Maskot

Situasjonen på Finn.no tydeliggjør behovet for et hundesertifikat. Jeg skulle ønske det hadde vært et krav før jeg anskaffet min første egne hund. Var helt på the peak av Donning-Kruger-effekten hva egen kunnskap om hund angikk (hadde jo vokst opp med to i familien, duh!) og tok meg vann over hodet, på bekostning av dyrevelferd og omgivelsenes trygghet. Bare situasjonen i nabolaget her tydeliggjør behovet. En av naboene har to staffeblandinger som var på selvlufting sammen for tredje gang på en mnd her om dagen. Javisst er de bare blide og trivelige med meg når jeg prøver hanke dem inn fra gata og levere dem tilbake, men de kan faktisk være dødelige for små barn og små hunder. Man vet aldri, og det er tydeligvis ikke eierne klar over. Mannen i paret tok tak i nakkeskinnet og tysket sin hund da jeg leverte dem på døren forrige gang. Tok en (så pedagogisk riktig som jeg klarte med en halv lærerutdanning i bunn) alvorsprat med dama om det på tomannshånd, og hun virket veldig oppegående, men jeg er ikke så sikker på at hun faktisk tvang ham til å lese bøkene jeg foreslo, og hundene var på vift igjen bare en uke senere. Vi trenger det hundesertifikatet.

Om valpekjøper har mulighet for å sende oppdretter en «skitten» t-skjorte, og få forbundet den med kos, godis og trygghet før avreise i det minste.. ? Det påstås at valper har en fryktperiode i 8-10 ukers alder. Dette har ikke jeg sett noe til på noen av mine, kun usikkerhet og manglende trygghet, tillit og tilknytning i et par dager rett etter flytting, til den grad at de har vært uinteresserte i kontakt med meg helt i starten den første dagen, og så ingen endring før rundt ~16 uker, så det aner meg at denne «fryktperioden» til 8-10 ukers valper, som man kan lese om her og der, er direkte forbundet med selve overtakelsen, og måten det blir gjort på,, og at det ikke er en naturlig fryktperiode som kommer uansett hva de opplever. @QUEST? Du mener overtakelsen bør skje senere pga denne, eller fordi den naturlige selvstendighetssøken kommer senere? Når i såfall? 10-12 uker? Jeg hentet min første egne da han var 17 uker gammel, og det var altfor sent i det tilfellet. Moren var møkklei av ham, og det gikk inn på ham. Han hadde fortsatt behov for en «omsorgsperson», men hun snerret og glefset mot ham når han ble nærgående i søken etter veiledning, trygghet og omsorg, og det såret ham veldig. Ble en veldig engstelig hund av mange og sammensatte årsaker, men det der lå i bunnen av det. Han endte forøvrig med å elske å kjøre bil, uten noen form for tilvenning, etter en 9 timer lang biltur hjem.

..og vi er rykende uenige i at den lange bilturen med en fremmed er mindre traumatisk for valpen. I bilen er det også lyder, lukter og bevegelse, og det setter seg. Samme hvor mye beroligende kos og godt snacks den fremmede gir, så er det ikke mamma og søsken, så når de uunngåelig blir savnet et forholdsvis kort stykke ut i den lange turen, så er det ikke så sikkert valpen tar den fremmedes beroligende kos på måten det er ment. Det er min erfaring, med bl.a. valp fra en oppdretter så seriøs som du får dem, som la sjela si i å prege og forberede de valpene riktig. Valpen ville ikke ha noe med meg å gjøre da hun savnet og lette etter familien. Selvstendig og selvsikker type. Det har tatt et par dager å utvikle et godt stockholmsyndrom hver eneste gang, så jeg tviler sterk på at det skjer i bilen innen timer etter første møte. Om trådstarter med sjåfør i det minste kan ta en overnatting, og tilbringe to kvalitetsdager sammen for å etablere tillit før avreise, så stiller saken seg veldig annerledes.

