Maskot

Jeg har ingen råd om hjemme-alene-trening, da jeg har bare dårlig erfaring med å ha hunder hjemme alene. Har derfor gjort meg en mening om at det er dyremishandling av en sosial dyreart, og har følgelig planer om å ikke la min neste måtte være alene i noe særlig mye mer enn en fellesdekklengde av gangen. Den skal holdes med selskap av andre ved nødvendige ærend som tar mer tid. Det er min personlige, og svært sære mening om det, som ikke er forenelig med den jevne hundeeiers normale livssituasjon. Jeg har dog et innspill til ønsket om at hunden skal holde seg passiv på plassen sin mens dere styrer rundt i huset. Hunder er forskjellige, men et punkt hvor «hund er hund» er at de er sosiale dyr, og ikke vil være alene. Kan dere ikke heller prøve inkludere den i aktiviteter i huset, sånn at det blir kvalitetstid sammen? Trenger jo ikke trene den til å gjøre oppgaver, men å gi den noen blikk og berøringer mens den fotfølger sine elskede er å anerkjenne dens eksistens og fortelle den at den er verdt noe og er elsket tilbake, i kontrast til å be den pelle seg unna og legge seg på plassen sin fordi dere synes den er til bry. Til inspirasjon:

Det er en border collie valp.. ! Rotrening for sånne er sitt og dekk, og kosestund. De skal ikke forsøkes passiviseres i den alderen i det hele tatt, mener nå jeg. Det er en arbeidshund. Rasen troner helt øverst på pallen som den mest heftige bruksrasen, og de skal bli klin koko av å ikke ha noe å gjøre. Utnytt tiden til å lære valpen hva den aktivt skal velge å gjøre i stedet for <uønsket adferd>, type «do this instead», og ikke prøv å passivisere den ennå. Å være rolig (sitt/dekk) er en mentalt krevende oppgave for rasen, ikke en passiv handling, og det må trenes inn i små porsjoner over lang tid. Generelt: Valperaptus før leggetid er helt normalt, og de vokser det av seg helt av seg selv. Skal ikke, og trenger ikke trenes bort. Er valpen trøtt («overstimulert», eller tilstrekkelig stimulert), så bare la den rase fra seg før du lar den tisse og sove umiddelbart etterpå. Edit: Rolig sofakos med en heftig bruksrase er oppnådd om hunden holder kroppskontakt mens den har «raptus» på sofaen. Ikke forvent den skal klare slappe av når den er våken. Heftige hunder liker ikke og klarer ikke å slappe av unntatt når de sover. De er i konstant bevegelse, fordi nervesystemene deres er sånn at de «må» bevege seg. Derfor er «bli»-øvelser en aktiv mental oppgave for dem. Edit 2: Om du ikke er forberedt på å måtte (ville!) ha den hunden ved din side og gi den oppgaver hele tiden, hele livet dens, så ville jeg vurdert omplassering NÅ. Om du er villig til å gi den oppmerksomheten den krever, og ønsker deg en ekte personlig assistent, så er det bare å starte treningen og nyte reisen

