Maskot

Jeg har opplevd en del fordømmelse fra dyrevenner fordi jeg valgte avlive en fem år gammel hund. Han rakk hogge tre hilsende mannehender (de to første med bare minutters mellomrom, og den tredje kom helt uventet og overlumpende), før jeg innså alvoret og ansvaret. Hender er skjøre, og en gitarist eller pianist kan bli ufør av et sånt bitt. Hunden verken bjeffet eller knurret først, eller rygget unna, han stivnet og reiste nakkebust sekundet før han bet panisk som første _tydelige_ avstandsskapende signal. Han var liten og kontrollerbar, og han bet i frykt, ikke sinne, så jeg valgte pga dyrevenners holdninger til avliving å beholde ham i flere år, men det ble for mye da livssituasjonen endret seg og jeg ikke lenger hadde tid til å gi hunden det han trengte av verken mosjon eller mental stimuli, og de mindre ansvarsbevisste, glemske og impulsive guttebarna rundt begynte komme i pubertet og plutselig kunne få venner på besøk som luktet som menn, uten at jeg hadde kontroll på hunden. Jeg valgte å avlive. ...omsider. Etter sånne episoder som dette drapet, så er folk sjokkerte over at jeg ventet så lenge, og etter flere (punkteringsfrie) hogg valgte beholde en hund som kunne ha ødelagt hånden til en velmenende hilser om jeg mistet kontroll på situasjonen — men da jeg gjorde det kom det bare fordømmelse, og den var hard, fordi jeg valgte å avlive en fysisk frisk, fem år gammel hund. Jeg var kald og kynisk, og den stakkars hunden... Poenget: Det er for skambelagt å ikke få til en hund. Myten om at alle problemhunder er eierens skyld og skal kunne repareres igjen bare en er flink og tålmodig og har nok godbiter og utstråler nok trygghet og ro. Det er for mye fordømmelse fra besserwissere, for mange urbane myter om hundehviskeres mirakuløse rehabiliteringer av hunder med ymse utfordringer og for mye disneyfisering. Mye kunne vært unngått med forholdsvis lavterskel kunnskapsKRAV, som et online kurs som inneholder litt om adferd genetikk og miljø, hva en SKAL undersøke før anskaffelse, hva slags raser/typer som TRENGER hva og hvorfor en skal unngå å skaffe seg for mye hund, litt om valpens mentale utvikling, pubertetsfasen osv, med bestått multiple choice teoriprøve, for å kunne kjøpe og selge hund. Mulig det hadde hjulpet om oppdrettere også kunne stilles delvis ansvarlige for å ha solgt dårlige valper eller til feil eiere og i begge tilfeller ikke fulgt dem opp godt nok. Det er langt fra den kulturen vi har i dag, og til den kulturen hvor alle ser hvor fullstendig uhørt det er å velge en rottweiler når en bare skal ha en hund, for så å plassere den understimulerte rottweileren i et lite bur inne på den samme stua som ungene lekte i, mens hunden ble ignorert av sin kjæreste oxytocinautomat, og ungene ble overøst med den kjærligheten og oppmerksomheten hunden opplevde å bli frarøvet pga dem. ..og så i tillegg la de fremmede matmortyvene av noen home wreckers få lov å røre kjøleskapet foran øynene på hunden mens den var henvist til hagen alene fordi gullungene var på besøk igjen. ... Noe om å kunne forstå verden fra dyrets perspektiv. Haff. Jeg klandrer ikke eieren for å ikke forstå hunden. Det er bare tragisk. Min "løsning" med kunnskapskrav ville forsåvidt ikke gitt noen evnen til å forutse det sjalusidrapet der heller. Jeg ville egentlig bare si at en møter fordømmelse fra mange om en velger å avlive en fysisk frisk hund. En er liksom både et dårlig menneske og en dårlig dyretrener om en ikke får til å lage en velfungerende hund av et nervevrak, for folk har sett utvalgte utdrag klippet sammen som suksesshistorier på YouTube. Jeg kunne laget sånne videoer om min problemhund også. Vist utvalgte dårlige episoder som "før" og bare de gode episodene "etter" og promotert meg selv som en flink dyretrener. ..men det hadde ikke vært sannheten, og det hadde bidratt til den sosiale fordømmelsen av folk som velger avlive FØR noe skjer.

Jeg får anbefale Vinternatta til nordlendingene da. Ikke noe stort oppdrett, men hun jobber som dyrepleier hos veterinær og har levert i hvertfall ett kull jeg kan signere på var svært mentalt stødige hunder som samtlige kjøpere var veldig fornøyde med.

Siden jeg ikke kan vite om du er en konkurrerende oppdretter eller en forsmådd narsissist som slenger dritt, du er bare et anonymt nick her, så vil jeg gjerne at du utdyper hvorfor. Om årsakene er forhold som vil avdekkes ved undersøkelser, eller ikke kan dokumenteres av deg, så kanskje anonymisere, eller inviter dem hit til en konfrontasjon og la dem kommentere. Hvorfor, helt konkret er de useriøse, og hva gjør en seriøs oppdretter av rasen annerledes?

