Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvem skal ha hunden om eier dør?


Wednesday

Recommended Posts

Skrevet

Er det noen her som har en plan for hunden deres dersom dere skulle dø? Kanskje et helt teit spørsmål, men tanken slo meg her om dagen, og har tenkt en del på det siden.

Selv aner jeg virkelig ikke. Er ingen i familien som kunne overtatt engang. Men hva skjer egentlig med hunden i slike tilfeller? Om jeg dør i morgen for eksempel, hvor havner Tuf da? Når ikke familie eller venner kan ta han?

  • Svar 62
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

hmm har ikke tenkt no serlig på det, men vil tro storesøss Ailostaff kunne tatt godt var på ho for meg :):) hvis ingen andre ville ha ho, har oppdretter sakt at vi skal kontakte dem hvis hunden ikke passet oss, eller hvis den skulle selges, slik at de kunne ta den tilbake å bestemme hva som skulle gjøres...

Skrevet

Dette er ikke noe jeg har tenkt spesielt mye på egentlig...men dersom jeg skulle dø regner jeg med at samboeren min hadde tatt godt vare på den lille klumpen min...dersom han ikke ville/kunne hadde jeg håpet på at søstersen hadde tatt seg godt av han...Han er jo så utrolig glad i "tanta" si...

Skrevet

Hmm, jo det måtte vel blitt oppdretter som fikk jobben med å finne noen nye eiere til han da. Men er det noen spesiell rutine politi e.l. har for slikt? Sender hunden på kennel eller hva?

Skrevet
Hmm, jo det måtte vel blitt oppdretter som fikk jobben med å finne noen nye eiere til han da. Men er det noen spesiell rutine politi e.l. har for slikt? Sender hunden på kennel eller hva?

Hunden blir vel en del av døsboet. Og om slekt ikke synst boet er "intresangt" eller ikke vil ha det så mener jeg politi/rettsystem tar over det og selger det om det er noe av verdi(f.eks ved gjeld) og så kan slekt ta de de måtte ville av dte som er igjen. Eller slekt selger det selv.

Ellers så mener jeg å huske at dødsboet blir fordelt likt mellom slekt(eller alt etter testamentet) som de selv vil ha det. Så da er de vel slekt som bestemmer videre hva som sjer med hunden.

Nå husker jeg ikke presis hvordan dette var da jeg var ganske ung når min onkel døde. Mine tanter og min mor "overlot" boet til politi/rett, men de fant ingenting av interesse så da fikk slekt gjøre som de ville med det. Da slapp de ette eller annet. (Gjeld eller noe slikt. Husker ikke)

Skrevet

Hunden min hadde enten havnet hos oppdretter eller hos Mamma. Mest sannsynlig hos Mamma fordi at Helene har så mange hunder.

Mamma´s hunder hadde havnet hos meg :)

Om Helene skulle falle bort så hadde det nok blitt jeg som satt igjen med oppgaven om å få alle hunder tilbake til oppdrettere / omplassere de andre. Det hadde vært litt av en jobb ... så vi håper det aldri skjer! :)

Skrevet

Mamma hadde fått han :) Var jo hun som kjøpte han til meg og hun står som deleier og han vil jo være endel hos henne når jeg flytter ut også. Jeg har ingen tvil om at det er hos henne han ville hatt det best og de kunne trøstet hverandre!

Nei nå ble jeg litt sentimental her! Ikke søren om jeg skal dø på mange mange år :P Og på mine eldste dager skal jeg bare ha en hjemmeboende hund og den skal mine barn/barnebarn få lov til å ta seg av :) (de er jo klart at jeg har super hunde elskende barn og barnebarn den dagen det skjer) ideelt sett så dør jeg både jeg og hunden fredfullt inn på en luftetur i hagen :)

Skrevet

Hvis jeg dør imorgen,eller en annen dum dag så tror jeg at ene hunden går tilbake til oppdretter,og de andre til venner som liker dem og egentlig kunne tenkt seg dem sånn ca igår.

Skrevet

Når jeg dør så arver broren min Sølve (om Sølve lever da), hvis min bror ikke har mulighet da vil mine foreldre ta han. Jeg føler meg i grunn trygg på at enten min bror eller foreldrene mine har mulighet når den tid kommer, så hva som skjer om noen av de ikke kan ha Sølve har jeg i grunn ikke tenkt på. "Arvegangen" ble avklart før jeg kjøpte Sølve, det er trygt vite at det kjæreste jeg har er "sikret" når jeg dør.

Skrevet

Tror nok Tinka hadde gått til samboeren min. Han er så utrolig glad i henne, og tror det er veldig gjensidig. Ellers ville nok Mamma og Pappa tatt henne, for selvom de håpet jeg hadde valgt en fuglehund så er de blitt skikkelig glad i henne!

Men vi får vel alle krysse fingrene for at noe sånt ikke skjer!

