Maskot

Tenker det hadde gjort seg med litt flere videoer av border collier på YouTube for å gi folk et mer realistisk bilde av raser enn at «de er så smarte og lydige!». Viser man bare glansbildene fra dyktige trenere som har lagt ned tid i hundene, så får man et litt skjevt inntrykk. Min BC-blanding var den perla på trening, og kunne masse fancy triks som han bare lærte på 1-2-3 fra en komplett n00b, men på tur var han som Iris fra første sesong av «Fra bølle til bestevenn.» For å illustrere energinivået: Han dirret og skalv av rastløs overskuddsenergi når han skjerpet seg og «gikk» pent i bånd for belønning. Stort sett måtte jeg la ham trekke fordi han hadde vondt av å måtte «slappe av» nok til å gå fot. Han kastet seg plutselig ut i veien, på ren refleks, for å kjefte på en bil som kom kjørende feil vei. Han tok to - TO - galloppsteg bortetter veggen under raptus. All min fritid og litt til gikk til den hunden under studiene, men samme hvor hardt jeg prøvde, med lange sykkelturer, løpeturer, skiturer, frisbee og ball løs i den kjempedigre naboparken to ganger hver eneste dag/kveld, i tillegg til å hele tiden måtte gi ham oppgaver for å holde ham fornøyd innendørs, så fikk jeg ham bare sliten én gang. Once! Skal sies at han hadde mitokondrie-DNA’et fra JRT, så han var kanskje hakket heftigere enn renrasede BC’er, men en sånn hund er uansett ikke egnet for vanlige folk i vanlig jobb. Det kommer ikke for tydelig frem i Finn-annonsene ?

Jeg satt nettopp og drømte om at denne sagnomsuste Noen skal lage utkast til teoriprøven for hundeførerbevis. Ser for meg pensumbøkene Kulturkollisjonen, Ikke skyt hunden, På talefot med hunden, Hverdagslydighet fra valp til voksen, og … hvilke? Teoriprøven må ha en del om hvordan velge rase/type som passer ens erfaringsnivå og livsstil, hva hunder generelt og de ulike rasene spesielt krever for å ha et godt liv, en del om sosialisering/miljøtrening og utviklingsfaser, en del om kroppsspråk og adferd, en del om læringsteori, motivasjon og lydighetstrening og en del om mosjon og aktivisering, ulike sporter og bruksområder til de ulike typene. Ser allerede at det er vanskelig bare å skissere en sånn prøve, men noe må gjøres, og Noen må gjøre det. Jo flere som har brent seg på å være kunnskapsløse, jo mer stemning for det hundeførersertifikatet, tror nå jeg. Skulle ønske det hadde vært et krav før jeg skaffet min første helt random BC/JRT-blanding fra en tjuvparring, som jeg aldri skulle fått kjøpe med det kunnskaps- og erfaringsnivået jeg ikke hadde.

Endelig noen ansvarsbevisste og kunnskapsrike mennesker som trer inn i blandingsavlsmanesjen og tilbyr seg å dele guds gave med menneskeheten. Sitet er hele annonseteksten. That’s it! Garantert selvstendige og lydige terapihundemner som uten problemer kan gå løse både i skogen og midt i sentrum. Lurer på hva de skal ha for de edle dråpene, og hvem som er verdige mottakere. Men fra spøk til revolver: Har vi ikke lover som forbyr villedende markedsføring? Samme hvor «privat», så er dette en salgsannonse. Det står bokstavelig talt «Til salgs» (ikke byttes eller gis bort) øverst i annonsen.

Min mening er at individer av alle raser har potensiale til å bli hundeaggressive om de preges av feil opplevelser, og individer av raser som er kjent for hundeaggresjon kan bli ordentlig omgjengelige og trivelige, så det er ikke så lett. Retrievere er f.eks. kjent som gullstandarden av trivelige og omgjengelige hunder, noe de stort sett er, men jeg har også opplevd uprovosert overfallsangrep bakfra, fra mange meters hold, av en pubertal goldenhann på LP-trening. Andre raser jeg har opplevd uprovoserte overfallsangrep fra er boxer, schäfer og husky, alle løse. Dette var angrep mot mellomstor hund, ikke så mye mindre enn dem selv, og kan ikke unnskyldes med jaktinstinkt, som er en annen type angrep. Der kan i utgangspunktet trivelige hunder fly på miniatyrer fordi de ikke nødvendigvis klarer skille mellom kaniner og miniatyrhunder i gjerningsøyeblikket, samme hvor godt sosialisert de er. Hihunder kan være ****** tøffe i trynet, og rett og slett litt aggressive (uten at det har noe med frykt å gjøre) av natur. Enkelte doggetyper er kjent for å ha lav terskel for hundeaggresjon. Akitaer går det rykter om. … jeg vet ikke hva man skal anbefale som trivelige raser. Retrievere, spanieler, mellompuddel, finsk lapphund, whippet, … ?

