Djervekvinnen

Da har jeg fargelagt mitt første bilde ferdig. Fikk i bursdagsgave Den Hemmelige hagen, i postkort-utgave, så da måtte jeg jo kjøpe meg tusjer og prøve. Kjenner litt at det mest sannsynlig ikke passer meg.. Jeg blir så utålmodig... Og sånn pirk.. Det er derfor jeg ikke driver med håndarbeid, fordi det blir for pirkete. Mulig den postkort utgaven ble for smått. Klarte heller ikke å finne en god arbeidsstilling ,ble sittende litt krøkete.

OT men lenge siden jeg har sett deg her @Lazita

http://zentinor.webs.com/ Har svarte whippet. Det er flott med svarte mynder. Ofte pleier det å være fint med det man ikke ser så ofte. På min rase har det vært en stund siden det var svarte hunder, men nå har det blitt ganske mange. Det går litt i bølgedaler.

Børster kun på våren når værste røytinga holder på. Bruker gummibørste.

Min tanteunge har kun nordnorske slektninger, og begge foreldre snakker nordlenning. Dessverre snakker han selv østlandsk (eller hva man skal si :P) Så det er utrolig hvor mye preget de blir av barnehagen. Men etter ett par uker på ferie her nord, så kommer det noen nordnorske ord inn for han også.

32

Sliter litt med det selv. De fleste jeg kjenner som er hundevante har hunder selv. Mine er såpass store, så det virker som at folk blir litt avskrekket nesten. Litt synd det da, men kan godt forstå det. De andre potensielle, har katt, og det går i hvert fall ikke. Moren min kan ha 1 hund, så da må jeg finne pass til den andre. Har ikke råd til å sette de bort på kennel. Så du kan si at her i huset har vi ikke vært på ferie sammen, uten hund. Skulle ønske vi hadde noen faste som vi kunne bruke. Jeg sliter mye med å føle at man er til bry hvis noen skal passe. Føler at det er mye styr for dem, og jeg får nesten litt dårlig samvittighet, og stresser litt med det. Å sette bort til fremmede kvier jeg meg for, for jeg er litt hønemor når det kommer til hundene mine. Må stole veldig på de som skulle gjort det. Soniser er det jo ikke akkurat flust av her i området heller Så nei, ikke lett dette..

Jeg tenker i hvert fall at vi begge deler jo hus og da må vi respektere hverandre, og dette inkluderer valg av kjæledyr. For det har såpass stor innvirkning på hverdagen, at selv om du ikke har noe ansvar så er jo hunden i livet ditt uansett. Og jeg hadde ikke vært særlig fornøyd med en liten hund som bjeffet som en gal for den lille lyd eller noe i den duren, eller en diger siklende hund som man måtte gå å vaske etter hele tiden. Det går ut over meg selv uansett. Så det er et hensyn man bør ta i ett forhold. Jeg kunne fint ha latt mannen hatt sin egen hund, men det måtte samtidig vært en hund som jeg kunne levd sammen med jeg også! ( så fremst dette ikke er en hund som allerede hadde vært hos mannen FØR vi flyttet sammen, det blir en annen sak)

Den er så bra! Takk trulte

En ting jeg har erfart er at folk som ikke har så mye erfaring med hund (par og familie), de vil veldig gjerne ha hund i familien, mye pga barna og at det ser så koselig ut. Men så sier utrolig mange: mannen min har lyst å gå på jakt, så da må det bli en hund han kan ha med seg på jakta. Det er så ofte jeg høre det. Greit nok at jakt er en ting, men at det skal være enste grunn når familien vil ha hund er kanskje ikke den beste muligheten. Tanta mi ville ha hund for å gå på tur med, mannen hennes sa: ja da MÅ det bli en jeg kan ha med på elgjakt. De fikk en skarp jakthund, hunden var med to gange på jakt og nå er det tanta mi som har endt opp med å gå tur med denne hunden, som egentlig er aaalt for mye hund for hva de egentlig trenger. Nå er jo mange jakthunder ypperlige familiehunder da, men det virker som at mange menn får viljen sin også ved hundevalget, selv om det kanskje egentlig ikke passer helt

Ja, hvis barna tør. Barn pleier å bli litt mer skeptisk når det kommer en hund de nesten kan ri på Ikke så stas da å få tunga rett i ansiktet. Nitro er rolig og grei med barn, mens Mynte fortsatt er litt mer hoppete og skal slikke i ansiktet. Hun er det bedre at litt større barn får hilse på. Men barn pleier å bli veldig fasinert da Moro det!

Takk for svar. Det er kjekt å lese andre sine erfaringer Jeg tror ikke det vil bli så reelt uansett for vår del, for han har gitt uttrykk for at han ikke vil ha mer hund etter de vi har nå pga helsen hans (sånn utenom de dryppene med akutt dobbis savn ) Det er jo tross alt jeg som er mest interessert i hund og vil vie hele livet mitt til hund, så jeg tror nok at det vil komme til det punktet at det er JEG som får meg hund og tar på meg ansvaret alene (en utehund), enn nå hvor vi deler 50/50. Og da er jeg forberedt på å ta på meg mesteparten av ansvaret. Kan jo hende at etter noen måneder uten hund, så vil savnet av hund komme for han også, håper jeg.

