tillien

Hvilken type jakt tenker du på? Retrieverjakt simulerer vel mer type engelsk jakt med stor vilttetthet og relativt lite forflytning. Noe som blir ganske annerledes enn typisk norsk rypejakt (som vel er det vanligste) hvor man kan gå mil på en dag uten å se fugl i verste fall. Ved å trene retrieverjakt lærer du hunden det den trenger for slik jakt også, men problemet - i mitt hode i alle fall - oppstår ved denne fotgåingen. Jeg ser på det som svært lite hensiktsmessig at hunden skal gå jaktfot en hel dag, samtidig vil du ikke at hunden skal gå langt foran å støkke fugl heller (vel, om du ikke ønsker å trene hunden som støtende fuglehund da). Så en eller annen «hold deg bak»-kommando hadde jeg sett monn i i alle fall. I tillegg må man være sikker på at hunden ikke går etter fugl når de letter. Det har den jo absolutt alle forutsetninger for grunnet retrieverjakttrening, men det bør vel testes og evt trenes inn på fugl også. Spesielt om man ikke har hunden i jaktfot hvor den i prinsippet skal ha lært å ikke gå etter noe som helst. Gåsejakt og andejakt er mer stasjonær jakt og der bør vel hunden være relativt klar. Men det setter nok enda større utfordringer til passivitet (lengden i alle fall, litt uro er ikke nødvendigvis like ødeleggende) enn en normal prøve. For all jakt er det viktig å ha trent apport på det aktuelle viltet. Nå må man jo gjennom det for B-prøver AK, men skal man jakte før den tid så må det trenes inn og det må også holdes ved like når man er ferdig med AK. Skadeskutt vilt opplever man dessuten ikke på prøver, men det har jeg ikke begynt å tenke på hvordan man evt trener på.

Jeg er ikke noe fan av bur. Bur er til bilbruk. Og evt en siste løsning ved stor uro når hunden er alene - da i første rekke som en midlertidig nødløsning. Med forbehold om at man snakker om et lukket bur - noen har et bur som står åpent og fungerer som hundens lille hule - et fristed. Det er selvsagt helt greit. Når dere får ny valp må dere ha ryddet timeplanen slik at hunden får tid til å falle til ro, bli kjent med dere og til å etterhvert falle inn i deres rytme. Ved passe veksling mellom aktivitet slik at hunden blir stimulert nok, og å signalisere - ved å være rolig selv og ikke leke med den selv om den vil - at nå er det ro-tid, så går det seg til. Og gi hunden en seng som dere trener på at den kan ligge og ha det helt supert (belønning). Men spesielt de første månedene vil det - i avtagende grad - være vanskeligere å følge en vanlig dagsplan. Bare en slik ting som å vaske gulvet kan være en prøvelse Min syntes i alle fall mopp var fantastisk morsomt. Ellers kan man avgrense et område i stua (mye større enn et bur) eller annet med feks kompostgrinder hvor hunden kan oppholde seg om noe viktig skal gjøres og hvor hunden er til hinder. Noen bruker også en slik innhengning som time-outsted om hunden blir for heit eller ikke finner roen. Ulempene ved bur? Jeg har truffet mange hunder som har ligget mye i bur, og det har vært fine hunder det også. Men at en hund finner seg i noe betyr ikke at den har det bra. Og jeg synes hundene våre skal ha det bra.

