Maskot

Det er lov å la henne gå. Før eller siden kommer døden uansett. Så gammel som hun er vil dere aldri kunne stole på at det ikke skjer igjen. Hender er skjøre og viktige, og en skade kan få store konsekvenser for den som blir bitt. Ta f.eks. en profesjonell musiker (pianist, gitarist, etc). Vedkommende kan bli yrkesufør av «rett» skade i hånden. Det er vanskelig. Ingen andre kan ta den avgjørelsen for dere. Det er bare dere som vet hvor mye tilrettelegging som kreves for å trygge omgivelsene og om hundeholdet totalt sett kommer ut i pluss eller minus hva angår livskvalitet. En avlivet hund lider ikke, men etterlatte kan føle skyld, skam og sorg. Sorgen vil jo komme uansett når og hvordan hunden ender sine dager. Skyld og skam kommer man seg utenom om avgjørelsen var riktig. Hundehold skal være et positivt tilskudd til livet, ikke bare en byrde, og ihvertfall ikke en fare for omgivelsene. Det er lov å sette et punktum for en slitsom situasjon. Noen ganger legger man for mye godvilje til, og det ender med alvorlige skader. Ta f.eks. «Hundcoachen» Fredrik Steen og rottweileren Harley. Steen er absolutt profesjonell og det hele endte allikevel med at Harley bet den nye eieren stygt i ansiktet og måtte avlives uansett, selv etter masse trening og arbeid med ham. Det er ingen skam å ikke få til voksne omplasseringshunder. Noen ganger er bagasjen fra fortiden for tung og de nevrale banene i hjernen for satt til å kunne kobles om tilstrekkelig. Se for dere en tilværelse med en «normal» trivelig og omgjengelig hund. Er kontrastene for grelle så bør avgjørelsen være lett. Det er bare dere som vet. Føler med deg ❤️

Min ene var mye hos eksen min da det kom valp i hus. Typ noen timer til noen dager av gangen. Han (verken hunden eller eksen) ga uttrykk for noen form for stressreaksjon på det, heller tvert imot. Hunden og eksen gikk veldig godt overens og hunden virket som han satte pris på litt opplegget med mer «one on one time» og mer variert hverdag. Men han her var en turbohund med turbohjerne som trengte mye mental stimuli. «Forandring fryder» gjelder helt sikkert ikke alle hunder, og den avstanden mellom hjemmene og lengden intervallene virker veldig drøy. OT, men litt morsomt at den bittelille cavaliervalpen (RIP, ***** SM ?) reagerte med territoriell aggresjon da jeg hentet ham hjem etter at hun hadde fått de første tre dagene med alenetid hjemme. Introduserte dem utendørs, og det gikk helt fint, men da vi kom inn var hun veldig tydelig på at dette var hennes hjem. ..og han lot henne tro det, så hun fikk truet ham unna sin egen matskål under måltid også, uten annen reaksjon enn et: «Hjelp meg!»-blikk til meg ?

Jeg liker veldig godt resultatet av et krysningsprosjekt med irsk setter: golden retriever ? Om jeg ikke hadde kjent til det resultatet og noen fortalte meg at de ville blande irsk setter og labrador hadde jeg blitt sint og spurt hva **** de tenker med som vil ødelegge rasene ved å koke de to ulike typene sammen. ..men resultatet ble jo knallfint. Rasen jeg skal ha er også resultatet av et helt absurd krysningsprosjekt: rottweiler, airdale og risen — so far, so good — schäferhunder fra øst og vest (still good), men så øst-sibirsk laika, grand danois, kaukasisk ovcharka og newfoundlander (WTF?!), og resultatet har blitt kjempebra ? ...etter mange generasjoner med målrettet arbeid mot en spesiell type hund som ikke eksisterte fra før.

Men det dukker jo opp flerfargede pudler i helt rene kull, så de genene må ha vært i rasen hele tiden. Bicolor kan også komme fra overkrysning i meiosen. Pelsfarge må nødvendigvis være mer enn et enkelt gen også på ensfargede hunder, gitt at hunder kan komme i så mange ulike mønstre. ..så overkrysning i meiosen fra en forelder som er heterozygot for fargegener (f.eks. svart og hvit) virker absolutt sannsynlig.

