Maskot

Nei, han bor midt i byen, slik man absolutt ikke skal gjøre med en husky. Han har ikke gjort noen ting etter boken, men hunden er flott. Enkelte bare har det. ... Det han har gjort forskjellig fra de fleste andre er å bruke veldig mye tid sammen hunden. Han har ikke vært i jobb etter han kom hjem fra en militær utenlandsoperasjon, så han har tilbringt så og si hele døgnet sammen med hunden fra den var valp. De to er virkelig partnere og det gjør nok en forskjell. En husky som bare får noen timer daglig med menneskene sin vil ikke få samme connection til dem, og den vil kanskje føle seg litt utenfor som eneste firbente i en flokk tobeinte som snakker et uforståelig språk og har «noe» sammen som hunden ikke får ta del i, den hunden vil nok få en helt annerledes og ikke like nær relasjon til menneskene sine. M.a.o. huskyen til vennen min er ikke representativ for hva man får av en husky i et mer vanlig hundehold.

Siden alle er så kritiske til husky, mener den er vanskelig og er opptatte av at den må trekke kan jeg komme med en oppmuntrende kommentar, slik TS etterspurte: Jeg har en venn som bor svært sentrumsnært med en stor siberian husky hann, og den hunden er kjempefin. Han er rolig inne og rusler veloppdragent i bånd på spaserturer i bymiljøet. Eieren pleier la ham trekke seg på rollerblades, og går skogsturer i normalt tempo i bånd, og that’s it. Det er ikke i nærheten av hva en husky egentlig skal ha av mosjon, men allikevel er hunden stødig og fornøyd og fungerer aldeles utmerket i et bymiljø. Nonchalant, men vennlig og omgjengelig ifht andre hunder og mennesker. Ingen antydninger til stress eller adferdsproblemer som trekking, jakt, utfall eller bjeffing/uling. Han er så lite «husky» at en skulle tro både hund og eier har glemt å lese rasestandarden. Det mest «huskye» med den hunden er at den er svært lite willing to please og nekter nedverdige seg til å gjøre triks for godis, den vil bare ha godisen og ser hardt og assertive på deg til du forstår hvor urimelig det er av deg å be ham gjøre noe teit for å få godbit. Den har han rett og slett bare fortjent fordi han er så kul. Han er trygg på sin egen maskulinitet på en måte som setter seg i respekt uten at det er noe bråk eller stress med det. Eieren er en super laid back hippie-type, og han har ikke filla peiling på hund slik hundefolk ser det, men han har altså klart å få til den kuleste bikkja jeg har har møtt kun ved å være den han er. Hunden har ikke blitt behandlet som en «hund», men som en kompis som har vært med ham i ett og alt.

Dette. Jeg fatter ikke hvor «lapphund er en skikkelig bjefferase» kommer fra. Ikke min erfaring i det hele tatt.

OMG, så søt. Så ****** søt, jeg kjenner en murrende lyst til å kidnappe. Gratulerer med den unge lovende ??

Jeg lar meg overraske av goldenens gode rykte. Det er liksom den snille og lettvinte rasen for den aktive familien. The safe bet. Den jeg vokste opp med hadde sterkt ressursforsvar og var ikke redd for å si tydelig fra når den ville ha tyggebein for seg selv med minst to meters personal space. Han ble så sint at jeg var redd mange ganger. Han bet en ettåring da en lettere psykisk utviklingshemmet jente som pleide få gå tur med ham tok ham med seg hjem for å hilse på lillebroren. I følge moren deres var det helt uprovosert, hunden ble bare gretten og glefset til mens han var borti ettåringen, som satt på fanget, for å hilse på. Har også opplevd uprovosert overfallsangrepet bakfra på fellestrening av en golden. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor de har så sabla mye bedre rykte enn gjennomsnittshunden. Sleip markedsføring?

