Maskot

Og det er helt riktig. Oppdretter må gi valpen gode erfaringer med bilkjøring, men jeg mener, basert på mitt kunnskaps- og erfaringsgrunnlag at en lang biltur med fremmede under overtakelsen vil overkjøre det gode grunnlaget, og at det må jobbes med å rette det opp igjen etterpå. Mindre jobb om oppdretter gjorde jobben sin, men fortsatt en jobb. ..så for å spare meg selv for det ekstraarbeidet, så ville jeg valgt fly, dersom hunden ikke skal fly mer siden. En må selvsagt forberede valpen på å fly også. Gradvis bygge opp gode opplevelser med å være i et bur som blir håndtert av fremmede, og tilføre en økende grad av flyliknende støy. Det beste alternativet, slik jeg ser det, er å etablere en tillitsrelasjon med valpen før avreise, og så kjøre bil. Tilbringe en uke «hos oppdretter» (hotell, campingbil, whatever) og daglig (med en gradvis økning i antall og varighet av hvert samvær) gi valpen opplevelsen av at du er en trygghetsbauta og mye kewlere og mer lønnsom å henge med enn den biologiske familien. De fleste mener antakelig å ikke ha tid til det, men adopterer man et levende vesen som skal være nærmeste familie i 10-15 år, så kan man godt ta seg tid til den ekstra uken for å få en god start.

Les hva du svarer på en gang til. Valpen vil ikke «oppleve reisen som etsende i ettertid», det dannes neurale pathways under bortføringen/reisen, (eller ved absolutt alle nye inntrykk, for å være mer presis), og disse nevrale banene er der etter reisen, enten du vil eller ikke. Disse nevrale banene påvirker utskillelse av nevrotransmittere og hormoner, og resulterer i følelser og adferd, bestemt av hva som ble skilt ut. Den eneste måten å bryte uheldige nevrale pathways ned på er å etablere sterkere alternative pathways som aktiveres av dine lyder og lukter, lukten av bilen, motorlyden, lyden av sjåføren som snakker, og følelsen av kjøretøyet i bevegelse, samt inntrykk fra evt stopp dere gjorde underveis, og disse alternative nervebanene som aktiveres av disse sanseinntrykkene må bygges i løpet av pregingsperioden. Dette er ren fysiologi, mer spesifikt nevrobiologi og endokrinologi/biokjemi. En får ingen stødig hund av genetiske faktorer alene. En kommer veldig langt med god maskinvare, men en må installere god software på riktig måte også. Et søk på «engstelig redd bilkjøring» resulterer i mer enn en forumtråd her..

traumatic adjective shocking, upsetting, alarming, awful, disturbing, devastating, painful, distressing, terrifying, scarring, harrowing shocking psychologically painful Antonymer: relaxing, calming, therapeutic «Given that subjective experiences differ between individuals, people will react to similar traumatic events differently. In other words, not all people who experience a potentially traumatic event will actually become psychologically traumatized. (Ikke noe sted har jeg sagt at valpen blir traumatisert, jeg sier opplevelsen er traumatisk. Forskjell.) This discrepancy in risk rate can be attributed to protective factors some (most) individuals may have that enable them to cope with trauma; they are related to temperamental and environmental factors from among others. Some examples are resilience characteristics and active seeking of help (hos ny omsorgsperson). After a traumatic experience, a person may re-experience the trauma mentally and physically. For example, the sound of a motorcycle engine may cause intrusive thoughts or a sense of re-experiencing a traumatic experience that involved a similar sound (e.g., gunfire). Sometimes a benign stimulus (e.g., noise from a motorcycle) may get connected in the mind with the traumatic experience. This process is called traumatic coupling. In this process, the benign stimulus becomes a trauma reminder, also called a trauma trigger. These can produce uncomfortable and even painful feelings. Re-experiencing can damage people's sense of safety, self, self-efficacy, as well as their ability to regulate emotions and navigate relationships.» Valpen «glemmer» opplevelsen rent kognitivt, men den «etser seg fast» (neural pathway etableres) underbevisst, og det er vel ikke et helt ukjent fenomen med hunder som har en «irrasjonell» frykt for bilkjøring, som kan være veldig tidkrevende å «trene bort» (etablere en sterkere alternativ neural pathway). Derfor ville jeg av de to alternativene valgt å fly. ..fordi min hund ikke skal fly igjen, og jeg liker ikke unødvendig ekstraarbeid. Skal hunden reise med fly som voksen, så har dere rett i at det er bedre å ta på seg ekstraarbeidet med å rette opp skaden etter bilturen, fordi man har muligheten til å trene på bilkjøring i motsetning til flyturer.