Jeg møtte nylig en utdannet hundeinstruktør som visstnok skal ha drevet med redningshund og holdt kurs for en av de største hundeskolene i Norge. Jeg er fortsatt i sjokk. Jeg vet at akkurat den utdanningen der har et normalt og oppdatert pensum, og kvalifiserte folk bak, men så var det den biten hvor kunnskapen skal sitte igjen i den uteksaminerte, gjerne på en slik måte at det har medført en adferdsendring. Det er hva læring er. Vedkommende fungerer visstnok fint med hunden i typiske settinger med andre hundefolk, hvor han oppfører seg som om han har lært hva han har lært, men jeg så vedkommendes adferd med hunden privat, hvor ingen av "foreldrene" og "lærerne" som hadde lært ham opp kunne se ham. Av et såkalt årskurs på deltid, tilsvarende ca 30 studiepoeng, så hadde INGENTING festet seg og medført adferdsendringer i hverdagssituasjoner. Han opptrådte som han gjorde med sin første hund før han hadde lært noe, slik faren hans hadde gjort det før han, og faren hans før han igjen. Som en lavpannet primat på bare impulser og instinkter. Det er det verste tilfellet av alvorlige lærevansker jeg har sett. Den komplett fraværende evnen til å integrere teoretisk kunnskap og overføre den fra en konkret situasjon til en annen situasjon som ikke umiddelbart likner på det som spesifikt ble brukt som eksempler på kurset. "Hundeinstruktøren" jeg møtte privat var en lavpannet primat som kjeftet og skrek lange setninger med flere motstridende beskjeder i, fordi hunden ikke forstod tiradene av fyllord imellom kommandoordene, som ble skreket i ansiktet på en deprimert og resignert hund som verken fikk de emosjonelle behovene sine møtt eller aktivitetsbehovene sine dekket. Kort oppsummert, uten å skrive en halv bok full av detaljerte situasjoner, så ble det nesten utelukkende brukt aversiver (aggressiv og forvirrende kjefting og smelling fra et sinna tryne oppå et tyrannisk og emosjonelt avvisende kroppspråk), negativ forsterkning for å til slutt høre etter og akseptere å ta en negativ straff (ligge stille og rolig og stirre ut i lufta mesteparten av dagen, eller dilte alene bak ham på tur) uten å ha gjort noe galt. Jeg kunne ha skrevet en halv bok om det. Jeg er sjokkert. Hunden fikk INGEN positiv forsterkning. Not even once. Den fikk selvsagt kos og hyggelige sosiale interaksjoner med fyren også, men det var ingen logiske sammenhenger mellom når han var sint og når han var blid og hundens adferd. Det var uforutsigbart og fullstendig forvirrende for hunden. Alt dreide seg om hans humør, aldri om hundens adferd. Han ga den f.eks. godbiter for å på eget initiativ be om dem ved å peke på skapet de var i, når han var blid eller i nøytralt humør, men de godbitene hadde ingen pedagogisk funksjon det store bildet tatt i betraktning. ..og han forble frustrert og sint fordi hunden ikke adlød ham. Begrunnelsen hans for å ikke senke kravene og forventningene til hunden, ta treningen noen steg tilbake og gi hunden mer positiv feedback på et lavere nivå, den begrunnelsen var at hunden adlød ham jo ikke! Derfor ingen positiv feedback. *mind blown* Jeg fikk ledet ham inn på tanken om _hvorfor_ hunden ikke adlød, og han klarte faktisk å resonnere seg frem til at det var fordi den ikke ville. "Den har ikke lyst til å høre etter." So far, so good, det der var veldig godt tenkt, men å klare tenke seg hele veien frem til neste hvorfor — hvorfor hunden ikke hadde lyst til å høre etter ham, og hvordan han kunne endre det adferdsmønsteret han hadde kjørt dem fast i, det klarte han ikke. Jeg har trenerkurs fra NIF, og halv lærerutdanning fra universitet, kurs i retorikk, kurs i direktesalgsteknikker, arbeidserfaring fra diverse serviceyrker med mye kundekontakt — kort og godt forholdsvis god opplæring i hvordan en (ikke) skal føre kroppen, tone- og ordlegge seg for å nå inn med et (uønsket) budskap, så jeg er ganske sikker på at jeg gjorde et halvhjertet forsøk på å selge budskapet inn, først som hans egen kunnskap (hvilket jeg forventet at det skulle være),, deretter som noe han var heldig og oppdaget, i stedet for å fremstå som en arrogant, nedlatende og belærende lekperson, men ble så frustrert etterhvert at jeg mistet hodet selv og rev av all innpakning rundt budskapet etterhvert, hvorpå det ble tolket som fiendtlighet, ikke vennligsinnet omsorg ment å hjelpe til en positiv forandring. Sånt som "Gi 5-7 positive tilbakemeldinger for hver kritiske," var ikke en mulighet i lengden i det tilfellet der. Han gjorde _nesten_ bare feil med sin egen hund privat, ...og han holder kurs, nær deg ? Mmm, og han er antivaxxer. Hovedvekten av utdanningen min er direkte relevant til vaksiner. Jeg har til og med 10 stp i et emne som heter immunologi, svært spesifikt. Han begynte preike antivaxx til meg, da jeg avbrøt og kort fortalte hvorfor. Han ble irritert og begynte mansplaine vaksiner til meg fra noe han hadde lest i en Facebookgruppe. ..en kan bli ganske matt av andre mennesker innimellom. Det er vel derfor vi foretrekker hunder. Undersøk godt før du betaler for neste kurs ?

