Maskot

Da får man vel bare sette av penger til det. Huff, jeg ville kanskje vurdere spørre om pris først om hunden var litt oppi åra, og så evt ringe en jeger istedet. Man ble en litt mer kynisk **** av å ha vokst opp i hestemiljø hvor dyrene var varer for kjøp og salg og verdien av dem ble satt ut fra hva de presterte. ..men på ramme alvor, liksom. Å betale ~ 100 000 kr for å redde en litt tilårskommen hund tror jeg kunne påvirket forholdet til den i litt negativ retning, og jeg ville kanskje automatisk ha fått litt høyere forventninger til en good boy etter en sånn utgift på en ung hund også. ? Huff, sånt skjer jo, og det er veldig fint at det finnes noen som kan stille opp med hjelp, samme hva det koster.

Ja, det er de. Det hadde ikke vært aktuelt ellers. ... Noe jeg kom til å tenke på: hva pokker gjør man om en stor og tung hund skader seg ute i terrenget? Kan man ringe Norsk Folkehjelp og få noen til å komme med båre? Må man bestille helikopter? Finnes det forsikringer som dekker noe sånt?

Med «som» fyrverkeri mener jeg smell og lukt. Selve nyttårsaften får ikke jeg trent på (jeg skal ikke ha vintervalp), men man kan miljøtrene til å generelt tåle kaos og ståk. «Klovner» og liknende raringer kommer min til å møte mange av om vi skal konkurrere i freestyle. Derfor viktig for meg at det ikke kommer som noen overraskelse på første stevne. Å miljøtrene en gårdshund til bygater er selvsagt bare bortkastet tid Hva angår å stole på at lite miljøtrente hunder skal takle «nytt og ukjent» helt fint, så har ikke jeg masse tillit til at sånt går av seg selv for alle hunder, derfor bedre føre var. Oppdaget at min første var nazist da han møtte første mørke afrikaner etter å ha passert to år. Det klikket fullstendig for ham. Samme da vi møtte en dame i rullestol. De raringene der hadde ingenting på planeten hans å gjøre, for å si det litt forsiktig. Gud, så pinlig det var ? Ellers var jeg veldig fornøyd med forrige hund som var grundig miljøtrent og sosialisert etter alle kunstens regler. Hun var fullstendig uanfektet da jeg tok henne med til studentfestival ved semesterstart. Ungdom i alle grader av beruselse ståket og ravet tett rundt henne i uforutsigbare frekvenser og mønstre. Det ble pekt, de hvinte, hylte og lo, og mange overfallshilste. Hun bare koste seg med all oppmerksomheten samtidig som hun fint klarte følge med på meg og ta alle oppdrag jeg ga henne, inkludert avstandskommandoer. Hadde jeg utsatt den første for det der hadde han fått panikk og bitt.

Nei, jeg bor på Sørlandet. Kjenner til gode treningsmiljøet med erfarne og kunnskapsrike folk både her og dit jeg kanskje flytter før jeg får valpen, litt avhengig av jobbsituasjon. Jeg tror egentlig ting vil komme til å gå helt fint om jeg bare holder meg til oppskriftene i sosialisering og trening. Hvordan i all verden klarer ellers oppdrettere av de mest alvorlige rasene komme seg gjennom utstillinger og konkurranser, liksom? Den første egne hunden min, som jeg hadde store problemer med, han var den sky og tilbaketrukne valpen som satt i bakgrunnen og så skeptisk ut, bak de andre valpene på alle bildene. Han var blanding av BC og JRT av alle mulige kombinasjoner, vokste opp på en gård hvor han var den siste som var igjen da jeg hentet ham ved ca 17 ukers alder. Moren hans, som han hadde vokst forbi, var så lei at hun bare glefset og snerret mot ham, og han bar litt preg av hennes brutale avvisninger også. Han var såret, engstelig, alene, ikke opplevd noe som liknet det bymiljøet han kom til, i tillegg til å være den blandingen. I det hele tatt: hvor mange flere feil kan man starte med i utgangspunktet for et hundehold? Legg på en naiv førstegangseier som forventet noe ala de veloppdragne familiehundene jeg var vokst opp med, og katastrofen er et faktum. Jeg lærte veldig mye av det da. Always look on the bright side of life

