SandyEyeCandy

Hva mener du med ukarakteristisk atferd? Shibavinneren er nydelig, og så utrolig glad og trygg i ringen! Kjempegøy å se hvordan den 13 år gamle handleren og hunden koser seg sånn sammen. (Sjøl om hunden blir vist på en veldig kunstig måte iht hvordan de kan og skal vises på japanske utstillinger). Jeg blir alltid glad når ei tispe vinner (forutsatt at hun er fin, selvsagt), fordi hannhundene ofte har en veldig voldsom tilstedeværelse som de feminine tispene ikke alltid klarer å konkurrere med. CH VORMUND NORMA JEAN

Dette er jeg ganske sikker på er propaganda fra utenlandske veterinærforeninger hvor kastraksjon er et tiltak for å senke hundebestanden (hvor både løshunder, blandinger og omplassering er et problem). Det er forsvinnende få som faktisk opplever livmorkreft av hundene i Norge (uten at jeg kan finne tall på dette). Her er jo så og si "alle" tisper og hannhunder intakte, mens det i land som England og USA kjøres hardt på kastraksjon, og det sees på som en uhyrlighet å ha intakte hunder.

Fordi det koster 150 kr og gir hvite tenner OG kommer fra verden største produsent av tannprodukter som børster, tannkrem OG tannbleiking?

Han er HELT nydelig, det lille dragebarnet! (Ikke drage pga oppførsel, men pga litt stakkarslig rygg når det var kaldt, bare for å ha presisert det, haha!). Jeg trur aldri jeg har kjent så mjuk pels i hele mitt liv, og jeg er glad han hadde tid til å bli sussa på.

Joda, tennene blir skrekkelig isete etterpå, men da er det "bare" å bruke riktig tannkrem. Men om tannhalsene er eksponerte, så blir de bare kløn med bretting av strips og i det hele tatt, så det ville jeg droppa. Det gikk fint når jeg bare hadde en sånn på en hjørnetann oppe, da kunne jeg brette unna stripsen akkurat der, men når jeg nå har både her og der, så blir det bare styr.

Jeg kjøpte meg et sånt kit fra Crest via eBay for mange, mange år siden. Funka som gull, og bleika tilogmed tannkjøttet! (Det gikk tilbake til normalen med en gang, altså). Nå har jeg ganske hvite tenner, men kunne godt tenke meg å ta det igjen, fordi nederste del av tanna er gulere enn resten. Dessverre har jeg pådratt meg for mange høye tannhalser siden dengang. Tannbleiking uten emalje anbefales IKKE.

Dette skjedde i 2003, og jeg forlanger fortsatt en teståpner-lukker før noen får putte noe som helst av sånne verktøy inni meg.

Nå skal jeg gi deg enda en: Var på GU. Lå der med krokodilla i fullt utspenn inni meg og stirra i taket mens jeg meditasjonspusta for å ikke fokusere på skrapinga bak navelen. Brått kommer det et lite utrbrudd fra legen. Jeg løfter på hodet og ser på henne mellom låra mine. Hun ser mildt sagt beflippet ut. "Hva er det?" spør jeg med tilgjort rolig stemme. "Jeg får ikke lukket den igjen!!" sier hun lettere hysterisk. "Hva DA?!?" spør jeg, med matchende tonefall. "Spekulumet!" svarer hun helt på randen. "Nei, herregud, det må du jo bare få ordna!" svarer jeg og legger meg ned igjen, fullstendig in denial. For å gjøre en potensielt lang historie kort: Det hjalp ikke å være streng, den hadde hengt seg helt opp, så hun måtte DRA DEN UT fullt utspent!! Har aldri styrtblødd så mye i mitt liv, og jeg fikk ta med så mange Saba-bind jeg bare ville i veska (akkurat som jeg på noe som helst tidspunkt i løpet av hjemreisa kunne stoppa og bytta bind).

Det hører med til historien at det nesten aldri har skjedd at mindre barn spør om de er rever, det er stort sett tenåringer og voksne. Småbarn sier med undring ulv idet de ser oss, mens voksne insisterer på rev. "Dere blir nok litt lurt pga fargen", sier jeg pedagogisk, og da er de stort sett enige.

Joda, det har jeg gjort. Aiko har feks agert mexikansk høylandsrev ganske mange ganger, og det er utrolig hvor inngående en kan juge om rabiesvaksiner og innførselsregler om folk bare gidder å høre på. Da jeg fikk Aiko var det knapt en annen shiba i Oslo å oppdrive, mens nå er det ingen som lenger spør i fullt alvor om jentene mine er rever.

