Djervekvinnen

Gleder meg til å få det i posten. Er spent på hvordan det ser ut Håper hun vil like det!

Flott å se bilder av en flott rottweiler, slik som de skal se ut! En staselig kar

Nei aldri. Kunne aldri tenkt meg å ha de i senga heller.

Ut ifra hva en på facebook ( oppdretter til denne hunden) så fikk ikke de vite dette før de kom dit. For meg høres det mer sannsynlig ut, for hvis de hadde fått vite dette på forhånd, så visste de jo dette, og kunne velge en annen klinikk. Men når de kom med hunden dit, og fikk vite det da, så er det jo en ekstra påkjenning i en allerede krevende situasjon. Her jeg bor må alle ta med dyrene sine hjem igjen, for de har ingen steder å gjøre av dem. Jeg ringte å spurte veterinæren om dette og han sa at de hadde ikke noen mulighet å ta vare på kadaveret på. (som han så "pent" sa til en sørgende meg, ufølsomt!) Jeg kjørte nesten 4 timer for å dra på en klinikk som kunne ta vare på hunden. Det er ikke bare å skal håndtrere en diger hund. En liten 5 klios hund blir noe annet, for den kan man legge diskret i en eske.

Dette er et følsomt tema, helt klart. Så det er lett å gå i forsvarsmodus hvis man føler at folk feiltolker eller sier ting som kan virke som "kjeft". Man utsetter seg selv for en sårbar situasjon når man legger ut om problemene sine, men det er flott at du gjør det TS. Håper du får noen tips som du kan prøve. Du vet selv best om din hund får nok mosjon eller hvordan gemyttet er, men noen ganger kan man også tolke ting feil også. Jeg ville tatt kontakt med noen erfarne folk for å få mer veiledning. At de får sett hunden i virkeligheten og tolket oppførselen. Unghunder kan være litt vanskelige å forstå seg på. Uansett er det veldig viktig å være tydelig og sette klare grenser i denne perioden. Spesielt på en slik type hund. De tåler jo litt også, så du skal ikke være redd for å sette litt i, og si ifra. (vet ikke om hvordan du er med hunden da). Min tispe ble mer utagerende etter hvert som hun ble eldre, dette er forventninger/stress som eskalerer, og noe usikkerhet som sitter i, som resulterer i utagering. (mot hunder) Men hun er ikke aggressiv. (men kan jo se forskjellig ut fra avstand :P) Her vet jeg at jeg kunne ha trent mye mer, deltatt på mye mer hundetreff for å la henne bli mer vant. Og de turene som det skjer på, går vi bare raskt forbi. Min første hund var også utagerende mot både hunder og mennesker. Jeg var totalt avhengig av grimen. Da følte jeg at jeg hadde kontroll, og ble litt tryggere. Men moro var det uansett ikke, men levde med det. Håper du finner en løsning på dette. Lykke til!

Har kun hatt en av hvert kjønn, så da blir det vel ofte ikke så alvorlig enn hvis samme kjønn ryker i hop. Hannen jeg har er veldig konflikt dempende og vil ikke krangle. Tispene er de som har vært mest sure og har gått på. Det kan være alt ifra ressursforsvar, eskalert lek eller at hannen rett og slett har vært litt innpåsliten. Tispa jeg har nå er spesielt humørsyk iblant. Det kan være nok at Nitro lukter henne i rumpa og hun bare snur seg rundt og glefser etter han. Ellers er det mye vising av tenner og knurring og ufall med glefsing. Har ikke blitt så mye skader av det. Men ett rift en gang som måtte sy litt. Nitro gikk øretuppen bitt av, av forrige hund. Det var ressursforsvar, med flere advarsler først. Som oftes ser man egentlig situasjonene som kan eskalere, før det skjer slik at man kan roe ned eller avbryte. Jeg har ingen problemer med å la de være alene sammen uten oppsyn, pga Nitro. Hadde nok vært mer obs med likt kjønn tror jeg. Sett an mer hvordan forholdet var.

Ja det var det jeg lurte litt på. Men hva hvis man selv bytter PC? Jeg har selv brukt et program på nye pcer med å taste inn den aktuelle nøkkel koden.

Nei de har ikke Photoshop dessverre. Har sett at de leier ut Photoshop nå. Har ikke så lyst til å leie, for bruker det ikke så mye. Dessuten liker jeg best de eldre versjonene.