Min var en ordentlig enmannshund. Sønnen min hadde han ingen interesse av overhodet, noe som var veldig sårt for guttungen. Måtte faktisk trene ham til å ikke demonstrativt gå rett til meg når guttungen tok kontakt og ville leke eller kose, ennå gutten bare hadde oppført seg eksemplarisk, ikke hva jeg vil kalle innpåslitent. Moren min var han også kun interessert i godis fra, ingen sosial interesse. Fokus lå meg (..når det ikke lå på å unngå bli drept av andre hunder eller få videreført genene sine.) Sånn enmannshund kan kanskje mange hunder bli om ikke trening, stell og samhandling med hunden er veldig godt fordelt utover alle familiemedlemmene fra starten.

Jack Russell Terrier. Han så ut som en 50/50 kombinasjon av de to, men oppførte seg mest som en BC. Hadde «eye» og typisk BC-kryping med intens stirring, og han holdt på å freake fullstendig ut når noe(n) beveget seg «feil vei». Om du har sett «Fra bølle til bestevenn» så var han ganske lik Iris på gjeting/utfall, men klarte med tålmodighet å få det bort med konsekvent og tålmodig sladretrening. Etter 6 mnd (fikk ham da han var ca 17 uker, så ved ca 1 års alder) var gjeterefleksene under «full» (99%) selvkontroll i hunden. Med alt annet, som ikke var hardwired slik som gjetingen, så var han utrolig lettlært. Kunne lære 5 forskjellige nye momenter i serie på noen minutter, og han lærte f.eks. å krype baklengs ved at jeg kombinerte de verbale signalene for dekk og bakover, og han koblet det til å bety kryp baklengs av seg selv. Det å ha så energisk og lettlært hund var på både godt og vondt. Han måtte ha arbeidsoppgaver å fokusere på hele tiden, ellers fikk han eksistensiell angst. Jeg klarte få ham fysisk sliten slik at han helst bare ville hvile én eneste gang, selv om jeg syklet forholdsvis langt med ham 5 dager i uka og mosjonerte løs i en kjempediger park hver eneste kveld i tillegg til skiturer, joggeturer, og turer løs i skogen. Lydighetsøvelser og partytriks trente vi ganske kontinuerlig. Tidkrevende type hund. Burde ikke være tillatt å selge til folk i vanlig jobb. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, så det ble en veldig stor omveltning. Hele livet ble sentrert rundt hunden av nødvendighet, ikke av interesse. Nødvendighetene utviklet seg til interesse etterhvert som han ble en greiere hverdagshund, men jeg vil ikke ha BC igjen. En hund som krever 10-15 rep for å lære en øvelse (mot BC’ens 2-5) er på mange måter lettere å trene med, ikke minst fordi hverdagen handler mest om å oppføre seg pent og mindre om hvor fort du kan krysse av for å ha LPIII, AGIII, RLIII og FSIII. Stakkaren hadde enorme problemer med andre hunder pga «truende» stirring og kroppsspråk, og var så intelligent at han slet psykisk. PTSD-angst etter flere umotiverte voldsepisoder og depresjon pga utenforskap. Så mange andre hunder hadde vært aggressivt avvisende eller direkte slemme mot ham, så han følte ingen connection med dem. Han var livredd menneskemenn også pga en velmenende nabo som helt plutselig påførte ham kraftig aversiv ved to anledninger (løftet ham opp i løse luften etter halsbåndet og ristet ham aggressivt ?) fordi han hadde så lang erfaring med hunder og ville hjelpe meg få slutt på varsling. Han skulle fått juling selv. Hunden hadde altså en dypt forankret og berettiget engstelse for andre hunder og menn, og han ville så inderlig være menneske som meg, men han så ut som de andre hundene (slemme og fæle monstre) og det å falle mellom to stoler på den måten og føle seg såpass utenfor virket veldig psykisk og emosjonelt smertefullt for ham. BC er ikke bare «hund». De er noe ekstra. Edit: En grunn til at jeg synes det på noen måter er lettere å trene med litt dummere hunder (raser som fortsatt regnes som svært intelligente) er at det går helt absurd fort i svingene med BC (ihvertfall når den har mitokondrie-DNA fra JRT). Selv jeg, som kvalifiserer til medlemskap i Mensa, og til Triple Nine Society på gode dager, altså er nervene mine mer effektive/kjappere enn hos 98-99.9% av befolkningen — selv jeg liker de ekstra tidels sekundene det tar for en litt roligere hund å gjennomføre en bevegelse eller reagere på noe. Med turbohund blir det ofte feil timing (tidelssekundene teller) når man driver med shaping, og fordi hunden gjerne lærer på første forsøk så kan den bli forvirret og miste litt mestringsfølelse og motivasjon, og det kan også være vanskelig å korrigere og perfeksjonere feilinnlærte øvelser som for BC’en er selvforsterkende å utføre, men som andre hunder primært gjør av belønningsmotivasjon. Ikke så lett å forklare med bare ord, you had to be there. Til agility med BC holder det ikke å bare være i superform, du må være lynkjapp i hodet også, og jeg vil anbefale å virkelig kunne agility før du starter med en BC. Starter du som fersk med en BC blir det mye feiling, frustrasjon og mye lav mestringsfølelse for både hund og fører. BC er rasen du skaffer til AG etter at du har blitt kjempeflink og vil til toppen, det er ikke hunden som lettest tar deg dit fra utgangspunktet.