Det ser ut til å være en utbredt misforståelse at begrepet «sosialisering» blir tolket til å omhandle hundens hilsning i bånd og frilek med andre hunder gjennom alle faser av livet. Er det bare jeg som hører folk bruke ordet på den måten? Tenker derfor det trengs en tråd om hva sosialisering egentlig er på dette på forumet, så vi ikke snakker forbi hverandre når ordet er i bruk. For meg er «sosialisering» de opplevelsene oppdretter og jeg gir/utsetter valpen for mens den ennå er open minded og utadvendt, før skepsis til nytt og ukjent i omverdenen melder seg. Er den ikke vant til all håndtering, kaos og bråk som skudd og fyrverkeri, uteliv i bygatene, utstilling, 17. mai, russetreff, kollektivtransport i rushtiden og klovner, så vil ikke den jevne familiehund takle sånt uten stress om man introduserer det etter 16 ukers alder. Videre synes jeg valpen bør møte (hyggelige!) fulle folk, psykisk utviklingshemmede, store hunder, små hunder, rare hunder i alle farger og former, hunderaser med avvikende kroppsspråk, katter, hester, syklister eller skiløpere (man får ofte bare en) i den perioden, så får man mindre problemadferd i møte med ting og tang, folk og fe og alskens situasjoner senere. ..og får den aldri hilse på andre hunder i bånd som valp, så har den heller ingen forventninger som kan utvikle seg til problemadferd når den blir voksen. Hva legger du i sosialisering? Hvorfor blir begrepet brukt om hilsning i bånd på tur eller å slippe voksne hunder i en hundepark?

Noe av det som bekymrer meg er om jeg kan overse eller feiltolke, og derfor håndtere feil, om valp og unghund viser adferd som bør tas tak i og jobbes med. Jeg har ingen erfaring med alvorstunge voktere. Vi hadde en schäfer som familiehund og hun var veldig skeptisk til fremmede, men hun ignorerte alle som ikke virket direkte truende. Duty call for henne var «inntrengere» på eiendommen og i huset. Forbipasserende uten fokus mot oss gikk helt fint. Synes egentlig hun var veldig fin som bare knurret og flekket tenner som første advarsel. Ingen brøling om det virket. Jeg har ingen anelse om det falt henne naturlig eller om «hold kjeft!» hadde blitt banket inn i henne. Oppdragelse på 80-tallet var jo ikke bare koselig for hundene. Lydig betød som regel «H*n fått så mye juling nå at h*n ikke tør gjøre annet enn det h*n blir bedt om.» Russerne kan være ganske forskjellige av natur, som en ser fra den YouTube spillelisten fra en BRT-spesial. En av dem vil ikke gå på figuranten når den blir sendt ut i bitearbeidet, men slår til når figuranten truer matmor (liker den mentaliteten), og en forlot post da den ble truet av figuranten under vokting av gjenstand. Andre nektet slippe figuranten etter utsendingen og viste et veldig alvor (det var ikke antydning til lek) da de skulle vokte gjenstand. Tror de hadde fått problemer i treningen med den ene hunden dersom momentet skulle utføres som i ringsport, uten å ha hunden i bånd. Spriket på russiske russere er altså veldig stort. Basic sosialiseringsteori kan jeg, men er allikevel litt bekymret for en «call of duty» i pubertetsfase to. Samtidig er jeg ikke bekymret. Ser jo at riktig sosialiserte (i perioden fra valpekassa til 16 uker) hunder av vokterraser, som er oppdratt av erfarne, trivelige og empatiske eiere — som ser hunden og connecter godt med den, og ikke behandler den som en statusgjenstand — er trygge og høflige hunder som voksne. Stemmer inntrykket mitt, eller kan vokterraser bli fortvilende utrivelige selv med riktig sosialisering (fra henting til 16 uker), godt vedlikehold av sosialiseringen (16 uker til 4 år and beyond), og championat-målrettet mengde med lydighetstrening, samhandling og aktivisering?

Forskjellen er at elefanten blir brukt til å tjene penger, mens denne hunden redder liv. Dette er en profesjonell ruinhund, treneren er tjenestemann. Jeg la til den parentesen fordi debatten raste på nett etter at videoen gikk viralt. Mange som ikke hadde tenkt over hva en ruinhund må være i stand til før de skrek dyremishandling og ville ha føreren lynsjet. En kan jo ikke bare sende den inn i kollapsede høyhusruiner uten forberedelser. Det er livsfarlig for den uansett, men tryggere med riktig trening. Alternativet til å bruke ruinhunder er å ikke få reddet folk ut.