Det er mye å velge i for tiden, men en av de som slo meg i dag var blandingsvalper av staff og BC/aussie. «Søte og snille». Hva **** tenker folk med? I tillegg til å koke sammen det ustabile eksplosivet der, så skal de ha 15 000 kr for dem. Hannvalpene blir nok å se igjen på Finn til 14 900 kr når de kommer i pubertet. En annen ille en er en presa canario hann i pubertetsfase to, som selger vil ha igjen 10 000 kr for. Står ingenting om hva hunden kan, hvordan de har trent og hvilke adferdsproblemer den har som gjør at hun vil kvitte seg med den. En engelsk mastifftispe på 2 år til den nette sum av 20 000 kr, uten nærmere beskrivelser, gjør meg også skuffet over mennesker. Med forbehold om at det kan være veldig gode grunner bak salg av en meget god hund, så fremstår annonsen som et forsøk på å kvitte seg med en utgift og dekke opp «tapet». Jeg har måttet omplassere hund selv, pga uforutsett endring i livssituasjon, og valgte gi henne helt gratis til noen jeg stolte på fremfor å selge henne for en pen slant til fremmede på Finn, fordi hunder som barn for meg, ikke en ***** salgsvare. Grunnen til at man betaler oppdretter for valpen er risikoen det innebærer for tispa, samt masse utgifter og en shitload med arbeid de har, for valper de lager for andre. ..men en skal da for pokker ikke «ha igjen» de pengene når en ikke orker mer og vil kvitte seg med en hund en selv har ødelagt gjennom å ikke behandle den riktig! Argh! Hundesertifikat eller andre lovendringer som gir hundene flere rettigheter og beskytter dem mer mot å kastes rundt som rene surrogatmødre og salgsvarer for empatiløse kynikere NÅ!

Å lære en hund å gå pent i bånd kan være noe av det aller vanskeligste med mange hunder. Antar det er fordi trekkegenskaper ble fremelsket i tidlig selektiv avl, og så har vi ikke fått avlet det bort igjen, så mange hunder eeelsker å trekke, og vil gjøre det uavhengig av om det er ubehagelig å kveles av halsbåndet. Familieretriveren vår trakk som en profesjonell sledehund selv med helstrup (på 80-tallet, før internett, og folk flest visste ikke bedre enn å prøve sånne metoder). Det var ikke uvanlig å bruke kjettinghalsbånd med pigger inni på den tiden, de ble solgt i vanlige dyrebutikker, noe som burde si litt om hvor glade hunder kan være i å trekke, og hvor vanskelig det kan være å trene det bort. Jeg er forholdsvis godt «utdannet» på hverdagslydighet, og er ikke fremmed for å bruke sele med frontfeste eller grime, fordi jeg ikke gidder kampene med stans og snu i motsatt retning hver gang valpen trekker. Hunder som er opptatte av å følge et spor kan det kanskje funke fint på, fordi de opplever det helt sikkert som kjipt å bli avbrutt i det, men en veldig førerorientert og høyt gira ADHD-type hund kan ta det som en gøyal lek, og da kan det ta ****** lang tid før hunden evt. forstår tegninga, og man ender til slutt på grime allikevel, i ren desperasjon, fordi ingen av metodene fra bruksanvisningene fungerte ordentlig, ble jeg fortalt av en venn ? Mine høyst personlige «oppskrifter» til valp av stor, tung og sterk rase, som ikke under noen omstendighet kan få lov til å oppdage at trekking er en mulighet, men må hjernevaskes til å tro det rett og slett ikke går pga universets fysikklover, er sele med frontfeste til uformelle turer med valp og grime (med kort bånd) til gå-pent-trening. I tillegg til å benytte disse støttehjulene mange sikkert mener man burde klare seg uten, vil jeg sjelden og aldri bare «gå tur», men trene masse underveis, slik at hunden har noe mer spennende enn bare «fremover» og luktene i grøftekanten å fokusere på. Min plan er å få printet inn at tur i all hovedsak er en (kreativ) lydighetstrenings- og transportetappe bort til nesearbeidsområdet. Om denne måten å gå tur på er dyremishandling eller ei strides de lærde litt om. Forrige hunden min syntes samhandling med og oppgaver fra meg var mye mer spennende og mer lønnsomt enn å vimse og snuse. Not even once brukte jeg en eneste «metode» annet enn kontakt og oppgaver hun opplevde å mestre for å få henne sånn. Antakelig flaks med individ. Ikke alle er like enkle. Den andre alternative «oppskriften» min, ved bruk av halsbånd eller vanlig gåsele, er å hyle som en valp gjør når et søsken biter for hardt dersom båndet blir for stramt. Helt greit for meg om hunden tror den påfører vennen sin sterke smerter ved å trekke mer etter at båndet har strammet seg. Better safe than sorry med en svær rase. Det viktigste er at man er konsekvent og tålmodig uansett metode man velger. Har hunden opplevd at noe er mulig, så vil det ta lang tid før den glemmer at: «Ja, men dette gikk jo før? Jeg prøver igjen! ..og igjen!»