Jeg noterer meg at hunden ofte ble plassert i et trangt lite bur mens ungene lekte fritt i stua, rett utenfor buret. ... I en mer generell diskusjon tidligere ble jeg inspirert til å sjekke forekomstene av dødsfall og skader der store rovkatter som løver og tigre ble holdt som kjæledyr. I samtlige fatale tilfeller var det en psykologisk og emosjonell distansering mellom menneskene og dyrene, og tvangsmidler som burbruk var involvert. Dyret ble behandlet mer som en mekanisk ting enn som et bevisst følelsesvesen med behov for nære relasjoner. De tilfellene hvor det hadde gått fint hadde dyret levd mer som et familiemedlem. Jeg sier ikke at enhver hund skal få herje fritt med barn, eller at det er trygt å holde tigre som kjæledyr bare en elsker dem som familiemedlemmer, men det sier noe om relasjonen mellom dyr og menneske. Noe om gjensidig tillit og respekt, og følelsen av tilhørighet. Hunder har sterke følelser og svært lav evne til å reflektere over disse følelsene eller regulere adferden sin i en annen retning enn følelsene styrer den. De rasene som er mest lojale og beskyttende er antakelig det pga høy oxytocinproduksjon. Det såkalte kjærlighetshormonet har en side effect i å øke skepsis og mistillit til fremmede. Det trigger sjalusi og ressursforsvar. Det forklarer mye av adferden til vokterrasene. Kan det være at måten hunden kaldt og distansert ble skjøvet til side på av den elskede oxytocinautomaten sin, fengslet i et lite bur hvor den måtte ligge og se på at de "fremmede" barna som ikke hørte hjemme i flokken dens fikk all oppmerksomheten og mesket seg i kjærlighet fra oxytocinautomaten dens, rett foran øynene dens. ... Kan det være den bakenforliggende årsaken? Et sjalusidrap. Det var det første jeg tenkte da jeg så nyhetssaken uten noen annen informasjon enn at et barn var drept av to hunder.

Jeg har i andre sammenhenger fundert litt på om fokuset på byttedrift og gripevilje gjennom krav om bestått funksjonsanalyse er helt heldig på en så populær "selskapshund". Jeg banner kanskje i kirka nå, men er typiske bitearbeidsraser egnet for hvermannsen som ikke bruker hundene aktivt i jobb, eller trener på elitenivå i sport, men bare har dem for å ha dem og bare trener litt rekreasjonelt uten å ha det som en altoppslukende livsstil? Oppdrettere og raseentusiaster sier de er strenge med avl og distribusjon, men _veldig_ mange bare har en rottweiler bare for å ha en, men burde kanskje hatt en bullmastiff eller noe sånt i stedet. De må ha fått den brukshunden med sterke drifter, som de behandler som bare en kompishund fra noen. Ikke bare er rasen godkjent for C-arbeid, den avles målrettet for det. Det er ønsket at rasen _skal_ være *på* og tenne på å jage og bite, og bør følgelig ikke havne i hendene på "lekfolk" som ikke er like obs på, og ikke jobber mye og målrettet med å få disse instinktene under kontroll, gjennom å lære hunden grundig når og hvordan den skal leve ut de sidene av seg selv. Jeg vet det er et stort og komplisert spørsmål, fordi det er så mange raser og veldig vanskelig å gruppere bastant at noen er sånn og slik, og egnet til this or that og bør behandles sånn eller slik, men legger allikevel inn et argument for å innføre en form for sertifisering for å få selge og kjøpe krevende raser vi vet ikke egner seg til hvermannsens hundehold. Let the: "Ja, men vi hadde en fin <insert krevende rase> som bare familiehund og den var kjempesnill og gjorde aldri noe galt selv om ingen jobbet med den," shitstorm rage. Rottweiler er (i likhet med mange andre raser) ikke en type "ha den bare for å ha den" type hund. Ingen bør få ha en rottweiler bare for å ha en. Samme gjelder schæfer og <lang liste>. Vanskelig å skissere et reglement eller lovverk rundt, men det er på tide å innføre en form for graderte sertifikater for kjøp og salg av hund. Det forebygger ikke alle hendelser, men jeg tror det hjelper øke bevisstgjøringen. Beklager tonen, men jeg måtte ventilere litt. Sykt tragisk hendelse. Om skyld skal plasseres på noen, så vil jeg sette den mer på hundekulturen vår enn eierens feilvurderinger. Jeg kan faktisk forstå (fra korte beskrivelser, jeg var ikke der) at hun feilvurderte de forutgående episodene som mindre alvorlige enn de viste seg å være. Det føles feil å skulle delta i en lynsjemobb mot en naiv og kanskje ikke så kunnskapsrik eier av en rase det har oppstått en urban myte om at bare er misforstått og demonisert. De er egentlig, i likhet med pitbull verdens tryggeste og snilleste hunder. Det er golden og puddel folk skal være redde for, i følge de urbane mytene. Denne tragedien + episoden i Sverige nylig har satt en skikkelig støkk i meg. Livredd for at hundehatere og tilhengere av raseforbud eller størrelsesbegrensninger skal få vann på mølla og piske opp frykt og dårlig stemning. Trenger minne meg selv og andre om at mens "bare" ca 12 barn blir drept av hunder i USA hvert år, så blir over 2000 barn drept av sine egne foreldre. Vi trenger ikke flere restriksjoner på hundehold uten at det samtidig åpnes muligheter, som f.eks. Canine Good Citizen-privilegier, som vil gi insentiver til økt kunnskap i befolkningen og en bedre hundekultur. Ja til graderte sertifikater for kjøp og salg av ulike typer hunder. Flere begrensninger der begrensningene trengs og flere friheter der frihetene er fortjent og ikke er til urimelig fare eller ulempe for noen.

