Maskot

De peneste hundene er de med atletisk og funksjonell bygning: mallinois, jaktgolden, bruksschäfer, chodsky pes, tsjekkoslovakisk ulvehund, ... , the list goes on. Hva pelskvalitet angår heller jeg kanskje litt mer bort fra ren funksjonalitet og lar min indre frisør få et ord med i laget: russisk sort terrier, briard, puddelvariantene, ..., samt at også en del napperaser med en snasen bart og litt rufsete fremtoning tiltaler meg rent utseendemessig. De styggeste hundene er mops, engelsk bulldog, bassethound, pekingpeser, utstillingsschäfer, boxer, bordoux dogge, fila brazileiro, ..., generelt hunder med så løs hud at det gir plager, dvergvekst, brachyphali og andre anatomiske defekter. Showbusinessen er pill råtten og flere burde fått fengselsstraffer for å ha kjørt de rasene rett i grøfta.

1. Rumensk rescue. Hjertet mitt blør for de stakkars hjemløse og uelskede. Vinner jeg i Lotto stikker jeg ned til Romania og bor der i 6 mnd for å kunne ta med en varebil full av friske og parasittfrie hunder hjem og gi dem et verdig liv. Bildet er lånt fra Dog Resque Norway sin Facebook-side. Benytter samtidig anledningen til å oppmuntre donasjoner til kastreringsarbeidet deres: http://www.dogrescuenorway.com/kastreringskampanjer/ Per hundepar de får kastrert er det i et langsiktig perspektiv flere titalls tusen sjeler som slipper lide den samme tragiske skjebnen som uelsket gatehund. 2. Irsk ulvehund. Basert på utseende, størrelse og høy gentle giant-faktor. Ikke min type hund hva trenbarhet og arbeidsmoral angår. 3. Pitbull. Jeg er sterkt uenig i raseforbudet. 4. Tsjekkoslovakisk ulvehund. Igjen, uenig i raseforbudet. Disse hundene er hunder, ikke ulver. 5. Lundehund. Så spesiell anatomi, disse må vi ta vare på. Hvis jeg skulle inkludert «egne» raser (har hatt/vil ha) ville lista sett sånn ut: 1. Russisk sort terrier 2. Doodleweiler (sorry, kødd!) 3. Rescue

Ser reklame for Norwegian Bank refinansiering og lurer på hvilken informasjon som har passet inn i hvilke algoritmer og fått det til å virke mer målrettet enn ørevoks. Rotrening.. I prosessen med å velge rase for neste hund var jeg innom mye, og tenkte at jeg liker læreevne og arbeidsmoral til malle og tilsvarende — på trening og i treningssituasjoner, men at jeg ikke orker et sånt hesblesende stress hele døgnet. Always on duty. Å konstant måtte gi hunden oppgaver for å hindre at den får et øyeblikks *ingenting* og blir alvorlig psykisk syk av det.. Vellykket sofakos med en sånn type hund er om hunden ikke lager lyd som overdøver samtaler/TV eller ødelegger noe dyrt mens den kaver, vrir og åler seg og endrer posisjoner som om det er direkte smertefullt for den å bare slappe av. Er man ikke forberedt på at hunden er så intens hele tiden, selv etter lange sykkelturer og timer med mental aktivisering, så virker kanskje rotrening som en god idé. Alternativt kan man skaffe seg en mer balansert type hund om man ønsker å ha et liv utenom rollen som hundefører. Enkelte raser burde være forbudte å selge til folk som er i full jobb. Kom til å tenke på en diskusjon om prey drive/jaktlyst. Alle vil ha det, begrunnet med at det er så lett å belønne sånne hunder med lek, men ingen vil vel egentlig ha sterk jaktdrift på en hobbyhund utenom treningssituasjoner? Skal man ikke nå toppen innen en sport eller avle hunder til ekstremt bruk, så hvorfor kjøpe en egenskap man bare «trenger» (har lyst på) noen timer i uka og ellers ikke ønsker se utslag av i det hele tatt? Selv går jeg etter grundige undersøkelser for en rase som ikke er best til noe som helst, men som er en grei allrounder for meg, fordi den har den riktige kombinasjonen av egenskaper som passer min stil og min livsstil. Jeg skal ikke ha noen mesterskapsmedaljer i ringsport, rundering eller agility, så da er det kontraproduktivt å skaffe en sånn type ekstremhund. Man bare kjøper ikke en Formel 1-bil til bruk i vanlig trafikk. Det er bare dumt.