Ikke at jeg har kompetanse til fjerndiagnostikk av personlighetsforstyrrelser, men noe livserfaring og noen hyllemeter med Psychology Today og sånt har man jo under beltet, og det kan se ut som du har fått vaskeekte narsissister i nabolaget. Sånne har et svært forutsigbart mønster i romantiske relasjoner: idealisering — fra noen mnd til absolutt maximum 2 år. devaluering — de oppdager at partneren ikke er perfekt, og at det finnes bedre. ditching/vraking — når de har utviklet tilstrekkelig forakt og avsky mot det lavmålet av et uverdig menneske den andre er, og føler de har sikret seg en «bedre». Den siste fasen kan ta litt tid, spesielt om bare den ene er narsissist, for sånne går ikke før de har noe bedre å gå til, og en empat kan være tålelig «bra» lenge, fordi h*n bak lukkede dører nærer egoet til narsissisten ved å krype og kravle gjennom søla i håp om å gjenopprette kjærligheten, samtidig som narsissisten vemmes og skjemmes overfor omverdenen om den andre ikke er perfekt nok for den ønskede fasaden. Her kan det virke som om begge er narsissister (birds of a feather flock together), så du kan kanskje se frem til en tid hvor du kan føle en gjensidig giftig stemning mellom dem. Da ender det snart med skilsmisse og flytting, med eller uten en periode med skjødesløs utroskap og husbråkepisoder i forkant. Vedder på at disse ennå er i fase en, siden de støtter hverandre. To overlegne übermenschen mot den mindreverdige røkla, men den team-følelsen varer ikke lenge. Devalueringsfasen kommer brått når den ene «ødelegger» fasaden ved å «drite ut» den andre ved å si noe teit eller stå på feil måte. Om de har kjøpt huset i felles eie, så er du sikkert kvitt dem så snart en av dem har funnet seg en «bedre» (ny) partner. Om mannen eier huset alene har du et problem, dog. For guds skyld, ikke vis den mannen at du har gjennomskuet hvor liten han er inni seg, under alle lagene med bullshit. Sånne er latterlig enkelt skrudd sammen, men de kan lage mye trøbbel og ubehageligheter ved å sette ut rykter og spille nabolaget opp mot hverandre. I verste tilfelle klarer de lage økonomiske og juridiske problemer for folk som truer de skjøre egoene deres bare ved å være normalt emosjonelt og sosialt vellykkede. De begjærer hva de selv ikke har, og de tåler ikke at andre har det. </lekepsykologens fjerndiagnostikk>

Blir det ikke for mye kalsium og salt i valpefor? Den økte proteinandelen kan kanskje også være uheldig. Jeg er ingen ekspert eller engang lærd på ernæringsfysiologi til hund, men har litt biokjemi under beltet og fikk A i human fysiologi, så innbilder meg ut fra det at det både kan gi helsefarlige elektrolyttforstyrrelser og kan være belastende for nyrene å sette en voksen på valpefor. Det er jo en grunn til at det er forskjellig næringsinnhold, tilpasset vekstfase og vedlikehold. Sikkert tryggere å gå for høyenergifor som de andre sier.

Golden retriever, men de bader i ALT, og ingen av dem er den virkelige lillebroren min (R.I.P.) Malionois, men den hadde stresset meg helseløs med det tempoet. Rottweiler, men folk er redde for dem, og korthår vever seg fast i alle tekstiler. Irsk ulvehund, fordi jeg ble preget på dem som barn, men de er ikke brukandes til noe av det jeg vil. Borzoi, fordi jeg pleide få gå tur alene med naboens «hest» da jeg var barn, men det er en mynde. Broholmer, fin som ****, men ubrukelig den også. En rekke andre korthårede mastiffer av doggetype, samme som over, pluss sikling. Chihuahua, men jeg har et reelt beskyttelsesbehov, så måtte evt parret den med ulvehunden. Det hadde blitt en farlig skummel bikkje ? St.Bernhard, berner sennen, kaukasisk ovcharka, leonberger og pyreneer er veldig fine å se på, men de rasene der og jeg, vi har forskjellige ambisjoner og interesser, i tillegg til at jeg foretrekker å bo sør for polarsirkelen. Riesenschnauzer, fordi de skal være brukbare (nok), i et litt mer behagelig tempo (for meg) enn rettryggede schäfere, men da jeg nesten hadde bestemt meg for rasen og oppdretter, så fant jeg en forbedret utgave, som ble veldig naturlig å lande på etter å ha slitt valgets kvaler mellom schäfer, rottis og riesen i noen måneder. Et år senere, med kritiske vurderinger, har jeg blitt sikrere og sikrere i mitt sak. Jeg har funnet rasen «min» som e pærrfækt førr mæ! ..og fullstendig feil for mange andre. Det er godt det finnes hunder for enhver smak ??

Jeg glemte doodleweiler. Navnet klinger så godt ? Schnoodle er det vel allerede noen som har lagd.

Ingen, selvsagt ? Når lista ligger på perfeksjon er det vanskelig å nå opp. Jeg ville f.eks. steilet om noen foreslo å krysse irsk setter og labrador, men golden retriever ble jo en fin rase. Jeg vet ikke hva som er i eurasieren, men de er jo fine de og ? Om en skal ha litt mer «life is like a box of chockolates»-mentalitet, så kanskje irsk ulvehund og russisk sort terrier? Spennede forundringspose hva angår bruksegenskaper ?, men det blir sannsynligvis trivelige og mentalt stødige hunder. I like big dogs, and I cannot lie ? Ellers er jeg helt for blandinger av raser som ikke er så forskjellige, som f.eks. schäfer og malle, puddel og bichon, eller presa canario og cane corso. Nazi renraseavl har ført til mange problemer.

