Lene_S

Jeg har flere ganger fått spørsmål om hvilken oppdretter Ayla er fra, fordi de legger merke til at hun er aktiv, imøtekommende og ikke gneldrer. Det er ikke det inntrykket folk har av chihuahua, så de tror at det kommer av at oppdretteren gjør noe eksepsjonelt. Når jeg forklarer at det er noe de aller fleste har potensiale til å bli, men det kommer ikke av seg selv, det krever først og fremst å behandle dem som hunder, blir det som regel stille, for de vil ha en stereotypisk daff chi, bare uten gneldringa. Så nei, jeg glorifiserer ikke rasen. Snarere tvert i mot, jeg påpeker gjerne at de har helseproblemer, at de trenger mer enn de fleste tror, og at de ikke er det det motetilbehøret folk ser ut til å tro de er. Jeg tror ikke jeg noen gang verken har anbefalt eller frarådet noen direkte, bare fortalt positive og negative sider, og påpekt at uten aktivitet og normal oppdragelse, så blir de ufyselige.

Jeg tenkte veps med en gang. Voffa mi fikk et vepsestikk ved øyet, og det hovnet veldig opp, men ble borte igjen over natta. Dessverre så klødde hun på seg sår på øyet, så vi var hos vet'n, og der fikk vi høre at det var normal med en slik hevelse ved vepsestikk, spesielt i ansiktet, for der er det tynn hud og lite kjøtt under. Det ble ikke nevnt noe om allergisk reaksjon.

Nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg tenker at grunnen til at hun holder seg lenger når dere er hjemme er at da skjer det noe, det er lettere for henne å bli distrahert fra behovene når det er folk og aktivitet rundt henne enn når hun er helt alene, for da har hun ikke annet å tenke på enn at hun må tisse, og da må man jo som regel veldig mye mer

Min Ayla hadde et lite navlebrokk, ca 1 cm. Det ble betegnet som et lite og ubetydelig brokk av både oppdretter og veterinærer. Jeg fikk råd om å gjøre det til en vane å sjekke brokket hver dag, og samtidig massere det lett. Heldigvis, sier jeg, for da hun var 6 mnd, ble det hardt og svart. To dager senere ble hun operert, og det gikk helt fint. Skriver ikke dette for å skremme deg, for det er visstnok veldig sjelden at så små brokk slår seg vrange, men når de først gjør det, kan det stå om livet hvis det ikke blir operert i tide. Derfor gir jeg deg det samme rådet jeg selv fikk, nemlig å gjøre det til en vane å "klå" litt på brokket hver dag. Gjør det f.eks. til en del av kosestunden i sofaen på kvelden, slik jeg gjorde. Da vil du merke problemer i god tid, og få fikset det. Mest sannsynlig vil det aldri oppstå Agria dekket ikke navlebrokk den gangen for snart 3 år siden, og tror ikke de gjør det nå heller. Vet ikke om andre gjør det, men vil tro de ikke gjør det, da ingen forsikring dekker ting som eksisterer på avtaletidspunktet, slik navlebrokk jo gjør.

Katten til en venninne og tidligere nabo måtte amputere hele halen minus to ledd etter en ulykke. Han klarte seg fint uten halen, men frøs lett i stumpen. Han klønet en del med balansen i starten, men lærte seg triks selv for å klatre og slikt. Det største problemet var sosialt. Han var bestekompis med to av våre gutter, men etter amputasjonen forsto ikke våre han lenger, og de begynte å krangle. Etterhvert skjønte de han bedre, men det nære vennskapet var dessverre ødelagt for alltid.

Så koselig å se andre fosterkattunger som blomstrer <3 Vi har to fosterkull her, tre små på 11 uker som har vært uten mamma'n i 3 uker, og tre funnet i en garasje med mamma'n, og de er 8 uker. Jammen er det livlig i heimen, og gud som jeg koser meg, så jeg skjønner hvor moro det er hos deg

Også jeg, da, som har levd i den villfarelsen at vi alle tilhører den samme arten og den samme verden Minn oss på det om bikkja di blir begjært avlivd for å ha sølt til parkdressen til naboungen. Det er uansett ikke vårt problem!

