Lene_S

Sånn er det vel med det meste her i verden. Er lettere å se bjelken i andres øyne, for å si det sånn

De fortjener skryt av to grunner: 1. Fordi alle mennesker trenger og fortjener skryt for det de selv oppfatter som en bragd, ikke for hva andre oppfatter som en bragd. For å bruke meg selv som eksempel, så var det i mange å en stor bragd for meg bare å dra i butikken. En selvfølge for de fleste, men siden det ikke var det for meg, så trengte og fortjente jeg skryt de gangene jeg klarte det. Det handler ikke hva bragden består av, men at det er en bragd. De fortjener ikke skryt for å la være å forgripe seg på barn, de fortjener skryt for å motstå en sykelig trang (altså, de som har den sykelige trangen). 2. Fordi resten av samfunnet er tjent med det. Skryt er motiverende, og vil styrke vedkommendes vilje til å fortsatt stå i mot. Om ikke punkt 1 er god nok grunn ut fra et menneskelig ståsted, så bør i hvert fall dette punktet være sterkt nok. Sammenligninga med voldtekt holder ikke vann. Viktigst fordi de færreste menn faktisk har trang og lyst til å voldta noen, så skryt for det vil ikke bare være malplassert, jeg vil tro det ville være ganske fornærmende for menn, da det impliserer at det er er en faktisk bragd for dem.

Jeg må si jeg er veldig delt i dette spørsmålet. På den ene siden er det klinkende klart at dyr ikke har noe i bur å gjøre. På den andre siden har parker en funksjon som kommer dyrene til gode, men det bør være høye krav til hvordan dyrene bor, og hvilke arter som skal bo i hver enkelt park. La meg utdype med et par eksempler: I mai var jeg i Nordens ark. Jeg gledet meg veldig, for jeg hadde hørt så mye fint. Og fordi jeg har slitt med en angst som har mer eller mindre låst meg i en veldig lite radius i 26 år, men i våres plutselig ble bedre, så var denne turen en veldig stor milepæl for meg. Selv om det selvfølgelig var artig å se på nært hold dyrearter jeg elsker og er fascinert av, så ble jeg skuffet. Veldig mange av artene hadde veldig små innhegninger. Rødpandaenes bosted var så små at jeg sikkert kunne ha spytta på tvers. Amurtigrene og ulvene hadde i hvert fall så store hegn at vi ikke fikk sett ulvene, og tigrene har mye plass, selv om det selvfølgelig kunne vært enda større. Også jervene hadde forholdsvis stor plass, men de hadde høye gittergjerder rundt. Amurleopardene, pallaskattene og snøleoparden hadde små hegn. Det kanskje verste var ulike fugler. De hadde riktignok plass nok til å fly litt, men de var fullstendig buret inne, og uglene ble jo forstyrret hele dagen. Også i herptilhuset ble jeg litt sur. Herptiler er nok kanskje den dyregruppen som fungerer best i en slik setting, all den tid de fleste av disse artene beveger seg over små avstander i naturen, og trives best "hjemme". Men i enkelte glassbur var det veldig overfylt, og det er ikke greit. I tillegg til plass, så er valg av arter problematisk for meg. De fleste artene i parken hører ikke hjemme i Skandinavia. Riktignok er artene utrydningstruet der de kommer fra, men de burde jo reddes der de faktisk bor. Samtidig så ser jeg poenget med at informasjon spres. Noen av artene hadde ikke jeg hørt om før jeg leste om dem på Nordens ark sine hjemmesider før besøket. Og ved å besøke parken, så bidro vi penger til arbeidet parken gjør i hjemlandene til disse dyrene. Kanskje må noen individer ofres til parker for å vekke interesse og lyst til å bidra for å redde artene? Mennesker er enkle i tankegangen, vi bryr oss jo som regel mer om det vi ser enn det vi bare leser om. Så kanskje er slike parker et nødvendig onde? Jeg hadde nok fint kunne leve med den tanken om alle artene hadde fått god plass, og parken var lagt opp på dyrenes premisser fremfor menneskenes. Så har vi Bjørneparken, som jeg besøkte i går. Denne parken har kun pattedyrarter som hører hjemme i vår egen fauna, i tillegg til reptiler og skilpadder, og sauer, geiter og alpakkaer (tror jeg det var). At pattedyrene var enten husdyr eller lokale arter, var et stort pluss, synes jeg. Plassmessig var det vel kun 2 av bjørnehegna vi reagerte på. Det tredje var svært, med masse skog og et bjørneektepar. En hannbjørn bodde alene i en lite hegn uten en skikkelig dam, og det skuffa meg stort. De to siste hadde større plass, men ingen skog. Det fantes dog en port til et større hegn med mye skog, så jeg håper de hadde tilgang til den delen også utenom åpningstid. Disse to var veldig frempå, og var de som ble brukt til mating og fortelling om bjørner. Alle bjørnene ble klikkertrent til å vise frem kroppsdeler og åpne munnen slik at de kan undersøkes uten å måtte bedøves. Det synes jeg er flott, det er bedre for dyrene, og mindre stressende, i tillegg til at det gir dem litt mentale utfordringer de ellers slipper fordi de får alt servert. Ellers så det ut til at resten av dyrene hadde god plass (selvfølgelig kan de alltid ha bedre plass). Det var fascinerende å se den ene reven vise veldig tydelig slektskap til våre hunder, den hadde lært hva som lønte seg, og gjorde seg så søt han bare kunne for dyrepasserne. Selv om de spiste av hendene våre, så er de ikke tamme. De blir oppfordret til å oppføre seg som rever. Det samme gjaldt gaupene, hvor jaktinstinktene ble trigget. Hos reptilene var det et par av burene som inneholdt veldig mange dyr, og det gjorde meg litt trist, mens resten bodde en og en, eller et par. Her fikk vi muligheten til å holde en kongepyton, og det var veldig artig å få holde slange igjen etter nesten 30 år. Frister til gjentakelse. Det flotte med slike reptilhus er at det er med på å ødelegge fordommer folk har mot reptiler. Mange ser jo på dem som ondskapen selv, slimete og ekle som de visstnok er. Flere som holdt slange virket overrasket over hvor myke og deilige de var å ta på, og fikk nok justert litt på innstillinga si. Det aller, aller flotteste med hele parken var Rovdyrsenteret. Det vil jeg virkelig anbefale alle, og jeg skulle ønske vi hadde hatt mer tid til å utforske det. Det er interaktivt, og inneholder mengder av informasjon om våre fire store rovdyr. Hver art har sin "hule", med egen Xbox man kan styre med hendene i luften for å lære mer om dyrenes anatomi og fysiologi. Det er også skjermer hvor det går filmer om artene. Det er installasjoner med hvordan potespor, kranier, avføring og pels ser og kjennes ut. Og det var utstillinger fra dyrenes "hverdagsliv" i naturen. Fantastisk laget, hele greia. Og jeg tror jeg kunne tilbragt flere timer der inne, for ikke å si en hel dag. Poenget jeg prøver å komme frem til her er at det er forskjell på parker og parker. De tradisjonelle med dyr i bur har utspilt sin rolle. Parker som jobber for å lære folk som dyrene samtidig som de stimuleres, som aktivt forsøker å bryte ned fordommer, og som jobber for å bevare arter der de hører hjemme, de synes jeg fortsatt har en funksjon. Ja, selvfølgelig hadde det vært flott om folk dro til Flå kun for Rovdyrsenteret, men det er nok ikke godt nok trekkplaster for flertallet. Og da er vi tilbake til spørsmålene jeg tenkte høyt tidligere: Er det verdt å ofre noen dyr til parker for å øke bevisstheten hos folk, for å spre informasjon om sårbare arter som ikke er så godt kjent som f.eks. kjempepanda, for å vekke en interesse for bevaring hos en liten andel? Ja, jeg mener det, forutsatt at parkene blir drevet på dyrenes premisser så godt som mulig. Altså, ingen betonggulv og gitterbur på 4x6 meter, men store hegn med skog, vann, bakker osv, med en størrelse som betyr at man ikke alltid er heldig og får se dyrene.

