tillien

Man hører jo alltid om alle de tunge løftene innen helsefag, men det gjelder vel først og fremst helsefagarbeidere og sykepleiere i en del stillinger, men det gjelder jo ikke alle stillinger. Langt fra alle stillinger. Men klart, man mister en del valgmuligheter dersom man ikke kan jobbe feks i hjemmetjenesten eller på sykehjem. Og i studiet må man gjennom det meste, men det er snakk om dager/uker og ikke år med den type arbeid i slengen. Vernepleie synes jeg høres ut som en spennende og anvendelig mix mellom helse, sosialarbeid og jus mm - og jeg har inntrykk av at disse ofte ikke jobber med de tunge løftene, men det kommer nok noe an på stillingen. I fengsel, psykiatri, rusomsorg, barnevernstjenester, flyktningearbeid - hvor disse har blitt vanlige å se etterhvert - er det i alle fall lite av det. Bioingeniør er jo litt på siden, men her slipper man tunge løft, og man «slipper» veldig tett pasientkontakt. Ergoterapeuter bedriver normalt sett heller ikke normalt sett med tunge løft hele dagen, det dreier seg vel om en og annen forflytning (fra stol til benk feks) nå og da - i verste fall. Det samme kan sies om fysioterapeuter. Sosionom er jo også brukt innen helsevesenet, og bør være fri for løft. Så har man jo tannpleier - ikke tunge løft der heller, men ser ikke bort i fra at det kjennes i skuldre/nakke over tid, dog. Nå skal jeg på ingen måte advare mot å gå helseveien, men du bør kjenne deg selv godt før du velger å gå inn i de retningene med «tyngst» belastning (da tenker jeg ikke fysisk) - spesielt siden du nevner egne helseplager. Selv om løftene ikke er tunge, så kan det være psykisk belastende, og er man selv sliten i utgangspunktet grunnen egen fysisk (du nevner også noe «rusk» psykisk) helse, så kan motstandsdyktigheten mot den type stress være lavere, og det kan bli en ond sirkel. Foruten at det å jobbe med syke, alvorlig syke mennesker, eller mennesker med andre tunge utfordringer kan være belastende i seg selv, så er det et meget høyt arbeidspress i mange stillinger i helsevesenet - både formelt og mer «uformelt» (man vil så mye, og selv om man gjør jobben sin føler mange at de ikke strekker til - man kan alltid gjøre mer, og man kan også føle at pasienter krever mer). Men folk er forskjellige og takler slikt forskjellig. Jeg taklet det veldig dårlig da jeg jobbet klinisk som fysioterapeut. Lykke til!

I tillegg til det som er nevnt: vaginitt (vanligst hos valper?) og jursvulster. Og så bør man tenke på at løpetid kan ekskludere fra kurs og konkurranser.

Nå et det ikke mange spanske jeg har møtt, men klarer ikke helt å se at disse normalt sett skal være mer krevende (med tanke på aktivisering) enn en labrador/golden eller en springer spaniel? Ingen av disse rasene trives om de blir for passive - selv om de nok finner seg i det. Når det er sagt så ville jeg heller sett på en av de tre enn en spansk vannhund - det er stort sett stabile raser og med masse valgmuligheter når det kommer til oppdrettere. 1 time tur/aktivisering som hovedtur daglig, pluss et par tisseturer og en liten kveldsrunde er et greit utgangspunkt for de fleste hunder. Med smått og stort snakker man fort et par timer daglig totalt når man summerer tid påkledning, klargjøring, vasking og tørking (ved behov) og kanskje litt kjøring enkelte dager for å slippe å gå samme runden hver dag. Å ha hund tar mye tid! De aller fleste hunder vil nok også sette pris på at den daglige hovedturen er noe mer enn å rusle i nabolaget. Litt hjernetrim (spor, apport, søk, innlæring av triks mm) kan med fordel utgjøre en del av den timen - i alle fall noen ganger i uken. Hunder tåler ellers fint rolige dager innimellom, men man bør ha som utgangspunkt at den daglige turrutinen blir gjort. Det at hunden ikke klikker i vinkel av rolige dager, betyr ikke at den har det så bra som den fortjener. Uansett vær, egen lyst og ork. Så kan man ta pause med god samvittighet de dagene det virkelig kniper - hvis man er syk eller noe. Hvilke hunder LIKER dere? Er det noen som får smilet deres til å sitte ekstra løst? Det kan være en plass å starte. Det er forskjell på en retriever og en terrier, feks - det er ikke alle som vil trives med hvilken som helst av dem.

