Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 1.2k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Takk for omtanke ❤️ Dessverre ble det ikke snakk om måneder en gang ?Tidi fikk sovne inn onsdag 13 mars ? Hun virket noe bedre på søndag og mandag etter at hun hadde fått supplerende medisin

Blondie har blitt 14 år! Hipp hipp hurra!

Tidi var tiltenkt å ha et kull hos oppdretter nå i vinter. Men før hun eventuelt skulle parres, så skulle hun ta ultralyd av hjertet da det er dukket opp en del unge kelpier med hjertefeil. På vei til

Posted Images

Skrevet

Så forferdelig trist ? det minner meg om det som skjedde med min Aska i forhold til det å tro at man har en frisk hund som man skal få ha i mange år til, til å plutselig ha en alvorlig syk hund ? og så går det så utrolig fort ? kondolerer så mye! 

Skrevet

Å nei, Marie!!! Så vondt! Alle varme, gode tanker oversendes til deg. Tidi har hatt et fantastisk liv med deg og Blondie❤️❤️❤️

Skrevet

Tusen takk for all omtanke ❤️

Nå har det gått en uke siden hun sovnet inn. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Innimellom tror jeg at hun plutselig skal komme tilbake til meg ? 

  • Sad 4
Skrevet
På 3/20/2019 at 11:33 PM, MegaMarie skrev:

Tusen takk for all omtanke ❤️

Nå har det gått en uke siden hun sovnet inn. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Innimellom tror jeg at hun plutselig skal komme tilbake til meg ? 

Sånn følte jeg det også. Jeg ble nesten redd for å være alene fordi jeg hele tiden følte at hun plutselig skulle komme ruslende rundt hjørnet. Og så visste jeg jo at hvis det skjedde så betydde det at jeg så syner, at jeg kanskje var i ferd med å bli gal. En kveld jeg var alene i stallen så hørte jeg en lyd helt lik klirringen i halsbåndet hennes utenfor stallen. Ble stående og tenke at jeg sikkert hørte feil. Men lyden fortsatte og etter en liten stund ble jeg sikker på at det måtte være en annen hund ute. Gikk ut for å se. Ingen hund. Så hørte jeg lyden igjen. Det var en liten metallbit som lå og klinket borti en kjetting som lå på lastebilen som sto utenfor.. hørtes akkurat ut som at Aska tuslet rundt...

  • Sad 2
Skrevet
Just now, Sofie & Aska said:

Sånn følte jeg det også. Jeg ble nesten redd for å være alene fordi jeg hele tiden følte at hun plutselig skulle komme ruslende rundt hjørnet. Og så visste jeg jo at hvis det skjedde så betydde det at jeg så syner, at jeg kanskje var i ferd med å bli gal. En kveld jeg var alene i stallen så hørte jeg en lyd helt lik klirringen i halsbåndet hennes utenfor stallen. Ble stående og tenke at jeg sikkert hørte feil. Men lyden fortsatte og etter en liten stund ble jeg sikker på at det måtte være en annen hund ute. Gikk ut for å se. Ingen hund. Så hørte jeg lyden igjen. Det var en liten metallbit som lå og klinket borti en kjetting som lå på lastebilen som sto utenfor.. hørtes akkurat ut som at Aska tuslet rundt...

Uff, så trist ? Det må være fælt å virkelig føle så hardt at det er henne som tusler rundt. Jeg har ikke hatt noen slike opplevelser. Men hun er på obduksjon nå (eller hun og hun, det er jo ikke henne lenger, men kroppen hennes er der. Hun er jo borte ?). Det er veldig spesielt å få en mail om at "Nå er hun sendt". Det høres ut som at hun er i live og er på vei til en magisk veterinær som skal fikse henne, så hun kommer tilbake. Jeg kjenner jeg klarer ikke helt å gå videre og akseptere at hun faktisk er borte før den obduksjonen er ferdig. Kanskje heller ikke før jeg har fått asken av henne tilbake og innser at det er det eneste som er igjen av henne ?.