Nå må du gi deg! Ingen her har forsvart overgrep mot barn, og å i det hele tatt hinte om noe slikt er ikke bare direkte feil, men forferdelig stygt. Men pedofile er også mennesker, mennesker som ikke selv har bedt om den sykdommen de har fått, og de som klarer å unngå å forgripe seg på barn, fortjener faktisk kreditt for det. Å forgripe seg på barn er et valg, men å være pedofil er faktisk ikke det, og de som da klarer å motstå en trang som kan være så sterk at verken du eller jeg klarer å forstå det, det blir sammenlignet med å motstå et skudd heroin for en som er avhengig, skal og må få skryt for det. Hvis ikke, blir veldig enkelt for dem å tenke at "om jeg allerede får straffen, så kan jeg like gjerne gjøre det det jeg blir straffet for". Forøvrig så sa jeg ikke at man skulle droppe å domfelle noen, hvor leser du det? Jeg sa at en dom i seg selv ikke skal være god nok grunn til å lemleste folk. Da vil ikke vi være det spøtt bedre enn steder homofile blir torturerte for sin legning. Slik justis vil ikke jeg være en del av.

Neinei, selve tiltrekkelsen er absolutt ikke ulovlig, det ble litt krøkkete formulert, jeg mente at det som faktisk forgrep seg på barn på en eller annen måte burde kastreres så det gjorde vondt. Men hvor mange klarer å stå i mot i lengden? Det virker jo som at driftene er veldig sterke, i og med at de vet hvor galt det er, men så mange gjør det likevel. Vet ikke om det finnes forskning på akkurat det, men jeg har lest om flere som på eget initiativ har bedt om kjemisk kastrering etter å ha forsøkt å stå i mot, men fryktet at de ville gi etter. All ære til dem for det, og det samme gjelder de som klarer å praktisere uten at noen blir offer, som f.eks. tilfeldig og uskyldige bilder fra nettet, barneundertøy osv. Ekkelt for oss å tenke på, selvfølgelig, men det faller i kategorien "det vi ikke vet, har vi ikke vondt av".

Du mener at noe så enkelt og lite troverdig som en dom skal bestemme at noen skal kastreres med tvang? Er du klar over hvor sleipe enkelte unger/ungdom kan være? Hos et tidligere vennepar av mine foreldre ble mannen dømt og sonet for overgrep mot sin stedatter. Som voksen innrømte hun at hun hadde funnet på alt sammen for å hevne seg for et eller annet. Da var det for sent, stefarens liv var ødelagt for lenge siden. Og du ville altså at han i tillegg skulle vært kastrert? Altså, misforstå meg ikke, virkelige pedofile kan gjerne kastreres for min del, helst uten smertestillende og med sløv kniv for de av dem som har forgrepet seg på barn, enten ved seksuelle handlinger eller seksualisering på andre måter, som bilder (de som napper laksen i det stille etter uskyldige bilder funnet på nettet og klarer seg med det, vel, de mener jeg gjør det beste ut av sin grusomme sykdom, fordi "ofrene" er lykkelig uvitende. Men det er en annen diskusjon). Men det må andre kriterier til enn en dom. Nå for tiden finnes det måter å teste hjernens reaksjon på stimuli, og det tenker jeg er den sikreste måten å avgjøre om noen faktisk er pedofil på, hjernen lyver ikke.

Nuvel, det finnes jo skeptikere som prøver bare for å prøve også, ikke sant @Mari? Hun her skal ha for to ting: Ikke tar hun blodpris, 250,- timen, og ikke beholder hun pengene selv, hun gir dem til DB. Særlig det siste er en big deal, det øker troverdigheten (selv om jeg ikke tror på klarsynthet) og viser at å hjelpe er det hun virkelig vil, ikke tjene penger. Ellers synes jeg dette sitatet fra en av artiklene var "artig": Siden hunder ikke kan se rødt, så finner jeg det noe spesielt at denne "klarsynte" ser et akkurat det gjennom den bortkomne hunden, rødt uthus. Hmmm, her er'e no' muffens

Ja, og nettopp derfor mener jeg at surrogati bør bli lovlig i Norge, under ordnede forhold, basert på godhet, og uten betaling. For surrogati kommer ikke til å bli ulovlig i andre land, og om det så blir det, som kommer det alltid til å være et marked likevel. Jeg mener dog at alle har rett til å bestemme om egen kropp, også hva man vil eller ikke vil bruke den kroppen til. Hvis jeg ville bære frem et barn for min søster, så burde det vært mitt valg, fordi det er er min kropp. Om man vil bruke kroppen sin til å tjene penger, spesielt der andre muligheter er vanskelige eller utelukket, så synes jeg man også skal få lov til det. Idrettsutøvere bruker jo kroppen sin til å tjene penger, hvorfor er det en forskjell dersom noen velger å bruke underlivet i stedet for musklene til å skaffe seg et bedre liv? Mange i fattige strøk i USA og andre steder i verden føler seg forpliktet til å gi alt for idretten for å få seg og familien ut av fattigdom, så motivasjonen kan være den samme som for kvinner som prostituerer seg eller bærer andres barn. I en ideell verden hadde det selvfølgelig ikke vært nødvendig å måtte bruke kroppen på denne måten om man ikke hadde en sterk vilje for det, men sånn er ikke verden. For mange er kroppen den eneste valutaen de har, og inntil alternativ inntektsmuligheter dukker opp, så må disse få lov til å bestemme selv hvorvidt de vil bruke kroppen på denne måten. Surrogati er jo lovlig eller uregulert i største delen av verden, og benyttes også av nordmenn. Problemet er at etter norsk lov, anses kun biologisk far som jurdisk forelder etter en slik fødsel. Om paret er hetero, så gjelder dette far, uansett om han er biologisk far eller ei. Barnet sitter igjen med færre rettigheter. Jeg ser ingen grunn til at ikke Norge kan ha lovverk som dekker nordmenn. Mulig du ser noen skjær i den sjøen jeg ikke ser, men utdyp gjerne hvorfor du mener at det ikke vil fungere.

