Lene_S

Er ikke lenge siden vi hadde en lang diskusjon rundt temaet i denne tråden: http://hundesonen.no/topic/84009-omstridt-bruk-av-plotthund-i-norge/

Altså, du, kutt ut å tolke alt i verste mening. Jeg prøvde bare å poengtere at jeg fikk med meg det du skrev ørten ganger, og med stadig større frustrasjon. Var ikke verre enn det Flotte greier, men du er kun person av ganske mange, og ikke alt er myntet på deg personlig. Huh? Jeg ser virkelig ikke hva relevante eller irrelevante utgifter har med spørsmålet å gjøre. Spørsmålet dreier seg om ikke betaling for "solgte" valper, og da spiller det overhodet ingen trille hvorvidt du plasserer utgifter i den ene eller den andre kolonna. Utgifter du i det tilfellet uansett må ta på egen kappe. Hvor skulle jeg satse på at du ikke fikk med deg noe? Jeg har ikke skrevet noe til deg som er stygt, kritisk eller anklagende, kun en konstatering av din stadig mer intense insistering. Og det er jo åpenbart for alle som har lest innleggene fra deg. Jeg har ikke kommentert innholdet annet enn å understreke poenget ditt, altså at oppdrett ikke er næring, og dermed heller ikke jobb.

Nå har jo 2ne ettertrykkelig, med brask og bram, og til og med direkte skrikende, blitt etablert at oppdrett ikke er jobb, og dermed ikke skattbar. Altså er det ingen jobb å betale for. Sånn teknisk sett Når det er sagt, så valgte jeg å betale dobbelt av gjengs kjøkkenoppdrettspris, og det med 4000,- i rabatt for navlebrokk, for Ayla. Hun kosta 16 store. Og er selvfølgelig verdt det og mer til. Men jeg ville støtte en oppdretter som gjør det hun skal og bør med oppdrettet sitt, og da betalte jeg heller mye mer. Nå har jo chi, sammen med andre små raser, vært i en særstilling en stund hva pris og etterspørsel gjelder, og jeg var derfor ekstra nøye. Og ekstra villig til å betale. Bare sånn for å ha nevnt at jeg ikke har noe å mot å betale for det jeg vil støtte. Når det er sagt, så synes jeg enkelte her for det til å høres ut som at oppdrett omtrent er et offer man driver med for å glede andre. Oppdrett er ene og alene noe man gjør for egen del, og den som nekter på det, mangler selvinnsikt. Altså, all ære til dem som driver med det på skikkelig vis, men som flere har påpekt tidligere, det er ikke en tjeneste man gjør andre. At man kan tjene noe på det, eller i hvert fall gå i null, er faktisk en bonus. De færreste hobbyer har den muligheten. Jeg har stilt dette spørsmålet her på sonen tidligere, men fikk da ingen svar. Prøver igjen: Hvor mange hadde drevet med oppdrett om man faktisk ikke fikk penger for valpene? Om hele oppdrettshobbyen var som de fleste andre hobbyer, hvor man hiver ut penger til materialer og man bruker masse tid, uten å få noe som helst annet enn glede og tilfredsstillelse igjen for det? Nei, med en jakke, så vet man hva man får, man kjøper et ferdig produkt. Kjøper man valp, så betaler man faktisk mye penger for en kalkulert risiko, det er en gambling med resultatet. Så på den måten kan man si at det gir mer mening å bruke en stor sum på jakka (nå hadde jeg aldri i verden brukt så mye penger på et plagg, bare så det er sagt, men hund har jeg)

Ayla har noen merkelige fjes noen ganger Så var det den gangen jeg prøvde å lage veskehund at loppedyret. Bildet forteller vel hvor vellykket DET var

Solplassen ligger ikke så langt unna her jeg bor. Foreningen jeg har blitt frivillig for, Moss og Omegn Dyrebeskyttelse, samarbeider med Solplassen. Har hørt veldig mye bra om det stedet fra flere hold. Har ikke personlig erfaring, men har planer om å ta meg en tur for å titte en dag, for jeg er nysgjerrig