  • Sad 2
Skrevet
Akkurat nå, MegaMarie skrev:

Uff, så trist ? Det må være fælt å virkelig føle så hardt at det er henne som tusler rundt. Jeg har ikke hatt noen slike opplevelser. Men hun er på obduksjon nå (eller hun og hun, det er jo ikke henne lenger, men kroppen hennes er der. Hun er jo borte ?). Det er veldig spesielt å få en mail om at "Nå er hun sendt". Det høres ut som at hun er i live og er på vei til en magisk veterinær som skal fikse henne, så hun kommer tilbake. Jeg kjenner jeg klarer ikke helt å gå videre og akseptere at hun faktisk er borte før den obduksjonen er ferdig. Kanskje heller ikke før jeg har fått asken av henne tilbake og innser at det er det eneste som er igjen av henne ?.

Jeg følte det litt sånn... Jeg satt og gråt lenge i bilen før jeg klarte å gå inn og hente urnen.. men da jeg hadde fått den hjem, så fikk jeg liksom den merkelige følelsen av å på en måte innse at det er bare aske igjen av henne, sjelen hennes lever videre i minnene og hjertet mitt, og hun har ihvertfal ikke vondt mer. Og på en merkelig måte var det også litt godt å ikke begrave henne med en gang. Vi må vente til våren.. så jeg har urnen nedenfor sengen sammen med det nye halsbåndet med navnet gravert som kom i posten akkurat litt for sent, og et bilde av henne. Under hodeputen har jeg det halsbåndet som hun brukte. Vi flyttet for snart en måned siden, og da fikk hun på en måte bli med til huset vi nå bor i...

Skrevet
På 3/20/2019 at 11:33 PM, MegaMarie skrev:

Tusen takk for all omtanke ❤️

Nå har det gått en uke siden hun sovnet inn. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Innimellom tror jeg at hun plutselig skal komme tilbake til meg ? 

Åh, jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver ?
Når Midas ble avlivet så tok veterinæren han med seg for å obdusere han (han ble avlivet hjemme). Og jeg sjekket mail hele tiden for å se om jeg hadde fått noe info om han. Det var som om jeg ikke fikk puste uten han. Tilslutt kom urnen i posten, og det var godt og veldig vondt på samme tid. Jeg har urnen enda og tenner lys ved den hver dag. Det høres litt rart ut, og det er sikkert rart, men jeg snakker til han daglig og det er en trøst å ha den urnen og vite at han er hjemme igjen. 
Den sorgen man føler over å miste et så kjært kjæledyr er forferdelig. Den er helt lammende. Jeg talte dager for den eneste trøsten var at det forhåpentligvis skulle bli litt bedre når tiden gikk. Tenker på deg. Håper du får klare svar på obduksjonen og at hun snart er hjemme hos deg igjen. Tiden hjelper, selv om det ikke føles sånn når man er oppi det ❤️

  • Like 1
Skrevet
Just now, Midas said:

Åh, jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver ?
Når Midas ble avlivet så tok veterinæren han med seg for å obdusere han (han ble avlivet hjemme). Og jeg sjekket mail hele tiden for å se om jeg hadde fått noe info om han. Det var som om jeg ikke fikk puste uten han. Tilslutt kom urnen i posten, og det var godt og veldig vondt på samme tid. Jeg har urnen enda og tenner lys ved den hver dag. Det høres litt rart ut, og det er sikkert rart, men jeg snakker til han daglig og det er en trøst å ha den urnen og vite at han er hjemme igjen. 
Den sorgen man føler over å miste et så kjært kjæledyr er forferdelig. Den er helt lammende. Jeg talte dager for den eneste trøsten var at det forhåpentligvis skulle bli litt bedre når tiden gikk. Tenker på deg. Håper du får klare svar på obduksjonen og at hun snart er hjemme hos deg igjen. Tiden hjelper, selv om det ikke føles sånn når man er oppi det ❤️

Åå, godt å høre at noen andre har følt det samme. Føler meg helt teit som er "urolig" pga det og ikke klarer å slå meg til ro med tanken på at hun faktisk er borte :(  Da er det godt å vite at det blir bedre når hun er kommet hjem som du sier. 

Måtte du sende Midas til Veterinær instituttet for obduksjon? Hvor lang tid tok det før du fikk svar?

Skrevet
På 3/22/2019 at 9:53 PM, MegaMarie skrev:

Åå, godt å høre at noen andre har følt det samme. Føler meg helt teit som er "urolig" pga det og ikke klarer å slå meg til ro med tanken på at hun faktisk er borte :(  Da er det godt å vite at det blir bedre når hun er kommet hjem som du sier. 