Tror ikke buhund er vanskeligere å trene enn lapphund, og lapphunden er ikke vanskelig å be. Begge er gjetere, og buhunden skal være en allround potet. Hvis du ikke har store konkurranseambisjoner i agility, så kan det være en hyggelig aktivitet med de fleste hunder. ..men kanskje ikke i midtsommersolstek med de aller tettest pelsede, spesielt ikke de mørke. Lapphunden er tilpasset livet i Sápmi, som har litt andre temperaturer enn langs kysten og sørover. Her er en tråd om buhund hvor mange legger sterke fordommer for dagen, men det skremte ikke TS fra å skaffe en allikevel, og gitt siste innlegg så ser det ut som helt greie, ganske typiske gjeterhunder. Jeg hadde en BC-blanding som krevde 6 lange måneder med daglig trening for å slutte gjete alt som rørte på seg, akkurat som siste innlegget beskriver den buhunden. Om gjeting («utfall») er eneste problem lar det seg fikse med trening og tålmodighet. Uansett hvilken rase som er oppe til diskusjon, så vil det være pros and cons, og alle legger vekt på ulike detaljer. Min egen erfaring med finsk lapphund er at det mindre lyd på dem enn på raser som golden, schäfer og BC. Erfaringen er basert på ett individ av hver. Videre viser datasettet mitt at chihuahua knapt lager lyd i det hele tatt (bare boffing), men at cavalier king charles er helt ekstreme på høylydt varsling og kjefting på alt og alle. Dette er min høyst personlige erfaring fra de individene jeg har hatt. «Ingen» andre deler mine temmelig avvikende fra «fasiten» erfaringer med bjeffing på disse rasene.

Jeg har sett elghund i byen. Virket blid og trivelig. Tror de er tilpasningsdyktige.

Australian shepherd er vel den som likner mest i utseendet, men jeg vet ikke om den er så veldig mye mindre krevende. Den er i likhet med BC veldig populær blant freestyle-eliten, og det antyder både høyt energinivå og et langt over gjennomsnittet høyt behov for å ha mentale oppgaver å fokusere på for å trives. Har dere sett på norsk lundehund? Buhund? Islandsk fårehund? Ikke sofapoteter disse heller, men krever ikke mer enn gjennomsnittshunden. Er varm tilhenger av genetisk diversitet, så synes det å velge litt sjeldnere raser er en god ting. De nordiske rasene er også tilpasset klimaet vårt og er sånn sett et mye mer fornuftig valg enn miniatyrer og tynnpelsede søringer. Jeg vet ikke helt hva du ønsker deg i en hund, så antar du er som gjennomsnittsnordmannen og ønsker turkompis, lekekamerat og sofakos, derfor foreslår jeg disse før du evt. blir mer spesifikk på hva du ser for deg. Raseinfo og oppdrettere finnes her: Norsk lundehundklubb: http://lundehund.no Norsk buhundklubb: https://norskbuhund.no/hvorfor/ Norsk islandshundklubb: https://www.islandshunden.no Bilder lånt fra klubbsidene.