Off topic, men kan noen forklare meg hvorfor bicolor og tricolor er feil på puddel? De kan jo ha alle regnbuens farger bare de er ensfargede, så hvorfor ikke flerfargede? Hvorfor er en puddel med flerfarget pels så uegnet til hva da at den ikke kan eksteriørpremieres? Hele konseptet «eksteriør»-bedømming er forsåvidt teit. Det burde være anatomi-bedømming fra et bruks- og helseperspektiv. Det er jo ikke det i dag. Ganske langt ifra også. Si at jeg til eksempel tar med en helt nedbarbert klipperase til bedømming, den vil aldri kunne få en rød sløyfe, selv om glattbarbert hund jo må være det beste utgangspunktet for å vurdere anatomien. Greit at pelskvalitet er viktig på mange, men i utstillingsklipp ser man jo ikke hundens skjelett og muskler i bevegelse fordi alt er så godt gjemt under all pelsen. Eksteriørbedømming, eller freakshows som det egentlig er for mange raser, er jo hele grunnen til all den ***** innavlen på deformiteter, så jeg synes den hundesporten trenger en ordentlig reform. Synd utstillinger og ringtrening er eneste som får mange halvgamle kjerringer til å komme seg opp over spasertempo. Så tilfeldigvis en video fra en schäferring i dag og ble helt matt. Mange i schäfermiljøet skulle hatt fengselsstraffer for det de har gjort med ryggene og bakbeina på de en gang så fine og godt byggede hundene. De kan vel ikke på ramme alvor virkelig tro at de deformitetene der skal gjøre hundene mer funksjonelle?! Det viser seg jo at det motsatte er tilfelle, fordi de syke vinklene gjør det tyngre for hunden og gir mer slitasje. Raseblindhet er et ord som må inn i bokmålsordboka. Edit: En skulle jo tro at de stakkars forblåste showschäferoppdretterne kunne klare koble to hjerneceller sammen når de ser hvordan f.eks. Malinois, med sine vinkler, er veldig mye flinkere til de oppgavene de mener de syke deformitetene til showschäferen i teorien skulle gjøre den bedre til. Hoppe høyt, løpe fort og langt. Tror noen av de med bananschäfer virkelig at den er bedre egnet til noe som helst pga de froskebeina?! Selv har jeg fra naturens side helt rette ben, faktisk. Ingen «vinkler». Når jeg skal så skal hoppe med mine «for lite vinklede bakbein» så løser jeg ganske enkelt det problemet med å lage den vinkelen jeg selv trenger i satsen. Regner med Malinoisen også har den evnen til å justere bakbeinsvinklene som den trenger i hoppsatsen og tilpasser fraspark til farten når den løper. Hvem løper fortest og lengst av en typisk bruksmalle og en typisk freakshowschäfer, liksom? De raseblinde trenger en ordentlig wake up call. ..og for å i det minste prøve holde meg til tema: Jeg ville ikke krysset inn noe i forsøk på å redde bananfroskene. Det er dårlig dyrevelferd. De kan heller bare få dø ut.

Takk for tips! Smeller ser jo veldig gøy ut. ID-spor også. Luktene i nosework virker litt meningsløse. Eksplosiver hadde vært mer interessant for muttern enn bjørk og anis, men det var det med å lovlig skaffe noe å trene på. Synes uansett jeg vil ha noe mer matnyttig enn nosework-luktene. Kanskje råte, borebiller, ettellerannet «nyttig» som gir meg også følelsen av å ha et mål med treningen utover «bare» kvalitetstid for hunden. Trenger lese meg opp og bli kjent med terminologi og grener før jeg blir i stand til å stille et eneste vettugt spørsmål om metoder og treningsopplegg.

Hvilke raser ser de på i England, Nederland og Finland? Det er vel delte meninger om hvilken retning cavalieren skal tas i ved innkryssing. Er de rene selskapshunder, er de friluftshunder, er de jakthunder? Har sett raseentusiaster som jakter med dem i England. For meg er de rene selskapshunder med den pelskvaliteten og størrelsen, samtidig som de er aktive og glade i gjøre noe. Har tenkt mye på mulige innkrysninger og ikke kommet frem til én rase jeg synes passer godt nok. Cavalieren er veldig spesiell, og ingen raser likner nok. Det vil bli en helt annen type hund. ..hvilket er nødvendig mtp kraniet. Trasig når utavl av en ellers fin rase må gjøres av nød og ikke av interesse.

Har lyst til å starte en tråd om nesearbeid for nybegynnere, men er så kunnskapsløs på tema at jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere spørsmål for å få de svarene jeg trenger. Litteraturtips?

Her har jeg ennå ikke kjøpt hunden, men siden det er bestemt at det blir russisk sort terrier, så tenker jeg briard, fordi den virker mest kompatibel i størrelse, egenskaper og pelskvalitet. Enn så lenge ser det ikke ut til at russerne trenger noen tilførsel av friske gener. De er kokt sammen av 17 ulike raser i utgangspunktet, men hvordan de etterhvert ble så ensartede har jeg ikke funnet dokumentert. Det kan være basert på noen få individer.