Motstander av «tvangsroing» her, så jeg har ikke annet svar enn å la ham sove når han selv føler for det. Overstimulert valp fremstår som mer frustrert og er vanskelig å få kontakt med. Understimulert valp er interessert i kontakt og samhandling. …tror jeg, veldig forenklet, fra mine egne, anekdotiske erfaringer.

Jeg mener en normal oppdretter forbereder valpen på flyturen, ikke bare å være i et bur, men håndtering av buret og støy, fordi vedkommende har avklart med kjøper hvordan valpen skal reise. Innser at det kanskje ikke er «normal» oppdretter, men seriøs oppdretter. Å flytte hjemmefra er skremmende uansett, så ja, basert på mine erfaringer med å «kidnappe» fremmed valp, så ville jeg valgt den løsningen om det ikke var noen mulighet for å bli kjent først. Det er ikke snakk om en times biltur her, det er snakk om en laaang dag vs en kort flytur. Jeg er heller ingen tilhenger av å sende hunder som pakkepost, men noen ganger «må» man faktisk, fordi det ikke finnes en god nok tispe tilgjengelig for inseminering. Det er veldig mye vi gjør med/mot dyr som er etisk betenkelig. En kan velge å gå fullstendig vegan og holde seg unna alt som har med dyr å gjøre, og ende opp som en type som river kjeft på folk som spiser honning fordi det er å stjele fra biene (jepp, jeg kjenner en), eller en kan se at det er umulig å gi dyrene bare deilige opplevelser. Personlig finner jeg det hyklerisk at folk som forer dyrene sine med «oppdrettskjøtt» (som er lagd av noen, ikke noe), og med makt og tvang kler på de sprellende rasende toåringene sine for å rekke jobb på morgenen (et slags overgrep det også) skal ha så mye imot og å sende en valp med fly en gang. Er folket like mye imot å gå fra en aktiv bruksrase hjemme alene en arbeidsdag også? Det mener jeg er dyremishandling, men det er standard prosedyre å ha en schäfer, BC eller tilsvarende liggende hjemme alene i timevis på rutine, hele livet. Valpen skal reise med fly en gang, fra lengden på bilturen å dømme: 45-60 minutter. Jeg skrev jeg ville fått noen andre til å sette den i buret. Den ene traumatiske hendelsen blir ikke trigget igjen, i skarp kontrast til det andre alternativet. Og når alt kommer til alt: hvilket alternativ legger jeg frem som det beste, som jeg virkelig har planlagt for meg selv? Der er oppdrettere på bakbeina igjen, av hensyn til egen bekvemmelighet over valpene, fordi det vil være for mye «prakk» å ha adoptivforeldrene innom for å etablere relasjoner med valpene før avreise. Personlig hadde jeg satt enormt stor pris på om «valpekjøperne» (smak på ordet) kunne avlaste meg med valpene den siste uka. At de kan bli kjent med hverandre er vel også en fordel? Det kommer selvsagt an på rase og grad av seriøsitet, men når man driver av kjærlighet til rasen og hundene og ikke er in it for the money, så vil man vel gjerne følge opp valpene også? Forsikre seg om at de får gode liv, og at man får beskjed om alt som har gått riktig og galt med kombinasjonen? Å tilbringe noen dager sammen med hele gjengen for å bygge gode relasjoner mellom både hunder og mennesker skader virkelig ikke. De aller fleste har muligheten til å be valpekjøperne sine leie/låne en campingbil eller innlosjere seg på campinghytter i nærheten i tre dager. Med mindre det selges/kjøpes på impuls, så er jo overtakelsen planlagt før valpene er unnfanget. Jeg ville også kreve å få tilsendt «skitne» t-skjorter etter å ha plukket riktig valp til riktig hjem for å starte relasjonsbyggingen så tidlig som mulig. Var ikke det vanlig i gamle dager? Skitten t-skjorte pluss et kassettbånd (?) med stemmen på? Så; nei, jeg finner meg ikke i å nærmest bli kalt dyremishandler fordi jeg anser flytur som det minste av to onder i trådstarters tilfelle.