Takket være de tre nøstene jeg har fostrer, så har jeg begynt som aktiv frivillig for Kattehuset i Moss, Moss og Omegn Dyrebeskyttelse, som er en frittstående organisasjon. Pga angsten jeg har slitt med i alle år, så har jeg ikke kunnet bidra aktivt tidligere, men siden jeg nå er symptomfri, så kan jeg endelig gjøre mer enn bare det jeg kan gjøre hjemmefra. Dere aner ikke hvor deilig det er å endelig kunne gjøre det jeg har drømt om, nemlig aktiv hjelpe katter. Forrige lørdag sto jeg på min første stand, og det var utrolig gøy. Mens vi sto der, kom det inn en telefon om at noen to dager tidligere hadde funnet en utmagret kattunge på Garder, langt ute i skauen, i et hyttefelt. Jeg ble spurt om jeg kunne hente og ha ungen, og det kunne jeg selvfølgelig. Jeg tenkte den ville kunne blomstre sammen med de tre jeg har her fra før. Jeg dro for å hente ungen, som hadde fått navnet Rangle, fordi hun var bare et beinrangel. Det var vondt å se henne. Magen var oppblåst, og hun minnet meg om bilder fra Etiopia jeg så da jeg var barn; utmagra unger med store mager. Jeg tok med Rangle hjem, og hun var tillitsfull og kosete, men ikke interessert i å flytte på seg i det hele tatt. Hun lå stort sett bare stille. På mandag syntes jeg at hun burde ha begynt å bevege seg mer, og tenkte at jeg skulle ta henne med til vet'n dagen etter, men utover kvelden ble magen større, hun fikk feber, og begynte å puste overfladisk og fort. Da ringte jeg dyrlegevakta, og dro dit litt over midnatt. Røntgen viste at buken var full av væske, og det var begynt å samle seg også i brysthulen. Det, sammen med de andre symptomene, gjorde at vet'n var ganske sikker på at Rangle hadde FIP. For de uinnvidde, så er FIP noe av det verste som kan ramme en katt. Det er stort sett kattunger og eldre, de hvis immunforsvar ikke er tipp-topp, som rammes. FIP forårsakes av et virus som heter Corona, og det er veldig smittsomt. Hos de fleste forblir viruset nokså ufarlig, det verste som skjer er litt dårlig mage, men hos de utsatte kan viruset mutere i kroppen, og da blir resultatet sykdommen FIP. Den kan ikke testes for, så det er en eksluderingsdiagnose, det finnes ingen behandling, og den er dødelig. Altså ble valget dessverre enkelt for Rangle, hun ble avlivet natt til tirsdag Dagen etter snakket jeg med de som hadde funnet Rangle, og fikk høre at det var blitt observert en kattunge til i samme område, pluss en hunnkatt og en hannkatt. Det måtte jeg jo prøve å gjøre noe med, så tirsdag kveld tok jeg med vår hjemmebygde fangstkasse, bur og god mat, og satte kursen ut i skauen. Førsteprioritet var selvfølgelig å finne den andre ungen, men det gjorde jeg ikke. Derimot fant jeg mor, og hun var overraskende tillitsfull, så jeg fikk lokket henne i i buret med mat, og smekket igjen døra. En vakker, men akk, så tynn, helsvart frøken med gule øyne. Jeg ga henne navnet Isis. På onsdag ble hun sjekket for sykdommer hos vet'n, og var heldigvis frisk, så da gikk de like gjerne i gang og kastrerte henne. Chip og vaksine fikk hun også. Nå chiller hun i kjellerstua vår, og virker å sette stor pris på å komme inn i varmen. Hun hilser høyt hver gang vi går inn til henne, og hun koser og purrer villig vekk. Nå slipper hun heldigvis å føde kull på kull på kull. Hun har hatt mange, i følge vet'n, som sa at livmora hennes var slaskete, altså godt brukt. Den andre ungen har ingen sett i området på en del dager, så jeg er redd den har bukket under for samme sykdom som søstera. Jeg prøver fortsatt å få far i fella, han er visstnok ganske sky, så jeg har ennå ikke sett han. Men jeg gir meg ikke, han skal fanges og han skal ikke bli far igjen. Dette er antakelig katter hyttefolk har hatt som feriekos, og så bare driti i når høsten kommer. Det er så fortvilende at folk ikke bryr seg mer om levende skapninger enn som så. Jeg snakket med noen av de som bor fast i området der i går, og de sa at Rangle hadde vært oppå verandaen deres, desperat etter mat, og det hadde visst vært vondt å se. Men gjorde de noe med det? Nei, de ga henne ikke engang mat. Må innrømme at jeg hadde lyst til å skrike stygge ord høyt, for hvordan noen kan stå og se på en utsultet liten kattunge som fortvilet roper om hjelp, er laaaangt forbi min fatteevne, og jeg blir så lei meg og så sint. Men jeg trenger samarbeid fra disse folka, og da må jeg bare legge bånd på meg og skrive det ut i stedet. Dette gamet her er f**n så tøft, hjertet får kjørt seg, og respekten for de som har holdt på med dette lenge bare øker.