Jeg synes det er galt, men for meg handler det mest om de kaotiske tilstandene som oppstår når en rase deles i flere typer og det blir stort sprik i mentalitet på hunder som ellers ser like ut. Kaos stresser hjernen min som elsker å plassere alt i enkle kategorier med klare skillelinjer mellom dem. I tillegg til å skape forvirring rundt hva en rottweiler eller border collie egentlig er og hvordan den egentlig skal te seg fra naturens side, så tror jeg store sprik mentalitet i en rase også vanskeliggjør avlsarbeid og fører til mer innavl på linjer enn om alle oppdrettere er enige om at hele rasen skal ha visse bruksegenskaper. På den annen side: Det er ingen restriksjoner på hvem som kan skaffe et eksemplar av en lovlig rase. Ingen. Sett i lys av det begredelig faktum at det ikke kreves hundeførersertifikat for noen raser, så er det en bra ting at store, alvorstunge vokterraser dempes ned gjennom avl slik at førstegangs hundeeier Hvermannsen ikke forårsaker alvorlige ulykker med det skarpladde våpenet han slenger rundt med, uten bånd, fordi muskelhund ser stilig ut og å ha den løs får ham til å fremstå som en kul fyr. Det er enorme kulturforskjeller mellom Norden og resten av verden hva angår alvorstunge vokterraser, og det ses tydelig i at de nordiske oppdretterne konsekvent velger avle hundene «ned» så de fungerer til vanlig nordisk-kulturelt hundehold med turgåing og sosiale aktiviteter, mens mange utenlandske oppdrettere avler for å lage fremmedfiendtlige voktere som aldri skal utenfor tomtens gjerder. Dette er noe jeg har tenkt mye på i.o.m. at jeg vil ha nettopp en stor og alvorstung kombinert vokter- og bruksrase. Jeg kommer ikke til å kjøpe fra Russland eller Øst-Europa, for å si det litt sånn forsiktig.

Disney får ta mye av skylden for at folk har feil forventninger til dyr. Likeså er dyktige hundefolk med BC, schæfer og malle (m.fl.) «skyld i» at hvermannsen tror rasene er enkle og naturlig lydige. At raser har fått rykte som «nanny dogs» er også livsfarlig fordi dette hører helt uerfarne på og tror det. Vil igjen dra frem «lillebroren min» (goldenen jeg vokste opp med) som et godt eksempel på at hund er hund. Samme hvor god avl, så kan man rett og slett ikke få bort en del pattedyrtrekk som irritasjon, humørsvingninger og litt ressursforsvar (ovenfor andre enn den som har rollen som fôrautomaten). Å avle supersnille og ultratålmodige hunder som er med på absolutt alt og bare er snille i enhver situasjon er umulig, for de genene finnes ikke i utgangspunktet. Vi har hunder med skyhøy oxytocinproduksjon, og disse hundene eeeeeelsker oss, men oxytocinet har en skyggeside, og det er at det øker skepsis og mistro til fremmede. Det finnes en lang og god evolusjonæretologisk forklaring på dette. Point being: jeg tror også på genuttrykk. Jeg tror på signalstoffer og reseptorer. Jeg tror proteiner spiller en avgjørende rolle for hvordan sentralnervesystemet bygges opp. Det punktet hvor vi ser ut til å slutte være enige er det punktet hvor jeg mener fra erfaring og observasjoner at intelligente pattedyr har stor evne til læring, og at genetisk betinget adferd kan utslukkes/kobles om vha riktig sosialisering og trening (eller hjernevask som er et bedre ord). Jeg har sett folk lykkes i å trene viltsporgal hund til å slutte bry seg om viltlukt. Det handler som vanlig om å finne riktig alternativadferd, som er mer gøy/lønnsom enn adferden man ikke vil ha. (Dette punktet er vi alle enige i.) Forutsetningene for å klare erstatte genetisk styrt adferd med lært alternativadferd er sannsynligvis forbundet med dette ulne begrepet «intelligens». Vi vet ikke engang hva det egentlig er. Det ble antatt at store hjerner var mer intelligente til man fant at det ikke var tilfellet. Om det er picometer i synapsene som avgjør fordi transmitterne diffunderer over, eller om det er noe annet..? ..men det er ihvertfall sånn at hunder også er intelligente, og kan lære lønnsom alternativadferd som fullstendig utslukker den genetiske adferden. Hva de opererte tvekjønnede ble utsatt for: Hvordan ble de operert? Hadde de fungerende produksjon av kvinnelige kjønnshormoner? Er det ingenting annet enn testiklene som produserer androgene hormoner? Eggstokkene produserer vel androgene hormoner som forløpere til kvinnelige kjønnshormoner, så om systemet for konvertering ikke funker.. Er det virkelig sånn at alt mannlig stopper i en tvekjønnet uten testikler? (A i fysiologi hjelper ikke supermye når det er så lenge siden eksamen. Husker nada akkurat nå ?) Vi hadde en tvekjønnet gutt på skolen, men vedkommende var åpenbart både og. Mistenker sterkt intakte eggstokker på ham, pga adferden. Undersøkelser har vist at det ikke er nevneverdige forskjeller på hjernen til kvinner og menn, så kjønnshormonene ser ut til å gjøre den største forskjellen i adferd. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0149763421000804 Jeg synes også det er høl i huet å holde rovdyr større enn seg selv som kjæledyr. Mye naturlig seleksjon i de tilfellene det har gått dårlig. ...men (ikke glem at jeg også er mot det!) jeg ble inspirert til å ta en titt på den verdenen, og det ser ved et kjapt overblikk ut som at de som har klart det helt fint er de som har hatt dyrene løse i hjem og hage, respektert dem som likeverdige og behandlet dem som familiemedlemmer. Samtlige alvorlige ulykker jeg fant listet opp involverte bur, og da burbruk og ensomhet over tid før angrepet. Skal man først begi seg ut på noe så dumt som å holde løver som kjæledyr, så får man jaggu respektere dem også, ellers tar de tydeligvis affære. De er jo ikke mindre intelligente enn hunder. Den biten om respekt minner meg forøvrig om årene med hest. En har ikke andre valg enn å forhandle pent med en hest som er uenig med seg. Å bruke makt og tvang mot en hest i en vanskelig situasjon bare straffer seg i lengden. Min siste var rolig, lydig og snill som et lam (hvilket var anti «rasetypisk» gitt ryktene rasen hadde den gangen; han var fullblods), men han sa tydelig fra et par ganger når han var uenig med meg (truende utfall mot meg i sterkt sinne) og begge gangene hadde han helt rett i at jeg var urettferdig, så han fikk gjennomslag for det. Respekt. Mange har teorier om at det å la ham bestemme noe skulle ødelagt hans respekt for meg og gjort ham egenrådig, men båndet ble faktisk tettere av det. Han fikk mer tillit av å bli sett og hørt.

