Tyttebæra

Da har hun litt å gå på, alvorligste grad er vel 6? Krysser alt som krysses kan for at hun holder seg symptomfri lenge. Jeg må spørre eier om grad da han ikke egentlig er min. Vet at han er til årlige kontroller og at det ikke har forverret seg mye siden det ble oppdaget for mange år siden. Slik ting ser ut nå får vi nok beholde ham i noen år til.

Så leit med hjertet hennes. Håper hun får bli en gammel dame likevel. Hva er alvorlighetsgraden siden veterinæren anslo at hun vil trenge medisiner allerede om 2 år? Har en niåring her nå som enda lever i beste velgående uten medisiner med sine lekke klaffer. Har fått høre at dette er noe mange dør med, ikke av.

Krasjtestet, med mindre buret er helsveiset. Nødutgang mot seterygg. Går luka i lås må jeg få ut hunden på et vis. Høye kanter rundt bunnen. Bunnen må være av solid, helt materiale som ikke slipper gjennom fukt. Følger mye vann, søle og annet rask med hunden. Også praktisk ved oppkast og diaré. Sprinkelvegger for god lufting. Størrelsesmessig så stort som jeg får inn i bilen. Hunden må minimum kunne stå oppreist og ligge behagelig. Noen mener det er best at buret er trangest mulig ved en krasj, men når jeg har hundene med meg så pass mye som jeg har, prioriterer jeg å gjøre det mest mulig komfortabelt for dem den tiden de tilbringer der. Lås slik at jeg kan forlate hunden et øyeblikk med bakluka åpen. Skrangling er jeg immun mot.

I teorien kan man selvsagt legge opp treningen slik at hunden lykkes med hver eneste repetisjon, men det skjer ikke i praksis. Når hunden da gjøre noe annet enn det du ønsker å belønne, tilbakeholdes belønningen, som blir en negativ straff. Jeg forstår likevel prinsippet og skal la være å flisespikke mer.

Mulig vi ikke egentlig er så uenige, men at vi bare formulerer oss ulikt og legger forskjellige betydninger i ord. All effektiv trening av dyr bygger på å belønne det man vil skal øke i frekvens, da må man også straffe det man vil skal minke i frekvens. Uteblivende belønning er en negativ straff. Hindrer man hunden i å gjøre noe den vil, er det en straff. Lar man være å gi hunden noe den vil ha, er det en straff. Hvis man setter grenser hindrer man hunden i å gjøre eller oppnå noe den vil, som er en straff. Per min definisjon trener man da ikke 100% positivt. Jeg bruker "nei" på adferd jeg vil skal avta i frekvens, på samme måte som jeg bruker et klikk på det jeg vil skal øke i frekvens. En metode jeg bruker for å tydelig formilde hva jeg vil, uten at det trenger å innebære noen form for napp i båndet eller annen fysisk korreks. "Nei" blir negativt ladd, fordi det er en straff, det innebærer å la være eller å avbryte noe, selv om de kan få en belønning i form av en pølsebit hos meg for å avbryte.

Fordelen med å sette grenser er at man forteller hunden klart og tydelig hva man ønsker av den (eller ikke ønsker). Med 100% positiv-formelen leker man en gjettelek der hunden selv skal finne ut hva som lønner seg. Ofte er det ikke samsvar mellom hva vi vil at skal lønne seg, og hva som faktisk lønner seg for valpen. Å bite er jo rasende festlig for mange valper, om du ignorerer dem eller ei er ikke nødvendigvis nøye for dem. Valper tåler å høre et ”nei”. De tåler å bli satt i et bur noen minutter når de herjer som verst. De tåler å lære at noen ganger gjør man bare ting fordi man må. Man kan fint være bestemt, uten at man blir hardhendt eller hever stemmen. Jeg synes det er hendig å ha et litt negativt ladet ord som betyr ”avbryt det du gjør straks”, man havner ofte i situasjoner der hunden ikke har lyst til å avbryte adferden for en belønning. I slike situasjoner er det lurt å ha et alternativ å spille på. Står mine hunder foran en kake er det større sannsynlighet for at de lar den være med et ”nei”, enn at de lar den være på en beskjed om at de kan få en kjøttbolle etter å ha gått hele veien tilbake til meg. Det er sunt for valper å være i aktivitet. Når de får sulle litt rundt i eget tempo styrkes muskler, sener og ledd uten at de små kroppene overbelastes. De bruker også hodene sine når de får nye inntrykk gjennom syn, hørsel og lukt. Det er ingen gode grunner til å vente med rolig aktivitet. Når valpen ikke klarer å roe seg selv er det like greit å tvangsroe den enten på et fang eller i en grind/bur/rom. Noen valper blir født med en god avknapp, andre trenger å lære at når det og det skjer, så slapper vi av. Som regel går det seg til med alderen. Er du uheldig har du en sånn valp som ikke gir seg med det første og klager høylydt. Med slike valper må man bare legge seg godt til rette og vente dem ut. De skjønner tegningen mye bedre om de må roe seg helt ned og slappe av en stund. Ved ro-trening er min erfaring at det er viktig å skape minst mulig forventninger. Når vi slapper av, så slapper vi av. Da skjer det ingenting, verken positivt eller negativt.