Den blir jo ikke «stappet» i et bur. En normal oppdretter har forberedt den godt på det. Jeg anbefaler heller ikke traumatisering noe sted, det er din høyst personlige tolkning av ordene du leste. Jeg skrev at det er traumatisk å bytte hjem uansett, og at jeg i minst mulig grad vil at den skal knytte det traumet til meg i en kidnapperrolle. Bedre å være den som tar imot den når den lander i stedet for å være den som røver den med seg inn i en bil og holder den fanget (pun intended) når den begynner savne familien og vil hjem. Dæven, jeg har opplevd det der! Vurderte å snu og levere den ene valpen tilbake til familien sin da hun satte i de såreste skrikene etter familien sin jeg noen gang har hørt, uten noen tillit til meg whatsoever. Ironisk nok var dette også den mest stødige og selvsikre jeg har hatt. Den mest usikre var helt rolig og tyst, så på overflaten kunne det virke det som han tok det lettere. Det gjorde han nok ikke, han bare turte ikke protestere. Det traumatiske er ikke selve flyreisen, men å bli skilt fra familien og alt som er kjent. Derfor ville ikke jeg tatt den bilturen i overtakelsessituasjonen om jeg ikke hadde fått etablert en god relasjon med valpen før avreise. Jeg har hatt 5 valper, og ingen av dem har vært helt komfortable med den nye situasjonen de første par dagene, selv ikke den mest stødige av dem, som var veldig utadvendt og frempå, totalt fryktløs, struttende av selvtillit før og etter adskillelsen/overtakelsen, men som nevnt skrek hjerteskjærende etter mamma og søsken hele veien hjem. Det tar et par dager før valpen glemmer at den hadde en familie og et hjem som plutselig ble borte, og finner seg til rette i den nye situasjonen. ..og hva med seriøse oppdrettere som sender 16 uker gamle valper interkontinentalt? Det er et langt verre tidspunkt å gjøre det på, men innen sjeldne raser med helseutfordringer eller langt mellom de gode eksemplarer, så er det ofte ikke andre valg enn å gjøre det sånn. Hundene ser ut til å klare seg fint allikevel. Det er nok langt mer psykisk stressende for dem å miste familie og hjem enn det er å reise med fly.

Av de to alternativene, så ville jeg valgt fly av den enkle grunn at jeg ikke vil gi valpen en dårlig start med meg på en så lang kjøretur i bil. Samme hvor mye man har den på fanget, så har den nettopp blitt kidnappet fra søskenene, moren og hjemmet, og du er en vilt fremmed for den. En kort tur på inntil et par timer går sikkert fint om oppdretter har gjort jobben sin, men her er det snakk om en veldig lang tur. Å bli sendt med fly er ikke verre enn å «bli sendt» i bilbur. Det er også en golden retrievervalp, og ikke en ovcharka eller en rottisblanding fra «linjer» med dårlige nerver. Er det ikke bedre at valpen forbinder den nye eieren sin med noe godt (ut av buret!) enn noe skummelt: Den vilt fremmede som kidnappet den, sperret den inne i en bil, holder den fast (fordi den vil neppe ligge rolig på fanget i bilen) og klår på den i timevis fordi den hyler fortvilt etter mammaen og familien sin? Jeg kan også sette ting på spissen, ser dere. Den kortere turen uten fare for å gi en dårlig opplevelse med bilkjøring ville vært mitt valg om ikke valpen allerede kjente meg forholdsvis godt og var trygg på meg. ..og jo, Stockholmsyndrom er nøyaktig hva det er. En spade er en spade.

