangler og trenger i livet sitt. I tillegg så er det kjipt når vi er i hus hos andre med hund. Jeg har jo kjempe lyst til å kunne passe andre sine hunder fordi jeg syns det er kjekt, men det er litt vanskelig med en slik hund.

Som sagt, så er det meste trent bort. Men det lille jeg må takle gjør jeg ved å la henne ofte møte hunder hun liker, fremfor hunder hun misliker. De gangene vi treffer på hunder hun er mindre glad i, så prøver jeg å holde dem unna hverandre enten ved båndtur eller bare sørge for at de ikke "plager" hverandre. Ellers så går jeg turer med hunder som jeg vet gir seg og skjønner at hun ikke vil være med dem.

[Benedicte]

Tusen takk for svar. Hun har vært usikker på dette i snart et år og vet ikke hva hun vil. Avliving er absolutt ikke et alternativ. Han er en herlig hund med mange gode egenskaper, og det er mange som kunne tenkt seg å kjøpe han. Men hun er veldig glad i han, han går fint i flokken med to andre hunder, mine hunder og familiens hunder. Han må bare bli kjent med de. Passering er ikke noe problem. Vi kan fint passere andre hunder uten at han bryr seg, selv om de står og brøler mot han. Men når de kommer innpå viser han aggressjon.

JEG tror egentlig at det er holdningen hennes som må endres. Hver gang hun snakker med meg om det forteller jeg henne hvor vanlig dette er, at det ikke er hennes feil om en annen hund blir bitt og at de andre da får ha det så godt, at hun ikke kommer til å få bot for bittskader hunden hennes gjør på en annen hund sålenge den andre er løs og hennes er i bånd, at hun ikke må betale andres veterinærregninger osv osv. Det beroliger henne veldig, men det er ikke lett for henne å endre tankene sine så radikalt. Jeg tror for eksempel at aggressjonen ikke hadde vært et problem hos meg. Jeg møter som sagt aldri på slike idioter med løs hund og jeg er ikke redd for å gå med en aggressiv hund i bånd. Jeg har ikke dårlig samvittighet for om noe skal skje heller. Og det syns jeg ikke hun skal ha.

Hun er fryktelig glad i han og han er en behagelig hund på alle andre måter, men dette stresser min mor. Men jeg syns ikke det skal være noe å stresse for!

Han skal ikke avles på, pga aggressjonen. Det er dessverre et velkjent problem på rasen. Jeg tror jeg skal tipse henne om det, det skader jo ikke å prøve med kjemisk kastrering.

[simira]

http://hundesonen.no/forum/topic/53630-aa-leve-med-en-hundeaggressiv-hund

Tråd om ganske det samme.

Jeg ville gitt kjemisk kastrering et forsøk. Da med chip, som du sikkert vet er mye nærmere kirurgisk kastrering enn det sprøyte er. Vi er på andre chipen nå, og det blir nok endelig kastrering til høsten. Det er absolutt ingen garanti for at det vil hjelpe moren din sin hund, det kommer jo alt an på sammenhengen, men Odin har blitt en del bedre.

[Justisia]

Selv om hennes hund er i bånd så er det ingen trivelig opplevelse dersom hennes hund skulle bite en annen hund. Og det vil som regel bli trøbbel okke som, selv om henne sgikk i bånd osv. Desverre er hundeverdnen full av slike tilfeller.

Har du forsøkt gå tur med hunden? Hvordan er han da i møte med andre hunder?

Og, ja, jeg vet det omtrent er som å banne i kjerka, men, dersom moren din er redd for at han skal skade andre hunder, har hun forsøkt å ha på han munnkurv på tur? Da får han ikke skadet noen, og dersom han da går med hunder som er stabile, så vil ikke de skade han heller. Nå er det kjent at hunder kan endre adferd ved bruk av munnkurv, men, hvorfor ikke teste ut for å se hvordan han reagerer på det, og hvordan din mor reagerer på det. Kanksje hun føler seg tryggere og derfor overfører det på hunden og denne oppfører seg bedre. I tillegg kan den ikke skade noen. Og er moren din på vakt kan hun hindre at andre lar sine komme bor til hennes. Og, når en hund går med munnkurv, vel, da skygger de fleste banen, for en hund med munnkurv, den er farlig. Det at den ikke kan bite med munnkurven på, det synes å gå dem hus forbi :-)

[MarieR]

Med Ask ble jeg etterhvert veldig god på å se andre hunder før han, slik at vi der det var mulig, kunne velge en anne rute og slippe møtesituasjonen helt. For oss var det bedre å unngå situasjonen helt enn å faktisk passere den andre hunden, for om vi gjorde det var Ask råstresset resten av turen. Jeg lærte inn en snu-kommando, slik at Ask kunne vendes med en gang jeg oppdaget den andre hunden, og så lenge det var oversiktlig avstand mellom oss og den andre hunden, fikk jeg som regel snudd før Ask la merke til den. Veldig slitsomt for eier, ettersom man da bruker hele turen på å speide etter eventuelle hunder som kom vår vei, og man må planlegge turene ut fra hvor stor sjanse det er for å møte hunder, og hvilke "flutkveier" man kan benytte seg av..man kan glemme å slappe av og kose seg på tur. Det hjelper selvsagt desverre lite når andre har løse hunder som kommer løpende bort, men da er i alle fall ikke utfallet din mors ansvar, selv om det er en vanvittig kjip og unødvendig situasjon, kun fordi folk ikke overholder båndtvangen. Ellers fant jeg ut hvilke ruter det var minst sjanse for å møte hunder, når på dagen det var minst sjans for å møte hunder osv. Igjen - slitsomt og upraktisk å måtte legge opp hele turen slik, man er anspent hele tiden, og det hjelper jo ikke akkurat hjelper hunden å slappe av..