Hva legger dere i middels stor hund? Det er så mange forståelser av det begrepet, at det er greit å vite hva dere tenker der... Generelt har små hunder oftest «gneldrete» enn større, så siden «gneldring» er en faktor, så ville jeg kanskje unngått det. Er det bare skikkelig «gneldring» dere vil unngå - altså, er det greit med litt varsling i ny og ne? Ellers så kan «alle» hunder klare fjellturer og den slags, så det blir en del å velge i. Har dere sett på noen raser som dere liker? Enklere å komme med synspunkt og lignende alternativ da. Men for å slenge ut noe ... Buhund? Eller Engelsk springer spaniel (noe pelsstell, men kan holdes kort)? Mellompuddel (pelsstell, igjen, men kan også holdes kort)? Toller (velg oppdretter med omhu ... det gjelder forsåvidt uansett, men toller har vært avlet litt sånn ymse i den senere tid). Dansk svensk gårdshund (kan vel ha litt lyd, med vil ikke kalle dem gneldrete)?

Nei, HELT blir vi nok ikke å gi opp uansett, og når jeg får det hele på litt avstand - ble en kraftprøve dette både med tanke på mye trening i 3 måneder og ikke minst ekstremt lite søvn i prøvehelgene og nå skikkelig følelse av antiklimaks - så fortsetter vi sikkert som planlagt. Men duverden det er mye å ta tak i - dirigering, stopp og nærsøk har vi nesten ikke prøvd på i det hele tatt! Vel, litt dirigering, men der virker hun lettere tilbakestående Sannsynligvis bare jeg som er for utålmodig, dog. Det er der dette med flinke folk rundt seg kommer inn - mye lettere å jobbe masse om man vet at man er på rett vei ... nå blir det litt sånn at man mister trua litt fordi man ikke aner om man jobber rett i det store og hele. Har tenkt tanken på å leie inn instruktør, men redd det blir fryktelig dyrt!? Når jeg tenker på prisen vi betalte for kurs med 12 deltakere her... Har du noen å anbefale kanskje? (Send evt på PM om du foretrekker). Er også litt redd for å gå klubben her «i næringa» - håper jo på at den kan være ryggraden i miljøet på litt sikt. Byen er stor nok til det.

For et drøyt år siden håpet jeg på debut i retrieverjakt, omsider. Vel, det håpet forsvant med dårlig timet løpetid og ferie og så den nedstegningen av all hundeaktivitet på høsten. Men i år ble det endelig. Først en forsiktig start med working test i juli som resulterte med 4. og 1. plass. Nå i helga var det noe betydelig mer krevende som sto for tur: B-prøver. For de uinnvidde er det en runde hvor man tester alt en retriever som jakthund skal kunne (minus hundetoleranse og dirigeringer i begynnerklassen): markeringer/apporteringer på land og vann samt feltsøk, 5-6 oppgaver i alt. Hunden er løs hele runden - som tok 20-25 minutter i helga. Det endte med 2.premie to dager på rad og må være veldig godt fornøyd med det. Det eneste det ble trukket for var fri ved fot. Vi har trent masse, det har hjulpet masse - til og med når vi har «prøveprøve». Men det faller henne ikke naturlig ennå, jeg må hele tiden jobbe med henne og under de virkelige prøvene ble det ganske mye styr, spesielt første dagen. Selv om hun ikke på noen måte står i fare for å stikke. Så det må på plass om vi fortsetter. For jeg må nok gå noen runder med meg selv om jeg virkelig orker - i alle fall B-prøver. Vel, førstepremie i BK blir jeg nok å ta, men det er når man ser hva som utføres i AK og EK at man skjønner at man har enormt mye arbeid igjen. Arbeid er greit, men det utfordrende er at man føler at man famler litt i blinde. Hadde treningsmiljøet vært på plass, med ordnede forhold og «mentorer» rundt omkring, så hadde det kanskje vært en annen sak, men slik er det ikke her nå. Men har fått uvurderlig hjelp av et par andre relativt nybegynnere, vi har hjulpet hverandre og i alle fall fått i gang en del fellestreninger, og det har vært fint. Ellers kan man jo alltids fortsette «bare» med working test - det er en litt mindre krevende form for prøver. Slipper vilttilvenning (i AK), lange strekk med fri ved fot og å tenke på hundetoleranse. Vi får se til neste år - nå er prøvesesongen over for vår del siden løpetid forventes plutselig.