Hei. Er det mulig å kjøpe brukt Photoshop hos noen som har gamle versjoner liggende? I så fall, så er jeg ute etter å kjøpe en eldre versjon hvis noen har. Fra Cs-CS2 Eller om noen har tips til hvor jeg kan få tak i.

Supre bilder! Artig å se!

Takk for omtanken Han slet en sene i framfoten to 2 mnd siden, så siden da har det vært rolig båndgåing. Dyrlegen mente at etter 2 mnd burde det gå seg til, og det ser litt sånn ut. Forhåpentligvis.

Er såå glad for at Nitro sin sene begynner å bli bra. Han har vært i kort bånd i 2 mnd og nå har jeg gått over til flexi. Han virker veldig fin og ivrig i flexien, så etter hvert skal jeg slippe han litt fritt. Så håper jeg at han blir friskmeldt og ikke får tilbakefall.

Har mine adskilt med barnegrind. Så er det en på hunderommet og en i stua om natten og når man er på jobb. Vi har ikke pass til hannen, og kan heller ikke legge han i bilen, pga naboer (han bjeffer). Så de er mest adskilt. ( i 2 uker, 3 uker på samme rom om natten og alene). De kan være i stua sammen nå vi er der sammen med dem, men da må vi binde fast hannen fordi han er ganske så urolig. Det går, men det er fryktelig slitsomt, så lurt å forberede seg psykisk.

Synd ikke greyhound er med i den. For noen egen undersøkelse i klubben blir det ikke noe av. Men det hadde nok sikkert ikke vært noe bedre med bidrag fra min rase, siden mange ikke mener det er noe problem på rasen...

I går etter jobb hev jeg meg av sted for å samle underskrifter. Jeg bare gikk på og jeg syns det gikk veldig bra. Jeg er en sosial person som er flink å prate med folk, men i slike situasjoner som en underskriftskampanje, så vet man at det er meninger involvert og reaksjoner kan komme. Men det gikk bare bra. Fikk gode samtaler med alle. Så er fornøyd. Det eneste er at det er nabo som er litt sur pga dette og den følelsen sitter veldig i meg. Jeg liker det ikke i det hele tatt, tar det litt personlig, syns det er ubehagelig. Nesten litt "redd" for å støte på vedkomne i tilfelle diskusjon. Men, det følelsen blir vel mindre etter hvert som man får det på avstand. Om hundre år er alltid glemt sier det, og det er ikke så langt unna sannheten I hvert fall er det: om hundre år bryr ikke folk seg like mye lengere Men følte en slags støtte å lese innleggene i går. Selv om man ikke fikk noen direkte tips, så var det greit å snakke om temaet Takk!

Jeg har en samboer med allergi. Han har blitt verre med årene. Vi gjør alt vi kan etter boka. blant annet alle de ting du nevner. Det går som regel bra i hverdagen. Det er derfor vi fortsatt beholder dem. Han klarer å leve med det, men har går på en del medisiner og ofte er han påvirket av det (symptomer). Han vil ikke ha nye hunder senere. Så da blir det i såfall utehund. Jeg tror at det er en stor risiko å få hund inn i hus når man vet at det er allergi involvert. Man kan prøve å låne en allergivennlig rase en lengere periode (flere mnd), men det er ingen sikkerhet på sikt. Og det er enda verre å måtte kvitte seg med en hund man har hatt en lang stund..

Shit, det var ikke småtterier.. Stakkars dame! Bra hunden ble avlivet. Den hørtes ikke bra ut.

Takk for svarene. Fint å høre deres syn på saken, og hvordan "de andre" også kan tenke Det er viktig det du skriver Mari, at man prøver å finne den gylne middelveien når man omgås mennesker. Jeg syns det er helt rett og fint. Kjenner jo på meg selv at det er lettere å ikke la følelsene ta så mye overhånd når jeg vet at personen jeg snakker med er mer "sånn" av natur, og at man ikke tar det personlig. Fint sitat. Det er jo helt rett Litt selvsikker-trening hadde mange hatt godt av. Skulle ønske det fantes noe slikt. For øvrig har jeg det ganske likt som deg Kanger. Har en super samboer som jeg kan trøste meg masse på og som støtter meg.