Er en del tisper av både PRT og JRT som omplasseres grunnet samkjønnsaggresjon. Rasene har også en energisk og pågående væremåte, noe som kan skape krøll med andre hunder. Om staff utgår grunnet omgjengelighet burde disse også gjøre det. DSG er et godt alternativ. Alle jeg har møtt, med unntak av en, har vært ukompliserte og glade hunder.

Lærerutdanning. Spent på hvordan aldersfordelingen blir. Hva har du søkt?

Kela er helsveiset og et veldig godt alternativ. Så lenge dere får stroppet buret fast på noe vis kan dere sikkert ha det foran forhøyningen. Alternativet er å bygge en ramme buret kan stå på slik at det er hevet over. Ville kanskje undersøkt litt hva som gir minst risiko for å skade det som er under den forhøyningen ved et sammenstøt.

På siden deres står det at buret er enkelt å montere/sette sammen, men jeg får ikke helt tak i hva. Har du mulighet til å se på buret i butikk eller høre med de du kjenner som har det? Er hele buret sveiset sammen i ett uten løse deler er det sikkert greit nok.

Når du ikke vil ha pelsstell, lyd eller for krevende, men vil ha en mellomstor, allsidig hund du kan ha løs over alt... Da tenker jeg det nermeste du kommer er noen små selskapsraser, spaniels, puddel eller retrievere, men de stryker enten på pelsstell eller størrelse. Firer du på noen krav er det enklere å foreslå andre alternativer.

Jeg ville heller brukt ei krasjtestet sele hvis alternativet er et ikke-testet bur. Er ikke buret testet risikerer man at det klapper i sammen eller brytes i stykker ved en kollisjon. Hadde buret vært helsveiset hadde jeg følt meg tryggere, men det er vel ikke dette?

Føler med dere som sliter i varmen. 25+ grader er ikke naturlig i habitatet til en nordlending. Melder rundt 30 grader her i morgen og ser ikke fram til å være på jobb hele dagen. Arbeider ute halve tiden heldigvis, bare synd jeg blir solbrent fort som fy. Har vært innom SO da jeg hørte rykter om at svar var kommet. Har bekymra meg for å ikke komme inn, mens nå som jeg har fått studieplass lurer jeg bare på om det er dette jeg egentlig vil. Er ikke et alternativ å fortsette i mitt nåværende arbeid så får bare krysse fingrene for at beiteskiftet går greit. Om ikke annet har jeg god tid til valp dette året om jeg bestemmer meg for det.

Min erfaring med katter som ikke har hatt menneskelig kontakt fra ung alder, er at de er veldig redde for folk, stresses lett og blir aldri helt fortrolige som kjæledyr. Sosialisering fra fødsel har veldig mye å si. Villkatt er ikke en helt korrekt betegnelse, men det beskriver min erfaring med slike katter godt. At noen velger å bruke ressurser på slike katter over katter som egner seg bedre som kjæledyr, er utenfor min fattevne. Det er ikke mangel på gode kjæledyremner og disse burde prioriteres. Holdningskampanjer, priskampanjer på kastrering og chip osv. har man jo prøvd i alle år, uten at det har blitt noe bedre. Den gjengse holdningen er at kattehold er billig, vedlikeholdsfritt og lite krevende. Katter har svært lav verdi i samfunnet og jeg vet ikke hvordan dette kan løses. Jeg vurderer å skaffe katt om noen år og tenker mye på å ta fullstendig avstand fra hele greia ved å kjøpe rasekatt. Den kortsiktige løsningen på katteproblemet er masseavliving. Mattilsynet var heller ikke for å innføre krav om at alle katter skal være id-merket. Forhåpentligvis ville mange nok merket til at færre hadde dumpet dyrene, men det ville i det minste gjort det enklere å avlive dyr da man hadde sluppet å bruke tid på å vurdere om den er forlatt eller bare har kommet bort.

