SandyEyeCandy

Jeg har veldig lyst til å stille knertis her for å ha en liiiten gjennomgang på bord før Japanspesialen et par uker etterpå, men vifårsedavøttø...

Fine gjengen, altså. (Men å skrive "den der", da. )

Når en har en småspist hund er det ofte lettere å få i dem maten de skal ha når en deler opp mengden i flere måltider, heller enn å gi dem ett stort.

Finn en hundeklubb eller -skole som tilbyr bronsemerkekurs og gå dette i første omgang.

Nå skjønner jeg ikke helt hva du spør om her, trur jeg. Tenker du at de som utfører grusomme handlinger har mistet livsgnisten, fordi det er en positiv kraft? Jeg forstår ikke hvorfor du trekker inn disse personene og handlingene deres og sammenligner med sjølmord...? Jeg trur ikke jeg har et udelt positivt forhold til begrepet "livsgnist". For meg handler det om selvoppholdelsesdrift. ABB feks har jo i aller høyeste grad livsgnist, da han lot være å ta livet av seg da han blei pågrepet, fordi han hadde en misjon om å spre sitt budskap i ettertid. "Det indre lyset" som jeg ganske så svulstig snakker om til tider, er for meg en udelt positiv kraft som brenner som en ulmende kilde til inspirasjon, medmenneskelighet og tilstedeværelse, og som ved nødvendighet øker til et sankthansbål i omfang dersom omstendighetene krever det. Men en kan selvsagt hevde at også disse menneskene du sikter til har det indre lyset, det brenner bare fra en annen kilde og med en annen motivasjon. Fundamentalister har jo definitivt et indre lys, som "vi" lett kaller et indre mørke for å dikotomisere mot vår egen virkelighetsoppfatning av hva som er godt, hva som er riktig.

Klart det er egoistisk å ta livet av seg. Det er jo stort sett alltid noen igjen etter deg som vil slite med sorg, skyldfølelse og sinne og antageligvis aldri glemme verken deg eller de følelsene du vekte i dem da du tok ditt siste valg. Det er egoistisk overfor alle de andre menneskene som blir dratt med i det logistiske dragsuget i området der du valgte å ende det hele, og det er egoistisk overfor dem som kanskje kjører deg ned med arbeidsverktøyet sitt og som resten av livet sitt vil slite med synet av deg idet du hopper foran dem, i tillegg til skyldfølelsen for at de ikke klarte å stoppe i tide. Men forhåpentligvis vil dine etterlatte etterhvert klare å tenke på det fine dere delte. Klare å slippe tanken på at det var noe de kunne gjort, klare å slippe sinnet over at du etterlot dem med denne svarte, vonde svulsten av dårlig samvittighet, sinne og savn, i vissheten om at du valgte det du gjorde fordi verden var for vanskelig og det var ingen som kunne hjelpe deg, og at du kanskje valgte som du gjorde av egen oppfattelse av uselviskhet og nestekjærlighet, fordi du visste hva slags byrde du la dine kjære til brystet. Forhåpentligvis vil de som blir sittende i kø der du hoppet foran et vogntog, heller holde den de deler bil med i hånda i takknemlighet over at de har hverandre og ikke føler seg så aleine som du må ha gjort, heller enn å se på klokka eller føle pulsen stige. Hun som kjørte deg ned med traileren sin vil forhåpentligvis få kyndig traumehjelp og et apparat rundt seg for å komme seg raskt tilbake til hverdagen igjen. Men dette kan en ikke forvente at et menneske hvis indre lys har slukket for lenge siden skal ta ansvar for. For det er altoppslukende å ikke makte å leve i den verden vi har fått tildelt.

Det stemmer visst ikke at shibaen som vant er formklippa, da amerikanerne iflg en svensk oppdretter jeg kjenner er sterke motstandere av å klippe shibaer. Det synes jeg er flott, så da antar jeg at han bare har litt kort pels (som et visst knertmonster vi kjenner ).

