Lene_S

Jeg liker Zizzi, jeg, der får man litt boost av størrelsene. Var kry som en hane da jeg i sommer kjøpte en t-skjorte i str M, som jeg vanligvis ikke få over knollen engang

Så flott gjort av deg Det er ikke så lett å vite man skal gjøre i slike tilfeller, enten det nå gjelder spiseforstyrrelser, avhengighet eller andre former for psykisk sykdom. Det verste man dog kan gjøre er å late som ingenting. Mange kvier seg for å ta opp slike ting med den det gjelder, fordi vedkommende mest sannsynlig blir sint. Men sinnet stammer jo fra en forsvarsmekanisme, og vil avta når vedkommende blir friskere. Takknemligheten overtar for de fleste. Man kan redde både liv og helse ved å tørre å utsette seg for sinnet, slik du, og den du sa fra til, som jeg regner med sto den syke nærmere, gjorde. Da er litt sinne en liten pris å betale, føler jeg. Jeg vil i hvert fall mye heller angre på at jeg sa fra en gang for mye enn en gang for lite. Jeg er ikke interessert i å leve med skyldfølelse for at jeg var for feig til å ta opp en bekymring. Hvis det skulle vise seg at det ikke var noe å bekymre seg for, og vedkommende likevel ble furten og fornærmet, da er nok det noen jeg fint klarer meg bedre uten Erre mulig?!? Jaja, nå skal unga lære å få spiseforstyrrelser på skolen, og. Flotte greier...

Jeg legger huet på blokka, og sier at jeg ikke er helt enig. Med forbehold om hvem som spør og hvordan man gjør det. Man skal selvfølgelig ikke spørre tilfeldige bekjentskaper direkte om sånne ting, men folk man kjenner godt, familie og venner, ikke bare bør man, men skal man, spørre. Man skal bry seg om andre, og det gjør man ikke ved å la folk lide i stillhet. Som med mye annet, så er det mye enklere å svare ja eller nei på direkte spørsmål enn å forme setningene "jeg trenger hjelp", "jeg er syk" eller "jeg har det ikke bra" selv. Er man bekymret for noen, så bør man spørre, rett og slett. Om vedkommende ikke akkurat da klarer å innrømme for seg selv engang at h*n trenger hjelp, så vil det likevel starte en prosess i hodet. Og trenger man faktisk ikke hjelp, bør man være raus nok til å sette pris på at noen bryr seg. Alternativet er langt mindre hyggelig. Etter at jeg fikk total nedsmelting i fjor, så spurte folk om hvordan det gikk med meg etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg bor på en liten plass, og siden jeg ikke ville skjule noe, så visste alle hva som hadde skjedd. Faktisk spør noen ennå, og holder et øye med at jeg fortsatt er så frisk som mulig. Jeg setter ufattelig stor pris på at folk i nærmiljøet mitt bryr seg nok om meg til å passe på at jeg ikke blir like syk igjen. Jeg vil ikke leve i et samfunn der alle bare skal passe sine egne saker, og ikke byr seg om andre.

Ja, nå er de de, men de stammer fra ganske nye hybrider, på samme måte som bl.a. bengal og savannah i katteverden. Nå vet jeg ikke om det legitimt eller ikke legitimt fortsatt blandes inn ulv i noen av disse rasene, slik det fortsatt blandes ville kattdyr inn i kattenes hybridraser, ei heller aner jeg hvorfor den tsjekkiske er ulovlig når Saarloos er lov, men prinsipielt er jeg i mot hybridraser, uansett art. Jeg er dog helt klart sterkere i mot "ekte" ulvehunder, om du forstår, altså de som har høy prosent av ulv i seg. Jeg kjenner en fra USA som har hatt flere wolf dogs, og hun forsvarer at de skapes. Det klarer ikke jeg å forstå, jeg synes det er feil, uansett hvor vakre og flotte de er. Jeg er veldig glad for at de er forbudte i Norge. Sett bort fra det rent etiske ved hybrider, så er det dyr som kun passer hos et veldig, veldig lite antall mennesker, men som et større antall idioter kunne ha skaffet seg, kun basert på utseende. En ser jo hvordan huskier har økt i popularitet pga sine ulveaktige utseender. Selv om jeg ikke prinsipielt var mot hybridraser, så ville jeg nok aldri skaffet meg en slik rase. Med den ulvemotstanden her i landet, så hadde jeg aldri turt. En Saarloos forsvant fra Vinterbro i vinter, og selv om eier mener den ble stjålet, som jo også er en risiko, så tenker jeg at "skutt som ulv" ikke er helt usannsynlig, heller. Men vakre, det er de, enten jeg blir hyklersk av det eller ei... @tillien Haha, er sånn jeg tenker, også