Gratulerer! Gleder meg til valpespam.

Gratulerer! Blir spennende å følge med. Rasen fanger alltid oppmekrsomheten min på utstillinger.

Tenkte også Olga. O'hoy, Oh'yes, Obey, Obsess, Oprah, Orca, Oxid, Oxy, Oktan, Orbit, Outlaw.

Jeg legger masse i begrepet størrelse. En fox terrier på 8 kg er en mindre hund enn en norfolk. Foxen er riktignok litt høyere, men har mye mindre masse. En normal labradortispe og ei normal vorstehtispe er kanskje ca. like store. Labradoren er lavere og mer kompakt mens vorstehren er høyere, altså har de omtrent samme masse.

Jeg tror aldri det har vært noen mulighet for at de ulike miljøene skal enes. De bruker hundene for forskjellig, og showoppdretterne er ikke interessert i å bruke hundene sine. Vet om flere klubber der mange ønsker å få fram korrekte hunder både med tanke på egenskaper og eksteriør, men showfolket saboterer dem. Det er for mange som er fornøyd med selskapshundene sine og er livredde for å måtte gjøre noe med dem uttover å løpe venstresvinger for å avle på dem. Utstilling er mer en konkurranse enn et avlsverktøy. Mange kjøper hund for å hevde seg på utstilling og det ødelegger for alle raser når folk skaffer dem kun for å stille ut. Ikke bare har man gått bort fra egenskapene til rasen, eksteriøret samsvarer ikke lenger med rasens funksjon. Der er litt latterlig at for å oppnå et bruks- eller jakt-championat må man stille en bruksavlet hund på et arrangement som forherliger hunder med et eksteriør som hemmer dem i praktisk arbeid. På jakt/brukssiden har hundene de egenskapene som rasen skal ha, men et godt hode betyr ikke nødvendigvis en like god kropp. Mange jakt- og brukshunder ser knapt ut som rasen de skal være, og flere er ikke spesielt godt konstruert for et langt liv i arbeid.

Mentalitet og helse er helt avgjørende for om en hund er til glede eller ei. For meg er hundene både familiemedlemmer, en hobby og de utfører en jobb på jakt. De gir meg mye glede, og det er derfor jeg har hund; fordi de er en berikelse, ikke belastning. Når hunden begynner å begrense livet mitt i stor grad er det ingen glede lenger. Jeg har ikke urimelige krav til en hund, med utgangspunkt i tidligere hunder kan jeg visst fint leve med en god del mangler i både lynne, helse og egenskaper. Det jeg ikke kommer til å finne meg i å leve med igjen, er en hund med dårlig mentalitet. Jeg har brukt 7 år på å trene og å tilrettelegge for en slik hund. Livet er for kort og jeg ønsker å bruke tiden min på mer kontruktive ting. Å være hundeeier byr på både opp- og nedturer, de fleste har vel et realistisk bilde på det? Jeg tror ikke noen tror at hundehold er plankekjøring. Man må legge ned arbeid i å få hunden slik man vil, akseptere at noen ting aldri vil bli som man vil og takle alle de ulike utfordringer som kommer ens vei. Spørsmålet er hva som er innenfor normalen av utfordringer, og når det begynner å gå på store mangler hos hunden? Vi har alle ulike forutsetninger for å håndtere ulike problemer. En barnefamilie har andre forutsetninger enn en enslig person, en person med erfaring fra tidligere adferdsproblemer har andre forutsetninger enn en person som aldri har hatt hund eller kun har måtte håndtert normale greier. Det en person kan leve med av diverse greier, er svært vanskelig for en annen. Uansett, når hundeholdet begynner å bli til mer fortvilelse/belastning enn til glede, da er det på tide å si stopp. Kommer man til det punktet er det bedre for både hund og eier at man skiller lag. Hunden kan få det bedre i en ny familie, eller på de evige jaktmarker hvis den har store helse- eller adferdsproblemer. Man skal ikke være så selvoppofrende at det å ha en hund blir selvdestruktivt, det må være tillatt å sette egne grenser. Heldigvis har vi kommet så langt i dag at det er blitt et mye større fokus på at mentalitet og adferd er arvelig. Det er ikke så mange år siden den gjengse oppfatningen i diverse hundemiljø var at ”man fikk den hunden man fortjente”. Jeg omgir meg tydeligvis ikke med slike personer som det indirekte siktes til i et par poster her. De som har hatt store problemer med sine hunder har ikke tatt lett på avgjørelsen om å avlive eller omplassere dem, de brukte mange år på å komme dit. Årsaken var ikke at hundene ikke (bare) var til glede for sine eiere, men at de måtte snu opp ned på livet sitt for å tilrettelegge for en hund som ikke fungerte andre steder enn innenfor husets fire vegger.

