Maskot

Beklager, men siden syringomyelia.no, som jeg ville du skulle finne ved å Google, hadde oversikt over alle skannede cavaliere i Norge, men den er nå lagt ned. Som det fremgår av bloggen her er det stadfestet at 70% av de skannede hundene hadde SM og 98% CM. At bare 2% var påvirket av det er pur bullshit. De 2% er snakk om hunder som led alvorlig. De fleste som har SM blir påvirket av det, bare ikke i en så alvorlig grad at eier ser seg pukka nødt til å operere eller avlive. Se BBC-dokumentaren for detaljer om hva operasjonen går ut på, og hvor brutalt det er mot hunden uten å ha noen garanti for at den blir bedre. «Cavalierkløe», gnaging på bakbein og problemer med å gå er ikke normalt, og hunden lider av det selv om den ikke hyler i smerter. Se Pedigree Dogs Exposed før du tar en endelig avgjørelse om rasen. Bichon, dvergpuddel, papillon eller chihuahua er de beste/nærmeste alternativene jeg kommer på, selv om de utseendemessig ligger langt fra den nusselige cavalieren så fyller de noenlunde samme funksjon i gemytt, og du kan få en frisk en som ikke lider. De tre første forutsetter at du aktiviserer dem litt. Chien tåler godt å bare være selskapshund. Amerikansk cocker spaniel er kanskje også et alternativ. https://www.kystcavalieren.com/blog/category/syringomyelia

Du finner ikke en cavapoo fra en MRI-scannet, frisk forelder. Sjansen er litt mindre, men fortsatt stor for at avkommet arver cavalierens defekter. Vær så snill ikke støtt den typen useriøst bakgårdsoppdrett fra kunnskapsløse. Det finnes minst en seriøs oppdretter i Norge som prøver redde rasen, om du absolutt ikke vil ha en annen. Google cavalier sammen med søkeordene MRI og friscannet. Se de siste kommentarene mine i denne tråden angående søte cavapoos på Finn.no:

Har du prøvd å aktivisere ham med lydighetsøvelser og partytriks når dere er hjemme? Det krever ikke all verden når du kommer i siget og blir vant til det. Jeg hadde en jeg måtte gi oppgaver hele tiden hjemme for å unngå at han fikk mentalt sammenbrudd av å ikke vite hva han skulle gjøre. Ikke verre enn å be ham sitte bamse, hoppe kanin forlengs og baklengs og i piruetter og ring (om han ikke har HD), high fives, rulle, spille død, krype forlengs og baklengs, apportere ting, slalom mellom bein, leke sjenert og sånt, og trene på langsitt og langdekk m/fører ut av syne parallelt med å gjøre husarbeid. Ligge på plassen sin, langsitt og langdekk er gull når du ikke selv må være i aktivitet. På sikt får du slappe av foran TV’en med en rolig hund i fanget eller på plassen sin selv om du aktiviserer ham innndørs nå i denne alderen. Garanterer at dere connecter bedre og får et mye bedre forhold om dere gjør dette hjemme.

Gå via raseklubbene. Jeg har personlig aversjoner mot hele utstillingssirkuset pga de ekstreme og absurde eksteriørtrekkene det har dyrket frem på mange raser, men utstillingsfolket har ihvertfall hunder med greit gemytt, fordi de blir trukket og disket om de stiller med engstelige eller grinete hunder, så en valp etter utstillingschampions er stort sett det tryggeste valget på små selskapsraser. Pass på at alle på stamtavla er stilt og bedømt flere ganger, og om noen bare er stilt noen få ganger uten å få excellent, spør oppdretter hvorfor de valgte bruke akkurat den hunden. Noen oppdrettere er seriøse og går for et knallfint gemytt i en hund som ikke når helt opp eksteriørmessig, eller de bruker en ok hund for genetisk diversitet i rasen, mens andre er useriøse og velger en som er nær/billig fordi de vil tjene raske penger på valpekull.

Jeg ville gått for en annen rase. Den anslås at 95% av hundene har chiari-like malformation, og 50% utvikler syringomyeli. Det er bare noen få oppdrettere i Norge som MRI-scanner potensielle avlsdyr. Resten lar være, fordi det koster 5000 per hund, og svært få friscannes. De fleste har det, så de skyver det under teppet. ...noe som demonstreres tydelig ved at du bare har lest om bilde på hjertet på oppdretterenes sider. CM og SM er hysj-hysj. Oppdrettere mener «cavalierkløe» (symptom på SM) er helt normalt. Denne siden ser rotete ut pga dårlig design, men den er dønn seriøs. Det første du bør gjøre om du vurderer cavalier er å se BBC-dokumentaren «Pedigree Dogs Exposed». Link i listen under bildet. Om du fortsatt har lyst til å kjøpe cavalier, grav deg gjennom dokumentasjonen i venstremargen. Er du fortsatt interessert etter det: velg en oppdretter som MRI-scanner alle hundene. Selv da er det ingen garanti for en hund uten CM, men sjansen er betraktelig bedre, og du gir velfortjent støtte til de eneste raseentusiastene som faktisk bryr seg om hundenes ve og vel, og setter hundenes velferd foran klingende mynt i kassa. Seriøst cavalieroppdrett koster dem skjorta. Mennesker med syringomyeli forteller om ekstreme smerter. Hundene kan ikke si det med ord, men plutselige smertehyl, gnaging på bakbeinet og invalidiserende «cavalierkløe» burde snakke for seg selv. https://cavalierhealth.org/index.html