Tenkte jeg kunne oppdatere her, og samtidig igjen takket for et strålende tips, @Anette Ozzy har vært til behandling to ganger hos Kristin Halle, begge gangene med laser. Det var vondt for han, men guri, for en forbedring etterpå. Han fikk løsnet opp i flere muskelknuter, og beveger seg nå mye bedre og friere. Vi er nå mye mer optimistiske med tanke på fremtiden hans. Så her støtter vi oss til anbefalingen, hvis noen andre skulle trenge kiropraktor til en pus.

Skjønte ikke ikke helt forskjellen, om jeg skal være ærlig. Det er jo begge deler for de fleste. De som ikke har hund som hobby fra før driver jo puppy mills. Men det er fortsatt en hobby man velger helt frivillig, uten at noen holder en pistol mot tinningen til folk. Det hadde fortsatt vært interessant å høre hvor mange oppdrettere som hadde fortsatt hvis de gikk i minus hver gang. For oppdrettere insisterer jo på at det de driver med er hobby, og de fleste hobbyer taper man penger på. Er jo forøvrig en del idrettsutøvere, uten sammenligning forøvrig, som driver på et høyt nivå uten å være profesjonelle. De må også ta fri fra jobben for å drive på, og de holder på i timevis hver eneste dag, ikke bare 8 uker om gangen. De heldige får noen prispenger hist og pist, de fleste får pene diplomer og gavekort på bilvask. Så oppdrett er ikke i noen særstilling når det gjelder innsats, men det er i en særstilling når det kommer til avkastning.

Blander meg inn, jeg, med et spørsmål eller to: Hvor mange oppdrettere hadde fortsatt med sitt oppdrett dersom man konsekvent hadde gått i null, eller i minus? Hadde flertallet fortsatt med sin hobby da, hvis denne hobbyen hadde fungert som de fleste andre hobbyer, hvor man betaler ut for utstyr og trening, og ikke får noe annet enn glede igjen for det? Hadde vært spennende å prøvd en alternativ løsning i noen år, hvor alt overskudd f.eks. ble satt i på en felles konto for forskning eller noe sånt, og sett hvor dedikerte folk faktisk var.

Kilde på det? For det har jeg aldri hørt. Det blir uansett tullete, for man må faktisk ikke ha samme regler for alle dyr. Hvordan du får motsatt logikk ut av det jeg har skrevet tidligere, er meg en gåte, men deg om det.

Da jeg skulle kjøpe Ayla, var det fra et kull på tre tisper. Den ene var solgt før jeg kom på banen. Oppdretter spurte hva jeg ønsket, og hva jeg så for meg med hunden. Jeg forklarte, og fikk vite at begge tispene passet til mine ønsker, men at den ene kanskje var et bittelite hakk mer freidig enn den andre. Da svarte jeg at jeg helst ville ha den, og det var oppdretter enig i at var et godt valg for meg. Altså, det var samarbeid om valget, og vi begge var fornøyde. Det er vel den mest perfekte måten det kan skje på, ser jeg for meg. Jeg vet at samme oppdretter kan være veldig bestemt på hvilken valp folk skal ha. Aylas onkel bor hos naboen, og der bor det også fire unger. De fikk klar beskjed om at de fikk ta den kraftigste og mest robuste hannen, eller ingen, i og med at det var snakk om en liten rase. I mitt tilfelle var det ikke slike hensyn å ta, og da fikk jeg lov å ta større del i valget. Skal jeg kjøpe hund igjen, og det skal jeg nok helt sikkert, så vil jeg gjerne komme med innspill om hva jeg liker og hva jeg ønsker. Noe annet ville blitt rart. For oppdretterens jobb er jo å matche rett hund med rett eier, og da blir det veldig feil av en oppdretter å velge enn freidig og eventyrlysten valp til en som ønsker seg en rolig og avslappa type, eller en med utstillingsfeil til en som sier h*n vil stille ut. Så er det jo opp til oppdretter å vite hvilken valp som passer, og plukke ut rett valp ut fra de forutsetningene, eller å si at nei, jeg har ingen som jeg tror passer til det du vil ha.

Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg skal ringe MT om dette. Som jeg har påpekte mange ganger, så er det ikke de som har med dette å gjøre, det er Klima- og miljødepartementet, med Miljødirektoratet som forvaltningsorgan som styrer slikt. Om du ikke tror på det, så får du ringe MT og spørre om de styrer med vilt. Eller så kan du enkelt lese deg frem til det i bl.a. Viltloven, spesifikt §4 (og du må gjerne peke ut for meg hvor det står "Mattilsynet" her): Når det gjelder lover som har med rever å gjøre, så forvalter MT dyrevelferdsloven og forskriften om pelsdyr. Forskriften omhandler kun dyr i pelsdyrnæringen, ikke dyr i privat eie. Dyrevelferdsloven vet du helt sikkert at ikke har med noe om hvilke dyr som er lov eller ei for deg og meg. Det står i naturmangfoldloven, som også forvaltes av Miljødirektoratet. Et godt eksempel på at det er en forskjell på privatpersoner og næring er slanger (enn så lenge). Ingen private får lov å eie en slange, mens parker o.l. kan få innvilget søknad. Og da vi for noen år siden skulle søke om å få ha syvsovere, født ulovlig i Norge, kontaktet vi Mattilsynet, og fikk beskjed om at de ikke hadde med slikt å gjøre, de hadde ikke styring over hvilke arter som var lov til hva. Og sendte oss videre til det som nå er Miljødirektoratet. Det eneste MT kan ha noe å si på her, er hvorvidt det er mulig å holde rev innenfor Dyrevelferdsloven, men om så skulle være tilfelle, så er ikke det alene nok til å si at at arter er lovlige som kjæledyr. Så hvorfor refererer du hele tiden til MT, og promoterer dem som de med retten til å bestemme? Hvis du vil ha noe med slagkraft, så spør de som faktisk forvalter det vi snakker om, altså hvilke arter som er tillatt til hvilke formål. At det ikke er et spesifisert forbud mot rev som kjæledyr på det nåværende tidspunkt, betyr ikke at lover som allerede eksisterer kan tolkes dithen, slik det åpenbart ble i den tidligere nevnte dommen fra Borgarting. At det nå plutselig har blitt et behov for å tydeliggjøre det i lovverket kommer jo av at det først for et år siden dukka opp en som trodde han var så smart at han skulle tjene penger på å selge revevalper til samme type idioter som synes det sååååå kult å ha tigre og aper i fangenskap.

Nå er det jo det som er spørsmålet, da. Er det virkelig lovlig? Og har MT myndighet til å bare påstå det? Miljødepartementet burde på banen her, da det er mer deres bord enn MTs. Uansett burde det klarifiseres tydligere i lovverket, nå som det tydeligvis er et behov for det. Tidligere hadde folk vett på å la rev være rev, men siden en eller annen gluping fant på å gjøre business av dette, så burde det helt klart tas opp og tydeliggjøres, enten det nå er lovlig eller ei.

Men det som gjør rev spesielt i forhold til å ha som kjæledyr, kontra andre arter som kunne vært aktuelle er at de er rovdyr. Jeg personlig synes det er merkelig om en art som egentlig er vill, og som ble domestisert for et blaff siden, skal være lovlig, når det er forbudt med enkelte hunderaser. Om ikke annet burde rev, som hundedyr, være regulert av det samme lovverket som sier at vi ikke har lov til å ha ulvehybrider som kjæledyr. Da blir det veldig snodig at det skal være lov med rev. I mine ører, i hvert fall.

Jeg vet ikke hva dommen gjelder, jeg leser det samme som deg. Jeg har prøvd å finne den, men den ligger ikke tilgjengelig for meg uten lovdata pro. Nå skal ikke jeg begi meg for dypt inn i jussen her, for der er jeg langt fra noen ekspert, men dette vet jeg: MT står ikke for regulering av ville dyr eller artsmangfoldet, ei heller forvalter de viltloven og tilhørende forskrifter. Det er det miljødirektoratet som gjør, og de har anledning til å nekte privatpersoner hold av enkelte dyrearter, både de som tilhører vår natur og eksotiske dyr. MT står for for regulering av dyr i næring, så når det gjelder rev, så overlappes åpenbart ansvarsområder. Det gjør rev til et spesielt dyr i forhold til lovverket, slik jeg kan se det. Det jeg også vet er at MT ikke har myndighet til å avgjøre dette på egenhånd, de er kun et forvaltningsorgan. Da er jeg ganske så sikker på at de har ikke anledning til å selv bestemme hva som som er lov eller ei. Det er opp til den lovgivende og den dømmende makt, så vidt jeg husker fra skoletida

Jeg påpekte bare datoer, og at det MT uttalte i 2010 er irrelevant når en domstol visstnok har sagt noe annet fem år senere. Det du skriver at MT sier strider jo fortsatt mot den dommen, hvis det som står er riktig. Så noe skurrer her. Hvorfor mener du at det MT sier er det som er gjeldende, fremfor det en domstol har uttalt?

