SandyEyeCandy

Det er jeg helt enig med deg i, altså, jeg prøvde bare å være morsom. Vi har feks en del shibaer i Sverige som har en haug med titler både innen lp og rally (og utstilling), og de nevnes som kuriositeter heller enn gode eksempel.

Neida, selvsagt ikke, men jeg synes fortsatt det er morsomt å tenke på at en australsk gjeterhund brukes på en slags jakt inni de dype, snøkledde skoger.

Driver ikke Strider og gubben litt med fuglejakt?

Jeg skal trene nå i litt under 1.5 mnd med min shiba og så starte konkurranse. Kommer tilbake til deg med hvor lett det var etter 8. mars. (Det skal sies at hun går kl 1 vanlig lydighet, ellers ville jeg vel kanskje gått løs på oppgaven med litt mer ærefrykt).

Ganske lik, vil jeg si.

Jeg har ei venninne som har fått seg valp som ser ut som den rufsete broren til Gába. Skal se om jeg får delt et bilde av han.

Ikke skyt meg nå, men iogm at hun løper så sjeldent: Er det mulig å "sette i gang" løpetida på tisper? Det gjøres jo når damer skal donere egg feks...

Jeg synes ofte at typen på en del av de gamle shibaene er finere enn mye vi ser i ringen i dag, og iogm at vi har en rase hvor hundene gjerne er bare litt over halvveis i livet idet de entrer veteranklassen, så skjønner jeg godt at en del av dem gjør det godt også i voksen alder. Men det er nok en del milde blikk ute og går blant dommerstanden til tider, som feks når en hund som knapt har fått ck før, plutselig tar en rekke cert fra veteranklassen. Når det gjelder det med å slutte å stille når bikkja har fått det den "skal", så eksisterer det en slags "gentlemanscode" innen visse rasemiljøer som gjør at dersom en hund har tatt et storcert før fylte to år, så stilles ikke denne hunden igjen som konkurrent til storcertet. Sånn reint personlig og egoistisk synes jeg jo selvsagt at det hadde vært ålreit om de som alt har storcert kunne droppa å stille mot knertis, haha, men heldigvis er jeg prinsipiell tilhenger av "beste hund for dagen"-bedømming. Og det er jo ikke BARE for det (fordømrade) certet jeg stiller ut.

Dere to, altså! Jeg kasta det kjæreste jeg eide da jeg flytta fra Oslo og ut på rønna med Marianne og bøtteballetten, og jeg andrer fortsatt. Han het Kah og hadde fulgt meg gjennom hele livet. På slutten var han blind, stakkars. Han var tilogmed med meg på konfirmasjonsleir. Marius kasta han ut klokketårnet, så jeg valgte å banke han opp for ugjerningen (jeg var høy alt da). Jeg er hun veldig blonde og trøtte. Når en ser den tapeten er det ikke så merkelig at en stakkar har blitt litt eksentrisk, kanskje...

Noe så fryktelig. Jeg kommer ikke til å høre på lydklippet...

Ånei ånei... Dette var veldig leit.

Du, jeg er helt innforstått med at hun var valp, og det er også derfor jeg skriver "som unge" om hun og aussien når jeg snakker om det at å få ut krutt fysisk virka mer "roende" enn mye annet. At kelpier er hunder som ønsker seg mye mental trening er jeg innforstått med. Jeg mener overhodet ikke å framstille det som om det er noen "rød tråd" i ditt hundehold som du sier i det med tusleturer og lp-trening, og er veldig lei at du oppfatta det sånn, unnskyld. Er det noen som har gitt kelpien sin et rikt liv med variert stimuli så er det jo deg, så det var mer på generell basis jeg fortsatte mine betraktninger, men jeg ser at det nok ikke kom tydelig nok fram. Ja, aussien hadde også godt av mentaltrening, men han var aldri så rolig og avslappa som etter å ha fått jobbe med kroppen sin, synes jeg. At dette endrer seg etter at tenåringsloppene roer seg regner jeg nesten med.

Jeg trur det må være iPad'en min. Men jeg bryr meg ikke så mye om den engang at jeg klarer å låse verandadøra når jeg reiser bort en helg...