Å herregud, jeg klikket på den lenken og fikk opp en haug med annonser for bakgårdsoppdrettede blandings-blandinger som selges til blodpris fra folk som ikke skriver et knyst om hva de gjør med valpene før levering eller om de har sjekket foreldrenes helse, ei heller et ord om noen forventninger eller krav til kjøper. Rene salgsannonser for gjenstander, kun for å tjene penger. 25000 kr for en (fra bildene å dømme veldig usikker og utilpass sammen eierne) «dvergpuddel» på 16-17 uker med bare en registrert forelder. Hva **** feiler det folk?! Registrert chi hvor alt er gjort etter boken, annonseteksten er et kraftig spark i fua til alle de kunnskapsløse «breed for greed»-rævhullene som gir beng i dyrevelferden, og prisen på chi’en demonstrativt satt til 15000 var eneste lyspunkt som dukket opp av «relevante annonser» til den der. Noe må gjøres. Håper du ikke faller for noe useriøst samme hvor søte, rabatterte og umiddelbart tilgjengelige valpene er, @gaphiko Bakgårds valpefabrikker med patella luxasjon, øyesykdom og dårlig gemytt stopper ikke så lenge folk kjøper.

Du setter ord på alle bekymringene jeg har. Jeg har vært gjennom, og er stadig gjennom alle de tankene. Hva, hvis, om..? Hvordan forebygge? Hvordan håndtere sannsynlige situasjoner? Hvordan reagere i uforutsette krisesituasjoner? Jeg er mitt ansvar veldig bevisst. Hundeholdet skal ikke bli utrivelig pga feilskjær fra meg. Med hund man må stå på venteliste for, som er svindyr i innkjøp og drift, og konkrete planer for å konkurrere i freestyle, så har jeg under ingen omstendighet råd til at hunden skal vise noen form for aggresjon. Ikke f*en om jeg legger ned det arbeidet i å få en konkurranseklar hund, og så blir vi disket og bortvist for en hendelse utenfor banen. Det vil jeg legge ned en iherdig innsats for å unngå. Å få en begjæring om avlivning pga episode i hverdagen er enda mer uaktuelt. Det ser ikke ut til at russerne har noen uvanlig hundeaggresjon, så regner med det forebygges med god sosialisering som på alle andre raser. Karakterene på MH’ene ser jevnt over veldig gode ut hva den typen alvor mot skumle mennesker og uventede situasjoner angår, så rasens rykte som veldig skarp er nok ufortjent på dagens svensker. De har avlet dem godt ned. Hva å holde igjen angår så starter jeg med halti-sele fra første stund, for å hjernevaske inn at det ikke er noe poeng å dra i båndet, og er ikke fremmed for å fortsette bruke grime i hverdagen selv om han går pent og har gjort det lenge. Begge pubertetsfasene har kommet til uttrykk helt plutselig og overraskende på meg før, uten at jeg var forberedt på plutselig adferdsendring og selvstendighet, så denne gangen forventer jeg helt plutselige utfall og trekking når den tiden kommer, og da er det greit å være vant til å alltid gå med grime uansett. Jeg har jobbet veldig mye med sladretrening, først for å få all gjeting under kontroll (mens annen innlæring gikk lett som en lek på svært få repetisjoner, så tok det 6 mnd(!) med kontinuerlig sladretrening for å få 99% utslukning på gjetingen, så ingen kan si jeg ikke er tålmodig og målbevisst ?) og deretter mot fryktaggressive utfall v/passering (gikk mye fortere, men måtte gjøres til et konsekvent rituale), så sladretrening kjører vi også fra første sekund, så vi har en god vane i bunn når pubertale krumspring melder seg. Årsaken til at jeg vil prøve trene inn at tissesniffing er totalt uinteressant er nettopp at jeg vil prøve unngå utfall i hormonrus. Noen få kjønnsmolekyler opp i de riktige reseptorene på en i pubertetsfase 2, og sannsynligheten for at computeren begynner kjøre «gatas skrekk»-programmet stiger eksponensielt. Hva jeg tenker forsøke gjennom valpeperioden er bl.a. å inkorporere «lukte på tiss er feil» i luktprøvetrening, ved å rett og slett gni pinner i tiss og gi en «æh æh» når han lukter på den under trening, samt å kjøre sladretrening på tisseflekker ute. Regner med tiss vil bli interessant allikevel når puberteten slår inn, og har en aversivfri plan for å håndtere det også. For å gi hunden tilstrekkelig med luktstimuli blir det daglig nesearbeid som feltsøk og spor i stedet for å lese avisen. Jeg lurer forøvrig på om det er glupt eller dumt å belønne valpen for dempende signaler i møte med andre hunder? Ser for meg å begynne med en ‘nesa i bakken’ = klikk + godbit på bakken under møtetrening med trygge og trivelige hunder som har lært food refusal og er uten matforsvar. Det utvikler seg sikkert til nesa i bakken og så kontakt med meg etterhvert som godbiten lar vente litt på seg, men jeg tror ikke det er så dumt, for om det funker slik jeg ser det for meg, så skal den adferden i teorien virke beroligende på andre hunder når han er stor. Er jeg helt på jordet i å ville blande meg inn og påvirke kroppsspråk ovenfor andre hunder, eller virker det fornuftig? Jeg kan jo ikke i utgangspunktet vite om valpen vil vokse opp til å naturlig ha et høflig/dempende kroppsspråk i møtesituasjoner eller om han vil strutte av potensielt pågående sjef når han møter andre som større, så jeg tenker «bedre føre var enn etter snar», just in case. BC’en min klarte jo tirre en golden til å fly på seg bakfra fra ca 10 meters hold, bare ved å strutte for selvsikkert, og selv om få vil våge fly på en stor svart russer, så vil flere kunne bli redde og reagere med fryktaggressiv avsstandssøkende kjefting om kroppsspråket er for bossy, som i seg selv er en utrivelig situasjon om det ikke også eskalerer eller setter preg.