Men 2-3 bæsjer om dagen er ganske mye bare det. Imouto bæsjer minst en gang om dagen, mens Aiko godt kan bæsje 1 gang annenhver dag. Noe mer når de får tørrfôr, selvsagt. Jeg trur det har litt med forbrenning å gjøre også, for Imouto har alltid gått veldig mye mer på do enn Aiko. Men med Pim ville jeg rett og slett kutta ut tørrfôr og sett hvordan hun funker på feks kyllingvarianten av v&h. Mine har også hatt mer avføring på laks enn noen av de andre. (Og så synes jeg det er kjempefascinerende at hun bare kan gjøre fra seg hvor som helst! Trudde det med å være picky på avføringssteder var en sånn urhundgreie, men kanskje ikke?)

Hei hei! Jeg fikk omsider svar fra Svenska Brukshundklubben om at det er SKK som omhandertar alle tittelregistreringer, og at jeg derfor måtte at kontakt med dem. Veeel, det var jo stikk motsatt svar jeg fikk da jeg ringte SKK, og når jeg sa dette til SBK-dama, fikk jeg e-mailadressen til hennes personlige kontaktperson i SKK, så nå håper jeg det blir litt slinger i valsen!

Da kan jeg jo være sur for at verdens fineste nakenshiba ikke skal være med og få konkurrentene til å skjelve i buksene, eller være glade for at vi valgte å ikke melde på.

Hvor mange shibaer er det?

Shiba: Edit: Jeg synes den ser fullstendig formklippet ut, mangler feks bukser og verv på brystet, samt at han har veldig lange lår. I tillegg er han ikke maskulin nok for meg. Dette kunne like godt vært ei tispe. Ellers synes jeg han er veldig søt.

Crush er såvidt meg bekjent den eneste som eier en hollandsk gjeterhund her på forumet, sjøl om det sikkert mange som både kjenner og trener med dem.

Lykke til!

Dette er dessverre ikke tilfellet for alle, og du har nok vært ganske heldig med dine drittbikkjer. Jeg har en hund som er drittbikkje under to typer situasjoner og super ellers, hvorav den ene er ressursforsvar overfor andre (og Kiyomi har blitt skadelidende for det). Jeg har jobba masse med at Aiko skal kunne dele med de innad i sin flokk, og det er nå helt uproblematisk innendørs. Utendørs, not so much, men nå er det jo bare Imouto det i så fall går utover. Aiko veit nemlig ikke hva godt hun kan gjøre for Kiyomi dersom de er løse sammen. Da Imouto var valp kunne hun plukke ting ut av munnen på Aiko uten problemer, og det kan hun fortsatt. Jeg synes uansett ikke at valper skal få lov til å være skrekkfrekke, men at den voksne heller ikke skal trenge å være i oppdragermodus hele tida. Derfor må den voksne skånes for "gøyale" valper som aldri blir leie av å ha levende pipedyr tilgjengelig, og ikke minst må valpen skånes for psykisk terror (ment med litt humor) fra den voksne, som feks vokting av leker bare for prinsippets skyld.

Jeg skjønner ikke helt at det å tilbringe en helg eller noen uker hos noen andre kan være så forvirrende for en hund at den vil bli skadelidende av å komme tilbake til der den kom fra, jeg. Feks har jeg akkurat nå henta jentene etter at de har vært på overnattingsbesøk hos en fast avlastningsperson, og jeg veit jo at de bare synes at det er hyggelig å være hos andre ålreite mennesker. Prøvetid burde være helt uproblematisk å si ja til for den som skal omplassere, synes jeg, for det er jo først etter noe tid at en får se alle sidene ved en hund.

Mine er jo ikke så flinke til å spise, så jeg må som oftest vaske skåla hver gang de har fått mat. Vannskåla skyller jeg stort sett bare, men den av plast som står på soverommet blir litt guffen innimellom, så den vaskes også når jeg får ånden over meg. Sjelden de ryker i oppvaskmaskinen, og vi har egen oppvaskkost til hundeskålene.

Pust med magen, få det ut... *Stryke på ryggen* Sånn ja, sååånn ja...

Nei, jeg måtte gjøre noen endringer, og dessuten vil jeg jo at studenter skal benytte de tilbudene de har på lærerstedene sine, som er gratis. Men "sonengoodwill" gjelder ut februar, så om du sender meg en henvendelse via nettsiden og forteller litt om hva du ønsker deg, så kan jeg komme med et tilbud.

