Maskot

Vær tålmodig med kindereggmetoden. Jeg brukte 6 mnd(!) på å få en ung hund til å slutte gjete alt i bevegelse. Det er bare i teorien det er lett å alltid markere for at det kommer belønning før hunden påbegynner problemadferden. I praksis endte jeg frustrerende ofte med å rekke se objektene den ville komme til å gjete før hunden gjorde det, og gikk på tå hev klar til å markere akkurat idet hunden fant objektet med blikket, men med turbohund hvor tidels sekunder gjorde en forskjell, så markerte jeg mange ganger akkurat i det den kastet seg frem for å gjete i stedet ? ..men det ble et veldig fint resultat til slutt, da. Bare aldri gi opp.

Spør du meg så er den eneste rotreningen jeg synes du bør gjøre: sitt, dekk og å ligge på plassen sin. Til det siste bruker jeg «teppe», for det kan jeg ta med og legge hvor jeg vil når det trengs. Prinsippet er det samme for alle tre. Usagt i alle tre kommandoer for den voksne hunden er «..og bli sittende/liggende/værende til du får kontrabeskjed». Ikke lag en egen kommando for å «bli», det er overflødig. Man starter med å belønne posisjonen og uttrykke den verbale kommandoen man vil bruke mens valpen inntar posisjon. Ikke etter den har gjort det, og ihvertfall ikke før den har påbegynt innta posisjon, men i bevegelsen, når du er helt sikker på at bevegelsen vil fullføres med posisjonen. Ordet skal for valpen forbindes med handlingen ‘innta posisjon’. Ikke bruk den verbale kommandoen for å få valpen til å sette seg/dekke/gå til teppet før du er sikker på at den har forstått sammenhengen mellom ordet, posisjonen og lønnsomheten, og vil utføre. Bruker du ordet uten at valpen følger opp vanner du det ut til en meningsløs lyd. Deretter begynner man å strekke tiden det tar før markør for «du har gjort riktig» og belønningen kommer. Ikke gå for fort frem. Man får et sikrere resultat ved å skynde seg veldig langsomt. Valpen skal oppleve mestring og lønnsomhet hele veien, og hvis den blir utålmodig og bryter før den har fått betalt så har du feilet. Den opplever det som ulønnsomt å ha gjort som du ba om, den ser deg bli skuffet og den mister motivasjonen, så vær forsiktig når du begynner tøye tiden til belønning. Begynn i neste trinn å bevege deg unna mens hunden er i posisjon. Start veldig, veldig smått, og øk avstand og tid veldig gradvis. Hvor lang tid denne treningen vil ta kommer helt an på hunden. Noen hunder tar dette kjempefort, og går til teppet på verbal kommando og ligger der med fører ute av syne i 30 sek etter 3x5 minutter trening, mens andre hunder trenger 3x5 minutter hver eneste dag i en hel uke bare for å forstå sammenhengen mellom posisjonen og ordet «sitt». De er veldig forskjellige, men de trenger alle oppleve mestring og lønnsomhet om man skal lykkes. Når «teppe» er lært er det et utmerket sted å servere tyggesaker. Ikke gi for tidlig i trening, for det blir dårlig stemning når du og hunden blir uenige om muligheten for å ta med seg belønningen og gå et annet sted med den. Hunden må ha skjønt at teppet er det aller mest lønnsomme stedet den kan befinne seg på på fritiden, når dere ikke jobber sammen. Teppet er til eksempel stedet hvor det serveres godis mens menneskene spiser. Det er en treningsession som er veldig lett å huske og rutinemessig gjennomføre i hverdagen. Alle andre steder enn teppet blir valpen ignorert mens folk spiser, mens på teppet «hagler» alskens overraskende godis i totalt uforutsigbar frekvens. Ellers ville jeg utnyttet valpens energi og kontaktsøkende til det fulle i trening og bonding. Det er jo ikke en dukke eller teddybjørn, men en bebis som tar skade av å bli sosialt avvist av sin primære omsorgsperson.