Til opplysning, så MÅ man velge åpen sæddonor for at den som ikke bærer barnet skal bli godkjent som medmor, altså som juridisk forelder til barnet. Bortsett fra det, så skal det mer til å være pappa enn å runke i en kopp, under fullt navn eller ei. Foreldre, mammaer og pappaer, er de som oppdrar barnet, som sørger for alle behov, som er glad i og støtter barnet, og alt det andre et barn innebærer. Biologi har lite med saken å gjøre, det er den minste biten i ens oppvekst. Så jo, barnet har to mødre, og ingen pappa, kun en biologisk far. Angående anonym donor, så er jeg veldig delt. På den ene siden så mener jeg at alle har en rett til å vite hvor de kommer fra. På den andre siden, åpen donor betyr ikke automatisk at far vil ha noe som helst med barnet å gjøre, og det kan ingen tvinge han til, heller. Min far var i praksis sæddonor, for han ville aldri ha noe med meg å gjøre. Det er ikke noe gøy å bli avvist på den måten når man er barn, og ikke kan forstå. Kanskje er det bedre å bare vokse opp med at hvem far er er et spørsmål man aldri får svar på? I hvert fall for en del. For andre vil et navn være avgjørende. Klin umulig å si hva som er best for alle, og problemet er at man ikke vet før lenge etterpå hva som hadde vært det riktige for akkurat det barnet. Nå er det vel sånn at jo mer man må jobbe for å få barn, jo mer ønsket er barnet. Og dermed, i hvert fall i teorien, behandlet godt. Ingen bruker vel tusenvis av kroner på kunstig befruktning for å få et barn å denge løs på, misbruke eller ignorere. Vel, kanskje noen gjør det siste, altså ignorere, da barn er statussymbol i de høyere klassene, men uansett kanselleres argumentene om dårlig sosioøkonomisk status du kom med. Surrogati burde rett og slett bli lovlig av hensyn til rettferdighet. F.eks. så har ikke homser de samme mulighetene som oss jenter, og det blir bare for dumt at de skal utelukkes, straffes, for å ha feil utstyr fra naturens side. Fordi de må gjennom så veldig mye for å få barn, er de aller, aller fleste dedikerte foreldre som gir ungene sine en fantastisk oppvekst. Sånn det er nå, er det kun de med veldig god råd som har muligheten til å bruke surrogat. Det koster hundretusener av kroner å betale for en livmor i utlandet. Jeg synes det burde være likere muligheter for begge kjønn. Adopsjon er bortimot umulig, fordi de fleste land Norge adopterer fra nekter å godkjenne adopsjon fra likekjønnspar. Til og med i opplyste Norge sitter det mange som fortsatt mener at alternativet, altså at ungene blir sittende fem per seng, gjerne i egen møkk, på et barnehjem, hvor de blir mishandlet og misbrukt, er bedre enn å komme til to menn som vil elske barnet til månen og tilbake. KRF mener jo fortsatt at homoadopsjon er roten til alt ondt i hele verden Jeg har få, om noen problemer, med assisterte måter å få barn på, med unntak av de som gjør det etter overgangsalderen, men det er ikke lov i Norge uansett. Grensen for hvem jeg synes bør få barn har ingenting med den biten å gjøre. Jeg er er mest opptatt av at barna skal ha det godt, uansett hvordan de kommer til verden. Jeg er kjappere til å fordømme de som bruker unga som statussymbol, og som knapt kjenner igjen egne unger når de ser dem en sjelden gang. Dem som overhodet ikke interesserer seg for hva ungene deres gjør, og som mener det er barnehagen og skolens jobb å oppdra deres barn. Det er gjerne ikke de lavtlønna / uføre som har et slikt syn på unga sine, det er karriererjegere. Jeg synes heller ikke at folk med viten og vilje skal sette et barn til verden dersom sjansen er relativt stor (tenker over 25%) for at barnet vil får alvorlige lidelser, smerter og / eller tidlig død. Jeg kan bare ikke fatter hvordan noen i det hele tatt risikerer å påføre sitt eget barn et liv, om enn kort, i smerter, eller som "grønnsak". Ingen ville jo unne noen andres barn å ha det sånn, så hvordan kan man unne det sitt eget? Jeg forstår diskusjonen mer som hvilke kriterier hver og enkelt av oss burde legge på oss selv når det kommer til formering, ikke nødvendigvis hva samfunnet kan og skal legge seg opp i. Men mulig jeg tar feil. At noen kan få seg til å si til deg at de selv ville vært død om de var deg, vel, menneskelig dumskap på sitt beste. Jeg har fått høre flere ganger at jeg burde har vært veldig deprimert, kanskje til og med suicidal. På grunn av angst, var jeg mer eller mindre isolert hjemme i 26 år, avbrutt av noen gode perioder i starten. Og jeg forstår hvorfor folk sier det til meg, for veldig mange hadde nok blitt deprimerte av slik jeg levde., og noen hadde kanskje også tatt livet av seg. Jeg klarte meg med humøret i behold fordi jeg grunnleggende er en positiv og optimistisk person uten de helt store kravene til livet. De som ville blitt deprimerte og suicidale i min situasjon, er de som har høye krav til hva livet skal bestå av, mens vi som klarer å tilpasse oss, er tilfredse med å bare ha en god dag. Mitt største problem nå er at mange sliter med å forstå at siden jeg plutselig ble mye, mye bedre nå i våres, så føler jeg at livet er minst like skummelt. Folk tar det for gitt at returen til "normalt" er noe som bare ramler på plass, men etter 26 utenfor samfunnet, utenfor livet, så kreves det tilvenning, læring og erfaringer av situasjoner som enten er helt nye, eller glemte. Men jeg klarer det også, og er stolt av alt jeg får til. Akkurat som du skal være, 2ne. Og husk at andre folks skala for hva som er bra og dårlig, ikke er din skala. Dermed kan du trøste deg med at du i hvert fall er sterkere enn de som ville tatt livet sitt i din situasjon, for du er her fortsatt @Tommy

Jeg forstår rett og slett ingenting, jeg. Det står jo i den norske loven at ulv er totaltfredet. Hvordan kan da den offentlige vedta å drepe over halvparten av de ulvene vi har her i landet? Hvordan kan de bryte en lov på denne måten? Og hva skjer med vedtatte bestandsmål på 4-6 kull i året? Det vil jo ikke være mulig når man dreper halvparten. Hadde vi hatt flere tusen ulv, så hadde jeg fint forstått at noe begrensning måtte til, men fanker'n, folkens, vi har under 60(!) norske ulver. Det er færre enn antall hunder i en gjennomsnittskommune. Det er ingenting. Fytte flate, det er bare reinspikka feighet når så få dyr klarer å skremme så mange tusen mennesker, og det uten å ha gjort annet enn å jakte for maten sin. Nei, fy f**n, nå er jeg så sint at jeg faktisk griner. Jeg er sint på politikere som ikke følger lovene de selv har laget, jeg er sint på nemdene, som sitter med egen agenda og blåser i både lover og konvensjoner, og jeg er sint på de feige jæ***nen som bruker egen irrasjonelle frykt for å styre naturen. Hvis de ikke takler naturen slik den er, så får de heller flytte til en storby, så slipper de hele problemet.

Igjen må jeg spørre meg om hvorfor ingen prøver å gå rettens vei. Vi har lover mot svindel her i landet. Ref Straffelovens kapittel om bedrageri: "å skaffe seg en uberettiget vinning «ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for»" Noen som har vært hos SG eller andre, og som kan bevise at det som ble sagt var usant, bør jo kunne rettforfølge det som bedrageri. Hadde vært veldig interessant å fått en juridisk vurdering av denne næringen.