Flyturen er ikke «x antall timer» innad i Norge. Det er maximum to fra gate til gate, og det er en mye kortere tur enn bilturen. Helt alene er den kun fra gate til gate, og når den kommer ut er den glad for å møte folk og bilturen i fanget fra flyplassen blir mer en lettelse. Forutsetningen min er at valpen ikke skal fly igjen, så om man ikke «stapper» den i et flybur, så vil ikke de nervebanene trigges igjen heller. En annen forutsetning er at dette er en golden, og ikke en stor, selvstendig og alvorstung vokter som bærer genetisk kode for sterk skeptisk til fremmede, f.eks. ovcharka. En sånn type rase hadde jeg ikke turt å sende med fly mtp hvor metodisk den bør sosialiseres med fremmede. Samme hvor omsorgsfull, så er den nye eieren en vilt fremmed som valpen ikke har noen tillitsrelasjon til ennå, og den vil på et punkt under turen begynne å savne mamma og søsken, samme hvor god jobb oppdretter har gjort. Mine anekdotiske erfaringer med valper fra seriøse oppdrettere som har trent dem på både støy, fremmede omgivelser, bilkjøring og fremmede mennesker, er at det tar et par dager før valpen er helt komfortabel i den nye situasjonen, og et solid tillitsforhold er etablert. Vi får bare være rykende uenige om hva som er det minste ondet av de to. Jeg ville tilbrakt så lang tid som praktisk mulig «hos oppdretter» for å etablere en god relasjon før en lang reise med bil, ellers ville jeg valgt fly. Selv en dag eller to med høykvalitets lek, masse godis, kontakt, kjærlighet og kosestund er bedre enn ingenting. Hva bilkjøringen angår så er vi jo ikke uenige i annet enn at jeg ikke vil ha adskillelsestraumet liggende i bunnen der. Jeg skrev at årsakene kan være mange og sammensatte. Jeg har forøvrig hatt to hunder som virkelig elsket bilkjøring, uten at jeg gjorde noe spesielt for å oppnå det utover å bruke bilsele i baksetet i stedet for bur i bagasjerommet. Hadde ei som ikke ga uttrykk for å elske det, men som tok det som en helt kurant transportetappe til fest og moro. Hun lå i bilbur. Så hadde jeg ei som hatet bilen til den grad at hun nektet gå i nærheten av den frivillig, i tillegg til han som entret frivillig, men stresset seg halvt ihjel av engstelse under kjøring. Individer. Felles for dem alle var at de var ubekvemme med å flytte hjemmefra, og at det tok et par døgn å etablere såpass til tillitsrelasjon at de følte seg komfortable i den nye situasjonen.

Alltid lurt å høre med oppdretter ..ikke regn med å få den inn i kabinen, dog. Den blir garantert for stor. For å komme med en ren anekdotisk erfaring med nettopp golden retriever: Jeg satt med valpen vi ikke hadde etablert noen relasjon med (kun ett tidligere besøk han helt sikkert ikke husket) i fanget under en ca timelang biltur hjem. Han var «blanding» av en internasjonal utstillingschampion og en «jaktgolden» (mørk) tispe uten offisielle jakt- eller bruksmeritter. Forholdsvis seriøst oppdrett fra folk som selv drev aktivt med hund, ikke en pengemaskin eller showfolk. Faren var beviselig mentalt stødig, gitt merittene. Tispa vet jeg ingenting mer om enn at hun var golden-typisk trivelig, sosial, utadvendt, tillitsfull og omgjengelig da vi hilste på henne. Valpen viste for et utrent øye ingen tegn til engstelse under turen hjemover, men et trent øye ville nok tolket det veldig annerledes. Adferd som «trykket seg mot meg», «lå stille og rolig», «virket uberørt» og «sovnet» er ikke nødvendigvis tegn på en valp som føler seg trygg og er komfortabel med situasjonen. Vår var f.eks. ikke kontaktsøkende under turen. Han var mer (passivt) opptatt av lydene, luktene og bevegelsene enn kontakt med menneskene. Ikke et godt tegn. Å sovne kan like gjerne være en mental shutdown som følge av overveldelse, som å føle seg trygg i situasjonen. Å trykke seg mot og søke beroligende berøring er et tydelig tegn på engstelse. Å være ekte «uberørt» i våken tilstand er å være både aktivt og utforskende nysgjerrig på omgivelsene og søke øyekontakt og samspill med menneskene samtidig, ikke å ligge rolig og visuelt og auditivt vurdere omgivelsene. Valpen vår vokste opp til å bli en veldig rasetypisk trygg og stødig golden, men han led hele livet av et «uforklarlig» stress under bilkjøring. Dvs han entret bilen frivillig og ivrig etter opplevelser, men under kjøring tråkket han hvileløst frem og tilbake mens han peste og sikkelet fosset, samme hva vi gjorde for å berolige ham. Det kan ha hatt mange og sammensatte årsaker, men om jeg skulle gjette på én utløsende faktor som lå tungt i bunnen av bilkjøringsstresset..