For noen fantastiske bilder! Er jo selvfølgelig enklere med så nusselige modeller Så flott at du bidrar på din måte, tenk hvis bare flere gjorde det <3 Det er mange måter å hjelpe til på, man trenger ikke å være fosterhjem eller aktiv steller for å gjøre noe godt. En måte de fleste kan hjelpe til på er å levere ting og mat man selv ikke lenger har bruk for. Kattene bryr seg ikke om ting er litt slitt, så fremfor å kaste f.eks. gamle pledd eller maten katta ikke likte, så gi det til et katthus.

Men du vet, sånt tror vi ikke på her i nisseland. Blåøyd naivitet er alltid veien å gå, til det motsatte er bevist 1000 ganger, og så 1000 ganger igjen Permanent bolig på lukka avdeling, for folk som gjør sånt med uskyldige vesener, mangler noe veldig viktig i knollen, og de bør rett og slett ikke bevege seg i samfunnet. Hardt og brutalt kanskje, men det er jammen meg på tide dette landet forstår at ikke alle hører hjemme blant den gemene hop. Noen er dessverre for syke i hodet til å ikke kunne være en fare for seg selv eller andre, og resten av samfunnet må beskyttes mot dem. Enkelt og greit.

Ja, det kan det være, så det bør du få sjekket opp hos veterinær. Chihuahuaer har ofte munner hvor det ikke er plass til alle tennene de skal ha, så at hun mangler noen jeksler, er bare positivt. Har hun bare én hjørnetann? Hvis bittet ikke er riktig, kan den treffe et uheldig sted, og det kan hver derfor vet'n snakket om å trekke den. Husk forøvrig, om du ikke allerede gjør det, å pusse tennene på disse små. Chi's får lett tannsykdommer, så du kan gjøre både deres og ditt eget liv mye enklere ved å pusse. Jeg kjøpte babytannbørste på apoteket til frøkna mi, for de man får i dyrebutikken er for store for henne (og hun er en stor chihuahua). Typisk, det er sånne folk (unnskyld meg) som bidrar til alle fordommene mot chihuahua. Man lar ikke bikkja gneldre på alt og alle uten å gjøre noe med det. Og det er ikke så vanskelig, man må bare være konsekvent. Min Ayla bjeffer ikke på folk, men på andre hunder, og spesielt store, så det har vi jobbet bevisst med. Vi bruker den oppskriften SFX beskriver, og det har funka veldig godt. Nå tilter hun bare unntaksvis, og det er nå vi går tur med bestevenninna hennes, som ikke ble sosialisert som liten, og som ikke blir trent aktivt nå, så da smittes Ayla når den andre klikker på noe. Og der har du også en grunn til å jobbe aktivt med dette, før den andre også begynner på samme måte. De lærer av hverandre på godt og vondt. Ayla lærte denne atferden av sin venninne. I hvert fall, vi bruker den oppskriften til SFX. Vi startet med at så fort vi så en annen hund, så fanget jeg oppmerksomheten hennes, og fikk henne til å sitte. Belønnet for sitt, og å kontinuerlig for å bli sittende. Etter hvert kunne vi vente til den andre hunden kom nærmere, og nå har vi kommet dit at hun ikke lenger må sitte, men får belønning for å gå forbi uten å mase noe mer om