Malamuten

Første min fikk seg et sjokk når hun flyttet virket det som, hun var ikke redd alt altså, fin og rolig inne, trygg på meg, men verden utenfor var skummel. Misstenker at hun kanskje ikke har fått så mye preging og sosialisering som oppdretter ga uttrykk for basert på ting jeg har lært i ettertid også, ikke bare reaksjonen der og da. Hun kom seg fint da og ble verdens stødigste hund på alt. Nr to tok alt med knusende ro. (han vet jeg også var godt sosialisert og preget) Nr tre fikk mildt sagt sjokk når vi kom å tok henne med oss (vims), men det er en helt annen rase og hun var nesten 4 mnd og sterkt knyttet til oppdretter. Det er jo vanskelig og si, men jeg er ganske sikker på at hun hadde hatt mye lettere for det om hun skulle byttet hjem ved 8 uker, samtidig som hun skiltes fra mor og resten av valpene. Og jeg vet at hun ikke har fått stort av sosialisering eller miljøtrening og det har nok heller ikke hjulpet noe. (Han har hatt 3 kull, inkl vims sitt siden jeg begynte å følge han og det yngste kullet er vell nå 8 mnd og det er flere fra alle kull som har vært eller ligger ute for omplassering av samme årsak, usikker på fremmede..) Det er kjente, gode linjer, foreldrene er sosiale og de 3 kullene er fra forskjellige linjer, så jeg tror nok det er en del som må skyldes på oppdretter her. Hvordan vims ender opp til slutt gjenstår jo å se. Ellers har jeg jo kjent en del andre med valp også og mitt inntrykk er heller ikke at det bruker å være veldig problematisk(eller traumatisk) for valpene.

Skikkelig lat hviledag i går to 10 min luftinger her i nabolaget og en drøy halvtimes "bytur". I dag håper jeg det blir skitur igjen

Pia: Litt usikker på alder, iflg datoen de er lagt ut er hun snart 4 mnd, men jeg er ganske sikker på at de er tatt tidligere. Hun var mye større ved 4 mnd. Tipper rundt 10 uker kanskje. Ca 3 år Kodak ca 10 uker: 6-7 mnd gammel Vims ca 4 mnd Ett år

Jeg var klar på før jeg kjøpte siste var at hun måtte finne seg et nytt hjem om hun hadde brister rundt andre mennesker.. Det har hun, men hun er her enda etter et år.. Det gjør meg ikke for mye heller fordi hun til tross er mye lettere å ha med rundt osv enn den andre jeg har som er grunnen til at jeg absolutt ikke ville ha en til. Nå er hun jo ikke voksen enda så jeg antar jo at problemet kan bli både bedre og verre så det er jo noe som må sees an, vi har jo heller ikke barn enda, men det håper jeg jo vil komme før eller siden og da må jo antagelig ting evalueres på nytt, ang begge hundene. Så vi får se da. Og nå har jeg jo gamla som uansett hemmer hverdagen litt så da spiller det jo ikke så stor rolle om jeg har en til som også er litt sånn, men dagen kommer jo når gamla takker for seg og spm er jo hvor mange år gidder man med slikt. Regner med at yngste har ganske mange gode år igjen etter at eldste takker for seg. Så ja, selv om det ikke ble så sort/hvitt som jeg hadde sagt på forhånd så er det ikke nødvendigvis avgjort enda heller. Ja, også ble jo begge malamutene jeg hadde omplassert. Jeg var i starten av min hundekarriere av dem som var veldig imot omplassering, avliving uten veldig åpenlys grunn osv. Men det har nok forandret seg veldig mye ettersom man får en litt annen forståelse om ting. Ikke bare folks liv, men også om at det å tviholde på hunden uansett ikke nødvendigvis er det beste for hunden heller. Prinsippene var vell ikke så harde å svelge fordi de var vell allerede mye løsere enn i starten og jeg viste at det var det rette å gjøre samme hvor vondt det var. Jeg mener fortsatt at slikt bør sitte langt inne og at man skal gjøre det man kan innen rimelighetens grenser for å ta ansvar for det livet man har valgt å skaffe seg, men at det ikke alltid går som man vil av ulike årsaker.