Når du blir spurt ca 57 ganger om dagen om du har rev(er), så sier du til slutt ja.

Send faktura. Makan, altså!

Jeg har veldig lyst til å komme på besøk til dere når valpene er en 5-6 uker, og håper jeg får lov til det.

Jeg vil også eksemplifisere med to søstre! Min Aiko er stilt ut 4 ganger etter fylte 9 mnd. Og dette ene og aleine fordi hun elsker utstilling. Hun er den største, tyngste og mest handicappa hunden av alle shibatisper vi noengang har møtt, men jaggu har hun ikke 3 x 1. premie fra gammel ordning og jaggu også Very Good som 2-åring på NKK-utstilling. Vi snakker her om en hund som "burde" blitt diskvalifisert pga de merkelige bakbeinsbevegelsene sine. Hvorfor har ikke det skjedd? Vel, fordi hun elsker å vise seg fram og få oppmerksomhet! Hun løper det hun er god for (som jo ikke er stort, stakkars), står som en påle og lekrer seg under oppstilling, susser på dommeren mens hun står på bordet og logrer gjerne om hun får litt ekstra kos, og responderer så hinsides på sin overentusiastiske eiers ros og stolthet at folk blir regelrett glade av å se på oss. Aiko er en showhund, og det er feks grunnen til at vi ikke konkurrerer i lydighet mer. Det er viktigere å skape "god stemning" og få oppmerksomhet enn å være lydig, nemlig. Imouto er en fin shiba, men gjør ikke noe spesielt ut av seg. Sammenlignet med søstra er hun en grå mus eksteriørt, men har nå likevel raska med seg noen gode plasseringer på store, internasjonale utstillinger, som feks BIM fra juniorklasse på MyDog i Gøteborg. Hun gjør det hun skal, men gidder sjelden å investere noe mer. Hun er derimot en racer til å stille seg opp på shibavis, og har en fremragende fysikk som gjør at dommere som går på detalj ofte liker henne. Hun kommer aldri til å bli noen storvinner, men det er ikke viktig for meg heller.

*Host* Mammutjegerne *Host*

Nei, jeg har et ganske ålreit ordforråd, og er allergisk mot floskler, og liker direkte tale. Nipler funker fint for meg.

Jeg på den annen side, er veldig glad shibaene ikke har "showattitude", for det er ingen showhund.

Hunden hadde jo åpenbart skikkelige smerter!

Jeg har mine to shibajenter. I tillegg bor jeg med Marianne som har to hunder, men hun klarer stort sett å ta vare på dem sjøl, så jeg føler ikke så mye ansvar der.

Så utrolig kult å se! Dette kommer nok til å bli dritbra. Veldig fascinerende å se hvor forskjellige shibaen og beagelen jakter også. Imouto er jo helt lydløs og de bruker alle sanser, både spor, overvær, hørsel og syn, og hun ringer dyret tilbake til meg, sånn at jeg kunne skutt hadde det vært på post. Hun har riktignok stilt elg en gang, men det mistenker jeg at var litt i beflippelsen, hun har veldig stygge bjeff og er ikke så løsmunnet akkurat.

Takk, det var hyggelig sagt! Jeg har alltid skrevet masse, og gitt ut novelle på Gyldendal (og faktisk også spedd på studielånet med grisenoveller) og jobber veldig sporadisk med et bokprosjekt, så da regner jeg med at jeg i alle fall har en leser.