Det hele er traumatisk for valpen uansett. Tror de to alternativene kommer ut ganske likt i sum. Ville selv valgt å fly om ikke valpen allerede var trygg på meg etter flere dagers sosialisering før bilturen (med en annen sjåfør), og da at noen andre plasserte den i flyburet og sendte den avgårde, så jeg slapp å frykte at den ville forbinde meg med noe skummelt allerede første dagen. Den er sikkert sjeleglad for å møte mennesker når den kommer ut derfra igjen, så stockholmsyndromet gjør seg kanskje gjeldende mye fortere

Jeg liker også å sikre innkalling med «krisestemme», så når jeg BRØLER i panikkstemme (bygger opp litt gradvis for ikke å skremme vettet av valpen), så blir det superduperjackpot og full fest. En vet aldri når en får bruk for den der, så det er greit at hunden tror hysterisk panikk-mutter = superhappy mutter ?

Jeg ville ikke anbefalt det som erstatning ved diabetes. Det høye fiberinnholdet i diabetesforet er der for å holde blodsukkeret under kontroll. Å gå over til et fiberfritt for for friske hunder kan gjøre en diabetessyk hund alvorlig syk. ..men det kan kanskje gå an å tilsette den mengden fiber som kreves, i tillegg til nevnte vitaminer og mineraler så det blir likt som i diabetesforet. Igjen: en ekte veterinær må svare på dette. Ikke følg råd fra lekfolk på internett om forbytte uten å ha snakket med veterinær først. Kornfrie for med poteter og linser er forøvrig koblet til en sterkt forøket forekomst av DCM i hunder. Det er ennå ikke avklart om det er noe i poteter og linser eller om det er lavt innhold av aminosyren metionin (finnes rikelig i korn), som er essensiell i syntesen av taurin, som er årsaken, så om man skal fore kornfritt bør man holde seg til råforing uten nevneverdige mengder grønnsaker, og ihvertfall ikke potet. Royal Canine og Eukanuba er blant de som har forsket aller mest på ernæring til hund, og de har korn i alle fullforene sine. Skadelig er det ikke.

Jeg er litt forelsket i dverg-/toypuddel og bichon frisee, men ser folk klage på vanskelig pels. Papillon kan kanskje være et alternativ til de, eller en JRT fra linjer hvor de har fått bort hihundaggressiviteten. Var ikke så veldig fornøyd med den tøff-i-trynet hihund-attituden i JRT/BC-blandingen min. Liker intelligente og lettlærte hunder, men samarbeidsorientert og med lite selvstendighet.

Jeg tenker mye hund i liten pakke. JRT, f.eks. Masse energi, høyt driv, sterke meninger og høyt mot. Se for deg en JRT på størrelse med en schäfer ? Ikke stor hund i liten innpakning, men mye hund i liten forpakning.

Det er et problem at folk har fått inntrykk av at schäfer er egnet som turkamerat og familiehund. Synd at mange som vil ha en retriever-type personlighet velger en mer bøs rase fordi de tiltrekkes av bøs-faktor i utseendet uten å ville ha det i personligheten.

Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar, fordi hundene som angriper er vidt forskjellige, og reagerer ulikt på ulike reaksjoner fra folk rundt. Så er det også den biten hvor en ikke rekker tenke, men handler på rent forbanna instinkt når sånt skjer. Jeg var «ledereleven» i grunnskolen, pga høyde, idretts- og skoleprestasjoner, og den lederrollen jeg ble tildelt av lærerne og medelevene førte til at jeg også ble den som automatisk tok ansvar, bl.a. da en skummel og beryktet gjeng dukket opp til en alenefest i tenårene ble de andre sittende inne og frykte, mens jeg uten å tenke meg om tok ansvar for situasjonen og gikk ut for å jage dem bort ? Fordi jeg tok den lederrollen som ble tildelt meg av andre i de viktigste utviklingsårene har jeg blitt «satt» med høyt mot, eller blitt dumdristig, som det i praksis er noen ganger, så jeg er en sånn som sannsynligvis aktivt vil gripe inn på ren refleks, uten tanke på farene. Jeg er jo sjefen ? Andre igjen, som vennene mine på den festen, de stivner av frykt og venter på at noen andre skal ordne det for dem. Å gripe inn medfører vel alltid en risiko for å bli bitt. Det kommer an på hva slags relasjon man vil ha til hunden om man tar den risikoen og griper inn eller ikke. Personlig vil jeg at hunden min skal ha tillit til at jeg er en god leder og partner som ordner opp og ikke lar ham i stikken, slik at han slipper oppleve at han selv bærer ansvaret for å vurdere situasjonen og ta avgjørelsene neste gang vi møter en hund.