Det er ikke dommen her som er latterlig, det er strafferammene for andre ting som er latterlige lave. 21 år for alt denne mannen var tiltalt for er helt innafor, synes jeg. Men andre ting burde jevnt over få strengere straffer. Jeg synes det er respektløst og tragisk at man generelt får strengere straffer for hvitvasking av penger og slike ting som ikke har direkte ofre, enn man får for f.eks. overgrep mot barn. Og en ting som irriterer meg grenseløst er mengderabatt. At man ikke få én straff for hver ting man har gjort galt, er reinspikka idioti. At man i f.eks. USA kan få 867 års fengsel kan virke tullete, men det signaliserer at hvert offer betyr noe, mens i Norge får man straff for de to første, og resten på kjøpet. Hvis jeg kunne og måtte velge mellom at cannabis og hasj var lovlige, og at alkohol var lovlig, ville jeg glatt velge cannabis og hasj. Jeg synes alkoholbruken i Norge er stakkarslig, og det finnes lite som er så patetisk som godt voksne mennesker med hangover på mandag annenhver uke. Jeg ser ærlig talt ikke sjarmen med alkohol, for uansett hvor mye folk bedyrer at de drikker for å kose seg, så er det alkoholbiten de er ute etter når alt kommer til alt. Mange flere enn de som vil innrømme det bruker det som selvmedisinering, fordi de ikke takler sosiale settinger uten å drikke seg til mot. Normalt sosialt intelligente mennesker skal ikke trenge det, men likevel gjør de det. Og jeg sliter veldig med å forstå hvorfor.

*rekke opp hånda* Er ikke noen fan, jeg heller, sånn utseendemessig. Synes helt ærlig at de ser ut som de lider av anoreksia, og jeg får vondt av dem når jeg ser dem. Men for all del, de jeg har møtt er herlige hunder. Kjenner godt en skotsk hjortehund, og hun er super, selv om hun faktisk er anorektisk (altså, alt for tynn). Det nærmeste jeg kommer å like mynder er enkelte podencoer, som farao-, Ibiza-, og Etnahund. Synes de er ekstremt staselige. Pluss, jeg kjenner en faraohund, og han er helt konge, og så flott å se på at jeg nesten får vondt <3 Er enig med @tillien. Stelt er greit, for det har jo med velvære og funksjonalitet å gjøre, men oppdolla fløff, tuppert og styla til tusen, nei, det er ikke det jeg kaller stelt pels. Det er overdrivelse, og har i grunn ingenting med pelsstell å gjøre. Det er jo noen raser som ser ustelte ut uansett hva man gjør. Som allerede nevnte skotske hjortehund. Hun ser rufsete og shabby ut, og det er sånn de ser ut. ---- Glemte forresten å nevne Saarloos og Tsjekkisk ulvehund. Det irriterer meg grenseløst at de er så pene, men de er jo det. Jeg er motstander av hybrider av alle slag, men klarer ikke å la være å synes mange av dem er vanvittig vakre. Møtte to ulvehunder i sommer. De var på ferie her fra Nederland. Den ene var en Tsjekkisk, og den andre var, om jeg forsto riktig, en F2. Begge var vakre, men den F2'en var så nydelig av jeg fikk tårer i øya. Og hun og jeg ble totalt forelska i hverandre øyeblikkelig. Jeg var egentlig på tur med kone og voffe, men klarte nesten ikke å rive meg løs. Var nummeret før jeg ble med til Nederland, gitt Følte meg veldig dobbeltmoralsk og hyklersk etterpå, for at jeg kunne forelske meg sånn i et dyr jeg mener egentlig ikke burde vært født, fordi jeg mener det er galt å blande ville dyr inn i tamme stammer. Men jeg kunne ikke hjelpe for det...