1. Fordi jeg er relativt høyt utdannet, og har både zoofysiologi, faunistikk og mikrobiologi i utdannelsen, så jeg stoler på egen vurderingsevne og veterinærsjekker hva parasitter angår. Det er et krav om at hundene må ha vært i mitt eie i 6 mnd før innførsel, og disse månedene vil tilbringes på inngjerdet tomt, adskilt fra omverdenen, og tilsvarende lang karantenetid vel hjemme. Jeg har jo vunnet i Lotto i dette scenarioet, så jeg har svær tomt og ingen grunn til å ta med hundene utenfor den med det første. Hvorfor rumensk fremfor norsk? Fordi nordmenn (Finn.no) behandler hunder som varer, og vil ha igjen pengene sine når de går lei. Sånne vil ikke jeg belønne. Jeg betaler faktisk ikke en menneskejævel for å ta over en hund med adferdsproblemer pga behandlingen den har fått av nettopp den som vil ha betalt for jobben h*n ikke har gjort. I tillegg er Dog Recue Norway-gjengen en herlig gjeng som fortjener all støtte og oppmuntring de kan få, og de blir SÅ glade for å se tidligere gatehunder få verdige liv. Derfor. 3. Fordi det er blodig urettferdig. Hva er så galt med pitbullen som ikke er så galt med mange lovlige raser som det ikke vurderes noe forbud mot? De rasene som har drept barn er fortsatt lovlige, uten noen restriksjoner, så hva ****?! Hvorfor pitbullegullene? Hvorfor kosemoseamstaffene? Hvorfor ikke schäferene, rottweilerne, ridgebackene, dalmatinerne, goldenene og de irske setterne? Vi burde heller nekte enkelte å ha hund, eller enda bedre: innføre obligatorisk kurs for å få lov til å ha hund over 10 kg, eller hund i det hele tatt. 4. Nei, jeg synes det er en ekstremt dårlig idé å krysse inn ulv, men det er veldig lenge siden og de bare ser ut som ulv, men er mer brukshund i hodet. Altså: mindre ulv i adferd enn en huskyer er, og husky er lovlig, så.. Sarloos er også lovlig, ennå de er langt mer ulvete i adferd. Det virker ganske tilfeldig at den tsjekkoslovakiske ble forbudt og ikke Sarloos. Norge er eneste land i verden som har forbud mot tsjekkoslovakisk ulvehund, og forbudet er ikke begrunnet med annet enn at det var ulv inni der før 1965. Ingen hendelser, ingenting som antyder at dette er en farligere rase enn schäfer på noen måte. Derfor. 5, Engelsk bulldog er jo helt ødelagt. Deres anatomi medfører store helseproblemer totalt uforenelig med god livskvalitet. Lundehundens spesielle anatomi medfører ingen ulemper, men faktisk fordeler for hunden; den kan klatre! ? IL som holder på å ta livet av rasen har absolutt ingenting med de anatomiske særtrekkene å gjøre. Jeg er stor fan av krysningsprosjektet som ble igangsatt for å redde lundehunden, og kunne absolutt tenkt meg å ha en n’te generasjons blandings med islender for å være med og bidra i redningsarbeidet. Mulig maskothund når den planlagte russeren er «ferdigprogrammert» og godt satt?

