SandyEyeCandy

Jeg hilser! Kommer fra et lite sted og er oppvokst med å hilse på alle jeg møter (spesielt voksne, barn skulle være høflige!) også på fortauet. I tillegg har jeg to veldig sosiale hunder som folk gjerne vil snakke litt med og om når vi treffer på folk litt sånn utenom i nabolaget. Jeg elsker hvordan en kan treffe på helt tilfeldige mennesker og noen minutter seinere kjenne til en hel del av dem, og kanskje forstå litt mer av verden. (Jeg er ganske lysende på å komme forbi pjatt og til kjernen av ting ganske fort, om jeg får si det sjøl).

Kort oppsummert: Universiteter er forskningsbasert, høyskoler ikke. Jeg er VELDIG spent på hvordan de skal svinge hundekjøring som høyere utdanning.

Og @Lunatic - jeg dobbeltposter for å sikre at du ser dette: Du trenger ikke snakke med foreldrene dine om dette om du ikke føler at du blir hørt. Jeg tenker også at du nok trenger noen å prate med som ikke er personlig investert, iogm at du beskriver en del tankemønstre som er ganske destruktive. Du behøver kanskje ikke diagnotiseres akkurat, så det å tenke litt utenfor boksen og finne en person å prate med som ikke faller innunder klassisk skolepyskologi kan kanskje være noe? Type coach, mentor, gestaltterapeut? Kanskje finnes det en flink person på skolen din?

Jeg er så glad det ikke er 50-tallet lenger, jeg, hvor det viktigste var å få seg "fast post" et sted, og så leve hele livet i en stilling en aldri ville valgt dersom en hadde hatt mulighet til å velge noe annet. I dag kan vi velge. Sjøl om jeg er helt enig med @MiO når det gjelder viktigheten av å tenke arbeidslivsrelevans hele veien uansett hva slags udde studiefelt en velger, så spyr jeg av råd som at en skal velge en sikker jobb med grei lønn og så sørge for å leve ved siden av jobben. Jeg veit ikke med dere, men jeg ville visna hen som menneske om jeg skulle tilbragt 1/3 av døgnet et sted jeg egentlig ikke vil være, full av lengsel etter det som finnes utenfor. Mange hevder å kunne fungere i en situasjon hvor en jobber for å leve, ikke lever for jobben (og gudene skal vite at ikke jeg heller lever for 8 til 16-jobben min, men jeg har da i det minste en følelse av å gjøre en god og tidvis viktig jobb, og at jeg faktisk sitter med muligheten til å endre folks liv), men sannheten er at svært, svært mange av disse menneskene ender opp hos sånne som meg etterhvert, hvor de vil ha hjelp til å finne ut av hvem de er, hva de egentlig har å tilby og hvordan de kan få drive med noe som gir dem følelsen av å være levende heller enn bare en del av hamsterhjulet. Selvsagt kan en hevde av livet var enklere før, og det var det sikkert på mange måter, og det er både en gave og en svøpe å stå overfor så mange valg. Men en skal kunne leve med det en velger, ikke bare leve av.

Først og fremst er det ganske viktig å tenke på hva du egner deg til. Jeg synes det er ganske skremmende at unge mennesker i dag vurderer yrker som psykolog og lege fordi de kommer til å tjene godt eller fordi det ligger så mye prestisje i de yrkene, ikke fordi de hele livet har hatt funksjon som menneskehjelper og vært en ressurs for andre, eller har en iboende fascinasjon for mennesker eller et brennende ønske om å hjelpe. Det er selvagt mye mulig at det er jeg som er naiv her, altså, men jeg liker å tru at den personen jeg går og deler mine dypeste kvaler med eller tyr til når kroppen er så full av smerter at jeg ikke fungerer, i utgangspunktet sitter i den posisjoen fordi de faktisk er interessert i meg, ikke fordi de venter på neste lønning eller fordi de vil ut og ta bilder av hunder etterpå. Mange mennesker jobber som fotografer. Det er ikke sant at det ikke er mulig å leve av å ta bilder av folk og dyr, men du må belage deg på å gå på skole og ta kurs, og ikke være gjerrig på studielånet. Hvis du virkelig trur at du kan ha lyst til å leve av å se folk og vise dem ditt perspektiv, så synes jeg du skal gjøre nettopp det. Ta kontakt med fotografer og spør om å få være med som assistent. Hør med nyetablerte hva de gjorde. For å kunne leve av noe du skaper sjøl, må du tilby noe ikke alle andre har. Jeg synes også det er gøy å ta bilder, men jeg har ikke 1) den tekniske evnen til å stille inn kameraet så det blir fine bilder 2) interessen for å kurse meg 3) lysta til å prioritere penger til å kjøpe utstyr 4) det blikket. Hva føler du når du tar bilder? Hva inspirerer deg? Hva ønsker du å formidle? Hvordan skiller du deg ut fra alle de andre fotografene? Du trenger ikke ha svaret på alt dette nå, men det kan være kjekt å ha noen tanker om hvorfor du ønsker å gjøre det du gjør. Og så sier jeg som jeg gjør til alle som er usikre på hva de vil bli når de blir store: Pust. Sett deg på en stein i skogen og kjenn etter hva som brenner inni deg. Ikke begynne å studere med en gang. Skaff deg en jobb (samma hva det er) og tjen nok penger til å reise bort. I ditt tilfelle - stikk til et varmt sted en måned eller to og se og opplev gjennom linsa. Sett bikkja igjen hos foreldrene dine. Bruk tid hver dag til å bli kjent med menneskene der og ikke minst deg sjøl. Kjenn etter. I 2002 satt jeg i ei stråhytte på Bali mens regnet hølja ned og paddene kvekka, og leste om ei norsk dame som hadde tilbragt tilsammen 30 år av sitt liv sammen med fattigfolk i Kairo. Måten hun beskreiv hvordan spesielt en familie med den ene kvinnen som matriark strevde for å overleve under ekstremt vanskelige og trange kår, og hvordan de samtidig var så kloke, underfundige og hadde så mye humor, rørte noe i meg. "Går det virkelig an å være så tett på mennesker? Se dem sånn de virkelig er?" tenkte jeg. Og så jobba jeg et år og reiste bort på nytt. Da jeg kom tilbake begynte jeg å studere. Takket være Unni Wikans lille kapittel i ex.fac-boka mi (innførings i vitenskapsteori) valgte jeg altså både studiedisiplin og "karriere". Det var tredjevalget mitt da jeg søkte gjennom samordna opptak som 23-åring, og jeg ville valgt det samme igjen og igjen. Jeg nevner dette for at du skal kunne slippe den panikken din litt. Du har ikke hastverk. Det å få sin første ordentlige jobb når en 30 er kanskje ikke så dumt om du har brukt de foregående årene på å bli alt det du kan være for å fylle den funksjonen du får med hele din kapasitet? Skal du finne deg sjøl eller skape deg sjøl?