Inspirert av schäferen Odin fra sesong 2 av «Fra Bølle til Bestevenn», så lurer jeg på om sonen har meninger om de ulike treningskanalene på YouTube? Jeg tenker at forskjellige typer hunder ofte trenger litt forskjellige tilnærminger. Hva Odin og Maren angår, så tenker jeg at hennes bakgrunn og erfaring kom litt til kort med Odin, fordi det dreide seg om å bare undertrykke, uten å gi et utløp. Etter min mening var det per se ikke noe feil med hunden. Den aggresjonen skal jo bo i en schäfer. Problemet slik jeg ser det var at Odin ikke hadde fått noen arena for å leve ut den delen av personligheten sin, slik at han hadde fått den under kontroll. Med andre ord, han burde fått c-arbeid fra ung alder. Fordi han ikke fikk vite når og hvor den delen av ham var akseptabel og ønskelig, så «klikket» det for ham, og han fant sin egen arena for det. Dette så ikke Maren, som har ikke har erfaringsbakgrunn fra den typen raser, men fra lydighet og en helt annen type hunder. Når det kommer til YouTube-kanaler, så er f.eks. Kikopup en sånn kanal som passer de fleste, men kommer til kort med typiske c-arbeidshunder. Fenrir er en kanal for den type hund, men fra et Canis-utgangspunkt synes jeg han blir litt vel Nordenstam til tider. Hvilke kanaler er de beste for ulike typer hund?

Dette blir en ny tråd. Et øyeblikk….

Vi kan innføre krav om registrering av alle hunder, slik svenskene har gjort. Videre kan vi kreve godkjent (av veterinær) helse og gemytt før parring for å få registrert valpene i vanlig register, ellers går de i et «strafferegister». Slike valper, etter foreldre uten godkjent helse eller gemytt, kan bli forbudt å selge, kun lov å gi bort. Problem solved ? ..eller ihvertfall litt forbedret med svært enkle grep.

Chihuahua og til nød pomeranian og bittesmå yorkier er vel de eneste som går inn i kabinen. Andre «miniraser» som papillon, bichon, toypuddel er for store for en flybag. Hunden skal kunne bevege seg inni der. Tror mange har brent seg på på dårlig størrelsesberegning i tankene når de har skaffet seg hund med flyreiser i tankene. Chihuahua har forøvrig et ufortjent dårlig rykte synes jeg. Vel så mye som avl, så handler det nok også mye om at svært mange av dem har blitt «ødelagt» av uerfarne og kunnskapsløse mennesker som intetanende har gjort masse grove feil med dem gjennom pregingsvinduet, og i tillegg har dårlig kontakt/relasjon med hunden fordi de ikke forstår hundens behov og heller ikke kan lese hundespråk. Chi’er fra et godt oppdrett i erfarne eller kunnskapsrike hender kan være knallfine hunder.

Haha, jeg spiste halve selv, mye i forsøk på å lure hunden til å få lyst på det, men også fordi det var godt ?, og resten gikk i søpla fordi det ble gammelt. Har tenkt å prøve igjen med neste hund, fordi den blir såpass diger at jeg ikke har verken dyrevennhjerte eller klimamoral til å fullfore kjøttbasert. Det har kommet et hav av ulike typer på markedet siden den gang, og noen av dem må vel være både bra (fra et helseperspektiv) og smakfulle, så satser på vegansk tørrfôr med dyrevennlig snacks (som f.eks. MUSH Vaisto Wild, reinskav og tørkede sardiner) som treningsgodis.