Drømmeblanding som i ekte mareritt? ? Jeg kunne tenkt meg en..? Nei, jeg har ingen drømmeblanding, men drømmerasen er resultatet av et nøye planlagt, systematisk krysningsprosjekt av typen: «Do not try this at home!» Seriøst. En skal ha mye kunnskap om genetikk, helse og adferd før en gir seg i kast med å sette valper til verden, og even more so med blandinger. Av fornuftige blandinger, så kanskje en blundehund eller lundishund?

Om de forbyr C-arbeid, så må det bli bråk. For det første har vi linjer av hunder som er avlet spesifikt for sportsgrenen, og det er en sportsgren. En lek. Det er også den eneste formen for «schutz» det er lovlig å trene i Norge, og det er latterlig, latterlig lite målt opp mot hva enkelte har behov for i en hund. Det at vi har et så allmenngyldig strengt og rigid regelverk at absolutt alle former for schutzhund-trening, under absolutt alle omstendigheter er strengt forbudt for absolutt alle, det er et regelrett hån mot folk som lever i genuine trusselsituasjoner og trenger litt mer av en hund en at den har lært å bite i et leketøy i en rutinesituasjon. Det burde finnes en åpning for mer avansert trening under kontrollerte forhold der det kan dokumenteres et behov. Edit: alternativ så kan politiet ta etter svenskene, og låne ut (eller selge) skolerte hunder til folk som trenger beskyttelse mot syke stalkere. Raseforbudet er forøvrig også teit. En kan kjøpe alle godkjente raser fra shady østeuropeiske bakgårdsoppdrettere, men ikke en stødig am.staff fra Sverige. Idioti.

Jeg synes det ser veldig greit ut, men kunne faktisk tenkt meg større endringer. §3a er veldig vag, og jeg synes det er på høy tid å innføre konkrete kunnskapskrav med sertifisering, både med tanke på dyrevelferd og sikkerhet. Noe så enkelt som et online kurs, utarbeidet av en oppnevnt komité bestående av fagpersoner fra flere etater og organisasjoner, med en flervalgseksamen lik teoriprøvene for førerkort til motoriserte kjøretøyer, kan hjelpe. §13 gir kongen rett til å bestemme at alle hunder skal merkes og registreres. Dette har svenskene allerede innført, så jeg forstår ikke hvorfor ikke vi også gjør det. Somlekonge.

La meg legge til at de to som skulle vært gneldreraser, men som ikke ble det, de fikk unormalt mye aktivisering. De var med over alt, fikk oppgaver og oppmerksomhet hele tiden. Svært sjelden hjemme eller i bilen alene, og da kun kort tid når det var helt nødvendig. Den som ble gneldrebikkje uten at rasen var kjent for annet enn å være veldig enkel og grei, hun var en understimulert «selskapshund» som var hjemme alene hele dagen, ble oversett i en travel familiehverdag og fikk ingen annen aktivisering i hverdagen enn hverdagslige lufteturer, noen minutters lek og litt sofakos. Hun stortrivdes på langturer i fjellet helgene, men det var ikke nok, selv for en ren selskapsrase. Konklusjonen min, fra høyst personlig erfaring, er derfor at grad av mental stimulering i hverdagen kan være mer utslagsgivende faktor enn rase, som i: har hunden noe mer givende å fokusere på enn å bjeffe?

Det stemmer.

La meg legge til at de to som skulle vært gneldreraser, men som ikke ble det, de fikk unormalt mye aktivisering. De var med over alt, fikk oppgaver og oppmerksomhet hele tiden. Svært sjelden hjemme eller i bilen alene, og da kun kort tid når det var helt nødvendig. Den som ble gneldrebikkje uten at rasen var kjent for annet enn å være veldig enkel og grei, hun var en understimulert «selskapshund» som var hjemme alene hele dagen, ble oversett i en travel familiehverdag og fikk ingen annen aktivisering i hverdagen enn hverdagslige lufteturer, noen minutters lek og litt sofakos. Hun stortrivdes på langturer i fjellet helgene, men det var ikke nok, selv for en ren selskapsrase.