..og beklager om jeg fremstår som krass mot deg, @Annonym. Om kommentaren min har et emosjonelt preg over seg, så er det fordi jeg er sjokkert og sint på oppdretter som har solgt deg en sånn hund uten å forklare deg hva den trenger, og uten å følge dere opp. Noe om å ikke være sitt ansvar bevisst og sånt. Du er uskyldig i den saken. Veldig lett å få innrykk av at malinoiser er kjempefine og lydige hunder om en bare har sett veltrente eksemplarer og aldri før vært ansvarlig for en selv. Oppdretters ansvar å sørge for at nødvendig kunnskap er på plass og forholdene ligger til rette.

Ikke vært på kurs «eller noe»? Hvis dette «ikke noe» inkluderer at dere ikke trener noen form for lydighet, nesearbeid, eller annen hundesportsgren hver eneste dag, flere ganger om dagen, i tillegg til mosjon, så er svaret at hunden din er veldig understimulert og dere bør snarest finne veien til nærmeste brukshundklubb, ikke bare for å gå kurs, men for å delta i organisert trening. ..og de som solgte deg hunden uten å forsikre seg om det skulle hatt en kraftig spark i fua. Det er egentlig et lite mirakel at hundeholdet har gått fint til nå om dere ikke driver med sport eller utdanning, men nå har han kommet i trassalder, og kjønnsmodningen er i gang, så du kan bare glemme at dette vil gå seg til med noen enkle grep og en quick fix fra råd herfra. Du har en av de aller heiteste rasene som er å oppdrive. De neste to årene kan du stryke alle fritidsaktiviteter som ikke omhandler hunden om du ikke vil ende med å omplassere eller avlive. Dette er hva rasen din har potensiale til hvis du jobber med den. ... Så velkommen til hundesportsverdenen. Du kommer til å elske det ? (Hunden trener til søk i ruiner etter jordskjelv, terrorangrep o.l. Det er Ikke meningsløst dyreplageri, i motsetning til å selge en malinois som «turkompis».)

Edit: oppdretter allerede nevnt. Dette er noe oppdretter vil vite om, og helt sikkert også vil prøve hjelpe deg med.

Veldig godt illustrert av de to søskenene der at det er helt Texas hvordan tilfeldige blandingscocktailer slår ut i et kull. Underbittet kan skyldes recessive gener som har ligget latent i flere generasjoner, pga av en tippoldefar som var 25% bulldog. Hva gemytt angår: Den ene hunden er frempå og selvsikker, mens den andre er mer engstelig. Igjen: det kan skyldes recessive gener som plutselig kommer til uttrykk, eller f.eks. at en overkrysning i meiosen kombinerer koblede gener på nye måter, fra forskjellige raser. Mulighetene er tallrike, så foreldre og besteforeldre med godt gemytt betyr ikke på noen måte at man er sikret avkom med godt gemytt. Det er langt mer komplisert enn som så. Nøyaktig hvor mange ulike gener som styrer utviklingen av sentralnervesystemet, det endokrine systemet og samspillet mellom disse vet ingen ennå. (..så det er noen!) — og om man trenger google noen av disse ordene er man ikke klar for å begi seg ut på blandingsavl. Tommelfingerregel, uansett rase eller ei: ikke parre tispa før de som vil ha, og er skikket til å ha valpene har satt seg på venteliste.

Vær tålmodig med kindereggmetoden. Jeg brukte 6 mnd(!) på å få en ung hund til å slutte gjete alt i bevegelse. Det er bare i teorien det er lett å alltid markere for at det kommer belønning før hunden påbegynner problemadferden. I praksis endte jeg frustrerende ofte med å rekke se objektene den ville komme til å gjete før hunden gjorde det, og gikk på tå hev klar til å markere akkurat idet hunden fant objektet med blikket, men med turbohund hvor tidels sekunder gjorde en forskjell, så markerte jeg mange ganger akkurat i det den kastet seg frem for å gjete i stedet ? ..men det ble et veldig fint resultat til slutt, da. Bare aldri gi opp.