De peneste hundene er de med atletisk og funksjonell bygning: mallinois, jaktgolden, bruksschäfer, chodsky pes, tsjekkoslovakisk ulvehund, ... , the list goes on. Hva pelskvalitet angår heller jeg kanskje litt mer bort fra ren funksjonalitet og lar min indre frisør få et ord med i laget: russisk sort terrier, briard, puddelvariantene, ..., samt at også en del napperaser med en snasen bart og litt rufsete fremtoning tiltaler meg rent utseendemessig. De styggeste hundene er mops, engelsk bulldog, bassethound, pekingpeser, utstillingsschäfer, boxer, bordoux dogge, fila brazileiro, ..., generelt hunder med så løs hud at det gir plager, dvergvekst, brachyphali og andre anatomiske defekter. Showbusinessen er pill råtten og flere burde fått fengselsstraffer for å ha kjørt de rasene rett i grøfta.

1. Rumensk rescue. Hjertet mitt blør for de stakkars hjemløse og uelskede. Vinner jeg i Lotto stikker jeg ned til Romania og bor der i 6 mnd for å kunne ta med en varebil full av friske og parasittfrie hunder hjem og gi dem et verdig liv. Bildet er lånt fra Dog Resque Norway sin Facebook-side. Benytter samtidig anledningen til å oppmuntre donasjoner til kastreringsarbeidet deres: http://www.dogrescuenorway.com/kastreringskampanjer/ Per hundepar de får kastrert er det i et langsiktig perspektiv flere titalls tusen sjeler som slipper lide den samme tragiske skjebnen som uelsket gatehund. 2. Irsk ulvehund. Basert på utseende, størrelse og høy gentle giant-faktor. Ikke min type hund hva trenbarhet og arbeidsmoral angår. 3. Pitbull. Jeg er sterkt uenig i raseforbudet. 4. Tsjekkoslovakisk ulvehund. Igjen, uenig i raseforbudet. Disse hundene er hunder, ikke ulver. 5. Lundehund. Så spesiell anatomi, disse må vi ta vare på. Hvis jeg skulle inkludert «egne» raser (har hatt/vil ha) ville lista sett sånn ut: 1. Russisk sort terrier 2. Doodleweiler (sorry, kødd!) 3. Rescue

Ser reklame for Norwegian Bank refinansiering og lurer på hvilken informasjon som har passet inn i hvilke algoritmer og fått det til å virke mer målrettet enn ørevoks. Rotrening.. I prosessen med å velge rase for neste hund var jeg innom mye, og tenkte at jeg liker læreevne og arbeidsmoral til malle og tilsvarende — på trening og i treningssituasjoner, men at jeg ikke orker et sånt hesblesende stress hele døgnet. Always on duty. Å konstant måtte gi hunden oppgaver for å hindre at den får et øyeblikks *ingenting* og blir alvorlig psykisk syk av det.. Vellykket sofakos med en sånn type hund er om hunden ikke lager lyd som overdøver samtaler/TV eller ødelegger noe dyrt mens den kaver, vrir og åler seg og endrer posisjoner som om det er direkte smertefullt for den å bare slappe av. Er man ikke forberedt på at hunden er så intens hele tiden, selv etter lange sykkelturer og timer med mental aktivisering, så virker kanskje rotrening som en god idé. Alternativt kan man skaffe seg en mer balansert type hund om man ønsker å ha et liv utenom rollen som hundefører. Enkelte raser burde være forbudte å selge til folk som er i full jobb. Kom til å tenke på en diskusjon om prey drive/jaktlyst. Alle vil ha det, begrunnet med at det er så lett å belønne sånne hunder med lek, men ingen vil vel egentlig ha sterk jaktdrift på en hobbyhund utenom treningssituasjoner? Skal man ikke nå toppen innen en sport eller avle hunder til ekstremt bruk, så hvorfor kjøpe en egenskap man bare «trenger» (har lyst på) noen timer i uka og ellers ikke ønsker se utslag av i det hele tatt? Selv går jeg etter grundige undersøkelser for en rase som ikke er best til noe som helst, men som er en grei allrounder for meg, fordi den har den riktige kombinasjonen av egenskaper som passer min stil og min livsstil. Jeg skal ikke ha noen mesterskapsmedaljer i ringsport, rundering eller agility, så da er det kontraproduktivt å skaffe en sånn type ekstremhund. Man bare kjøper ikke en Formel 1-bil til bruk i vanlig trafikk. Det er bare dumt.