Det er sikkert mange veier til Rom, men jeg ville heller ligget hos valpen der dere mener den bør sove til den blir trygg og finner seg til rette i senga si. Det naturlige for hunder som flokkdyr er å sove i lag, trygghet i flokken, så ser for meg at å la de først bli vant til det for så å bli flyttet vekk OG bli vant til å sove på en ny plass kan by på større problemer enn det motsatte. Om det blir et problem for hunden å sove i en annen etasje vil bare tiden vise. Jeg vet om hunder som sover i en annen etasje, andre som ikke klarer det. Men, igjen, hunder er flokkdyr som finner trygghet i å sove i lag med flokken. Dere har også valgt en svært førerorientert rase som nok vil trives aller best i deres selskap uansett hva dere gjør. På generell basis vil jeg si at selv om hunden finner seg i å sove i en annen del av huset enn dere, så er det ikke sikkert den har det optimalt. Men for all del, den kan sikker ha det helt fint også. Jeg hadde en klinkende klar plan om at min skulle sove i stua. Soverom og seng var nei. Sov på sofaen ved senga hennes i begynnelsen, andre sover på en madrass. Etterhvert så jeg at hun heller ville bruke natten i lenestolen, og lot henne gjøre det. La meg så i senga mi, med døra åpen noen netter og hun fortsatte å sove i lenestolen, men kom innom og sjekket innimellom. Lukket døra til slutt. Ingen klaging eller noe slikt, men hun byttet på å ligge i stolen og å ligge klistret inntil døra. Ble en del tassing, spesielt første halvdel av natta, og jeg ble usikker på om det egentlig var optimalt, selv om jeg registrerte at hun sov tilsynelatende godt i lengre perioder - spesielt utover morgenen. Tror vel hun hadde det greit, men etterhvert - kanskje etter et års tid - så ble det nå til at jeg fikk en seng til henne på soverommet. Døren står oppe til stua slik at hun kan sove hvor hun vil. Jeg kan vel telle på én hånd de gangene hun har valgt stua på 3,5 år, og tassingen er helt borte. Jeg er ikke i tvil om hvor hun har det best, og jeg får nesten klump i halsen over at jeg hadde tenkt å la henne sove alene, men det er min hund og meg - hunder er forskjellige, det er eiere også. Etterhvert har hun også funnet veien opp i senga mi, hun sniker seg opp om morgenen når jeg sover tungt. Og jeg som aldri skulle ha hund i senga er nesten litt skuffet og lurer på hva jeg har gjort galt hvis hun ikke ligger der når jeg våkner Uansett; poenget mitt er at hunder er forskjellige, planer man la før man fikk hund kan virke rare når man først har fått hunden i hus og blitt kjent med den, med rett tilvenning kan mye gå bra, MEN man må ta høyde for at man kanskje må finne kompromisser også på dette området. Sele er mest skånsomt for både nakke og strukturer så som pusterør. Jeg bruker kun sele til daglig - har ikke halsbånd lengre. Men det er vanlig og helt fint å ha et halsbånd på - med eller uten navn. Ofte er det en god idé å trene inn å gå pent ved å koble til og trene med halsbånd i korte økter, og så koble over til sele når det er mer vanlig tur og det er greit om hunden trekker litt. Noen har halsbånd på hele tiden, andre ikke. Jeg tok det alltid av når vi kom inn - syntes bare det så mer behagelig ut for hunden. For viltre valper - spesielt - er det jo dessuten en mulighet for å sette seg fast på en eller annen måte med halsbåndet på og siden min hund hadde en slik hendelse hos oppdretter hvor hun ville dødd om ikke oppdretter hadde fått det med seg, så ble jeg nok ekstra bekymret for akkurat det.

Synes ikke det er så lett å si noe spesifikt om raser og seriøse eiere egentlig, men utpregede brukshundraser/typer uten altfor stor utbredelse er vel ofte vanskelig å få kjøpt uten at man viser at man skjønner hva det dreier seg om. Useriøse? Vel, det blir jo veldig anekdotisk og sannsynligvis påvirket av hvor jeg bor/ferdes/tilfeldigheter, men i mitt liv er det staff. Ingen over ingen ved siden. Jeg har knapt møtt en eneste vettug staff, og eierne har vært hakket verre. For ordens skyld så er jeg helt sikker på at det finnes mange fine eksemplarer av rasen og deres eiere, sannsynligvis klart flere enn det motsatte. Chihuahua kommer også ganske høyt opp på den listen. Og av en eller annen grunn er det forbausende mange (uten at jeg skal påstå at det flommer over av dem - har bare merket meg det) som aldri burde hatt hund som har endt opp med schæfer. Og merkelig nok rottweilerblandinger.

Det er jo vanskelig å ikke støtte et slikt mål, men jeg er spent på hva som kommer ut på andre enden. Først har man innsnevret genpoolen ved å selektere på et gitt utseende. Dernest bruker man den populasjonen til å selektere noe som ikke lengre er typisk og innsnevrer genpoolen kraftig enda en gang. Skal det lykkes må vel noen genetikere sitte med en overordnet plan for dette og evt planlegge for innkryssing av andre raser om kabalen ikke går opp.