Ingen hunder bør være alene mange timer daglig. Ingen raser liker det. Synes derfor det er veldig rart at hundedagis ikke er en større bransje. Folk liker spare penger på å la hunden ligge hjemme alene? Får en til lure på om de tobeinte barna hadde fått barnehageplass om det ikke var sosialt uakseptabelt å stenge dem inne i bur, hjemme alene i over 1/3 av døgnet. Det var mangelen på stress og den sabla nonchalante attituden jeg refererte til da jeg påstod store mynder er behagelig enkle å ha med å gjøre. «Laidback og lettvint» kommer selvsagt an på hvilke referansepunkter en har fra før — om f.eks. border collie og malle er å anse som *ekstremt krevende* eller *normale* til sammenlikning. Sammenlikner en med en plysjhund fra IKEA så er jo mynder et ***** ******* å ha med å gjøre.

Selvsagt har du rett i at en stor, vanskelig hund er mye vanskeligere enn en liten vanskelig hund @QUEST. Om man er der at det handler om å ha fysisk kontroll så er små hunder selvsagt bedre. Det jeg mente er at de store ofte er mye mer laid back, og dermed mye lettere å ha med å gjøre. Hadde nylig mareritt hvor uplanlagt blandingsavl etterhvert resulterte i en huskystørrelse blandingshund med chihuahua-gemytt. You had to be there. Jeg tar en diger irsk ulvehund over en liten strihåret dachs any day om målet er et behagelig og problemfritt hundehold, men jeg ser poenget ditt med at den irske ulvehunden kan bli et større problem for omgivelsene enn den strihårede dachsen om man slenger en valp av hver rase i fanget på noen som ikke aner hva en hund er.