@QUEST, poenget mitt var ikke at absolutt alle hunder kan formes nøyaktig slik man vil ha dem bare man har det i seg som trener, men at jeg synes folk noen ganger ser seg veldig blinde på genetikk, rasestandard og rykter, og svartmaler derfra. Folk har hatt brunbjørner, pantere, løver og tigre som kjæledyr, uten skader. Jeg anbefaler det ikke, jeg bare trekker det frem som et eksempel på at genetikk ikke er alt. Intelligente pattedyr er svært formbare. Genetisk betinget adferd kan erstattes med lært adferd. ..men det krever *riktig relasjon* (empati, nærhet, respekt, tillit, lederskap) og god kommunikasjon mellom dyret og treneren. Det er jo ikke bare, bare. Noen ekvipasjer bare funker, andre bare funker ikke, og de fleste er i mellom der et sted. Jeg kommer ikke til å ha hunden min løs utenom trygge treningssituasjoner og konkurranse. Det er fordi jeg er preget av endel dårlige erfaringer med både egen gjeter og andres gretne bråkmakere. ..men det at min gjeter fløy etter skiløpere i ungdommen betyr ikke at det ikke finnes en masse voksne BC’er som aldri gjør det, og som kan sitte alene (løse) utenfor butikken i byen mens eier er inne og handler, med selvkontroll nok til å ikke gjete noe som helst, selv om det ligger der genetisk. For sikkerhets skyld kommer jeg konsekvent til å bruke både grime og sele med frontfeste på turer i bymiljø eller populære turstier med min, i god tid før puberteten setter inn, for i tilfelle noe skulle skje, og en av sikringene ryker.. Så jepp. Om noen i fremtiden møter hun gærne med grime, sele og to kobbel på noe som likner en forvokst godklump av en labradoodle — that’ll be me med en hund i trening som jeg ikke stoler 100% på. Om jeg fortsatt vil bruke dobbel sikring på hunden som femåring vet jeg ikke, men jeg tar ingen sjanser med ung hund i hormonelle endringer, så minimum til fylte tre år før der sikkerhetsregimet tas opp til ny vurdering og det kanskje kan klare seg med vanlig halsbånd eller sele. ..og her er det snakk om en rase med så lav jaktlyst at bruksfolk ikke vil ha den fordi den ikke tenner intenst på å fly etter leker. Det er dog andre ting jeg er redd den kan tenne på, så bedre føre var. Hunden kommer til å få et aktivt og innholdsrikt liv selv om den hele livet må holde seg innen en båndlengdes avstand fra meg når vi er på samfunnets fellesarealer. Før en har introdusert alternativ adferd og trent på det, så er jo all adferd genetikk og biokjemi. Vi er ikke så uenige som det kan tolkes som. ..og jeg er definitivt ikke et forumtroll, men en midlertidig hundeløs crazy doglady i planleggingsprosessen før neste hund, og jeg svinger innom sonen for å få tips, råd, erfaringer og inspirasjon. ...og svarer på innlegg av interesse, akkurat som du gjør