Skrevet

Om jeg eller min samboer skulle dø, er det en selvfølge at den av oss som sitter igjen har hunden. Vi eier henne sammen :) Om vi skulle bli borte begge to, tenker jeg at moren (eller søsteren) til samboeren min tar henne, de kjenner henne godt og er glade i henne. Men det er ikke noe vi har avtalt, riktig nok..

Skrevet

Min hadde nok havnet hos familie eller venner :)

Hadde de solgt han eller levert han tilbake til oppdretter, så hadde jeg blitt sint nedi grava :)

Skrevet
Min hadde nok havnet hos familie eller venner :blink:

Hadde de solgt han eller levert han tilbake til oppdretter, så hadde jeg blitt sint nedi grava :ahappy:

Haha! Jeg ville heller foretrukket at han kom tilbake til oppdretter, enn at familien hadde tatt han.

Skrevet

Om jeg skulle forsvunnet fra jordens overflate hadde nok Pappa og mamma tatt over Rexen uten problemer. Pappa er tross alt bikkjas største fan så akkurat DEN saken er ganske grei.

Skrevet

Hmm, tja tanken slo meg her om dagen, og jeg vet ærlig talt ikke. jeg har jo samboer, så da hadde han tatt dem begge, men hvis han også ble med meg, så spørs det. Ingen i min familie vil ha dem, og ikke i hans heller.. Så deres sjebne hadde vært usikker ja.. Syns det er litt rart å skal snakke med foreldrene mine om dette også :ahappy: Tror ikke foreldrene våre hadde brydd seg særlig om hundene hvis de hadde mistet barna sine, liksom..

Skrevet

Jeg hadde sendt Tulla til HundCampus for søkstrening, og Aynï hadde det vært rift om å få, spørsmålet er vel om typen ville beholdt noen av de eller ikke?

Skrevet

Mamma og pappa eller min bror og svigerinne. Tror egentlig de ville tatt en hver, om det ikke har forandret seg etter at broren min fikk hund selv

Skrevet

Håper vel at samboer hadde beholdt Bridie, ellers hadde helt sikkert oppdretter tatt henne tilbake.. Ellers mistenker jeg kanskje at noen venner hadde tatt henne.... hehe.

Skrevet

Dette er vel noe de færreste er forberedt på... men hvisomattedersomatte så hadde samboer tatt bc'en om jeg hadde dødd. Han er utrolig glad i den hunden. Flatt'en er det usikkert om han ville hatt, men der tror jeg nok oppdretter/tispeeier hadde vært mer enn behjelpelige med å finne han ett nytt hjem og dette vet også samboer og hadde nok latt dem overta.

Om vi begge hadde dødd samtidig så er fremtiden til hundene mer usikker da familien ikke har kjennskap til hunder i det hele tatt og egentlig ikke bryr seg stort om dem. Usj, det var en ekkel tanke :ahappy:

Skrevet

Ellie er like mye Øivind sin hund, så hun hadde nok blitt hos han.

Neste på listen er mamma / pappa / søsken som har hatt hund i alle år, og er veldig glad i Ellie.

Skulle det ikke blitt noen av dem hadde hun nok hatt det fint hos hvem som helst som ville bruke henne og behandlet henne godt.

Skrevet

Ehhh den var lei... aner faktisk ikke om noen vil ha dem jeg :lol:

Dvs.veldig mange er glade i dem,men det er når de bor her...

En søster har jo Tjukken og Rumba,den andre bor på boligfelt og har to katter som nok ikke hadde jubla :ahappy:

Nei,det er nok om å gjøre å holde meg i live tenker jeg :ahappy:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
    • Dette høres utrolig slitsomt ut, og jeg skjønner godt at dere er på bristepunktet. To ting ville jeg gjort først, før noe trening: en veterinærsjekk av valpen (urinveisinfeksjon er en klassiker bak plutselig tissing inne) og skikkelig rens av madrass og dyner. Vanlig spray fjerner ikke lukten for hundenesen, og så lenge det lukter toalett, forblir det et toalett. Så til bjeffingen. Akkurat nå har hundene lært at bjeffing åpner døra, så det er den vanen vi må snu, ikke hundene det er noe galt med. Men vi starter ikke om natta. Tren på dagtid: lukket dør i tre sekunder, åpne mens det er stille, belønn. Bygg langsomt opp. Gi dem samtidig en skikkelig god liggeplass utenfor soverommet som fylles med tyggeben og gode ting, så stedet får verdi i seg selv. Det er ikke noe quick fix her, men med en gradvis plan er det absolutt løsbart. Med tre hunder samtidig kan det være verdt å få en trener til å se på helheten hjemme hos dere.
    • Får bare prøve meg frem litt, skal kjøpe sånn for å se. Umulig å vite før man har prøvd 😉 Takk for nyttig info Molly.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...