Hvis du leser litt nøyere, så er artikkelen du linker til fra 2010, mens det du siterer omtaler en dom fra 2015. Ergo har den domstolen en annen mening enn MT hadde i 2010, og det må jo bare MT rette seg etter.

Som tenåring? Vel, begynte jo da, men det tok jo dama godt og vel tredve år å bli ferdig med serien, så jeg var godt voksen da den siste kom, gitt Hihi, vi er visst ikke så oppfinnsomme som vi trodde, nei... Finnes bare en Lynx verdt å snakke om, og, siden du først nevner det

Jeg hadde ikke hørt om noen hunder som het Ayla før jeg valgte det, jeg. Etterpå har jeg hørt om en, før jeg i denne tråden så et par som tidligere har brukt det. Jeg valgte det fordi jeg elsker bøkene om Ayla, pluss at jeg synes navnet klinger fint. Det er gjenbruk hos oss, forøvrig, vi brukte det på ei ørkenrotte for mange år siden. Jeg liker egentlig best navn som er litt uvanlige, så jeg er ikke så begeistra for at Ayla står på denne lista. Nå er jo hun min første hund, men jeg har noen rimelig uvanlige kattenavn, som Copy og Nagini (som avslører en annen bokserie jeg elsker ). Har også somalien Lynx, som jeg etterpå fant ut at ikke var så originalt på en viltfarget somali likevel

Jeg bestilte mine her: http://vårnettbutikk.no/produkt/julius-k9/navnelapper/merkelapper EDIT: Det står AYLA med Starflex Rainbow Hun må jo vise litt pride når hun har to mammaer

Ayla har ikke oppsøkt disse kaninene på eget initiativ. Den første gangen hun jaget kanin, begynte kaninen ute i veien, altså på nøytral grunn. Den andre gangen var kaninen i vår gårdsplass. Begge gangene løp kaninen hjem, slik at om Ayla hadde fått tak i den, og tatt livet av den, hadde det skjedd på eierens tomt. Uansett så føler jeg det er mitt proplem. Jeg tenker ikke juridisk, for det vil ikke bli en greie, det vet jeg, men jeg vil ikke at Ayla skal få smaken på drap, om jeg kan unngå det. Naboen er, som jeg skrev, veldig klar over risikoen ved at kaninene går løse (de er forøvrig i et utebur om natten, noe som begrenser noe). Om man skal snakke juridisk, så har jo jeg uansett ansvaret fordi Ayla er løs i båndtvangen, og kaniner ikke er bundet av den. Men vi ser bort fra det juridiske, det er ingen her som kommer til å ta det dit uansett. Selv om naboen vet at risikoen er der, og kaninen kommer inn på vår tomt først, så det strengt tatt ikke er vår feil, så vil jeg synes det var leit om Ayla drepte naboens kanin, i tillegg, som jeg sa over, at jeg ikke vil at hun skal få drapserfaring mer enn nødvendig, i og med at hun foreløpig ikke har vist klare tegn på å ville drepe andre dyr. Takker for tilbakemelding ang. treningen. Godt å få bekreftet at jeg tenker riktig. Jeg vil nok ikke stole på henne helt, selv om hun skulle virke rolig rundt kaninene, men dersom hun får erfaring med at de kan hilses på, en følelse av at de tilhører, så vil jeg nok nærme meg. Hun har jo vokst opp med mange katter, og har derfor et generalisert forhold til katter. Hun jager våre egne når de løper, men skader dem aldri på noen måte. Det samme gjelder naboenes katter. Det er det jeg vil forsøke å oppnå med kaninene, at hun kan jage dem, men ikke gå lenger. Jeg tror det kan være realistisk med jobbing, men jeg vil nok ikke stole 100% på det uansett. Aversjon synes jeg blir litt for brutalt igjen for denne situasjonen (ser nødvendigheten i andre, altså). Akkurat det er jeg ikke så bekymret for. Eierne, og de andre naboene, er realistiske folk, og vi har snakket med eierne om dette. Å sette opp gjerde rundt tomta vår er ikke et alternativ. For det første, så har vi stor tomt, som er formet slik at vi i så fall må gjerde inn over et mål for at det skal være noen vits. Det er krøkkete, og vil bli veldig dyrt, penger vi i grunn ikke har. Viktigere er det at vi bor ved skogen, og har rådyrtråkk gjennom tomta, tvers over hele den delen som kunne vært aktuell å gjerde inn. Har hørt at man helst ikke bør hindre slike tråkk, og vi har ikke lyst til det heller, vi prøver å respektere naturen rundt oss så langt det går. Stopper vi dette tråkket, blir det en veldig lang omvei for rådyrene, som da må gå på veien nedenfor. Så gjerde er noe vi fort ble enige om at ikke er aktuelt, lenge før disse kaninene kom på banen. De er uhyggelig kjappe, disse høytyggerne. Ayla er lynkjapp, hittil er det kun en whippet som har slått henne på farten, men det var ikke med mye, og hun klarte ikke å ta igjen kaninen i oppoverbakke. Så forhåpentligvis vil hun ikke klare å få tak i ullballen. Jeg lurer litt på om ikke disse kaninen har lært litt også, for jeg har ikke sett dem her nede på over ei uke. Jeg håper jo de har fått skremt litt vett i seg, og holder seg unna. De kan jo lære av sånt, de også, vil jeg tro.