Jeg har som sagt ingen god erfaring med å la hunder være alene hjemme. Har selvsagt mye med rase/type hund å gjøre, og roligere og mer selvstendige typer tåler det selvsagt bedre enn arbeidsraser, men selskapshunder er heller ikke lagd for å være alene. Siden de fleste MÅ la hundene være alene er mitt råd, av dyrevernhensyn, å ha to. Har man bare en ensom hund, og den må være alene hele dagen, så synes jeg, igjen av hensyn til hunden, at man gjør som deg, og tilbringer så mye tid sammen med den som mulig. Inkludere så godt det går. Å lære den sitte rolig rett ved siden av og se på hva man gjør, det er inkludering det også. Bedre enn kurven. De delene av hjernen som styrer følelser og humør med nevrotransmittere og hormoner, de er så og si kliss like hos de fleste sosiale pattedyr, så hunder blir også engstelige og deprimerte, og får lav selvtillit av sosiale avvisninger. Å bli bedt om å legge seg bort alene, i ensomhet, etter å bare ha blitt forlatt og vært ensom hele dagen, det er brutalt! Det er som å bli fryst ut av alle de andre barna og lærerne på skolen. Selvsagt er sånne avvisninger skadelig for psyken til hunder også, selv om de får masse oppmerksomhet når det plutselig passer «mobberne». Kan sammenliknes med det som kalles «trauma bond», eller traumatisk tilknytning — det som holder empatiske partnere fanget i klørne på narsissister og psykopater. Ingen tvil om at det er skadelig. Edit: Han her kan man høre på. Han er utdannet og har masse erfaring.

Verdens søteste og snilleste barn kan oppføre seg som monstre alene med dyr. Jeg mishandlet den 2-3 år gamle retrieveren min på det groveste da jeg gikk tur med ham alene som ~6-7-åring. Han ville ikke slutte trekke, og i frustrasjonen, fordi han var ****** sterk, og ved et par anledninger rev meg over ende og dro meg flere meter langs bakken i livsglade firsprang, så røsket jeg så hardt jeg kunne i halsbåndet til han fikk så vondt at han sluttet trekke og gikk fot med meg av ren frykt. Faren min lot ham bare trekke så mye han ville, så hunden var forvirret, og glemte seg ofte. Jeg gjentok den grusomme røskingen om og om igjen til trekkingen var borte. Kunne skadet ham permanent. Han kunne tatt igjen mot meg også. Han kunne fått stygga på barn generelt. Livsfarlig! Så et liknende tilfelle hvor en ~10-12 år gammel guttunge gikk alene og hang som et slips etter en golden han ikke fikk kontakt med. Jeg tilbød meg følge dem hjem for å prate med foreldrene, som sikkert ikke ante hvordan de to fungerte alene sammen på tur, men var ikke gjennomtenkt nok i måten jeg formulerte det på, så han ble flau og takket nei. Det var på ingen måte ment som kritikk til gutten, men han ble ille berørt, så jeg fikk meg ikke til å følge etter dem. Angrer.

Jeg har ingen råd om hjemme-alene-trening, da jeg har bare dårlig erfaring med å ha hunder hjemme alene. Har derfor gjort meg en mening om at det er dyremishandling av en sosial dyreart, og har følgelig planer om å ikke la min neste måtte være alene i noe særlig mye mer enn en fellesdekklengde av gangen. Den skal holdes med selskap av andre ved nødvendige ærend som tar mer tid. Det er min personlige, og svært sære mening om det, som ikke er forenelig med den jevne hundeeiers normale livssituasjon. Jeg har dog et innspill til ønsket om at hunden skal holde seg passiv på plassen sin mens dere styrer rundt i huset. Hunder er forskjellige, men et punkt hvor «hund er hund» er at de er sosiale dyr, og ikke vil være alene. Kan dere ikke heller prøve inkludere den i aktiviteter i huset, sånn at det blir kvalitetstid sammen? Trenger jo ikke trene den til å gjøre oppgaver, men å gi den noen blikk og berøringer mens den fotfølger sine elskede er å anerkjenne dens eksistens og fortelle den at den er verdt noe og er elsket tilbake, i kontrast til å be den pelle seg unna og legge seg på plassen sin fordi dere synes den er til bry. Til inspirasjon:

Det er en border collie valp.. ! Rotrening for sånne er sitt og dekk, og kosestund. De skal ikke forsøkes passiviseres i den alderen i det hele tatt, mener nå jeg. Det er en arbeidshund. Rasen troner helt øverst på pallen som den mest heftige bruksrasen, og de skal bli klin koko av å ikke ha noe å gjøre. Utnytt tiden til å lære valpen hva den aktivt skal velge å gjøre i stedet for <uønsket adferd>, type «do this instead», og ikke prøv å passivisere den ennå. Å være rolig (sitt/dekk) er en mentalt krevende oppgave for rasen, ikke en passiv handling, og det må trenes inn i små porsjoner over lang tid. Generelt: Valperaptus før leggetid er helt normalt, og de vokser det av seg helt av seg selv. Skal ikke, og trenger ikke trenes bort. Er valpen trøtt («overstimulert», eller tilstrekkelig stimulert), så bare la den rase fra seg før du lar den tisse og sove umiddelbart etterpå. Edit: Rolig sofakos med en heftig bruksrase er oppnådd om hunden holder kroppskontakt mens den har «raptus» på sofaen. Ikke forvent den skal klare slappe av når den er våken. Heftige hunder liker ikke og klarer ikke å slappe av unntatt når de sover. De er i konstant bevegelse, fordi nervesystemene deres er sånn at de «må» bevege seg. Derfor er «bli»-øvelser en aktiv mental oppgave for dem. Edit 2: Om du ikke er forberedt på å måtte (ville!) ha den hunden ved din side og gi den oppgaver hele tiden, hele livet dens, så ville jeg vurdert omplassering NÅ. Om du er villig til å gi den oppmerksomheten den krever, og ønsker deg en ekte personlig assistent, så er det bare å starte treningen og nyte reisen

Ikke at jeg har kompetanse til fjerndiagnostikk av personlighetsforstyrrelser, men noe livserfaring og noen hyllemeter med Psychology Today og sånt har man jo under beltet, og det kan se ut som du har fått vaskeekte narsissister i nabolaget. Sånne har et svært forutsigbart mønster i romantiske relasjoner: idealisering — fra noen mnd til absolutt maximum 2 år. devaluering — de oppdager at partneren ikke er perfekt, og at det finnes bedre. ditching/vraking — når de har utviklet tilstrekkelig forakt og avsky mot det lavmålet av et uverdig menneske den andre er, og føler de har sikret seg en «bedre». Den siste fasen kan ta litt tid, spesielt om bare den ene er narsissist, for sånne går ikke før de har noe bedre å gå til, og en empat kan være tålelig «bra» lenge, fordi h*n bak lukkede dører nærer egoet til narsissisten ved å krype og kravle gjennom søla i håp om å gjenopprette kjærligheten, samtidig som narsissisten vemmes og skjemmes overfor omverdenen om den andre ikke er perfekt nok for den ønskede fasaden. Her kan det virke som om begge er narsissister (birds of a feather flock together), så du kan kanskje se frem til en tid hvor du kan føle en gjensidig giftig stemning mellom dem. Da ender det snart med skilsmisse og flytting, med eller uten en periode med skjødesløs utroskap og husbråkepisoder i forkant. Vedder på at disse ennå er i fase en, siden de støtter hverandre. To overlegne übermenschen mot den mindreverdige røkla, men den team-følelsen varer ikke lenge. Devalueringsfasen kommer brått når den ene «ødelegger» fasaden ved å «drite ut» den andre ved å si noe teit eller stå på feil måte. Om de har kjøpt huset i felles eie, så er du sikkert kvitt dem så snart en av dem har funnet seg en «bedre» (ny) partner. Om mannen eier huset alene har du et problem, dog. For guds skyld, ikke vis den mannen at du har gjennomskuet hvor liten han er inni seg, under alle lagene med bullshit. Sånne er latterlig enkelt skrudd sammen, men de kan lage mye trøbbel og ubehageligheter ved å sette ut rykter og spille nabolaget opp mot hverandre. I verste tilfelle klarer de lage økonomiske og juridiske problemer for folk som truer de skjøre egoene deres bare ved å være normalt emosjonelt og sosialt vellykkede. De begjærer hva de selv ikke har, og de tåler ikke at andre har det. </lekepsykologens fjerndiagnostikk>