Ingen hunder bør være alene mange timer daglig. Ingen raser liker det. Synes derfor det er veldig rart at hundedagis ikke er en større bransje. Folk liker spare penger på å la hunden ligge hjemme alene? Får en til lure på om de tobeinte barna hadde fått barnehageplass om det ikke var sosialt uakseptabelt å stenge dem inne i bur, hjemme alene i over 1/3 av døgnet. Det var mangelen på stress og den sabla nonchalante attituden jeg refererte til da jeg påstod store mynder er behagelig enkle å ha med å gjøre. «Laidback og lettvint» kommer selvsagt an på hvilke referansepunkter en har fra før — om f.eks. border collie og malle er å anse som *ekstremt krevende* eller *normale* til sammenlikning. Sammenlikner en med en plysjhund fra IKEA så er jo mynder et ***** ******* å ha med å gjøre.

Selvsagt har du rett i at en stor, vanskelig hund er mye vanskeligere enn en liten vanskelig hund @QUEST. Om man er der at det handler om å ha fysisk kontroll så er små hunder selvsagt bedre. Det jeg mente er at de store ofte er mye mer laid back, og dermed mye lettere å ha med å gjøre. Hadde nylig mareritt hvor uplanlagt blandingsavl etterhvert resulterte i en huskystørrelse blandingshund med chihuahua-gemytt. You had to be there. Jeg tar en diger irsk ulvehund over en liten strihåret dachs any day om målet er et behagelig og problemfritt hundehold, men jeg ser poenget ditt med at den irske ulvehunden kan bli et større problem for omgivelsene enn den strihårede dachsen om man slenger en valp av hver rase i fanget på noen som ikke aner hva en hund er.

