tillien

Tror det kan være litt delt og litt avhengig av type hunder. Er det en endeløs etterspørsel etter en gitt type hund, og en endeløs rekke uinformerte valpekjøpere, så fungerer jo det jeg beskriver dårlig. Men for noen raser (spesielt retrieverene som jeg følger mest) mener jeg å se at de med uregistrerte kull legger seg alt fra klart under til opp mot prisen til seriøse oppdrettere. Jeg tror heller ikke at folk generelt sett er så dumme at de ikke noterer seg at det er forskjell på oppdrettere. At det er åpenbart at noen følger noen retningslinjer, mens andre ikke gjør det. De ville også helt klart notert seg om de som fulgte retningslinjene også hadde en lavere pris enn de som ikke gjorde det og da muligens begynt å tenke seg om. Det blir selvsagt bare synsing fra min side, men jeg tror det ville hatt en begrensende effekt på prisgaloppen. Og jada, useriøse kan tjene godt på lavere priser også, men det er åpenbart at flere vil tiltrekkes avl hvor man kan ta 25-30 000,- pr valp kontra 10 000,-. Den største utfordringen er jo «raser» (les mer eller mindre eksotiske blandinger) som ikke er regulert i utgangspunktet. Ingen raseklubb, NKK helt ute av bildet. Der vil det jo bli vill vest uansett. Nei, ikke enkelt det der.

I motsetning til?? Prøvde vel å si omtrent det samme ?

Separasjonsangst kan oppstå hos alle raser, men noen raser er vel mer plaget med det enn andre. Hvordan det er med dsg vet jeg ikke, men det kan sikkert andre si noe om. Det som slår meg er om dere har kommet til rett oppdretter. Det høres ut som oppdretteren mener hundene hen avler må forventes å ikke tåle å være alene hjemme en arbeidsdag. Da bør hen for det første slutte å avle på de individene og for det andre ikke vurdere å selge til noen som har en normal arbeidshverdag. Tenker nå jeg. Har dere hørt hva andre oppdrettere av rasen sier? Har dere spurt den aktuelle oppdretteren helt spesifikt om hva hun tenker om at hunden må - som de fleste hunder tross alt må - være alene hjemme på dagtid? Eller kan det ha vært noe hun sa litt sånn i forbifarten uten å tenke seg helt om (noe lignende sies om mange raser - de fleste klarer likevel greit å være hjemme når flokken er på jobb).

Personlig foretrekker jeg halvautomatikk når jeg bruker speilrefleks. Enten blenderprioritert (oftest benevnt med en «A») eller lukkerprioritert automatikk. Du bestemmer altså hvilken blender eller hvilken lukkertid du ønsker, kameraet fikser resten. Blenderprioritert bruker jeg når jeg ønsker å styre dybdeskarpheten, lukkerprioritert ved mye bevegelse. I praksis er jeg mest opptatt av å styre dybdeskarpheten, så jeg forsøker det først ved å bruke blenderprioritert ved den blenderen som gir meg ønsket dybdeskarphet og ser om jeg får rask nok lukkertid til å fryse bevegelser dersom det er aktuelt. Ellers støtter jeg å skyte i RAW-format, da kan man redde både overeksponerte og undereksponerte bilder mye bedre i etterkant. Angående ISO så kan den gjerne stå på auto, men man må være klar over at dersom kombinasjonen av andre faktorer (blender, lukker og mengde lys) gjør at ISO må skrus opp, så kan man ende opp med bilder med mye støy i. Så hold et øye med den. Nyere kamera gir vel ofte bra resultater opp til 800, kanskje 1600 for dyrere modeller (og 3200 for de aller beste full frame-kameraene) - eldre kan begynne å produsere mye støy allerede ved 400 og i alle fall 800. For generell redigering kan jeg tipse om GIMP - helt gratis Photoshop-wannabe. Noen synes det er litt tungvindt, men det har blitt bedre i det siste og er dessuten mye snakk om vane. Det finnes en uhorvelig mengde med tutorials for GIMP på nettet uansett hva du måtte ønske å gjøre.