Haha, for enkelte er det jo en diger bonus at folk holder god avstand. Rottiser og digre dogger er fine sånn ? Et forholdsvis trusselutsatt politikerpar jeg kjenner til trenger egentlig en hund for litt ekstra trygghet, men de bor i leilighet midt i byen, har svært lite erfaring, og har heller ikke all verdens tid til den, da begge er i full jobb, og de har barn. De vurderte en maremma, fordi «Ma-REM-ah!» (De er grønnskaller. Moder jord og spiritualitet. Nyyyydelig navn på rasen.) Jeg holdt på å steile, og foreslo en bullmastiff i stedet. Evt. en broholmer. De nærmest rynket på nesene og var negative. «De ser jo så skumle ut. Maremmaen er mye søtere.» Som i: dersom poenget er at man trenger en (egnet) hund for litt ekstra trygghet, og det er hele motivasjonen bak å skaffe en, så velger man en «villhund» hvor rasebeskrivelsene spesifiserer at den har stor arbeidskapasitet, er usedvanlig hurtig til stor hund å være, trenger mye plass å boltre seg på, og er svært selvstendig og vanskelig å trene — som førstegangshund, i en leilighet midt i byen, fordi den er så søt at fremmede vil komme bort for å klappe den?! ? Noen andre hadde foreslått schäfer for dem, som er helt uerfarne med hund, har barn og er i full jobb. På tide vi får innført en obligatorisk teoriprøve før anskaffelse av hund, og noe mer lovverk rundt oppdrett, så ikke hvemsomhelst kan avle hvasomhelst og selge til hvemsomhelst bare for å tjene penger.

Labrador? ? Matgal hund er jo veldig kjekt da. Min første ikke-matgale var bare interessert i godis innendørs. Ute hadde han ikke tid til snacks fordi han var for opptatt med å spore tisper og planlegge mord på alle hannene underveis. Når naboens tisper var i løp hadde han helst ikke tid til å spise inne heller, for han måtte sitte på post ved verandadøren og teste ulike magisk spells i form av piping og pistring i tilfelle den åpnet seg. Han var den beste demonstrasjonen en kan få på at hunder ikke er spesielt omnivore. Kjøpte en 15-kilos sekk med vegansk fullfôr fra USA (ikke billig) som han plent nektet å engang smake på, samme hva. Prøvde sulte ham til å ville prøve, men måtte gi opp, for han demonstrerte så tydelig hvor ekkelt han syntes det luktet, selv om han burde være skrubbsulten. Jeg syntes helt genuint at det veggis-tørrfôret smakte aldeles fortreffelig, men mine nom-noms lot han seg ikke «lure» av. Tørrfisk og vom var dufter og smaker som behaget den herren. Vi gillar olika, altså ?

Sol er faktisk den eneste innsigelsen jeg har mot svart hund, men jeg ser de andre eksemplarer av rasen tåler sommersolsteik i sørligere stater i USA godt nok til at de gidder leke og være aktive på eget initiativ, så mulig bikkja mi kommer til å bli sur når «over protective mum» begynner kle på’n kjølevest av dyrevelferdshensyn ?

Ja, shit de stinker. De store stykkene er greie til en kort «legge seg på plassen sin». (Jeg bruker «teppe» til det, og har aldri skjønt den «legg seg på plassen sin»-kommandoen som mange bruker om en seng, for «teppe» er kort og konsist, plassen er mobil og kan derfor brukes i alle situasjoner hvor hunden ikke trenger vente i lydighetsdekk. Det enkle er som regel det beste). Mine har akseptert frysetørret hvitfisk (lukter mye mindre) som hverdagsbelønninger, men alltid foretrukket noe fetere, som frysetørret lever eller vom, og tørkede sardiner, faktisk. Jeg synes ikke sardinene luktet, de hadde grei størrelse og var tydeligvis velsmakende.