Det er så individuelt. Jeg har hatt to raser og en blanding som alle skulle vært uutholdelige gneldrebikkjer i følge rykter om rasene, men de to som skulle vært værst lagde knapt lyd i det hele tatt. Blandingen bjeffet når det ringte på døren, og mot andre hunder i fryktaggresjon, men han var ikke typen som gneldret i utide. Den ene rasen jeg hadde som ikke var kjent for å ha noe lyd å snakke om, hun var en ustoppelig gneldrekjerring av dimensjoner, som bjeffet ustanselig på alle «mistenkelige» lyder utenfra, og alt som beveget seg forbi vinduene. Min anekdotiske erfaring er derfor at det er mer individuelt enn raseavhengig. Russisk sort terrier er forøvrig ikke en terrier, og den er (i likhet med f.eks. rottweiler) heller ikke en rase som anbefales om man ikke er spesielt interessert i den type hund, har kunnskap og erfaring med hund fra før, og har gjort alle leksene sine først.

Føler for å svare bare fordi du ikke har fått noen svar, så du slipper sitte med følelsen av å bli ignorert. Jeg har opplevd dette med en gjeter, og der er instinkter om å holde flokken samlet en naturlig forklaring, men jeg vet ikke hvorfor en strihåret dachs gjør dette. Uten flere detaljer har jeg ingen anelse, og dermed ingen råd, og antar det kan være grunnen til at flere ikke svarer. Har du hørt med en profesjonell? Edit: jeg kan jo fortelle hva jeg selv ville forsøkt. Har du hørt om «sladretrening» eller «kindereggmetoden»? Dvs være lynkjapp med å belønne hunden når den ikke oppfører seg sånn. Om det ikke er opphold i adferden, begynn å «belønn» (lek er mer interresant enn mat når stress er høyt) selv om den gjør det, bare for å få oppmerksomheten dens. …hvis det går. Finnes mange tråder om sladremetoden, og den kan tilpasses dette problemet også.

Jeg klinte inn en chihuahua med Petal Cleanse, men allergikeren reagerte allikevel, så ingen merkbar effekt. Tror bading (med shampoo) og børsting er mer effektivt for å redusere spredningen av allergener. Har noen erfaring med såkalt allergivaksinering?

Grunnene til at jeg vil ha russisk sort terrier er mange. I utgangspunktet så vil jeg ha en intelligent, lærenem, samarbeidsorientert og førbar hund. Jeg orker ikke mange repetisjoner før hunden forstår og utfører med høy sikkerhet, så gruppe 1, 2 og 8 var utvalget. Retriever vil jeg ikke ha igjen, jeg orker ikke bademanien, så da er vi nede på gruppe 1 og 2. I de to utgikk mange raser i egenskap av å være way too much, enten det er energi eller vokterinstinkter. Andre utgikk pga lite tiltalende utseende, rett og slett. Etter å ha undersøkt, tenkt og vurdert lenge var jeg i konkluderende fase av undersøkelser av riesenschnauzere da rasen russisk sort terrier introduserte seg i et Google-søk og jeg falt pladask. Rasen er ikke best på noe enkelt område, og er ikke ansett som et godt valg for noen som vil hevde seg i noen hundesport, men summen av egenskaper i en typisk representant for rasen er helt klart hva jeg vil ha i en hund jeg skal leve livet sammen med: Den er intelligent og trenbar, men samtidig laid back og rolig. Rasens historie er kanskje skremmende, men hundene jeg har sett på virker veldig greie og ukompliserte, og de skandinaviske oppdretterene virker veldig fornuftige. Den vinner en knepen seier over schnauzeren på høyere goofball-faktor. Riesen ser så stramme og formelle ut ifht de mer goofy russerne. Jeg liker at jeg kan leve ut min indre frisør på hunden, og som gammel hestejente setter jeg pris på størrelsen. Prikken over i’en; den er en blanding av så mange raser at jeg føler jeg ærlig kan si: «Det er en doodleweiler,» om noen spør.