Selvfølgelig er muslimer en minoritet. Her i landet er de fortsatt både kulturelt og religiøst i mindretall. Jeg sliter med en del ting med det du skriver. Det viktigste er: Hvorfor bås-sette? Vi snakker om mennesker, individer. Noen slenger dritt > mennesker slenger dritt. Noen er slemme med dyr > mennesker er slemme med dyr. Evt. menn eller kvinner. Det er ikke snakk om å finne seg i og tåle all mulig dritt fra immigranter, det er snakk om å ikke finne seg i og tåle all mulig dritt fra folk. Uavhengig av opphav, religion, etnisitet, seksuelle orientering, kjønnsidentitet osv osv. Så når noen slenger dritt etter bloggeren og hans mann, så bør ikke fokuset være på hvilken hudfarge de har, men AT det faktisk slenges dritt. Og det samme gjelder plaging av hunden. Etniske nordmenn slenger da vitterlig også nok dritt, og plager dyr over en lav sko. Å kategorisere plagsomme/slemme folk etter etnisitet eller noe annet, flytter fokuset bort fra handlingene, hvilket er de som skal fordømmes. I stedet blir det en "dem mot oss" greie ingen er tjent med, og det styrker bare gapet mellom grupperingen. Et godt eksempel er ABB. Der hadde vi ingenting å skylde på, så handlingen fikk den forsømmelsen den fortjente, men hadde han vært muslim, så hadde det blitt fokuset, det som ble diskutert og snakket om, fremfor handlingene. For å svare på spørsmålet, så nei, selvfølgelig skal ikke bloggeren og hans mann tåle å få dritt slengt etter seg, eller aksepter plaging av bikkja. Så absolutt ikke. Men han skal ikke generalisere på den måten han gjør. Å beskrive de som plager som muslimer, er det jeg reagerer på. Det er for det første antakelser. Og for det andre, så hadde han nok ikke beskrevet folka som "kristne" dersom det hadde vært etniske nordmenn. Da hadde han kun omtalt dem som "menn". Og det er poenget her, at religion ikke definerer mennesker, det er det handlingene som gjør. Du har forøvrig et godt poeng, og det er at misforstått snillisme ikke hjelper en dritt, det heller. Ingen skal finne seg i å bli plaget, uavhengig av hvem som plager, og terskelen skal ikke være høyere for å reagerer når plageren tilhører en "sårbar" gruppe. Det skal reageres, verken fordi eller på tross av hvem som står for plagingen, fordi vi alle har rett til å stå opp for oss selv. Og det gjelder for alle, også uavhengig av grupperinger. Å forvente at folk skal tåle mer fra minoriteter, eller ekstra hensyn skal tas, er bare med på å skape splid, og føre grupperingene lenger fra hverandre. Det ser man jo tydelig på svarte og hvite i USA, og på hvordan gjenger av etniske grupperinger har fått sterkere hold, spesielt i Oslo. Vi kan skylde oss selv for sånt. Ved å kreve mindre av disse etnisitetene enn av oss innfødte nordmenn, skapes en avstand, hvilket tvinger dem inn i setting der de kun har hverandre. Den enste løsningen jeg ser er at vi alle krever det samme av alle mennesker, forholder oss til hverandre som individer fremfor grupperinger, og generelt kutter ut å plassere folk i båser med tilhørende antakelser. Og som følge av det må alle akseptere å bli behandlet etter samme etiske standarder, og akseptere at reaksjoner kommer pga handling, ikke etnisitet eller noe annet. Innvandrere er jo ikke de eneste bruker diskriminering som forsvar. Homofile kan også være ganske flinke til det, samme kan kvinner og en haug med andre grupperinger også. Må bare tilføye her at jeg tilhører den samme minoriteten som bloggeren. Jeg liker ikke å bli generalisert for det. Som lesbisk, skal jeg visstnok gå i flanell og mekke bil, men det gjør jeg ikke. Og da MÅ jeg jo være kvinnen i forholdet, ikke sant? Nope, min trailerkjørende, bilmekkende kone med kort hår og "manneklær" er mye mye kjerring enn meg, som går i skjørt, broderer og har langt hår. Ikke har vi sex, og vi hater mannfolk. Kunne fortsatt i de uendelige, men poenget er at generalisering ikke er noe jeg setter veldig stor pris på. Og nettopp derfor prøver jeg å ikke generalisere andre. Jeg har ikke noe i mot at folk bruker "hu lesba" når de beskriver meg, akkurat som at det er helt greit at folk sier "hu med det rosa håret" (som er mer vanlig). Da handler det om identifikasjon, og beskriver deler av meg som enten er fakta eller godt synlige. Men om noen hadde omtalt meg som "hu kristne" basert kun på at jeg er norsk, så hadde jeg blitt sur. For jeg er ikke kristen, og liker ikke at folk antar ting om meg kun basert på min hudfarge. Jeg satte så visst ikke pris på å bli antatt som løs på tråden på Kreta, kun fordi jeg var blond og skandinav. Ergo, så tar jeg det for gitt at andre heller ikke setter pris på å bli puttet i en bås med tilhørende visse egenskaper, kun basert på hudfarge og hvor de kommer fra.

Det fantes jo en og annen slik forelder da jeg var unge også, helt sikkert, men ingen jeg kjente. Kan garantere at vi andre hadde lagt merke til sånt, og ment det var urettferdig. Sikkert slengt det i fleisen på våre egne foreldre, i et forsøk på å få mildere straff for noe. La i hvert fall godt merke til den ene i klassen som aldri fikk straff, men det var ikke fordi foreldrene trodde hun var så grei. Tvert i mot, det var fordi det brydde seg fint lite. Husker jenta kom i en annen bursdagsselskap iført kun et skjørt, bluse og strømpebukse. Ikke sko, ikke jakke, ingenting. Bursdagen var i desember. Sånt er trist, det så vi jo når vi ble eldre, men vi misunte henne friheten da vi var unger. Selv om blinde foreldre helt sikkert fantes da vi var unger også, men det nærmeste jeg så var mer naivitet. Type "min datter røyker ikke", eller "min sønn drikker ikke", og "tenåringen min sover over hos en venn". Men jeg kan altså ikke huske at ting ble bortforklart eller ignorert når bevis på det motsatte forelå. Jeg er overbevist om at den typen foreldre, altså de med "gullunger" har økt kraftig i antall. Det ser en jo på hvor mange flere som bor hjemme med hotellbevartning nå enn før. Vil tro det gjelder de samme foreldrene.

Fy flate, erre mulig!?! Er det bare meg, eller begynner foreldre av denne type å gro på trær? Søstera mi jobber på SFO, og noen av de historiene hun forteller om foreldres forsvar av "englebarn" er så hårreisende at @QUEST sitt forslag om å sende folk til sterilisering høres bedre og bedre ut. En ting er å stikke huet i sanda, og late som at ting ikke skjer, er jo mange som sliter med å takle konflikter, men å gå til frontnalangrep på dem som setter ned foten og nekter å akseptere drittoppførsel, det er en heeelt annen greie. Min oppvekst har nok vært litt...hmm... spesiell, med hippieforeldre, men det var aldri snakk om at jeg var uskyldsren i deres øyne. Jeg gjorde ikke så mye gæli da jeg var unge, men jeg husker en gang mamma fikk et skikkelig dilemma. Jeg ville glede henne, og plukket en blomsterbukett. Problemet var at jeg plukket den i naboens blomsterbed Da fikk jeg høre at det var koselig tenkt, før jeg ble sendt til naboen for å be om unnskyldning. Da jeg ble tatt for butikktyveri da jeg var 15, og politiet ringte til mamma, ga hun dem beskjed om at de gjerne måtte kjøre meg hjem i marja så opplevelsen ble enda skumlere. Deretter sto hun over meg mens jeg fisket frem tjuvgods fra diverse gjemmesteder. Bota måtte jeg selvfølgelig betale selv. Har ikke stjålet så mye som en binders etterpå, jeg, for det var ikke mye gøy å bli kjørt hjem i politibil, eller å måtte gå tilbake til butikkene med det jeg hadde tatt. Jeg syntes selvfølgelig at mamma var helteit som lot meg gå gjennom noe så fælt, og attpåtil måtte jeg betale for det, men det tok ikke mange årene før jeg skjønte at hun hadde gjort akkurat det hun skulle gjøre. Er ikke alt hun har gjort rett med min oppdragelse, men på dette punktet hadde hun styring, altså. Jeg fikk det jeg fortjente, og lærte en lekse som svei.