Det tok tid å bestemme seg for om jeg skulle virkelig «satse» på retrieverjakt - og i tiden det tok gjorde jeg en del mer eller mindre bevisste valg som kommer tilbake og biter meg bak nå når jeg har bestemt meg for å virkelig se hva vi får til. Et eksempel er fri ved fot/jaktfot. I BK B-prøver for retrievere er det det eneste som formelt hindrer opprykk til AK. Og selv om vi på en god nok dag, med «rett» dommer og prøveopplegg nok kan klare det, så er ikke det noen robust løsning - det MÅ jo bare skikkelig på plass, det er - foruten de formelle krav - alfa og omega for å kunne slappe mer av og nyte prøvene. Først vil jeg si at jeg observerer mange forskjellige måter folk har trent hundene sine til å gå jaktfot. Noen får skryt for god fotgående, men i mine øyne har det ingenting overførbarhet til praktisk jakt. Klistret til kneet (man vil helst ikke snuble i hunden med våpen i hånd) og noe som nærmest ser ut som rygging (bare noen cm) fra hundens side for å korrigere små avvik som naturligvis må skje når man går side om side i ulendt terreng. Sistnevnte må da være ekstremt slitsomt for hunden - det ser overhodet ikke funksjonelt ut og er ikke forenelig med timer med rypejakt feks. Noen ser også altfor mye på fører - tror ikke de trekker særlig for det, men det er ikke hensiktsmessig for oppmerksomheten bør være rettet utover/framover. Så jeg ønsker en for som er mer funksjonell og naturlig - om det gir noen mening ... ? Hun skjønner konseptet og går egentlig slik jeg vil i en del sammenhenger. I skogen, alene med ekstern belønning satt (matskål - det var slik vi begynte å trene det inn) eller kastet ut går hun egentlig akkurat slik jeg vil. Jeg kan feks kaste en markering for deretter å gå egentlig så langt og hvor jeg vil før jeg setter henne ned og lar henne apportere. Hun tåler forstyrrelser med folk, andre dummier som kaster og litt slikt i slike sammenhenger. Hun tåler imidlertid ikke å gå inn i en jaktsituasjon og jeg finner ingen naturlig bro mellom de to i form av å gradvis øke påvirkningen. Så med en gang hun ikke har noe klart mål, men samtidig skjønner at «joda, her skal det jaktes», så rakner det temmelig mye. Det vises på trening og det vises i høyeste grad på prøve. Hun stikker ikke, men hun siger fram og til siden - mange meter om så er. Vel, det er meget mulig hun ville stikke om jeg lot henne sige langt nok - hun har en litt usunn fascinasjon for skytter og kaster feks. Med et kremt, et nei noe slikt så henter hun seg litt inn, men ofte må jeg be henne sette seg eller si «på plass» eller hvis jeg stopper så kommer hun og setter seg ved for. Det ser jo fryktelig rotete ut og er overhodet ikke funksjonelt med tanke på jakt - fokuset mitt blir ikke der det skal. Så jeg lurer på om jeg skal starte innlæringen helt på nytt, med blanke ark og lurer på om noen har en god metode som gir en sikker jaktfot? Eller om jeg egentlig er på rett vei og bare må trene mer og mer presist/bevisst når vi lager situasjoner (prøvelignende opplegg på trening) som provoserer fram dette? Problemet med sistnevnte er at jeg ikke finner noen fornuftig konsekvens når hun glir fra. Virker som hun har skjønt at vi kommer jo framover på den måten også - selv om hun må komme seg tilbake på plass innimellom, og da blir det jo noe gøy som skjer til slutt uansett. Å snu virker heller ikke - hun tar den og skjønner at jeg kommer til å snu «rett» vei til slitt uansett. Tanker?