Det foreløpig siste kullet som har gått MH (de har et kull coming up) spriker en del. Noen er henholdsvis totalt uberørte og veldig interesserte der de skal hele veien gjennom, men flere av dem hadde 3’er på redsel i overraskelsesmomentet. Jeg tenker at 1’ere på sånt må man faktisk miljøtrene inn. Ingen normalt sammenskrudd hund vil vel fra naturens side fullstendig overse plutselige overraskelser og skarpe lyder uten å være blind og døv. En «gjør unnamanøver uten å snu seg bort» på noen av hundene virker ikke som noen krise for meg så lenge hunden ikke viser noen tegn til aggresjon eller ekte engstelse, bare skvetter og ikke er påvirket av redsel men scorer fint på nysgjerrighet og mot sekundet etter? Kullet har i snitt mer lekelyst enn de fra det første, men det spriker fra 4’ere til 1’ere. Usikker på om det er miljø eller gener som ligger til grunn for det. Hunder på den alderen er uunngåelig formet av miljø. I tillegg er dette som du påpeker en rase som skal være reservert ovenfor fremmede, så at de ikke viser interesse i den settingen er ønskelig genetikk. De eneste som vet i hvilken grad karaktertrekk er genetiske eller innlærte er oppdretterne, som observerte valpene over tid før de var miljøpåvirket. Valpetester burde kanskje gjøres offisielle, selv om de også er øyeblikksbilder. Jeg er helt enig i at byttedrift og kamplyst er lettere å trene og gir raskere resultater, men så vil jeg også ha en trygg og stødig hund jeg kan senke skuldrene med i hverdagen. Det har høyere prioritet, da livet består av mye hverdag, og jeg synes ikke knall konkurransehund er verdt det om det følger med mye som stresser meg i hverdagen. En som vil fly etter alt som rører på seg er et tveegget sverd. Det er helt fantastisk å se en velutdannet malinois i arbeid, og den typen hund er en fryd å trene, men jeg hadde ikke orket leve med en om det ikke var jobben min. Har blitt såpass bedagelig med alderen at et sånt energinivå hele dagen ligger et godt stykke utenfor komfortsonen. Om jeg må velge, så vil jeg heller frustreres av en seig siruphund enn av en med turbometabolisme og mental hyperaktivitet. Den perfekte hund finnes ikke. En får ikke både høyt driv på trening og laid back og nonchalant i hverdagen rett ut fra valpekassen, en må jo jobbe hardt for det uansett.

Grunnen til at jeg nevner miniatyr bullterrierene spesielt er fordi den rasen trenger livreddende hjelp. Var i kontakt med flere oppdrettere før jeg kjøpte min første hund (som ble noe annet). Fra den erfaringen tror jeg det kan fort hende du finner minst en oppdretter med MH på alle hundene og helseattester på alt, som gladelig stiller med hannhund om h*n får følge litt med på valpene. Rasen som helhet trenger desperat nye gener, men de har bare «fått lov til» å krysse inn en standard bullterrier noen få ganger. Det finnes selvsagt friske hunder, og jeg ville ikke blitt forundret om du fikk en parring av en meget seriøs oppdretter i Sverige, om hun fortsatt holder på. Nevner ingen navn.

Hvis han blir sånn noen ganger på hjemveien tenker jeg i retning av at han kanskje ikke vil hjem? At han synes det er kjedelig hjemme? Gjør dere noe sammen hjemme, utover mat og kos?

Umiddelbart så tenker jeg nei til den blandingen, fordi den ene tibben jeg har kjent var sur og gretten, jeg har liknende fordommer mot shih tzu, og det er jo opplest og vedtatt at alle chi’er er engstelige. Synes det virker som en veldig dårlig ide å krysse noe jeg selv mener er så grettent og engstelig med staff, som er kjent for å ha samkjønnsaggressjon, men jeg skal prøve være litt open minded allikevel. Kjenner du eierne til hannen du parret med og kan få info om foreldrene og besteforeldrene hans? Hva med foreldrene og besteforeldrene til moren hans? Hannhunden har bare arvet to alleler av hvert gen, men hvilke alleler som kommer fra hvem og hva som er dominant og recessivt er umulig å finne ut av. Det finnes gode og dårlige utgaver av alle de rasene, så det er litt av et sjansespill. Hva som helst kan komme ut av det der. Du vil ikke vurdere å blande med noe mer forutsigbart? Hva med en frisk miniatyr bulllterrier, om du finner en?

Fordi russeren er kewlere på håret? ? ..men helt seriøst, jeg har vurdert dette nøye, og konklusjonen min er at jeg sikkert kommer til å være litt misfornøyd med en riesen fordi den «bare» er andrevalget, hvilket er et såkalt greit resultat gitt antallet raser som finnes å velge i. Ingenting imot dem, og om noen hadde slengt en i fanget på meg hadde jeg ikke sagt nei, men jeg er forelsket i russerne ? De fremstår som mer goofy fluffballs enn riesen, som fremstår som ganske stram og formell til sammenlikning, både inni og utenpå.