Jeg har et godt eksempel på noen som har gått den samme opplæringen som denne bloggeren snakker om. Jeg abonnerer på Hjemmet, og for noen måneder siden var det et innlegg i debattsidene der ang. Ulvedebatten. Jeg sendte inn et svar til det, som kom på trykk, og noen uker senere kom dette: "Et tåpelig innlegg Etter som ulven har vært bort fra Norge siden 1860-årene, har det vel vært vanskelig for den å angripe noen her. Tror du hun som ble drept av ulv i dyrehagen i Sverige tok sitt eget liv? At ulvesonen er tvunget på folk i Hedmark, er DET virkelig noe du kan forsvare og si at 'de har valgt det selv'?! De som bor i disse områdene nå, var der faktisk før det ble importert hybridulver dit. Å påstå at det er rundt 60 dyr, når det rette tallet er nærmere det dobbelte, er også å vise forakt for dem som må leve med ulven til daglig. Og synes du virkelig det som ut som om de er redde for folk når de går rundt i hagene og på gårdstun? Ta deg en tur dit ulven er, så ser du hvor store vidder den har å leve på uten å behøve å komme nær folk. Ut fra din store respekt for ulven, går jeg ut fra at den siste tidens hendinger i Hurdal og Gran har gledet deg stort. Jeg regner med at du stiller som gjeter, så de som prøver å ha dyrene sine på beiteproduserte områder kan få en hviledag. Og du bør også hjelpe de bøndene som må ha dyrene sine på innmark med å skaffe vinterfor til dyrene." Kanskje det var samme kvinnemennesket, for her er jo alt dekka. Jeg synes det f.eks. er litt merkelig at rovdata ikke vet at ulven var borte fra Norge allerede i 1860-årene, de går og innbiller seg at ulven aldri har forsvunnet helt fra dette kjære land. Ikke ante jeg at vi har importert hybridulver, men det er nok mye en går glipp av når man sitter å leser fakta. Rovdata.no sliter nok også med matteegenskapene, til og med noe så enkelt som å telle. Så klart jeg også stiller opp for å gjøre noen andres jobb helt gratis, det er jo helt logisk, er jo jeg som har påtvunget disse bøndene alle sauene, og som i all hemmelighet har skarptrent ulvene til å kun gå etter får. Og jeg satt umåtelig pris på at det kom for en dag hvor happy jeg ble for alle de drepte sauene. Hun skulle bare visst, altså, om alle sjampisflaskene og hæla-i-taket-festene vi har hatt pga alt blodet som rant. Er altså så festlig når debatter blir så intelligente, altså... *lusker tilbake til kaffelatte (må jo drikke det, selv om jeg hater alt som smaker kaffe), mens jeg utfører mystiske og skumle ritualer for å forbanne bønder og sauer*

Vil også anbefale Basset, Sankt Bernard, diverse mastiffer o.l. til de med vaskemani, sikkel får mopper til å gå varme med disse rasene i huset

Jeg føler med deg, 2ne

Nå har jeg brukt 20+ år på å finne et kosthold jeg kan leve med, dvs leve med også utenfor husets fire vegger der avstanden til porselenstrona øker. Kommer ikke på frågan å eksperimentere med det nå, ikke engang for å bli mer dyrevennlig. Det kostholdet er verken spesielt sunt eller spesielt dyrevennlig, men det er slik det må være for at jeg i det hele tatt skal ha et liv. Hvis du gir meg en nettadresse der jeg kan bestille uten å måtte kaste halvparten av det jeg allerede har i fryser'n, som selvplukka ville bær (blir det mer miljøvennlig enn det, forresten?), så bestiller jeg så gjerne. En løskatt er ikke alltid ubrukelig som kjæledyr, så nå synes jeg du tar hardt i. Ja, en viss del av dem bør få slippe, som de med smittsomme sykdommer som krever spesielle hensyn, de som er fullstendig paniske nær mennesker, og de som er så skadde eller syke at det krever lang og dyr behandling for å reparere, det er jeg helt enig i. Jeg er litt delt når det kommer til kattehus, jeg synes noen sitter der så altfor lenge, og jeg synes det er vondt for dem som overhodet ikke trives. Samtidig så har mange av dem fantastiske personligheter, og folk som jobber med dem blir veldig glade i dem. Som et liv med egenverdi, fortjener de dog bedre. Vi har selv fem omplasseringskatter, og tre som var hjemløse da vi fant dem. De tre var alle tamme med folk, og stort sett friske. Den ene hadde gått ute lenge, var ca 9 år, og hadde noen fobier, men vi holdt nøye øye på henne, og var forberedt på å la henne slippe dersom det virket som at angsten ble større enn livsgleden. Hun gjorde fremskritt, mange fremskritt, og i dag fungerer hun stort sett fint. Har noen ting hun er redd for ennå, men hun lever ikke i konstant frykt. De to andre var unge, henholdsvis ca 6 mnd og 9 mnd. Spesielt nå for tiden, så finner man mange kattunger og hele kull. Det er ikke bare-bare å sende dem til vet'n for en siste sprøyte. Det strider mot alle instinkter, vår grunnleggende omsorg for barn av alle slag, og jeg klarer ikke å se at det er feil eller lite dyrevennlig å ta vare på disse. En del kattedamer (for let's face it, det er stor overvekt av damer) kan nok ta litt vel av, og skal gå inn for å redde alskens fortapte puser. Men, som jeg skrev over her, så bunner mye at dette i den omsorgen vi er utstyrt med fra naturens side, den som får oss til å føle ekstra omsorg for barn og andre hjelpeløse skapninger. Katten har jo således hatt en veldig lav status, med mye bruk-og-kast, og den har fått lite respekt for sitt egenverd. Jeg vil tro at dette er noe av grunnen til at kattedamer flyr lett i forsvar, og ender med å gå for hardt ut. Veldig menneskelig, vil jeg si, selv om det ikke nødvendigvis er det mest hensiktsmessige. Akkurat som din uttrykte provokasjon av "såkalte" dyrevenners manglende interesse eller vilje til å redde alle gårdsdyrene fra sine grusomme skjebner Jeg mangler dessverre den respekten for meg selv, så her blir det ingen unger Er snart 42, også, så tiden renner fra meg. Og noen uhell blir det garantert ikke Skal vi se: Tåler ikke sopp; blir kvalm av supper; tåler nesten ikke krydder og chili er utelukket; spiser taco, men den blir veldig kjedelig med kun kinakål, litt saus og ost; spiser pizza, men også den blir veldig kjedelig med kun en mild saus og ost. I tillegg til dette, så har jeg store problemer med å spise varme grønnsaker, jeg har aldri taklet det, rett og slett. Prøver og prøver, men jeg blir kvalm. Nå snakker ikke jeg om intoleranser, som i seg er selv er virkelig nok for dem det gjelder, men faktiske sykdommer, og det er rimelig respektløst av deg å bagatellisere sykdommer som rammer en så stor del av befolkningen. Du kan mene at det er udiskutabelt av jeg spiser for mye kjøtt, og du vet jo selvsagt bedre enn meg som har brukt over 20 år på å finne et kosthold som fungerer for meg, i hvert fall så stor del av tiden at jeg kan leve litt ved siden av. Nei du, jeg spiser akkurat så mye kjøtt som jeg må for å ikke bli alvorlig syk av feilernæring, for ikke å snakke om konstant sult. Hvilket ikke er det granne gøy, kan jeg love. Jeg hadde en lite gjesteopptreden som anorektiker for et år siden, spiste ikke fast føde på over 3 uker, og brukte over en måned på å klare å få i meg mer enn en halv potet og en kjøttbolle til middag. Da var det psykiske årsaker til spisevegringen, jeg var på grensen til psykotisk av søvnmangel og ble truet med tvangsinnleggelse hvis jeg ikke la meg inn frivillig. Når du også legger på tarmsykdom, så er det bare ikke snakk om å se hvor feilernært og bundet til doen jeg kan bli for å unngå kjøtt. Sorry. IBS er ikke like farlig som IBD, dog kan det faktisk bli veldig farlig for noen, men det er alvorlig nok for oss som sliter med det. Jeg har forholdsvis mild variant, og likevel kan jeg få så vondt i magen at jeg ser stjerner. Mange med IBS svimer av på do. Jeg flyr ikke like mange ganger på do hver dag med eksplosiv diaré som de som det verst, men de kan bli skummelt dehydrerte. Er liksom ikke så lett å opprettholde væskebalansen når man er 30 ganger på do hver dag. Husk også at halvparten med IBS sliter med forstoppelse, enten alene, eller vekslende med diaré. Forstoppelse kan være farlig, og jeg vet om folk som jevnlig ikke går på do på 3 uker. Tror du det er spesielt sunt? Så har du den psykiske biten. Det er ikke spesielt artig å drite på seg, det kan vel alle være enige om. Hva om du vet at sannsynligheten for at det vil skje når du er ute av huset er kanskje 50-60-70%? Tror de fleste ville unngått slike odds. Mange av oss med IBS-D sliter med den biten. Jeg levde med den frykten i 26 år, etter å ha bæsja i buksa midt i skolegården i 9 klasse. Jeg overkom den verste frykten først nå i våres. Den er fortsatt ikke helt borte, men jeg tør endelig å dra hjemmefra uten masse forberedelser som å ikke spise, dytte innpå Immodium, bleie osv. Men for all del, det er vel verdt å leve sånn igjen for å redde noen kyllinger, en halv gris og en okse pr år... Akkurat! Er det jeg har prøvd å si flere ganger. Jeg skulle gjerne ha gjort mer for både kuer og griser, jeg, digger både Nasse og Klara, men jeg har av mange årsaker endt med å bruke min energi og tid på andre sider av dyrevelferden. Jeg synes ikke det gjør meg til en mindre dyrevenn for det...