Jeg valgte til slutt å la faren min ta over Ask, hundeholdet var mer slit og frustrasjon enn glede. Nå skal det riktignok sies at det var et par andre grunner til at jeg valgte å gi fra meg Ask, men hundeaggresiviteten hans var helt klart det tyngste loddet. Jeg var redd for hva som ville skje om jeg en dag ikke klarte å holde han igjen, og jeg innså at jeg ikke ville leve med det ansvaret..

Absolutt ingen koselig situasjon - i alle fall ikke når hunden fungerer så godt ellers! Håper det ordner seg for moren din!

EDIT: Må bare legge til en liten ting:

Du sier du ikke syns det skal være noe å stresse for, men du har heller ikke levd med en slik hund 24/7. Korriger meg gjerne om jeg tar feil. Det blir veldig annerledes å måtte leve med den uendelige planleggingen, tilpassningen, bekymringen, begrensningene, frustrasjonene og redselen for hva som kan skje osv. Nå tar jeg utgangspunkt i at moren din føler ca. det samme som jeg gjorde, og det trenger selvsagt ikke å stemme det heller. Det er kanskje et holdningsspørsmål, men det hun føler i denne sitauasjonen er reelt, og det er veldig vanskelig å ommstille seg i en slik situasjon. Det er min erfaring i alle fall. Når det er sagt ser jeg at det hjelper mye med en eier i andre enden av båndet som ikke overanalyserer og går med hjertet i halsen, for slikt smitter jo raskt over på hunden, og om man selv er engstelig/stresset/nervøs i møte med andre hunder, så vil hunden også bli mer oppkavet. Derfor kan det hende det vil hjelpe med en eier som ikke er så påvirket av situasjonen selv.

[TonjeM]

Jeg forstår din mor inderlig godt. Hvor er turgleden hvis man må gå rundt med vinkeløyne og svane-nakke?

Lille basenji var hyper hunde-aggressiv, også slik at kom hun seg løs i en situasjon med fremmede hunder i nærheten, så ville hun drive "oppsøkende virksomhet" for å ta andre hunder - hennes motto var visst "ingen hunder er for liten til å ta og intet hundespann er for stort å gyve løs på" (hun forsøkte en gang å fly på et 8-spann med huskier...kjører hadde jernkustus på dem og jeg måtte, rødmende av skam men også med enorm lettelse, liste meg inn og løsne henne fra nakkeskinnet til en av dem). Hun var dog fryktagressiv og mente at angrep var beste forsvar og ta de andre før de tar deg sånn for sikkerhets skyld. Det tok desverre mange år før jeg fant ut at det beste var å ta henne på armen rett og slett når vi møtte andre hunder. Da slappet hun av og vi kunne komme helskinnet fra de fleste hundemøtene - riktignok måtte jeg tåle de evindelige kommentarene om "hunden din er jo agressiv fordi du tar den på armen og er overbeskyttende" (Fråde - den kommentaren var dødsirriterende når det at jeg aldri tok henne opp og ga henne trygghet, nok bidro sterkt til agresjonen i utgangspunktet). Nå er ikke det en praktisk løsning med Memphis.

Da vi bodde i sivilisert strøk, slet vi mye med løse hunder med eller uten eier i flexi bak seg eller halvlydige hunder som gikk fri ved fot men som jamsis med oss fant ut at de skulle stikke bort og pille på basenjien, det var ikke måte på "så snille" disse hundene var - og noen var det sikkert - men de fleste var dog svært uhøflige som ikke respekterte signalene fra basenjien - hun ga alltid klar beskjed om at de kunne drite i å nærme seg henne. Siden basenjien var liten og vi ofte møtte store hunder, var jeg i tillegg redd for at hun skulle bli skadet hvis/når de svarte når basenjien fløy på dem. Vi hadde 2 episoder hvor hun måtte sys etter løshund-møter (den ene gangen var en engelsk setter ). Jeg hadde aldri basenjien løs i befolkede turområder, våget ikke det. Så selvfølgelig ville det være den andre hunde-eierens feil, men det er ikke så lett. Frykt for skader, hva om man ikke klarer å stanse slåsskampen etc sånne tanker er jo der allikevel.

Sånt er ødeleggende for all turglede altså, man ender opp med å grue seg til å gå tur - normalt så regner man jo ikke med å oppleve hundeslåsskamper, normalt tenker man jo ikke på den muligheten for det er så sjeldent - men med en agressiv hund så øker jo den sannsynligheten veldig - og det er bare ikke noe kult.

Lille basenji ble en helt annen her i skogen. Her var det et begrenset antall hunder å forholde seg til, alle ga henne stor plass og respekterte at hun ville være i fred - og hun slappet av - og man kunne gå tur uten å engste seg - det er deilig det!