One does not simply get a schæfer.. Jeg tror du må være mer spesifikk på hva slags schæfer du ønsker mentalt. Det er mange med friske og rettryggede schæfere, men oppdretterne har ofte svært ulike målsettinger med avlen, og lager svært ulike hunder. For å bruke rasen jeg ser på som eksempel: De ser nesten helt like ut på utsiden, men noen avler hunder med høy byttedrift for sport, og vektlegger et godt grep, derav får hunder som synes det å jage og bite seg fast i noe er det beste med hele livet. Potensielt svært farlige i feil hender. Andre avler bedagelige hunder med minimal byttedrift, men med masse vokt. Også potensielt farlige i feil hender og mange frustrasjoner for de som ønsket seg den første typen. Atter andre avler førerorienterte og trenbare hunder, men med fokus bort fra bitearbeid, slik at hundene er svært dårlig egnet for C-arbeid og ringsport, for de synes ikke det er så gøy, men de blir veldig fine rednings- og rallyhunder, og noen har sertifiserte terapihunder. Personlig vil jeg ha en hund som stryker på driftsnivå i en funksjonsanalyse, så schäfer er ikke min rase, jeg vil bare påpeke at det er større forskjeller mellom ulike brukslinjer enn det er mellom flere helt adskilte raser, så det vil hjelpe sonen om du beskriver bedre hva du vil ha. Skulle jeg solgt en valp, så ville jeg gjerne sett en veldig mye mer detaljert plan for hundeholdet, slik du er vant med, for å lettere kunne vurdere om mine linjer passet deg, eller om jeg skulle henvise deg til noen andre med mer egnede hunder for deg, dine ambisjoner og din stil. Det er flere oppdrettere av bruksschæfer som er medlemmer her, om noen kan tagge en mer entusiastisk schæfernerd?

Keeshound, borzoi, irsk ulvehund, langhåret chihuahua, norsk elghund grå, riesenschnauzer, noen schæfere, kaukasisk ovcharka, noen golden retrievere, berner sennen, pyrineer, samojed, ... ? Helt umulig å velge den vakreste rasen.

Golden er jo normalt veldig trivelige hunder, og et godt rasevalg om en vil ha en happy go lucky sosial hund. ..men de er ikke bare snille og glade hele tiden. De kan yppe og krangle med andre hunder, knurre og flekke tenner i ressursforsvar, bite barn i irritasjon, mobbe gamlehunden... Kan. Hund er jo hund på mange områder.

Jeg tenker litt mer frem i tid. Nå har ikke jeg møtt den aktuelle shi tzuen, men jeg har hatt valper og sett hvor utrolig atalt de kan oppføre seg mot voksne hunder. Valper bryr seg ikke om at den voksne er mindre enn seg selv. De oppfører seg som valper uansett. Det har du kanskje tenkt på siden du nevner grind, men har du også tenkt på hvordan en pubertal unghund kan oppføre seg? Jeg hadde en "dominatrix" som i prepuberteten direkte bøllet med eldre hunder som var mindre enn henne, til den grad at de mindre, men eldre hundene ble så ukomfortable at hun måtte plukkes bort fra dem og få en kjedelig time out flere ganger før hun forstod at den adferden ikke bare stoppet leken, men også stengte godisautomaten og gjorde muttern kjedelig. Hvordan vil en sånn situasjon utarte når grinda har blitt for liten, og de to er alene ved 5-6-7-...-måneders alder? Ingen andre enn shi tzuen er der for å korrigere adferden.

Jeg er både lat og opptatt med noe annet nå, og tenker at vi sikkert er like flinke til å google, så jeg gir deg det bare første legitime resultatet jeg fikk fra Google, og så kan du lete videre selv. Link til kildene nederst i artikkelen: FDA Update to DCM Investigation clarifies a few things – Truth about Pet Food

Som en kommentar til Will Athertons, og mange andre "flinke" trenere og adferdskonsulenters bruk og legitimering av "prong collar": Victoria Stilwell er en mye flinkere trener, og klarer seg aldeles utmerket uten å lære hundene å frykte at halsbånd og mennesker kan finne på å påføre dem smerte, og gjennom det øke risikoen for at hundene kan komme til å føle at de må beskytte seg selv mot mennesker på noe punkt. Owners Taste Their Own Medicine as They Receive Their Dogs' Punishments | It's Me or The Dog - YouTube Edit: Jeg finner forøvrig bare et par av de videoene jeg så der Will Atherton, da som Fenrir, var fornuftig. De videoene er hans private, om Cane Corso-valpen hans, de eldste som ligger på sidens hans nå. Alt annet fra Fenrir er borte, og det viser seg at fyren "har sagt opp". Jeg kjøper ikke bortforklaringene hans, men tipper de i Fenrir hadde en uoverenstemmelse om metoder og akseptable verktøy, for jeg kan ikke erindre å ha sett noen bruk av pigghalsbånd eller liknende, uvitenskapelige og skadelige "quick fix"-metoder brukt under merkenavnet Fenrir. Det var derfor jeg tenkte han visste hva han drev med da jeg så den første videoen med "prong collar", som jeg heller ikke visste at var et j*vla pigghalsbånd. Se en narsissists avskyelige forsøk på å villede publikum og opprettholde ry som en god trener: I'm Not Fenrir CEO Anymore | Will Atherton - YouTube