Spør du meg så er den eneste rotreningen jeg synes du bør gjøre: sitt, dekk og å ligge på plassen sin. Til det siste bruker jeg «teppe», for det kan jeg ta med og legge hvor jeg vil når det trengs. Prinsippet er det samme for alle tre. Usagt i alle tre kommandoer for den voksne hunden er «..og bli sittende/liggende/værende til du får kontrabeskjed». Ikke lag en egen kommando for å «bli», det er overflødig. Man starter med å belønne posisjonen og uttrykke den verbale kommandoen man vil bruke mens valpen inntar posisjon. Ikke etter den har gjort det, og ihvertfall ikke før den har påbegynt innta posisjon, men i bevegelsen, når du er helt sikker på at bevegelsen vil fullføres med posisjonen. Ordet skal for valpen forbindes med handlingen ‘innta posisjon’. Ikke bruk den verbale kommandoen for å få valpen til å sette seg/dekke/gå til teppet før du er sikker på at den har forstått sammenhengen mellom ordet, posisjonen og lønnsomheten, og vil utføre. Bruker du ordet uten at valpen følger opp vanner du det ut til en meningsløs lyd. Deretter begynner man å strekke tiden det tar før markør for «du har gjort riktig» og belønningen kommer. Ikke gå for fort frem. Man får et sikrere resultat ved å skynde seg veldig langsomt. Valpen skal oppleve mestring og lønnsomhet hele veien, og hvis den blir utålmodig og bryter før den har fått betalt så har du feilet. Den opplever det som ulønnsomt å ha gjort som du ba om, den ser deg bli skuffet og den mister motivasjonen, så vær forsiktig når du begynner tøye tiden til belønning. Begynn i neste trinn å bevege deg unna mens hunden er i posisjon. Start veldig, veldig smått, og øk avstand og tid veldig gradvis. Hvor lang tid denne treningen vil ta kommer helt an på hunden. Noen hunder tar dette kjempefort, og går til teppet på verbal kommando og ligger der med fører ute av syne i 30 sek etter 3x5 minutter trening, mens andre hunder trenger 3x5 minutter hver eneste dag i en hel uke bare for å forstå sammenhengen mellom posisjonen og ordet «sitt». De er veldig forskjellige, men de trenger alle oppleve mestring og lønnsomhet om man skal lykkes. Når «teppe» er lært er det et utmerket sted å servere tyggesaker. Ikke gi for tidlig i trening, for det blir dårlig stemning når du og hunden blir uenige om muligheten for å ta med seg belønningen og gå et annet sted med den. Hunden må ha skjønt at teppet er det aller mest lønnsomme stedet den kan befinne seg på på fritiden, når dere ikke jobber sammen. Teppet er til eksempel stedet hvor det serveres godis mens menneskene spiser. Det er en treningsession som er veldig lett å huske og rutinemessig gjennomføre i hverdagen. Alle andre steder enn teppet blir valpen ignorert mens folk spiser, mens på teppet «hagler» alskens overraskende godis i totalt uforutsigbar frekvens. Ellers ville jeg utnyttet valpens energi og kontaktsøkende til det fulle i trening og bonding. Det er jo ikke en dukke eller teddybjørn, men en bebis som tar skade av å bli sosialt avvist av sin primære omsorgsperson.

Det foreløpig siste kullet som har gått MH (de har et kull coming up) spriker en del. Noen er henholdsvis totalt uberørte og veldig interesserte der de skal hele veien gjennom, men flere av dem hadde 3’er på redsel i overraskelsesmomentet. Jeg tenker at 1’ere på sånt må man faktisk miljøtrene inn. Ingen normalt sammenskrudd hund vil vel fra naturens side fullstendig overse plutselige overraskelser og skarpe lyder uten å være blind og døv. En «gjør unnamanøver uten å snu seg bort» på noen av hundene virker ikke som noen krise for meg så lenge hunden ikke viser noen tegn til aggresjon eller ekte engstelse, bare skvetter og ikke er påvirket av redsel men scorer fint på nysgjerrighet og mot sekundet etter? Kullet har i snitt mer lekelyst enn de fra det første, men det spriker fra 4’ere til 1’ere. Usikker på om det er miljø eller gener som ligger til grunn for det. Hunder på den alderen er uunngåelig formet av miljø. I tillegg er dette som du påpeker en rase som skal være reservert ovenfor fremmede, så at de ikke viser interesse i den settingen er ønskelig genetikk. De eneste som vet i hvilken grad karaktertrekk er genetiske eller innlærte er oppdretterne, som observerte valpene over tid før de var miljøpåvirket. Valpetester burde kanskje gjøres offisielle, selv om de også er øyeblikksbilder. Jeg er helt enig i at byttedrift og kamplyst er lettere å trene og gir raskere resultater, men så vil jeg også ha en trygg og stødig hund jeg kan senke skuldrene med i hverdagen. Det har høyere prioritet, da livet består av mye hverdag, og jeg synes ikke knall konkurransehund er verdt det om det følger med mye som stresser meg i hverdagen. En som vil fly etter alt som rører på seg er et tveegget sverd. Det er helt fantastisk å se en velutdannet malinois i arbeid, og den typen hund er en fryd å trene, men jeg hadde ikke orket leve med en om det ikke var jobben min. Har blitt såpass bedagelig med alderen at et sånt energinivå hele dagen ligger et godt stykke utenfor komfortsonen. Om jeg må velge, så vil jeg heller frustreres av en seig siruphund enn av en med turbometabolisme og mental hyperaktivitet. Den perfekte hund finnes ikke. En får ikke både høyt driv på trening og laid back og nonchalant i hverdagen rett ut fra valpekassen, en må jo jobbe hardt for det uansett.

