SandyEyeCandy

Men det gjør det jo. En kan betale en hel del mer i sprangavgift for en godt merittert hannhund enn en som aldri har vist seg fram på noen arenaer.

Mange stander har kortautomat, men det er også en minibank inne på messa hvor du kan ta ut kontanter.

Men juniorvinner er da også en vinnertittel! Heia heia!

Nei, hun er to mnd for ung.

Ånei du. Noen tar rundt 20.000 også, fra "vinnerlinjene". Jeg er heller ikke vant til at shibaoppdrettere tar seg fri, og jeg trur ikke det er så vanlig at noen er hjemme med valpene i 8 samfulle uker. Det er vel bare lærere som har så lang ferie uansett.

Jeg ser veldig tydelig forskjell på Aiko (eller Sleiko som hun kalles i visse situasjoner ) når hun vasker fordi hun vil være nær og kjærlig, og når hun sleiker for å "avlede" et intenst barn eller voksne som skal kooose på måter hun synes blir litt mye. Når det blir litt mye shibalove i omløp, sier jeg bare rolig "ikke vaske" til henne og fjerner hender. At Sansa legger seg inntil betyr jo ikke at hun vil bli dratt i pelsen, og at hun slikker voldsomt for å "avlede" ungen synes jeg er helt naturlig.

30 shibaer, veldig morsomt!

Det er visse fordeler med å ha en rase med små kull, da blir logistikken litt mindre omfattende. Jeg vil nok ikke besøke så ofte som da jeg skulle ha Imouto en evt neste gang jeg skal ha shiba, men det var en del saker som hendte underveis som gjorde det nødvendig for meg å vurdere både hvem av tispene jeg skulle ha og da førstevalget falt fra, OM jeg i det hele tatt ville ha valp fra det kullet. Dessuten hadde jo oppdretteren rukket å bli en kjær venn. Om jeg sjøl skal være oppdretter, vil jeg gjerne at folk skal hilse på oss før valpene kommer så de kan vurdere om de vil ha valp etter en hund som Imouto, og at de som ikke kjenner oss fra før kommer og hilser på både oss og valpene ofte etter at de blir store nok. Både for at jeg skal få en følelse av hvem de potensielle valpekjøperne er, og fordi det er viktig å tørre å ta i disse bikkjene, være sammen med dem, lære dem å kjenne, ikke bare sitte andektig og glo på det vakreste i verden, helt ør av lykke over en av dem skal være med hjem om noen uker. (Jeg har vært i begge leire, haha!)