Ja jeg er også ganske å fæl i hodet mitt. En djevel i hodet og en engel ut av munnen haha. Jeg mener at det går an å forandre på høflighet og tenke på hva man sier, kontra personlighet. Det er lettere for en person å bare la vær å si noe, enn at en person skal tåle mer. Jeg respekter folk like mye som de respekterer meg. Ja det er en toveis greie, men ofte føles det som en enveisgreie. Som om at man er en tømme plass for sure miner fordi man er mer rolig og stille. Jeg skjønner ikke hvordan det skal være noe problem at noen er følsom, annet enn at noen kan bli irritert på vedkomne. Og det preller vel av like fort uansett, enn de følsomme som får ødelagt dagen sin. De som møter meg får nok inntrykk av at jeg ikke er så følsom som jeg faktisk er. De får nok ett annet inntrykk, for det meste er følelser skjult i meg som jeg må takle på egenhånd. Den personen du beskriver @‌2ne som du ble sliten av, slike møter jeg egentlig ganske ofte, jeg bor på bygda og her er de spesielt sånn!

Jeg vet at du er en av direkte typene, men det er en god del andre også, som kan oppleves noe krass. Derfor er det jo interessant å høre om det er likedan i real life, og det var interessant å høre hva du skriver. Kjenner flere som er slik, og jeg har faktisk hatt venner som er slik også, uten at det er noe problem. Det blir gjerne litt annerledes da uansett. Ingen tvil om at noen er mer egnet til type politikk, yrker osv. Jeg jobber i administrasjon og møter mange ulike mennesker. De fleste er faktisk hyggelige, men noen er veldig brautende rett og slett og hvis det er noen problemer (ikke knyttet til meg), så kan de være sinte og være sint på meg, som er en mellomperson og som vil hjelpe. Det syns jeg er unødvendig. Noen personligheter sliter meg totalt ut. Hissige/vanskelige nordlenninger er noe for seg selv. For en som meg er det å vite at noen er imot meg, ikke bra. Man kjenner på en rekke følelser. Samvittigheten,usikkerheten,sinne, tristhet, bestemthet, ja alt i ett sammensurium Jeg tror nesten det er det det bunner i, mange følelser i sving og ingen erfaring/kontroll over dem og hvordan man skal håndtere det. jeg har jo ingen spesiell erfaringer fra barndommer. Har hatt en rolig oppvekst. Men min søster er helt motsatt av meg og sier ting rett ut. er krass, og virker ikke til å bry seg så mye. Hun har såret meg mange ganger, og det tror jeg ikke hun er klar over. hehe. Men uansett, lik barndom men ulik personlighet. Så har vel arvet noen dårlige gener der. Noen som vil gi meg ett kurs? *flire*

Det kommer helt an på hvordan man formulerer seg. Man kan være direkte og rett på sak, men sagt med en vennlig tone. man trenger ikke høre på alt som blir sagt, men det er nok å si Nei takk, og ikke hisse seg opp og skal kjefte. Jeg blir fornermet hvis jeg får kjeft eller tilsnakk jeg mener ikke er fortjent, og pga den personen jeg er trengs det ikke være brå og streng. Jeg behandler folk med høflighet fordi jeg ikke kjenner dem og vet hvordan de er som person. Slike som meg er veldig lett å overkjøre, man blir en type ja- person som blir lett å utnytte. Pga jeg er klar over hvordan jeg er, er jeg mer forsiktig med hva jeg begir meg ut på. Man kan fint unnlate å involvere seg i politikken, være med i grupper for ditt og datt, engasjere seg i ting, bare bli en anonym person. Det tror jeg nok mange som meg er. Ubehaget blir for sterkt, og selv en diskusjon som i noens øyne er normal, kan bli sårende for den andre. Jeg hater å ha det slik. Skulle gjerne gått på et bitch kurs og lært å gi f-a-e-n. Bare føle på den deilige følelsen å ikke bry seg og det å bli upopulær ikke betyr er dritt. Det er greit skriftlig, for da har man tid til å tenke og formulere seg. Har selv droppet ut av diskusjoner som har blitt for ubehagelige. Det er det som er bra med internett. Men i virkeligheten får man aldri forberedt seg på hva som kommer. En kommentar kommer plutselig og man kan bli tatt på sengen. Så sitter man igjen med alt man skulle ha sagt etterpå og den kjipe følelsen som sitter i lenge. Det jeg reagere på, og som er litt grunnen til tråden er at noen folk overhodet ikke respekterer andre sine følelser, og må lire av seg alt på hjertet eller svarer frekt for små ting. Siden man nå er så ulike, bør man være mer høflig syns jeg, på en generell basis. (og tenker nå mest på real life)