En 9 uker liten valp er ikke rampete, den eier ikke konsept om hva som er riktig og gal adferd i menneskers øyne. Ikke forvent å få en så liten valp med på tur. I den alderen skal den bare få utforske omgivelsene. Det er en liten baby. Helt normalt at de setter seg ned og bare vil ta inn inntrykkene uten å rikke seg fra flekken. Alle mine var sånn i den alderen. Turgåing kommer etterhvert, akkurat som med menneskebarn. Det er umulig å gå effektiv tur med en 18 mnd gammel toddler, men en femåring kan man få med seg. Å gå tur i bånd er en lærings- og utviklingsprosess. Nyt valpetiden så lenge den varer, og sitt ned sammen valpen for å lukte på gresset, lytte til fuglesangen og føle på vinden, for du får ikke den utviklingsperioden tilbake igjen når hunden er forbi den. Jeg ville droppet å hilse på andre hunder i bånd. Begynn med sladretrening for å lære den å ignorere dem. Søk forumet for *sladremetoden* så finner du sikkert gode beskrivelser. Det går kort ut på å markere idét valpen får øye på en annen hund, slik at den snur seg mot deg for å få belønningen. Før du kan starte med dette må du ha introdusert markøren og betydningen av den, f.eks. «Bra!» = godbit eller leke. I utgangspunktet starter du med at når valpen ser en annen hund, så sier du: «Bra!» og gir den umiddelbart belønning før den rekker bjeffe. Vær lynkjapp her for å komme valpen i forkjøpet. Bruk det beste valpen vet, dytt det lynkjapt ned foran snuten på den og trekk det litt til deg sånn at valpen må «jakte» litt i retning av deg. Den skal ikke rekke bjeffe, men den må ha sett den andre hunden. Timing er alt og øvelse gjør mester. Etterhvert markerer du på samme hendelse (blikk på den andre hunden, før din har rukket lage lyd), men venter nå til din ser på deg før den får godbiten. Ikke avanser for fort. Går du for fort frem er det ikke sikkert valpen skjønner tegninga («Jeg ser en annen hund, jeg snur meg mot mennesket mitt og får noe jeg liker bedre enn å se på den andre hunden,») så ikke krev at den skal snu seg og ta kontakt for å få belønning for tidlig. Da kan den falle tilbake på bjeffing. Det er en prosess. Vær 100% konsekvent og tålmodig med dette (du kommer til å feile noen ganger, fordi hunden vil rekke å bjeffe mellom markør og belønning), men hold ut, kanskje tar det måneder, så ender du med en voksen hund som konsekvent tar blikkontakt med deg hver gang den ser andre hunder i bånd. Det kan lønne seg å lære inn en «varsle»-kommando, så blir det lettere å lære den «stille» også. Bjeffing vil du aldri bli helt kvitt, men du får mer kontroll ved å gi hunden en forventning om å få noe godt for å varsle og tie. Sosialisering, som i lek, bør foregå uten bånd med en noenlunde fast gruppe hunder og eiere du avtaler med, ikke med tilfeldige fremmede en møter på gata eller i hundepark. Det finnes masse lokale hundetreffgrupper på Facebook hvor man kan skaffe seg playdates. Prøv å finn noen med renraset hund som driver aktivt med sport. Disse har som regel mer kunnskap og derfor tryggere hunder enn de som har kjøpt tilfeldige blandinger, tar trening og oppdragelse på gefühlen og ikke deltar i treningsgrupper, kurs eller konkurranser. Får jeg også anbefale bøkene: «Ikke skyt hunden!», «Kulturkollisjonen mellom menneske og hund» og «100% positiv hverdagslydighet»? ..for starters? «På talefot med hunden — De dempende signalene» er også kjekk å ha i bakhodet når man skal passe på at valpen får gode opplevelser i lek med andre hunder. Jeg lærte SÅ mye av de bøkene der da jeg var fersk, kunnskapsløs og uforberedt hundeeier som trodde jeg kunne hund bare fordi jeg hadde vokst opp med familiehunder oppdratt med 80-tallsmetoder.

Det virker som hormonchip har færre og mindre alvorlige bivirkninger enn kirurgisk kastrering, så jeg ville bare fortsatt med å bruke chip om dette var en løsning som fungerte på min hund.

Får jeg legge til at mange store raser er enklere å ha med å gjøre enn de små, sånn at dere ikke ser dere blinde på størrelse? En bullmastiff krever mye mindre enn en mellompuddel for å være tilfreds med livet. Nå er ikke jeg noen ekspert på myndene, men de store virker mye enklere enn de små, så om jeg skulle hatt en attpåklatt hadde det blitt saluki, borzoi eller irsk ulvehund fremfor italiensk eller whippet. Oppdrettere av store hunder er nødt til å være nøye med gemytt. Det er det ikke alle som har like stort fokus på innen de mindre rasene, derfor viktig å finne rett oppdretter. De individuelle forskjellene innad i en rase kan være mye større enn forskjellene mellom mange raser. Angst, stress og nervøsitet vs selvsikkerhet, trygghet og sosial søken i individet har mer å si for trivsel og velvære enn hvilken rase man velger. Har dere vurdert å ha to? Selskap i hverandre kan være greit om de må være mye alene, også mens dere er hjemme.