Så jeg ville si, at siden Memphis kan omplasseres til steder hvor han vil ha det bra, så er det ikke noe å lure på. Få tilbake turgleden!

[tulip]

Nå høres jo mamman din sin hund ganske grei ut i forhold til endel andre (frykt) aggressive hunder, siden han ikke reagerer på avstand og passering. Så han er vel egentlig ikke så aggressiv, men veldig bevisst og beskyttende over sin intimsone??

Munnkurv er en god ide, kanskje mamman din slapper litt bedre av når hun vet han ikke kan bite? Hva om du ordner et tjenestedekken til ham der det står : jeg biter på? Alle skitne triks er lov for at mamman din skal føle seg tryggere

Og et siste sleipt triks, be henne ha kamera med på tur og knipse/late som om hun bilder av de som bryter båndtvangen og ikke kan kontrollere bikkja si. Det er utrolig effektivt å "dytte" et kamera oppi trynet på slike folk

Det er ikke alltid like lett å leve med en hissig hund, det kommer så mye an på omgivelsene, om de tar hensyn eller ei. Folk kjente etterhvert igjen Gubben der jeg bodde, og hadde sett/hørt om han i aksjon og gav oss den plassen vi trengte, stort sett. Veldig deilig, og da blir det lettere å tilgi glipper, både fra deg selv, din hund og andre folk og deres hunder. Og Valpis var jo bare hel suveren som blokker da

[Benedicte]

http://hundesonen.no/forum/topic/53630-aa-leve-med-en-hundeaggressiv-hund

Tråd om ganske det samme.

Jeg ville gitt kjemisk kastrering et forsøk. Da med chip, som du sikkert vet er mye nærmere kirurgisk kastrering enn det sprøyte er. Vi er på andre chipen nå, og det blir nok endelig kastrering til høsten. Det er absolutt ingen garanti for at det vil hjelpe moren din sin hund, det kommer jo alt an på sammenhengen, men Odin har blitt en del bedre.

Takk for svar. Det blir nok kjemisk kastrering

Selv om hennes hund er i bånd så er det ingen trivelig opplevelse dersom hennes hund skulle bite en annen hund. Og det vil som regel bli trøbbel okke som, selv om henne sgikk i bånd osv. Desverre er hundeverdnen full av slike tilfeller.

Jeg tror min verden er litt annerledes enn hennes. Også områdene vi bor i. I mitt hode er ikke alle hunder perfekte familiehunder og jeg forventer at andre hundeeiere tenker det samme. Jeg bor nå i et område med mange seriøse hundeeiere, og det myldrer av belgere, huskier og vorstehhunder. Det er sjeldent man ser vimsete cavalierer i flexiline, eller gamle tanter med lhasa apso som skal hilse på alt og alle. Hun tar veldig tungt på det å ikke kunne ha en løs hund, men for meg er det hverdagen. Og jeg prøver å fortelle at det er langt ifra alle hunder som kan løpe løs hele tiden, eller har behov for å løpe løs, eller har behov for å sosialiseres med andre hunder og være glade og lekne med alle. Det er jo tydelig at disse de møter på tur også har et annet syn på hundehold - og jeg klarer ikke å syns synd på de om deres hunder får litt juling. Man kan ikke forvente at alle andre hunder er snille mot andre, og klarer de bare å lære det the hard way, så værsågod. Min hund har nesten knekt nakken på en annen hund som kom bort til henne (hun har ekstremt jaktinstinkt og tar alt smått under 30 cm), og jeg syns jo det er dumt at slikt skjer, men det er ikke min eller min hund sin feil.

Har du forsøkt gå tur med hunden? Hvordan er han da i møte med andre hunder?

Og, ja, jeg vet det omtrent er som å banne i kjerka, men, dersom moren din er redd for at han skal skade andre hunder, har hun forsøkt å ha på han munnkurv på tur? Da får han ikke skadet noen, og dersom han da går med hunder som er stabile, så vil ikke de skade han heller. Nå er det kjent at hunder kan endre adferd ved bruk av munnkurv, men, hvorfor ikke teste ut for å se hvordan han reagerer på det, og hvordan din mor reagerer på det. Kanksje hun føler seg tryggere og derfor overfører det på hunden og denne oppfører seg bedre. I tillegg kan den ikke skade noen. Og er moren din på vakt kan hun hindre at andre lar sine komme bor til hennes. Og, når en hund går med munnkurv, vel, da skygger de fleste banen, for en hund med munnkurv, den er farlig. Det at den ikke kan bite med munnkurven på, det synes å gå dem hus forbi :-)

Jeg har gått veldig mye tur med han, og da oppfører han seg mye bedre. Det samme gjelder når kjæresten til min mor har han. Generelt oppfører han seg bedre med andre, spesielt menn.

Munnkurv har hun faktisk! Hun tar den på om de ser andre hunder som er løse. Da gjør også de andre hundeeierne en ekstra innsats på å prøve å få inn sine. Tror det har hjulpet henne mye, men hun vil ikke at ting skal være så slitsomt.