det. Skulle jeg misser noe, og hun trigges likevel, så pleier jeg å dekke med kroppen slik at hun ikke ser den andre hunden, for å få oppmerksomheten hennes. Så må hun sitte, og da får hun belønning. Deretter flytter jeg meg så hun ser, og belønner henne for å holde kjeft. Når den andre er rett ved oss, ber jeg den andre hundeeieren om å stoppe slik at hun ikke får selvbelønning i form at å ha "jaget" bort den andre. Fortsetter å belønne for å sitte og holde kjeft, og da kan den andre også gå videre. Hehe, ja, disse småtassene har mye energi, og de elsker å bruke den. De har også den største hjernen i forhold til størrelsen av alle hunderaser, og de trenger å bruke den. Det er så mye mer en godbitball de kan brukes til. Man får kjøpt masse fine leker, som de fra Nina Ottosson, som byr på masse utfordringer for knollen. Og med litt fantasi, så kan du bruke mye av det du ahr hjemme til hjernetrim. Kan gi deg noen tips her: - Ta noen kjøkkenhåndklær, og legg dem oppå hverandre med godbiter i mellom. Legg bunken på gulvet, og voila! Instant fun Etter hvert bruker du færre godbiter, slik at det ikke er mellom alle lagene, for å øke vanskeligheten. - Tomme dorull- og tørkerullhylser. Krøll sammen litt dopapair rundt en godbit, og krøll sammen dopapir uten godbit, og legg ballene vekselvis i tomhylsa. Trimmer både hjernen og hærpelysten Har du en lite pappeske, kan du forberede flere ruller, og noen uten noe inni, putte alle i esken og la hunden gå på skattejakt. - Finn noen tomme plastbokser, små kakebokser eller andre passende beholdere. Sett dem opp ned på gulvet, begynn med f.eks. tre stk. Legg godbit under den ene, og la hunden snuse seg frem til riktig boks. Når den er funnet, så får den selvfølgelig sin belønning. Øk antall bokser for å gjøre det vanskeligere. - Godbitsøk hjemme. Velg deg et rom, f.eks. stua, som ofte har mange fine gjemmesteder. Ta hunden ut av rommet, og steng døra. Legg ut noen godbiter, f.eks. oppå stikkontakter, under teppekanter, bak bordbein, inni hyller osv. Begynn med lave steder, og etter hvert kan du gjøre det vanskeligere med å legge litt opp i høyden (men ikke så høyt at hunden ikke rekker opp). Så åpner du døra, og sier "finn godbiten". Led bikkja til en godbit eller to i starten, slik at den skjønner hva den skal gjøre. Den vet det er godbiter der, de har den lukta allerede da du åpna døra, så det kan godt være det tar tegninga uten hjelp. Det gjorde Ayla Ellers er det bare fantasien som setter grenser. Bruk google, du finner masse tips der. Ute er sporsøk det morsomste Ayla vet. Vi begynte med pannekakesøk, hvor vi bandt en pannekakebit i en snor, og dro den etter oss. Så skulle Ayla finne pannekaka i enden av sporet. Så gikk vi over til at hun skulle følge menneskesporet, og nå er det kun det vi driver med. En av oss går av gårde og gjemmer seg, og så følger Ayla etter med den andre på slep når den første har gjemt seg (sender en sms).