Jeg er svak for de i myndegruppen om dere ikke har tenkt aktivisere hunden gjennom ulike former for nesearbeid og lydighetstrening, men bare vi ha hunden til tur og kos. Samtlige av de myndene jeg har møtt og kjent (irsk ulvehund, whippet, borzoi, afghansk og saluki) har vært superenkle, super laid back, lettvinte hunder å ha med å gjøre. ..hvis du ikke vil bruke dem til typiske hundesporter. De jeg har møtt gidder ikke nedverdige seg til å gjøre triks for peanøtter, men de er kjempeenkle å gå tur med, for de gidder ikke stresse med å trekke avgårde, de bare lunter med i behagelig spasertempo. De minner meg egentlig litt om katter i mentaliteten. Største forskjellen på de myndene og kattene jeg har møtt er at myndene gidder ta på seg oppgaven med å gå tur med deg. Kan love at dere vil komme til å angre om dere kjøper en doodleblanding. Det er mye dårlig gemytt hos useriøse «oppdrettere» og rasene de blander er ofte hunder som krever mye mental stimuli eller 24/7 samvær med eier for å unngå psykiske lidelser som stress, depresjon, OCD, angst, irritasjon osv. Trikset for å holde en mynde lykkelig er å bli med i den lokale lure coursing-gruppen, hvilket gjør dem langt mindre krevende enn andre typer hunder.

https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0102241 Hunden er fortsatt i vekst ved 1 års alder. Jeg ville ikke klusset med et så viktig hormon som testosteron før etter at hunden er ferdig utvokst, og jeg sliter med å forstå at en veterinær synes det er ok å gjøre det. Da må adferdsproblemer pga kjønnsdrift være helt uhåndterlige, og på en liten lapphund ser jeg ikke at det skal være tilfellet. Det er psykisk slitsomt å forholde seg til, ja, men uhåndterlig? Nei. Den veier mindre enn 30 kg. Det kan alle voksne håndtere til den er ferdig utvokst. At pubertetsfase-hunden ikke svarer til forventningene om å være en lydig koserobot kledd i fluff er ikke lovlig grunn til å kastrere den. Hva gjelder adferdsendring etter fjerning av det endokrint vev.. Forskjellen mellom kjemisk kastrering og kirurgisk kastrering er at den kjemiske stopper testosteronproduksjon indirekte ved å stanse LH-produksjonen i hypofysen. Den mekaniske kastreringen fjerner i stedet organet som produserer testosteron samtidig som LH-produksjonen fra hypofysen gjenopprettes til normalt nivå. Selvsagt blir det adferdsendringer. Min påstand om at hunden blir som en «gammel gubbe» (eller «tilbaketrukket og småsur» som TS beskriver det som) var ikke tatt ut av løses luften: https://www.akcchf.org/educational-resources/library/articles/exploring-how-spayneuter.html

Mine innsamlede data peker ganske tydelig i retning av at valper ofte gjør som de selv vil, og ikke helt sånn som eieren hadde tenkt de skulle gjøre. Å få raptus før leggetid har vært en gjenganger på alle mine. Klassisk tegn på trøtt valp. Jeg har egentlig ingen tips utover å gi en kald skulder når den oppfører seg helt uakseptabelt og å gi den riktig oppmerksomhet når den gjør som du vil. Gjør det mer attraktivt for den å gjøre som du vil enn å følge sine egne impulser. Jeg pleier altså ikke å legge meg borti, men lar bare valpen ha raptus til den finner roen, for den roen pleier komme ganske momentant etterpå. Legger jeg meg borti for å begrense raptusaktiviteten vil jeg bare gå inn i rollen som kjiping, og det er ikke nødvendig i situasjonen (synes jeg) fordi sengetidsraptus er noe de vokser av seg, helt av seg selv, og uten å ha blandet meg i moroa som en kjip fangevokter, så beholder jeg trofeet som verdens kuleste, og mine: «Nei!» beholder sin alvorstyngde til de situasjonene hvor de virkelig trengs. Edit: Jeg tok det som en selvfølge at du har prøvd triks som å be ham gjøre noe annet, som <hvasomhelst> han har lært som roer ham ned. Hvor langt har dere kommet med ligge-på-plassen-sin-treningen, og hvordan gjør dere det? Men igjen: fra mine egne erfaringer så hadde jeg bare ignorert, fordi jeg ikke har forventninger til at en 10 uker liten valp skal ha en sånn grad av selvkontroll at den klarer undertrykke kveldsraptusimpulsene. Den gjør det ikke med vilje, den er bare hardwired sånn, og det går over.