Ja jeg er nok ganske klar på hva jeg vil, og jeg kjenner samboeren min veldig godt også og vet hvordan han er. Jeg har gjort en feil en gang og det var når vi var å så på en omplasserings dobber og han ble jo selvsagt helt forelsket og min magefølelse sa NEI. Det føltes ikke helt rett, men jeg sa ja pga samboer og tenkte: jaja vi får gjøre vårt beste. Dessverre ble det helt galt for oss, og ikke særlig hyggelig. Så jeg brente meg mye på det.

Her er det jeg som har fått "viljen" min hver gang og bestemt rasen. Det argumentet har han også brukt : Ja men nårtid skal jeg få bestemme hvilken hund vi skal ha Og det er jo litt i det også, for han har andre ønsker hva han vil ha, mens jeg er nok i overkant realistisk og tenker mer helhetlig på hva vi kan tilby og hva jeg vil ha i en hund, mens han er mer at han vil ha en livlig hund som er kul og lettlært, og jeg vil ha en rolig hund. Syns jo at rasen vi har nå er ganske grei kompromiss messig, siden den ligner litt på dobermann i bygning og er aktiv og morsom, men han syns de er litt for egenrådig og han har ikke fått helt det samme forholdet som jeg har til dem.

Til dere med samboer/mann, har dere vært borti det at mannen vil ha en annen rase enn deg? En rase som egentlig ikke passer deg? Tenker at det er lett å si: ok, da blir det ditt ansvar. men når man bor sammen vil jo hunden være like mye ditt ansvar uansett, ikke til å komme unna. Samboeren min drømmer om dobermann, og han savner de vi hadde, skikkelig. Han liker alt med rasen og sier at den passer han så godt. Han hadde ett veldig godt forhold til vår første hund. Jeg vet jo at dobermann egentlig ikke passer vår hverdag så godt. Vi er ingen av oss særlig interessert i å trene hund. Bare fysisk trim er gjerne ikke nok for rasen. Han jobber mer enn meg, jeg er den som tar meg mest av hundene og har alltid gjort det. Derfor er jeg "skeptisk" til å skulle få en rase som bare han vil. Hvordan har dere løst en slik situasjon?

Arghh andre gangen nå jeg sitter med den klumpen i halsen og tårene presser på, av The walking dead! ! Den serien altså! Skal ikke spoile noe for de som ikke har sett siste episode.

Jeg husker veldig godt den sangen som @‌Yodel hadde laget til mannen sin til bryllupet. Basenji girl og sheltie boy. SÅ bra! Skulle likt å sett den igjen!

Små barn vet ikke alltid hvordan de skal oppføre seg. De har ikke så god forståelse for konsekvenser og slikt. Og barn er så ulike og har ulike erfaringer. Det var helt greit å kjefte på ungen, kanskje han lærte noe. Det å gi beskjed til foreldrene er også viktig slik at de kan lære ungen hvordan de skal oppføre seg. I dette tilfellet var foreldrene der og så dette, så det var jo bra. Synd at det skjedde med hunden din. Neste gang kan du prøve å gå enda lengere unna barn man skal passere.

Jeg bruker navnene dems, og det forstår de veldig godt. Det kommer med erfaringen og bruk av navnet.

Dette gjelder jo også når store hunder blir angrepet, for det kan jo skje. Nå er det jo større sjangs for at en liten hund blir skadet, men man vil ikke at sin store hund skal bli det heller, og det kan bli alvorlig. Jeg er livredd for alvorlige angrep, men siden jeg har så store hunder er det sjeldent man kommer i en slik situasjon heldigvis. De gangene jeg har hatt angrep på mine har det skjedd så fort at man bare reagerer og husker ikke hva man gjorde nesten. Heldigvis har jeg hatt hjelp, for en greyhound, en dobermann og en leonberger i et sammensurium er ikke bare-bare, og da er det kjekt å ha flere hender. Jeg har uansett ingen teknikk eller plan, sjeldent man er forberedt uansett. Hadde jeg hatt liten hund hadde jeg nok løftet opp ja og beskyttet med hele meg, før den andre hunden kom helt bort. Det er ikke det beste løsningen, men i mitt hode hadde det nok vært det.

Jeg dra på jobb kl. 0600, så det er som oftest min samboer som lufter de før jobb. Han er så morgentrøtt og har ofte dårlig tid om morgenen, så da blir det 10-15 min rusling på jordet så de får gjort ifra seg. De få gangene jeg selv har bedre tid på morgenen, går jeg ut i 20-30 min på en liten runde.

Kjempefin! Gratulerer!

Plukker opp ved veien og i nærheten av innkjørsler. Men ellers ikke hvis det er langt uti grøfta. Kan også sparke bæsjen vekk fra grøfta. (kjekt med hard bæsj ) Bor langt utpå landet, bor ingen små barn her og de andre med hund plukker heller ikke opp så mye. (eller går så mye tur) Jeg går mye langs veien, og hvis ikke jeg selv reagerer på at det er mye bæsj langs grøfta så går det bra. Det er egentlig verst om våren når det kommer frem i snøen, da ser man det mer enn ellers.

Skal snart til Sandefjord. Er ikke glad i å reise, men det er litt eksotisk å komme til et så befolket sted, og se på all livet. I hvert fall de første 10 minuttene. Så får jeg hjemlengsel