På første så var det bare en valp oppdretter mente jeg burde ha, og jeg hadde jo ikke peiling så jeg syntes det var helt greit. Jeg hadde en valp jeg gjerne heller ville ha, men det var egentlig kun utifra farge så egentlig helt urelevant. Jeg kunne ikke fått en bedre hund. På andre så sto det mellom to, det var de to beste hannene, ganske gjevne, oppdretter skulle ha en av de og jeg skulle ha den andre, jeg fikk velge først. Men det var jo de som hadde plukket ut de to som de to de likte best og som en av de de mente passet til meg og mine ønsker. Valp nr 3, jeg kunne nok ha fått akkurat hvilken jeg ville, men oppdretter pekte ut de 3 han mente var best, forklarte hvorfor og beskrev valpene så godt som mulig(valpene var i Frankrike og jeg hadde ingen mulighet til å besøke dem før det var tid for å hente valp). Utifra bildene var det en jeg falt for, men det var ikke den som ble valgt, jeg valgte den oppdretter syntes var den beste tispa og den han mente at passet best hos meg. Med unntak av at jeg tror de har fått lite/ingen sosialisering, noe som dessverre er et problem, så er hun alt jeg kunne ha ønsket meg og mer til og jeg ser absolutt igjen de egenskapene oppdretter beskrev i hunden. Hun er helt rå og problemet håper jeg vi får jobbet oss greit igjennom med tid og stunder. Jeg kan velge selv, men jeg synes det er helt ok at oppdretter peker i rett retning og jeg har ingen problem med at det er oppdretter som til syvende og sist velger hvem som skal hvor, om oppdretter vil det, for som flere har sagt oppdretter kjenner valpene best, så lenge de tar hensyn til mine ønsker. Jeg vet dessuten med meg selv at det er så lett å bli betatt av små uviktige ting når man står der og skal ta inn masse inntrykk på en gang og prøve å finne ut av en gjeng med valper som man ikke kjenner. Søte små fluffballer er de som regel også og det kan jo også klusse til bedømmelsen litt Skal jeg noen gang selge valper så er det definitivt min avgjørelse hvem som skal hvor, men jeg vil selvsagt ha innspill og ønsker (det må man jo for å få rett hund til rett hjem) også får evt valpekjøpere velge individ selv om det ender opp med at det er flere som er like aktuelle hos enkelte Det er jo kanskje litt avhengig av rase og bruksområde også, på noen så er det kanskje et fett, bruksområde tur og familiehund og en erfaren eier som kan takle hva som helst, ja da skulle de fått valgt selv. Edit: Rundt 6 uker tror jeg at det har vært individutvelgelse alle plasser jeg har kjøpt valp fra.

Lykke til, håper det har ønsket effekt og at hverdagen blir bedre for alle

Nå er varga bare 6 enda da, men blir 7 i år, har ikke tenkt tanken enda på at hun begynner å bli gammel, eller godt voksen. Og mest sannsynlig så er hun jo enda bare halvveis i livet så det er jo antagelig lenge til man trenger å tenke på slikt som aldersrelaterte problemer Jeg tror nok at så lenge hun virker fresh og fin så kommer jeg nok ikke til å tenke så mye på det, ikke når hun blir eldre heller. Og at de blir litt roligere og slikt er også greit, men når de begynner å skrante å få problemer og man ser at det går raskt nedover, da blir det nok litt vanskelig. Gruer meg til den dagen

Eldste her hadde furunkulose for et par år siden. Tror det var sår i huden som var årsak til utbruddet, at bakteriene hadde fått feste. Var en varm sommer og høst og mye bading, hund som gjerne la seg ned i gjørmehull på tur og fikk sand og slikt under sela som skapte gnag. Det var et lite utbrudd og jeg valgte å behandle det selv (viste ikke hva det var i starten heller da og etter jeg hadde funnet ut det var det på tur ned igjen. Vi har heldigvis ikke fått det tilbake igjen, ihvertfall ikke så langt. Har ingen gode tips, men vil bare si at det er ikke alle som plages like mye Noen får jo mange utbrudd, men noen får bare en gang eller få og milde Det skal være flere tråder her om samme tema, og en ting jeg husker å ha lest som kan være verdt og merke seg før man drar til vet er å passe seg for kortisonbehandling. Var vell noen her som hadde fått det (de viste vell ikke at det var furunkulose?) og hunden ble mye dårligere.