Jeg har selv kastrert hannhund, kjemisk. Blandingshund fra en tjuvparring, så faren hadde helt sikkert nok kjønnshormoner. Det var min første egne hund, og jeg var kunnskapsløs nok til at puberteten kom helt uventet på meg, så jeg hadde ikke jobbet forebyggende i det hele tatt, og jeg lot unoter utvikle seg, for jeg visste ikke hvorfor eller hva jeg burde gjøre. Bl.a. hadde jeg latt hunden styre alle turer selv, så turene gikk fra tisseflekk til tisseflekk hvor han fikk stå og ruse seg opp på andre hunders signalstoffer. Det måtte gå galt. Jeg ventet til hunden hadde fylt tre år før jeg fikk satt inn en chip. Det jeg oppnådde med den kjemiske kastreringen var å få kontakt med ham utendørs. Med den gjenopprettede kontakten, som vi ikke hadde hatt siden han var valp, fikk vi i løpet av det halvåret chippen virket trent bort alle unotene, og da chippen sluttet virke hadde jeg en veloppdragen hund som ikke trengte ny chip fordi han hadde fått gode vaner. ..så jo, jeg vet at kastrering kan være nyttig. I vekst er også kjønnshormoner viktige. Det er derfor jeg har en mening om saken.

Først må jeg si at jeg reagerer sterkt på at en veterinær anbefalte kjemisk kastrering på en ettåring. Jeg har sterke meninger om å klusse med hormonene på en hund i vekst og utvikling, og en lapphund er ikke så stor og sterk at man ikke klarer fysisk kontrollere den mens man jobber seg gjennom puberteten — som alle hannhundeiere SKAL være forberedt på at er jobb, om oppdretter har gjort jobben sin med å forsikre seg om at valpekjøper vet hva en hund er — for så å komme ut med en veltrent og veloppdragen, voksen hann i den andre enden. ..men det krever en daglig innsats. Om man ikke gidder det, så er jo kastrering før fylte 3 år en løsning, jevngod med doggie valium og prozac. Det er meg og mine meninger. Beklager det. Om veterinæren anbefaler quick fix, selv på en hund som knapt har påbegynt puberteten, så lytter jo de fleste til det. Når det kommer til svar på spørsmålet: Å fjerne testosteronet hans gjør ham jo umiddelbart til en gammel mann, eller «tilbaketrukket og småsur» som også er noe man beskriver mange gamle gubber som.

Hvis noen som minner om broren din var fæle med hunden (med vilje eller ved uhell) mens hjernen var i kritiske faser av utviklingen så kan det ta en tid å koble om de nerveforbindelsene som trigger fryktrespons som følge av noe broren din gjør. Enig med Simiria i å ta hensyn og gi det tid, på hundens premisser. ...og ikke ta det personlig ? Det virker jo som hunden kognitivt forstår forskjell på broren din og den han minner om, men hunden kan ikke koble om sine egne fryktresponsreflekser. Som ved PTSD: Det hjelper ikke fortelle en tidligere soldat at h*n må ta seg sammen fordi det bare er fyrverkeri, h*n blir jo full av adrenalin og kjenner ubehag selv om h*n VET det.

Virker som de er interesserte i mat også ? ?

Jeg liker dvergpuddel og bichon, men de trenger jo sitt de også, så en sånn kanskje?

Om noen vil forklare meg hvorfor spanielrasene (clumber, field, sussex, welsh, irsk og amerikansk) er strengt adskilte og ingen av dem «kan» kombineres til «working spaniel», så er jeg interessert. For meg, som ikke vet annet enn at alle spaniels skal støkker/reise og apportere, så ser det ut som det eneste som skiller rasene er usunne krav om et bestemt utseende. Schäfer (for å nevne den mest åpenbare) er jo en rase med langt større variasjoner i temperament/lynne/gemytt, intelligens/arbeidsevne og energi/arbeidskapasitet innad i rasen enn det er mellom flere av disse schäfertypene og andre raser. Er tilfellet det samme for spaniels?