Nå er ikke jeg i Oslo selv, men alle jeg kjenner blir praia nesten hver eneste gang de går i nærheten av Oslo S - Bussterminalen. Også flere andre steder er populære, men det er vel kanskje ikke så lurt å legge ut alle jeg vet om her

Enig med de fleste her, forbud mot bruk og brukerdoser er helt høl i huet. Det straffer ikke de som straffes bør. Skal forbudet opprettholdes, så må det settes inn langt større ressurser på rehab-siden. Ørten måneders ventetider hjelper veldig få, og bidrar kun til manglende motivasjon og følelsen av håpløshet. Folk gir rett og slett opp, og når de da i tillegg straffes for hver minste lille ting, så ligger alt til rette for overdoser og dødsfall. Jeg synes forøvrig at Norge også bør komme etter når det gjelder cannabis som medisin. Det er regnes som mer effektivt mot flere symptomer og sykdommer, og bivirkningene er i hvert fall ikke verre enn for mange av de tradisjonelle medisinene. Det bør nok kanskje ikke være førstevalg, men det burde være mulig når vanlige medisiner enten ikke funker eller har plagsomme bivirkninger. EDIT: Det er ikke verre enn å gå et par hundre meter i en hvilken som helst by, og du får det omtrent kasta etter deg. Og så finner man jo ut mye rart bare ved et googlesøk, så jeg tror ikke det hadde vært så veldig vanskelig for deg å finne ut, om du skulle være interessert ------ Jeg kan si at for meg hadde hasj vært mer aktuelt enn alkohol. Jeg liker ikke alkohol spesielt godt, og jeg synes alkoholrus er ubehagelig, så jeg drikker uhyre sjelden, og da kun litt. Jeg har vel vært full én gang de siste 25 årene, og det var i 2002, tror jeg. Jeg har ikke noe behov for å ruse meg til mot eller miste hemninger, slik mange bruker alkohol, jeg drikker meg til hemninger Jeg rota meg borti stoff rett før jeg ble tenåring, og brukte piller av ymse slag, litt speed, og en del morfin, samt hasj. Jeg kom meg ut av den tyngste bruken da jeg var 15 1/2, men hasj røyka jeg i flere år etterpå på fest, stort sett fremfor å drikke noe særlig. Det gikk helt fint, og hadde det vært lovlig, så hadde jeg nok røyka litt i ny og ne fortsatt. Noen ganger i året, kanskje, men ikke noe regelmessige greier. Klarer meg fint uten, for all del, men det hadde vært greit om muligheten var der.

@Frida og fuglehundene Wow, det var ille! Tror jeg aldri har hørt om at det har gått nekrose i en byll før, og jeg håper det er uvanlig. Har stelt sikkert hundre byller opp gjennom årene, og noen har vært skikkelig stygge, men aldri opplevd en så grusom variant. Stakkars pusen, det må jo ha vært en vond prosess for henne, og deg. Godt å se at den snart har grodd helt sammen <3 Hadde vet'n noen forklaring på hvorfor det ble så ille? Det pleier jo å gå hull på byller der åpningen i huden er, vet dem hvorfor det ikke skjedde her?

Ja, for dem finnes, tenk Har jeg vel heller ikke sagt. Way to ta et uttrykk helt ut av sammenhengen. Som altså var: De som ble furtne og vonbrotne, og ville nekte å sette sine bein på en utstilling, dersom de ikke lenger kunne vinne flott rosetter, for det var det viktigste med utstilling. Hvis dette ikke gjelder deg, ser jeg ingen grunn til at du skal bli fornærma. Hvis det gjelder deg, vel, da skrev jeg vel hva jeg mente om det i forrige innlegg Ah, slippery slope, alltid morsomt når det argumentet dras frem. Altså, nå snakket vi utstilling, ikke hundesport. Utstilling kan ikke med beste godvilja karakteriseres som sport, ikke engang nesten. Det er og blir en skjønnhetskonkurranse. I andre former for konkurranse med hund, derimot, så går det på hundens evner og glede over å bli brukt til noe vettugt. Men dette visste du jo fra før, jeg forstår at du bare hadde lyst til å kverulere litt. Og hvor leser du det hen, 2ne? Nå snakket vi om standarder, og deretter utstilling. At det foregår alt for mye rusk og fanteri der, utelukker ikke at både oppdrettere og valpekjøpere har sine svin på skogen. Men det var altså ikke dem vi prata om nå. I mitt hode er ansvaret tredelt. Spørsmålet er bare hvordan kan man få endret ting. I teorien skal det jo være enklest å få endret et sett regler og praksiser hos et forholdsvis lite antall mennesker (dommerne), fremfor å endre holdninger hos raseblinde oppdrettere og forelska valpekjøpere. Realistisk sett, så tror jeg det er vanskelig å få endret de to sistnevntes holdninger uten en real dytt fra de som styrer. Et sted må man begynne, og da kan det like gjerne skje med standarder og dommere, og utstilling som institusjon. Forøvrig må hundene gjerne vurderes gradert, det er biten med å sette hundene opp mot hverandre og kåre vinnere og tapere jeg tror skaper mest rusk og fanteri.