Mine tre store bekymringer ang hundeholdet er andres løse hunder, å ikke klare konkurrere med tisseflekkene (ikke fordi sniffing i seg selv er noe problem, men pga den biokjemisk betingede innflytelsen de har på hundens fokus og adferd etter å ha sniffet dem), samt at den skal utvikle så sterk samkjønnsaggresjon at den gjør utfall mot andre hunder. De er egentlig bare to bekymringer. Alt annet er jeg sikker på jeg har god (nok) kontroll på. Nylig sett gjennom timer med talks fra Stockholm Hundmässa, og det var egentlig bare to småting som ble sagt av to forskjellige som var helt nye og nyttige tips for meg, resten var gammelt nytt. Det som plager meg er at det ikke finnes noe klart fasitsvar eller garanterte universelle oppskrifter på hvordan forebygge eller fjerne de nevnte problemene om de oppstår. Sosialisering ikke noe jeg tar lett på. Forskjellen mellom suksess og fiasko ligger i stor grad her, og en kan spare seg for mye håpløs jobbing med problematferd senere. Jeg bryter av lek dersom valpen viser tegn til dominerende bølling i sosialt samvær med andre hunder. Det har skjedd meg før, da jeg fikk den mest frempå og utadvendte valpen fra kullet, og var veldig fornøyd med det på alle områder unntatt dominatrixtendensene hennes i lek med andre valper og hunder. Allikevel mye bedre å oppdra sin egen wannabe alphahund til å være høflig og snill enn å være offer for at andre ikke sosialiserer eller oppdrar sine. På henne gikk jeg selv aktivt inn og avbrøt ved å sette bånd på som et: «Nå må vi gå fordi du oppfører deg teit mot de andre», men pga ambisjonen om å aldri være en kjiping i russerens øyne (hvorfor sikte lavere enn perfeksjon, liksom? ?), så håper jeg på å få eierne av de hundene min prepubertale russervalp evt prøver dominere til å kalle sine inn, så kan min få stå der alene og bli lang i maska og oppdage at dominerende adferd ikke lønner seg. Blir min valp utilpass av andre hunder griper jeg selv inn, og bygger det opp til alvor under lek så nøler jeg ikke med å gå inn og bryte det opp. Jeg har teoretisk kunnskap, men ikke praktisk egenerfaring med stor, selvstendig og alvorlig hund. Mistenker dog at jeg hadde langt verre å stri med i en middelstor, engstelig og hormonell velcrohund med ADHD, som ikke var sosialisert i det hele tatt da jeg fikk ham fra en gård til byliv ved ca 17 ukers alder. Er kjempeglad for å få dine og andres erfaringer og tips, og håper jeg aldri får bruk for dem. ... Hva MH’ene angår: Jeg er sær og vil ikke ha den typen byttedrift hvor hunden får lyst til å fly avgårde etter noe annet enn meg eller på oppdrag fra av meg, så 1’ere der er gull for meg. 50-65 kg som synes de aller kewleste tingene skjer i en radius på 0,5 m rundt meg, og ellers gir beng i omgivelsene, det er jo drømmehunden. ..så lenge den er matmotivert, liker drakamp og «dans», og setter pris på ros og kos og liker se mamma glad. Den ene MH’en der er det verste fra kennelen, fra første kullet de hadde for 15 år siden. De har hatt totalt 7 kull på disse årene, og samtlige er testet, mange har godkjente tjänsthunder, og til å være en så lite kjent rase er det veldig mange av valpekjøperne som konkurrerer i ulike grener. Jeg kommer neppe til å få en engstelig og usikker valp. Om noe underliggende genmateriale slår ut sånn i et kull så vil neppe oppdretter selge en sånn valp til noen som skal bruke den aktivt og konkurrere, tror du? Det er ikke sånn man vil presentere den lille rasen sin som fra før har et rykte. En annen sak er usikkerheten rundt MH’ene. De vil jo se svært forskjellige ut på hunder som er godt sosialisert og trent vs hunder som bare har vært familiehunder hos noen uten erfaring/kunnskap. En kan sosialisere og trene en svak hund til et svært misvisende bilde, I tillegg kan selv en veldig sterk hund plutselig ha en dårlig dag. Ei jeg kjente (som har «all» utdanning og rir Prix St. George nå) kjørte hestedrosje med verdens tryggeste og mest stabile hest under VM på ski, og på vei til godkjenningsprøven deres så kvapp hesten til og begynte skape seg pga en traktor ? Det var den ene gangen. En vet aldri. Ignorere andre hunder i bånd og på trening er et must for å unngå problemer. Synes russerne i bakgrunnen her ser ut som fine hunder som oppfører seg pent i så måte, samtidig som jeg er usikker på kjønnssammensetningen i den gruppen der. Lang spilleliste som viser hvor divers rasen er i Russland. Noen er tunge og kraftige, noen er forholdsvis lette og nette. Noen er trege og uinteresserte og noen er akkurat sånn som jeg vil ha. Hva som er arv og hva som er miljø/treningsmetoder er ikke lett å se.

Med de meldingene hvor hun sier det er greit har dere jo bevis. Håper dere får hunden tilbake.

Det ser ut som den fulle dokumentaren har forsvunnet fullstendig fra internett, men den fulle oppfølgingsdokumentaren «.. — three years on» ligger fortsatt ute i sin helhet på Vimeo. Resten omhandler mange forskjellige raser, som mops, schäfer, rhodisian ridgeback, basset, pekingeser, engelsk bulldog, m.fl., og setter et kritisk lys på hva freakshowavl har gjort med dem, og eksponerer den sinnsyke kynismen og raseblindheten mange av oppdretterne og raseklubbene opererer etter. Om du bare er interessert i cavalier har du utdraget her:

Beklager, men siden syringomyelia.no, som jeg ville du skulle finne ved å Google, hadde oversikt over alle skannede cavaliere i Norge, men den er nå lagt ned. Som det fremgår av bloggen her er det stadfestet at 70% av de skannede hundene hadde SM og 98% CM. At bare 2% var påvirket av det er pur bullshit. De 2% er snakk om hunder som led alvorlig. De fleste som har SM blir påvirket av det, bare ikke i en så alvorlig grad at eier ser seg pukka nødt til å operere eller avlive. Se BBC-dokumentaren for detaljer om hva operasjonen går ut på, og hvor brutalt det er mot hunden uten å ha noen garanti for at den blir bedre. «Cavalierkløe», gnaging på bakbein og problemer med å gå er ikke normalt, og hunden lider av det selv om den ikke hyler i smerter. Se Pedigree Dogs Exposed før du tar en endelig avgjørelse om rasen. Bichon, dvergpuddel, papillon eller chihuahua er de beste/nærmeste alternativene jeg kommer på, selv om de utseendemessig ligger langt fra den nusselige cavalieren så fyller de noenlunde samme funksjon i gemytt, og du kan få en frisk en som ikke lider. De tre første forutsetter at du aktiviserer dem litt. Chien tåler godt å bare være selskapshund. Amerikansk cocker spaniel er kanskje også et alternativ. https://www.kystcavalieren.com/blog/category/syringomyelia

Du finner ikke en cavapoo fra en MRI-scannet, frisk forelder. Sjansen er litt mindre, men fortsatt stor for at avkommet arver cavalierens defekter. Vær så snill ikke støtt den typen useriøst bakgårdsoppdrett fra kunnskapsløse. Det finnes minst en seriøs oppdretter i Norge som prøver redde rasen, om du absolutt ikke vil ha en annen. Google cavalier sammen med søkeordene MRI og friscannet. Se de siste kommentarene mine i denne tråden angående søte cavapoos på Finn.no:

Har du prøvd å aktivisere ham med lydighetsøvelser og partytriks når dere er hjemme? Det krever ikke all verden når du kommer i siget og blir vant til det. Jeg hadde en jeg måtte gi oppgaver hele tiden hjemme for å unngå at han fikk mentalt sammenbrudd av å ikke vite hva han skulle gjøre. Ikke verre enn å be ham sitte bamse, hoppe kanin forlengs og baklengs og i piruetter og ring (om han ikke har HD), high fives, rulle, spille død, krype forlengs og baklengs, apportere ting, slalom mellom bein, leke sjenert og sånt, og trene på langsitt og langdekk m/fører ut av syne parallelt med å gjøre husarbeid. Ligge på plassen sin, langsitt og langdekk er gull når du ikke selv må være i aktivitet. På sikt får du slappe av foran TV’en med en rolig hund i fanget eller på plassen sin selv om du aktiviserer ham innndørs nå i denne alderen. Garanterer at dere connecter bedre og får et mye bedre forhold om dere gjør dette hjemme.

Gå via raseklubbene. Jeg har personlig aversjoner mot hele utstillingssirkuset pga de ekstreme og absurde eksteriørtrekkene det har dyrket frem på mange raser, men utstillingsfolket har ihvertfall hunder med greit gemytt, fordi de blir trukket og disket om de stiller med engstelige eller grinete hunder, så en valp etter utstillingschampions er stort sett det tryggeste valget på små selskapsraser. Pass på at alle på stamtavla er stilt og bedømt flere ganger, og om noen bare er stilt noen få ganger uten å få excellent, spør oppdretter hvorfor de valgte bruke akkurat den hunden. Noen oppdrettere er seriøse og går for et knallfint gemytt i en hund som ikke når helt opp eksteriørmessig, eller de bruker en ok hund for genetisk diversitet i rasen, mens andre er useriøse og velger en som er nær/billig fordi de vil tjene raske penger på valpekull.

Jeg ville gått for en annen rase. Den anslås at 95% av hundene har chiari-like malformation, og 50% utvikler syringomyeli. Det er bare noen få oppdrettere i Norge som MRI-scanner potensielle avlsdyr. Resten lar være, fordi det koster 5000 per hund, og svært få friscannes. De fleste har det, så de skyver det under teppet. ...noe som demonstreres tydelig ved at du bare har lest om bilde på hjertet på oppdretterenes sider. CM og SM er hysj-hysj. Oppdrettere mener «cavalierkløe» (symptom på SM) er helt normalt. Denne siden ser rotete ut pga dårlig design, men den er dønn seriøs. Det første du bør gjøre om du vurderer cavalier er å se BBC-dokumentaren «Pedigree Dogs Exposed». Link i listen under bildet. Om du fortsatt har lyst til å kjøpe cavalier, grav deg gjennom dokumentasjonen i venstremargen. Er du fortsatt interessert etter det: velg en oppdretter som MRI-scanner alle hundene. Selv da er det ingen garanti for en hund uten CM, men sjansen er betraktelig bedre, og du gir velfortjent støtte til de eneste raseentusiastene som faktisk bryr seg om hundenes ve og vel, og setter hundenes velferd foran klingende mynt i kassa. Seriøst cavalieroppdrett koster dem skjorta. Mennesker med syringomyeli forteller om ekstreme smerter. Hundene kan ikke si det med ord, men plutselige smertehyl, gnaging på bakbeinet og invalidiserende «cavalierkløe» burde snakke for seg selv. https://cavalierhealth.org/index.html