Hva og hvor mye er dere villige til å endre ved deres hundehold for å få et ferskt forhold til å fungere? Jeg var jo i denne situasjonen for litt over et år siden, og hadde ingen problemer med at jentene ikke skulle sove i samme seng som oss da min fine mann var på besøk, som vel var det eneste han kommenterte at kanskje ikke var helt innafor. Og det legger unektelig en viss demper på stemninga å kjenne et svart blikk i nakken fra et visst knertmonster som lettere rystet står oppi senga med tanker om å legge seg i skje med mamsen som vanlig, for å bare å se henne drive med unevneligheter med et digert berg av et mannemenneske. Han er den første til å snike Aiko opp i "menneskesofaen" så fort Imouto og jeg går ut, og er ikke så veldig prinsippfast nå lenger som han var i starten, litt sånn typisk en som har mange fine tanker på papiret, men som kjenner at de reglene blir helt underordna når en varm, mjuk og god kropp vil være nær. Er dere villige til å bytte rase? Overhodet ikke. Nå er jeg så heldig at alle de jeg har involvert meg i de siste fire årene har blitt så begeistra for shibaene at det for alle står igjen som den eneste aktuelle hunderasen i hele verden, så jeg er ikke så bekymra for at det noengang vil ha motsatt effekt. Er dere som driver med hundesport villige til å endre rase i så stor grad at dere også må endre trengsmiljø og sport? Jeg driver ikke med noen hundesport i organisert form utover et spor i skauen i ny og ne. Hvis en partner ønsker seg en hund som krever veldig mye mer mental stimuli feks, så vil det bli vedkommendes hund, ikke min. Er dere som ikke bruker bur villige til å starte med bur? Selvfølgelig ikke. Dere som har flere enn en hund, er dere villige til å gå ned i antall hunder? Jeg ville aldri kvitta meg med hunder jeg tar med meg inn i forholdet, men jeg liker at partner er engasjert i hundeholdet mitt og vårt samliv, og ikke ønsker at hundene skal påvirke livet vårt utover å være et krydder. Jeg gir forøvrig bort halve Aiko til min fine mann i bursdagsgave, så jeg går vel strengt tatt ned i antall, men han overtar bakparten hennes. Hvorfor/hvorfor ikke er dere villige/uvillige til å endre ting ved hundeholdet? For meg spiller det ingen rolle om det er hundehold, hobbyer eller vennekrets det dreier seg om, jeg er ei voksen, fornuftig dame med fremragende evne til å ta egne beslutninger om hvordan jeg ønsker at livet mitt skal organiseres, så en partner vil uansett aldri ha nevneverdig innflytelse på de områdene, på reint prinsipielt grunnlag. Jeg kommer aldri til å ha barn med noen, så jeg trenger ikke å ta hensyn til andre aspekter ved et parforhold enn hva som føles riktig for meg i møtet med den andre. I motsetning til mange andre her, føler ikke jeg at hundene er en livsstil, da livet mitt ikke kretser rundt dem (eller jo, men det er jo fordi jeg setter betingelsene for livene deres, og det medfører et visst ansvar), jeg ikke er aktiv i en klubb og heller ikke driver med organisert hundesport. Jeg har heller ingen nære venner i hundemiljøet, da de jeg anser for å være nære venner ville vært det uansett, det er bare tilfeldig at de har hunder. Jeg kan også fint se for meg å aldri ha andre hunder enn Aiko og Imouto, for jeg vil aldri få noen som dem igjen og da er det like greit å droppe det, men det skal i så fall være min beslutning.

Jeg kommer innom sjøl om jeg er en gammal haug, tenk!

Jeg synes du skal kose deg med hunden din (som har verdens fineste navn!) så lenge du kan. Tenk så gøy at dere finner en ny aktivitet dere begge kan jobbe sammen om! Husk også at en dvergschnauzer på 8 år ikke er en gammel hund, bare en godt voksen.

Jeg er så spent på antallet shibaer at jeg nesten besvimer! Nei, det var jug. Men jeg lurer, altså. På Bjerke var det nesten 30 påmeldte. Det er MANGE på vår rase, og det er kun spesialene som trekker flere. Gøy blir det uansett! Skal tilogm øve litt med henne.

Så lenge turen ikke koster så mye at jeg ikke får råd til valpen, ville jeg besøkt minst en gang. Jeg er så heldig at begge mine hunder er født på Espa på vei mot Hamar, en togtur på ca 2 timer. Da Imouto var født var jeg der hver uke fra de var 4 uker gamle.

Mine vipper halen fra side til side som et mekanisk ror omtrent når de logrer (dritsøtt, bør oppleves!), men har et så sinnssykt stort "vokabular" både med små nyanser i kropp og evt lyd at den logringa blir litt underordna i møtet med andre.

Neida, det regna jeg ikke med heller. Igjen - et flott utgangspunkt for å diskutere videre.

Det å avle på raser som ikke klarer å føde sjøl er selvsagt en helt egen diskusjon, men jeg finner det høyst besynderlig om oppdrettere kan forsvare høye valpepriser med at valpene BØR være dyre fordi det 1) er dyrt med keisersnitt og 2) innebærer så stor risiko for tispa å ha valpene at det kan hende hun ryker med i prosessen, sånn at oppdretter må sitte igjen med nok penger til å skaffe seg nytt avlsmateriale. Jeg er forøvrig enig om at folk som kjøper disse rasene bør ha litt penger på bok pga forventa veterinærregninger, men da burde jo valpeprisen være tilsvarende lav, sant? Hele greia stinker. Jeg har den holdninga at en valpekjøper kjøper seg en hund. Ferdig snakka. Alt det arbeidet en oppdretter legger ned i forkant er jo for rasen og oppdrettets skyld, jeg har egentlig ingen forventning om at andre enn spesielt interesserte skal (evne å) sette særlig pris på det. Om jeg velger å avle på min hund og reiser til feks Japan for å parre henne med alt hva det innebærer av kostnader, så vil jo fortsatt ikke de valpene koste mer enn 13.000 kr. Det er jo ikke valpekjøpernes "problem" at jeg går litt voldsomt ut i valg av partner til bikkja mi? Jeg synes det burde ringe ei bjelle hos valpekjøperne som blir møtt med utgifter til keisersnitt som argument for kunstig høye valpepriser. At folk ikke tenker over hvordan bikkjer føder eller andre naturlige ting som skjer med kroppene deres om de ikke blir fortalt det, er en ting, men om du får VITE at moren til valpen din ikke kan føde naturlig fordi bekkenet er deformert/sett inn annen årsak?!?