Problemet er at når man kommer opp i så høye priser, så øker det motivasjonen til dårlige oppdrettere som kun er ute etter profitt til å begynne å avle. Og jeg klarer overhodet ikke å se at man må opp i 20-30 000,- for at folk skal tenke seg om. Gratis eller svært lav pris kan selvsagt gi en negativ effekt med impulskjøp, men bikker man ... tja ... 10 000,- (?) så viser det en betalingsvilje og at noe er vurdert nøye for folk flest med vanlige inntekter i alle fall. Jeg ser også en fare i at høye priser kan utelukke mange potensielt gode hundeeiere og oppdretter får færre å velge i. Joda, å ha hund er dyrt året rundt, men en slik engangssum er en barriere for mange folk. For all del, gode oppdrettere fortjener å få betalt, men det er svært problematiske sider ved at prisene galopperer også. Synes NKK og raseklubbene burde være flinkere til å sette anbefalt salgspris for valper - handel av levende dyr er ikke et marked som fortjener å være totalt uregulert.

Tusen takk for oppklarende svar! Synes det er merkelig å ha en konkurransegren uten standardiserte retningslinjer ... men har i alle fall fått til svar at dommerveileder er under utarbeidelse, så da blir det vel mer orden i sysakene. Har også fått med meg at noen dommere trekker for «styr» før øvelsen etter definisjonen er startet (det skjedde på en av de jeg så på), og jeg kjenner pedanten i meg hisser seg kraftig opp I konkurranse er regler regler, liksom. De må gjerne være det ene eller det andre, men praktiseres likt og etter boka... Står det i boka at øvelsen starter når båndet tas av, så er det jo det som gjelder. Men det er nå så. Skal absolutt prøve - er påmeldt begge dagene, så nå er det ingen vei tilbake. Har nok det meste av det der på plass: Hun markerer godt langt, kort, terrengskifte, forskjellig terreng, skjult nedslag ... det meste egentlig. Korte dirigeringer takler hun. Knaller aldri, leverer alltid ... Dog får hun for seg at hun skal rulle litt med dummyen når hun nærmer seg litt - så får jobbe mer med det. Igjen. Vannapport sitter ikke helt - har akkurat knekt koden der for et par uker siden etter masse forsøk, men det blir ikke vann siden det ikke er noe på prøveområdet. Men et skikkelig stort problem er fotgående, så håper vi slipper! Hun stikker ikke på noen som helst måte, men siger i fra når hun er gira og jeg må hente henne inn med litt lyd titt og ofte. Alene i skogen kunne vi sikkert gått en kilometer, selv om vi trener med dummy, men legg til andre folk og hunder og ikke minst skudd så... Men vi får sjå... Bare å jobbe på.

Jo, men det er noe annet enn «oppbrukt/ite spennende». I min bok i alle fall For all del, folk må velge hund etter de kriteriene de ønsker. Poenget mitt var bare at av alle grunner så tror jeg følelse av eksklusivitet, at noe er «eksotisk» eller litt spesielt er det minst matnyttige å se til. Det betyr absolutt ingenting om alt annet stemmer. At man ikke liker utseende på en hund, at man ikke liker en pelstype eller noe slikt «overfladisk» er mye mer forståelig synes jeg.

Jeg tenkte det samme da jeg skulle ha hund for noen år siden. Skulle overhodet ikke ha en sånn kjedelig retriever. Heldigvis kom jeg på bedre tanker, men det satt langt inne og jeg trengte noen dytt av livets tilfeldigheter. Der egentlig et helt tullete utgangspunkt for å velge hund - det er jo ikke en ballkjole eller bil man kjøper. Men retrievere er alt annet en kjedelige, og det er ingen som kommer til å ha en akkurat som din om du får en. De er individer som alle andre hunder. Og jeg er helt enig med Simira i at det du beskriver er i retrivever/spaniel-gata. Min opplevelse er at golden er verre på å rulle seg i gjørme og slikt enn labrador, selv om min overhodet ikke gjør det. Ellers tenkte jeg på flat av en eller annen grunn når jeg leste det du skrev.