Å herregud, jeg klikket på den lenken og fikk opp en haug med annonser for bakgårdsoppdrettede blandings-blandinger som selges til blodpris fra folk som ikke skriver et knyst om hva de gjør med valpene før levering eller om de har sjekket foreldrenes helse, ei heller et ord om noen forventninger eller krav til kjøper. Rene salgsannonser for gjenstander, kun for å tjene penger. 25000 kr for en (fra bildene å dømme veldig usikker og utilpass sammen eierne) «dvergpuddel» på 16-17 uker med bare en registrert forelder. Hva **** feiler det folk?! Registrert chi hvor alt er gjort etter boken, annonseteksten er et kraftig spark i fua til alle de kunnskapsløse «breed for greed»-rævhullene som gir beng i dyrevelferden, og prisen på chi’en demonstrativt satt til 15000 var eneste lyspunkt som dukket opp av «relevante annonser» til den der. Noe må gjøres. Håper du ikke faller for noe useriøst samme hvor søte, rabatterte og umiddelbart tilgjengelige valpene er, @gaphiko Bakgårds valpefabrikker med patella luxasjon, øyesykdom og dårlig gemytt stopper ikke så lenge folk kjøper.

Du setter ord på alle bekymringene jeg har. Jeg har vært gjennom, og er stadig gjennom alle de tankene. Hva, hvis, om..? Hvordan forebygge? Hvordan håndtere sannsynlige situasjoner? Hvordan reagere i uforutsette krisesituasjoner? Jeg er mitt ansvar veldig bevisst. Hundeholdet skal ikke bli utrivelig pga feilskjær fra meg. Med hund man må stå på venteliste for, som er svindyr i innkjøp og drift, og konkrete planer for å konkurrere i freestyle, så har jeg under ingen omstendighet råd til at hunden skal vise noen form for aggresjon. Ikke f*en om jeg legger ned det arbeidet i å få en konkurranseklar hund, og så blir vi disket og bortvist for en hendelse utenfor banen. Det vil jeg legge ned en iherdig innsats for å unngå. Å få en begjæring om avlivning pga episode i hverdagen er enda mer uaktuelt. Det ser ikke ut til at russerne har noen uvanlig hundeaggresjon, så regner med det forebygges med god sosialisering som på alle andre raser. Karakterene på MH’ene ser jevnt over veldig gode ut hva den typen alvor mot skumle mennesker og uventede situasjoner angår, så rasens rykte som veldig skarp er nok ufortjent på dagens svensker. De har avlet dem godt ned. Hva å holde igjen angår så starter jeg med halti-sele fra første stund, for å hjernevaske inn at det ikke er noe poeng å dra i båndet, og er ikke fremmed for å fortsette bruke grime i hverdagen selv om han går pent og har gjort det lenge. Begge pubertetsfasene har kommet til uttrykk helt plutselig og overraskende på meg før, uten at jeg var forberedt på plutselig adferdsendring og selvstendighet, så denne gangen forventer jeg helt plutselige utfall og trekking når den tiden kommer, og da er det greit å være vant til å alltid gå med grime uansett. Jeg har jobbet veldig mye med sladretrening, først for å få all gjeting under kontroll (mens annen innlæring gikk lett som en lek på svært få repetisjoner, så tok det 6 mnd(!) med kontinuerlig sladretrening for å få 99% utslukning på gjetingen, så ingen kan si jeg ikke er tålmodig og målbevisst ?) og deretter mot fryktaggressive utfall v/passering (gikk mye fortere, men måtte gjøres til et konsekvent rituale), så sladretrening kjører vi også fra første sekund, så vi har en god vane i bunn når pubertale krumspring melder seg. Årsaken til at jeg vil prøve trene inn at tissesniffing er totalt uinteressant er nettopp at jeg vil prøve unngå utfall i hormonrus. Noen få kjønnsmolekyler opp i de riktige reseptorene på en i pubertetsfase 2, og sannsynligheten for at computeren begynner kjøre «gatas skrekk»-programmet stiger eksponensielt. Hva jeg tenker forsøke gjennom valpeperioden er bl.a. å inkorporere «lukte på tiss er feil» i luktprøvetrening, ved å rett og slett gni pinner i tiss og gi en «æh æh» når han lukter på den under trening, samt å kjøre sladretrening på tisseflekker ute. Regner med tiss vil bli interessant allikevel når puberteten slår inn, og har en aversivfri plan for å håndtere det også. For å gi hunden tilstrekkelig med luktstimuli blir det daglig nesearbeid som feltsøk og spor i stedet for å lese avisen. Jeg lurer forøvrig på om det er glupt eller dumt å belønne valpen for dempende signaler i møte med andre hunder? Ser for meg å begynne med en ‘nesa i bakken’ = klikk + godbit på bakken under møtetrening med trygge og trivelige hunder som har lært food refusal og er uten matforsvar. Det utvikler seg sikkert til nesa i bakken og så kontakt med meg etterhvert som godbiten lar vente litt på seg, men jeg tror ikke det er så dumt, for om det funker slik jeg ser det for meg, så skal den adferden i teorien virke beroligende på andre hunder når han er stor. Er jeg helt på jordet i å ville blande meg inn og påvirke kroppsspråk ovenfor andre hunder, eller virker det fornuftig? Jeg kan jo ikke i utgangspunktet vite om valpen vil vokse opp til å naturlig ha et høflig/dempende kroppsspråk i møtesituasjoner eller om han vil strutte av potensielt pågående sjef når han møter andre som større, så jeg tenker «bedre føre var enn etter snar», just in case. BC’en min klarte jo tirre en golden til å fly på seg bakfra fra ca 10 meters hold, bare ved å strutte for selvsikkert, og selv om få vil våge fly på en stor svart russer, så vil flere kunne bli redde og reagere med fryktaggressiv avsstandssøkende kjefting om kroppsspråket er for bossy, som i seg selv er en utrivelig situasjon om det ikke også eskalerer eller setter preg.