Blir det ikke for mye kalsium og salt i valpefor? Den økte proteinandelen kan kanskje også være uheldig. Jeg er ingen ekspert eller engang lærd på ernæringsfysiologi til hund, men har litt biokjemi under beltet og fikk A i human fysiologi, så innbilder meg ut fra det at det både kan gi helsefarlige elektrolyttforstyrrelser og kan være belastende for nyrene å sette en voksen på valpefor. Det er jo en grunn til at det er forskjellig næringsinnhold, tilpasset vekstfase og vedlikehold. Sikkert tryggere å gå for høyenergifor som de andre sier.

Golden retriever, men de bader i ALT, og ingen av dem er den virkelige lillebroren min (R.I.P.) Malionois, men den hadde stresset meg helseløs med det tempoet. Rottweiler, men folk er redde for dem, og korthår vever seg fast i alle tekstiler. Irsk ulvehund, fordi jeg ble preget på dem som barn, men de er ikke brukandes til noe av det jeg vil. Borzoi, fordi jeg pleide få gå tur alene med naboens «hest» da jeg var barn, men det er en mynde. Broholmer, fin som ****, men ubrukelig den også. En rekke andre korthårede mastiffer av doggetype, samme som over, pluss sikling. Chihuahua, men jeg har et reelt beskyttelsesbehov, så måtte evt parret den med ulvehunden. Det hadde blitt en farlig skummel bikkje ? St.Bernhard, berner sennen, kaukasisk ovcharka, leonberger og pyreneer er veldig fine å se på, men de rasene der og jeg, vi har forskjellige ambisjoner og interesser, i tillegg til at jeg foretrekker å bo sør for polarsirkelen. Riesenschnauzer, fordi de skal være brukbare (nok), i et litt mer behagelig tempo (for meg) enn rettryggede schäfere, men da jeg nesten hadde bestemt meg for rasen og oppdretter, så fant jeg en forbedret utgave, som ble veldig naturlig å lande på etter å ha slitt valgets kvaler mellom schäfer, rottis og riesen i noen måneder. Et år senere, med kritiske vurderinger, har jeg blitt sikrere og sikrere i mitt sak. Jeg har funnet rasen «min» som e pærrfækt førr mæ! ..og fullstendig feil for mange andre. Det er godt det finnes hunder for enhver smak ??

Jeg glemte doodleweiler. Navnet klinger så godt ? Schnoodle er det vel allerede noen som har lagd.

Ingen, selvsagt ? Når lista ligger på perfeksjon er det vanskelig å nå opp. Jeg ville f.eks. steilet om noen foreslo å krysse irsk setter og labrador, men golden retriever ble jo en fin rase. Jeg vet ikke hva som er i eurasieren, men de er jo fine de og ? Om en skal ha litt mer «life is like a box of chockolates»-mentalitet, så kanskje irsk ulvehund og russisk sort terrier? Spennede forundringspose hva angår bruksegenskaper ?, men det blir sannsynligvis trivelige og mentalt stødige hunder. I like big dogs, and I cannot lie ? Ellers er jeg helt for blandinger av raser som ikke er så forskjellige, som f.eks. schäfer og malle, puddel og bichon, eller presa canario og cane corso. Nazi renraseavl har ført til mange problemer.

Drømmeblanding som i ekte mareritt? ? Jeg kunne tenkt meg en..? Nei, jeg har ingen drømmeblanding, men drømmerasen er resultatet av et nøye planlagt, systematisk krysningsprosjekt av typen: «Do not try this at home!» Seriøst. En skal ha mye kunnskap om genetikk, helse og adferd før en gir seg i kast med å sette valper til verden, og even more so med blandinger. Av fornuftige blandinger, så kanskje en blundehund eller lundishund?