Det er et godt poeng å være skeptisk til alle som selger noe. Golden rule. Samtidig er jeg allikevel mindre skeptisk til de nevnte enn til helt nye aktører med udokumenterte påstander, fordi jeg (etter å ha skreptisk vurdert det) velger å tro at RC og Eukanuba (mulig Hills og Purina ProPlan m.fl.) ville endret oppskriftene sine om de fikk forskningsresultater som viste at foret ikke var bra. Jeg tror ikke de har bestilt "forskning" for å hvitmale etablerte foroppskrifter som ikke helt fungerte. Det ville vært dårlig butikk. Forskningen de har kjøpt, både internt for kvalitetssikring og utvikling og eksternt for validering, den koster penger åkke som, så at de "har kjøpt resultater" sier ingenting om kvaliteten på forskningen eller resultatene. Å se på hvem som har utført forskningen, og hvordan den er utført gir et mer riktig bilde. Å selge dårlig for ville jo vært svært dårlig business for dem. Å bli anklaget for å ha kjøpt seg falskt gode resultater på dårlig for ville vært en katastrofe som hadde revet markedet rett vekk under føttene på dem. En tung aktør med et ry som seriøs har ikke råd til sånne tabber. ..og sånne tabber blir oppdaget av folk som går forskningsrapportene etter i sømmene, først før publisering gjennom peer review og etter publisering av konkurrenter og skeptikere. ..og om det beste foret hadde vist seg å være kornfritt, eller om kornproduktene de bruker endatil hadde vist seg å være usunt for hunder, så hadde de droppet korn for å beholde posisjonen i markedet. DCM-tilfellene fra de kornfrie vidunderforene som menigheten skrøt opp i skyene (inkludert meg selv) viser at en må være skeptisk til hype av noe nytt hvor den eneste dokumentasjonen er appell til følelser og "sunn fornuft" om at alle hunder bør spise som ulver. Det gjelder sikkert for mange raser, som typiske polarhunder og ørkenhunder, men raser fra mer typiske landbruksområder har sikkert godt av både syrnede melkeprodukter, grønnsaker og korn i dietten. Disse har ikke spist rene kjøttdietter på mange tusen år. M.a.o: Jeg hadde ikke foret en husky eller en grønlandshund på et generelt for fra noen av de nevnte produsentene, jeg hadde råforet med vilt, rein, sau og fisk, og slengt inn noen blåbær. Svin og kylling hadde jeg ikke villet gi den, og jeg hadde styrt unna både søtpoteter, poteter og linser, som er fyllstoff i mange av de kornfrie forene. Jeg tror en ren animalsk diett inneholder nok metionin/carnitin, og at DCM-tilfellene kommer av at fyllstoffene (søtpoteter og linser) fungerer nettopp som fyllstoffer og hindrer hunden i få nok næring fra kjøtt og innmat. En mer typisk gårdshundrase fra mer sydlige strøk vil kanskje ha godt av å få syrnede melkeprodukter, og vil kanskje også tåle kylling og svin bedre. Om den trenger det eller ikke er noe de lærde strides om, men den har ihvertfall en mye høyere toleranse for stivelse og fiber i maten enn en polarhund har. ... Jeg hadde en katt som elsket agurk, en hund som nektet smake på noen av V&H-variantene og en hund som elsket V&H og blånektet smake på vegansk tørrfor, eller noe som helst vegetabilsk, utover pinner. Det er ikke lett.

Det høres veldig feil ut. Veldig, veldig feil. Valper og voksne har svært ulike behov for bl.a. kalsium og proteiner, mtp både vekst og nyrefunksjon, så jeg blir kjempeskeptisk av sånne påstander. Formarkedet er jo helt Texas. Råd spriker i alle retninger. Hunder skulle absolutt ikke ha korn, og mange var svært aggressive motstandere av kornprodukter i hundefor, men så viste det seg at hunder utvikler dilatert kardiomyopati (DCM) av mangel på lysin (eller er det metionin? Jeg forveksler lett hvilken av de to aminosyrene som mangler i henholdsvis korn og belgfrukter) når det ikke er korn i foret. Jeg tror det var metionin, som er råstoffet til syntese av carnitin. Veldig store og tunge raser krever en svært strengt kontrollert kalsium:fosfat:energi ratio gjennom vekstfasen for å ikke utvikle irreversible skjelletskader. Ingen av de kommersielle råforene egner seg til valper og juniorer av svært store og tunge raser, men fordi folk hardnakket hevder det nærmest er dyremishandling å ikke råfore, så velger mange gjøre det i stedet for å gi tørrfor tilpasset rasens behov i ulike vekstfaser. Det er ikke enkelt, og det er mye misinformasjon og sterke meninger uten noe vitenskapelig fundament der ute. Royal Canine og Eukanuba er produsentene med mest forskning under beltet. For fra dem skulle derfor være the safest bet, men å fore med noe fra dem er banning i kirka, uvisst av hvilke grunner. Det kan være sleske markedsføringsmetoder fra andre produsenter som har gitt sånne meninger uberettiget fotfeste i hundemiljøene. Det kan også være naturromantikken i å skulle urfore hunder som ulver. Ingen tar i betraktning at hunder i stor grad har spist avføring og søppel gjennom de ti tusen årene de ved menneskets side har utviklet seg fra ulver til hunder. Ingen råforer hunder med avføring, selv om det er tradisjonsrik kost for dem. Acana og Orijen, som var all the hype for noen år siden, de er nå på verstinglistene over kornfrie formerker som ser ut til å være årsaken til at hunder har utviklet DCM uten å være genetisk disponerte for det, og forverret tilstanden hos genetisk disponerte hunder. Det er ikke lett.

Kan det være hun kjeder seg eller at noe i miljøet stresser henne? Trøstespising eller comfort eating? Jeg tenker at du kaster bort treningsmuligheter ved å fore henne fra skål fire ganger om dagen. Å gi henne noe av maten fra en kong (oppbløtt tørrfor stappes i kongen), så hun bruker litt tid på måltidet, og har noe å holde på mens du gjør noe annet enn å vie henne oppmerksomhet, kan hjelpe. ..og så gi henne resten av maten som treningsgodis, for øyekontakt, innkalling, gjenkjenne navnet sitt, å tisse og bæsje ute, håndtering av poter, ører, lepper og tenner, holde i halsbåndet, ... alt som kan være problematisk om en voksen hund ikke digger, det bør belønnes rikelig i en valp. Se Ian Dunbar (Dunbar Academy) sine videoer om valpetrening på YouTube for tips til hvordan du forer valpen bedre enn fra skål.