Og det er helt riktig. Oppdretter må gi valpen gode erfaringer med bilkjøring, men jeg mener, basert på mitt kunnskaps- og erfaringsgrunnlag at en lang biltur med fremmede under overtakelsen vil overkjøre det gode grunnlaget, og at det må jobbes med å rette det opp igjen etterpå. Mindre jobb om oppdretter gjorde jobben sin, men fortsatt en jobb. ..så for å spare meg selv for det ekstraarbeidet, så ville jeg valgt fly, dersom hunden ikke skal fly mer siden. En må selvsagt forberede valpen på å fly også. Gradvis bygge opp gode opplevelser med å være i et bur som blir håndtert av fremmede, og tilføre en økende grad av flyliknende støy. Det beste alternativet, slik jeg ser det, er å etablere en tillitsrelasjon med valpen før avreise, og så kjøre bil. Tilbringe en uke «hos oppdretter» (hotell, campingbil, whatever) og daglig (med en gradvis økning i antall og varighet av hvert samvær) gi valpen opplevelsen av at du er en trygghetsbauta og mye kewlere og mer lønnsom å henge med enn den biologiske familien. De fleste mener antakelig å ikke ha tid til det, men adopterer man et levende vesen som skal være nærmeste familie i 10-15 år, så kan man godt ta seg tid til den ekstra uken for å få en god start.

Les hva du svarer på en gang til. Valpen vil ikke «oppleve reisen som etsende i ettertid», det dannes neurale pathways under bortføringen/reisen, (eller ved absolutt alle nye inntrykk, for å være mer presis), og disse nevrale banene er der etter reisen, enten du vil eller ikke. Disse nevrale banene påvirker utskillelse av nevrotransmittere og hormoner, og resulterer i følelser og adferd, bestemt av hva som ble skilt ut. Den eneste måten å bryte uheldige nevrale pathways ned på er å etablere sterkere alternative pathways som aktiveres av dine lyder og lukter, lukten av bilen, motorlyden, lyden av sjåføren som snakker, og følelsen av kjøretøyet i bevegelse, samt inntrykk fra evt stopp dere gjorde underveis, og disse alternative nervebanene som aktiveres av disse sanseinntrykkene må bygges i løpet av pregingsperioden. Dette er ren fysiologi, mer spesifikt nevrobiologi og endokrinologi/biokjemi. En får ingen stødig hund av genetiske faktorer alene. En kommer veldig langt med god maskinvare, men en må installere god software på riktig måte også. Et søk på «engstelig redd bilkjøring» resulterer i mer enn en forumtråd her..