Ja, hva er greia der egentlig? Hadde en diskusjon med en meget aktiv lundehundfyr på et annet forum og han benektet i det store og hele at lundehund hadde noen som helst problemer og han mente hele prosjektet med innkryssing bare var tull og svindel. For det første fikk jeg det ikke til å stemme rent logisk (hvem ville startet noe slikt bare på tull?) og man VET jo at genpoolen er ekstremt liten, for det andre så sier jo statistikken at det jo er en del problemer. Selv om ikke alle blir berørt.

OK, takk! Personlig ville jeg ikke brydd meg angående utstilling, men det er jo en del andre rasespesifikke aktiviteter. Feks i et hypotetisk retriever- eller spanielprosjekt så kunne man tenke seg at hundene ikke fikk stille til retriever eller spanieljaktprøver. Det er vel de færreste hundesporter som er rasespesifikke, dog. Når det er sagt så ville det jo vært litt sært om man godkjente et prosjekt hvor man feks blande spaniel med spaniel - og ikke godkjente dem som «spaniel» til slike prøver - kanskje et større problem om man krysset mindre beslektede raser.

Hvordan er det med registrering for slike innkrysningsprosjekt? Er det registrert som rasehund fra 1. gen? For det kan jo gjøre noe med hva man kan bruke hunden til. Det ville i så fall vært min største bekymring, gitt at prosjektet ellers er godt helsemessig begrunnet og gjennomført etter beste praksis.

Vet ikke om jeg har sett bier overhodet her nord, men humler (som er beslektet og som har (hatt) samme problem som biene) har jeg sett enorme mengder av i år. Aldri sett så mye - reagerte på det for flere uker siden.

Jo, har spurt, men fikk bare noen orakelsvar og henvisning til det dokumentet hvor jeg sa at jeg ikke sa at jeg fant noe Skal ta det neste gang jeg treffer dem «live» - ikke alle som er like glade i å skrive så mye på nett.

Til intet mindre enn 18 000,- kroner, må vite ... ? Jeg får lyst til å kakke slike folk på toppen av hodet (ikke voldelig, bare så det er sagt) for å se om de begynner å virke. Som man gjorde med slitne TVer i gamle dager.

Har nå trent jevnt, trutt og ustrukturert etter innfallsmetoden i en tre års tid med min golden og tenker at det er på tide å forsøke å stille til prøve. Om ikke annet for å ha et mål slik at jeg kan finne motivasjonen til å forsøke få på plass en del pirk. Så da blir det WT i juli. Men for å strukturere treningsarbeidet forsøker jeg å finne ut hvilke elementer man kan få i BK - hvilket jeg ikke finner noen steder: Er det kun rene enkeltmarkeringer? Doble? Dirigeringer? Felt er det vel ikke? Kan man få vannarbeid? Hvilke avstander snakker man om? Og mer overordnet: Hvordan skiller de mellom klassene når det kommer til vanskelighetsgrad? Det er mye bra informasjon om slikt for B-prøver (dommerveilederen), men for WT er det ekstremt labert på retrieverklubbens sine sider - selv i «Regler for retrieverjakt»-brosjyren deres. Har sett på et par prøver, men hukommelsen er av en eller annen grunn litt slørete og jeg blander klasser sammen ... og så er det jo ikke gitt at de prøvene er representative for hva som kan komme...