En av våre katter gikk faktisk bevisst inn for å lære å åpne dører ved å få mannen der hun bodde i fosterhjem til å vise henne. En kveld etter at de hadde lagt seg, med katten på soverommet og døra igjen, mjauet hun ved døra. Mannen sto opp, og lukket opp døra, men pus ble bare sittende på innsiden, så han la seg igjen. Litt etter mjauet pus igjen, mannen opp, åpnet døra, pus ble sittende. Enda en gang skjedde det samme, før mannen sluket lyset for å sove. Så hørte han skraping på døra, skrudde på lyset, og der hang pus i dørhåndtaket mens hun spente fra i lista så døra gikk opp. Voila! Da var det lært. Vi ga denne pusen navnet Copy Pga Copy må vi ta visse forholdsregler. Døra til kjellerstua, som ikke kan låses, og hvor kattene normalt ikke har adgang (den blir brukt til bl.a. isolasjon, eller dersom noen må holdes inne over tid), må bindes fast til trappegelenderet. Og må vi stenge luka for utgang av en eller annen grunn, må vi også låse døra, så Copy ikke skal slippe ut den eller de som ikke skal ut. Artig pusefrøken <3

Ja, det var godt at de ble funnet. All ære til de som som sto for den biten. Og ja, de er superskjønne. Koser meg glugg og spent ihjel. Er jo lite som er så morsomt som flere kattunger som sammen tumler rundt, kløner og prøver å tøffe seg

Haha, ja, det gjør vel egentlig det, når jeg tar en titt på freebie-lista mi

Rottweiler og Amstaff. Og Finsk lapphund, Pharaohund, husky, og Keeshond. For ikke å glemme Tervuren, Finsk Spets, Norsk elghund, Eurasier (i det hele tatt mange av spisshundene) osv osv osv. Jeg er visst ganske eklektisk i smaken

Whatever floats your boat, tenker jeg. Er jo ikke opp til noen andre å mene noe om hvordan andre folk ordner sine forhold. Tror ikke det hadde funka for meg. Jeg tror jeg hadde følt et press de dagene man faktisk var sammen. Jeg liker å ha tid for meg selv hver dag, og synes det er bedre å fordele samværet med kona over hele uka. Nå jobber hun ganske mye, mens jeg ikke jobber, så det er begrenset hvor mye vi ser til hverandre i ukedagene, mens det blir vel mye i helgene, om jeg ikke kunne være for meg selv litt nå og da. Så særboer-opplegg hadde jo blitt en komprimert variant av slik vi lever nå, og det hadde rett og slett ikke passet for meg. Dessuten, jeg liker å ha en partner, at vi deler på både det gode og og det dårlige/kjedelige/slitsomme. Det er trivelig å ha noen å spise middag sammen med, og en som lager maten til meg, for jeg hater å stå over komfyren. Er mye jeg liker med å bo sammen med kona, og heldigvis fungerer det fint for oss.