Hvis man ikke gjør det på valpens premisser er det veldig kontraproduktivt, men akkurat den valpen der skulle jo bli førerhund. Selv om jeg aldri skal ha med hund inn på en konsert så liker jeg å «bombesikre» hunden så godt jeg kan, så jeg trente mye i ulike miljøer i bysentrum gjennom sosialiseringsvinduet. Fordi jeg «utsatte valpen for unødvendig mye kaos», kontinuerlig gjennom hele valpeperioden, så syntes den det var kult å være på festivalområde som tenåring. Det festivalbesøket startet ikke med å valse rett inn, men ved å ta tempen i periferien og bevege oss inn mot kaoset på hundens premisser. Hunden synes det var kjempekult, for ikke bare var det mye som skjedde og masse blide og trivelige folk, men hun fikk vise hvor flink hun var og tjente masse godis, og mamma var kjempestolt, som medførte at også hunden struttet av glede, stolthet og selvsikkerhet. ..så nei, det er ikke idioti å miljøtrene hunden. Hun der kunne man nærmest sendt nyttårsraketter mellom beina på, og hun ville fortsatt stått stødig og fokusert på fører og utbetaling. Fra etologer. Nevrologisk så foregår jo ting i faser. Det tar en viss tid før den og den delen er ferdig, og forbindelser mellom deler bygges opp, når noe er ferdigstilt starter en ny fase i konstruksjonen. Hos mennesker modnes hjernen ved at den «rydder opp» og bryter ned forbindelser som ikke er i bruk mens den forsterker såkalte higways, som ofte er i bruk. Prefrontal cortex hos mennesker er siste del som er moden i midten av 20-årene. Ca 16 uker handler nok om en faseovergang i hjernens utvikling, kanskje om oppbygging eller nedbryting av forbindelser mellom ulike former for hukommelse, kognisjon og amygdala? Dette skjedde en redigeringsleif med quoten fra @Wilhelmina, som understreker poenget med sosialisering i sosialiseringsperioden: En ekspert sa at sosialiseringsmøter med andre valper og hunder bør være absolutt minimum 20 min lange, ideelt 45 minutter. En annen ekspert sa max 15 minutter. Begge er utdannede eksperter med lang erfaring.

Jeg forholder meg til hva vitenskapelige studier viser, altså harde fakta, så det preller bare av om noen kaller meg dyremishandler for å ville redusere andelen kjøtt i hundens kosthold, ikke kutte det helt ut. Fôr av norske råvarer er bedre enn EU og USA når det kommer til storfes dyrevelferd, men når det gjelder kylling og svin så er forholdene **** meg helt jævlige her også, unnskyld at jeg sier det, men dette vet vi alle sammen. Vi bare fortrenger det for å slippe den kognitive dissonansen(*). Selvsagt går hunden foran produksjonsdyrene om man må veie dem opp mot hverandre, men jeg vil prøve å bidra mindre til å holde liv i en industri basert på systematisk dyremishandling. MUSH Vaisto Puppy med rein og MUSH Vaisto Wild var ca 50% av kosten til forrige hund. P.g.a. størrelse og pris blir det nok dessverre «bare» godis (vi skal trene mye) til den neste, sammen med bl.a. elg- og reinskav, tørket fisk og evt noe lokalt fra økogårder, som er kjøttvarer jeg ikke har etiske betenkeligheter med. Med en «gigant» så kan jeg glemme å fullføre med MUSH, og trenger noe mer å legge i bunn, helst tørrfôr, og da peker det etiske kompasset mitt i retning av plante-, sopp- og insektsbasert(**) fordi disse alternativene finnes. *) **) usikker på om det gjelder hele klassen insecta, men en studie konkluderte med at <arter> mangler smertereseptorer, og viste ingen tegn til å føle smerte av å miste bein eller bli klemt halvflate, de bare fortsetter business as usual som om de ikke registrerer det.