Jeg har en ekstremt selvstendig rase med meget høyt jaktinstinkt. Jeg har brukt mye tid på å trene min eldste hund både i spor, triks og lydighet, fordi jeg tenkte at jeg burde det, de er jo så fulle av drifter og intelligens. Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har opplevd denne "fornøydheten" folk snakker om etter å ha trent lp med bikkja si halve dagen, Aiko blei bare drittlei, henne, og kunne fortsatt gå to timer på tur etterpå. Den yngste hunden min har enda mer drifter enn Aiko, men er samtidig mye mer førervar og opptatt av meg (jeg kan telle på en hånd de gangene Aiko har søk til meg for noe i løpet av sine 4.5 år). Likevel det helt uinteressant for å henne å trene lp eller triks over tid, for henne er det kun fysisk trening som er noe interessant. Jeg har ikke veldig mye erfaring med brukshunder, men har hatt en del med aussier og kelpier å gjøre, og disse blei betydelig mindre masete å ha inne som unge om de fikk ordentlig med tur og fysiske utfordringer framfor en dag med tusletur og lp-trening feks. Nå er det selvsagt noe annet med raser som lever for å gjøre eier til lags og sånne som mine som klarer seg helt fint på egenhånd, men jeg vil tru det er mye mer opplevelsen av å være sammen med eier som gleder majoriteten av de førervare rasene enn den formiddagen i en hall med lp-trening. Jeg har hatt mye prestasjonsangst mtp den framtidige hunden jeg har lyst på for å kunne konkurrere med, fordi jeg har vært i tvil om jeg kan gi den nok av denne myteomspunnede "mentale aktiviten", men innser at det nok hadde gått helt fint. Grunnen til at jeg ikke får meg brukshund er rett og slett at jeg har mista helt interessen for mental trening, så da klarer jeg meg fint med shibasprettene mine.

Hun kalles nå iaff Yasmine på Facebook, så...

Shibadronninger, altså! Aiko gjør det samme med rådyr og elg, bortsett fra at hun kommer til meg: Hun blir sånn strunk og fin i kroppen idet hun skjønner hva som er på gang, tar noen prøvende steg mot dyret, og idet det setter avgårde kan hun kanskje løpe noen meter om det er flatt, mens om det er bratt eller på kanten av et stup, så står hun bare og ser lengselsfullt etter det mens hun tenker "nei, fanken ass, jeg gidder ikke! Mamsen, jeg kommer!" og kommer humpende tilbake.

Shiba: Jakthund fra Japan. Rasen er den minste av de japanske nasjonalrasene som alle har sine egne jaktbruksområder. Shibaen blei trolig opprinnelig avla fram for å jakte småvilt i tett kratt i bratt terreng, og er en fremragende jeger. Mine jakter aktivt, og jeg oppmuntrer instinktene og driftene, sjøl om Aiko begynner å innse sin begrensning. De har riktignok ikke fått være med på ordentlig jakt. Når jeg tar jegerprøven vil Imoutos egenskaper utvilsomt komme mer til sin rett.

Tipper oppdretteren din blir ganske fornøyd om du gjør det også. Lykke til med treninga!

For en vellykka blanding! Hun ser ut som et kosedyr!

Ja, helt OK for hunden å være maskot, sier Aiko. Hun driver meg fra vettet til tider fordi hun er helt i sin egen verden, dilter og tutler rundt uten å huske på at vi liksom er på tur sammen, og trenger meg egentlig ikke i det hele tatt bortsett fra når jeg må hjelpe henne fysisk fordi hun jo er en handikapsling. Men herregud, som jeg elsker den hunden! Hun er min sol og mine stjerner og alt i mellom, og jeg ville valgt henne igjen og igjen hver eneste dag. Ikke gidder jeg å bruke penger på kurs med henne eller noe sånt heller. Men hun er jo alltid med, og er jo den blideste og mest fornøyde shibaen jeg veit om. Jeg tenkte litt på omplassering her for en god stund tilbake når bare det å gå tur var problematisk fordi hun jo ikke gidder å gå, men løser det ved å ha henne løs. Vi hører jo sammen, trollbolla og jeg. Kjøp deg den portisen, du, og ha mini som skjønn frynsemus ved siden av.