Sånn bortsett fra en litt slepphendt bruk av labrador retriever her og der, så synes jeg ikke den var så ille. Ærlighet og halvveis fornuftig pris. Spesielt med tanke på at de fint kunne presentert dette som en nøye gjennomtenkt, perfekt designet kombo og solgt dem for 30 000,- kroner valpen under navnet labraborder cosky eller no ...

Ja, men hvilke hunder LIKER dere? Hvilke hunder gjør dere glade? Det er forskjell på måten de ter seg ut over ting som «førerorientert», «lettlært» og «ikke bjeffer». Der er spaniel og retriever ganske like, mens DSG er en litt annen type. Ikke alle folk bryr seg, hund er hund liksom og individuelle forskjeller kan være store også innad i raser, men for en del folk er det viktige forskjeller. Når det er sagt så synes jeg de tingene du lister opp passer bedre med en spaniel eller retriever enn en DSG. Valget mellom labrador og ess er vanskeligere, men du har jo nevnt størrelse som viktig og da er det jo mye som taler for ess. Hva type pels gjelder så har vi vel alt lagt den ballen død i en annen tråd - det vil ikke være som natt og dag å ha en ess eller en labrador i hus. Jeg ville forsøkt å oppsøke en hundeklubb eller et hundearrangement og fått møtt noen av disse rasene, så kanskje opplever dere noe som gjør valget enklere.

Da jeg var liten hadde vi en katt som var borte i 3 måneder. Vi hadde selvsagt gitt opp, men en dag jeg skulle gå ut om morgenen så så jeg den velkjente svarte og hvite omrisset av Hårvat gjennom det ugjennomsiktige vinduet i ytterdøra. Tror aldri jeg har vært så glad hverken før eller siden. Han sprang rett til kjøleskapet som om alt var normalt, og så sov han i 2 uker etterpå - hadde et betent sår på skinka. Men det gikk bra til slutt. Krysser fingrene for katten deres!

Personlig mener jeg det er relativt langt fra en spaniel eller retriever (en god del likt) til en DSG - så et spørsmål for å skille blir hvilken type hunder dere liker? Jeg anser labrador som et trykt valg på mange måter, men personlig har jeg i det siste sett veldig mange som har fått VELDIG mye mer hund enn de trodde de kom til å få. Spesielt de første 2-3-4 årene og spesielt hannhunder. Og da snakker jeg ikke jaktvariantene, men standard linjer. Når de i tillegg ofte bikker 40 kg, så er det verdt å tenke gjennom evt velge tispe og/eller linjer med omhu. Går du for labrador, velg for all del fra en oppdretter som har noe å vise til i en eller annen hundesport. Hos golden og labrador er det en del oppdrettere som ikke har gjort annet enn å stille ut i mange, mange generasjoner og hos en del er mye av brukshundpotensialet rett og slett borte eller svært varierende. Når det oppstår «morsomme» tråder i ymse forum om retrievere som ikke gidder å apportere, så er det mye som har gått galt. Det er ikke hovedregelen, men kjøper man i blinde kan det fort gå galt. Nå er jeg selvsagt inhabil, men for meg er det en kjempebonus med spaniels og retrievere at man kan trene spaniel-/retrieverjakt - det er veldig gøy!

Jeg var alene og hadde valpen i transportbur i passasjersetet. Det var et mareritt både for meg og valpen. Hun klynket og kastet opp, kastet opp og klynket konstant. Glad og fornøyd i vaskepausene, men alt tok så mye tid at jeg til slutt bare måtte kjøre for å komme oss hjem. Huff, tenker på det fremdeles. Nå var jeg nok litt uheldig og fikk den eneste bilsyke valpen i kullet, men neste gang skal jeg ha noen med meg som kan ha den på fanget.

Bodø har ikke mye snø normalt sett, og det er ofte muligheter for barmarkstrening hele året i en del områder. Og ønsker man snø så skal man ikke langt inn i landet eller opp i høyden før man får det. Langt mellom skikkelige kuldeperioder også - og det er titt og ofte perioder med plussgrader gjennom vinteren. Mørket er en annen historie, men vesentlig kortere mørketid enn i Tromsø.