Vil vise frem våre nusselige fosternøster. Mandag for tre uker siden ble det på FB-gruppa for Hølen lagt ut en etterlysning etter eier av en påkjørt og drept hunnkatt. Hun viste seg å være hjemløs og drektig. To dager senere, altså onsdagen, fikk jeg en melding fra de som bor rett ved siden av der pusen ble påkjørt. De hadde funnet to små kattunger i skjulet sitt, og lurte på om jeg kunne hjelpe. Jeg var på tur med Ayla, men gikk så fort jeg kunne hjem, hev et bur i bilen, og kjørte bort. Ungene, en gutt og en jente, var ca. 5 uker gamle, og superskjønne. De ble sjekket av oss samme kveld, og ble bekreftet friske av vet dagen etter. De var overraskende tillitsfulle. Tre dager gikk, og det ble lørdag. Tidlig på kvelden ble jeg oppringt av de samme folkene. Da hadde de hørt svak piping, og funnet en tredje unge på jordet bak huset sitt, over en bekk. Bur i bilen, og ny tur for å hente nøste. Det var ei lita jente, og hun var så tynn, stakkar. Men hun levde, og var ellers frisk. Vi lurte en stund på hvordan i all verden den lille ungen hadde kommet seg over bekken, men kom til slutt frem til at moren antakeligvis hadde begynt å flytte ungene. Hun var sikkert på vei tilbake etter å ha flyttet den første da hun ble påkjørt. Og da var hun altså allerede drektig igjen. Kan ikke folk bare kastrere kattene sine hvis de har tenkt til å miste dem ute? Nå koser vi oss altså med tre småtasser som herjer i alle høyder. Somalien vår Lynx har påtatt seg rollen som onkel, og Ayla er barnevakt og bodyguard. Og litt frisør Hun synes ungene kan være vel vågale, og kjefter på dem når de løper for fort gjennom huset. Jentene synes det er stad når Ayla leker med dem på sin hundemåte, selv om de ikke helt skjønner hva hun driver med, mens gutten ikke er noen fan av hundeleking. Anyhoo, her er nurkene. Ungene ble funnet i et område som heter Bekkelaget, og de som fant dem, ville gjerne at en av dem skulle ha et navn som fortalte det. Sammen kom vi frem til Bekki. Hun er en skikkelig kosejente, som dere ser. Hun elsker å kose på fanget, eller godt klemt inntil meg. Dette er Katniss (jeg er Hunger games fan). Det var hun som ble funnet etter fem dager, sulten og kald. Hun er et matvrak, naturlig nok, og la fort på seg. Hun er selvstendig og eventyrlysten, men samtidig søker hun en del nærhet. Hun har allerede et hjem som venter. Hun skal bli gårdskjerring i Odalen, og sjefe over to nuffer. Hun skal få være med på hytteturer, lære å sitte i kløv, og mye annet moro. Et perfekt katteliv for henne <3 Så har vi Finnick (fortsatt HG-fan ). Han er, i motsetning til søstrene, korthåret. Og han er en lite apekatt. Han klatrer opp, ramler ned, og klatrer opp igjen. Han har sjelden tid til kos, men når han først ligger stille litt, så er det bare koselig med litt kløing. Da purrer han høylytt.

Med en tispe som ikke rekker over bakken når hun tisser, uansett hvor mye hun prøver, så er ikke dette noe vi tenker veldig mye på. Hun prøver støtt å tisse oppover en spesiell søppelkasse borti her, hvor hannhunden som bor der (og ørten andre) tisser. Ayla løfter opp rompa, rygger baklengs, og tisser ned på bakken. Og noen ganger litt på egen mage. Altså, det bekymrer meg ikke nevneverdig. Ellers prøver jeg å unngå at hun tømmer tanken rett under noens postkasse, eller sånne steder, men det er ytterst sjelden aktuelt uansett. Hun får skvette på folks plener og under hekker, er ikke mange dråpene som kommer, så jeg tviler på at det er et problem.

Det der med å kommentere vekt er en vanskelig greie. Hvor skal grensene gå? Strengt tatt har kanskje ikke andre noe med det, men på samme måte som andre ting som ser "feil" ut, så er det en del av det å bry seg om noen å ta det opp. Nå er det kanskje enklere for folk flest, og kanskje viktigere og riktigere også, å ta opp undervekt. Ikke fordi overvekt ikke er skadelig, men fordi undervekt ofte er kombinert med en kraftig forvrengt syn på egen kropp. Overvektige vet som regel selv at vi er overvektige, mange tror til og med at det er tjukkere enn de egentlig er. Problemet kommer når man faktisk skal si noe til noen om vekten. Man er bekymret, men fordi det er et så sårt tema, så kvier man seg. Man er redd for at personen skal bli sint, såret eller til og med kutte kontakten helt. Og så ramler det kanskje bare ut en klønete kommentar når en anledning byr seg. Det er jo ikke vondt ment, som regel kommer det jo fra bekymring for en man bryr seg om. Men enkelt er det ikke, og jeg aner ikke hvordan man egentlig skal gå frem. Er vel ingen universal oppskrift, bortsett fra at hovedregelen er at man ikke egentlig kan vinne i en sånn situasjon.