Med forbehold om at jeg ikke har sett alt alle har lagt ut, så er det jeg har sett i tråd med vitenskapelig konsensus om hvordan en best trener hund Will Atherton (Edit: Det kom meg for øret at noen her ikke liker Will Atherton. Han bruker retrieverbånd (slip lead) og såkallt prong collar i noen tilfeller, og mange er sterkt kritiske til det. Selv er jeg usikker på hva jeg mener om akkurat den saken. Jeg hadde ikke sett noen av båndtreningsvideoene hans før (fordi jeg ikke har hatt behov), og måtte se gjennom noen for å se hva som kritikken dreide seg om. En video viser en diger og sterk mastiff som drar eieren ut i trafikkert veibane, og er mer genetisk disponert for å kunne gjøre aggressive utfall i fullt alvor enn f.eks. en retriever, så den kan ikke under noen omstendighet trekke igjen etter at han er ferdig med å trene den og overlater den til eieren alene. Er det ikke bedre at han som har erfaring og kunnskap, god timing, godt kroppspråk og forstår hva han driver med bruker det båndet riktig, svært skånsomt og i begrenset tid, enn at eieren, som feilet i å lære hunden gå pent i utgangspunktet prøver gjøre det selv i desperasjon? Han bruker jo sele på hunder under gå pent trening også, der det ikke er like kritisk med suksessraten etter endt trening med ham. Jeg synes han generelt vurderer godt, og jobber etter gode etiske prinsipper. Han appellerer til folk som ville kløpet ører og ristet hunden fra nakkeskinnet om sånne som han ikke hadde vært der. Min personlige mening. Han kunne vært tydeligere på DON'T TRY THIS COLLAR AT HOME, men folk bruker det i stor skala allerede uansett. Han demonstrerer en mindre fæl bruk av et verktøy som ikke hadde vært på markedet om alle hundeeiere hadde vært kunnskapsrike og trent valpene riktig og nok fra starten.) Edit 3: Haha, haff! Sorry! Unnskyld! Jeg så et par videoer til om reaktivitet, hvor han rykker i halsbånd. Not cool. Det jeg har sett av ham tidligere var bra, men det der er helt uakseptabelt, spesielt fra en som er utdannet adferdskonsulent. Han påstår han rykker skånsomt, men de "korrigeringene" der skader relasjonen mellom fører og hund. Om jeg skal komme med et bedre forslag til "quick fix", så er det mer skånsomt for relasjonen å ytre et smertehyl slik en valp gjør når den blir bitt for hardt av et kullsøsken. En normal hund vil ikke påføre menneskevennen sin smerte, så om mennesket hyler hver gang båndet strammer for mye så vil den prøve å unngå det. Det kan forsøkes med hunder som bare ikke fatter den mer utbredte suksessoppskriften som går på å stoppe og bytte retning. Jeg hadde en som tok de retningsskiftene som en morsom lek, og heller ikke forstod noe av at vi ikke kom oss noen vei med stramt bånd. ..over flere måneder. Vi gikk bare rykk og napp-turer uten noen fremgang. Å hyle av smerte fungerte. Jeg lar linken stå som eksempel på en kanal en må se med et svært kritisk blikk, og ikke bare ta alt for god fisk. Kanskje den kan egne seg for allerede kunnskapsrike, som har nok kunnskap og erfaring til å klare skille uakseptable gufs fra fortiden fra gode råd basert på nyere viten.) Stonnie Dennis McCann Victoria Stilwell's It's me or the dog er en trygg kilde til og gode råd og tips. Dunbar Academy like så Edit: @supreo, Pam's Dog Academy klikkertrener også. Edit 2: ..litt. Det var veldig vanskelig å finne de spillelistene jeg leste om i den positive omtalen av kanalen.

Jeg skjente på en valp da hun tisset inne etter at jeg trodde hun hadde forstått at tissing skulle skje ute. Et brutalt og høyrøstet: "NEI!!" fra et dritskummelt sinnaansikt. Resultatet: Hun begynte å gjemme seg for å tisse inne sånn at jeg ikke så det. Kontoret mitt var et favorittsted, for der var det ingen steder hun kunne ligge, så det var liksom utendørs nok for henne. Parketten ble ødelagt. Lærdom: Senk forventningene til hvor fort det skal gå å lære å få viljestyrt kontroll av lukkemuskulaturen. Følg med valpen hele tiden. Valper trenger tisse hver gang de våkner og alltid etter lek, eller om en har drøyd det for lenge, helt plutselig under lek. Å passe på at valpen ikke får muligheten til å tisse inne i det hele tatt, ved å følge med hele tiden og ta den med ut ofte nok er den beste løsningen, men ihvertfall ikke skrem den om en er uoppmerksom og uhellet allikevel skulle skje. Bare løft opp uten drama eller ubehag, og bær ut, hvorpå den roses og får godis om den fortsatt tisser, fordi den har allerede glemt at den begynte inne. Dårlig innarbeidede toalettvaner er ALLTID det ansvarlige menneskets skyld. Neste hunden skjente jeg aldri på - not even once - ingen hevet stemme, ingen sinte ansiktsuttrykk, ingen sammentrukne øyebryn eller noe. Det holdt å bare se skuffet ut, eller verbalisere et helt nøytralt nei, i et helt normalt stemmeleie, fra et ikke-smilende ansikt for å avbryte henne om hun gjorde noe jeg ikke likte, og det hadde langt bedre effekt enn å uttrykke noen form for sinne og fremstå som truende. Hun hadde et par uhell da hun var rundt 6 mnd, men jeg tror det var de eneste, og det var fordi jeg feilberegnet hennes evne/vilje til å holde på urinen og forståelse av hvor viktig det var for meg å få tissingen ute, men hun gjemte seg ihvertfall aldri bort for å tisse i skjul for en skummel tyrann som plutselig kunne ta bolig i kroppen til muttern hvis hun så henne tisse. Hun som aldri opplevde å bli skremt og truet av primær omsorgsperson, hun hadde bare de to uhellene som jeg kan komme på, i kontrast til den notoriske inkognitomodus teppetisseren som var redd for skjennepreken. Hun som fikk den oppgraderte og mye triveligere versjonen av matmor forstod det hun trengte forstå av å ikke få foreventet ros og belønning for å tisse inne, og kunne tydelig se på meg at jeg ikke ble glad, så hun gjorde det ikke igjen. 100% positivt, 100x mer effektivt.