Kruskakli er en billig og grei fiberkilde hvis det trengs.

Ja, det har vi gjort i hele vår sommer og er absolutt noe man MÅ gjøre. Problemet er at siden vi er en liten gjeng som holder på, så går det seg relativt bra til der også etterhvert. Hun kjenner igjen folka, hundene og helt sikkert situasjonene/vaner akkurat vi har lagt oss til også, så da lander hun etterhvert og klarer det ok. Så går forventningene enda et hakk opp når vi er på skikkelig prøve, med nye spennende folk og tilskuere og så rakner det igjen. Jeg er ikke den eneste som opplever dette blant oss, og vi har diskutert om vi skulle prøve å få inn flere frivillige for å få det enda mer realistisk ... vi får se om vi klarer det. Men jeg tror løsningen er trening, trening, trening ... og at mye trening i litt mer avslappede settinger enn ekte prøve etterhvert også vil betale seg under prøve.

Jeg kan garantere deg at en golden (om jeg husker rett) på 10 måneder OVERHODET ikke er ferdig med å lage bruduljer, kaos, ablegøyer og veldig mye annet Min magefølelse - ut fra det du har skrevet her nå og tidligere - er at du har fått en golden av den litt ekstra aktive typen (uten at det er noe unormalt) og at du/dere har blitt tatt litt på senga av hvor mye hund det faktisk er i disse «rolige, stødige familiehundene» som mange ser for seg når de tenker golden (og forsåvidt også labrador). Nå blir jo de fleste det også etterhvert - men retrievere kan være VELDIG mye fram til de lander - noe som kanskje begynner å skje sånn i 18-24månedersalderen. Jeg har truffet retrieverunghundeiere med blåmerker over hele kroppen, brannsår i nevene og hull i stueveggen som seriøst har begynt å tenke at «dette går jo ikke», men det har gått seg veldig godt til uten mye annet enn å fortsette normal, trygg, sunn, konsekvent oppdragelse. Men det er selvsagt umulig å si når man ikke har sett hunden eller dere i lag. Derfor støtter jeg forslaget om å få kontakt med noen som kan dette. Forhåpentligvis først og fremst for å bli beroliget - at dette er innenfor normalen samt å få noen enkle tips om hvordan slike hverdagsutfordringer kan takles. Da blir kanskje du også mindre stresset, mer trygg - og det merker hunden. Og om det skulle vise seg at det likevel er noe mer problematisk her, så får du hjelp til det også.

Får du kontakt med hunden om dere skal gjøre noe (trene på en øvelse eller noe), eller er det rullegardina ned hele veien? Uansett - tren kontakt, kontakt, kontakt - og dra fram det beste av belønning enten det er mat eller lek. Det må trenes utenom fellestreningene først - i miljøer hvor rullegardina ikke har gått ned. Øk evt avstand til de andre hundene fellestreningene og tren kontakt der - må du stå på sidelinja og holde fast hunden så står du for nært. Ofte lettere sagt enn gjort, man har jo lyst til å være med på aktivitetene det er snakk om også, og går man den veien så kan det bli utelukket på en stund. Men det kan være eneste løsning dersom det er et problem som du vil/må gjøre noe med. Hvor ofte er dere på slike fellestreninger? Min goldentispe har vært ganske koko hun også - spesielt i den alderen der (har imidlertid hele tiden fått kontakt med henne, i alle fall når hun skulle «jobbe»). Noe av det var muligens fordi det gikk lenge mellom slike treff, del ble julaften og barnebursdag i hoppeloppeland på en gang ... når frekvensen økte ble hun lettere å håndtere ... men hun ble samtidig eldre, så hva som var hva er ikke helt godt å si. Ordet «stress» blir brukt så mye i hundesammenheng at det nesten har mistet sin mening, synes jeg. Er en unge «stressa» i en barnebursdag på et lekesenter? Nå kan selvsagt hunden være stressa (på en negativ måte), men det er vanskelig å si når man ikke ser hva som skjer. Når det er sagt så er retrievere generelt en håndfull i den alderen der - kan ta 3 - kanskje opp mot 4 år - før de «lander» helt (men blir normalt sett gradvis bedre fra rundt 2 - så ikke fortvil ), hanner mer enn tisper og labrador mer enn de andre. Sånn grovt sett. Så at det kan bli en del kaos med en 1,5 år gamme hannlabbe, det tror jeg på og det har jeg sett flere ganger