Du får ikke gått mer tur sammen med andre med hund da? Kan jo være en enkel løsning på variasjonsproblemet også kan dere bare rusle vanlige soseturer de andre dagene? De fleste hunder jeg vet av, selv de som ikke nødvendigvis er så veldig interessert i så mye, liker å bruke nesa. Inkl min egen. Varga er flink på tur da, hun liker å jobbe fysisk, men lek, lydighet osv det har hun lite til overs for og det blir bare mindre og mindre interessant for hvert år som går. I fjor begynte vi å pusle litt med spor, både på gress (ipo type), asfalt/grus og skogsspor og det er en helt annen hund, hu har nesten ikke tid til å ta med seg godbitene (som er det eneste jeg bruker som motivasjon) og når vi kommer til slutten vil hun bare videre selv om hun aldri har funnet noe/noen (annet enn en pølsehaug) i slutten. Så det er tydeligvis ganske så givende. Til sånn pusling for hundens del trenger man jo heller ikke bruke så mye tid på det, mtp liggetid og slikt. Eller så bør jo kanskje blodspor kunne være noe for en med mye jakt Smeller eller noe slikt står på lista her over ting gamla skal få prøve seg på, det ser jo ganske gøy ut Edit: Eller teste å bryte opp turen litt, enten i intervalløkter med kort jobbing også en liten pause før en ny økt med jobbing osv, og pause da før hunden gir seg selv. Eller bryte opp turen med lek, godbitsøk eller noe annet hun liker før dere går videre?

Større enn jeg skulle ha trodd ihvertfall. Hadde ikke helt tro på dette første gang jeg hørte om det, men siden den gang har jeg hørt om mange som har fått endret resultat (og veldig mange av de til det bedre) med rerøntgen. Magefølelse kanskje, eller om vetrinæren sier at det ser bra ut og nkk sier D feks så kanskje det er noe galt. Evt om vet gir uttrykk for at det var vanskelig å få hunden til å ligge rett, eller om man selv ser at bildene ser skeive ut, om det generelt er lite hd på linjene og søsken eller om det er viktig, feks for tiltenkte avlshunder, så kanskje man bare velger å sjekke en gang til uansett. Bare for sikkerhetsskyld. Evt kanskje om hunden er veldig ung og hengslete ved første røntgen.

Fordi det kan jo være feil. Mange har fått endret resultat til det bedre ved rerøntgen. Vet ikke hva jeg selv ville gjort da jeg aldri har hatt hund med hd på resultatet, men det kommer kanskje litt an på hva jeg ønsket med hunden og evt om jeg mistenker noe feil eller ikke.

Mens hun sover mener du? Jeg ville isåfall tippet at hun bare drømmer litt

Det lurer jeg og veldig på.

Hehe, satt akkurat å tenkte på det i går da vi så monsen og hundene, hadde med seg 3 unghunder eller noe sånt på de første 500 km av finnmarksløpet, 1,5 år var de. En skulle vell settes igjen da og de to andre vurderte han å ha med videre.. Forskjell på folk ja. Du kan ikke dra lengre om du lar han løpe løs litt innimellom så det ikke blir så mye trekk da? Eller kan han ikke gå løs? Nei, i oppoverbakker så er det ikke det samme med en, selv om Varga hjelper til mye, hun er sterk, men det går ikke så fort oppover med bare henne.

Ulovlig rase er jo noe helt annet enn aggressiv hund. Sistnevnte er jo ikke ulovlig selv om det kanskje ikke er noe særlig og selge.

Jeg vet av flere hunder som har fått bedre resultat ved rerøntgen. Noen har gått fra hd til fri og noen har gått ned en grad, feks fra d til c. At han går fra d til fri er kanskje litt mye å håpe på, men man vet jo aldri, så det kan jo godt hende at det går så bra også om det var dårlige bilder.

Endelig har det falt ned en polett hos Vims så nå er det litt mer fornuft på turene, full peis i starten selvsagt og etter småpauser, men ellers så har hun skjønt at det er mulig å legge seg på 90% og holde hele turen istedet for å gi 110% så lenge man greier også ha full stopp etterpå. Med pittelitt lavere tempo så får hun jo også mer hjelp av Varga og de har begge mer krefter å bruke oppoverbakker og, så nå går det i frisk galopp hele veien tom oppover lange bakker Og jeg kan bare stå lett å skøyte bak, og det sier mye for jeg skøyter ikke mange steg på egen hånd Nå blir det lettere med litt lengre turer etterhvert også så vi får jobbet skikkelig med utholdenhet og styrke. Ble 13-14 km i dag

Ble skitur i dag, 13-14 km ca, noe hundene setter stor pris på blant alle gå pent i båndturene det blir ellers nå og litt dårlig form hos meg. Håper skiføret holder seg en stund nå.