En 9 uker liten valp er ikke rampete, den eier ikke konsept om hva som er riktig og gal adferd i menneskers øyne. Ikke forvent å få en så liten valp med på tur. I den alderen skal den bare få utforske omgivelsene. Det er en liten baby. Helt normalt at de setter seg ned og bare vil ta inn inntrykkene uten å rikke seg fra flekken. Alle mine var sånn i den alderen. Turgåing kommer etterhvert, akkurat som med menneskebarn. Det er umulig å gå effektiv tur med en 18 mnd gammel toddler, men en femåring kan man få med seg. Å gå tur i bånd er en lærings- og utviklingsprosess. Nyt valpetiden så lenge den varer, og sitt ned sammen valpen for å lukte på gresset, lytte til fuglesangen og føle på vinden, for du får ikke den utviklingsperioden tilbake igjen når hunden er forbi den. Jeg ville droppet å hilse på andre hunder i bånd. Begynn med sladretrening for å lære den å ignorere dem. Søk forumet for *sladremetoden* så finner du sikkert gode beskrivelser. Det går kort ut på å markere idét valpen får øye på en annen hund, slik at den snur seg mot deg for å få belønningen. Før du kan starte med dette må du ha introdusert markøren og betydningen av den, f.eks. «Bra!» = godbit eller leke. I utgangspunktet starter du med at når valpen ser en annen hund, så sier du: «Bra!» og gir den umiddelbart belønning før den rekker bjeffe. Vær lynkjapp her for å komme valpen i forkjøpet. Bruk det beste valpen vet, dytt det lynkjapt ned foran snuten på den og trekk det litt til deg sånn at valpen må «jakte» litt i retning av deg. Den skal ikke rekke bjeffe, men den må ha sett den andre hunden. Timing er alt og øvelse gjør mester. Etterhvert markerer du på samme hendelse (blikk på den andre hunden, før din har rukket lage lyd), men venter nå til din ser på deg før den får godbiten. Ikke avanser for fort. Går du for fort frem er det ikke sikkert valpen skjønner tegninga («Jeg ser en annen hund, jeg snur meg mot mennesket mitt og får noe jeg liker bedre enn å se på den andre hunden,») så ikke krev at den skal snu seg og ta kontakt for å få belønning for tidlig. Da kan den falle tilbake på bjeffing. Det er en prosess. Vær 100% konsekvent og tålmodig med dette (du kommer til å feile noen ganger, fordi hunden vil rekke å bjeffe mellom markør og belønning), men hold ut, kanskje tar det måneder, så ender du med en voksen hund som konsekvent tar blikkontakt med deg hver gang den ser andre hunder i bånd. Det kan lønne seg å lære inn en «varsle»-kommando, så blir det lettere å lære den «stille» også. Bjeffing vil du aldri bli helt kvitt, men du får mer kontroll ved å gi hunden en forventning om å få noe godt for å varsle og tie. Sosialisering, som i lek, bør foregå uten bånd med en noenlunde fast gruppe hunder og eiere du avtaler med, ikke med tilfeldige fremmede en møter på gata eller i hundepark. Det finnes masse lokale hundetreffgrupper på Facebook hvor man kan skaffe seg playdates. Prøv å finn noen med renraset hund som driver aktivt med sport. Disse har som regel mer kunnskap og derfor tryggere hunder enn de som har kjøpt tilfeldige blandinger, tar trening og oppdragelse på gefühlen og ikke deltar i treningsgrupper, kurs eller konkurranser. Får jeg også anbefale bøkene: «Ikke skyt hunden!», «Kulturkollisjonen mellom menneske og hund» og «100% positiv hverdagslydighet»? ..for starters? «På talefot med hunden — De dempende signalene» er også kjekk å ha i bakhodet når man skal passe på at valpen får gode opplevelser i lek med andre hunder. Jeg lærte SÅ mye av de bøkene der da jeg var fersk, kunnskapsløs og uforberedt hundeeier som trodde jeg kunne hund bare fordi jeg hadde vokst opp med familiehunder oppdratt med 80-tallsmetoder.

Det virker som hormonchip har færre og mindre alvorlige bivirkninger enn kirurgisk kastrering, så jeg ville bare fortsatt med å bruke chip om dette var en løsning som fungerte på min hund.

Får jeg legge til at mange store raser er enklere å ha med å gjøre enn de små, sånn at dere ikke ser dere blinde på størrelse? En bullmastiff krever mye mindre enn en mellompuddel for å være tilfreds med livet. Nå er ikke jeg noen ekspert på myndene, men de store virker mye enklere enn de små, så om jeg skulle hatt en attpåklatt hadde det blitt saluki, borzoi eller irsk ulvehund fremfor italiensk eller whippet. Oppdrettere av store hunder er nødt til å være nøye med gemytt. Det er det ikke alle som har like stort fokus på innen de mindre rasene, derfor viktig å finne rett oppdretter. De individuelle forskjellene innad i en rase kan være mye større enn forskjellene mellom mange raser. Angst, stress og nervøsitet vs selvsikkerhet, trygghet og sosial søken i individet har mer å si for trivsel og velvære enn hvilken rase man velger. Har dere vurdert å ha to? Selskap i hverandre kan være greit om de må være mye alene, også mens dere er hjemme.