Ja, jeg glemte påpeke den biten hvor det ikke roer hunden. Jeg tenkte mer på at det kan være greit å lære for å hindre hunden i å løpe mellom beina på en når det ikke passer. "Teppe" er hva jeg bruker når jeg mener "Gå litt ut av veien, legg deg ned i hva enn slags posisjoner du føler for og slapp av". Det teppet kan flyttes rundt etter behov og behag, og kan tas med over alt, så jeg foretrekker det over "gå på plassen din". Jeg er liker å gjøre ting vanskelig, så lærer det inn med klikker ? før jeg går over til gode tyggesaker som varer en stund. Å gi godbiter i starten er noe som ikke roer, men girer hunden, fordi det er trening. Det kan jo komme lek og alt mulig rart når det kommer godbiter. Å bare starte med tyggesaker er sikkert en bedre måte å gjøre det på når målet er ro. Det jeg har slitt litt med er at hunden instinktivt vil ta med seg store og verdifulle tyggesaker til et mer privat sted. (Småting som tørrfisk, tørket oksepenis og avsagde margbein nyter den gjerne på stedet.) Plasseringen av teppet er da av mindre viktighet enn hundens bange anelser om at den kan bli fratatt det digre lårbeinet uten å få noe mer verdifullt i bytte. Den sitter jo allerede med jackpotten, og har en tendens til å ville reise seg og gjemme seg bort med det samme hvor jeg har plassert teppet når den får noe stort og godt. Jeg krever ikke at selv en voksen hund på min kommando skal ligge lenge alene uten å ha noe å tygge på. Noen har mer lopper i blodet enn andre, og kan oppleve det direkte ubehagelig å ligge rolig på et sted og slappe av.

Jeg ville forsøkt Dunbar-metoden. Stapp en kong med snacks, eller kjøp deilige margbein, bind det fast med en snor inne i buret, slik at den rekker ut av buret, men ikke går an å ta med til et annet sted. Frist hunden ved å la den snuse på godsaken, men istedet for å bare gi, legg den i buret og lukk døren, for å bygge opp hundens lyst til å gå inn dit når du åpner døra igjen. Gjenta dette om og om igjen. ..altså ved mange anledninger, ikke flere repetisjoner med døra hver gang. Etterhvert vil hunden gladelig gå inn for å gnage bein eller spise fra kong i ro og mak. (Edit: ..med burdøra åpen, selvsagt. Derfor binde tyggesaken fast inni buret.) Dere kan også trene progressivt mot lange sitter og dekker, etterhvert med fører ute av syne. Bare ikke strekk tiden for langt for fort, for da feiler hunden og det tar mye lenger tid å komme til mål. Sitt bare få sekunder i starten. Strekk gradvis til flere og flere sekunder. Fortsett med å bare begynne å ta et skritt bakover, uten å fullføre, og belønn umiddelbart for at hunden ikke følger de første gangene. Beveg deg gradvis lenger unna. Første gangen du forsvinner ut av syne, la det også bare være et lite blunk. Hunden skal lykkes hver gang. Om du føler du går for sakte frem og legger lista for lavt, så har du riktig progresjon. Ikke tren for lenge av gangen, for da går en rastløs unghund lei. Pass på at belønningene også er lønnsomme nok. Én godbit per riktig repetisjon holder ikke i lengden. Ros og gi flere godbiter etter hverandre. Lek og gi masse ros. Belønn med å gå ut en tur sammen når en vellykket økt er over. Bygg opp hundens motivasjon gjennom å la den føle mestring i hvert eneste trinn og gi tydelig uttrykk for hvor høyt du verdsetter at han er så utrolig flink. Set up for success, not failure. Da har du en ro-metode til kort, akutt bruk, når hunden ikke kan være i veien, og en ro-metode til litt lenger og mer selvstendig avslapping. Jeg synes det er for mye å forvente at en ung hund skal finne roen uten å ha noe å gnage på. Å naturlig bare legge seg ned og slappe av, uten å ha noe å gjøre, det skjer ikke før i 2,5-3-årsalderen om du har en aktiv rase.