Måtte du sende Midas til Veterinær instituttet for obduksjon? Hvor lang tid tok det før du fikk svar?

Midas ble obdusert av veterinæren som var hjemme her og avlivde han. Jeg hadde jobbet på den klinikken, og de kjente han godt. Siden det var så mye uavklart med han og at det virket som han hadde en svulst på hjertet ville hun undersøke han med min godkjenning. Hodet hans ble ikke obdusert og i ettertid tror vi det var der svulsten og hovedproblemet lå. Vi fikk dessverre ingen oppklarende svar etter obduksjon av hjerte og indre organer (minus hodet). 

Der var så mye som var uavklart med han, men han var så dårlig. Samtidig så ble jeg usikker på om jeg hadde gjort det riktige. Nå i ettertid ser jeg at jeg gjorde det, for hans del. Jeg skulle bare så gjerne hatt han hos meg i mange år til ? Jeg føler iallfall at det er en trøst å ha han her. At det ble verdig for han liksom. Den eneste trøsten er at tiden letter litt på den verste sorgen ? 

Skrevet
23 hours ago, Midas said:

Midas ble obdusert av veterinæren som var hjemme her og avlivde han. Jeg hadde jobbet på den klinikken, og de kjente han godt. Siden det var så mye uavklart med han og at det virket som han hadde en svulst på hjertet ville hun undersøke han med min godkjenning. Hodet hans ble ikke obdusert og i ettertid tror vi det var der svulsten og hovedproblemet lå. Vi fikk dessverre ingen oppklarende svar etter obduksjon av hjerte og indre organer (minus hodet). 

Der var så mye som var uavklart med han, men han var så dårlig. Samtidig så ble jeg usikker på om jeg hadde gjort det riktige. Nå i ettertid ser jeg at jeg gjorde det, for hans del. Jeg skulle bare så gjerne hatt han hos meg i mange år til ? Jeg føler iallfall at det er en trøst å ha han her. At det ble verdig for han liksom. Den eneste trøsten er at tiden letter litt på den verste sorgen ? 

Ja, jeg måtte inn å lese trådene dine du hadde da han var syk. Så fælt det må ha vært å bare kjenne seg enda mer forvirret etter obduksjonen da. Det hørtes veldig rart ut det med at de kanskje fant et hjertekammer utenfor hjerte. Hvis ultralyden viste et helt vellfungerende hjerte. Kanskje han alltid har hatt et ekstra hjertekammer utenfor? 

Ja, alle sier det med at tiden hjelper. Nå har det ikke gått noe lang tid, men jeg kjenner ikke på det enda :( Jeg tenker jo litt på ny hund eventuelt en dag, men jeg tenker hele tiden at det jeg egentlig vil er å ha Tidi tilbake ❤️ Gleder meg til den dagen jeg kan se tilbake og tenke på tiden med henne som noe jeg var heldig som fikk, selv om det var kort. Nå tenker jeg mest på hvor urettferdig det er at hun fikk så kort tid og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne fått henne tilbake og gjøre alt det vi skulle gjøre sammen ?

  • Like 1
Skrevet
18 timer siden, MegaMarie skrev:

Ja, jeg måtte inn å lese trådene dine du hadde da han var syk. Så fælt det må ha vært å bare kjenne seg enda mer forvirret etter obduksjonen da. Det hørtes veldig rart ut det med at de kanskje fant et hjertekammer utenfor hjerte. Hvis ultralyden viste et helt vellfungerende hjerte. Kanskje han alltid har hatt et ekstra hjertekammer utenfor? 

Ja, alle sier det med at tiden hjelper. Nå har det ikke gått noe lang tid, men jeg kjenner ikke på det enda :( Jeg tenker jo litt på ny hund eventuelt en dag, men jeg tenker hele tiden at det jeg egentlig vil er å ha Tidi tilbake ❤️ Gleder meg til den dagen jeg kan se tilbake og tenke på tiden med henne som noe jeg var heldig som fikk, selv om det var kort. Nå tenker jeg mest på hvor urettferdig det er at hun fikk så kort tid og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne fått henne tilbake og gjøre alt det vi skulle gjøre sammen ?