Jeg personlig hadde fint giddet å legge to pinner i kors, men jeg er da også over gjennomsnittet interessert i dyrevern. Det er ikke Hvermansen. Hvis det skal ha noe effekt å velge etisk, så må man få med flertallet, ikke det lille antallet som gidder å lete rundt etter mulighetene. Jeg synes den uteheva setningen er fryktelig urettferdig. Nå skal det sies at jeg ikke har brukt mest energi på å leite etter etisk kjøtt, jeg burde ha brukt mer, og jeg har blitt mer bevisst på det de siste par årene. Men dyrvelferd er ganske så mye mer enn ku og gris. Man kan være bittelittegrann opptatt av dyrevelferd uten at gårdsdyr er det man er mest opptatt av. Ikke alle kan redde alt på en gang, de fleste av oss velger våre kamper. Jeg gjør mer enn min del på andre arenaer, for andre arter. Men er man bittelittegranne opptatt av dyrevelferd, så reiser man land og strand rundt og plukker opp forvilla katter, og får dem kastrert for egen regning. Det er vel et minimum, så jeg tar det for gitt at du gjør dette. I tillegg til å kjempe for at rovdyr får leve sine naturlige liv, gjør seg uvenn med folk i nærmiljøet når man prøver å forklare hvorfor de må kastrere katta eller ikke slippe ut bikkja på egenhånd, eller skrive side opp og side ned til forbrukermyndigheter for å få farlige produkter som hamstervatt forbudt. Det er da et minimum av det man kan forvente av noen som er opptatt av dyrevelferd, ikke sant? Økologisk er ikke det samme som god dyrevelferd. Det har vært flere saker i mediene hvor produkter merket "økologisk" kommer fra gårder med overpopulasjoner, trange leveforhold og lite uteliv. Forøvrig, se mitt svar til Pringlen over her. Takk, endelig litt konkret og nyttig informasjon. Jeg er veldig interessert i hva som finnes her jeg bor, som er på grensen mellom Akershus og Østfold, så begge fylker er interessante Så hva spiser så dere når dere ikke spiser kjøtt? Som jeg nevnte tidligere, så er det ganske mange som har begrensede muligheter pga IBS/IBD. Ca 20% av befolkningen har til enhver tid en tarmsykdom. Og siden alle omtrent har sin egen utgave, så finnes det ingen diett som passer alle, ikke engang flertallet. Alle har sine ting de ikke tåler, men veldig mange sliter med de matvarene som ikke er kjøtt som inneholder mye proteiner, som melk, korn og egg, i tillegg til linser og bønner. I tillegg så er det begrenset hvilke grønnsaker man kan spise, noe sliter med ditt, andre med datt. Så hvor foreslår du at jeg skal få proteiner og Omega 3/6 fra om jeg ikke kan spise kjøtt eller fisk? Folk kommer til å spise kjøtt, de gir det ikke opp fordi du mener at de ikke har "rett" til det Jeg tror uansett ikke at veier å gå er guilt tripping, eller kritisering av de som ikke gidder å legge inn en større innsats for å spise mer etisk. Jeg kjenner at jeg selv får piggene ut når jeg og andre her blir beskrevet som dobbeltmoralsk, ikke verdig dyreverner, er lat og giddalaus, eller skjør og for følsom. Det er ikke veien til mitt hjerte, i hvert fall, og jeg er som sagt over gjennomsnittet interessert i dyrevelferd. Jeg tviler på at resten av befolkningen blir spesielt mottakelige av sånt, heller. Cluet er ikke å provosere folk, men å gjøre det enklere for dem å velge riktig. Og det er ikke dyrevernere man må overbevise. Vi er så få at det vil få liten praktisk betydning. Det er vanlige folk, de som foretrekker å stikke huet i sanda og tro at all maten de spiser kommer fra kuer som går på egna hele året og høner som rusler fritt på tunet, de er det flest av. Det hjelper lite at du blir provosert av at de tenker sånn, for det får du gjort lite med. De må få muligheten til å velge etisk der de bor, og de må få det trøkt inn med teskje hvilke produkter de bør velge. De tråler ikke nettet etter ditt eller datt, så hvis målet er å øke salg av kjøttprodukter fra dyr med god velferd, så må opplysninger være der de handler sitt kjøtt. Jeg er forøvrig ikke det granne sart eller sensitiv. Jeg er veldig realistisk i forhold til hva et dyr er, og hva maten min består av. Jeg har avlivet over hundre gnagere selv, og obdusert en del av dem. Jeg hadde ikke hatt noe problemer med å se på slakting og partering, jeg ville til og med syntes det var interessant å se på . Men jeg hater å lage mat, og alt som har med matlaging å gjøre interessert meg der sola ikke skinner. Haha, godt poeng, og helt enig. Dog, jeg har valgt en annen, og like effektiv, variant enn sterilisering; jeg er gift med en dame, så her blir det ingen formering uten at en av oss muterer på en snodig måte Egen interesse! Der er jo cluet, sant? Jeg personlig hater å lage mat, og blir amper og grinete hver gang jeg må lage noe mer komplisert enn pølser og pommes frites. Jeg regner ikke med at jeg er veldig unik, jeg tror mange andre også mangler den store interessen for matlaging.