Sosialisering, sosialisering, sosialisering. Det er enorme forskjeller i jaktlyst mellom ulike raser, men det er jaggu store forskjeller innad i raser også, og her og der dukker det opp skikkelig utypiske individer, noe jeg antar sier mye om hvor plastisk hjernen er. ALT er ikke bare genetikk. Om hunden (eller katten) jevnt og konsekvent har opplevd små dyr som *friends, not food* siden den var liten valp, og eieren har kommunisert tydelig med hele seg at disse små skapningene skal vi elske, respektere og være veldig forsiktige med for de er skjøre, og hunden opplever at det er noen, en «sjel», en «person», til forveksling lik seg selv inni de små kroppene der, så vil ikke hunden ha lyst til å «ta dem» i det hele tatt. Hunder kan være ekstremt empatiske skapninger, men det er ikke alle mennesker som «har det i seg» og evner connecte og kommunisere med hunden slik enkelte «hippier» kan. Vanskelig å forklare, you had to be there. Det handler om «vibber». I bunn ligger det mye forventninger. Om man forventer jaktadferd så forventer man ikke samtidig ingen jaktadferd. Den som forventer det ene og den som forventer det stikk motsatte har allerede her svært forskjellige utgangspunkt i kommunikasjon med hundene sine i sosialiseringsprosessen, og det vil påvirke resultatet. Om den ene eieren er kjempenervøs for drap eller skader når hunden introduseres for en kattunge, så vil jo hunden oppfatte at dette krapylet fremkaller angst i mutter/fattern — best å ta jævelen! Om man derimot forventer at hunden skal møte kattungen som en sjelevenn, med omsorg og kjærlighet, og føler dette selv i stedet for frykt, så blir resultatet et ganske annet. Det finnes masse hunder som aldri ville jaget etter en katt, fordi de fullstendig mangler interesse for det, og det finnes til og med katter som lever med fugler og rotter og ikke vil sette klørne i dem fordi de er beloved friends, not food. Når det er sagt, så har jeg ikke mye erfaring med dumme hunder. Inntrykket mitt er at enkelte jaktraser er ingenting annet enn genetikk, men det har nok også mye å gjøre med at det er den genetiske adferden eierne ønsker og forventer, og derfor har de ikke prøvd forme hunden til noe annet. Jeg vet ikke. Spennet i intelligens blant hunder er kjempestort, og plastisitet krever intelligens, noe som også er genetisk betinget.. Akiro er ihvertfall ikke noen normal husky, han er en menneskeliggjort kuling. Eieren forventet ikke en normal husky, han forventet en kul kompis, og det var det han ble. Hunden er svært intelligent og det er sannsynligvis grunnen til at han gjennom sosialisering og oppdragelse ble så forskjellig i adferd fra det han skulle vært, rent genetisk.

Det er relevant på den måten at Akiro, som han heter, aldri ville funnet på å jage verken små eller store dyr. Han er ikke «husky», han er en skikkelig kul fyr forkledd som en.

Nei, han bor midt i byen, slik man absolutt ikke skal gjøre med en husky. Han har ikke gjort noen ting etter boken, men hunden er flott. Enkelte bare har det. ... Det han har gjort forskjellig fra de fleste andre er å bruke veldig mye tid sammen hunden. Han har ikke vært i jobb etter han kom hjem fra en militær utenlandsoperasjon, så han har tilbringt så og si hele døgnet sammen med hunden fra den var valp. De to er virkelig partnere og det gjør nok en forskjell. En husky som bare får noen timer daglig med menneskene sin vil ikke få samme connection til dem, og den vil kanskje føle seg litt utenfor som eneste firbente i en flokk tobeinte som snakker et uforståelig språk og har «noe» sammen som hunden ikke får ta del i, den hunden vil nok få en helt annerledes og ikke like nær relasjon til menneskene sine. M.a.o. huskyen til vennen min er ikke representativ for hva man får av en husky i et mer vanlig hundehold.

Siden alle er så kritiske til husky, mener den er vanskelig og er opptatte av at den må trekke kan jeg komme med en oppmuntrende kommentar, slik TS etterspurte: Jeg har en venn som bor svært sentrumsnært med en stor siberian husky hann, og den hunden er kjempefin. Han er rolig inne og rusler veloppdragent i bånd på spaserturer i bymiljøet. Eieren pleier la ham trekke seg på rollerblades, og går skogsturer i normalt tempo i bånd, og that’s it. Det er ikke i nærheten av hva en husky egentlig skal ha av mosjon, men allikevel er hunden stødig og fornøyd og fungerer aldeles utmerket i et bymiljø. Nonchalant, men vennlig og omgjengelig ifht andre hunder og mennesker. Ingen antydninger til stress eller adferdsproblemer som trekking, jakt, utfall eller bjeffing/uling. Han er så lite «husky» at en skulle tro både hund og eier har glemt å lese rasestandarden. Det mest «huskye» med den hunden er at den er svært lite willing to please og nekter nedverdige seg til å gjøre triks for godis, den vil bare ha godisen og ser hardt og assertive på deg til du forstår hvor urimelig det er av deg å be ham gjøre noe teit for å få godbit. Den har han rett og slett bare fortjent fordi han er så kul. Han er trygg på sin egen maskulinitet på en måte som setter seg i respekt uten at det er noe bråk eller stress med det. Eieren er en super laid back hippie-type, og han har ikke filla peiling på hund slik hundefolk ser det, men han har altså klart å få til den kuleste bikkja jeg har har møtt kun ved å være den han er. Hunden har ikke blitt behandlet som en «hund», men som en kompis som har vært med ham i ett og alt.

Dette. Jeg fatter ikke hvor «lapphund er en skikkelig bjefferase» kommer fra. Ikke min erfaring i det hele tatt.