Nevermind, fra nøkkelen som ligger på svenske brukshundklubbens sider (https://www.brukshundklubben.se/Documents/1_startdelen/3_hundar/mentalitet/anvisningar_bestammelser/MT_bedomningsmall_nyckel_2017.pdf) så det ut som 1 var veldig dårlig på de momentene, men etter omfattende leting (det er veldig mye skriving om MH rundt omkring på nettet uten noen konkrete beskrivelser av bedømmingen), så fant jeg endelig en god beskrivelse av karakterene, og de russerne ser jo bra ut, gjør de ikke? http://spaniel.no/index.php?option=com_content&view=article&id=142&Itemid=120

Ødelagte utstillingsraser og bakgårdsavl av eventyrmixer til Finn.no er ytterpunktene i dagens hundenorge. Begge deler er avskyelig, og dagens regelverk gjør ingen nytte ovenfor denne problematikken. Hundenorge trenger en forandring. Dette er et betent tema, så jeg håper på en het debatt med gode argumenter. Hva jeg ønsker meg er: Utvide NOX-registeret med stamtavler. MH på alle hunder er totalt urealistisk, men ihvertfall høyde, vekt og pelstype i stamtavlen. Innføre krav om registrering av alle hunder og gjøre alle helseanmerkninger meldepliktige fra veterinær. Åpne for «typeregistrering» av hybridhunder (blandinger av renrasede foreldre). Ulike typer jakthunder, «bruks- og tjenestehund» som malle/bruksschäfer/hollender/.., «vannapportører» som flat/golden/portis/doodle/..., «sportshund» (AG, FS, RL), «selskapshund» som dvergpuddel/bichon/ i størrelsesklasser, .. for å grovt skissere i hvilken retning jeg tenker her. Dette må folk som driver med de ulike typene hund og kjenner rasene inngående samles om å sette opp sammen. Poenget er at vi vet noen raser er så like eller lite forskjellige i mentalitet og bruksegenskaper at det er dumt å holde strenge kunstige skiller mellom noen av dem, mens andre raser (spes schäfer) har like mange ulike linjer som en jaktform har raser. Det er et kunstig og dumt. Jeg tenker altså ikke at en blanding mellom Saluki og Briard skal kunne oppføres i typeregister, den går i NOX. Det må være noen kriterier, og samtidig en åpning for overgang fra NOX til typeregister etter en viss tid under visse kriterier. Tillate rasehybrider å delta på prøver og konkurranser og få tildelt titler etter nøyaktig samme regelverk som andre hunder med registrerte stamtavler. Genetisk diversitet er aldri feil, det er veldig viktig. Det har vi sett noen grelle eksempler på innen flere raser. I tillegg har bakgårdsavlen til Finn.no antatt nye dimensjoner. Det er en slags krig mellom folk som avskyr «raseavl» og NKK-folket som har nulltoleranse for blanding, selv om mange av de mest populære rasene har blitt til ved blanding. Ta golden retriever og Eurasier f.eks. De hadde aldri blitt noe av under dagens regelverk. Kanskje hundefolket kan møtes litt på halvveien for å få bedre hundevelferd? Litt mer bevissthet blant finn-folket og løsne litt på slipset i NKK?

Tenker på hva folk het rundt forrige århundreskifte, og at de sikkert syntes det samme om navnetrendene rundt andre halvdel av det århundret som vi synes om de nye navnetrendene nå. Fra Fredrikke, Jørgine, Doris, Johannes, Alice og Wedel til enstavelsesord som Gerd, Liv, Rolf, Leif, Ann og Ulf, som ga 2-3 stavelser på sine barn: Linda, Ronny, Marthe, Mari, Bente og Roger, som ville ha litt til og døpte Cathrine, Jeanette, Elisabeth, Marianne, Fredrik, Marius, Thomas og Andreas, som ble nostalgiske og ville tilbake til Jørgine, Alice, Fredrikke, Mattias, Oliver og Johannes, ...and now this?! En får bare late som en ikke synes det er rart om en skal klare passere som 29-åring ?