Du sier du ikke syns det skal være noe å stresse for, men du har heller ikke levd med en slik hund 24/7. Korriger meg gjerne om jeg tar feil. Det blir veldig annerledes å måtte leve med den uendelige planleggingen, tilpassningen, bekymringen, begrensningene, frustrasjonene og redselen for hva som kan skje osv. Nå tar jeg utgangspunkt i at moren din føler ca. det samme som jeg gjorde, og det trenger selvsagt ikke å stemme det heller. Det er kanskje et holdningsspørsmål, men det hun føler i denne sitauasjonen er reelt, og det er veldig vanskelig å ommstille seg i en slik situasjon. Det er min erfaring i alle fall. Når det er sagt ser jeg at det hjelper mye med en eier i andre enden av båndet som ikke overanalyserer og går med hjertet i halsen, for slikt smitter jo raskt over på hunden, og om man selv er engstelig/stresset/nervøs i møte med andre hunder, så vil hunden også bli mer oppkavet. Derfor kan det hende det vil hjelpe med en eier som ikke er så påvirket av situasjonen selv.

Jeg har levd med denne hunden (etter at han ble aggressiv, før han ble aggressiv bodde vi sammen) i flere måneder i strekk og gått mye turer med han. Jeg har også hatt en god del med veldig aggressive hunder å gjøre, og jeg har aldri opplevd det som et problem at det kommer løse hunder bort egentlig. Kanskje det hadde vært annerledes om jeg hadde fått mange negative opplevelser etter hverandre, men jeg føler ikke at jeg har så mye å være redd for egentlig, ettersom hunden aldri er løs. Da har jeg ikke noe behov for å speide etter hunder i flere kilometers omkrets når vi er på tur. Kjæresten hennes pleier nå å overta han når de ser andre hunder, og da oppfører han seg mye bedre. Jeg forstår jo at man blir ekstra vaktsom og redd når hunden har tatt en del hunder tidligere, men i mine øyne er mye av tankene rundt det litt unødvendig. Som f.eks at hun føler at alt er hennes feil om noen kommer bort til hennes hund, at hun bør ta veterinærregning, at det er hun som gjør noe galt og ikke de andre osv.

I mitt hode er det vanlig med aggressive hunder, og blir noen gang mine hunder angripet fordi de løper bort til en aggressiv hund i bånd, så ville jeg ha lagt meg paddeflat!

Jeg forstår din mor inderlig godt. Hvor er turgleden hvis man må gå rundt med vinkeløyne og svane-nakke?

Lille basenji var hyper hunde-aggressiv, også slik at kom hun seg løs i en situasjon med fremmede hunder i nærheten, så ville hun drive "oppsøkende virksomhet" for å ta andre hunder - hennes motto var visst "ingen hunder er for liten til å ta og intet hundespann er for stort å gyve løs på" (hun forsøkte en gang å fly på et 8-spann med huskier...kjører hadde jernkustus på dem og jeg måtte, rødmende av skam men også med enorm lettelse, liste meg inn og løsne henne fra nakkeskinnet til en av dem). Hun var dog fryktagressiv og mente at angrep var beste forsvar og ta de andre før de tar deg sånn for sikkerhets skyld. Det tok desverre mange år før jeg fant ut at det beste var å ta henne på armen rett og slett når vi møtte andre hunder. Da slappet hun av og vi kunne komme helskinnet fra de fleste hundemøtene - riktignok måtte jeg tåle de evindelige kommentarene om "hunden din er jo agressiv fordi du tar den på armen og er overbeskyttende" (Fråde - den kommentaren var dødsirriterende når det at jeg aldri tok henne opp og ga henne trygghet, nok bidro sterkt til agresjonen i utgangspunktet). Nå er ikke det en praktisk løsning med Memphis.

Da vi bodde i sivilisert strøk, slet vi mye med løse hunder med eller uten eier i flexi bak seg eller halvlydige hunder som gikk fri ved fot men som jamsis med oss fant ut at de skulle stikke bort og pille på basenjien, det var ikke måte på "så snille" disse hundene var - og noen var det sikkert - men de fleste var dog svært uhøflige som ikke respekterte signalene fra basenjien - hun ga alltid klar beskjed om at de kunne drite i å nærme seg henne. Siden basenjien var liten og vi ofte møtte store hunder, var jeg i tillegg redd for at hun skulle bli skadet hvis/når de svarte når basenjien fløy på dem. Vi hadde 2 episoder hvor hun måtte sys etter løshund-møter (den ene gangen var en engelsk setter ). Jeg hadde aldri basenjien løs i befolkede turområder, våget ikke det. Så selvfølgelig ville det være den andre hunde-eierens feil, men det er ikke så lett. Frykt for skader, hva om man ikke klarer å stanse slåsskampen etc sånne tanker er jo der allikevel.

Sånt er ødeleggende for all turglede altså, man ender opp med å grue seg til å gå tur - normalt så regner man jo ikke med å oppleve hundeslåsskamper, normalt tenker man jo ikke på den muligheten for det er så sjeldent - men med en agressiv hund så øker jo den sannsynligheten veldig - og det er bare ikke noe kult.

Lille basenji ble en helt annen her i skogen. Her var det et begrenset antall hunder å forholde seg til, alle ga henne stor plass og respekterte at hun ville være i fred - og hun slappet av - og man kunne gå tur uten å engste seg - det er deilig det!

Ja, jeg tror turområdene har mye å si. De leter nå etter nye stedet å gå tur, og tenkte at Gullfjellet i Bergen ville være bra, ettersom de er såpass strenge med båndtvangen der. Mange hundeeiere har fått ganske fine bøter der. Men båndtvangen respekteres ikke der heller. Og ja, ingen av disse hundeeierne virker til å ha forståelse for at det finnes aggressive hunder.