Hva er de verste tabbene du har gjort med en hund? Hva, hvor, når, hvorfor, og hvordan ville du gjort det annerledes nå om du fikk sjansen til å møte situasjonen på nytt? ... Min største tabbe var å overreagere da en løs tispe kom løpende i høy fart, og glefset den 4-5 mnd gamle valpen min over hodet. Etter en kjapp fysisk sjekk av den vettskremte valpen, som satt helt stiv av skrekk, så vendte jeg oppmerksomheten mot eieren og rev kjeft på henne, i en tone og med et volum preget av det jeg følte i det øyeblikket. Eieren reagerte med å kjefte tilbake, og der ble vi stående. Da jeg omsider, etter altfor lang tid vendte oppmerksomheten tilbake mot valpen igjen, så hadde han ikke rørt seg en millimeter, men satt i nøyaktig samme stilling, skjelvende, med ørene klistret til hodet og masse hvitøye. Den hunden ble aldri trygg rundt andre hunder igjen, og han stolte heller aldri på at jeg ville beskytte ham, så han tok ansvar for sin egen sikkerhet, og prøvde forhindre nye angrep ved å legge seg i sela og brøle så aggressivt og fryktinngytende han klarte til hver eneste hund vi møtte, etter "angrep er det beste forsvar"-prinsippet. Hadde jeg kunnet møte situasjonen om igjen, så ville jeg ignorert tispa og eieren etter beste evne, fått meg selv i godt humør og kommunisert til valpen at dette ikke var noen biggie. "Kom, så leker vi og spiser litt godis," hadde vært en bedre reaksjon. Det tok meg år å få ham til å føle seg trygg rundt andre hunder igjen etter den tabben der og det hele gikk rett ned vasken da en pubertal golden "angrep" bakfra og gav ham et utfordrende knurrebjeff. Han skalv og stresset i mange minutter etterpå, jeg fjernet oss fra situasjonen, og neste gang vi kom tilbake til stedet ble det enda verre. Han begynte å skjelve og stresse rundt, kjeftet vilkårlig på gjerdet og trærne, og var så opprørt som jeg aldri har sett en hund før. Komplett, panisk angstanfall. Han skalv som om han stod fanget i en akutt, livstruende situasjon. Tabben min da var å uttrykke empati og bekrefte hans følelser med et sorry "Staaaaakkar deg, lille vennen, dette var skikkelig skummelt ja, det synes jo jeg tydeligvis også!", og så forlate stedet med ham, i stedet for å løse det der og da, ved å tvinge meg selv til å smile, løsne kroppsspråket mitt og være trygg og nonchalant glad, prøve smitte hunden med det, invitere til litt lek, og ikke forlate stedet før han lekte, ville tok godbiter og følte seg trygg der igjen. Å gjøre noe skikkelig feil, for så å lære hva som er rett etterpå, det er den mest effektive måten å lære — og for alltid huske det en har lært, men det hadde vært sabla greit å kunne lære av andre sine feil også, så en slipper gjøre alle selv. Fyr løs!

Kikopup klikkertrener. Hun er ikke den mest karismatiske på YouTube, men hun er flink. Fin kanal både for mindre erfarne, og som en god oppfriskning til mer erfarne som skaffer ny valp etter å ha hatt voksen hund lenge: "Hvordan var det nå vi påbegynte innlæringen av dette her med forrige?" Selv fikk jeg litt sjokk da jeg ble påminnet hvor lav terskel og høy belønningsfrekvens vi hadde i starten. Hadde jeg ikke frisket opp litt, så hadde jeg slitt pga høye forventninger til hvor fort hunden skal forstå, og ikke forstått hva jeg gjorde feil.

Har nettopp brukt en hel arbeidsuke på å legge opp program tiltenkt en grå elghund på fôr fra familiemedlemmer, til Morgenstemning og Fairytale av Rybak, og så går det opp for meg at psyche troll fra den psykedeliske legaliseringsbevegelsen stjeler planene mine og planter dem i hodet på en annen freestyle-utøver, som indre bilder, og prøver få denne utøveren til å tro at "visjonene" er dennes egne. Jeg har brukt en shitload med tid på å kreere det programmet der! Jeg planlegger bruke 4 år på å lære det inn. ..og så skal jeg møtes med at noen andre stjeler det på bakgrunn av indre visjoner fra psykedelikere som prøver drive meg til selvmord?! Jeg hater psychoer, og spesielt de grønne psykedelikerne som gjør alt de kan for å ødelegge meg. Fy ****. Det er akkurat nå. It ain't all love.

Jeg ville valgt noe annet. Acana er et av de forene som er mistenkt som årsak til DCM (digert kardiomyopati) i hunder som ikke er genetisk disponert for det. Vær også veldig forsiktig med fôr for mindre raser. En leonberger skal vel helst har fôr for gigantvalp, for å hindre at den vokser for fort. Blir den ikke over 45 kg som voksen? Har du tilgang til Royal Canine Giant Puppy, så ville jeg prøvd det. Hunden kan få alvorlige og irreversible skjelettdeformasjoner om den får feil ratio av kalsium og fosfor mot energi og proteiner. Google «giant puppy growth calcium phosphate skeleton OCD hip dysplasia». Google gjerne «grain free DCM» også. RC Giant Puppy og Junior kan bestilles på nett, også som abonnement, så tilgang skulle ikke være et problem. Det er det eneste foret for gigantvalper jeg vet om. Forene for store raser er ment for hunder med voksenvekt inntil 45 kg, og har ikke like optimal ratio av kalsium og fosfat/energi for valper som vokser fortere og blir større. Fôr for små og mellomstore må du styre langt unna i vekstperioden. Som ferdig utvokst er det mindre farlig hva du gir den, men i vekstperioden kan man påføre dem livsvarige skader med feil type for.

Jeg har hatt tre tisper og to hanner, og synes tispenes løpetid veid opp mot hannhundenes kroniske snusing, markeringer og ignorering av mine meninger på tur, fordi de alltid er på tispejakt utendørs, utslukker hverandre. Det er fordeler og ulemper med begge kjønn. Mine tisper blødde sparsomt og holdt seg selv rene, så slapp prakkes med truser. Et pledd i sofaen var tilstrekkelig.

Jeg vet ikke. Unnfangelsen var ikke en del av drømmen, heldigvis ? Tror jeg har svingt innom Finn for siste gang. Ta vare på egen mentale helse og sånn.