Resultater fra MH og Korning til tre av hundene fra den ene kennelens A-kull for ca 15 år siden. Alle tre har titlene TJH(FM), som betyr at de ved behov kan kalles ut til tjeneste for forsvaret. ..men jeg blir ikke klok på scorene her. Vil noen gi litt av sin kunnskap og erfaring og forklare hvordan disse hundene har blitt TJH(FM) med dette i bunn? Dårlig sosialiserte og dårlige nerver, men veldig trenbare? Hvor godt beskriver disse testene egentlig? Noen har jo trent og får knallfine resultater, mens andre er seriøse og stiller uten å ha forberedt hunden. I tillegg spiller jo dagsform, kjemi med menneskene og hvordan hunden er sosialisert inn. En kan ha gått eksemplarisk i borgertog på 17 mai, men aldri møtt på noe skikkelig rart inni skauen. Nå er disse fra første kullet for ca 15 år siden. De har produsert 6 kull til av ulike kombinasjoner siden, har testet hver eneste valp selv om det ikke er krav på rasen. De har solgt til eiere som konkurrerer LP, bruks og rally, og fått flere TJH patruljehunder, så jeg stoler på at de vet hva de driver med. Er ikke den kennelen bra nok, så bør jeg nok glemme hele rasen. Hvordan vurderer du disse @QUEST, og hvorfor klarte de «tjänsthund patrull» senere? Hvor bør jeg legge listen i forhold til foreldre, besteforeldre og oldeforeldre? Jeg vil ha en trygg og selvsikker hund som er nonchalant og laid back ifht fremmede, men legger alvor i det om situasjonen tilsier det, og er trenbar og førbar nok til å la muttern ta den avgjørelsen.

Enig med Simira om bichon eller puddel. Utrolig fine hunder. ...men bare hvis dere har møtt mange av dem og kjent godt på hvordan de slår ut på allergien. Dere får ikke lov til å skaffe dere en valp som dere etterhvert ikke vil ha så mye med å gjøre fordi den frembringer ubehag. «Vi kan jo bare omplassere den om det ikke går» er rett og slett ikke et alternativ. Omplassering er kun forbeholdt uholdbare, uforutsette endringer i livssituasjon og dere vet godt at dere er allergiske på forhånd. Når det er sagt så kjenner jeg to allergikere, med til dels kraftig allergi også, som begge har hunder fordi de ikke orker leve uten. Den ene har papillon, den andre har finsk lapphund. Ingen av dem er allergivennlige, men de er begge høyt elsket og får all den kosen de vil ha. Hun med lapphunden får utslett av hundespytt, men lar hunden slikke på seg allikevel, fordi den må jo få lov til å uttrykke omsorg og kjærlighet. (Hun er pedagog og nestenpsykolog ❤️?). Om allergener i spytt er et problem, så skaffer dere hannhund, for de er mindre opptatte av å vise kjærlighet ved slikking. Å nekte en kjærlig og omsorgsfull tispe å slikke på seg er brutal sosial avvisning og oppleves veldig sårende og emosjonelt smertefullt for tispa. Hannhunder blir like såret av avvisningen, men de er ikke like maniske på den uttrykksformen.

Det kommer ikke til å gå. Hunden må kunne bevege seg inni bagen, ellers får du ikke fly. En 8 ukers lapphundvalp noen jeg kjente skulle hente ble til deres store forskrekkelse altfor stor for den godkjente bagen de hadde med, så de måtte bytte fly og sende i cargo. Huskyvalpen er enda større. En voksen chihuahua kan ikke stå ordentlig oppreist inni en sånn bag, men de kan i det minste snu seg og flytte seg til et kaldere hjørne om det blir varmt. Tviler sterkt på at huskyvalpen får til å bevege seg i det hele tatt inni der, så du må nok belage deg på cargo eller annen transportmetode. Legger ved bilder av nøyaktig 8 uker gammel lapphund ifht en A4-folder, en ca 7 mnd gammel 50/50 chihuahua/pomeranian-blanding sittende oppreist i en godkjent Sherpabag og den samme chiblandingen ifht eierens hånd som fullt utvokst 3-åring. Fortsatt mye mindre enn disse huskyvalpene.