Det er vel ingen som påstår at det MÅ være slik for alle, men heller at det har blitt slik eller kanskje til og med må bli slik for akkurat dem. Og da blir det en del av vurderingen. Folk er forskjellige. Det kan skyldes alt fra kontaktnett (egnede/villige hundepassere), sær/vanskelig hund eller rett og slett at man ikke klarer tanken på å forlate hunden over lengre tid. For min del er det nok en blanding av det første og det siste. Kan det gjøres noe med? Mulig, men det blir jo også en del av kabalen - om det er realistisk at man faktisk kommer til å gjøre noe med det.

Det er lover rundt oppsigelse. Oppsigelse skal være saklig, og jeg kan ikke tenke meg at det blir ansett som saklig oppsigelse hvis begrunnelsen er at noen kommer for sent fordi de har hjulpet et dyr i nød.

Når jeg hører ordet «brukshund» tenker jeg 1) raser (at noen raser er mer brukshund - mer instinkter, mer motor blant annet) 2) at det er en hund avlet for bruk, etter brukslinjer eller 3) rett og slett en hund som brukes - uavhengig av det andre. Hva som menes når kommer vel stort sett fram av kontekst - oftest refererer jeg vel kanskje til det første. Har hatt mange lignende diskusjoner rundt golden og labrador/jaktgolden og jaktlabrador. Kunne vel sagt det samme om begrepet bruksschæfer. Da blir det litt annerledes da jeg mener det henviser til avl med et gitt mål med gitte egenskaper - også som regel eksteriørt. «Hunden min brukes jo til jakt, så da er det like mye jaktlabrador som andre ...», blir altså litt feil i den sammenhengen og er bare forvirrende, mener jeg. Synes jaktgolden/labrador/bruksschæfer er relativt gode begreper å bruke når man sikter til en gitt del av avlen som foregår i raser som er veldig delt. Det er ikke perfekte begreper - feks vil man normalt tenke mørk gyllen og nett når de hører jaktgolden, men det stemmer ikke alltid. Og innimellom finner man sikkert både goldens og labradorer uten dokumenterte jaktaner, avlet i hovedsak etter gemytt og eksteriør, som kan bli like gode eller bedre jakthunder som en gitt jaktgolden/labrador, men de faller likevel utenfor min forståelse av slike benevnelser. Vil ellers knappest kalle det «brukslinjer» dersom moren i forrige generasjon er den eneste som har dokumentert brukspotensiale - nærmest uansett nivå, og i alle fall ikke på lavere nivå. Det er mer innafor å kalle det brukslinjer om man ser at slekta bakover - og sidelengs - har slike egenskaper, mens mor av ymse årsaker ikke har noen meritter.

Aggresjon mot andre hunder er normalt sett noe helt annet enn aggresjon mot mennesker, så den biten ville jeg tatt helt med ro i utgangspunktet. Men med en hund som viser aggresjon mot andre hunder, så setter det jo noen føringer for hva, hvor og hvordan barna kan håndtere hunden alene med tanke på møte med andre hunder. Både for å unngå slike angrep igjen og grunnet faren for å bli skadet i tumultene som oppstår når hundene ser rødt og ikke helt vet forskjell på en hånd og hundepels. Det setter jo selvsagt føringer for dere voksne også. Om dere vet at hunden angriper andre hunder, så har dere et stort ansvar. Det er ekstremt lite hyggelig, for å si det mildt, å være eieren i andre enden av et slikt angrep - det har jeg fått kjenne på kroppen flere ganger.