Joda, og det gjør de nok også. Men du vet, logikk er ikke nødvendigvis den viktigste faktoren i våre følelser. Førsteinntrykk er jo basert mest på utseende, og det er viktig, enten vi liker det eller ei. Jeg er en person som er ganske åpen, og som ofte ikke legger spesielt nøye merke til hvordan folk ser ut. Men uansett hvor fordomsfri man er, så assosierer man. For meg så assosierer jeg tynne jenter, spesielt sammen med en viss type klesstil og en viss sminkemengde, med noen jeg ikke har særlig mye til felles med. Jeg kan selvfølgelig ta feil, og jeg gir alle en sjanse, men jeg har erfart at det som regel ikke er folk jeg klarer å prate noe særlig med. Til gjengjeld har jeg oftere opplevd å finne felles grunn med mennesker som ligner mer på meg selv, godt polstret og/eller ikke opptatt av mote og sminke. Dersom en av de faktorene jeg gjenkjente i starten endrer seg, så tror jeg at jeg vil få følelsen av at personen også endrer seg, og da vekk fra det kjente. Selv om du ikke nødvendigvis har forandret seg av å gå ned i vekt, så er det ganske vanlig at folk gjør det. Og de blir gjerne bortimot fanatiske, diett og mote blir plutselig det viktigste i verden. For meg hadde det betydd slutten på jevnlig omgang, jeg orker ikke mas om sånne ting, så da hadde jeg nok kanskje forsøkt å stoppe det før det gikk så langt. Jeg vet ikke, har ikke opplevd det med noen som betyr nok for meg til at jeg gidder å bry meg, men det er sånn jeg forestiller meg det. Det verste, synes jeg, er de som påpeker de 3 kg de selv har for mye, og det som et evig mas. Folk sliter altså sånn med å forstå at når man kritiserer noe hos seg selv, så kritiserer man samtidig noe hos andre. Når man kaller seg selv bælfeit av en håndfull kilo over drømmevekten, så kaller man jo andre med samme "overvekt" også for bælfeite, og de som har mye mer for mye blir jo da kalt desto feitere. Jeg skjønner jo at folk generelt er såpass egosentriske at når vi kritiserer noe hos oss selv, så har vi knapt tenkt på hvordan andre ser ut, så jeg vet at det som regel ikke er ment som kritikk av andre. Men man bør ha i tankene at det oppfattes sånn. For det funker jo faktisk ikke sånn at man kan si "jeg er feit fordi jeg veier 58 fremfor 56, men du er ikke feit når du veier 103". Er liksom ikke så veldig troverdig. (dette gjelder forøvrig også andre ting enn vekt)

Som 2ne sa. Eller at folk faktisk syntes du var fin som du var, evt et sted på veien nedover. Det er mange, meg selv inkludert, som synes det er finest med litt polstring. Bare så det er klart, det er ikke viljestyrt, det er bare sånn det er, at jeg tiltrekkes av damer med mye fasong (de menn jeg tiltrekkes av er annerledes, aner ikke hvorfor). En del liker også større folk enn det jeg tiltrekkes av, og andre igjen liker slanke eller magre personer. Heldigvis. Det er alltid noe som liker oss akkurat slik vi ser ut Forøvrig så kan du ikke ta alvorlig det en på randen av spiseforstyrrelse sier eller gjør. Det er ikke rasjonelt, og det er ikke for å være ond, men for å tilfredsstille egen sykdom. Det kan jo også være at de som har blitt kjent med deg mens du var tyngre faktisk ble trekt mot noe i deg som de kjente igjen. Når du da blir tynnere, så blir de kanskje redde for at de ikke lenger vil kjenne seg igjen i deg på samme måte. Det handler heller ikke om ondskap eller egenfremming, men om følelsen av fellesskap. I det fleste tilfeller, vil jeg i hvert fall tro.