Ja, det er også en mulighet, min aller største bekymring, faktisk. ..men jeg mente ikke ta det kult mens den blir angrepet. Jeg mente ta det helt kult etterpå, f.eks ikke hisse meg opp mot eier av løskjøteren når angrepet er over/avverget og forlenge stresset. Har traumer etter at valp på 5 mnd ble angrepet av en løs boxertispe. Eieren ble sur på meg og begynte krangle tilbake da jeg sint ba henne holde kjøteren i bånd. «Hun er jo bare snill. Hun må jo få løpe fra seg!» ..i en park midt i en by med båndtvang hele året. Kjenner jeg begynner koke bare jeg tenker på det. Hva pokker slags tispe angriper en valp?! Bakfra! Uten sånne opplevelser regner jeg med å få til en trivelig russer, jeg bare klarer ikke riste bekymringen av meg, for det har skjedd før. På den beroligende vektskålen så var det ikke det ene angrepet alene som ødela. Det var summen av fem sånne angrep og en masse utagerende kjeftsmellere som gjorde utfall i bånd. Flere av utfallene fra hunder i bånd kom nok av BC-adferden i head on møtesituasjon på fortauet: blikket rett i og krypende mot tolkes jo ikke som en vennlig approach av andre hunder, selv om den stakkars BC’en bare er sånn når den er ivrig og vil hilse. Derfor er BC’er spesifikt noe jeg vil sosialisere mye med, så russeren ikke tolker dem som angrepslystne når de kommer sånn. Den angrepne BC’en klarte få tilbake en viss grad av trygghet igjen mellom hvert angrep, men da en pubertal goldenfaen plutselig føk fra eieren og gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på en LP-trening var det over. (Tror min utstrålte for mye selvsikkerhet, som om han eide stedet. Han visste godt at han var flink ?) Treningene hadde vært hans safe space hvor han hadde fått blomstre fordi han hadde følt seg helt trygg på de andre hundene i den settingen, og nå ble også det ble tatt fra ham. Han skalv og stresset seg halvt ihjel, og klarte ikke roe seg ned igjen på tur utenfor området heller så vi måtte bare dra hjem. Total panikkangst og nervøst sammenbrudd. De neste forsøkene på fellestrening ble bare stress og angst for ham. Hyperstresset vimsing og snusing i forsøk på å berolige seg selv, bare knapp og kort kontakt fra en som ellers hadde BC-eye, og masse utagerende vokal fryktaggressjon — ikke mot enkelte hunder for det turte han ikke, men mot banen, mot gjerdet, mot trærne, mot hele stedet og situasjonen, så jeg ga opp prøve reparere fordi han bare hadde det så vondt og det ødela stemningen for alle andre. 5 år gammel og forholdet til jevnstore og større hunder fullstendig ødelagt ? Små hunder som gjorde fryktaggressive utfall mot ham ved passeringer var han dog utrolig snill og tålmodig med, som om han så seg selv i dem om og ville trøste dem. Han ble oppriktig lei seg for at de ikke forstod at han bare var snill og ville være god med dem. ... Sorry ordflommen om lite relevant historie. Ubearbeidede traumer. Jeg burde sikkert gått til psykolog med dette ? Man har jo aldri kontroll over omgivelsene, samme hvor intenst man ønsker det. En får gjøre det en kan for å gi hunden så gode opplevelser som mulig, og krysse fingrene for at alt utenfor ens egen kontroll forløper uten de helt store katastrofene. De aller fleste hunder blir jo faktisk helt ok når man har sosialisert etter boken og trener uten aversiver, og russeren blir neppe overfallsangrepet i pubertet og voksen alder. Den er for stor. Edit: Jeg er i gang med å gå gjennom russerne i SKKs Hunddata. Alle de (få) jeg har sett på hittil har MH ihvertfall. Sett en med godkjent tjenestehundprøve også, og jeg har ikke sett gjennom et helt kull engang, så er ved godt mot hva mentalitet angår. Bedre enn på golden ihvertfall ?

*bump* Denne gangen vil jeg tilbringe flere dager, gjerne en uke med valpen hos og i miljøet rundt oppdretter for å bygge opp en tillitsrelasjon før jeg permanent tar den med meg hjem. Å bare bli kidnappet og bortført alene av en vilt fremmed, til et helt ukjent miljø uten familien, sånn helt plutselig, det er jo helt sykt traumatisk for valpen, selv om oppdretter har forberedt den med litt alenetid borte fra de andre i korte stunder. Etter en sånn plutselig kidnapping trenger en bruke flere dager hjemme for å få den til å glemme traumet og utvikle Stockholm-syndrom før man kan ut og sosialisere. De dagene der er veldig verdifulle, og den tillitsrelasjonen er helt essensiell når vi skal på kollektivtransport i rushtiden, møte skrålete ungeflokker i alle aldre, fulle bar- og discogjengere, høy musikk, trafikkstøy, nye hunder i alle former og fasonger og alt annet vi skal bli helt trygge på og nonchalante ifht., så jeg vil gjøre den overgangen der så soft som jeg kan. Ellers er det alt det vanlige, og fortsette hva oppdretter har påbegynt: Bli kompis med kam, saks og barbermaskin oppi ansiktet og øynene, børsting, labbehåndtering og kloklipp, sko/sokker, dekkenfølelse, sele og bånd, ... generell håndtering. Belønne all kontakt unntatt biting på folk og fe. Prøve å finne ut hvordan valpen rangerer ulike leker og godbiter så jeg kan treffe bedre med riktig belønning til riktig tid. Gjøre den trygg på å hvile/sove i armene og på fanget og finne ut hvordan den liker/evt. ikke liker å bli kost med, så vi har en god safe space til akutt nødvendige avbrekk i heavy sosialiseringstrening. Starte forsiktig med shaping på alle tendenser til noe som kan bli noe kult, i håp om at valpen vil tilby enda mer adferd fordi den opplever å få masse «random» belønning bare av å være i bevegelse. Jeg ser ingen annen grunn enn evt. tidsklemme til å ikke starte så tidlig som mulig med bakpartskontroll og target, og bygger fort derfra til de første konkrete øvelsene til helt vanlig lydighet. Da tar jeg bare 2-3 av gangen, litt om hverandre for variasjon, i flere korte økter, til de sitter godt med verbal kommando før jeg begynner bygge på med noe nytt konkret. Jobber bare så lenge valpen digger det. Det er totalt kontraproduktivt om den ikke synes det er kjempegøy. Nytt med denne er at den «må» digge musikk om jeg skal få viljen min ang. sportsgren vi skal trene mest, så det vil sikkert gå mye tid på å føle seg frem og lage spillelister den liker. Spennende