Er det noen her som er politisk engasjert eller har engasjert på andre områder som innebærer risiko for kritikk/diskusjoner/kjeft? Noen har sterke meninger og er ikke redd for å blande seg eller si sin mening om ting, og ofte er det politikere, initiativtakere etc som får støyten. Helt klart at man må være en viss type person for å holde på med dette, og tåle en debatt og tåle å håndtere negative tilbakemeldinger. Jeg er IKKE den type person i det hele tatt. Jeg er nå midt i en underskriftskampanje, det er fordi det er en veldig viktig sak og jeg tror ikke det hadde blitt noe annet ut av det hvis ikke jeg hadde engasjert meg. Men så er det jo ulike meninger rundt dette og man møter jo folk direkte og får høre alt. Folk slenger med kjeften og skal diskutere masse. Jeg tåler det lite og blir påvirket av det kjenner jeg Så da lurer jeg på om hvordan du håndterer dette? har du noen teknikker/tanker om hvordan takle slikt, eller preller det bare rett av deg og du forblir upåvirket av det? Ser jo også dette med folk som blir offentlige, for eksempel via en blogg. De kan møte skikkelig mye greier på nett, nett troll osv, da må man være hardhudet. Men man ser jo også at mange blir veldig påvirket av det og slutter med bloggen eller blir deprimert. Hører vi til en mindre "rase" vi følsomme personene, eller er det ganske vanlig? Hva tror du? Jeg ser jo også på skrivestilen til enkelte her inne. Jeg lurer på om de er slik i virkeligheten også. Litt sånn direkte, litt skarp og tøff stil. I så fall hadde jeg følt meg så bekvem rundt dem i virkeligheten.. Jeg har det i meg å være høflig ovenfor alle. Man kan lett si Nei takk med ett smil , enn å begynne å kjefte og diskutere. Om det så er Jehovas vitner på døra, underskriftskampanjer, telefonselgere osv. Jeg er høflig med ALLE. Også i diskusjoner er jeg høflig og vennlig. Er dette noe ikke alle har lært eller har i seg? Jeg lurer på hvorfor noen blir så annerledes.. Hilsen ei som gruer seg til å ta fatt på underskriftskampanjen.. og håper på å kanskje får noen tips..

Nå er avelen ganske delt, du har ponni varianten som ikke er så stor, men så har de som avler de større og større, på 150 cm. Miljøet er litt delt der. Konkurranse ryttere ønsker de store, pga bevegelsene og mer eleganse. (og der er det mange menn) Veninna mi har en liten tjukk og en stor langbeint. De ser egentlig ikke ut som samme rase Men klart, det er en smakssak. Noen liker større type hester. For meg føler jeg meg høyt nok oppe uansett hvilken hest jeg sitter på, så en islending er nok. Jeg hadde ikke følt meg like trygg på en 170 cm hest! :-O langt ned!

En stor flott islandshest med lang, deilig man, det er flott det! Masse menn som rir islendinger. Kanskje en grunn for det, siden de tølter hehe. Supre turhester, hardføre, fint gemytt, morsomme gangarter, kommer i mange ulike farger, og de kan bli ganske store også og mer hest. Trener du de regelmessig blir de spreke og ivrige hester. Veldig allsidige. Bor selv midt i et islandshest område. Naboen avler på dem og har vel over 20 stk gående rundt her, og islendinger fykende langs veiene her titt og ofte og andre naboer som også har islendinger gående på jordene . Rir selv islandshest iblant siden venninna mi har to. Selv drømmer jeg om en fjording. Men det er fordi jeg syns de er så fine Jeg liker best kaldblodsgemyttet. er ikke så glad i de heitere, trippende typene. Greit nok på hunder, men ikke hester hehe.

Det er vanskelig å planlegge nårtid valpekull blir født, så det må man ta som det kommer. Det er mer krevende med valp om vinteren og mer hensyn som må tas, så det er klart best å få på sommerstid. Men årstid har ingenting å si om hvor tøff den blir. Mer om hvordan du tilvenner den. Jeg har selv hatt 2 vintervalper og 1 høstvalp. Det var krevende med vintervalpene, men mine var da helt "naken" og frøs veldig og det gjorde miljøtrening litt vanskeligere.