Alt den skal tåle som voksen bør den ha opplevd (noe ca liknende som) før den fyller 16 uker. Noen hunder skal aldri sette fot i byen, og trenger sosialiseres/miljøtrenes til lukter, lyder og situasjoner på bygda, mens andre trenger føle seg hjemme med og trives i et luktkaos rundt klovner, høy musikk, tett trafikk og folksomme bygater med berusede mennesker i byen på varme sommerkvelder. Kunsten er å gjøre dette til nøytrale og positive opplevelser for valpen. Ikke vanskelig om man er et rolig og avslappet menneske, har empati, er fokusert og kan lese hundekroppsspråk, har bygget et solid tillitsforhold, forstår ulike former for belønning og når de er på sin plass. En tilbringer jo ikke timesvis på russetreff dagen etter å ha kidnappet en valp som en ikke har rukket bygget tillitsfull tilknytning med ennå. Jeg holdt på å hekte øyenbrynene fast i hårfestet første gangen jeg møtte en bitteliten goldenvalp (9 uker ‘ish) på festivalkonsert. Sånt skulle en ikke utsette valper for, hadde jeg hørt, og holdt på drepe den ***** dyremishandleren med øynene. Valpen skulle bli førerhund, fikk jeg beskjed om, og dette var en del av utdanningsprogrammet. Det inspirerte meg til å lære mer om det, og det er derfor jeg kaller miljøtrening ‘sosialisering’, fordi det er hva fagfolk kaller det i alt jeg har lest: Sosialiseringsperioden (ca 3-16 uker) og sosialisering (hva man gjør i den perioden). Samme hvor godt sammenskrudd en hund er genetisk, så vil den bli ganske stresset om den har vokst opp på en avsidesliggende gård og plutselig befinner seg på Youngstorget en varm lørdag med arrangement hvor folk har kledd seg ut. Sosialisering/miljøtrening er viktig. Edit: Ikke sett noen vitenskapelige publikasjoner om dette, så det blir gjetting, men kan det tenkes at manglende sosialisering er en veldig stor del av årsaken til at det er en så åpenbar sammenheng mellom useriøse «oppdrettere» og hunder med dårlige nerver? Gode oppdrettere ikke bare sosialiserer godt selv, men de forsikrer seg også om at valpene blir behandlet riktig i sine nye hjem. Dårlige «oppdrettere» verken sosialiserer godt fra starten eller forsikrer seg om at valpene havner i hjem hvor dette blir fulgt opp riktig. Kausalitet eller korrelasjon?

Absolutt ingen avsporing når man oppgir dyrevelferd og miljøetikk som begrunnelser for å ville fore flexitariansk. Kjøttdelen av flexitarianerkostholdet vil man jo også ha så etisk som mulig. Takk for tips! Har veldig vanskelig for å se for meg at det er mulig å få til noe særlig med en rase som i all hovedsak virker matmotivert om man bare har veggies å by den på. Da blir det nok noen: «Du er ikke den egentlige mammaen min!»-episoder når den kjenner lukten av hva de andre hundene på trening får ?

Noen fungi er visst veldig lovende til bærekraftige proteinproduksjon i kommersiell skala. Ikke til å stikke under en stol at klimaet her gjør det vanskelig å produsere vegetabilske proteiner, men storfe som gis importert kraftfôr er ingen brukbar løsning i en verden som ikke får kontroll på fødselsraten. Leste for et par år siden på NRK at en liten bolle med et nesten fullverdig måltid kostet en gjennomsnittlig dagslønn i et ikke hungersrammet eller krigsherjet afrikansk land da. Det er jo ikke helt fair å fore norske hunder med storfe flasket opp på importert soya, hvorav mesteparten forsvinner til bevegelse og å opprettholde dyrets kroppstemperatur, mens en afrikansk familie med en lønn må velge hvem som skal få spise dagens måltid. Dyrene bryr seg ikke om sånt da. Om jeg bare hadde tatt video av bikkjas reaksjon på roastbeef (skalv) vs rynkingen på nesa når tilbudt det eksperimentelle veganske tørrforet jeg ville prøve ? Det var bare to merker å velge i den gangen. Sikkert lettere å finne noe brukbart nå. Det finnes jo faktisk masser av helveganske hunder over dammen, og selv kjenner jeg noen som hadde en helvegansk papillon som var frisk og rask og eldes med verdighet til hun nylig takket for seg som 15-åring, så litt sånn halvveisveggis kan man nok trygt prøve ut på en utvokst hund om man følger opp med å måle pH i urin og tar blodprøver innimellom — noe man virkelig burde gjøre om man forer med rått + Acana/Orijen eller liknende «naturlig» fôr også.