Det kan være en god ide, og det er jo forholdsvis enkelt å få testet da, om du prøver en dag eller to med en lånehund som hun går godt over ens med, så ser du

Malamute hanner kan være trege Min var vell mentalt ferdig rundt 3 år, men på utstilling 3,5 år gammel fikk han "uferdig" på kritikken. Langbeint og skranglette. Men rundt 4 år skjedde det noe og han ble voksen i kroppen også

Min begynte ikke før han var nærmere året tror jeg, men han ble ikke noe mindre maskulin av den grunn. Han var forøvrig ikke ferdig utviklet før han var nærmere 4 heller.

Jeg tror ikke vi har lest samme tråd en gang? Hvilke fakta er det vi motsier? Joda, noen få små, kanskje unødvendige komentarer, men nå er det ikke sikkert at de som kom med dem forsto helt hva du hadde sagt tidligere, sant? På samme måte som du missforstår våre intensjoner med det vi skriver. Alle som skriver her inne, skriver jo kun på bakgrunn av det som står i den aktuelle tråden og forholder oss til det er skrevet. Noen er kanskje flink til å huske hva enkelte brukere har skrevet andre plasser og ta med det i beregningen også, men det kan man ikke forvente at alle husker på eller har fått med seg. Mange her inne er imot kastrering, som sagt, men ikke uansett. Stort sett er kastreringsmotstanderne imot kastrering uten grunn, altså det samme som loven sier er lov og ikke. Det er da ingen her inne som mener at sjuke hunder som kan bli bedre av kastrering ikke skal kastreres. Derimot så mener nok mange at det er noe det er smart å være forsiktig med, og det er jo akkurat det samme som du skriver i ditt eget første innlegg, fordi det kan gå galt. Stort sett går det greit med hunden, enten det har ønsket effekt på problemet eller ikke, men noen ganger gjør det ikke det og det er jo noe å tenke godt over er det ikke? Derfor er folk generelt litt forsiktig med å bare si ja, kastrer bikkja di, kjempesmart. Istedet sier vi, dette er farene ved det, er du sikker på at det ikke finnes en annen løsning? Det betyr ikke at vi er imot at feks du skal kastrere din hund. Vi har svart utifra den infoen du har lagt frem, andre ting kan ikke vi vite noe om og da er det vanskelig å ta hensyn til det når vi skriver. Det var vell også ei som valgte å chippe hunden sin (eller kastrere kirurgisk?) etter en lignende tråd, husker dog ikke akkurat hva problemet var der, den hunden ble vell ikke noe bedre og ble vell avlivd ikke så lenge etterpå. Det har dessverre ikke alltid lykkelige endinger og kastrering funker ikke alltid så bra som man skulle ønske. Er det nødvendig så gjør man det selvsagt, men det er uansett verdt å tenke godt gjennom farene ved det også.

Også kan man jo legge til at man stort sett går trygt med hund uansett, fordi folk flest vet jo ikke nødvendigvis at store hårete malamuter ikke kommer til å gjøre noe om man blir overfalt, mens den som er halve størrelsen og har fluffy pels biter. Når jeg hadde kodak(malamute) og varga(malinois) så var det oftest kodak folk var redde for, men det er ikke han som hadde kommet til å bite noen for å si det slik. Han hadde nok ikke forsvart meg samme hva som hadde skjedd, så godlynt var han, men at det går en stor hund ved siden av noen er nok avskrekkende på de fleste uansett. Sånn om man tenker å ha vokter for tryggheten sin del så er nok ikke det nødvendig heller.

Jeg sier det samme, ingen fordeler egentlig. Jeg har jo voktere og joda, det kan være kjekt å vite at man går trygt over alt, men utover det er det egentlig bare ekstra stress og kjas. Det går fint å ha en, ihvertfall om man har en stødig en som ikke føler for å vokte i utide, men det er liksom bare ekstraarbeid. Mye kjekkere og enklere å ha en ikke voktende hund

Chinchillaer altså Nå savner jeg nesten de to jeg og x'en hadde en liten stund.