Er født og oppvokst i Bodø, og tilbringer noen måneder der hvert år. Bodø er en fin by å bo i. Til og med sentrum, som ble kåret til Norges styggeste i «gamle» dager har blitt ganske så bra. Masse flotte turområder for mennesker med eller uten hund på alle kanter av byen. Og etter hva jeg hører er studentmiljøet godt. Lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

Sa det vel ikke helt klart i forrige post, men jeg tror du skaper deg en idé om et problem som du overhodet ikke vil tenke mye på etter at hunden er i hus. I alle fall ikke med en ESS - det er jo noen andre, virkelige pelsede raser som kanskje utgjør en utfordring i så måte, men ESS er jo ikke noen bergamasco shepherd akkurat ...

For å spille litt djevelens advokat her, så tror jeg muligens du har en dårlig sak. Dyr er etter loven en «ting» og dere har inngått en avtale om kjøp/salg av denne «tingen», noe depositumet bekrefter. Da er du forpliktet til å følge opp. Jeg klarer ikke å se at det etter loven er rom for å angre seg - i alle fall ikke bare basert på en magefølelse av at noe ikke stemmer. Merk at jeg ikke støtter at det skal være slik - synes tvert i mot at det er horribelt at dyr behandles som «ting» i lovverket som omhandler kjøp/salg, men det er slik det er etter hva jeg kan finne ut. Personlig ville jeg betalt depositumet tilbake, funnet på en hvit løgn, og håpet at det forsvant med det. Noe det sannsynligvis gjør. I valget mellom å bryte en lov som ikke er godt tilpasset verden vi lever i og det å være engstelig for at valpen skal få et dårlig liv, så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville valgt.

Sikkert noen som kan si noe mer fornuftig om det enn meg, da jeg kjenner retrieverne vesentlig bedre enn spaniels, men på de punktene du nevner vil jeg si de er temmelig like. Førerorientert, liten radius, lite lyd - i tillegg til den generelle happy-go-lucky-tilnærmingen til livet. En gjennomsnittlig labrador er muligens enda mer glad i folk enn en spaniel - noen synes det blir vel mye Viltinteressen kan muligens være noe større hos spaniels (de skal jo, i motsetning til retrieverne, også finne vilt), men er usikker på hvordan det arter seg i praksis og det er jo individuelle forskjeller i begge rasene som kanskje gjør den diskusjonen litt menigsløs. Labrador unghunder, spesielt hanner, kan være en skikkelig håndfull - har ikke hørt det samme om springer spaniel, men der kan sikker andre si noe mer fornuftig. Ellers så er labrador fremdeles en ganske bunnsolid rase mentalt sett, mens det for en del av spanielrasene har vært litt rusk - usikker på ESS der, men det inntrykket jeg har er at det er relativt bra der også. PS Er usikker på hvor mye en labrador vil hjelpe på «problemet» du skisserer i praksis. Livet med hund fører uunngåelig til at støvsugeren må fram oftere En evt forskjell i antall gram møkk rase X drar med seg sammenlignet med rase Y bør - slik jeg ser det - ikke komme særlig høyt på lista over egenskaper man ser etter når man velger hund.

Det er forskjeller, men labrador er det nærmeste jeg kommer. Spaniels og retrievere er beslektet og ble avlet fram til lignende bruk og har derfor mye av den samme energien og førerorientertheten.

Er enig i det Simira sier. Tisper er jevnt over enklere å ha med å gjøre - spesielt i unghundperioden. Og mange går med en drøm om å få kull. Summen er at tisper er mer populære. I motsatt retning virker det at en del hundesporter har restriksjoner for tisper under løpetid, men ikke nok til at det blir balanse i regnskapet.

Klarer ikke å se at flat på noen som helst objektiv måte skal være mindre «spennende» enn en AH, og har vansker med å se at man kan tenke slik på mer subjektivt grunnlag heller - i motsetning til (når det gjelder det subjektive) om det var snakk om noe mer «eksotisk» som malamute, sibirsk husky eller noe slikt. Men det blir jo bare personlig synsing fra min side. Flat er glade, aktive hunder - akkurat som de fleste AH jeg har møtt har vært. Noen synes de er for glade og for aktive. Du får ikke en eneste kjedelig dag med en slik ... Hadde aldri stolt på en vorsteh løs på tur, og de er enten avlet for jakt (og bør brukes til det) eller (sjeldnere) som spesialiserte trekkhunder hvor jaktinstinktene ofte ligger der fremdeles. De kan også være ganske skarpe. Tror jeg ville stolt mer på en gjennomsnittlig AH løs, uten at jeg vil anbefale det. Nå er vel AH også «spesialiserte» trekkhunder, men jeg oppfatter dem generelt som vesentlig enklere hunder å ha med å gjøre enn vorsteh. Mulig noen er uenige der, men det er nå min erfaring.