Dette ser dog mer spennende ut, basert på sopp: https://wildearth.com/products/clean-protein-dog-food Fader, jungelen av veganske fôr begynner tette seg den også. Helt sikker på at det er mye usunn dritt produsert av kunnskapsløse tree hugging hippies som drømmer om Utopia, men det må da finnes noe bra fôr også. Noe som er prosessert slik at det ikke gir økt tarmgass (ubehagelig og smertefullt for hundene) og mengden avføring holder seg normal. RC har jo klart lage et de står inne for å selge med merkenavnet sitt på. Edit: føler jeg bare spammer ned i iver uten å vente på kommentarer, så legger til her istedet for enda en ny kommentar. I en studie gjort på et lite utvalg løpshunder viste ingen av hundene noen forskjell i røde blodceller eller hemoglobin: Kilde: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/19480731/ Ikke lest gjennom kildelitteraturen, men dette virker seriøst nok: Kilde: https://www.mdpi.com/2076-2615/6/9/57/htm Om journalens peer-review og publiseringskriterier her: https://www.mdpi.com/editorial_process

Dette ser på papiret ut som det beste plantebaserte foret som selges i Norge. Med tanke på hvor stor andel vegetabilske produkter det er i de typiske fôrene fra de som har forsket mest (RC og Eukanuba), er det så galt å fore med dette i tillegg til mer etiske fisk- og kjøttfôr som Orijen og Acana (veiled meg om det etiske kompasset mitt er i ustand ang disse), litt MUSH BARF-boller, frysetørket fisk, tørkede sardiner og elg- og reinsdyrskav? Er det noen som har prøvd eller kjenner noen som har prøvd? Finner dessverre ingenting om hvordan ingrediensene er behandlet. Det er et viktig punkt før jeg vurderer prøve. Hva «Hunder er carnivore og skal spise som ulver,» angår; det er jo bare 10 000 år siden mennesker begynte dyrke korn og grønnsaker, og veganere kan i dag hevde seg i toppidrett. Her har det åpenbart vært evolusjon underveis på «bare» 10 000 år. Hundene har vært med oss hele veien og spist restene våre gjennom disse årene, så mange raser er nok betraktelig mer omnivore enn de mest hardbarkede råforere hevder, samtidig som f.eks. polarhunder neppe tåler vegetabiler særlig godt. https://www.zooplus.no/shop/hund/spesialfor_tilskudd/vegetarianerhund/vegetarisk_hundefor/683925 Før jeg føler meg trygg vil jeg nok bruke f.eks. ProPlan som basisfôr, spesielt til valp. Tar ingen sjanser under vekst og utvikling, men er absolutt åpen for å teste litt mer med utvokst hund. En kan jo kontrollere med blodprøver for å sjekke hvordan det går.

Derfor flexitariansk, ikke vegansk. Om du ser hva jeg skriver, så har jeg ingen planer om å ikke gi masse godis av fisk og kjøtt. Ingen stor tro på vegetabilske godbiter som belønning, for å si det sånn ? Har absolutt ingen betenkeligheter med vilt og rein, og langt færre issues med sau enn jeg har med gris, storfe og fjørfe, og selv om jeg har issues med standard storfehold, så serverer jeg heller tørket oksepenis enn vegetabilske tyggesaker, rett og slett fordi hunden liker det. Det handler ikke for meg om å ikke ta liv, men om hvordan dyrene har det mens de lever. Miljøaspektet er også et argument for å redusere kjøttkonsumet, men for meg er dyrevelferden viktigst.