Goldenhannen vår grep inn på eget initiativ da en større, fremmed, løs schäfer angrep faren min og bet ham i låret. Vet ikke hva som provoserte den, men dette var på 80-tallet, så jeg antar den hadde blitt trent med alt annet enn PF/NS, og fått et dertil forhold til mennesker. Begge (både far og golden) måtte sys. Schäferen vet jeg ikke hvordan det gikk med.

Ta mine kommentarer med en klype «nevrotisk overtenker». Skal selv skaffe meg ny hund etterhvert, og etter å ha vokst opp med to familiehunder av bruksraser, masse teoretiske selvstudier, noen kurs, mye trening og praktisk hverdagserfaring i løpet av mine 4 egne hunder, så har jeg jo opparbeidet meg tilstrekkelig med kunnskap til å vite hvordan det gjøres. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, er jeg også livredd for å føkke ting til (eller mest at andres hunder skal føkke ting til), selv om forrige hunden ble så og si perfekt. En god schäfer skal være noe av det letteste å trene, så om du har tid så blir det bra.

For meg er «pent nok i bånd» at hunden pauser om lina strammer seg og går fot ved passering. Det kommer jo an på størrelsen hva som er akseptabelt av trekking. Vi hadde en cavalier som fikk trekke så mye hun bare orket, fordi jeg «måtte» gi opp båndtreningen hennes. Den voksne og veloppdragne hunden (BC) holdt nemlig på å flippe mongo over at jeg stoppet hver gang den lille strammet båndet, og jeg hadde ikke tid til å gå alle turer med med dem hver for seg til hun hadde tatt poenget. Hun var ikke den skarpeste kniven i skuffen, godt illustrert ved at det tok en hel uke å lære henne dekk fra verbal kommando, selv da med en nokså sørgelig suksessrate. BC’en forstod rett og slett ikke poenget med all stoppingen på tur pga den lilles trekking i båndet, og han ble så sint og frustrert at han skalv og dirret av spenning mens beina gikk på stedet og han sendte meg blikk som kunne drepe, fordi jeg var så urettferdig. Han oppførte seg jo helt eksemplarisk der han gikk fot i slakk line. En dag bare klikket det for ham. Han hadde fått nok av all denne absurd urettferdige stoppingen og dro på alt han kunne i energisk desperasjon. Da ga jeg opp, og den lille fikk bare trekke alt hun orket. BC’ens livskvalitet måtte gå foran mitt ønske om to hunder som gikk pent og pyntelig i bånd.

Jeg vil jo tro at forfedre med KORAD gir et godt utgangspunkt for å jobbe seg gjennom evt. angrep i valpeperioden. Det skal tilsvare en funksjonsanalyse+ om jeg ikke tar feil. Jeg har ihvertfall lært at jeg må ta det heeelt kult om det skjer. No biggie, bare en svært sjelden dust vi ikke gidder bryr oss om. Alle de andre hundene vi omgås er jo kule. Når russeren kommer til pubertet er den blitt såpass stor at de fleste løshunder nok vil droppe overfallsangrep. Hva hormontroll angår, så antar jeg at det bare er traumene mine som gjør meg bekymret. Kan egentlig vanskelig se for meg at noen oppdrettere med et snev av kunnskap og fornuft har avlet på hormontroll innen en rase med mye vokt og alvor, hvor hannene blir mellom 50 og 65 kg. Det virker usannsynlig.