Nevermind, fra nøkkelen som ligger på svenske brukshundklubbens sider (https://www.brukshundklubben.se/Documents/1_startdelen/3_hundar/mentalitet/anvisningar_bestammelser/MT_bedomningsmall_nyckel_2017.pdf) så det ut som 1 var veldig dårlig på de momentene, men etter omfattende leting (det er veldig mye skriving om MH rundt omkring på nettet uten noen konkrete beskrivelser av bedømmingen), så fant jeg endelig en god beskrivelse av karakterene, og de russerne ser jo bra ut, gjør de ikke? http://spaniel.no/index.php?option=com_content&view=article&id=142&Itemid=120

Ødelagte utstillingsraser og bakgårdsavl av eventyrmixer til Finn.no er ytterpunktene i dagens hundenorge. Begge deler er avskyelig, og dagens regelverk gjør ingen nytte ovenfor denne problematikken. Hundenorge trenger en forandring. Dette er et betent tema, så jeg håper på en het debatt med gode argumenter. Hva jeg ønsker meg er: Utvide NOX-registeret med stamtavler. MH på alle hunder er totalt urealistisk, men ihvertfall høyde, vekt og pelstype i stamtavlen. Innføre krav om registrering av alle hunder og gjøre alle helseanmerkninger meldepliktige fra veterinær. Åpne for «typeregistrering» av hybridhunder (blandinger av renrasede foreldre). Ulike typer jakthunder, «bruks- og tjenestehund» som malle/bruksschäfer/hollender/.., «vannapportører» som flat/golden/portis/doodle/..., «sportshund» (AG, FS, RL), «selskapshund» som dvergpuddel/bichon/ i størrelsesklasser, .. for å grovt skissere i hvilken retning jeg tenker her. Dette må folk som driver med de ulike typene hund og kjenner rasene inngående samles om å sette opp sammen. Poenget er at vi vet noen raser er så like eller lite forskjellige i mentalitet og bruksegenskaper at det er dumt å holde strenge kunstige skiller mellom noen av dem, mens andre raser (spes schäfer) har like mange ulike linjer som en jaktform har raser. Det er et kunstig og dumt. Jeg tenker altså ikke at en blanding mellom Saluki og Briard skal kunne oppføres i typeregister, den går i NOX. Det må være noen kriterier, og samtidig en åpning for overgang fra NOX til typeregister etter en viss tid under visse kriterier. Tillate rasehybrider å delta på prøver og konkurranser og få tildelt titler etter nøyaktig samme regelverk som andre hunder med registrerte stamtavler. Genetisk diversitet er aldri feil, det er veldig viktig. Det har vi sett noen grelle eksempler på innen flere raser. I tillegg har bakgårdsavlen til Finn.no antatt nye dimensjoner. Det er en slags krig mellom folk som avskyr «raseavl» og NKK-folket som har nulltoleranse for blanding, selv om mange av de mest populære rasene har blitt til ved blanding. Ta golden retriever og Eurasier f.eks. De hadde aldri blitt noe av under dagens regelverk. Kanskje hundefolket kan møtes litt på halvveien for å få bedre hundevelferd? Litt mer bevissthet blant finn-folket og løsne litt på slipset i NKK?

Tenker på hva folk het rundt forrige århundreskifte, og at de sikkert syntes det samme om navnetrendene rundt andre halvdel av det århundret som vi synes om de nye navnetrendene nå. Fra Fredrikke, Jørgine, Doris, Johannes, Alice og Wedel til enstavelsesord som Gerd, Liv, Rolf, Leif, Ann og Ulf, som ga 2-3 stavelser på sine barn: Linda, Ronny, Marthe, Mari, Bente og Roger, som ville ha litt til og døpte Cathrine, Jeanette, Elisabeth, Marianne, Fredrik, Marius, Thomas og Andreas, som ble nostalgiske og ville tilbake til Jørgine, Alice, Fredrikke, Mattias, Oliver og Johannes, ...and now this?! En får bare late som en ikke synes det er rart om en skal klare passere som 29-åring ?