For min del er det litt komplekst. Jeg bruker enormt med tid og penger på hunden og jeg må prioritere bort mye annet - enten det er lengre utenlandsreiser eller en del sosialt her hjemme. Jeg klarer ikke tanken på å sette henne bort på noe vis om jeg skulle reise til Australia eller noe, eller la henne være alene hjemme når jeg er på besøk hos folk som ikke vil ha hund i huset. Så det blir ganske altoppslukende. Det er det jeg vil nå, jeg kunne ikke tenkt meg et annet liv enn det jeg har med henne nå, men det er med HENNE. Det er oss to. Når hun en gang forsvinner, så ser jeg derfor på det som naturlig å tenke seg om både en og fem ganger før jeg forplikter meg til nye 10-15 år med samme livsstil. Og når jeg har forsøkt å forestille meg det - ny hund, begynne på nytt med å oppdage verden med hunden, trene inn grunnferdigheter og hverdagslydighet, retrieverjakt og etterhvert prøver ... Pr nå føles det bare helt feil. Det er mitt og Sansa sitt eventyr, og det føles helt merkelig å skulle gå en lignende vei med en annen hund. Og så vet jeg at når hun en gang forsvinner, og man har kommet litt videre, så kan det se HELT annerledes ut. Jeg vil tippe det gjør det - i alle fall den biten om å gjøre det hele på nytt med en annen hund. Men noen vurderinger rundt forpliktelse må jeg likevel gjøre. Skulle jeg synse noe akkurat nå, så vil jeg tro det er mer sannsynlig med en ny hund enn ikke, men jeg er på langt nær sikker.

Ja, skjønner absolutt engasjementet! Måtte virkelig vri hjernen før jeg fant en løsning som virker levelig for både meg og hunden. Nettopp grunnet alle disse comfortveggene. Når jeg ser på FINN så finner jeg Partnere som har gått rundt 5000km (og mindre)/1 år gammel fra forhandler, til under 200 000,-. Jeg finner kun 1 5008 som har gått relativt kort (ca 10 000) OG er relativt ny (1 år) - den koster 340 000. En to år gammel som har gått 60 000 koster 260 000. Så jeg vil fremdeles hevde at vi snakker litt forskjellige prisklasser når vi snakker om 5008 vs Partner. Men klart, skal du ha en godt motorisert og utstyrt Partner, så kryper den godt opp i pris den også og da blir det et annet regnestykke og vi snakker veldig forskjellige biler hvor 5008 åpenbart er en bedre bil på mange måter. Men man kan altså få seg klart rimeligere nyere bruktbil om man greier å leve med kompromissene. Ja, biler er elendig investering, og nær sagt alle biler som har bikket 200 000 er nesten verdiløse - franske kanskje i enda større grad enn en del andre (ufortjent eller ei). Men prisen på bilholdet er jo avhengig av hvor mye man har tapt de årene man har hatt den ... min siste Audi var jo verdt en del penger når jeg solgte den, men hadde likevel kostet meg over rundt 4000,- i verditap i måneden den tiden jeg hadde den. Verditapet over 5 år var faktisk klart mer enn hva min «nye» bil koster. Blir helt svett av å tenke på det. Aldri mer.

Hvis det blir ny hund (bare tanken på at jeg skal miste hun jeg har nå gjør at jeg ikke helt klarer å tenke på det), så blir det sannsynligvis jaktgolden igjen. Jo mer jeg treffer av andre hunder som jeg tidligere har vurdert, jo mer tenker jeg at jeg har truffet blink. Alternativt så er det det at man blir så «vant» med det man har at alt annet føles litt feil. Flat er nok det eneste realistiske alternativet slik jeg ser det nå - den har vokst på meg den siste tiden.

Ja, det gjelder jo dessverre alle varebiler - ombygd eller ei. Sjekket pris på 5008 varebil, og den STARTER jo ny på 340 000,- og blir vel raskt 360 000,- minst før den er på veien. Over 100 000,- mer enn startprisen en Partner, feks. Så ja, man får mer bil, men om plass er det viktigste finner man vesentlig rimeligere alternativer gitt lik km/alder. Brukt - som vel er mest aktuelt for de fleste - blir selvsagt forskjellene mindre, dog. Og har man ikke like stramme rammer som meg når det kommer til hvor ny bilen skal være så kan man kompensere ved å kjøpe et litt eldre bil feks. Man skal også være klar over at nyere varebiler har løftet seg veldig når det kommer til kjøreegenskaper og tilgjengelig ekstra-/sikkerhetsutstyr så som ryggekamera, cruise controll, automatiske langlys mm. Men interiøret ser gjerne litt kjipere ut, setene er dårligere (ikke nødvendigvis direkte dårlige, dog) og mer støy vil det være.

