Jeg trener med positiv forsterkning og negativ straff. I totale krisesituasjoner kan jeg finne på å brøle nei eller fysisk trekke hunden unna om jeg kan, men det er brannslukking forbeholdt farlige situasjoner. Å være verdens aller kuleste og kilden til bare godt er veldig viktig for meg. Å være sint eller kjip påvirker forholdet negativt. Laber belønning (én tørrforbit) ved dårlig utført, uteblivelse av belønning og synlig skuffelse ved ikke utført, og sosial avvisning ved uakseptabel adferd er de straffene jeg har i verktøykassen som fungerte utmerket på forrige hund.
Planen er å komplett ignorere valpens sniffing i tiss, og ikke belønne den når den går videre fra flekken heller, for den skal ikke forbinde tissesniffing med belønning i det hele tatt. Det blir derimot full fest når den bare ignorerer tisseflekker. På asfaltturer har jeg tenkt å trene hver eneste meter uansett, så jeg håper jeg bare klarer være kul nok til at fokuset ligger på meg og ikke på å lese avisen. Terrengturer vil gå utenfor stiene, da terrengturer er til for å bygge muskulatur, balanse og smidighet, ikke tusle på en flat sti, og det er forhåpentligvis mindre å lukte på.
Jeg vet det for den gjennomsnittelige hundeeier fortoner seg som grov dyremishandling å ikke la hunden sniffe som den vil, men jeg har ambisjoner utover familiehund og turkamerat, samt at en hund på 50-60 kilo med sterkt «vokt» er en hund jeg helst vil ha edru på tur. Ta polititjenestehunder f.eks. Er det dyremishandling å oppdra (v/positiv forsterkning/negativ straff) en politihund til at sniffing er business, not pleasure? En hund i tjeneste kan jo ikke ruse seg på løpetiss, så en må jo faktisk trene den til å ha selvkontroll på nesegrevet.