Du kjenner ikke meg, så det er ikke så rart at du trur jeg er en av de mongisene som skriker "dyreplager!" etter deg om du ikke vil la hunden din hilse på mine der vi passerer dere på gata (true story, ei venninne av meg opplevde det), eller at jeg synes at det å stoppe i utkanten av en park og slippe løse mine to freske-i-fletta-shibatisper så de kan leke og være "vaktmester" overfor alle de andre hundene (også true story, fascinerende hvordan folk ikke ser når bikkja deres er ei megge, og ikke en stødig, hyggelig hund folk er rolige rundt pga respekt, ikke redsel) er en kjempeidé, men jeg kan forsikre deg om at jeg er en av de fremste forespråkerne for det faktum at sosialisering ikke foregår snute mot snute i bånd på et trangt fortau, eller løse sammen med en haug ukjente bikkjer som ikke tar signaler. Hundene mine er vokst opp i Oslo sentrum og jeg har tatt mine daglige kamper med folk som mener de veit bedre enn jeg om og hvordan valpene mine skal lære seg å hilse på fremmede. Men de kampene tar du ikke i Frognerparken, det er dødfødt. Grunnen til at jeg kommenterte forslaget ditt, er at det er en saying at noen kooikeroppdrettere sier til valpekjøperne sine at en skal skrike at bikkja har lus sånn at den skal slippe å forholde seg til andre. Rasen kan være både svært sky og tidvis vanskelig å ha sammen med andre hunder, og ildsjeler i rasemiljøet synes det er helt høl i huet at valpekjøpere oppfordres til å juge om denne lusen og dermed holde hunden vekk fra verden, så og si. Derfor kommenterte jeg, ikke fordi jeg mener at TS skal kaste alle prinsipper om trening på båten. Rundt Sognsvann kan en bare gå dersom en enten synes det er greit at hundene blir løpt ned av løse bikkjer eller en har tenkt til å slippe løs egne hunder og tutle etter. HELT håpløst. De aller fleste hundene er jo blide, men de bjeffer, er "in your face" eller sånne snikete "legge seg ned og bykse gøyalt rett på".

Det der er vel noe av det mest brukte trikset en del kooikereiere får beskjed om å ta bruk, som igjen bidrar til at bikkjene blir sky og dårlig sosialisert, så det vil jeg vel neppe anbefale. Der er vi helt enige. Du kan jo gå i Frognerparken, men ikke ha som mål å trene hele tida? Jeg hadde Stensparken (og Slottsparken, men der var det bare en fast gjeng med små selskapshunder) som nærmeste "hundepark", og det å bare passere gjennom der med to hunder i bånd kunne være en utfordring til tider. Men da valgte jeg jo nettopp å ikke trene på noe heller, for å slippe at hundene brøyt kontakt bare fordi de "måtte" når en frekkas kom for å snuse i stumpen feks.

Jeg bare gjetter nå, altså, men jeg trur ikke regelverket er endra i Norge etter at BHP kom, fordi vi ikke har den mentaltesten her.

Nei, jeg skjønner veldig godt at du ikke vil at ting skal være sånn som de er i Frognerparken, og jeg har heller ingenting til overs for busende hunder. Men poenget er at det er dumt å forvente noe helt annet enn hva som er realiteten om det stedet. Det er DET jeg prøver å si, ikke at du er teit som ikke vil at bikkja di skal få ødelagt treninga. Men regel nr 1 i hundetrening er vel noe sånt som at en skal sørge for at hunden skal lykkes. Der trur jeg du svikter litt når du trener i Frognerparken. Når jeg går der med mine to i bånd er det ikke superstas at løse bikkjer kommer bort, men jeg veit jo at det vil skje, så jeg gjør ikke noe nummer ut av det. Det har hendt at jeg har dratt opp til Frognerparken med jentene når jeg har vært sliten, sett meg ut en setter eller to, og sluppet løs knertisen så hun kan børne rundt med med dem mens Aiko og jeg vandrer rundt med de eldre herremennene i sixpence som eier nevnte settere. "Det er fart på den der lille spretten din!" Men de har riktignok bare vært opptatte av hverandre og løpinga, ikke mast bortpå andre. Men ja, sånne folk finnes i hopetall i Frognerparken!

Herregud, for et traume. Først tutle rundt på den gården uten nevneverdig tilsyn. Så inn i et lite bur og på et fly. Og så ut til noen fremmede folk. Så stikke av. Så bli påkjørt. Og nå dette?