Nei, det har de ikke tenkt til å gjøre, ei har jeg interesse av å be dem om det. De overtok kaninene fra en gård der de var vant til å gå fritt rundt. De er helt inneforstått med at dette med fører høyere risiko for kaninene, og har forklart for ungene sine klart og tydelig at kaninene kan bli drept av rovdyr når som helst. De mener prinsipielt at det er bedre for kaninene å leve slik de er vant til, altså et fritt og rikt liv, selv om det antakelig blir kortere, enn å legge begrensninger på livene deres for å forlenge livslengden. De har vår fulle støtte i dette, for vi har det samme prinsippet når det gjelder innekatt vs utekatt. Dessuten, dette er jo strengt tatt vår hunds problem, og dermed vårt ansvar.

Vi bor i en vei med kun fire hus. Det er hund i alle fire husene, og alle går løse. Så bare for å få det unna: Ja, vet vet det er båndtvang. Den ene nabohunden er en JRT-tispe, eid av bl.a. en politimann, og hun kommer en sjelden gang over til oss, men holder seg stort sett i egen hage. Øverst bor en Basset-tispe, som knapt nok er i stand til å løpe pga valker nedover beina, og hun går bare ned til oss, for vår hage er visstnok kulest i hele verden. Samme gjelder den siste, som er Aylas onkel, altså også chihuahua. Og Ayla selv er holder seg hjemme, bortsett en sjelden gang innimellom når hun stikker opp til sin onkel. Problemet er at nå har naboen med Aylas onkel fått seg kaniner, og de går fritt hele dagen. Jeg synes det er flott, kaniner er heller ikke burdyr, men en konsekvens er at disse kaninene ved et par anledninger har hoppet ned i vår gårdsplass. Så lenge de sitter stille, så går det helt fint, men når de begynner å hoppe, så trigges jakten i Ayla, og hun beinflyr etter dem. Jagde den ene rundt og rundt uthuset til naboen før jeg fikk tak i henne igjen. Jeg er veldig usikker på om hun faktisk kommer til å skade kaninene om hun får tak i dem. Kattene har tidligere kommet med levende mus til henne, samt at hun fant en selv da vi var på tur en gang, og hun har da ikke virket å ville drepe dem. Hun synes det er fryktelig spennende når de beveger seg, men mus tåler jo ikke all verden, så hun har drept dem ved uhell ganske fort, og da har hun virket skuffet over at de ikke lenger løper. Jeg har tolket henne dithen at det var bevegelsen som var moro, ikke at hun hadde noe intensjon om å ta livet av dem. Derfor tenker jeg at det samme kan gjelde disse kaninene, men jeg kan selvfølgelig ta feil. Eller hun kan drepe dem ved et uhell. En annen ting er at kaniner kan være veldig flinke til å forsvare seg, og kan skade Ayla ganske heftig. Altså, jeg vil ikke at det skal ende med en konfrontasjon, av hensyn til begge parter. Jeg har prøvd å vende Ayla til løpestreng, vi har en på omtrent 15 meter. Prøvd i to sommere nå, uten hell, hun liker det bare ikke, og føler seg forlatt så fort vi går noen meter fra lina. Jeg har ikke lyst til å ikke kunne ha Ayla rundt meg ute, men det er ikke så ofte jeg surrer rundt i hagen uten mål og mening. Dog leker hun og tilbringer tid med naboenes hunder, og det er viktig at hun kan få gjøre det. Aller helst vil jeg heller ikke måtte gå tilbake til å bruke bånd når vi går ut på do, for det fungerer mye bedre med henne løs. I bånd blir hun veldig ufokusert og det tar veldig lang tid. Det jeg lurer på er om det er mulig å lære henne til å ikke løpe etter kaninene, og da evt. hvordan vi går frem. Jeg skjønner at den kan være vanskelig pga instinkter, så bør jeg heller fokusere på å minske risikoen for at hun tar livet av dem dersom hun skulle nå dem igjen? Vi har begynt så vidt å gjøre henne kjent med de to kaninene, ved å ha Ayla i kort bånd, og nærme oss kaninene når de er løse, mens vi belønner henne for å holde seg i ro, evt. flytte fokus over på oss. Jeg tenker klassisk tilvenning, med et skritt bakover dersom hun jazzer seg opp osv. Det var det som virket logisk i mitt hodet, men jeg tar gjerne i mot tips og råd her også.