OMG, så søt. Så ****** søt, jeg kjenner en murrende lyst til å kidnappe. Gratulerer med den unge lovende ??

Jeg lar meg overraske av goldenens gode rykte. Det er liksom den snille og lettvinte rasen for den aktive familien. The safe bet. Den jeg vokste opp med hadde sterkt ressursforsvar og var ikke redd for å si tydelig fra når den ville ha tyggebein for seg selv med minst to meters personal space. Han ble så sint at jeg var redd mange ganger. Han bet en ettåring da en lettere psykisk utviklingshemmet jente som pleide få gå tur med ham tok ham med seg hjem for å hilse på lillebroren. I følge moren deres var det helt uprovosert, hunden ble bare gretten og glefset til mens han var borti ettåringen, som satt på fanget, for å hilse på. Har også opplevd uprovosert overfallsangrepet bakfra på fellestrening av en golden. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor de har så sabla mye bedre rykte enn gjennomsnittshunden. Sleip markedsføring?

Min var en ordentlig enmannshund. Sønnen min hadde han ingen interesse av overhodet, noe som var veldig sårt for guttungen. Måtte faktisk trene ham til å ikke demonstrativt gå rett til meg når guttungen tok kontakt og ville leke eller kose, ennå gutten bare hadde oppført seg eksemplarisk, ikke hva jeg vil kalle innpåslitent. Moren min var han også kun interessert i godis fra, ingen sosial interesse. Fokus lå meg (..når det ikke lå på å unngå bli drept av andre hunder eller få videreført genene sine.) Sånn enmannshund kan kanskje mange hunder bli om ikke trening, stell og samhandling med hunden er veldig godt fordelt utover alle familiemedlemmene fra starten.

Jack Russell Terrier. Han så ut som en 50/50 kombinasjon av de to, men oppførte seg mest som en BC. Hadde «eye» og typisk BC-kryping med intens stirring, og han holdt på å freake fullstendig ut når noe(n) beveget seg «feil vei». Om du har sett «Fra bølle til bestevenn» så var han ganske lik Iris på gjeting/utfall, men klarte med tålmodighet å få det bort med konsekvent og tålmodig sladretrening. Etter 6 mnd (fikk ham da han var ca 17 uker, så ved ca 1 års alder) var gjeterefleksene under «full» (99%) selvkontroll i hunden. Med alt annet, som ikke var hardwired slik som gjetingen, så var han utrolig lettlært. Kunne lære 5 forskjellige nye momenter i serie på noen minutter, og han lærte f.eks. å krype baklengs ved at jeg kombinerte de verbale signalene for dekk og bakover, og han koblet det til å bety kryp baklengs av seg selv. Det å ha så energisk og lettlært hund var på både godt og vondt. Han måtte ha arbeidsoppgaver å fokusere på hele tiden, ellers fikk han eksistensiell angst. Jeg klarte få ham fysisk sliten slik at han helst bare ville hvile én eneste gang, selv om jeg syklet forholdsvis langt med ham 5 dager i uka og mosjonerte løs i en kjempediger park hver eneste kveld i tillegg til skiturer, joggeturer, og turer løs i skogen. Lydighetsøvelser og partytriks trente vi ganske kontinuerlig. Tidkrevende type hund. Burde ikke være tillatt å selge til folk i vanlig jobb. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, så det ble en veldig stor omveltning. Hele livet ble sentrert rundt hunden av nødvendighet, ikke av interesse. Nødvendighetene utviklet seg til interesse etterhvert som han ble en greiere hverdagshund, men jeg vil ikke ha BC igjen. En hund som krever 10-15 rep for å lære en øvelse (mot BC’ens 2-5) er på mange måter lettere å trene med, ikke minst fordi hverdagen handler mest om å oppføre seg pent og mindre om hvor fort du kan krysse av for å ha LPIII, AGIII, RLIII og FSIII. Stakkaren hadde enorme problemer med andre hunder pga «truende» stirring og kroppsspråk, og var så intelligent at han slet psykisk. PTSD-angst etter flere umotiverte voldsepisoder og depresjon pga utenforskap. Så mange andre hunder hadde vært aggressivt avvisende eller direkte slemme mot ham, så han følte ingen connection med dem. Han var livredd menneskemenn også pga en velmenende nabo som helt plutselig påførte ham kraftig aversiv ved to anledninger (løftet ham opp i løse luften etter halsbåndet og ristet ham aggressivt ?) fordi han hadde så lang erfaring med hunder og ville hjelpe meg få slutt på varsling. Han skulle fått juling selv. Hunden hadde altså en dypt forankret og berettiget engstelse for andre hunder og menn, og han ville så inderlig være menneske som meg, men han så ut som de andre hundene (slemme og fæle monstre) og det å falle mellom to stoler på den måten og føle seg såpass utenfor virket veldig psykisk og emosjonelt smertefullt for ham. BC er ikke bare «hund». De er noe ekstra. Edit: En grunn til at jeg synes det på noen måter er lettere å trene med litt dummere hunder (raser som fortsatt regnes som svært intelligente) er at det går helt absurd fort i svingene med BC (ihvertfall når den har mitokondrie-DNA fra JRT). Selv jeg, som kvalifiserer til medlemskap i Mensa, og til Triple Nine Society på gode dager, altså er nervene mine mer effektive/kjappere enn hos 98-99.9% av befolkningen — selv jeg liker de ekstra tidels sekundene det tar for en litt roligere hund å gjennomføre en bevegelse eller reagere på noe. Med turbohund blir det ofte feil timing (tidelssekundene teller) når man driver med shaping, og fordi hunden gjerne lærer på første forsøk så kan den bli forvirret og miste litt mestringsfølelse og motivasjon, og det kan også være vanskelig å korrigere og perfeksjonere feilinnlærte øvelser som for BC’en er selvforsterkende å utføre, men som andre hunder primært gjør av belønningsmotivasjon. Ikke så lett å forklare med bare ord, you had to be there. Til agility med BC holder det ikke å bare være i superform, du må være lynkjapp i hodet også, og jeg vil anbefale å virkelig kunne agility før du starter med en BC. Starter du som fersk med en BC blir det mye feiling, frustrasjon og mye lav mestringsfølelse for både hund og fører. BC er rasen du skaffer til AG etter at du har blitt kjempeflink og vil til toppen, det er ikke hunden som lettest tar deg dit fra utgangspunktet.