Jeg er svak for de i myndegruppen om dere ikke har tenkt aktivisere hunden gjennom ulike former for nesearbeid og lydighetstrening, men bare vi ha hunden til tur og kos. Samtlige av de myndene jeg har møtt og kjent (irsk ulvehund, whippet, borzoi, afghansk og saluki) har vært superenkle, super laid back, lettvinte hunder å ha med å gjøre. ..hvis du ikke vil bruke dem til typiske hundesporter. De jeg har møtt gidder ikke nedverdige seg til å gjøre triks for peanøtter, men de er kjempeenkle å gå tur med, for de gidder ikke stresse med å trekke avgårde, de bare lunter med i behagelig spasertempo. De minner meg egentlig litt om katter i mentaliteten. Største forskjellen på de myndene og kattene jeg har møtt er at myndene gidder ta på seg oppgaven med å gå tur med deg. Kan love at dere vil komme til å angre om dere kjøper en doodleblanding. Det er mye dårlig gemytt hos useriøse «oppdrettere» og rasene de blander er ofte hunder som krever mye mental stimuli eller 24/7 samvær med eier for å unngå psykiske lidelser som stress, depresjon, OCD, angst, irritasjon osv. Trikset for å holde en mynde lykkelig er å bli med i den lokale lure coursing-gruppen, hvilket gjør dem langt mindre krevende enn andre typer hunder.

https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0102241 Hunden er fortsatt i vekst ved 1 års alder. Jeg ville ikke klusset med et så viktig hormon som testosteron før etter at hunden er ferdig utvokst, og jeg sliter med å forstå at en veterinær synes det er ok å gjøre det. Da må adferdsproblemer pga kjønnsdrift være helt uhåndterlige, og på en liten lapphund ser jeg ikke at det skal være tilfellet. Det er psykisk slitsomt å forholde seg til, ja, men uhåndterlig? Nei. Den veier mindre enn 30 kg. Det kan alle voksne håndtere til den er ferdig utvokst. At pubertetsfase-hunden ikke svarer til forventningene om å være en lydig koserobot kledd i fluff er ikke lovlig grunn til å kastrere den. Hva gjelder adferdsendring etter fjerning av det endokrint vev.. Forskjellen mellom kjemisk kastrering og kirurgisk kastrering er at den kjemiske stopper testosteronproduksjon indirekte ved å stanse LH-produksjonen i hypofysen. Den mekaniske kastreringen fjerner i stedet organet som produserer testosteron samtidig som LH-produksjonen fra hypofysen gjenopprettes til normalt nivå. Selvsagt blir det adferdsendringer. Min påstand om at hunden blir som en «gammel gubbe» (eller «tilbaketrukket og småsur» som TS beskriver det som) var ikke tatt ut av løses luften: https://www.akcchf.org/educational-resources/library/articles/exploring-how-spayneuter.html

Mine innsamlede data peker ganske tydelig i retning av at valper ofte gjør som de selv vil, og ikke helt sånn som eieren hadde tenkt de skulle gjøre. Å få raptus før leggetid har vært en gjenganger på alle mine. Klassisk tegn på trøtt valp. Jeg har egentlig ingen tips utover å gi en kald skulder når den oppfører seg helt uakseptabelt og å gi den riktig oppmerksomhet når den gjør som du vil. Gjør det mer attraktivt for den å gjøre som du vil enn å følge sine egne impulser. Jeg pleier altså ikke å legge meg borti, men lar bare valpen ha raptus til den finner roen, for den roen pleier komme ganske momentant etterpå. Legger jeg meg borti for å begrense raptusaktiviteten vil jeg bare gå inn i rollen som kjiping, og det er ikke nødvendig i situasjonen (synes jeg) fordi sengetidsraptus er noe de vokser av seg, helt av seg selv, og uten å ha blandet meg i moroa som en kjip fangevokter, så beholder jeg trofeet som verdens kuleste, og mine: «Nei!» beholder sin alvorstyngde til de situasjonene hvor de virkelig trengs. Edit: Jeg tok det som en selvfølge at du har prøvd triks som å be ham gjøre noe annet, som <hvasomhelst> han har lært som roer ham ned. Hvor langt har dere kommet med ligge-på-plassen-sin-treningen, og hvordan gjør dere det? Men igjen: fra mine egne erfaringer så hadde jeg bare ignorert, fordi jeg ikke har forventninger til at en 10 uker liten valp skal ha en sånn grad av selvkontroll at den klarer undertrykke kveldsraptusimpulsene. Den gjør det ikke med vilje, den er bare hardwired sånn, og det går over.