Det er jo så individuelt hva de liker, man må nesten bare prøve seg frem, og så ikke servere vinnersnacksen så ofte at det mister verdi eller hunden blir bortskjemt. MUSH Vaisto-boller var en virkelig vinner til den ene hunden jeg hadde, hvilket var kjekt fordi det er fullfor. En annen rynket derimot på nesen av alt råfor, men dirret i ekstatisk eufori av roastbeef, på en sånn måte at det lett kunne blitt en viral YouTube-video hadde jeg hatt næringsvett nok til å dra opp kamera. Ellers enig med jma om relasjon. En god relasjon ligger i bunnen av all suksess med hund. Om du ikke har lest dem, så anbefaler jeg bøkene: Kulturkollisjonen mellom menneske og hund Ikke skyt hunden På talefot med hunden – de dempende signalene(*) Hverdagslydighet fra valp til voksen(*) Control unleashed – the puppy program ..som et godt utgangspunkt for å bygge en god relasjon. *) eller noe tilsvarende, f.eks. Victoria Stillwells «The Ultimate Guide to Raising a Puppy» og «The Secret Language of Dogs».

Det høres ikke helt fjernt ut, men jeg kan si det samme om border collie. Kroppsspråket på blandingen min når han selv bare ville hilse og leke ble tolket som truende av de andre hundene, og stakkaren min skjønte ingenting når han fikk frådende fryktaggressiv smellkjefting i trynet fra dem. Eller det kan sies om struttende stolte og selvsikre hunder. Opplevd overfallsangrep bakfra på hund som med den struttende kroppsføringen «eide» både stedet og øvelsene på trening. Sykt provoserende skue for en som ikke fikk de samme positive, oppbyggende tilbakemeldingene fra sin mutter. Jeg SKAL ha helsvart hund fordi rasen som helhetlig best matcher mine interesser, personlighet, energinivå og livssituasjon kun kommer i den fargen. Fargen er dog også en bonus fordi jeg har problemer med noen ekstremister (for det meste norske islamofile fra ytterste voldsvenstre, arvtakerne til AKP-ml, nå i korangrønn drakt) og fargen fungerer som en langfinger til alle hundehatende muslimer, fordi de hater svarte hunder ekstra mye bare fordi en pedofil psykopat lagde et eget koranvers om svarte hunder i forsøk på å glatte over da en svart hund gjennomskuet den narsissistiske ondskapen i ham. Å dømme hunder på bakgrunn av pelsfarge er som å dømme en bok etter omslaget, eller reinspikka rasisme som det også heter, så det er en liten touch av en antirasistisk agenda i å velge en vanlig svart en fremfor å stille meg i kø for valp fra langtvekkistan etter noen av de ytterst få eksemplarer av rasen som har andre farger. Tar det du sier på alvor, dog, og får prøve hooke opp med noen svarte labber som lekekompiser. Takk for tips!

Dechra Weight Reduction/Control inneholder ekstra mye fiber med alt kornet og i tillegg tilsettingen av cellulosepulver og psyllum husk. Mulig det også er ekstra mye magnesium, krom, sink, selen, alpha lipolensyre og vitamin B1, B6, B12, C, D og E i foret, enten tilsatt eller i hovedingrediensene. Egg og mengden sjømat ser for meg ut til å være der for vitaminenes del. Om du får sjekket nøyaktig hvor mange mikrogram per 100g av de blodsukkerregulerende komponentene som må tilsettes ekstra til et vanlig for, og skaffer deg en veldig god og pålitelig vekt, så kan du helt sikkert bytte. Hør med veterinær.

Ikke så veldig kalde om det er sånn fjonepels på den. Det kommer vel litt an på hva den skal være vant til også. Kroppens termostat tilpasser seg. Ved plutselige temperaturendringer, så tar det ca to uker før stabilisert til nytt klima. Med fjonepels ville jeg derfor hatt hunden sovende innendørs hver eneste natt. Det er vel ikke meningen at hunden skal tilvennes å stå alene ute på vinteren? Eksen min hadde en sheltie som helårs utehund, men den hadde vesentlig mer pels, gikk alltid løs så den holdt varmen ved å passe på territoriet, som var en forholdsvis stor gård, pluss at den sov i fjøset hvor det var varmegrader. Selv er jeg en sånn kjip mutter som kler på «kidsa» når jeg fryser selv, og ingen av dyrene mine, verken hunder eller hester har satt veldig stor pris på den delen av personligheten min, så jeg er neppe rett person til å svare. Se an naboen kanskje, om vedkommende sjekker om hunden er kald eller komfortabel på morgenen?