Ikke annet enn å grave og undersøke godt. Et ok sted å starte kan f.eks være å sjekke om noen av hundene i de linjene du vurderer valp fra har blitt disket fra stevner pga aggresjon på noe punkt. Se om det finnes mentalbeskrivelser. Har hundene noen meritter utover eksteriørbedømming? Møt/Zoom/Skype oppdretterne. Møt eller se fritids-, trenings- og stevnevideoer av så mange av de nærmeste slektningene som mulig, ikke bare foreldredyrene. Hvordan vokser valpene opp hjemme hos oppdretter? Er oppdretter mest interessert i penger og mangler interesse for valpenes videre liv, eller er oppdrettet mer enn en biinntekt? Hvor kunnskapsrike er de om hund generelt, avl generelt og rasen spesielt? Radens historie og stamtre, styrker og svakheter på ulike linjer, hvilke andre oppdrettere de samarbeider med mot den perfekte hunden, hva de mener det er, og om de også har litt innblikk i hva andre oppdrettere med andre mål driver med. Det er hva jeg har gjort i min jakt på riktig oppdretter av rasen jeg vil ha, og har landet på hva jeg mener er den beste oppdretteren, av den rasen, for meg. Jeg studerte med ei som hadde «utstillingsgolden» som førerhund, som var med over absolutt alt, forelesninger, fester og det som var, så knallgode golden fra gode oppdrettere finnes absolutt.

Ja! Puppy pictures, or it didn’t happen. Aldri så galt at det ikke kommer noe godt ut av det ?

Enig. Det ble mye rart innen golden etter den voldsomme popularitetsbølgen for noen tiår siden. Divers rase hva gemytt angår. En må være nøye med oppdretter, ellers risikerer man få noe helt annet enn hva man skal forvente i en golden retriever, og står igjen som sjokkert eier etter at bikkja har bitt naboungen til blods i en krangel om en pinne. Labradorene virker mer jevne i gemytt, selv om jeg har møtt «vanskelige» individer av dem også, men da er det høyt energinivå, utforskertrang og intens matgalskap som ligger bak problemene, hvor unghunden blir for mye hund for eiere som så for seg en ukomplisert, rolig og veloppdragen førerhundtype.

I fare for å være teit, så må man forsikre seg om at absolutt alt er prøvd: Hyler du au med menneske- eller valpelyd? Toneleie utgjør en kjempeforskjell her. Jeg har lykkes med høye, lyse valpehyl til alle valper unntatt en chihuahua, som også ble mer gira av at jeg ga uttrykk for smerter og skade. Jeg tror hun var sånn «født i feil kropp» og ville egentlig være en malinois eller en ulv da hun var liten. De andre valpene var mer opptatte av å ikke påføre smerte og skvatt forskrekket unna hver gang jeg hylte før de prøvde si unnskyld og trøste med blikk, logring og slikking.

Stemmer for golden til deg. …men en god golden, ikke en dårlig en. De var ekstremt populære for noen tiår siden, og det medførte ukyndig kjøkkenavl med resulterende HD og «utypisk» gemytt (hormonelle grinebitere) i rasen, så vær nøye med oppdretter. En god golden er en fantastisk fin hund.

Mye bading, selv med rent springvann, kan gi våteksem selv på retrievere. Tviler på at collier er bedre tilpasset å gå rundt med våt pels enn vannhundene er, så anbefaler heller en tørr kjølevest enn å væte pelsen. Det siste er en ren nødløsning. Har man allerede kløv, løse kjøleelementer og et par håndklær, så kan man lage sin egen kjølevest

Hehe, hør med de som har lapphunder. Tror det er veldig vanlig. Prøvd kjølevest?

Dette er veldig vanlig ved ufarlige tarminfeksjoner og kommer av at hundetarmen «kaster ut» slimhinnen for å bli kvitt patogenene (bakterier, parasitter, sopp, virus, giftstoffer). Jeg ble livredd første gangen jeg så det, og trodde hunden hadde fått i seg pølsebiter med rottegift, knuste barberblader eller noe sånt som enkelte syke hundehatere med ujevne mellomrom legger ut langs populære turstier for å gjøre verden til et bedre sted. ? Veterinæren var veldig overbærende med meg da jeg småhysterisk slo på tråden kl 23:30 ?