Det jeg syns er rart er at det virker til at mange har aggressive hunder, men allikevel klarer å slappe av og kose seg på tur. Jeg vet blant annet om en del huskier her i området som ikke er helt gode verken mot hunder eller mennesker, men for eierne er det jo den største selvfølge at disse ikke skal løpe løs på tur. Kjøper man seg en cavalier som familiehund er nok forventningene ganske annerledes. Men derfor tror jeg at det har så mye med holdning og syn på hundehold å gjøre også. Jeg syns ikke man skal drite i at man har en aggressiv hund og ikke føle litt skyldsfølelse engang - det er jo helt naturlig. Men man må ikke legge all skylden på seg selv.

Så jeg ville si, at siden Memphis kan omplasseres til steder hvor han vil ha det bra, så er det ikke noe å lure på. Få tilbake turgleden!

Hadde det vært så enkelt. Hun er glad i hunden, og selv om hun får tilbake turgleden uten han, så mister hun mye glede med han også.

Nå høres jo mamman din sin hund ganske grei ut i forhold til endel andre (frykt) aggressive hunder, siden han ikke reagerer på avstand og passering. Så han er vel egentlig ikke så aggressiv, men veldig bevisst og beskyttende over sin intimsone??

Ja, faktisk

Munnkurv er en god ide, kanskje mamman din slapper litt bedre av når hun vet han ikke kan bite? Hva om du ordner et tjenestedekken til ham der det står : jeg biter på? Alle skitne triks er lov for at mamman din skal føle seg tryggere

Og et siste sleipt triks, be henne ha kamera med på tur og knipse/late som om hun bilder av de som bryter båndtvangen og ikke kan kontrollere bikkja si. Det er utrolig effektivt å "dytte" et kamera oppi trynet på slike folk

Hihi. Som sagt, munnkurv bruker hun. Nå har hun også begynt å bli sur på hundeeiere med løse hunder i båndtvangen, eller hundeeiere uten kontroll, og kan fint be de om å se til h****** å få hunden sin i bånd om den skal leve

En hundetrener jeg kjenner veldig godt har flere schäfere. De er nesten ikke sosialisert på andre hunder enn de innad i flokken sin. Den ene hunden spiser derfor alt som kommer bort til den, men jeg tror det er denne hundeeierens minste bekymring her i livet. Hunden konkurrer på NM-nivå og befinner seg enten i hundegård eller på treningsbanen (som oftest det siste). Vi har trent en del på Ekeberg sammen, og som kjent er det maange løse hunder der. Flere ganger når vi har trent har det kommet nysgjerrige, løse hunder bort og forstyrret oss, og denne hunden tar ikke akkurat veldig blidt på det. Og egentlig elsker jeg denne hundeeierens syn på hunder; vi kan ha med driftige dyr å gjøre med mye bagasje, enten det er aggressjon ovenfor mennesker eller hunder, ekstremt jaktinstinkt og byttedrift, skeptiske hunder som stikker av når de blir redd og ja...listen er jo lang. Og det er deilig å omgås med en person som tar ansvar og har kontroll over sin hund, men vet at ikke alle hunder er perfekte familiehunder som elsker alt og alle, er supertrygge i alle situasjoner og oppfører seg som en sofagris på luftetur. Når min hund holdt på å brekke nakken på en annen var det han som helt avbalansert gikk inn og skilte hundene, og ikke gjorde noe mer ut av det. Og etter å ha fortalt eierne på Ekeberg at de bør skaffe seg innkalling på hundene sine så trener han videre og har glemt hele saken. At han er så ubekymret og tar lett på ting tror jeg har mye med hans holdninger til hundehold å gjøre. Det er jo også derfor Memphis er så lett å omplassere. Han er en god jakthund og det er jegere som ønsker han, og disse har et ikke så altfor ulikt syn på hundehold som hundetreneren jeg nevnte. Derfor bryr de seg ikke om hunden har litt bagasje når det kommer til andre hunder.

Men tenker dere i de samme baner? At man har ansvar for å ha kontroll over sin aggressive hund, men blir man oppsøkt er det faktisk ikke så mye mer man kan gjøre. Selvfølgelig er det annerledes i praksis når man står der med en hund som prøver å filleriste en uskyldig labrador, men jeg vet som sagt at jeg hadde lagt meg paddeflat om det hadde vært en av mine hunder som var løs og hadde oppsøkt en aggressiv hund. Da er det fullstendig min feil, og jeg gir ikke noe skyld på eieren. Eller?

[tulip]

Men tenker dere i de samme baner? At man har ansvar for å ha kontroll over sin aggressive hund, men blir man oppsøkt er det faktisk ikke så mye mer man kan gjøre. Selvfølgelig er det annerledes i praksis når man står der med en hund som prøver å filleriste en uskyldig labrador, men jeg vet som sagt at jeg hadde lagt meg paddeflat om det hadde vært en av mine hunder som var løs og hadde oppsøkt en aggressiv hund. Da er det fullstendig min feil, og jeg gir ikke noe skyld på eieren. Eller?