Kan bare svare for jaktgolden: Helse: Generelt OK. Vær oppmerksom på allergier (hud) og andre hudproblemer som iktyose (kan og bør testes for før avl), noe øyeproblematikk (også tester) samt HD og AD. Treningslyst/kapasitet: Uendelig? Konsentrasjon: Relatert til forrige punkt. Svært høy dersom man legger opp treningen på hundens premisser. Rett belønning, mestring. Pels: Periodevis mye røyting, null pelsstell. Hverdag: Ikke bare kan, men vil være med på alt. På godt og vondt. Familie/barn: Elsker alle. Kan være brå i hilsesituasjoner - for ivrig med tanke på barn som er skeptiske. Eller voksne for den saks skyld. Andre hunder: Generelt sett er vel dette OK. Min reagerer litt på andre hunder som er for bråe, men det går seg fort til og enten så ignorerer de hverandre etterpå eller så leker de. Langturer: Hvor langt vil du gå? Du gir deg nok først ... garantert. Hviledager: De er svært tilpasningsdyktige - tåler fint mange dager ro uten klaging, men man får en viss rekyl når man kommer seg ut skikkelig igjen. Trekk/kløv: De jeg kjenner godt kløver gjerne. Kan ikke kommentere trekk eller sykkel. Passes av andre? Ja. Men det er ikke til å stikke under stol at det kan være en liten oppgave å få en jaktgolden til å alltid gå veldig pent i bånd så den som passer må kunne takle det og ikke være dårlig til beins eller noe slikt. De må også skjønne at dette er intense, nysgjerrige hunder som ikke vil trives med å ligge under trappen og tas fram når det er tid for lufting. Piping/bjeffing. Det skal være ekstremt lite lyd på en jaktretriever da det er diskvalifiserende ved prøve. Piping har jeg hørt ekstremt lite fra de jeg kjenner - min har jeg kanskje bare hørt antydning et par ganger - begge ganger ved stopp ved en hundelekeplass. Ellers bjeffing relatert til enkelte situasjoner - utålmodighet/frustrasjon over å ikke få være med. Trenbart. Ellers synes jeg du treffer godt på din opplevelse av jaktgolden, men hvor sosiale de er varierer nok litt og hva man gjør i valpetiden er viktig for utviklingen der også (men ja, stor «fare» for å få en godt over gjennomsnittet) og jeg kjenner meg ikke igjen i at de blir fort slitne/leie. Overhodet. Men man må trene «riktig» - positivt, belønning, progresjon, mestring. Feiling og korrigeringer så skrur de seg fort av, begynner å snuse i bakken, finner en pinne osv...

Mitt inntrykk av jaktgolden er at helsa generelt er OK - på nivå med golden forøvrig. Leser enkelte her inne som rapporterer om en del problemer med hunder de kjenner, men jeg får det rett og slett ikke til å stemme med det jeg ser eller hører forøvrig. Men vært obs på HD, AD, allergier (spesielt hud), iktyose og øyeproblematikk ved valg av oppdretter. Seriøse oppdrettere tester for slikt. Flat har jeg samme inntrykket av, men er usikker på hvordan det er med kreftproblematikken i rasen. Jaktlabbe har jeg ikke nok oversikt over til å kunne si noe om, men synes mange av dem er ekstremt tynt pelsa. Det er veldig forskjellig praksis når det kommer til bruk av venteliste eller ikke. Noen lover deg valp og så må du vente til din tur, andre lover ingenting og velger valpekjøpere blant interessenter når valpene er født - altså ikke noe førstemann til mølla. Det begynner å bli en del jaktgoldenoppdrettere i Norge (uten at jeg kan gå god for alle), og i Sverige er det flere. Jaklabbe er vel litt mindre vanlig, men Sverige er en mulighet der også. Flat er det en del oppdrettere av, men usikker på hvor mange av dem som har bruksegenskaper i førersetet så det må du ta høyde for ... samt Sverige, da. Så ønsker man seg valp er det bare å begynne forarbeidet og så begynne å pleie kontakt med aktuelle oppdrettere. Vil tro det skal være mulig på et års tid dersom man fremstår som en opplyst kjøper med et gjennomtenkt valg av rase, med en god plan for valpetiden og for bruk ellers. Å være fleksibel når det kommer til kjønn og for all del ikke begynne å komme med fargepreferanser (mange stryker deg tvert) hjelper også.

Lite slår en bruksavlet retriever til slik allsidig bruk. Det lukter jaktgolden lang vei spør du meg.