Vær så snill å ikke ta dette som et personangrep, for det var det slett ikke, noe jeg håper var åpenbart via min første respons til deg. Men det var en fin inngang til å diskutere et stadig økende problem.

Ja, og det slår deg ikke at det kanskje muligens er litt grådig og uetisk å presse opp prisene bare fordi en kan? Mye mulig det er jeg som er for naiv og godtruende her, men jeg synes det er en skummel utvikling... Det er ALDRI noe problem å få solgt en shibavalp heller, og de få krem-farga som fødes selges til redusert pris pga at det ikke er en godkjent farge, mens det gjerne er de folk ønsker seg. Stadig vekk får oppdrettere høre at de "bør ta det dobbelte" fordi det er så stor etterspørsel. Heldigvis er mitt rasemiljø veldig nøkterne enn så lenge.

Jeg synes det hadde vært ålreit om flere oppdrettere og valpekjøpere stilte seg litt kritiske til slike upriser, ikke bare på mops. Hva i all verden er årsaken til noen raser skal koste så sjukt mye mer enn andre? Hvis det er et argument at det fødes så få valper, så burde jo feks shiba, som er en urhund med statistisk sett svært liten driftskostnad (spesielt medisinsk...) for eier gjennom livet, og som vanligvis får rundt 3 valper i et kull, koste minst det dobbelte av dagens pris.

Vanlig pris på shiba i Norge er 13-14000. Noen tar litt mer også, trur jeg. Jeg betalte 12000 for Aiko i 2009. Imouto var gratis.

Dette føler jeg bør deles med dine med-strikkere (og obskøne onlookers)...

Jeg er medlem av Samfunnsviterne. Har ikke enda hatt "nytte" av dem utover billige forsikringer, men har vært i hyppig kontakt med HK da jeg jobba i butikk.

Skikkelig godtur for meg er de "famøse" Indiana Janzsó-turene utenom båndtvangen. (Jeg heter Janzsó til etternavn, for de som ikke tok den. ) Da er vi ute 3-7 timer og beveger oss over ganske store områder og gjerne steder hvor en skulle tru det ikke gikk an å komme opp eller forsere. Ikke fordi strev i seg sjøl er en målsetning, men fordi det bortenfor stiene og vaffelhyttene finnes urørt og magisk mark som ikke erobres engang av oss, men som vi får tre inn i en stakket stund. Vi møter kanskje en sjelden setter som Imouto tar seg en ekstra runde med, men ellers har vi kun selskap av spor, lyder og lukter. Aiko henger med, men må bruke hodet litt mer for å komme seg fram på grunn av handicappen sin, så hun har jeg feks rappellert ned flere steder mens fjellgeita Imouto bare stuper ned. Jeg hater teltliv og liker ikke å fryse, så dagsturer er tingen for meg. Sirkus Samurai er jeg derimot sikker på at hadde elska å få leve med en Lars/ine Monsen og sovne utendørs til lyset av sluknende bål. Edit: Foretrekker kupert skog hvor en virkelig får brukt hele kroppen, ikke snaufjell hvor alt en gjør er å gå og gå, sjøl om det blir spektakulære bilder av det.

Grattis med dagen som var, Leja!

Hvis du sier "hurra" sånn som i "hipp hipp hurra" er jeg enig i at det blir litt tungt. Sier du det derimot som i "hurramegrundt" høres det mer ut som et hundenavn.