Jeg blåser helt ærlig i hva folk tenker inni seg. Vi alle tenker ting vil helst ikke vil innrømme høyt. Som jeg skrev tidligere i diskusjonen, så er det handlinger som definerer folk. Så lenge tanker ikke går ut over noen andre enn den som tenker de, så kan jeg virkelig ikke se at det skal være problematisk på noen måte. Jeg har ingen interesse av å leke tankepoliti, og jeg liker overhodet ikke tanken på at noen andre skal det, heller. Jeg støtter ytringsfrihet, med et par forbehold, men tankefrihet er en selvfølgelig rett ethvert menneske har, også i undertrykte samfunn. Nei, det var jo ikke samme sak, men et forsøk på å demonstrere at det finnes idiotiske utsagn fra alle mulige ståsteder i verden. At man blir homo av å ete gris, og at barn hos homofile er oppfordring til pedofili, er akkurat like korka utsagn. Ingen av dem har rot i virkeligheten, og er utsagn fra ekstremreligiøse tullinger som bare er ute etter å lage kvalm. Som nevnt, så finnes det idioter i hver eneste leir her i verden. Også blant homofile. NAMBLA vil tilbake til oldtiden, der eldre menn lærte opp unge gutter i sex og resten av livet. Det fungerte da, det vil ikke fungere nå. At noen mener at det fortsatt burde fungere sånn, det må de få lov til å mene, så lenge de ikke etterlever det, og dermed bryter lover. Personlig er jeg mest overrasket over at så fort man snakker om homofile, så er det kun menn som tas med i betraktningen. Vi kvinner er liksom ikke verdt å nevne. Irriterende, og provoserende på guttas vegne. Hva som foregår på Gaysir, vet jeg i grunn ikke så mye om, er der veldig sjelden. Har en konto, men har liksom ikke den store interessen, bortsett fra nyhetsdelen. Er andre, og mer spennende sider å bruke tiden på når det kommer til homostoff.

Det du beskriver her har jo vært gjort i mange, mange år av moteindustrien. Noen reagerte jo på det, men siden de har holdt på med disse magre modellene så lenge, så må det jo ha funka. Veldig enig i dette! Man ER faktisk den eneste som kan gjøre noe med ens egne tanker og følelser. Ingen andre kan gjøre det for deg. Ingen kan gå inn i ditt hode, og forandre på det som foregår der inne. Det er selve essensen i kognitiv terapi; hjelp til selvhjelp. Og tro meg, jeg vet veldig godt hva jeg snakker om, etter å ha levd med angst i snart 30 år. Jeg vet også at det ikke er enkelt. Jeg har lenge visst at kun jeg kunne fikse meg, men jeg hadde ikke de rette verktøyene. Da jeg fikk dem, og klarte å bruke dem på rett måte, så løste mye seg. Ikke alt, og ikke helt, men det går fremover i et forrykende tempo. Det er mange veier til Rom, men jeg har stor tro på at det finnes en vei for aller fleste. Men det kan ta lang tid, og mye jobbing, å finne det som funker for akkurat deg. For meg viste det seg at verktøyet jeg trengte var såre enkelt å bruke. Du har ikke et valg når det gjelder hva du har blitt utsatt for, men du har faktisk et valg om hvor lenge og hvor mye det skal få ha makt over deg. Du har valget om å legge deg ned og akseptere hvordan det påvirket deg, eller å kjempe for å stoppe påvirkningen. Bestemmer man seg for å kjempe, så kan det ta tid før man finner akkurat det verktøyet som passer best, men når du gjør det, tro meg, da går det fort. Det har jeg sett om og om igjen, både hos andre og nå sist med meg selv. Jeg ønsker så gjerne at du og andre finner det verktøyet. Det viktigste er å være åpen for å prøve seg frem. Jeg gikk nesten glipp av mitt verktøy fordi jeg var skeptisk. Det virket så simpelt at det kunne da umulig funke, tenkte jeg. Det krevde trening for å få det til, men når jeg først fikk det til, så var det så effektiv at det nesten var skremmende. Jeg fikk hjelp til å lære å bruke metoden, men den eneste som kunne bruke det for å hjelpe meg var meg selv. Og det er nok det Elisabeth sikter til, slik jeg oppfatter henne