Resultater fra MH og Korning til tre av hundene fra den ene kennelens A-kull for ca 15 år siden. Alle tre har titlene TJH(FM), som betyr at de ved behov kan kalles ut til tjeneste for forsvaret. ..men jeg blir ikke klok på scorene her. Vil noen gi litt av sin kunnskap og erfaring og forklare hvordan disse hundene har blitt TJH(FM) med dette i bunn? Dårlig sosialiserte og dårlige nerver, men veldig trenbare? Hvor godt beskriver disse testene egentlig? Noen har jo trent og får knallfine resultater, mens andre er seriøse og stiller uten å ha forberedt hunden. I tillegg spiller jo dagsform, kjemi med menneskene og hvordan hunden er sosialisert inn. En kan ha gått eksemplarisk i borgertog på 17 mai, men aldri møtt på noe skikkelig rart inni skauen. Nå er disse fra første kullet for ca 15 år siden. De har produsert 6 kull til av ulike kombinasjoner siden, har testet hver eneste valp selv om det ikke er krav på rasen. De har solgt til eiere som konkurrerer LP, bruks og rally, og fått flere TJH patruljehunder, så jeg stoler på at de vet hva de driver med. Er ikke den kennelen bra nok, så bør jeg nok glemme hele rasen. Hvordan vurderer du disse @QUEST, og hvorfor klarte de «tjänsthund patrull» senere? Hvor bør jeg legge listen i forhold til foreldre, besteforeldre og oldeforeldre? Jeg vil ha en trygg og selvsikker hund som er nonchalant og laid back ifht fremmede, men legger alvor i det om situasjonen tilsier det, og er trenbar og førbar nok til å la muttern ta den avgjørelsen.

Enig med Simira om bichon eller puddel. Utrolig fine hunder. ...men bare hvis dere har møtt mange av dem og kjent godt på hvordan de slår ut på allergien. Dere får ikke lov til å skaffe dere en valp som dere etterhvert ikke vil ha så mye med å gjøre fordi den frembringer ubehag. «Vi kan jo bare omplassere den om det ikke går» er rett og slett ikke et alternativ. Omplassering er kun forbeholdt uholdbare, uforutsette endringer i livssituasjon og dere vet godt at dere er allergiske på forhånd. Når det er sagt så kjenner jeg to allergikere, med til dels kraftig allergi også, som begge har hunder fordi de ikke orker leve uten. Den ene har papillon, den andre har finsk lapphund. Ingen av dem er allergivennlige, men de er begge høyt elsket og får all den kosen de vil ha. Hun med lapphunden får utslett av hundespytt, men lar hunden slikke på seg allikevel, fordi den må jo få lov til å uttrykke omsorg og kjærlighet. (Hun er pedagog og nestenpsykolog ❤️?). Om allergener i spytt er et problem, så skaffer dere hannhund, for de er mindre opptatte av å vise kjærlighet ved slikking. Å nekte en kjærlig og omsorgsfull tispe å slikke på seg er brutal sosial avvisning og oppleves veldig sårende og emosjonelt smertefullt for tispa. Hannhunder blir like såret av avvisningen, men de er ikke like maniske på den uttrykksformen.

Det kommer ikke til å gå. Hunden må kunne bevege seg inni bagen, ellers får du ikke fly. En 8 ukers lapphundvalp noen jeg kjente skulle hente ble til deres store forskrekkelse altfor stor for den godkjente bagen de hadde med, så de måtte bytte fly og sende i cargo. Huskyvalpen er enda større. En voksen chihuahua kan ikke stå ordentlig oppreist inni en sånn bag, men de kan i det minste snu seg og flytte seg til et kaldere hjørne om det blir varmt. Tviler sterkt på at huskyvalpen får til å bevege seg i det hele tatt inni der, så du må nok belage deg på cargo eller annen transportmetode. Legger ved bilder av nøyaktig 8 uker gammel lapphund ifht en A4-folder, en ca 7 mnd gammel 50/50 chihuahua/pomeranian-blanding sittende oppreist i en godkjent Sherpabag og den samme chiblandingen ifht eierens hånd som fullt utvokst 3-åring. Fortsatt mye mindre enn disse huskyvalpene.