Her må jeg skille mellom de tingene jeg digger umiddelbart idet jeg ser eller treffer en person for første gang, og de tingene som gjør at jeg fortsetter å velge vedkommende hver dag. Jeg ser at jeg liker mørke menn best. Trur jeg har hatt sex med to blonde fyrer kontra alle de andre mørke. Jeg liker at de er klassisk kjekke, gjerne type barsk modell, og de må gjerne ha litt ansiktshår. Alternativt kan de være bare ganske barske uten det klassisk kjekke utseendet. Jeg liker kloke øyne og at de virkelig ser meg. Jeg liker at de er så sjølsikre at de tør å ta på meg nesten med en gang vi treffes, og at de smiler samtidig som de er litt småfrekke. De må lukte godt, og det er jeg som bestemmer hva det innebærer fra individ til individ. Jeg liker muskuløse armer med årer på. Jeg liker at de fyller kroppen sin og står stødig, og at de tar rommet, ikke ved å braute, men ved sin blotte tilstedeværelse. Jeg liker at de tar det som en selvfølge at jeg liker dem, og at de møter blikket mitt i stille enighet om at det blir oss to i kveld. Når jeg har blitt kjent med dem, liker jeg at konturene av kroppene våre passer sammen overalt. Jeg liker mjuk og velstelt hud, og at vi har en naturlig måte å være fysiske sammen på, uansett hvor vi befinner oss. Han kan fraværende og trygt pjuske meg i nakken, mens jeg kan snuse han på kinnet med panna hvilende mot tinningen hans, uansett om vi ser på tv, tar trikken eller drikker kaffe med venner. Jeg liker at de er sosiale, at jeg ikke trenger å være redd for at de skal si eller gjøre noe upassende overfor familie og venner, og jeg liker at de husker det jeg forteller dem av detaljer fra mitt mangslungne liv. Jeg liker at jeg ikke blir tatt for gitt, og at vi har en felles forståelse av at det eneste vi kan love hverandre er å gi hverandre alt vi har de gangene vi er sammen. Jeg liker at vi kan le og goofe rundt, og at han også er sjølironisk. Gjerne litt klønete på en ubehjelpelig søt måte som står i kontrast til den tilsynelatende altomfattende mestringsfølelsen. Seksuelt liker jeg at han tar ansvar for sine ting og er trygg nok til å få meg til å slippe litt løs, samtidig som han gjør som han får beskjed om uten å skulle vise meg noe han leste i en bok da han var 16 og som han ha fått gode tilbakemeldinger på fordi ingen noengang har turt eller tatt seg bryet med å gi han noen føringer. Jeg må også se, føle eller kjenne at han tenner på meg, og han skal være så sikker at han aldri trenger å spørre om jeg liker ting, men her får han mye gratis, da jeg er en særdeles meddelsom og bestemt dame. Jeg liker at han er kunnskapsrik og kan lære meg ting, men at han også lytter og anerkjenner mine perspektiver og erfaringer. Jeg liker at han har et grunnleggende positivt menneskesyn, og jeg tenner på at andre responderer på han på samme måte som jeg, ved å se hvor fremragende han er. Jeg tenner på at han er større enn meg, sånn at jeg slipper å føle meg som en blåhval, og på at han har et bevisst forhold til sin egen hygiene og tannpuss. Men det kanskje viktigste av alt (når alle de andre kriteriene er oppfylt, selvsagt ) er at han må være litt uforbeholden i sin begeistring for meg, og at han kicker sånn på meg at han ikke klarer å styre seg helt bestandig. Til syvende og sist er den beste lakmustesten at han er snill og omtenksom med hundene mine, og at de også digger han. En sånn en kan jeg kle meg naken sammen med. Hva jeg liker ved jenter er et helt annet kapittel.

Jeg synes nok han der Marvinius var ganske rå da han blei Norsk Vinner i 2012 også, så flott og stolt og leken han var. Jeg synes dette showbegrepet må sees i kontekst med hva slags rase en viser også. En shiba skal feks ikke være noen showhund, sjøl om flere og flere oppdrettere dessverre bruker det om hundene sine eller hva de ønsker å få fram. Jeg legger feks noe helt annet i det å showe enn feks JeanetteH gjør, sjøl om det ikke er oppe for diskusjon engang hvorvidt Blaze gjør det. En shiba som er sjølgående i ringen, står i enden av båndet med handler bak seg og skuer utover forsamlingen, står på bord uten å la seg affektere av dommer, som ikke stikker seg ut, men som bare er til stede med verdighet og en flott helhet, og som stiller seg opp til kritikkskriving bare fordi hun liker å ta inn omgivelsene og ta seg ut, DET er en flott utstillingsshiba i mine øyne. Men den skal ikke løpe med høye kneløft eller i manisk tempo, men skride framover i flyt og moderasjon.

Jeg har bare eid to hunder sjøl, og det er de nåværende shibajentene. Men jeg har vokst opp med irsk setter i familien.

Samme var det jo i mitt tilfelle, men forskjellen på oss og IW er at S faktisk bryr seg om Marvel utover å klappe litt på han i ny og ne og kanskje ta han med på en tur. De har vel også kjøpt han sammen, mens våre ikke hadde noe som helt juridisk eierskap over jentene. Vil du ha Marvel og S kan kjøre, så er det vel ikke noe å være "snill" med? Vil du ha hunden med alt hva det innebærer, eller vil du helst slippe å ta han med deg? Det er jo spørsmålene du må stille deg, og det er helt greit å ta avgjørelser som er best for deg sjøl.