Om de forbyr C-arbeid, så må det bli bråk. For det første har vi linjer av hunder som er avlet spesifikt for sportsgrenen, og det er en sportsgren. En lek. Det er også den eneste formen for «schutz» det er lovlig å trene i Norge, og det er latterlig, latterlig lite målt opp mot hva enkelte har behov for i en hund. Det at vi har et så allmenngyldig strengt og rigid regelverk at absolutt alle former for schutzhund-trening, under absolutt alle omstendigheter er strengt forbudt for absolutt alle, det er et regelrett hån mot folk som lever i genuine trusselsituasjoner og trenger litt mer av en hund en at den har lært å bite i et leketøy i en rutinesituasjon. Det burde finnes en åpning for mer avansert trening under kontrollerte forhold der det kan dokumenteres et behov. Edit: alternativ så kan politiet ta etter svenskene, og låne ut (eller selge) skolerte hunder til folk som trenger beskyttelse mot syke stalkere. Raseforbudet er forøvrig også teit. En kan kjøpe alle godkjente raser fra shady østeuropeiske bakgårdsoppdrettere, men ikke en stødig am.staff fra Sverige. Idioti.

Jeg synes det ser veldig greit ut, men kunne faktisk tenkt meg større endringer. §3a er veldig vag, og jeg synes det er på høy tid å innføre konkrete kunnskapskrav med sertifisering, både med tanke på dyrevelferd og sikkerhet. Noe så enkelt som et online kurs, utarbeidet av en oppnevnt komité bestående av fagpersoner fra flere etater og organisasjoner, med en flervalgseksamen lik teoriprøvene for førerkort til motoriserte kjøretøyer, kan hjelpe. §13 gir kongen rett til å bestemme at alle hunder skal merkes og registreres. Dette har svenskene allerede innført, så jeg forstår ikke hvorfor ikke vi også gjør det. Somlekonge.

La meg legge til at de to som skulle vært gneldreraser, men som ikke ble det, de fikk unormalt mye aktivisering. De var med over alt, fikk oppgaver og oppmerksomhet hele tiden. Svært sjelden hjemme eller i bilen alene, og da kun kort tid når det var helt nødvendig. Den som ble gneldrebikkje uten at rasen var kjent for annet enn å være veldig enkel og grei, hun var en understimulert «selskapshund» som var hjemme alene hele dagen, ble oversett i en travel familiehverdag og fikk ingen annen aktivisering i hverdagen enn hverdagslige lufteturer, noen minutters lek og litt sofakos. Hun stortrivdes på langturer i fjellet helgene, men det var ikke nok, selv for en ren selskapsrase. Konklusjonen min, fra høyst personlig erfaring, er derfor at grad av mental stimulering i hverdagen kan være mer utslagsgivende faktor enn rase, som i: har hunden noe mer givende å fokusere på enn å bjeffe?

Det stemmer.

La meg legge til at de to som skulle vært gneldreraser, men som ikke ble det, de fikk unormalt mye aktivisering. De var med over alt, fikk oppgaver og oppmerksomhet hele tiden. Svært sjelden hjemme eller i bilen alene, og da kun kort tid når det var helt nødvendig. Den som ble gneldrebikkje uten at rasen var kjent for annet enn å være veldig enkel og grei, hun var en understimulert «selskapshund» som var hjemme alene hele dagen, ble oversett i en travel familiehverdag og fikk ingen annen aktivisering i hverdagen enn hverdagslige lufteturer, noen minutters lek og litt sofakos. Hun stortrivdes på langturer i fjellet helgene, men det var ikke nok, selv for en ren selskapsrase.

Det er så individuelt. Jeg har hatt to raser og en blanding som alle skulle vært uutholdelige gneldrebikkjer i følge rykter om rasene, men de to som skulle vært værst lagde knapt lyd i det hele tatt. Blandingen bjeffet når det ringte på døren, og mot andre hunder i fryktaggresjon, men han var ikke typen som gneldret i utide. Den ene rasen jeg hadde som ikke var kjent for å ha noe lyd å snakke om, hun var en ustoppelig gneldrekjerring av dimensjoner, som bjeffet ustanselig på alle «mistenkelige» lyder utenfra, og alt som beveget seg forbi vinduene. Min anekdotiske erfaring er derfor at det er mer individuelt enn raseavhengig. Russisk sort terrier er forøvrig ikke en terrier, og den er (i likhet med f.eks. rottweiler) heller ikke en rase som anbefales om man ikke er spesielt interessert i den type hund, har kunnskap og erfaring med hund fra før, og har gjort alle leksene sine først.

