SandyEyeCandy

Jeg har forresten glemt å fortelle deg om Birkebarnets nye fakter etter siste løpetid: Hun har nå begynt å rulle over på ryggen for å få kos, og ligger der og padler med frambeina av lykke. Og om hun får ligge litt i senga eller sitter på armen mens hun får kos, så holder hun fast akkurat sånn som Lexie! Jeg setter også veldig stor pris på at hun logrer og logrer og logrer. Den hunden er bare helt vanvittig skjønn.

Næsj, hun sitter ofte og gjerne på fanget, altså, også i normal Dany-modus. Haha, hun har trengt litt overtalelse når hun var liten da, det må du innrømme! "Jeg har deg for kosen også, assa!" Mange årsaker til det, egentlig, og ingenting er skrevet i stein, altså. Jeg bare kjenner at jeg elsker de hundene jeg har i dag og det hundeholdet jeg har, og bare fordi jeg har ei tispe boende hjemme og er over snittet engasjert i rasen, så betyr ikke det at jeg må avle på henne og "forstyrre" det livet vi lever. Jeg har allerede et par valpekjøpere, hehe, men veit ikke om jeg vil forfølge den drømmen nå. Uansett vil jeg vente til knertis er en 4 år ca, i håp om at jeg da kan stå enda sterkere i vissheten om at hun ER bedre enn mange andre, og har de kvalitetene jeg mener er viktige. Og så er det spørsmålet om fôrverter, som jeg må ha fordi jeg ikke vil ha mer enn to hunder boende hjemme. Jeg har to drømmefôrverter, og det er du og Pippin, men å finne andre ukjente folk som vil gi valper etter Imouto det de trenger og fortjener, det sitter veldig langt inne. Så vi får nå se.

Lykke til med Fanten!

Imouto blei løfta opp på armen en gang hun var ca 7 mnd, for å kunne se ut av vinduet i andre etasje på sommerhuset vårt. Da jeg satte henne ned igjen inne på kjøkkenet, løp hun ut i stua igjen for å se mer. Hoppa opp i og romstrerte litt fram og tilbake i sofaen for å liste ut hvordan hun skulle nå opp, før hun henta seg en pute i enden hun deretter gikk opp på, med perfekt utsikt ut.

Jeg vil ha sånn som fører-sau når jeg mister synet for godt. Når jeg leser om disse evalueringene dine, så kjenner jeg at det rykker litt i oppdretternerva. Jeg ELSKER å nerde stamtavler, sjekke ut slekt, høre med folk om bikkjene, se på bilder, bli venn med eier på FB, merke at kompetansen heves og vissheten om hva jeg ønsker meg, hva målsetninga med avlen skal være og den stadig vurderinga av eget avlsmateriale pågår. Og så kommer jeg på at jeg jo egentlig ikke skal drive med oppdrett likevel. Jeg trur kanskje Aiko angrer litt på at hun satte seg ved siden av meg og kasta lekent på hodet mens hun knurra forventningsfullt. For da måtte hun sitte litt på fanget og kose i stedet, og det var ikke HELT det hun hadde sett for seg. Holdt ut lenge da, dvs ca 35 sekunder. Akkurat nå angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å ha Danger Mouse på fanget da de kom hjem fra røntgen i går, når hun sto der så nydelig og ville kose på fanget til tante. Hvem hadde trudd at den kålormen der skulle bli verden beste fanghund (om en ser bort fra den ivrige tunga, selvsagt. ).

Å våkne av knertis som ligger og klukker og fniser i søvne...

Du har helt rett. *Sende Sirkus Samurai i limkokeren med en gang*

Jeg er ikke omskolert, men jeg har en klient som er det, så jeg forteller litt om det, iogm at jeg har fulgt henne gjennom prosessen i snart 10 år. Utdannet frisør, men etter flere år med kronisk senebetennelse og andre skader/plager og påfølgende langvarige sjukefravær, blei hun erkjent "tjenesteudyktig" i yrket sitt av NAV, og fikk innvilga omskolering. Hun søkte på politihøgskolen med realkompetanse gjennom en knakende god søknad (om jeg skal si det sjøl), og kom inn. Fikk støtte hele veien av NAV i form av månedlige tilskudd. Ferdig utdanna tok det lang tid å få jobb da hun søkte på egenhånd i konkurranse med veldig mange fra kullet sitt (for mange uteksaminerte ift ledige stillinger), og sjøl om det letteste hadde vært å klippe litt igjen, var jo ikke det et alternativ, da hun både ville risikert å måtte tilbakebetale hele støttesummen hadde det blitt oppdaga og blitt dårlig igjen. Nå er hun i spennende jobb som politibetjent.

Så da... er det vel strengt tatt ikke så mye mer å lure på, eller?

Fytte katta. Kickbiketur med Sirkus Samurai, og for et sirkus! Aiko løper fordi hun føler seg stilig når hun får bestemme sjøl (festa til meg med vanlig kobbel i trekkbelte), mens Imouto helst ikke ville løpe (festa med kjørestrikk til kickbiken), med unntak av da hun fikk øye på ting hun drømte om å drepe. Jeg blei ganske sinna på henne et par ganger da hun bare tulla og nesten gjorde så vi stupte ut i grøfta, men da blei hun så lei seg at hun måtte komme opp i fanget og kline litt før vi kunne fortsette. Så det blei til at jeg måtte sparke hele ***** veien da, 7 km. Om ikke jeg får buns of steel av det her, så er det ikke håp, virkelig! Nå skal jeg punsje påmeldingene til Japanspesialen. Sukk.