Gratulerer så masse!

Min "komme ut"-historie: Min snikete, 5 år yngre søster hadde overhørt en samtale mellom ei venninne og meg. Rett etter 18-årsdagen min tenkte hun vel at hun skulle gi meg skikkelig trøbbel, så hun sladra til mamma om at jeg hadde ligget med ei dame. "Når man er så gammel som Sandra er nå, så kan man ligge med akkurat hvem man vil!" svarte mamma bestemt. Den ene gangen jeg har deita ei dame det var verdt å nevne for familien, så var både mamma og pappa veldig støttende og fulgte med på alle paneldebattene hun deltok på og sånn. Søtinger. Sjøl er jeg minst like nøytral når jeg snakker med andre om deres romantiske forbindelser som Aya er, mens når det gjelder meg sjøl er jeg ekstremt framfusende og in your face med at jeg liker damer minst like godt som menn. Hvis jeg kan få noen til å konfrontere egne fordommer, så er det helt strålende.

LHBT: Lesbisk, homofil, bi og transkjønna. (Eller altså gay på engelsk).

Helst, ja. Og dessverre er ikke komme ut-prosessen noe en gjør en gang. Du må liksom komme ut hver dag resten av livet ditt. Jeg er fullstendig klar over at mennesker er forskjellige og har ulike reaksjonsmønstre. Men JEG mener at dette er et av de områdene hvor en skal passe seg litt for å slå seg til ro med å ikke vite eller å lene seg på at en et "følelsesmenneske", fordi effekten av reaksjonen kan være så ødeleggende. At dere er komfortable med å ikke ane noe om hvordan dere vil reagere er jo helt opp til dere. Ja, jeg ser den. Dette var jo et kroneksempel på også jeg er et følelsesmenneske. Jeg synes nemlig at det er helt forjævlig at min eks-samboer gjennom 5 år fortsatt ikke klarer å snakke åpent om at han er homofil, nettopp i redsel for andres reaksjon. Nei, det er ikke så rart, og jeg må innrømme at det gleder meg litt at det blei en så voldsom diskusjon ut av dette. Brått tenker dere over ting dere ikke har tenkt så mye på før, om ikke annet.

Hvis det ikke har noe med homofilien å gjøre, så forstår jeg ikke hvorfor det skal være så sjokkerende? Og nei, jeg reagerer såvisst ikke alltid rett i alle situasjoner. "Rett fra levra" og følelsesmenneske bidrar ofte til spontane reaksjoner på ting, absolutt! Jeg har heller aldri påstått at jeg er kontrollert og fattet i enhver situasjon. Men akkurat i møtet mellom mennesker når en sånn her situasjon oppstår, da er jeg ganske fatta, fordi jeg både har et prinsipielt og et empatisk ståsted som gjør at jeg ønsker at det skal være greit å dele sånne ting med meg. Og nå var det jo tross alt "komme ut"-prosessen vi diskuterte, ikke påkjørsler eller alle mulige andre scenarioer. Nå skjønner du ikke hva jeg mener, for selvsagt skal det ikke komme en innøvd regle kombinert med et stivt smil og parodisk utstrakte armer dersom noen kommer ut til deg! Det jeg mener er å gå i seg sjøl og hva en tenker om gitte temaer, hvordan en sjøl skulle ønske en blei møtt ved en sånn nyhet, og deretter vurdere om en sånn reaksjon er noe en kan integrere og være kongruent med skulle en havne i samme situasjon sjøl. Klart jeg SER at en kan bli overraska, men iogm at den overraskelsen kan være noe den som gir nyheten har gått og grua seg for, så tenker jeg at en bør håndtere det litt bedre enn som så. Og at du ikke har tenkt gjennom denne "slagplanen" som du kaller det, sier jo kanskje bare noe om at det ikke er noen voldsom aktuell problemstilling for deg. Det var det for meg, derfor har jeg tenkt mye på mottaksapparatet mitt når folk deler ting med meg.