Ja, klødde meg mye i hodet rundt det der. Det finnes selvsagt løsninger, men ja, tid og/eller penger ... En annen ting å tenke på er at selv om vinduer i lastedelen er praktisk med tanke på rygging og slikt, så blir det MYE raskere varmt når solen steiker. Evt må man til med omfattende solblendingstiltak. Jeg har en side helt fri for vinduer, og har målt over 20 grader forskjell i lasterom sammenlignet med kupé etter en times tid i sola (45 foran, 25 bak).

Jeg har egentlig ikke tenkt på problemstillingen siden jeg bruker bur uansett. Synes det høres skummelt ut å ikke bruke bur - blir jo slengt veggimellom ved selv mindre kollisjoner? Men går ut i fra at man evt bare kunne satt opp et løst gitter eller noe som hindrer hunden å komme inn i kupéen. Angående kjørekomfort og typiske varebiler, så er det absolutt et poeng. Er på mange måter godt fornøyd med min Transit - spesielt pris tatt i betraktning - men når jeg kommer fra 2x nye Audier siste 8 år så merkes det godt. I alle fall på skikkelig langtur med mer støy og dårligere seter. Så i den grad man kan finne varebilregistrerte personbiler til en OK pris, så er det absolutt noe å vurdere (har ikke sjekket 5008, men det skal jeg ha bak øret til neste gang.

Sto i et lignende valg for noen måneder siden. Det ble til slutt en normalt lang Ford Transit Connect. Men kunne vel like gjerne blitt en VW Caddy, Peugeot Partner eller lignende, men en praktisk lasteluke (passasjersetet legges ned) gjorde at jeg valgte Forden (mulig det finnes som tilvalg hos andre produsenter også, men ikke på de aktuelle bilene jeg hadde å velge mellom da jeg handlet). Med den får jeg både varm og kald luft inn i lasterommet OG jeg kan ligge greit i bilen ved behov (foretrekker telt, dog). Som andre nevner finnes denne type bil også i lang versjon, og da kan man ligge greit uansett. Var aldri aktuelt med full kassebil for min del - bruker mer drivstoff, verre å parkere osv. Når det er sagt så var jeg egentlig interessert i en Ford Transit Courier. Hakket mindre (og det jeg oftest forbinder med pizzabil-størrelse), og veldig snertne å kjøre. Disse får man meget rimelige - selv om de knapt er kjørt og bare et år eller to gammel - rundt omkring. MEN de er veldig korte i førerkabinen, så jeg fant rett og slett ikke noen god sittestilling der. Er man under ... tja ... 170cm ... så er det imidlertid mulig å gjøre seg et røverkjøp. Da må evt bobilambisjoner legges på hylla, dog - ellers forbausende god plass i lasterommet.

Uffda ... Du kan jo se på resten av den setningen før du føler deg altfor støtt: Har ingen tanker om hvordan du trener hunder, men vel vitende om at en del raser tåler vesentlig mer «fasthet» - uten at det på noen som helst måte trenger å gå over noen som helst etisk grense - så nevnte jeg det bare. Når det gjelder rasevalg så er det jo synd at retrievere ikke appellerer til deg, men det er jo en ærlig sak. Det er uansett det eneste jeg (og flere) kommer på som beskriver de egenskapene du skisserer. Lykke til med valget, uansett!