Jaha, og hva skulle så det bevise? At det finnes skrullete tullinger? Det visste vel de fleste av oss fra før. Kan jo forøvrig i denne sammenheng fortelle om Krf-politikeren (husker ikke hva kjerringa heter) som for noen år siden, da de fortsatt bare var snakk om at homofile skulle få adoptere, uttalte at å la homofile få adoptere var det samme som å oppfordre til pedofili. EDIT: Nå er ikke England og Norge det samme, så det er ikke gitt at tallene vil være representative for vårt samfunn. I tillegg så er det min erfaring at det for muslimer, som for oss etniske nordmenn, at det er forskjell på teori og praksis. Jeg har ennå til gode å møte noe negativt fra muslimer fordi jeg er lesbisk. Alle som en har forholdt seg til meg som et hvilket som helst annet menneske, og vist meg respekt. Hva de tenker inni seg, er verken min sak eller relevant, det som betyr noe er hvordan de behandler andre. Om det har noe å si at jeg har et så naturlig forhold til det selv at folk knapt oppfatter at jeg snakker om kona i stedet for mannen, vet jeg ikke, men jeg tror det. Som med alt annet, så er signaleffekten sterk. Og jeg tror signalet vi selv sender ut påvirker muslimer i like stor grad som de etnisk norske som liker å slenge med leppa om homofile, men som sveiver seg inn når det kommer til et stykke.

Men i jøss Feminisme er vel og bra, men det får da være måte på. Å kalle det kjønnsdiskriminering når en løpetispe ikke får være i hundeparken, er noe av det dummeste jeg har hørt denne uka. Hvis man er så avhengig av å bruke parken at man ikke kan finne på noe annet med tispa i de ukene, så har man alvorligere problemer med hundeholdet enn diskriminering.

Da får man like gjerne ta med loppa mi i dragsuget. Hun kan jo risikere å klore hull på en sokk, bite noen i leggen så de nesten merker det, eller logre skade på noens ankel i sin lykkerus over å få oppmerksomhet (så kom jeg på at individuell vurdering ikke er en sport man bedriver med i denne sammenhengen, så kanskje hun slipper unna, siden de fleste chihuahuaer sitter i vesker likevel, og bare er en fare for å bite egen eier i nesa)

Jeg må slenge meg på koret her: Stakkars, stakkars hund! Ikke bare får han mye mindre mosjon enn min chihuahua (hvilket burde shame hvem som helst til å skjerpe seg). Han har også endt hos en eier som prøver sitt verste for å få han avlivet i ung alder. Kan vel også føye til at de som hevder at empati ikke utvikles ferdig før i voksen alder, kan finne overbevisende argumenter i denne tråden, for makan til mangel på medfølelse for andres dyr og dyrehold er det lenge siden jeg har observert. Jeg er rett og slett sjokkert og provosert. Må føye til at jeg som småhundeier virkelig føler med husky-folket for tiden. Har sett, hørt og lest så mye rart og stygt som skjer med huskyer pga oppsving i popularitet. Sånt gagner ingen raser, og spesielt ikke raser med så sterke instinkter og store fysiske behov som trekkhunder. Personlig hadde jeg ikke engang turt å innrømme det om min chihuahua bare fikk 20 minutters turer, selv om det var 5-6 av dem, det hadde vært for flaut. Med en husky... vel... klarer ikke engang å forestille meg situasjonen, det er så fjernt fra enhver virkelighet jeg klarer å fantasere meg frem til, men pinlighet hadde definitivt vært en issue. Nei, her er det vel bare å håpe (om enn mest sannsynlig fånyttes) på at eier tar til vettet, og omplasser den stakkars hunden til noen som vet hva som befinner seg innenfor det vakre utseende og den nydelige pelsen.

Hvorvidt man er skikket til å løpe for å plukke en unge ned fra et gjerde, handler mer om reflekser og reaksjonsmønstre enn fysikk. Det hjelper nemlig ikke en dritt å være topptrent om man er av den typen som fryser i en krisesituasjon. Ergo vil en tjukkas som meg, som reagerer lynkjapt når krisa er løs, og som faktisk legger inn et adrenalingir når det trengs, plukke ungen ned i tide, mens den slanke, gulrotknaskende maratonløperen ved siden av fortsatt står og lurer på hva som skjer og hvordan man skal reagere.