Jeg forstår godt hva du sliter med, da jeg slet med noe av det samme selv på en ung BC. Hva angår stresset før dere kommer ut må du bare være konsekvent og tålmodig. Ikke la ham trekke. Skaff en halte-sele eller grime for å hjelpe deg med dette, fordi det er en kjempekrevende oppgave å skulle trene inn slakk line uten hjelpemidler slik han er nå. Han har erfart at det går an å komme seg frem selv om han trekker, og det glemmer han ikke med det første. Det vil ta laaang tid før han forstår greia med at du stopper når han trekker, og frustrasjonen vil bli skyhøy og blokkere for læring om du skal begynne med den metoden nå. Haltisele eller grime gir mye raskere resultat, fordi effekten av den er helt umulig for hunden å misforstå. Forvent høy frustrasjon helt i starten, som raskt går seg til når han tar poenget. Hva kontakten utendørs angår: det er jo ikke alltid bare bare sånn at ting fungerer helt etter oppskriftene. Rådene du har fått om kontakttrening er veldig gode, men det litt kommer an på individet om det virker. Jeg måtte til slutt kaste inn håndkleet og prøve kjemisk kastrering på en av mine, etter å ha prøvd og prøvd og prøvd etter alle kunstens regler, og hunden var godt og vel passert 3 år uten noen tegn til å oppnå noen endring. Da kastreringschippen begynte virke fikk vi endelig kontakt igjen utendørs, og fikk på de ca 6 månedene trent bort alle problemer med utagering og stress til en sånn grad at den nye adferden holdt seg ved like også etter at chippen sluttet virke. ..så om det ikke går seg til, til et tålelig nivå hvor det går an å få kontakt etter et par mnd med halti, så ville jeg vurdert kjemisk kastrering i en treningsperiode, for å oppnå å kunne tilby forsterkere som overgår tissesniffing. ..men snakk med eksperter først. Kjemisk kastrering kan ha uheldig effekt på hundens mot og trenger derfor ikke slå ut like heldig for alle, selv om det fungerte veldig fint på mitt individ. Verken kjemisk kastrering eller haltisele/-grime er noen skam. Selv Maren bruker halti i «Fra bølle til bestevenn». Ikke noe poeng i å unngå å bruke de nyttige hjelpemidlene som finnes bare for å vise hvor flink positiv forsterker man er, så lenge hunden driter i hva du har å by på fordi den har funnet noe bedre. Edit: overså av en eller annen grunn innlegget hvor du forteller at det går bedre. Supert når ting løser seg. Lykke til videre ??

Det er nok fordi schäfer er en veldig stor rase med svært mange forskjellige linjer. Mine meninger er basert på den vi hadde og de jeg har møtt. Jeg har absolutt møtt trivelige schäfere og altså, men de var fortsatt høyt gira/rastløse, og mitt inntrykk er at de var trivelige fordi de var godt sosialisert og ble godt brukt. Jeg tror de lett ville blitt såkalte drittbikkjer om de ikke hadde fått riktig sosialisering og nok stimuli. edit: Om du liker å trene hund, så er det jo gøy, ikke vanskelig, og du får helt sikkert et fint resultat om du har tid og lyst.

Her tenker vi helt likt. Det er derfor jeg opprettet tråden. Hva angår arbeidsmaskiner og roboter, så er kreativ lydighet en sport som krever et eksepsjonelt godt forhold mellom hund og fører. Jeg kan ikke egentlig(*) på noe punkt være en kjiping i hundens øyne, så alt jeg vil ha av hunden som går imot dens naturlige lyster må manipuleres inn med kløkt. *) Unntaket er totale krisesituasjoner hvor brannslukningsapparatet MÅ frem for å avverge skader. Man prøver jo forebygge og unngå så godt det går, men man kan ikke alltid forutse alt, og i noen helt uforutsette situasjoner har man ikke tid til å tenke før etterpå.

Det er nettopp det at de virker veldig sterke mentalt som tiltrekker meg. Inntrykket jeg har fått er veldig høyt mot og en sjeldent laid back attitude — trygge på sin egen maskulinitet. Videoer fra en russisk IGP3-konkurranse med bare BRT’er viser flotte hunder som kun er fokusert på fører, eller slapper av og ikke bryr seg om noenting mens de venter på tur, og som avreagerer aldeles nydelig på banen. Samtidig har jeg også sett noe ræl fra russere som tydeligvis bare vil ha skarpe og skumle hunder, men det svenske oppdrettet virker som et veldig godt utgangspunkt for å få en som de førstnevnte. Fokuset på nesekontroll kommer av dårlig erfaring med en tidligere hannhund. Russerne skal være mye bedre på det området, men hjernen min er fortsatt preget av alle de situasjonene hvor jeg mistet all kontakt med et hormonmonster som ble døv og blind og glemte ALT den hadde lært i en halvtime etter å ha fått i seg dopet, så jeg vil forebygge så godt jeg kan ved å la snusing på tisseflekker være mammas avknapp fra starten av. Om alle fortsatt mener det er feil, argumenter litt hardere for hvorfor, så kanskje jeg tar det til meg allikevel. Foruten hormonrus er manglende kontroll over andre hunder som plutselig dukker opp en stor bekymring. Dårlige opplevelser med andre hunder i feil alder kan gi alvorlige, varige mén. Jeg kan ha sosialiseringstreff med stabile hunder til jeg blir blå i trynet, og jeg kan lære den å ignorere kjeftsmellere i bånd, men overfall fra løse hunder kan jeg ikke forutse eller forebygge. Til kreativ lydighet er «herme mamma» noe av det første den vil lære seg at lønner seg, så jeg kan ikke hoppe i mellom og prøve jage bort en løshund som nærmer seg. Det er adferd den ikke skal herme. Når valpen er bitteliten ser jeg for meg at å rett og slett løfte den opp er den beste kriseløsningen om situasjonen er alvorlig. (Jeg vet mange er sterkt uenige i det, så vil gjerne lære om alternativene og hvorfor de er bedre på sikt.) Som litt større vil jeg kanskje prøve be hunden sette nesen i bakken med siden til, og selv stille meg mellom med siden til og ansiktet bort for å dempe angriperen? Hva man får sin egen hund til å gjøre i situasjonen og hvordan den andre vil reagere til i teori og praksis, dog.. Jeg hadde en som ble preget for livet av et overfallsangrep bakfra fra en løs tispe da han var 5 måneder, hvor jeg selv presterte å eskalere situasjonen ved å utagere og rive kjefte på eieren i stedet for å bare ta det helt kult og gå som om det ikke var noen big deal, og vi fikk aldri jobbet oss trygge på større hunder, fordi han ble overfalt av større, løse hunder igjen og igjen, selv på treningsbanen av en pubertal golden, og frykten lot seg til slutt ikke jobbe bort etter alle tilbakefallene. Vil ikke ha noen reprise på det, så hva er beste måter å håndtere sånne situasjoner på? En rekker jo ikke tenke stort når det skjer, så en må ha en plan for det. Var veldig heldig med forrige hund og opplevde ingen sånne situasjoner, men den før der hadde så mange sånne situasjoner at jeg vil være forberedt på hvordan håndtere det.