Hatmeldinger håper jeg ikke dere får, men dere må tåle å høre at de fleste synes det er uetisk, egoistisk og egentlig helt uakseptabelt å ønske at en hund skal lemlestes for deres egne estetiske preferanser. Ellers er det vel mange som kan (og som allerede har svart godt) mye mer om dobermann enn meg, men å anskaffe en så potensielt skarp hund, med så stort skadepotensial for «beskyttelse» høres ut som høyrisikosport og generelt bare en elendig idé. Trå meget varsomt, og tenk dere om mange, mange ganger.

Jeg har ikke så mye å komme med når det kommer til tips. Vil bare si at jeg virkelig føler med deg. Det er grusomt at man bare har disse firbente til låns noen altfor få år. Vet ikke hvor mye «trøst» det er i det akkurat nå, og jeg sliter selv med å tenke på den måten, men vi mennesker er jo heldigvis skrudd sammen slik at vi kommer oss over slike tap. Stort sett uansett hvor stort eller brutalt tapet er eller føles der og da. Det blir bedre og livet går videre. Selv om både savn og sorg vil dukke opp innimellom. Og så er det jo kanskje en viss trøst i å vite at her har du ingen alternativer egentlig - at du gjør det rette.

Det er en interessant diskusjon, men jeg er ikke enig i alle premissene du setter opp: Du leser nok om det, men det er jo fordi det er de med problemer som skriver om slikt. De det går bra med hører du ikke fra. De aller færreste hunder har matallergier og kan spise veldig mye forskjellig uten problem. Gjør de? I den grad «de» er de samme som over, så er grunnen også den samme. Det er ikke normalen. Om det ikke er et forsøk på å forhindre: Da blir det en litt annen diskusjon. Personlig forsøker jeg å variere fôr (holder meg riktignok til tørrfôr) nettopp for at jeg tror det er sunt med variasjon - også mentalt. Dette er nok sant, men har ingen relevans uten at man ser det opp mot hundehelse. Er hunder friskere eller sykere i dag og i den grad det er forskjeller, hvor mye skyldes kosten? Jeg vet ikke svaret. Men skulle jeg synse noe rundt det, så ville jeg tenkt at i snitt kommer hunder bedre ut av det i dag - med industrielt tørrfôr - enn den gangen det gikk på restemat. Betyr det at slikt fôr er det optimale? Det er vel det du spør om - om ikke egenkomponert fôr er det beste? Den vanligste måten å produsere eget hundefôr på er vel varianter av BARF-dietten (Biologically Appropriate Raw Food) som feks består av 70% kjøtt, 10% ben, 7% grønnsaker, 5% lever, 5% annen innmat, 2% frø og nøtter og 1% frukt eller noe i den dur. Nå finnes det vel enklere varianter, men det er vel ikke vanskelig å se for seg at det blir en del kjøkkentjeneste og logistikk her. Og man «må» ha tilgang til relativt rimelig, trygt slakt. Dessuten må du generelt vite hva du holder på med, feks må man passe på at det er nok fett i kjøttet, at hunden ikke får i seg vegetabilske råvarer som de helst ikke skal ha osv ... De fleste som fôrer rått går nok derfor for ferdigløsninger så som VOM. Merk at både veterinærer, europeiske og norske helsemyndigheter ikke er hoppende begeistret over råfôring grunnet fare for patogener som kan være eller utvikle seg i rått kjøtt. Hygiene er ekstremt viktig. Dette kan potensielt bli både et hundehelse- og ikke minst et folkehelseproblem. (Se feks her: NRK). Det er gjort noen studier på råforing og jeg har funnet reviewer fra både 2011 og 2019 og konklusjonene er omtrent som så: man klarer ikke å påvise de påståtte fordelene (med unntak av endret bakteriaflora i tarm og subjektivt vurdert bedre avføring), men ser ulemper i form av fare for feilernæring samt fare for smitte for mennesker og dyr. Jeg stoler heller ikke helt på samrøret mellom veterinærer og fôrindustrien, og dessverre er det gjort lite god, uavhengig forskning på fôring av menneskets beste venn. Så jeg tror vi for en stor del er overlatt til egen dømmekraft - hvor det å lese egen hund er noe av det viktigste. Personlig velger jeg tørrfôr av det jeg etter beste evne kan bedømme til å være av god kvalitet. Først og fremst fordi det er praktisk (mangler feks fasiliteter til å fryse ned fôr), dernest fordi det er trygt i matsikkerhetsperspektiv og så sikrer det tross alt det man mener hunden trenger. Jeg ville ikke nølt med å gå over til råfôring om hunden av en eller annen grunn «krevde» det, men da ville jeg uten tvil gått for noe ferdigprodusert.