Ja, det er også en mulighet, min aller største bekymring, faktisk. ..men jeg mente ikke ta det kult mens den blir angrepet. Jeg mente ta det helt kult etterpå, f.eks ikke hisse meg opp mot eier av løskjøteren når angrepet er over/avverget og forlenge stresset. Har traumer etter at valp på 5 mnd ble angrepet av en løs boxertispe. Eieren ble sur på meg og begynte krangle tilbake da jeg sint ba henne holde kjøteren i bånd. «Hun er jo bare snill. Hun må jo få løpe fra seg!» ..i en park midt i en by med båndtvang hele året. Kjenner jeg begynner koke bare jeg tenker på det. Hva pokker slags tispe angriper en valp?! Bakfra! Uten sånne opplevelser regner jeg med å få til en trivelig russer, jeg bare klarer ikke riste bekymringen av meg, for det har skjedd før. På den beroligende vektskålen så var det ikke det ene angrepet alene som ødela. Det var summen av fem sånne angrep og en masse utagerende kjeftsmellere som gjorde utfall i bånd. Flere av utfallene fra hunder i bånd kom nok av BC-adferden i head on møtesituasjon på fortauet: blikket rett i og krypende mot tolkes jo ikke som en vennlig approach av andre hunder, selv om den stakkars BC’en bare er sånn når den er ivrig og vil hilse. Derfor er BC’er spesifikt noe jeg vil sosialisere mye med, så russeren ikke tolker dem som angrepslystne når de kommer sånn. Den angrepne BC’en klarte få tilbake en viss grad av trygghet igjen mellom hvert angrep, men da en pubertal goldenfaen plutselig føk fra eieren og gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på en LP-trening var det over. (Tror min utstrålte for mye selvsikkerhet, som om han eide stedet. Han visste godt at han var flink ?) Treningene hadde vært hans safe space hvor han hadde fått blomstre fordi han hadde følt seg helt trygg på de andre hundene i den settingen, og nå ble også det ble tatt fra ham. Han skalv og stresset seg halvt ihjel, og klarte ikke roe seg ned igjen på tur utenfor området heller så vi måtte bare dra hjem. Total panikkangst og nervøst sammenbrudd. De neste forsøkene på fellestrening ble bare stress og angst for ham. Hyperstresset vimsing og snusing i forsøk på å berolige seg selv, bare knapp og kort kontakt fra en som ellers hadde BC-eye, og masse utagerende vokal fryktaggressjon — ikke mot enkelte hunder for det turte han ikke, men mot banen, mot gjerdet, mot trærne, mot hele stedet og situasjonen, så jeg ga opp prøve reparere fordi han bare hadde det så vondt og det ødela stemningen for alle andre. 5 år gammel og forholdet til jevnstore og større hunder fullstendig ødelagt ? Små hunder som gjorde fryktaggressive utfall mot ham ved passeringer var han dog utrolig snill og tålmodig med, som om han så seg selv i dem om og ville trøste dem. Han ble oppriktig lei seg for at de ikke forstod at han bare var snill og ville være god med dem. ... Sorry ordflommen om lite relevant historie. Ubearbeidede traumer. Jeg burde sikkert gått til psykolog med dette ? Man har jo aldri kontroll over omgivelsene, samme hvor intenst man ønsker det. En får gjøre det en kan for å gi hunden så gode opplevelser som mulig, og krysse fingrene for at alt utenfor ens egen kontroll forløper uten de helt store katastrofene. De aller fleste hunder blir jo faktisk helt ok når man har sosialisert etter boken og trener uten aversiver, og russeren blir neppe overfallsangrepet i pubertet og voksen alder. Den er for stor. Edit: Jeg er i gang med å gå gjennom russerne i SKKs Hunddata. Alle de (få) jeg har sett på hittil har MH ihvertfall. Sett en med godkjent tjenestehundprøve også, og jeg har ikke sett gjennom et helt kull engang, så er ved godt mot hva mentalitet angår. Bedre enn på golden ihvertfall ?

*bump* Denne gangen vil jeg tilbringe flere dager, gjerne en uke med valpen hos og i miljøet rundt oppdretter for å bygge opp en tillitsrelasjon før jeg permanent tar den med meg hjem. Å bare bli kidnappet og bortført alene av en vilt fremmed, til et helt ukjent miljø uten familien, sånn helt plutselig, det er jo helt sykt traumatisk for valpen, selv om oppdretter har forberedt den med litt alenetid borte fra de andre i korte stunder. Etter en sånn plutselig kidnapping trenger en bruke flere dager hjemme for å få den til å glemme traumet og utvikle Stockholm-syndrom før man kan ut og sosialisere. De dagene der er veldig verdifulle, og den tillitsrelasjonen er helt essensiell når vi skal på kollektivtransport i rushtiden, møte skrålete ungeflokker i alle aldre, fulle bar- og discogjengere, høy musikk, trafikkstøy, nye hunder i alle former og fasonger og alt annet vi skal bli helt trygge på og nonchalante ifht., så jeg vil gjøre den overgangen der så soft som jeg kan. Ellers er det alt det vanlige, og fortsette hva oppdretter har påbegynt: Bli kompis med kam, saks og barbermaskin oppi ansiktet og øynene, børsting, labbehåndtering og kloklipp, sko/sokker, dekkenfølelse, sele og bånd, ... generell håndtering. Belønne all kontakt unntatt biting på folk og fe. Prøve å finne ut hvordan valpen rangerer ulike leker og godbiter så jeg kan treffe bedre med riktig belønning til riktig tid. Gjøre den trygg på å hvile/sove i armene og på fanget og finne ut hvordan den liker/evt. ikke liker å bli kost med, så vi har en god safe space til akutt nødvendige avbrekk i heavy sosialiseringstrening. Starte forsiktig med shaping på alle tendenser til noe som kan bli noe kult, i håp om at valpen vil tilby enda mer adferd fordi den opplever å få masse «random» belønning bare av å være i bevegelse. Jeg ser ingen annen grunn enn evt. tidsklemme til å ikke starte så tidlig som mulig med bakpartskontroll og target, og bygger fort derfra til de første konkrete øvelsene til helt vanlig lydighet. Da tar jeg bare 2-3 av gangen, litt om hverandre for variasjon, i flere korte økter, til de sitter godt med verbal kommando før jeg begynner bygge på med noe nytt konkret. Jobber bare så lenge valpen digger det. Det er totalt kontraproduktivt om den ikke synes det er kjempegøy. Nytt med denne er at den «må» digge musikk om jeg skal få viljen min ang. sportsgren vi skal trene mest, så det vil sikkert gå mye tid på å føle seg frem og lage spillelister den liker. Spennende