Har funket greit på min hund de to sekkene jeg har kjøpt som «nødproviant». Personlig synes jeg det er for lite kjøtt i fôret, men det er nå så - det er en hel diskusjon i seg selv med mange meninger. Kan ikke tenke meg det er særlig forskjellig fra annet fôr med samme kjøttinnhold.

Min har spist en sekk. Hun likte det godt, tålte det godt - fin avføring. Men det er jo hinsides dyrt synes jeg , og jeg lurer på hvor mye de kan jekke opp prisen ved å tilsette alle disse «eksotiske» ingrediensene som gudene må vite om egentlig fungerer til det de påstår...

Det er jo bare et feilsignal som kan læres inn ved positive metoder. Hadde ikke klart meg uten hverken i dagliglivet eller under trening (stort sett kun når hun forsøker seg på knalling). Er enig i at ordet «nei» i seg selv kan være et dårlig kommandoord siden det brukes så ofte i dagligtale, men samtidig er det et veldig naturlig ord å gripe til akkurat når en virkelig trenger det. Det virker som min skiller greit på kommandoen «nei» og andre «nei» som surrer rundt i alle fall, men jeg har en annen variant - type «e-ee» - som hun også skjønner og som jeg har forsøkt å bruke mer.

Så lenge du kommer deg nok ut, så er det nok ikke noe problem med en AH i en leilighet. Med forbehold om at naboene kan klage om det blir mye lyd når den er alene. Men for det første betyr jo det at hunden ikke har det bra når den er alene (altså at man må gjøre noe med det), for det andre kan det skje med hvilken hund som helst (selv om noen raser nok er mer disponert). Man kan aldri si aldri, men man bruker nå å tenke at man ikke kjøper polarhund om man ønsker at hunden skal kunne gå løs. Så kan det tenkes at med god trening kombinert med et oversiktlig sted så kan det la seg gjøre likevel, men man bør heller få en slik gledelig overraskelse enn å bli skuffet. Det er utrolig flotte, omgjengelige, tilpasningsdyktige og allsidige hunder. Det er naturlig å tenke labrador eller golden i samme slengen, de er nært beslektet, men der er det et større spenn i aktivitetsnivå på de to rasene så man må være nøye med å velge oppdretter som avler på hunder som passer tiltenkt bruk. Det gjelder forsåvidt uansett, men ...

Har du tenkt noe på størrelse, annet enn at den i alle fall er stor nok til å trekke litt? Ønsker du en hund som kan gå løs når det høver? Vil jaktinstinkt plage deg? Hund som er fokusert på deg eller som er mer selvstendig? Type pels? Hva med lyd - om den har tendens til å bjeffe? Og som jeg alltid lurer på: hvilken type hund gjør deg glad når du møter dem? Det første som slår meg så langt er alaska husky. De trekker og er etter min erfaring stort sett omgjengelige og greie hunder. Men det fordrer jo at du på daglig basis kommer deg ut og kanskje at det er noe mer enn asfaltjungel du kommer deg ut til. AH må man forvente at går i bånd året rundt. Et alternativ kan feks være flatcoated retriever - de har normalt mindre jaktinstinkt, men er ikke spesialiserte trekkere. Fine tur- og familiehunder er de - kan normalt sett gå løse (på rett sted og til rett tid) uten å stikke. Retrievere bør sysselsettes med noe mer en bare fysisk trening - litt spor, søk, apport eller noe annet som gir dem muligheten til å få brukt hodet. Sikkert mange andre raser som kan passe, men det var nå de to første jeg kom til å tenke på. Personlig så skiller jeg ikke så altfor mye på tidsbruk uansett rase. Alle hunder fortjener å komme seg ut totalt halvannen til to timer daglig synes jeg - hvorav en hovedtur på en times tid eller mer (eller mindre ved unntak som skikkelig uvær, sykdom osv - det skal hunder tåle). Det er mer hva du gjør med den tiden som varierer med rase. Noen har nok med å rusle i nabolaget, andre må få brukt seg mer.