Akkurat dette kommer vel an på hvor "hundsk" man er. Noen kan ha hatt hunder hele livet, og deres gullegull gjør aldri noe galt selv om den har null innkalling, jukker og styrer og bare MÅ hilse på andre hunder. Andre igjen har sin første hund, men er meget bevisst på at de har ansvar for å passe på sin hund, og ikke forstyrre/plage andre.

Jeg gikk gjerne med Valpis løs og Gubben i bånd, og gav klar beskjed til andre med løs hund at den ikke måtte komme bort til han i bånd, for han bet. Det hendte innimellom at den løse hunden kom seg forbi Valpis og nærmet seg oss, men da "slengte" jeg Gubben bak meg og BRØLA gå vekk! Om det ikke fikk hunden til å gå vekk, så fikk det iallefall eieren til å løpe Gubben bet flere hunder stygt i løpet av sin "karriere" alle gangene var han i bånd og de andre løse. Jeg betalte aldri et rødt øre for den løse hunds skader, og fikk alltid Gubbens skader dekt. To eiere anmeldte meg/oss, men pga vitner ble vi frikjent begge gangene; Gubben var lovlig Amstaff, han var i bånd/deres hund løs, og jeg hadde gitt klar advarsel om hva som ville skje om de ikke fikk kalt inn hunden sin.

Den "morsomste" episoden skjedde dog i Oslo, Gubben var bundet til et tre i en park og lå og sov da en portis kom i full firsprang over plenene og fløy på han. Purken som kom til turde ikke ta bilder av skadene til Gubben engang *fnis* Det var en forbisyklende vekterdame som hjalp meg å skille dem, og hun tok også bildene. Begge hundene hadde store skader på hode og hals, og eieren av portisen skulle gjerne skutt Gubben på stedet om hun kunne... Vel, Gubben sto fortsatt bundet i treet sitt han, så politiet sa der og da at hun måtte bet for hans vetbehandling, og at hun ville få bot for brudd på båndtvangsloven og hundeloven. ÅÅÅ, om blikk kunne drepe så hadde vi droppa som fluer den dagen

[Justisia]

Så sånn alt i alt er det moren din som i hovedsak er problemet her? Siden hunden fungere rbedre med deg og andre enn hva den gjør med henne. Da er jo ting straks verre, og selv om dere tar en kjemisk behøver det jo ikke hjlpe på moren din sin adferd når hun går med hunden.

[Margrete]

Men tenker dere i de samme baner? At man har ansvar for å ha kontroll over sin aggressive hund, men blir man oppsøkt er det faktisk ikke så mye mer man kan gjøre. Selvfølgelig er det annerledes i praksis når man står der med en hund som prøver å filleriste en uskyldig labrador, men jeg vet som sagt at jeg hadde lagt meg paddeflat om det hadde vært en av mine hunder som var løs og hadde oppsøkt en aggressiv hund. Da er det fullstendig min feil, og jeg gir ikke noe skyld på eieren. Eller?

Jepp, uten tvil faktisk!

Hilse moren din og si at hun skal ikke bekymre seg nå. Hun har munnkurv på han, hun advarer og hun kjefter. Hennes ansvar ligger nå på den møtende hunden.

Lykke til Labbis, håper du får moren din på "lettere" tanker

[simira]

Så sånn alt i alt er det moren din som i hovedsak er problemet her? Siden hunden fungere rbedre med deg og andre enn hva den gjør med henne. Da er jo ting straks verre, og selv om dere tar en kjemisk behøver det jo ikke hjlpe på moren din sin adferd når hun går med hunden.

Det er ikke nødvendigvis. Om moren vet at hunden er kastrert og det bør hjelpe, så slapper hun kanskje mer av også. Eller lærer inn metoder for å takle ulike situasjoner.

Og selv om det ikke føles som et stort problem i noens hundehold, så kan det være et stort problem i andres. Kanskje har hun det best med et hundehold med en grei hund som kan gå løs og kommer på innkalling. Kanskje føles det som et for stort ork å måtte ha hunden i bånd, alltid, og i tillegg ha øyne både foran og bak, og alltid se i vinkel rundt neste sving. Og selv om det er andres skyld om hunden setter tenna i en løshund som "er såååå snill og bare vil leke", så er det nok en dårlig erfaring og mulighet for forverring hos hunden.

Jeg skjønner godt at hun ser skrått på folk som bryter båndtvangen jeg. Selv om det ikke er for å beskytte andre hundeeiere, så er det utrolig avslappende å i prinsippet kunne slappe av i forhold til å møte løse hunder på tur. Nå gjør man såklart det likevel, og man får aldri "fri".

Har de gått noe kurs eller fått hjelp til trening?

[Ane]

Han skal ikke avles på, pga aggressjonen. Det er dessverre et velkjent problem på rasen. Jeg tror jeg skal tipse henne om det, det skader jo ikke å prøve med kjemisk kastrering.

Har ikke så mye å komme med, utenom at jeg håper din mor beholder han, og ser at det ikke er hennes feil om det skjer noe!

Og, Vorstehhundene er jo ikke kjent for å være aggressive. Jeg har snakket med mange hundekjørere, og en del av grunnen til at det er rasen dem driver med utenom at dem er gode på korte distanser, er fordi hannhundene av rasen, går så mye bedre sammen enn andre hannhunder gjør.. Jeg har aldri hørt at aggresjon er noe problem innen rasen!