De er avlet ganske godt «ned» etter at avlen ble tatt over av private. Av det jeg ser på de jeg ser på er de ganske lik riesen og rottis i dag. Høyt mot, stabile nerver og langt mer førerorienterte enn selvstendige, men absolutt ikke en hund man skaffer seg uten å ha kunnskap om sosialisering og læring, eller tid og motivasjon. Det blir min femte egne hund, i tillegg til de to jeg vokste opp med som barn og tenåring, så mener selv jeg skal være godt nok rustet til dette nå, etter at den forrige hunden ble nøyaktig som jeg ville ha den, men raser og individer.. En vet jo ikke med absolutt sikkerhet hva som vil slå ut mest i et individ av denne rasen. Noen kommer med newfoundland-treghet, noen med ovcharka-alvor og mer selvstendighet, noen er spretne og energiske arbeidsjern. Noen trener ringsport, andre bruker dem som utstillingsdukke, som de ekstreme ytterpunktene. Oppdretterne jeg i stor grad har bestemt meg for er begge svenske og har avlet med mål om at hundene skal være brukbare til IPO/bruks i mer enn 15 år, men oppdretterne har visst selv sluttet konkurrere selv (flere titler på hundene for et tiår siden) og ingen av kjøperne jeg har sett konkurrerer med dem, men brukbarheten skal jo ligge der selv om. Oppdretterne er raseentusiaster (in it for the love), holder til i samme område og samarbeider godt, så det blir en av de to. Selv er jeg mest interessert i kreativ lydighet og bruks og kommer ikke til å trene C-arbeid til konkurranse fordi jeg ikke vil lære hunden å fly etter en person som beveger seg bort fra den. Jeg kommer til å tilbringe noen dager med valpen før jeg tar den med meg, for å bygge tillit og bånd og gjøre overgangen så lite traumatisk som mulig. Deretter blir det sosialisering som for en førerhund, slik jeg gjorde med forrige, med veldig godt resultat.

Hvorfor vil du ha schäfer som «familiehund»? Det er en svært intelligent brukshund som trenger mye stimuli, og den har en god porsjon vokt. Er du sikker på at det er det beste valget for deg? Vår schäfer var veldig territorial og beskyttende. Det kan høres fint ut med en hund som tar på seg oppgaven med å beskytte hjem og familie, men det har sine skyggesider. Barn på besøk etter skoletid, når voksne ikke er hjemme, f.eks. Andelen schäfere som uprovosert utagererte mot min forrige hund (BC), ved å henge i båndet og brøle «jeg skal banke likskitten ut av deg, din lille fjott!» overgikk alle andre raser, sannsynligvis fordi mange som skaffer seg schäfer tror det bare er en litt annerledes utseende golden retriever, og derfor ikke sosialiserer og trener riktig og nok, og får problematferd. Du skriver at du vil trene lydighet og spor, men hvor mye? De fleste raser kan både gjøre og liker det. Skal man ikke konkurrere, hvorfor velge en av de rasene som KREVER mest trening? Misforstå meg rett, det kan godt hende du vet hva du går til, og at schäfer fra noen linjer er helt riktig hund for deg og din familie, men min egen erfaring skriker nei, du vil nok egentlig ha en litt mindre stimulikrevende type hund når alt kommer til alt. Er du forberedt på å hele tiden gi hunden oppgaver, hjemme som ute, så den har noe å holde mentalt fokus på og ikke begynner finne på oppgaver av seg selv i rastløs fortvilelse? Om du er det, så er det jo bare gøy å ha en, men om du ser for deg ro hjemme, utenom tur og trening, så vil hunden bli deprimert og problematisk. ...tror jeg, basert på min erfaring, som er begrenset til mine opplevelser i mitt liv.