Jeg synes det Kanger skriver er verken tåpelig eller krisemaksimering (og jeg har en rimelig lav terskel for hva jeg kaller krisemaksimering, det kan jeg love deg). Det er realiteten for de aller fleste mennesker her i landet. Jeg kjenner ingen som jakter, og jeg kjenner ingen bønder som driver med dyr. Jeg aner ikke hvor nærmeste går med noe annet enn høner er (se under). Det er mange gårder rundt her, bare ingen som har dyr, så vidt jeg vet. Det er korn og atter korn. Dog, i likhet med Kanger, og store deler av befolkningen, så har jeg ingen interesse av å partere dyr. Jeg har null greie på hvilket kjøtt som sitter hvor, og hvordan man i det hele tatt gjør sånt. Hvorfor skal man være nødt til å lære seg slakting og partering for å kunne velge etisk kjøtt? Burde ikke riktig vei være å gjøre slikt enklere og mer tilgjengelig for folk, slik at også de som bor midt på tjukkeste Grunerløkka og aldri har satt sine bein på en gård, også kan velge kjøtt fra dyr som har hatt det godt uten å måtte lete seg frem til spesielle butikker, eller dra langt ut på landet for å se om en bonde var villig til å avse litt frittgående kjøtt? Det handler ikke om at man er tafatt om man ikke gjør sånt, det er en kombinasjon av mange ting. Men greia er, hvorfor skal det være så vanskelig og tungvint velge etisk? Det hjelper forøvrig lite at det er billigere på sikt å kjøpe en halv sau, hvis man faktisk ikke har penger nok til en halv sau, men nok til en kylling, litt oppdrettslaks, og noen billige kjøttboller fra Rema. Man kan liksom ikke leve på bare sau en måned, hvilket er det ganske mange hadde måtte hvis det var alternativene. Jeg synes du bør ta med i beregningen din at selv om dette er såre enkelt for deg, så er det ikke like enkelt for alle andre. Og jeg synes det er ganske nedlatende å kalle folk for tafatte fordi man ikke vil eller kan partere kjøtt selv. Men da får jeg ikke så dårlig samvittighet for å ha kvaler for å oppmuntre til jakt. Det finnes sikkert de som jakter kun av gode grunner, og kun for egen matsanking er helt greit, men det er så alt for mange som jakter for sport. Har ikke så lyst til å bidra til at folk som sanker trofeer skal få flere unnskyldninger til å skyte den største bukken for å føle seg mer mandig, eller hva det nå enn er som motiverer. Det er nå i hvert fall ikke forvaltning, for da hadde man ikke tatt de som var friskest og sterkest. Og når man dumper over FB-grupper som heter "jegere som vil skyte ulv", for folk som vil være med fordi det er prestisje i å skyte rovdyr, så synes ikke jeg det er et bedre alternativ å støtte disse fremfor bønder. Bønder prøver i hvert fall å ha noe å leve av, jegere gjør det kun for gøy. Moralsk sett stiller ikke bøndene dårligere enn jegere i mine øyne, med tanke på at det også finnes gode bønder og det finnes gode jegere. Så summa summarum står vel den etiske biten omtrent likt. Fordelen med bøndene er at der kan man se med egne øyne hvordan dyrene har det, altså hvilket moralsk ståsted bonden har, mens med jegere så er det litt mer vrient, for motivasjon er vanskelig å se. Dessuten, folk er flinke til å lure seg selv til å tro de har bedre motiverer enn de egentlig har Og en annen ting: Bare fordi noe er lokalt, solgt fra bønder i nærheten, er ikke det samme som god velferd. I lokalbutikken vår selges ferske egg fra den gården rett borti her. Lett å tro det er flotte saker, sant? Nope, jeg går jevnlig forbi den kyllingfarmen, og der står det til sammen nærmere 50 000 fjærkledde skapninger fordelt på to lange bygg. Og det stinker som et reint hel**te! Ikke tal om i halvsvime at jeg kjøper egg derfra. Men jeg hadde mer enn gjerne kjøpt kjøtt av ymse slag fra gode og etiske bønder om jeg ikke måtte kjøpe hundre kilo+ hver gang, og jeg visste hvor jeg kunne finne dem. Det hjelper meg nemlig lite at det selges frittgående kjøtt på Kjøttbasaren i Bergen når jeg bor på andre siden av landet.

Mja, nå er det ikke alle her i verden, selv ikke i rike Norge, som har råd til å være fin på det når man skal kjøpe mat. Hvis oppdrettslaks er den muligheten folk har til å få i seg fisk, fremfor billige fiskepinner og fiskeboller, så er det dessverre slik det må være. Mange sliter også med sykdommer som gjør at mat blir medisin, og dermed en stor post på månedens budsjett. Andre har begrensede muligheter til å velge hva de kan spise. Jeg, f.eks., og mange andre, sliter med IBS/IBD, og det gjør at f.eks. en vegetarisk diett blir veldig vanskelig. Jeg kan ikke spise verken belgfrukter eller linser, som jo er viktige proteinkilder når kjøtt man ikke spiser kjøtt. Korn må jeg kraftig begrense, jeg kan ikke spise grovbrød av noe slag, og egg er sånn 50/50. Jeg må også begrense en del grønnsaker pga fiberet, pluss, pluss +++ en hel haug med andre ting jeg må ta hensyn til. Jeg vil veldig gjerne at velferden økes hos matdyr, så absolutt, men tidligere hadde vi veldig dårlig råd, så dårlig at jeg måtte spise mat magen min egentlig ikke tålte for å gi dyrene våre best mulig mat. Vi hadde rett og slett ikke penger til å tenke på andre dyr enn våre egne. Nå har vi mye bedre råd, selv om vi ikke akkurat er rike, og prøver å velge mer etiske varer, men vi kjenner til få muligheter for å velge kjøtt- og fiskeprodukter fra dyr med bedre velferd. Vi vet rett og slett ikke hvor vi får tak i slike ting. Velferden hos matdyr må forbedres, men jeg synes ikke det skal gå på bekostning av folks liv og helse. Da må samfunnet komme opp med tiltak som gjør at det ikke blir et valg mellom etikk og lommebokens størrelse / egen helse. Et mulig tiltak, uten at jeg egentlig har tenkt så nøye gjennom dette, er å øke subsidiene til de som holder dyrene mer etisk riktig, f.eks. kompensasjon for å ha færre dyr slik at det ikke blir nødvendig for bøndene å tvinge fleste mulig inn på minst mulig plass for å kunne leve at det de driver med.

Huff, sånne saker er bare triste, uansett hvem som sa og gjorde hva. Og det gjør meg bare desto mer takknemlig for at vi har en vakttjeneste i nærheten som sånne situasjoner veldig lite sannsynlige. Vi bruker Jeløya, og der har de sovende vakt. De gangene vi har ringt dem i vakttiden, så har vi alltid fått tilbudet om å komme. Når jeg har beskrevet symptomer, og vi har snakket litt, så får jeg gjerne beskjed at at alvorlighetsgrad er vanskelig å si noe om på telefon, og at om jeg føler meg usikker så er det bare å komme. Den ene gangen handlet det om en katt med rare symptomer. Han harket på en pussig måte, og når han prøvde å spise, så skjøv han haken frem som om han måtte ta sats for å svelge. I tillegg så var han ikke seg selv, dette "noe" som vi dyreeiere ofte ser, men ikke nødvendigvis kan forklare. Vi valgte å ta han til vakta, og da han og kona kom ned, var han selvfølgelig i fin form. Kona forklarte at han hater å kjøre bil, og at adrenalinet nok gjorde sitt. Etter undersøkelse fant vet'n fortsatt ikke noe galt, men respekterte kona som sa at noe var galt i svelget. Så da skopet vet'n ned i svelget, og tada! Der satt et langt og tjukt gresstrå dønn fast, og det var sårt rundt i svelget. Det var veldig vondt for han, selv om det ikke var livstruende. Og heldigvis ble både vi og katten tatt på alvor, og vi føler oss trygge med det vakttilbudet Jeløya har.