[Lola Pagola]

For en "herlig" historie, Tulip! Gosser meg her jeg sitter

[Superbikkja]

Men tenker dere i de samme baner? At man har ansvar for å ha kontroll over sin aggressive hund, men blir man oppsøkt er det faktisk ikke så mye mer man kan gjøre. Selvfølgelig er det annerledes i praksis når man står der med en hund som prøver å filleriste en uskyldig labrador, men jeg vet som sagt at jeg hadde lagt meg paddeflat om det hadde vært en av mine hunder som var løs og hadde oppsøkt en aggressiv hund. Da er det fullstendig min feil, og jeg gir ikke noe skyld på eieren. Eller?

ENIG! Min hund er ikke alltid like grei med møtende hunder, og hun prøver gjerne å gnage litt på de minste med mye pels. Jeg har ropt et utall ganger til et utall hundeeiere at de må kalle inn sin egen hund hvis ikke de ønsker at den skal bli min hund sin middag. De fleste hoster opp alle teknikkene de lærte en gang på valpekurs for 7 år siden med mer eller mindre hell, mens noen også roper "Neeeeida, hun er så snill atte!"

Det er et par ganger det har gått litt galt. Jeg blir så oppgitt i sånne situasjoner. Gir de bare hva-var-det-jeg-sa-blikket mens jeg går videre. Også blir jeg drittsur etterpå...

Men ang. kjemisk kastrering: Hvis denne aggresjonen er fryktbasert, hvordan funker det med testosteron osv? Fjerner det testosteronet på lik linje med vanlig kastrering?

[Anita F]

Jeg har vel ikke så mye fornuftig og komme med, men jeg vet akkurat hvordan din mor har det.

Det som er min største frykt, og den kan godt overskygge det meste, er at hun kommer seg løs for meg. At en krok eller bånd skal ryke, hun skal vrenge seg ut av halsbåndet osv. For det har skjedd en gang. En liten pels-sak gikk forbi oss, og Jubi fikk helt noia. Hun vred seg rundt og smatt ut av halsbåndet ( hvordan det var mulig skjønner jeg enda ikke.. ). Hun tok kjapt igjen hunden og hev seg over den. Den andre hyyyyla og eierene løftet den høyyyt opp. Jubi hoppet selvsagt enda høyere og nappet i halen og føttene til pels-saken. Og en korthåret hund uten noe utstyr på er vanskelig og få tak på når hun spretter rundt som en kenguru. Jeg ble jo helstresset også og klarte i allefall ikke oppføre meg rolig og behersket.

Når jeg fikk tak foran bakbeina på henne og holdt henne nede løp eierene til den andre hunden laaangt unna. Jeg kunne jo ikke la de forsvinne uten og ha snakket med dem, og måtte bare gå etter. De løp enda lenger unna før de hørte at jeg prøvde ta kontakt med dem. Den andre hunden hadde ingen utvendige sår, og de ønsket ikke ta den vil dyrlegen, så saken sluttet der. Men den durer og går oppe i hodet mitt hele tiden...

Hun klarte også og vri/rygge seg ut av ei sele når vi plutselig møtte ei katt på tur. Til min flaks hadde jeg også på halsbånd og fikk kleppet tak i henne under busken før hun la på sprang. Etter en sånn episode har jeg lyst til å legge hele hundeholdet innerst i et skap og låse døra med hengelås..

Jeg vet ikke hvilken kategori jeg skal legge Jubi under, men tror at hovedsaken er en utrolig sterk jaktlyst. Uheldigvis har hun klart og knerte ei høne og nesten ei katt, sånn at alt smått og gjerne med pels er det samme som en spennende middag.

Dermed er omgang med småhunder og valper bannlyst, tisper er heller ikke noe sikkerstikk, mens hannhunder i de fleste størrelser ( unntatt de minste med pels )går bra.

Jeg går også konstant med vinkelsyn på tur, og legger gjerne turen til tiiidlige morgener eller sene kvelder da det i mitt område sjelden er andre på tur da. Løshunder sliter vi heldigvis ikke med! Har opplevd en gang at en løs hund kom bort til oss på tur når vi sykla. Men da brøla jeg så høyt til den at den skvatt unna og vi kom oss forbi. En gang kom to løse hunder bak oss på skitur. Jeg prøvde brøle til den også ( at det var en jaktterrier skremte meg, for jeg har hørt mye rart om de )Mitt brøl hjalp lite, men heldigvis hadde eier stålkontroll og fikk kalt den tilbake og satt den i bånd. Jubi dro meg overende når de passerte da, men den andre eieren tok det med et smil.

Jubi har også andre kvaliteter som gjør at jeg sliter med å ta en avgjørelse, men nå er hun nå her enda da

[tulip]

ang. kjemisk kastrering: Hvis denne aggresjonen er fryktbasert, hvordan funker det med testosteron osv? Fjerner det testosteronet på lik linje med vanlig kastrering?

Testosteronet dempes, derfor kan hunden bli verre fordi den blir ennå reddere, men ved hormonell kastrering (chip) tilføres også progresteron (kvinnelig kjønnshormon) og det gir en følelse av velvære og ro, derfor kan det være lettere å trene hunden. Noen blir også mer "kvinnelige" ergo de føler ikke fight before flight lenger.

kjemisk kastrering (sprøyte) funker best på overhormonelle hanner, ikke så godt på (frykt) aggressive.