Grunnen til at jeg nevner miniatyr bullterrierene spesielt er fordi den rasen trenger livreddende hjelp. Var i kontakt med flere oppdrettere før jeg kjøpte min første hund (som ble noe annet). Fra den erfaringen tror jeg det kan fort hende du finner minst en oppdretter med MH på alle hundene og helseattester på alt, som gladelig stiller med hannhund om h*n får følge litt med på valpene. Rasen som helhet trenger desperat nye gener, men de har bare «fått lov til» å krysse inn en standard bullterrier noen få ganger. Det finnes selvsagt friske hunder, og jeg ville ikke blitt forundret om du fikk en parring av en meget seriøs oppdretter i Sverige, om hun fortsatt holder på. Nevner ingen navn.

Hvis han blir sånn noen ganger på hjemveien tenker jeg i retning av at han kanskje ikke vil hjem? At han synes det er kjedelig hjemme? Gjør dere noe sammen hjemme, utover mat og kos?

Umiddelbart så tenker jeg nei til den blandingen, fordi den ene tibben jeg har kjent var sur og gretten, jeg har liknende fordommer mot shih tzu, og det er jo opplest og vedtatt at alle chi’er er engstelige. Synes det virker som en veldig dårlig ide å krysse noe jeg selv mener er så grettent og engstelig med staff, som er kjent for å ha samkjønnsaggressjon, men jeg skal prøve være litt open minded allikevel. Kjenner du eierne til hannen du parret med og kan få info om foreldrene og besteforeldrene hans? Hva med foreldrene og besteforeldrene til moren hans? Hannhunden har bare arvet to alleler av hvert gen, men hvilke alleler som kommer fra hvem og hva som er dominant og recessivt er umulig å finne ut av. Det finnes gode og dårlige utgaver av alle de rasene, så det er litt av et sjansespill. Hva som helst kan komme ut av det der. Du vil ikke vurdere å blande med noe mer forutsigbart? Hva med en frisk miniatyr bulllterrier, om du finner en?

Fordi russeren er kewlere på håret? ? ..men helt seriøst, jeg har vurdert dette nøye, og konklusjonen min er at jeg sikkert kommer til å være litt misfornøyd med en riesen fordi den «bare» er andrevalget, hvilket er et såkalt greit resultat gitt antallet raser som finnes å velge i. Ingenting imot dem, og om noen hadde slengt en i fanget på meg hadde jeg ikke sagt nei, men jeg er forelsket i russerne ? De fremstår som mer goofy fluffballs enn riesen, som fremstår som ganske stram og formell til sammenlikning, både inni og utenpå.