Alle jakthundraser fungerer som vanlige familiehunder, - det er det de fleste er det meste av tiden. Hunden dør ikke av å ikke få jakte liksom. Men det er mye greiere, både for folk og hund, å ha en hund med ønskede egenskaper og som man slipper å ta så mange forholdsregler med. Ikke minst bidrar man ikke til at det blir et marked for ubrukelige jakthunder. Fuglehunder har mye samarbeid da sett i forhold til andre jaktraser, man styrer dem mye mer enn en band- eller drivende hund. Og så kommer det jo individer innen alle jaktraser som er skikkelig dårlige jakthunder. Greia er at man 1. ikke alltid vet hvilke når de står i valpekassa, og 2. oppdrettere som avler jevnt over dårlige hunder ødelegger for rasen.

Det er noe fantastisk vakkert med å se en god jakthund eller brukshund i arbeid. Det er så tydelig at for dem er det selve meningen med livet, de vet at de ble skapt til å gjøre dette. Å ta fra en hund den gleden den har av å utføre det arbeidet den er avlet til, er utenkelig for meg. Du kan bruke en spaniel til lydighet eller en setter til trekk, men se dem oppe på fjellet eller i skogen med fugl i nesa, og det er ingen tvil om hva disse hundene er ment til. Jeg skjønner ikke hva man skal med jakthunder om man ikke skal bruke dem til jakt. Med slike hunder får man instinkter som er til besvær i et vanlig hundehold. Å aldri kunne slippe hunden løs og hele tiden sørge for at den ikke har mulighet for å stikke av er noe man godtar fordi man skal jakte med hunden. Det er mye enklere med en hund som ikke stikker langt til skogs ved første mulighet eller som man må vokte rundt alle andre dyr. De fleste er selvstendige hunder med lite ønske om å samarbeide med fører. Når de gjør det er det fordi de har lært at fører er veien til det de vil mest i hele verden. Jakter man ikke med hunden får man raskt en hund ute av kontroll, de opplever eier som et hinder til å gjøre det de aller helst vil, og å jakte vil de gjøre ved første mulighet uansett fordi den driften er mye større enn å gjøre eier til lags. Så TS, finn heller en annen spisshundrase som passer bedre som selskapshund eller let etter en elghund med manglende jaktegenskaper.

Er i samme situasjon selv. Neste hund må av helsemessige årsaker bli noe helt annet enn det jeg ønsker og planla. Har halvveis bestemt meg for hvilken rase jeg evt. skal gå for som alternativ, men per nå er jeg usikker på om jeg vil ha flere hunder.

Om du ønsker å akseptere tilbudet ville jeg påpekt på nytt at hunden har allergi. Selskapet vil nok reservere seg mot alt som er, og kan, være allergirelatert. Greit å ha sitt på det rene og skriftlig bevis, da blir det ikke plutselig mye styr om at de har dekket noe som ikke skulle vært dekket osv.

Jeg tenker at skader på inventar er noe man risikerer når man velger å ha hund. Alle hunder uavhengig av alder, oppdragelse og tidligere ”skussmål” kan bite, skrape, gjøre fra seg eller kaste opp inne. Det er noe jeg tar med i beregningen. Særlig holder jeg et ekstra øye med en hund jeg ikke kjenner veldig godt. Kunne aldri falt meg inn å be eier erstatte ting etter de hundene jeg har hatt hos meg. Egne hunder passes så lite av andre at jeg vet ikke helt hva jeg mener den veien. Å sette hundene på kennel eller hos noen jeg ikke kjenner godt eller stoler på, er ikke et alternativ for meg. De få gangene jeg har satt bort mine har det vært til kjente som stilte opp for å være grei, ikke fordi de i utgangspunktet ønsket å passe hund. I de tilfellene er jeg takknemlig for at de gidder å ha dem og ville selvsagt erstattet noe hundene ødela.