Takk takk Jeg skjønner dog ikke selv helt hva som har skjedd, for det har gått så fort. Den kræsjen jeg hadde i fjor, som ga meg nye måter å behandle meg selv på, samt nye perspektiver på hva som egentlig er ubehagelig, i tillegg til et par andre faktorer, har gjort at jeg ikke bare holder helseangst-tendensene i sjakk, men også hjulpet kraftig på den angsten jeg har slitt med i over 26 år (som altså ikke er helseangst). Da vi flyttet for snart 6 år siden, hadde ikke jeg engang sett huset da jeg klarte å karre meg hit med alt pikkpakket mitt. For et drøyt år siden, før jeg ble akutt syk, var det en stor greie for meg bare å dra ut av bygda. Det ga meg mye angst. Men i våres smalt bryteren motsatt vei, og i mai dro jeg til Nordens ark, noe som jeg før bare kunne glemme. I sommer kjøpte jeg meg min første bil, og nå farter jeg rundt og prøver å lære meg hvordan verden egentlig fungerer nå for tiden. Endelig begynner jeg å få et liv Dette er kanskje OT, men egentlig ikke. Fordi for mye fokus på helse, og spesielt hva som er farlig og hva man kan dø av osv, kan ta overhånd. Og så er det bare så innmari dumt. For i beste fall, og merk at sjansen er ganske liten, for det er så himla mye mer man kan dø av enn kreft og hjerteinfarkt, så kjøper man tilbake den tiden man har brukt på å fokusere på å leve sunt. Og haken er at man ikke får den tiden tilbake når man er ung og oppegående. Nei, den får man når man kanskje ikke en gang husker hva man gjorde dagen før. Jeg tviler sterkt på at det siste noen tenker før de blir drept av bussen er "åh nei, jeg skulle ha trent mer, og kost meg enda mindre med sjokolade og pottis". Poenget er at man ikke vet når man skal dø, eller hva man skal dø av. Og da kan man like gjerne nyte det livet har å by på. Jeg sier ikke at man nødvendigvis skal slippe alle hemninger, for blir man for tjukk og utrent, så er det begrenset hvor mye man kan nyte andre ting enn godteri, men kan man ikke bli med venner ut og spise pizza fordi det er kreftfremkallende og/eller fetende, da vil jeg si at man allerede er syk. Og det med noe som kan være minst like problematisk som kreft, altså en psykisk sykdom. Jeg anbefaler alle, også folk uten helseangst eller annen psykisk sykdom, å lese noe av det Ingvar Wilhelmsen skriver. Det er fornuft som alle har bruk for, og som alle har godt av å tenke gjennom. Det geniale er at det ikke er noe fancy fiksfakseri med store ord og kompliserte øvelser, men rett og slett sunn fornuft og logikk, noe mange av oss glemmer når det kommer til egen helse og dødelighet.

Jeg så at du siterte Ingvar Wilhelmsen, som er en av mine helter. Hadde tenkt til å sitere han før jeg kom til ditt sitat, men ikke det samme sitatet. Han sier nemlig også at ingen spør deg om du har spist fem om dagen før de skyter deg, eller om kolesterolet ditt er normalt før de kjører på deg. Det samme gjelder jo sykdommer. "Alle" bekymrer seg for kreft og hjerteproblemer, men det er mange, mange andre ting som kan ramme, som overhodet ikke påvirkes av verken kosthold eller trening. Litt OT: Jeg har i mange år hatt tendenser til helseangst (dog ikke fullt ublomstret), og fikk akutt dødsangst så alvorlig i fjor at jeg måtte legges inn akutt med sykebil og beroligende. Dr. Wilhelmsen har lært meg mye, og selv om jeg ikke har vært til behandling hos han, så har han vært veldig medvirkende til at jeg er friskere enn jeg har vært på over 26 år, og er bortimot symptomfri i dag. Jeg har lært at det finnes viktigere ting enn å fokusere på helse. Det viktigste er å faktisk leve det livet man prøver å forlenge. Det hjelper nemlig ikke å jobbe for et lengre liv, når sannsynligheten for at man vil tilbringe de ekstra årene man evt. vil få i bleie uten å huske hvem man er, er ganske stor. Etter et års jobbing, tror jeg nå nesten helt på disse tingene som Wilhelmsen snakker om, innerst inne, og det er noe jeg anbefaler alle å jobbe seg mot.