Tror ikke buhund er vanskeligere å trene enn lapphund, og lapphunden er ikke vanskelig å be. Begge er gjetere, og buhunden skal være en allround potet. Hvis du ikke har store konkurranseambisjoner i agility, så kan det være en hyggelig aktivitet med de fleste hunder. ..men kanskje ikke i midtsommersolstek med de aller tettest pelsede, spesielt ikke de mørke. Lapphunden er tilpasset livet i Sápmi, som har litt andre temperaturer enn langs kysten og sørover. Her er en tråd om buhund hvor mange legger sterke fordommer for dagen, men det skremte ikke TS fra å skaffe en allikevel, og gitt siste innlegg så ser det ut som helt greie, ganske typiske gjeterhunder. Jeg hadde en BC-blanding som krevde 6 lange måneder med daglig trening for å slutte gjete alt som rørte på seg, akkurat som siste innlegget beskriver den buhunden. Om gjeting («utfall») er eneste problem lar det seg fikse med trening og tålmodighet. Uansett hvilken rase som er oppe til diskusjon, så vil det være pros and cons, og alle legger vekt på ulike detaljer. Min egen erfaring med finsk lapphund er at det mindre lyd på dem enn på raser som golden, schäfer og BC. Erfaringen er basert på ett individ av hver. Videre viser datasettet mitt at chihuahua knapt lager lyd i det hele tatt (bare boffing), men at cavalier king charles er helt ekstreme på høylydt varsling og kjefting på alt og alle. Dette er min høyst personlige erfaring fra de individene jeg har hatt. «Ingen» andre deler mine temmelig avvikende fra «fasiten» erfaringer med bjeffing på disse rasene.

Jeg har sett elghund i byen. Virket blid og trivelig. Tror de er tilpasningsdyktige.

Australian shepherd er vel den som likner mest i utseendet, men jeg vet ikke om den er så veldig mye mindre krevende. Den er i likhet med BC veldig populær blant freestyle-eliten, og det antyder både høyt energinivå og et langt over gjennomsnittet høyt behov for å ha mentale oppgaver å fokusere på for å trives. Har dere sett på norsk lundehund? Buhund? Islandsk fårehund? Ikke sofapoteter disse heller, men krever ikke mer enn gjennomsnittshunden. Er varm tilhenger av genetisk diversitet, så synes det å velge litt sjeldnere raser er en god ting. De nordiske rasene er også tilpasset klimaet vårt og er sånn sett et mye mer fornuftig valg enn miniatyrer og tynnpelsede søringer. Jeg vet ikke helt hva du ønsker deg i en hund, så antar du er som gjennomsnittsnordmannen og ønsker turkompis, lekekamerat og sofakos, derfor foreslår jeg disse før du evt. blir mer spesifikk på hva du ser for deg. Raseinfo og oppdrettere finnes her: Norsk lundehundklubb: http://lundehund.no Norsk buhundklubb: https://norskbuhund.no/hvorfor/ Norsk islandshundklubb: https://www.islandshunden.no Bilder lånt fra klubbsidene.