Har ikke lest gjennom hele tråden ennå, men har sett flere innlegg som nevner det skumle med at folk skal prøve CMs metoder helt ukritisk. Tenkte jeg skulle nevne en opplevelse jeg hadde. Den var ikke farlig, eller skadelig på noen måte, men ekkel nok for meg. Da Ayla var rundt et år gammel flyttet det en ung jente inn i nabohuset. Hun hadde en godt voksen collietispe. Ayla mener tydeligvis at collier er hundeverdens guddommelige skapninger, og la seg langflat for denne tispa. Hun rett og slett forguda den. Tispa selv var av det asosiale slaget, og syntes Ayla ble veldig innpåsliten og irriterende, så hun satte Ayla på plass et par ganger. Helt greit for meg, hun må lære å respektere andres grenser, og det var aldri farlig for frøkna mi. Etter noen måneder fikk nabojenta seg kjæreste. Og han var tydeligvis CM-fan på sin hals. Han hadde ikke hund selv, men var tydeligvis blitt ekspert av å se på TV. En gang vi var bortom, og Ayla var i full gang med tilbedelsen av nabotispa, så tok typen tak i båndet til Ayla, begynte å dytte henne i sidene og lage tchsss-lyder. Før jeg visste ordet av det hold han henne så stramt at forbeina forlot bakken. Heldigvis bruker hun kun sele, men hun fikk sjokk over behandlingen, og kjørte i gang et dempe-show uten like. Jeg fikk nappa båndet tilbake, og forklart i klare ordlag at jeg ikke har noe til overs for CM, at jeg ikke bruke slike metoder, og at jeg helst ser at andre ikke bruker andre metoder enn meg på min hund. Denne episoden fikk meg til å gå fra skeptisk og negativ til CMs metoder, til å bli skeptisk og negativ til at det blir vist på TV. Denne karen var ikke av den testosteron-macho typen, snarere tvert i mot, han var det jeg kaller pretty boy (ligna veldig på han som ble forfremma til sjef i Pacific blue, for dere som husker det). En helt vanlig fyr, som ikke hadde hund selv engang. Og så gikk han til det skrittet og overtok min hund mens jeg sto der, en hund og et menneske han knapt hadde møtt før, for å bruke metoder han har sett på TV. Det var skremmende. Nå fikk ikke dette konsekvenser for verken Ayla eller meg heldigvis, men jeg synes det er skremmende likevel, at et TV-program kan ha sånn virkning på folk. Jeg er ganske sikker på at vi slapp billig unna, fordi dette ikke var hans egen hund, og jeg fikk stoppet det. Hva da med folks egne hunder, tenker jeg?