Mine tre store bekymringer ang hundeholdet er andres løse hunder, å ikke klare konkurrere med tisseflekkene (ikke fordi sniffing i seg selv er noe problem, men pga den biokjemisk betingede innflytelsen de har på hundens fokus og adferd etter å ha sniffet dem), samt at den skal utvikle så sterk samkjønnsaggresjon at den gjør utfall mot andre hunder. De er egentlig bare to bekymringer. Alt annet er jeg sikker på jeg har god (nok) kontroll på. Nylig sett gjennom timer med talks fra Stockholm Hundmässa, og det var egentlig bare to småting som ble sagt av to forskjellige som var helt nye og nyttige tips for meg, resten var gammelt nytt. Det som plager meg er at det ikke finnes noe klart fasitsvar eller garanterte universelle oppskrifter på hvordan forebygge eller fjerne de nevnte problemene om de oppstår. Sosialisering ikke noe jeg tar lett på. Forskjellen mellom suksess og fiasko ligger i stor grad her, og en kan spare seg for mye håpløs jobbing med problematferd senere. Jeg bryter av lek dersom valpen viser tegn til dominerende bølling i sosialt samvær med andre hunder. Det har skjedd meg før, da jeg fikk den mest frempå og utadvendte valpen fra kullet, og var veldig fornøyd med det på alle områder unntatt dominatrixtendensene hennes i lek med andre valper og hunder. Allikevel mye bedre å oppdra sin egen wannabe alphahund til å være høflig og snill enn å være offer for at andre ikke sosialiserer eller oppdrar sine. På henne gikk jeg selv aktivt inn og avbrøt ved å sette bånd på som et: «Nå må vi gå fordi du oppfører deg teit mot de andre», men pga ambisjonen om å aldri være en kjiping i russerens øyne (hvorfor sikte lavere enn perfeksjon, liksom? ?), så håper jeg på å få eierne av de hundene min prepubertale russervalp evt prøver dominere til å kalle sine inn, så kan min få stå der alene og bli lang i maska og oppdage at dominerende adferd ikke lønner seg. Blir min valp utilpass av andre hunder griper jeg selv inn, og bygger det opp til alvor under lek så nøler jeg ikke med å gå inn og bryte det opp. Jeg har teoretisk kunnskap, men ikke praktisk egenerfaring med stor, selvstendig og alvorlig hund. Mistenker dog at jeg hadde langt verre å stri med i en middelstor, engstelig og hormonell velcrohund med ADHD, som ikke var sosialisert i det hele tatt da jeg fikk ham fra en gård til byliv ved ca 17 ukers alder. Er kjempeglad for å få dine og andres erfaringer og tips, og håper jeg aldri får bruk for dem. ... Hva MH’ene angår: Jeg er sær og vil ikke ha den typen byttedrift hvor hunden får lyst til å fly avgårde etter noe annet enn meg eller på oppdrag fra av meg, så 1’ere der er gull for meg. 50-65 kg som synes de aller kewleste tingene skjer i en radius på 0,5 m rundt meg, og ellers gir beng i omgivelsene, det er jo drømmehunden. ..så lenge den er matmotivert, liker drakamp og «dans», og setter pris på ros og kos og liker se mamma glad. Den ene MH’en der er det verste fra kennelen, fra første kullet de hadde for 15 år siden. De har hatt totalt 7 kull på disse årene, og samtlige er testet, mange har godkjente tjänsthunder, og til å være en så lite kjent rase er det veldig mange av valpekjøperne som konkurrerer i ulike grener. Jeg kommer neppe til å få en engstelig og usikker valp. Om noe underliggende genmateriale slår ut sånn i et kull så vil neppe oppdretter selge en sånn valp til noen som skal bruke den aktivt og konkurrere, tror du? Det er ikke sånn man vil presentere den lille rasen sin som fra før har et rykte. En annen sak er usikkerheten rundt MH’ene. De vil jo se svært forskjellige ut på hunder som er godt sosialisert og trent vs hunder som bare har vært familiehunder hos noen uten erfaring/kunnskap. En kan sosialisere og trene en svak hund til et svært misvisende bilde, I tillegg kan selv en veldig sterk hund plutselig ha en dårlig dag. Ei jeg kjente (som har «all» utdanning og rir Prix St. George nå) kjørte hestedrosje med verdens tryggeste og mest stabile hest under VM på ski, og på vei til godkjenningsprøven deres så kvapp hesten til og begynte skape seg pga en traktor ? Det var den ene gangen. En vet aldri. Ignorere andre hunder i bånd og på trening er et must for å unngå problemer. Synes russerne i bakgrunnen her ser ut som fine hunder som oppfører seg pent i så måte, samtidig som jeg er usikker på kjønnssammensetningen i den gruppen der. Lang spilleliste som viser hvor divers rasen er i Russland. Noen er tunge og kraftige, noen er forholdsvis lette og nette. Noen er trege og uinteresserte og noen er akkurat sånn som jeg vil ha. Hva som er arv og hva som er miljø/treningsmetoder er ikke lett å se.

Med de meldingene hvor hun sier det er greit har dere jo bevis. Håper dere får hunden tilbake.