Føler for å svare bare fordi du ikke har fått noen svar, så du slipper sitte med følelsen av å bli ignorert. Jeg har opplevd dette med en gjeter, og der er instinkter om å holde flokken samlet en naturlig forklaring, men jeg vet ikke hvorfor en strihåret dachs gjør dette. Uten flere detaljer har jeg ingen anelse, og dermed ingen råd, og antar det kan være grunnen til at flere ikke svarer. Har du hørt med en profesjonell? Edit: jeg kan jo fortelle hva jeg selv ville forsøkt. Har du hørt om «sladretrening» eller «kindereggmetoden»? Dvs være lynkjapp med å belønne hunden når den ikke oppfører seg sånn. Om det ikke er opphold i adferden, begynn å «belønn» (lek er mer interresant enn mat når stress er høyt) selv om den gjør det, bare for å få oppmerksomheten dens. …hvis det går. Finnes mange tråder om sladremetoden, og den kan tilpasses dette problemet også.

Jeg klinte inn en chihuahua med Petal Cleanse, men allergikeren reagerte allikevel, så ingen merkbar effekt. Tror bading (med shampoo) og børsting er mer effektivt for å redusere spredningen av allergener. Har noen erfaring med såkalt allergivaksinering?

Grunnene til at jeg vil ha russisk sort terrier er mange. I utgangspunktet så vil jeg ha en intelligent, lærenem, samarbeidsorientert og førbar hund. Jeg orker ikke mange repetisjoner før hunden forstår og utfører med høy sikkerhet, så gruppe 1, 2 og 8 var utvalget. Retriever vil jeg ikke ha igjen, jeg orker ikke bademanien, så da er vi nede på gruppe 1 og 2. I de to utgikk mange raser i egenskap av å være way too much, enten det er energi eller vokterinstinkter. Andre utgikk pga lite tiltalende utseende, rett og slett. Etter å ha undersøkt, tenkt og vurdert lenge var jeg i konkluderende fase av undersøkelser av riesenschnauzere da rasen russisk sort terrier introduserte seg i et Google-søk og jeg falt pladask. Rasen er ikke best på noe enkelt område, og er ikke ansett som et godt valg for noen som vil hevde seg i noen hundesport, men summen av egenskaper i en typisk representant for rasen er helt klart hva jeg vil ha i en hund jeg skal leve livet sammen med: Den er intelligent og trenbar, men samtidig laid back og rolig. Rasens historie er kanskje skremmende, men hundene jeg har sett på virker veldig greie og ukompliserte, og de skandinaviske oppdretterene virker veldig fornuftige. Den vinner en knepen seier over schnauzeren på høyere goofball-faktor. Riesen ser så stramme og formelle ut ifht de mer goofy russerne. Jeg liker at jeg kan leve ut min indre frisør på hunden, og som gammel hestejente setter jeg pris på størrelsen. Prikken over i’en; den er en blanding av så mange raser at jeg føler jeg ærlig kan si: «Det er en doodleweiler,» om noen spør.

Ikke annet enn å grave og undersøke godt. Et ok sted å starte kan f.eks være å sjekke om noen av hundene i de linjene du vurderer valp fra har blitt disket fra stevner pga aggresjon på noe punkt. Se om det finnes mentalbeskrivelser. Har hundene noen meritter utover eksteriørbedømming? Møt/Zoom/Skype oppdretterne. Møt eller se fritids-, trenings- og stevnevideoer av så mange av de nærmeste slektningene som mulig, ikke bare foreldredyrene. Hvordan vokser valpene opp hjemme hos oppdretter? Er oppdretter mest interessert i penger og mangler interesse for valpenes videre liv, eller er oppdrettet mer enn en biinntekt? Hvor kunnskapsrike er de om hund generelt, avl generelt og rasen spesielt? Radens historie og stamtre, styrker og svakheter på ulike linjer, hvilke andre oppdrettere de samarbeider med mot den perfekte hunden, hva de mener det er, og om de også har litt innblikk i hva andre oppdrettere med andre mål driver med. Det er hva jeg har gjort i min jakt på riktig oppdretter av rasen jeg vil ha, og har landet på hva jeg mener er den beste oppdretteren, av den rasen, for meg. Jeg studerte med ei som hadde «utstillingsgolden» som førerhund, som var med over absolutt alt, forelesninger, fester og det som var, så knallgode golden fra gode oppdrettere finnes absolutt.

Ja! Puppy pictures, or it didn’t happen. Aldri så galt at det ikke kommer noe godt ut av det ?