Jeg har selv kastrert hannhund, kjemisk. Blandingshund fra en tjuvparring, så faren hadde helt sikkert nok kjønnshormoner. Det var min første egne hund, og jeg var kunnskapsløs nok til at puberteten kom helt uventet på meg, så jeg hadde ikke jobbet forebyggende i det hele tatt, og jeg lot unoter utvikle seg, for jeg visste ikke hvorfor eller hva jeg burde gjøre. Bl.a. hadde jeg latt hunden styre alle turer selv, så turene gikk fra tisseflekk til tisseflekk hvor han fikk stå og ruse seg opp på andre hunders signalstoffer. Det måtte gå galt. Jeg ventet til hunden hadde fylt tre år før jeg fikk satt inn en chip. Det jeg oppnådde med den kjemiske kastreringen var å få kontakt med ham utendørs. Med den gjenopprettede kontakten, som vi ikke hadde hatt siden han var valp, fikk vi i løpet av det halvåret chippen virket trent bort alle unotene, og da chippen sluttet virke hadde jeg en veloppdragen hund som ikke trengte ny chip fordi han hadde fått gode vaner. ..så jo, jeg vet at kastrering kan være nyttig. I vekst er også kjønnshormoner viktige. Det er derfor jeg har en mening om saken.

Først må jeg si at jeg reagerer sterkt på at en veterinær anbefalte kjemisk kastrering på en ettåring. Jeg har sterke meninger om å klusse med hormonene på en hund i vekst og utvikling, og en lapphund er ikke så stor og sterk at man ikke klarer fysisk kontrollere den mens man jobber seg gjennom puberteten — som alle hannhundeiere SKAL være forberedt på at er jobb, om oppdretter har gjort jobben sin med å forsikre seg om at valpekjøper vet hva en hund er — for så å komme ut med en veltrent og veloppdragen, voksen hann i den andre enden. ..men det krever en daglig innsats. Om man ikke gidder det, så er jo kastrering før fylte 3 år en løsning, jevngod med doggie valium og prozac. Det er meg og mine meninger. Beklager det. Om veterinæren anbefaler quick fix, selv på en hund som knapt har påbegynt puberteten, så lytter jo de fleste til det. Når det kommer til svar på spørsmålet: Å fjerne testosteronet hans gjør ham jo umiddelbart til en gammel mann, eller «tilbaketrukket og småsur» som også er noe man beskriver mange gamle gubber som.

Hvis noen som minner om broren din var fæle med hunden (med vilje eller ved uhell) mens hjernen var i kritiske faser av utviklingen så kan det ta en tid å koble om de nerveforbindelsene som trigger fryktrespons som følge av noe broren din gjør. Enig med Simiria i å ta hensyn og gi det tid, på hundens premisser. ...og ikke ta det personlig ? Det virker jo som hunden kognitivt forstår forskjell på broren din og den han minner om, men hunden kan ikke koble om sine egne fryktresponsreflekser. Som ved PTSD: Det hjelper ikke fortelle en tidligere soldat at h*n må ta seg sammen fordi det bare er fyrverkeri, h*n blir jo full av adrenalin og kjenner ubehag selv om h*n VET det.

Virker som de er interesserte i mat også ? ?