Gratulerer så masse, så flott at hun er så flink til å føde.

Lykke til!

Gratulerer så masse, det var jaggu ikke verst!

High five og heia Pim!

Marit er ikke aktiv på Hundesonen lenger.

Var det kanskje den mye omtalte slimproppen?!?

Bittelitt, kandusi.

Jeg har hatt min iPhone i 18 mnd og garantert lada den mer enn 400 ganger. Det er som sagt ikke batteriet som kneler (eller, det er jo det som holder telefonen i gang, så reint teknisk er det jo det som ikke tåler kulda), for jeg skrur den på igjen da vi kommer hjem, og har "masse" kapasitet. Den tåler bare ikke kulde...

Veldig gode på tungearbeid! Nei, jeg er som sagt ærlig med at jeg ikke liker lyd, og jeg er vant med å ha det helt knyst innendørs. Ingen varsling, ingen prating, ingen lyd (her svikter Imouto bittelitt innimellom ). Så når folk sier at de ikke ønsker lyd, er jeg alltid litt interessert i å finne ut av hva de egentlig legger i det. Nå virker det jo som trådstarter er vant med en del lyd (en del lyd for meg, vel og merke), og synes både varsling og prating er greit. Da vil neppe kelpielydene være spesielt avskrekkende heller.

Haha, altså folk jeg faktisk kjenner eller kommuniserer en del med her og som hadde med navnet fra starten/har vært snapbuddy lenge før dette.

Jeg trekker meg fra challengen, for telefonen min dør hver gang det er kaldere enn -2, og da får jeg jo ikke logga fulle turer uansett. At den dauer er irriterende i utgangspunktet, om det ikke skal gjøre at konkurranseinstinktet mitt blir trigga (det vil jeg nemlig egentlig ikke, hehe). Edit: Å ha den på innerlomma fungerer ikke, ei heller å kle på den en sokk om jeg husker det. @Snusmumrikk, det er ikke batteriet som kutter, det er rett og slett hele telefonen som skrur seg av.

Når du sier du ikke vil ha lyd, hvor mye kan du leve med? Jeg orker ikke lyd i det hele tatt, og opplever litt livate kelpier som ganske vokale.

Ja, jeg har glemt å si ifra. Jeg sender også bare snaps til folk jeg føler jeg har et forhold til.

Så leit å høre om de to jentene. (Men så hyggelig med han tobeinte! )

Det kan jeg forstå. En eneste gang har jeg stått utenfor ringen og vurdert å trekke bikkja pga måten dommeren håndterte hundene på (var verken brå eller slem, holdt dem bare fast som i en skrustikke). Valgte likevel å vise Imouto for å trene henne på å håndtere situasjonen, og hun var helt fantastisk. Og så blei hun BIM. På min rase er det som oftest hundene som oppfører seg dårlig, ikke dommeren. Jeg er også en såpass rutinert utstiller nå at jeg er veldig trygg på måten jeg vil at en utstilling skal foregå for meg og bikkja jeg viser, så jeg har ingen problemer med å sjøl styre når jeg setter hunden på bord eller det å bruke litt mer tid på å få den trygg der oppe uansett om det innebærer å be dommeren vente (så får det evt bare gå på bekostning av premiering). Sorry OT igjen!

Jeg bryr meg OVERHODET ikke om dommer, jeg! Aner sjelden hvem som dømmer før jeg melder på. Jeg liker nemlig å tru at bikkja mi er såpass fin at det ikke spiller så mye rolle hvem jeg viser henne for. For meg i prioritert rekkefølge: Økonomi Er det en NKK-utstilling? Avstand Pels

http://www.uio.no/studier/kontakt/si-fra/

Ved UiO har vi en varslingsfunksjon for studentene. Har dere noe lignende der du studerer? Alternativt finnes det kanskje noen ved instituttet eller fakultetet du kan snakke med? Jeg har flere ganger hjulpet studenter både ved mitt institutt og på fakultetet (sitter i infosenteret en dag annenhver uke) når de opplever både seksuell trakassering, å bli behandla ufint eller rett og slett har faglige problemer med en ansatt.

Tipper @pippin og Mana kanskje vil låne den der campingvogna litt ellers i året også.

For orden skyld: Imouto var straks 9 mnd gammel da hun fikk sin første løpetid. Hun rakk å gå fra å være showponni til rodeohest på valpeshow. Aiko var 7 mnd, mener jeg å huske, veldig ung.