traumatic adjective shocking, upsetting, alarming, awful, disturbing, devastating, painful, distressing, terrifying, scarring, harrowing shocking psychologically painful Antonymer: relaxing, calming, therapeutic «Given that subjective experiences differ between individuals, people will react to similar traumatic events differently. In other words, not all people who experience a potentially traumatic event will actually become psychologically traumatized. (Ikke noe sted har jeg sagt at valpen blir traumatisert, jeg sier opplevelsen er traumatisk. Forskjell.) This discrepancy in risk rate can be attributed to protective factors some (most) individuals may have that enable them to cope with trauma; they are related to temperamental and environmental factors from among others. Some examples are resilience characteristics and active seeking of help (hos ny omsorgsperson). After a traumatic experience, a person may re-experience the trauma mentally and physically. For example, the sound of a motorcycle engine may cause intrusive thoughts or a sense of re-experiencing a traumatic experience that involved a similar sound (e.g., gunfire). Sometimes a benign stimulus (e.g., noise from a motorcycle) may get connected in the mind with the traumatic experience. This process is called traumatic coupling. In this process, the benign stimulus becomes a trauma reminder, also called a trauma trigger. These can produce uncomfortable and even painful feelings. Re-experiencing can damage people's sense of safety, self, self-efficacy, as well as their ability to regulate emotions and navigate relationships.» Valpen «glemmer» opplevelsen rent kognitivt, men den «etser seg fast» (neural pathway etableres) underbevisst, og det er vel ikke et helt ukjent fenomen med hunder som har en «irrasjonell» frykt for bilkjøring, som kan være veldig tidkrevende å «trene bort» (etablere en sterkere alternativ neural pathway). Derfor ville jeg av de to alternativene valgt å fly. ..fordi min hund ikke skal fly igjen, og jeg liker ikke unødvendig ekstraarbeid. Skal hunden reise med fly som voksen, så har dere rett i at det er bedre å ta på seg ekstraarbeidet med å rette opp skaden etter bilturen, fordi man har muligheten til å trene på bilkjøring i motsetning til flyturer.

Den blir jo ikke «stappet» i et bur. En normal oppdretter har forberedt den godt på det. Jeg anbefaler heller ikke traumatisering noe sted, det er din høyst personlige tolkning av ordene du leste. Jeg skrev at det er traumatisk å bytte hjem uansett, og at jeg i minst mulig grad vil at den skal knytte det traumet til meg i en kidnapperrolle. Bedre å være den som tar imot den når den lander i stedet for å være den som røver den med seg inn i en bil og holder den fanget (pun intended) når den begynner savne familien og vil hjem. Dæven, jeg har opplevd det der! Vurderte å snu og levere den ene valpen tilbake til familien sin da hun satte i de såreste skrikene etter familien sin jeg noen gang har hørt, uten noen tillit til meg whatsoever. Ironisk nok var dette også den mest stødige og selvsikre jeg har hatt. Den mest usikre var helt rolig og tyst, så på overflaten kunne det virke det som han tok det lettere. Det gjorde han nok ikke, han bare turte ikke protestere. Det traumatiske er ikke selve flyreisen, men å bli skilt fra familien og alt som er kjent. Derfor ville ikke jeg tatt den bilturen i overtakelsessituasjonen om jeg ikke hadde fått etablert en god relasjon med valpen før avreise. Jeg har hatt 5 valper, og ingen av dem har vært helt komfortable med den nye situasjonen de første par dagene, selv ikke den mest stødige av dem, som var veldig utadvendt og frempå, totalt fryktløs, struttende av selvtillit før og etter adskillelsen/overtakelsen, men som nevnt skrek hjerteskjærende etter mamma og søsken hele veien hjem. Det tar et par dager før valpen glemmer at den hadde en familie og et hjem som plutselig ble borte, og finner seg til rette i den nye situasjonen. ..og hva med seriøse oppdrettere som sender 16 uker gamle valper interkontinentalt? Det er et langt verre tidspunkt å gjøre det på, men innen sjeldne raser med helseutfordringer eller langt mellom de gode eksemplarer, så er det ofte ikke andre valg enn å gjøre det sånn. Hundene ser ut til å klare seg fint allikevel. Det er nok langt mer psykisk stressende for dem å miste familie og hjem enn det er å reise med fly.