Det er veldig lite rådyr nord for Saltfjellet. I lengde er vel det omtrent halve landet. Jada, det er en og annen godt kjent lokal stamme noen steder og noen streifobservasjoner i artsdatabanken, men i praksis går de fleste i nord uten å ha sett et rådyr hele sitt liv. Under er hhv et utsnitt hele Nordnorge nord for Saltfjellet og et fra kun det sentrale Østlandet. Det gir en viss pekepinn - selv om et rådyr der hvor det vekker oppsikt (i nord) nok har vesentlig større sjanse for å bli rapportert inn enn der hvor de er dagligdagse skuer.

Om det blir en hund til i framtiden, så blir det nok noe beslektet i alle fall. Sannsynligvis en retriever. Og om noe annet enn jaktgolden, så sannsynligvis flat - den har vokst mest på meg i tiden med retrieverklubben. Hvis man har rotet seg bort i en rasespesifikk aktivitet så som retrieverjakt, så er det jo plutselig ikke bare rasen som blir ny, men hele miljøet og hele aktiviteten blir jo byttet ut om man plutselig sitter der med en schæfer. Og når man først har opplevd den enorme gleden til en retriever som får utfolde seg til nøyaktig det rasen ble skapt til ... så tror jeg det blir vanskelig å gjøre noe annet. Det eneste klare alternativet jeg ser for meg er en spaniel - spanieljakt er beslektet så man starter ikke helt på nytt, men nytt miljø blir det jo evt - selv om det er noe samarbeid fra tid til annen. Da er det også er poeng å gløtte på om det i det hele tatt er noen aktivitet der hvor man bor. Men hvem vet. Forhåpentligvis er det noen år til en evt ny hund. Er nok en enhundsperson, og at hun vil forsvinne en dag klarer jeg nesten ikke å forholde meg til. Mange flotte raser, men noe radikalt forskjellig fra i dag blir det uansett ikke. Type bullehund, molosser, veskehund...

Det ville jo vært nesten umulig å få seg valp av en del raser om man ikke hadde flere jern i ilden, så den ballen kan du bare legge død med en gang. En evt oppdretter som på den ene siden ikke kan garantere deg valp - du er kanskje en av 50 som skal kjempe om 7 valper - og på den andre siden blir snurt om du har andre følere ute ... vel, det tyder på et nivå av irrasjonalitet som ville fått meg til å skygge banen i alle fall... Det stiller seg muligens litt annerledes dersom du er lovet valp i et kull hvor drektighet er bekreftet, men en del bekrefter jo ikke valp før flere uker etter fødsel og da må det være helt greit å holde flere baller i lufta. Angående manglende svar ... jeg har blitt avvist på den måten en gang, og det er fullstendig respektløst av oppdretter. 1 uke og en epost synes jeg imidlertid er for svakt grunnlag å konkludere. Etterspør svar på en hyggelig måte enten på epost eller på telefon - får du ikke svar da så blir det en annen sak. Og klok av skade så har jeg lært at man ikke skal tolke for mye i en subjektiv følelse av «tone» i en epost. Mange høres korte og tverre ut i skriftlig form, og blir det mange henvendelser fra mange folk så blir det kanskje enda kortere og tilsynelatende «tverr» kommunikasjon.

Den opprinnelige artikkelen var faktisk veldig interessant og går langt mer i dybde og bredde enn det NRK gjengir i sin sak. Slett arbeid av NRK - men det er vel typisk «populærvitenskaplig» journalistikk.