Men så skikkelig kjekt at din sambis har med lommebok, da! Når jeg skal inn på Narvesen for å handle is til oss, må du holde Kickbiken, for jeg har ikke lås til den. Er du klar for det, trur du? Fruktnøtt er kjerringsjokolade. Hva? Ingen collie?

Jeg må se litt på den innimellom og fryder meg innvendig med jevne mellomrom. Om vi drar hjem samtidig kan det hende du kan få ta på den, altså.

Jeg hadde jo spa-dag i går (og er SÅ pen med farga øyevipper! Har funnet løsninga, fargekladdene må sitte på i en time for å ha effekt), og holdt på til 00.30, så det føltes som ganske hardt arbeid. Kickbiketur og punching på meg. Jeej.

Jeg ville kastrert. (Jeg googla thyroxin og skjønner ikke en dritt av hva det skal ha å si for denne atferden).

Hehe, det høres litt ut som situasjonen når Imouto er i en av sine luft-og-kjærlighet-perioder og ikke trenger å spise iflg seg sjøl.

Hehe, sorry, vi snakker visst litt forbi hverandre. Aiko fikk narkose da hun blei kastrert, mens begge mine blei bare bedøvd med beroligende da de skulle røntges. Så da du skreiv narkose var det naturlig nok rett ut med krøss på aua jeg tenkte på, og det er ikke så veldig vanlig (om det brukes i det hele tatt) når ei bikkje skal røntges. Og da er det ikke så farlig med maten heller, tenkte jeg.

Ja, for all del, det var ikke en kritikk av deg for at du tenker på det. Men bikkja skal da ikke i narkose for å bli røntga? Det er jo fullstendig overkill.

Jeg har aldri fasta bikkjene mine før annet enn kastraksjonen til Aiko, jeg. Aiko blei jo mildt sagt slått ut da hun blei røntga over hele kroppen, og våkna ikke ordentlig av oppvåkningssprøyta engang, mens Imouto var våken hele tida og spratt ned fra bordet og spaserte ut. De blei jo ikke lagt i narkose før røntgen, så da skjønner jeg ikke hvorfor det skulle være noe stress med mat.

Den kan da gå fint sjøl om den går i sele? Og hvorvidt lineføringa er pen eller ikke opplever jeg som litt underordna når bikkja har et angstanfall og bør fjernes fra situasjonen, noe som er lettere og mer skånsomt i sele enn i halsbånd. (Jeg haler ofte med meg min eldste som lever litt i sin egen verden, og det går jo ikke i halsbånd, hehe). Du har nok rett i at vi ikke ville oversett et sånt anfall hos mennesker (forhåpentligvis), samtidig er det litt drøyt å sammenligne slike tilfeller, all den tid et menneske normalt har evne til rasjonell tankevirksomhet, mens en hund agerer etter instinkter og lyst/ikke lyst og fight/flight-modus. Har du vurdert angstdempende medisiner? Jeg er i utgangspunktet meget skeptisk til sånne preparater, men tenker at det kanskje kan være et alternativ for en kort periode sånn at han kanskje kan komme seg gjennom disse situasjonene uten å melde seg helt ut. I tillegg tenker jeg at et passeringskurs kanskje kan være en idé, sjøl om ditt problem er noe uvanlig. Normalt trener man jo der på at bikkja ikke skal utagere idet den passerer andre med hund, mens det du trenger å få trent på, er at han kan forholde seg til menn, som det jo finnes en hel del av. Og en ansamling menn er lettere å få ordna i en kurs-setting enn tilfeldig på gata eller en og en hjemme hos dere.

Signerer Malamuten, og vil samtidig minne deg på at sjøl om han er din lille skatt, så må du huske på at han faktisk er en hund. Hvordan hadde du håndtert denne angsten om han veide 40 kg? Da kunne du ikke løfta han opp, men måtte støtte han gjennom situasjonen på andre måter, uten å gjennom handlingene dine bekrefte at han gjør rett i å bli redd. Om han stivner til og blir "paralysert", ville jeg blitt gøyal og avfeiende ("Du, nå tuller du fælt, se her a!") og dratt han med meg videre, gjerne i en litt annen retning enn den han fokuserer mot. Lykke til, håper han får samla seg litt snart!

Ja, en måned rommer utrolig mye, og føles både som et blaff i vinden og som et helt liv. I alle fall for meg som opplevde at han forsvant til et annet land og skapte seg en helt ny tilværelse, et nytt hjem og et helt nytt nettverk jeg ikke kan ta del i. Nå er han i Norge i 6 uker, og blir borte i nye 5 når han drar igjen i slutten av mai. Vi rekker ikke helt å bli lei hverandre da, det er da noe.

*host* Shiba *host*

Jeg sier bare en ting: Imouto, min elskede super-samurai, du har å trekke meg på den kickbiken, ass, for dette var forgremmelig tungt!

Juhu, nå er det bare kort tid igjen før jeg skal til Margrete og hente min nye vår-kompis sparkesykkelen!

Makan, hvorfor ikke når du har mulighet? Kreisi! Joda, restavfallsposer som ligner i fargen på de andre posene skal vrenges. ...men det trenger ikke vi å tenke på, iogm at vi sorterer fordi vi er litt ekstra pliktoppfyllende, mens kommunen driter i hele resirkuleringa.