Det som er min største frykt, og den kan godt overskygge det meste, er at hun kommer seg løs for meg.

*snip*

Jubi har også andre kvaliteter som gjør at jeg sliter med å ta en avgjørelse, men nå er hun nå her enda da

Har du prøvd dobbeltsikring, ergo både sele og halsbånd, festet i hver sin line? Jeg brukte det på Gubben et års tid etter første og eneste angrepet hans (helt min skyld, jeg tok ikke de første utaggeringene hans alvorlig) for å føle meg tryggere og ha bedre kontroll. Brukte også grime innimellom, den var ikke festet i kobbel, men jeg kunne ta tak i den og vri hodet hans med meg for å få kontroll.

Mange hadde nok avlivet han etter det første året eller så, men jeg gav meg ikke. Vel, det tredje året maktet jeg ikke mere, og bestilte Valpis. Han skulle få en siste sommer, så var det nok. Han fikk to år ekstra, for det hjalp han innmari å få Valpis som støtte og beskytter Hun dempet han, blokket han, beskyttet ham og viste han at han var en dust, mamma hadde jo faktisk kontroll *fnis* Jeg hadde hatt ham ennå om han ikke hadde ødelagt benet sitt, for han ble så mye bedre. Hadde ikke Valpis vært den hun er, hadde han blitt avlivet den høsten som jeg hadde planlagt. For det sliter å alltid måtte være på vakt!

[Løvehund]

Hei,

hvis din mor bor i bergensområdet og søker fjelltur hvor båndtvang stort sett respekteres, hva med å gå tur på "hovedstiene" på byfjellene (Fløyen, Rundemanen, Tarlebø, Isdalen,Stoltzen, Munkebotten etc). Her er det helårsbåndtvang, og folk har stort sett hundene i bånd pga mye trafikk. Ikke like fredelig som Gullfjellet riktignok..

[Grim]

Tja. Sprøyta fungerte hvertfall meget bra på min hissigpropp. Han var både fryktagresiv, stressa, overivrig, dominant og fullstendig blokkert. Han ble roligere, og jeg fikk endelig kontakt slik at jeg kunne få trent med han. Men kanskje chippen hadde vært enda bedre? Kanskje det er litt inviduelt det og. Nuvel. Trenger det ikke mer.

Uansett, hvis han ikke reagerer før løse hunder kommer bort - så ser jeg ikke på han som problemet. Din mor tar jo alle forhåndsregler og gjør det riktige - bortsett fra å slappe av. DET er knallviktig.

Det er ikke alle hunder som liker alle, og det burde folk respektere. Når de ikke gjør det, er det jo deres egen feil. Jeg skjønner ikke mentaliteten til folk som på død og liv skal la hunden sin hilse på alle andre. Selv om min har lagt opp karrieren som nabolagets slemming, vil jeg absolutt ikke ha fremmede hunder bort til oss, for det finnes ingen garantier. Men slipper noen hunden sin bort til min, selv etter min advarsel, og den skulle få deng - ja da får de takke seg selv. Det er ikke min feil at andre ikke har kontroll eller vett.

Hun må greie å slappe av, legge vekk alle dårlige følelser og ikke tenke for mye. Øke selvtilitten rett og slett. Hun har jo kontroll. Og skulle uhellet være ute, så er det ikke verdens undergang, og heller ikke hennes feil.

[Djervekvinnen]

Uff det kan ikke være noe særlig å ha en slik hund. Nå har jeg selv ikke hatt hundeaggressive hunder, men fryktagressive. Men hundene har ikke vært noen "trussel" løse da. Jeg personlig har lite lyst å gå rundt å være redd og anspent, noe jeg selv har kjent på kroppen, så no more.

Hvis moren din er anspent på tur og er redd for å miste hunden osv, ville jeg hatt munnkurv på den. Da blir man mye mer trygg og rolig og man kan nyte turen litt mer enn å være så redd. Folk i andre land bruker munnkurv mer enn her til lands, og jeg selv haddde følt meg såå mye lettere til sinns hvis jeg kunne bruk munnkurv på min forrige hund på steder med mye folk etc. men igjen, det er jo ikke like akseptert her til lands og man får reaskjoner. Men å bruke det i skogen på tur, så er det jo ikke all verdens folk man treffer på, og jeg er sikker på at folk vil føle seg tryggere ved å passere en hund med munnkurv hvis den vise truende adferd, enn hvis den ikke hadde det.

[tulip]

Tja. Sprøyta fungerte hvertfall meget bra på min hissigpropp. Han var både fryktagresiv, stressa, overivrig, dominant og fullstendig blokkert. Han ble roligere, og jeg fikk endelig kontakt slik at jeg kunne få trent med han. Men kanskje chippen hadde vært enda bedre? Kanskje det er litt inviduelt det og. Nuvel. Trenger det ikke mer.

Frykt og dominans hører ikke sammen. En dominant hund er ekstremt trygg på seg selv og omgivelsene, og lar seg ikke vippe av pinnen/bli redd ting/folk/hunder/dyr.

Du har hatt en overhormonell hund som var stresset og med overslagshandlinger. Derfor hjalp sprøyta dere så godt, han fikk normalt testosteronnivå, og ble derfor roligere/trenbar.