Av de to alternativene, så ville jeg valgt fly av den enkle grunn at jeg ikke vil gi valpen en dårlig start med meg på en så lang kjøretur i bil. Samme hvor mye man har den på fanget, så har den nettopp blitt kidnappet fra søskenene, moren og hjemmet, og du er en vilt fremmed for den. En kort tur på inntil et par timer går sikkert fint om oppdretter har gjort jobben sin, men her er det snakk om en veldig lang tur. Å bli sendt med fly er ikke verre enn å «bli sendt» i bilbur. Det er også en golden retrievervalp, og ikke en ovcharka eller en rottisblanding fra «linjer» med dårlige nerver. Er det ikke bedre at valpen forbinder den nye eieren sin med noe godt (ut av buret!) enn noe skummelt: Den vilt fremmede som kidnappet den, sperret den inne i en bil, holder den fast (fordi den vil neppe ligge rolig på fanget i bilen) og klår på den i timevis fordi den hyler fortvilt etter mammaen og familien sin? Jeg kan også sette ting på spissen, ser dere. Den kortere turen uten fare for å gi en dårlig opplevelse med bilkjøring ville vært mitt valg om ikke valpen allerede kjente meg forholdsvis godt og var trygg på meg. ..og jo, Stockholmsyndrom er nøyaktig hva det er. En spade er en spade.

Det hele er traumatisk for valpen uansett. Tror de to alternativene kommer ut ganske likt i sum. Ville selv valgt å fly om ikke valpen allerede var trygg på meg etter flere dagers sosialisering før bilturen (med en annen sjåfør), og da at noen andre plasserte den i flyburet og sendte den avgårde, så jeg slapp å frykte at den ville forbinde meg med noe skummelt allerede første dagen. Den er sikkert sjeleglad for å møte mennesker når den kommer ut derfra igjen, så stockholmsyndromet gjør seg kanskje gjeldende mye fortere

Jeg liker også å sikre innkalling med «krisestemme», så når jeg BRØLER i panikkstemme (bygger opp litt gradvis for ikke å skremme vettet av valpen), så blir det superduperjackpot og full fest. En vet aldri når en får bruk for den der, så det er greit at hunden tror hysterisk panikk-mutter = superhappy mutter ?

Jeg ville ikke anbefalt det som erstatning ved diabetes. Det høye fiberinnholdet i diabetesforet er der for å holde blodsukkeret under kontroll. Å gå over til et fiberfritt for for friske hunder kan gjøre en diabetessyk hund alvorlig syk. ..men det kan kanskje gå an å tilsette den mengden fiber som kreves, i tillegg til nevnte vitaminer og mineraler så det blir likt som i diabetesforet. Igjen: en ekte veterinær må svare på dette. Ikke følg råd fra lekfolk på internett om forbytte uten å ha snakket med veterinær først. Kornfrie for med poteter og linser er forøvrig koblet til en sterkt forøket forekomst av DCM i hunder. Det er ennå ikke avklart om det er noe i poteter og linser eller om det er lavt innhold av aminosyren metionin (finnes rikelig i korn), som er essensiell i syntesen av taurin, som er årsaken, så om man skal fore kornfritt bør man holde seg til råforing uten nevneverdige mengder grønnsaker, og ihvertfall ikke potet. Royal Canine og Eukanuba er blant de som har forsket aller mest på ernæring til hund, og de har korn i alle fullforene sine. Skadelig er det ikke.

Jeg er litt forelsket i dverg-/toypuddel og bichon frisee, men ser folk klage på vanskelig pels. Papillon kan kanskje være et alternativ til de, eller en JRT fra linjer hvor de har fått bort hihundaggressiviteten. Var ikke så veldig fornøyd med den tøff-i-trynet hihund-attituden i JRT/BC-blandingen min. Liker intelligente og lettlærte hunder, men samarbeidsorientert og med lite selvstendighet.

Jeg tenker mye hund i liten pakke. JRT, f.eks. Masse energi, høyt driv, sterke meninger og høyt mot. Se for deg en JRT på størrelse med en schäfer ? Ikke stor hund i liten innpakning, men mye hund i liten forpakning.

Det er et problem at folk har fått inntrykk av at schäfer er egnet som turkamerat og familiehund. Synd at mange som vil ha en retriever-type personlighet velger en mer bøs rase fordi de tiltrekkes av bøs-faktor i utseendet uten å ville ha det i personligheten.

Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar, fordi hundene som angriper er vidt forskjellige, og reagerer ulikt på ulike reaksjoner fra folk rundt. Så er det også den biten hvor en ikke rekker tenke, men handler på rent forbanna instinkt når sånt skjer. Jeg var «ledereleven» i grunnskolen, pga høyde, idretts- og skoleprestasjoner, og den lederrollen jeg ble tildelt av lærerne og medelevene førte til at jeg også ble den som automatisk tok ansvar, bl.a. da en skummel og beryktet gjeng dukket opp til en alenefest i tenårene ble de andre sittende inne og frykte, mens jeg uten å tenke meg om tok ansvar for situasjonen og gikk ut for å jage dem bort ? Fordi jeg tok den lederrollen som ble tildelt meg av andre i de viktigste utviklingsårene har jeg blitt «satt» med høyt mot, eller blitt dumdristig, som det i praksis er noen ganger, så jeg er en sånn som sannsynligvis aktivt vil gripe inn på ren refleks, uten tanke på farene. Jeg er jo sjefen ? Andre igjen, som vennene mine på den festen, de stivner av frykt og venter på at noen andre skal ordne det for dem. Å gripe inn medfører vel alltid en risiko for å bli bitt. Det kommer an på hva slags relasjon man vil ha til hunden om man tar den risikoen og griper inn eller ikke. Personlig vil jeg at hunden min skal ha tillit til at jeg er en god leder og partner som ordner opp og ikke lar ham i stikken, slik at han slipper oppleve at han selv bærer ansvaret for å vurdere situasjonen og ta avgjørelsene neste gang vi møter en hund.

Inspirert av schäferen Odin fra sesong 2 av «Fra Bølle til Bestevenn», så lurer jeg på om sonen har meninger om de ulike treningskanalene på YouTube? Jeg tenker at forskjellige typer hunder ofte trenger litt forskjellige tilnærminger. Hva Odin og Maren angår, så tenker jeg at hennes bakgrunn og erfaring kom litt til kort med Odin, fordi det dreide seg om å bare undertrykke, uten å gi et utløp. Etter min mening var det per se ikke noe feil med hunden. Den aggresjonen skal jo bo i en schäfer. Problemet slik jeg ser det var at Odin ikke hadde fått noen arena for å leve ut den delen av personligheten sin, slik at han hadde fått den under kontroll. Med andre ord, han burde fått c-arbeid fra ung alder. Fordi han ikke fikk vite når og hvor den delen av ham var akseptabel og ønskelig, så «klikket» det for ham, og han fant sin egen arena for det. Dette så ikke Maren, som har ikke har erfaringsbakgrunn fra den typen raser, men fra lydighet og en helt annen type hunder. Når det kommer til YouTube-kanaler, så er f.eks. Kikopup en sånn kanal som passer de fleste, men kommer til kort med typiske c-arbeidshunder. Fenrir er en kanal for den type hund, men fra et Canis-utgangspunkt synes jeg han blir litt vel Nordenstam til tider. Hvilke kanaler er de beste for ulike typer hund?

Dette blir en ny tråd. Et øyeblikk….

Vi kan innføre krav om registrering av alle hunder, slik svenskene har gjort. Videre kan vi kreve godkjent (av veterinær) helse og gemytt før parring for å få registrert valpene i vanlig register, ellers går de i et «strafferegister». Slike valper, etter foreldre uten godkjent helse eller gemytt, kan bli forbudt å selge, kun lov å gi bort. Problem solved ? ..eller ihvertfall litt forbedret med svært enkle grep.

Chihuahua og til nød pomeranian og bittesmå yorkier er vel de eneste som går inn i kabinen. Andre «miniraser» som papillon, bichon, toypuddel er for store for en flybag. Hunden skal kunne bevege seg inni der. Tror mange har brent seg på på dårlig størrelsesberegning i tankene når de har skaffet seg hund med flyreiser i tankene. Chihuahua har forøvrig et ufortjent dårlig rykte synes jeg. Vel så mye som avl, så handler det nok også mye om at svært mange av dem har blitt «ødelagt» av uerfarne og kunnskapsløse mennesker som intetanende har gjort masse grove feil med dem gjennom pregingsvinduet, og i tillegg har dårlig kontakt/relasjon med hunden fordi de ikke forstår hundens behov og heller ikke kan lese hundespråk. Chi’er fra et godt oppdrett i erfarne eller kunnskapsrike hender kan være knallfine hunder.