Det ser ut som den fulle dokumentaren har forsvunnet fullstendig fra internett, men den fulle oppfølgingsdokumentaren «.. — three years on» ligger fortsatt ute i sin helhet på Vimeo. Resten omhandler mange forskjellige raser, som mops, schäfer, rhodisian ridgeback, basset, pekingeser, engelsk bulldog, m.fl., og setter et kritisk lys på hva freakshowavl har gjort med dem, og eksponerer den sinnsyke kynismen og raseblindheten mange av oppdretterne og raseklubbene opererer etter. Om du bare er interessert i cavalier har du utdraget her:

Beklager, men siden syringomyelia.no, som jeg ville du skulle finne ved å Google, hadde oversikt over alle skannede cavaliere i Norge, men den er nå lagt ned. Som det fremgår av bloggen her er det stadfestet at 70% av de skannede hundene hadde SM og 98% CM. At bare 2% var påvirket av det er pur bullshit. De 2% er snakk om hunder som led alvorlig. De fleste som har SM blir påvirket av det, bare ikke i en så alvorlig grad at eier ser seg pukka nødt til å operere eller avlive. Se BBC-dokumentaren for detaljer om hva operasjonen går ut på, og hvor brutalt det er mot hunden uten å ha noen garanti for at den blir bedre. «Cavalierkløe», gnaging på bakbein og problemer med å gå er ikke normalt, og hunden lider av det selv om den ikke hyler i smerter. Se Pedigree Dogs Exposed før du tar en endelig avgjørelse om rasen. Bichon, dvergpuddel, papillon eller chihuahua er de beste/nærmeste alternativene jeg kommer på, selv om de utseendemessig ligger langt fra den nusselige cavalieren så fyller de noenlunde samme funksjon i gemytt, og du kan få en frisk en som ikke lider. De tre første forutsetter at du aktiviserer dem litt. Chien tåler godt å bare være selskapshund. Amerikansk cocker spaniel er kanskje også et alternativ. https://www.kystcavalieren.com/blog/category/syringomyelia

Du finner ikke en cavapoo fra en MRI-scannet, frisk forelder. Sjansen er litt mindre, men fortsatt stor for at avkommet arver cavalierens defekter. Vær så snill ikke støtt den typen useriøst bakgårdsoppdrett fra kunnskapsløse. Det finnes minst en seriøs oppdretter i Norge som prøver redde rasen, om du absolutt ikke vil ha en annen. Google cavalier sammen med søkeordene MRI og friscannet. Se de siste kommentarene mine i denne tråden angående søte cavapoos på Finn.no:

Har du prøvd å aktivisere ham med lydighetsøvelser og partytriks når dere er hjemme? Det krever ikke all verden når du kommer i siget og blir vant til det. Jeg hadde en jeg måtte gi oppgaver hele tiden hjemme for å unngå at han fikk mentalt sammenbrudd av å ikke vite hva han skulle gjøre. Ikke verre enn å be ham sitte bamse, hoppe kanin forlengs og baklengs og i piruetter og ring (om han ikke har HD), high fives, rulle, spille død, krype forlengs og baklengs, apportere ting, slalom mellom bein, leke sjenert og sånt, og trene på langsitt og langdekk m/fører ut av syne parallelt med å gjøre husarbeid. Ligge på plassen sin, langsitt og langdekk er gull når du ikke selv må være i aktivitet. På sikt får du slappe av foran TV’en med en rolig hund i fanget eller på plassen sin selv om du aktiviserer ham innndørs nå i denne alderen. Garanterer at dere connecter bedre og får et mye bedre forhold om dere gjør dette hjemme.

Gå via raseklubbene. Jeg har personlig aversjoner mot hele utstillingssirkuset pga de ekstreme og absurde eksteriørtrekkene det har dyrket frem på mange raser, men utstillingsfolket har ihvertfall hunder med greit gemytt, fordi de blir trukket og disket om de stiller med engstelige eller grinete hunder, så en valp etter utstillingschampions er stort sett det tryggeste valget på små selskapsraser. Pass på at alle på stamtavla er stilt og bedømt flere ganger, og om noen bare er stilt noen få ganger uten å få excellent, spør oppdretter hvorfor de valgte bruke akkurat den hunden. Noen oppdrettere er seriøse og går for et knallfint gemytt i en hund som ikke når helt opp eksteriørmessig, eller de bruker en ok hund for genetisk diversitet i rasen, mens andre er useriøse og velger en som er nær/billig fordi de vil tjene raske penger på valpekull.