Det har jeg tenkt, ment og sagt lenge. Og jeg driter i grunn ikke bare litt om mange tusen hundesnobber hadde blitt furtne. Hvis konkurransenbiten av utstilling er det som er viktigst for dem, så good damn riddance, tenker jeg. *nominerer tillien som president for all utstilling*

Og dette ønsker man som tispeeier i Norge å støtte? Noe dytter kraftig borti moralorganet mitt, kjenner jeg. Og så tenker jeg at hvis en hannhunneier ikke gir deg lov til å møte Casanovaen, bør man ikke da rask forflytte seg til neste kandidat? EDIT: Ser at den første setningen kan tolkes feil, men mener så absolutt ikke å beskylde deg personlig for noe som helst, jeg mener generelt

Min chi var 1,8 da jeg fikk henne. Da var hun drøyt tre mnd. Som voksen veier hun 3,5-3.8 (hun går mye opp og ned i vekt, uansett hva vi gjør), og er altså da alt for stor til å være en godkjent chihuahua. Synes det er sprøtt, jeg Jeg har fosterkattunger her nå, og da de ble funnet, ca. fem uker gamle, veide den største av dem ca. en halvkilo. Altså, mer eller mindre itt'no. En voksen hund på den størrelsen, nei, det blir helt ubegripelig. Nå er jo ikke størrelsen til frøkna hennes eneste feil som chihuahua. Hun passer skvæl midt i beskrivelsen av hvordan en chi ikke skal være. Hun har lange lemmer, lang kropp, lang hals, og er ganske så elegant. Bestevenninna hennes er slik en chi skal være (dog opp mot vektgrensa, så ikke av de minste). Gjett hvem som lett som ingenting hopper rundt i blåbærlyng og tørre hogstfelt, og hvem som må ha bærehjelp? Jeg foretrekker feilvaren, jeg...

Straks det blir snakk om arter som ikke hører hjemme i vårt klima, så blir jeg negativ. Pingviner bor på den andre siden av planeten, og har strengt tatt ingenting nord for ekvator å gjøre. Må si jeg er overrasket og innmari skuffa over at dyrevelferden ikke nevnes med et kvidder. Spesielt når man tenker på at det har vært mye negativ fokus på Sea World og andre anlegg for sjødyr, så burde det vært en bit media burde trekke frem.