Selvsagt, og helt klart et poeng, selv om det akkurat her dreier seg om pelsdyr. Jeg har dog lenge etterlyst at noen også tok for seg avlsparagrafen i Dyrevelferdsloven, og førte den for retten. Jeg kan ikke nok om det, jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne, ei heller står jeg stilt slik at jeg vil bli tatt på alvor, men noen med litt mer tyngde enn meg burde så avgjort gitt det et forsøk. I verste fall ender det med at vi blir stående der vi er i dag, men mye kan vinnes. Både når det kommer til pelsdyr og til hundeavl (og katteavl og sikkert mange andre arter også). Noen med ressursene i orden må bare få rompa i gir og prøve. Da er jeg gjerne med og drar lasset med det jeg kan gjøre, men jeg må dessverre overlate initiativet til noen som kan dette bedre enn meg

Jeg kommer aldri til å forstå, og ikke vil jeg det heller, hvordan noen ønsker å leve av å torturere dyr. Og jeg kommer aldri til å forstå hvor logikken ligger i at dyrevelferdsloven ikke gjelder disse stakkars dyrene. Hadde vi gjort det samme mot hundene våre, eller katter, for den saks skyld, så hadde vi gjort noe ulovlig, og burde blitt rettforfulgte. Mens disse, som faktisk går under akkurat den samme loven, ikke bare blir unntatt fra nevnte lov, men de får f*'n hakke meg betalt av staten for torturen sin. Nå er ikke jeg noen juridisk ekspert, men jeg lurer på hvorfor ikke f.eks. NOAH eller Dyrevernalliansen forsøker å ta en eller flere oppdrettere for retten. Jeg vet at forskrifter gir visse føringer for hold, men dyrevelferdsloven skal da vel uansett gjelde. Det ville vært veldig interessant å se hva rettssystemet hadde tenkt og ment, om hvordan forskrifter og lovverk står i forhold til hverandre, om hvorvidt overholdte forskrifter (og det er vel ikke alle som gjør det engang) kansellerer bruddene mot dyrevelferdsloven, og om den juridiske biten faktisk gir mening. Det er jo ikke satt noe presedens for brudd på dyrevelferdsloven for pelsdyroppdrett, så vidt jeg har fått med meg. Det er klart, det er en gambling, man kan tape, men resultatet blir jo da kun at saken står på stedet hvil. Det burde jo være verdt risikoen. Om politikerne ikke vil forby dette svineriet, så vil en fordelaktig uttalelse og dom fra rettssystemet sette en tydelig føring, og i praksis forby pelsdyrhold. Så er det noen som har bedre greie på jus enn meg som kan forklare meg hvorfor denne veien ikke har blitt forsøkt?

Nå er ikke jeg verdens største ekspert på dette, men så mye vet jeg: Dette har ingenting med verken dominans eller alfa-atferd å gjøre. Slik jeg tolker det du skriver, så har du å gjøre med en valp i trassalder. Han vil teste grenser, akkurat som en menneskeunge. Han er ikke territoriell når han ikke vil ned av sofaen, han er bare trassig. Bare vært tydelig og konsekvent på reglene han skal følge, om nødvendig begrens tilgangen til sofaen er periode, så går dette over etterhvert som han bli mer trygg på seg selv. På samme måte trasser han overfor "storebror", og også her er det din jobb å sette grenser for hva som tolereres. Jeg anbefaler deg å lese litt oppdatert litteratur om hunder og atferd. Dominansteorier gikk ut med kreppa hår Hunder er ikke ulver, og har ikke det samme hierarkiet som sine forfedre. Få hunder er skikkelig dominante, men felles for dem, og for alfaulver, er at de ikke hevder seg. Det er mer snakk om utstråling, en selvsikkerhet som ikke trenger nærmere forklaring, andre forstår det instinktivt. Uansett er det aldri valper og ungdyr som dominerer, de er kun obsternasige når de ypper på den måten du beskriver. Kast fra deg alle ideer om støtting av alfa, territoriell atferd og dominans, og tenk heller at du har med en trassig snørrunge å gjøre. Dermed er det kanskje litt mer åpenbart at det som trengs er grensesetting. Da min frøken ble et lite trassmonster, og knurret når jeg skulle ha henne ned av sofaen, så ble hun kjapt og bestemt flyttet ned av sofaen, og veien opp igjen sperret jeg med min egen kropp uten å se på henne. Så fort hun sluttet å prøve, og roet seg, så ble hun invitert opp igjen. Tok ikke lange tiden for beskjeden gikk inn, og samtidig ble hun litt mer moden. Samtidig med dette, lærte jeg inn kommandoen "ned", slik at hun etter hvert bare kunne kommanderes ned når jeg følte for det. Dette fungerte supert, og sitter fortsatt som et skudd. Dersom du vet at han, etter å ha blitt flyttet fra sofaen, vil ta ut frustrasjonen på Bostonen (for det er det han gjør, han prøver ikke å være sjef), så må du bare sørge for at han ikke får den muligheten til å selvbelønne. Om nødvendig, fjern Bostonen fra gulvet. Personlig hadde jeg, som også er trassig, flyttet Bostonen opp i sofaen, men at det er det mest riktige skal jeg ikke påstå. Men da får du fjernet muligheten for å selvbelønne, og samtidig satt opp en flott belønning ved at han kan få komme opp til dere når han roer seg på gulvet. Det er viktig å trene på dette uten at situasjonen oppstår når du har hastverk, og ikke kan fullføre hele veien til belønningen. Altså, få han ned av sofaen (samtidig sier du "ned", så får du også trent inn kommando) når det passer deg, og så kjører du løpet helt ut. Han vil nok da ganske snart skjønne at "om jeg er teit, så får jeg ikke være med, men hvis jeg oppfører meg fint, så får jeg komme og kose med familien". Han kommer nok likevel til å prøve seg litt, for han er tross at en trassig drittunge, og da han man jo visse forpliktelser En ting: Når du begynner å flytte han ned av sofaen, om det er på den ene eller den andre måten, så må du IKKE trekker deg når han knurrer. Nøler du da, så blir nedflytting en handling som starter etter knurret, og dermed en straff han mye mer sannsynlig vil assosiere med knurringen. Du skal aldri straffe knurring, da det er en viktig del av en hunds språk, og et veldig avgjørende trinn på stigen fra dempende signaler til biting når det kommer til reaksjon på ubehag. Undertrykker du knurring, så går bikkja fortere over til biting, og det vil du ikke ha noe av. Sånn ellers så ville jeg satt foten ned hver gang Bostonen viser at han er ukomfortabel med knuffing og ypping fra lillebror. Leker de, så skal de få lov til det, men liker ikke den eldre seg, så skal han få slippe. Da bare fjerner du valpen fra situasjonen, og viser at det ikke lønner seg å være dust, da blir det rett og slett kjedelig. Så vil han gro av seg denne drittunge-atferden etter hvert, akkurat som til og med mine småsøsken gjorde