Retrievere er ikke fuglehunder i en vanlig forståelse av begrepet. (Men ser at det blant annet på wikipedia omtales delvis som det.) De er apporterende hunder, avlet opprinnelig for å hente felt vilt (ikke bare fugl). Det fordrer at de kan forholde seg rolig og vente tålmodig på at jegeren feller bytte, for så å sette i gang med jobben sin. De er altså ikke avlet for å finne vilt og ta stand på det slik som stående fuglehunder - og de ville vært mye vanskeligere å trene dem til den jobben de er ment for om de hadde slik sterk viltinteresse. Så i utgangspunktet har de ikke spesielt stor trang til å jage vilt, og det som er der er ikke sterkere enn at deres førerorienterthet lett overstyrer det som er - evt med litt trening. Så det er hunder som er blant de tryggeste å ha løs, og som normalt sett ikke jager vilt. Det betyr ikke at det ikke kan skje, dog ... Om flat er stresset? Jeg vil kalle de entusiastiske Happy-go-lucky hunder med mye energi. Får de ikke utløp for energien så kan de sikkert bli stresset, men i utgangspunktet vil jeg ikke kalle dem stresset. Med en times hovedtur/aktivitet daglig som utgangspunkt - pluss et par tisseturer og en liten kveldsrunde, så bør du være innafor. Men det er fornuftig å tenke gjennom kvaliteten på den hovedturen - å rusle i nabolaget er ikke det samme som å springe løs i marka med litt innlagt hjernetrim som feks spor, søk eller apport av ymse lag. Det er hunder som trenger å få brukt hodet sitt i tillegg til å få rørt seg. Synes flat høres ut som et godt valg for deg. Det gjør også labrador og golden. Lykke til med valget!

Om du ikke er fullstendig låst til gruppe 1 av en eller annen merkelig grunn, så beskriver du jo i prinsippet en retriever. Jaktgolden, jaktlabrador eller en flat coated retriever av «riktig» herkomst. Kanskje toller på en god dag - hvis de ikke blir for små for deg. Kjenner en del med jaktgolden som er godkjent og flere som er på god vei til å bli godkjent som redningshunder, og de takler det aller meste av hundesporter med glans. Bruks, jakt, agility, LP ... de kan hevde seg godt i alle grenene. Skikkelig allroundere. Men det er myke hunder, spesielt sammenlignet med maller og schæfere dersom det er der du kommer fra, så en viss justering av tilnærmingen til trening og hundehold kan muligens være nødvendig. Labradorene er muligens litt mindre myke, men det varierer jo og det er fremdeles en retriever. Bare ikke forveksle det med manglende mot - jeg snakker om forholdet fører-hund.

Du kan også søke hos mimsafe (variocage) på bilmodellen. Det ser for meg ut som at både Variocage Single Compact Large og XLarge passer i bilen.

Jeg trener retrieverjakt, men går ut i fra at dette er like aktuelt i andre sammenhenger hvor hunden skal trenes i flere ferdigheter - enten det er i en og samme gren eller for de som holder på med flere. Det jeg lurer på er hvordan man bør legge opp treningen når det er flere ting som skal læres inn. Både innad i hver økt, men også fra dag/uke/måned til dag/uke/måned. Kan eller bør hver økt inneholde flere elementer, eller er det en fordel å konsentrere seg om en ting hver dag? Bør man trene intensivt (over dager/uker) på én eller en begrenset mengde ferdigheter - litt sånn i bolker - eller bør man blande i større grad feks hver uke? Selvsagt må man alltid ha et øye til om hunden går lei - da nytter det jo ikke uansett - men gitt den begrensningen, hva gir best og mest effektiv læring? Har forsøkt å finne noe litteratur/forskning på dette, men finner ikke noe fornuftig og tar gjerne i mot tips. Det blir mye synsing, erfaringer og sunn fornuft. Tar gjerne innspill av den typen også - har jo ikke noe annet selv heller. Feks har jeg en følelse av at noen dager pause fra noe vi sliter litt med kan føre til at nærmest alt sitter når vi prøver igjen. Men det kan være tilfeldig. I samme gata lurer jeg på om det er noen maksgrense for hvor lenge man bør trene av gangen for at hunden skal ha best utbytte av det? Både totalt i en økt og evt om man legger inn kortere pauser innad i økta. Utgangspunktet er her en hund som kan holde på MYE lengre enn det jeg gidder - hun går aldri lei, men det er jo ikke gitt at det gir best mulig læring å holde på lenge likevel. Kan nevne at jeg anser at jeg bedriver i hovedsak to typer trening. Det ene er innlæring av nye ferdigheter, det andre er mer at hun skal gjøre seg erfaringer og bygge selvtillit i allerede innlærte ferdigheter, feks feltsøk i forskjellig terreng, terrengskifter, vær- og føreforhold osv. Noen tanker rundt tidsbruk der?