Ja, det var fryktelig fortvilende. Det var så mye diffust med han. Ultralyd av hjertet viste helt normal hjertefunksjon, så de rare symptomene han hadde kom ikke fra det. Det var en ekstra belastning å ikke få noe klart svar på hvorfor han ble så redusert. Vi kunne ikke hjelpe han fordi vi visste ikke hva som var galt. De mente det var mest sannsynlig at han hadde en svulst i hjernen siden han også hadde de anfallene, men noe klart svar fikk jeg ikke. 

Han hoppet ned fra terrassen vår i 3. etasje når han var 1,5 år. Det var høy 1. etasje, så det var ganske mange meter. Det gikk tilsynelatende bra, han hadde noen skrubbsår og var mørbanket, men ellers hadde han klart seg fint. Det jeg imidlertid lurer på er om det fallet kunne ha hatt noen innvirkning på hjertet hans. Jeg aner ikke om det er mulig. Eller så har han alltid hatt det, og hjertet har fungert som vanlig. Han svant liksom bare hen, og det var så ekkelt å ikke kunne gjøre noe ? 

Det tok flere uker før jeg følte at jeg klarte å puste. Jeg hadde helt sånn panikkfølelse nesten. Det var også tvil om vi skulle få ny hund, og jeg er hjemme på dagene, så jeg fikk liksom ikke kommet meg unna bare å tenke på han. Det var så godt å få ny hund. Selv om han ikke erstatter Midas så er det en stor trøst og en glede over å ha en ny gledesspreder i livet mitt. De kan aldri erstatte det man hadde med de man har mistet eller bøte på sorgen over å ha mistet en hund alt for tidlig, og alle planene og ønskene man hadde for den forrige, men det er likevel en stor kilde til glede. Jeg lånte søsteren til Midas mye de månedene jeg var uten hund, og det var en god trøst ❤️  

  • Like 1
Skrevet
3 hours ago, Midas said:

Ja, det var fryktelig fortvilende. Det var så mye diffust med han. Ultralyd av hjertet viste helt normal hjertefunksjon, så de rare symptomene han hadde kom ikke fra det. Det var en ekstra belastning å ikke få noe klart svar på hvorfor han ble så redusert. Vi kunne ikke hjelpe han fordi vi visste ikke hva som var galt. De mente det var mest sannsynlig at han hadde en svulst i hjernen siden han også hadde de anfallene, men noe klart svar fikk jeg ikke. 

Han hoppet ned fra terrassen vår i 3. etasje når han var 1,5 år. Det var høy 1. etasje, så det var ganske mange meter. Det gikk tilsynelatende bra, han hadde noen skrubbsår og var mørbanket, men ellers hadde han klart seg fint. Det jeg imidlertid lurer på er om det fallet kunne ha hatt noen innvirkning på hjertet hans. Jeg aner ikke om det er mulig. Eller så har han alltid hatt det, og hjertet har fungert som vanlig. Han svant liksom bare hen, og det var så ekkelt å ikke kunne gjøre noe ? 

Det tok flere uker før jeg følte at jeg klarte å puste. Jeg hadde helt sånn panikkfølelse nesten. Det var også tvil om vi skulle få ny hund, og jeg er hjemme på dagene, så jeg fikk liksom ikke kommet meg unna bare å tenke på han. Det var så godt å få ny hund. Selv om han ikke erstatter Midas så er det en stor trøst og en glede over å ha en ny gledesspreder i livet mitt. De kan aldri erstatte det man hadde med de man har mistet eller bøte på sorgen over å ha mistet en hund alt for tidlig, og alle planene og ønskene man hadde for den forrige, men det er likevel en stor kilde til glede. Jeg lånte søsteren til Midas mye de månedene jeg var uten hund, og det var en god trøst ❤️  

Det blir jo bare spekulasjoner. Jeg syns det er mest rart at hjertet så fint ut på ultralyd, hvis det faktisk "manglet" en hjerteklaff som lå utenfor. Men det er jo umulig å finne ut nå. 

Jeg skjønner utrolig godt at det var ekstra vanskelig for deg som er hjemme om dagen. Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort da. Jeg syns det er så godt når jeg er ute og gjør ting som jeg vanligvis ikke gjorde med henne, som å være på skolen, på jobb, på dansetrening osv. For i de situasjonene er det som at hun ikke er borte likevel, hvis jeg bare ikke tenker hardt nok på at hun faktisk er borte. For hun var jo aldri med meg på de tingene i hverdagen. Det er verst når jeg er hjemme eller gjør ting hun vanligvis hadde vært med på.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...