Men i jøss?!? Den første setningen gir jo overhodet ikke mening, eller er det jeg som er helt kørka? Til nummer to må jeg bare si: Giiiiid, tenk å ha litt fargevariasjon da, gitt, ødelegger jo hele bikkja, det Og fytti katta, for en tungvint setning, den siste der. Måtte lese tre ganger før jeg i det hele tatt forsto pointet Nå har ikke jeg akkurat finlest chihuahua-standarden, men tok en titt nå, og fant den samme laaange setningen der, så den er vel kanskje universal. Synes dog den var hakket mindre tungrodd på norsk. Fant et par ting jeg syntes var litt...vel... snåle: "Trang bak" - Altså, dette betyr sikkert noe veldig fancy på hundestandardspråket, men jeg ser bare for meg en chihuahua med buttplug i høyrelabben og en frustrert mine Disk. feil: "Utypiske eller ekstremt elegante: For edelt hode, lang hals, slank kropp, lange lemmer, elegante, lette, langkroppet." - En chihuahua skal altså være liten, klumpete, med kort hals og butt kropp. Hodet må for guds skyld være uedelt! Og nåde den chihuahuaen som prøver å være lett på tå, en chi skal være som en sekk poteter med bein, korte og butte, naturligvis. Disk. feil: "Over 3 kg og under 500 gram" - Diskriminerende! Hva med de stakkarene som bare er nesten like store som ei pakke Soft flora? Er jo klart at det kan by på praktiske problemer, da man ofte har rotet lille musedyret bort under en teppekant i det man skal avgårde på utstilling, men likevel...

Hvem har sagt at det er hovedsaklig? Jeg skrev "alt for mange". Og problemet er vel at man ikke vet før man sitter i saksa om man er en av dem som får komplikasjoner. Men da hjelper det ikke å angre, og man må kanskje i stedet lære seg å leve med noe som er mye verre enn den bittelille skjevheten man ville rette opp i utgangspunktet. Skjønner ikke hvordan folk tør ta sjansen, jeg

Det som gjør saker som denne så vanskelige, er at lovverket ikke tar høyde for at noe kan gå i stykker helt av seg selv, uten at det er en feil i utgangspunktet, eller at noen har vært uaktsomme mot tingen. Hvis vaskemaskinen din går i stykker etter to dager, så er det liksom kun to muligheter: Enten er det en feil med maskinen, eller så har du gjort noe idiotisk. Den er ikke i perfekt stand det ene øyeblikket, for så å ramle fra hverandre bit for bit i det neste. Dyr, derimot, kan ha perfekt helse det ene øyeblikket, og så faktisk begynne å "ramle fra hverandre" i det neste. Det kalles så fint "akutt sykdom". I dette tilfellet er hunden erklært frisk før salget, dog lenge nok før til at mye kunne ha skjedd i mellomtiden. Viktigere er obduksjonen, som altså ikke finner feil med valpen. Hva mener du er reklamasjonsgrunnlaget, når en uavhengig person sier at det ikke finnes noen feil som kan legges til grunn for reklamasjon? Da er vi tilbake til det faktum at dyr skiller seg fra andre gjenstander lovverket dekker ved at de kan gå i stykker uten at det eksisterer en feil. Jeg er forøvrig, på generelt grunnlag, av den mening at det burde laget egen lov for kjøp og salg av dyr, som tar høyde for at det er snakk om levende vesener. Og jeg mener at vi kjøpere må akseptere at vi kjøper et uferdig produkt uten garantier for noen ting annet enn det man kan se på kjøpstidspunktet. Unntak selvfølgelig for ting som selger burde ha visst, eller holder tilbake, på det tidspunktet.

Men det er jo i alt for mange tilfeller helseskadelig. Plastisk kirurgi kan få store komplikasjoner, og hvor havner den regninga? Jo, på det offentlige, for det er på legevakta folk havner når sår sprekker opp eller infiseres. På privatklinikker blir man tuppa ut samme dag, mens på sykehus blir man gjerne liggende i noen dager. Dermed oppdages komplikasjoner tidligere og blir behandlet fortere --> mindre alvorlig, og billigere.

Jeg tror fat shaming fungerer mot sin hensikt. All den skammen overvekt fører med seg for mange, spesielt de som stadig prøver ulike slankekurer, gjør bare at det minste feiltrinn blir kjempestort, og motivasjonen vakler. Hvis man i tillegg alltid får høre at man er dum og lat, så forsvinner siste rest. Hvis man i stedet får høre at man uansett er god nok, så blir ikke diett-sprekken enda et bevis på hvor uverdig man er, og dermed øker man faktisk sjansen for å lykkes. Så det er ikke bare den psykiske biten som vil få en oppsving med litt "fremelsking", men flere vil nok også klare å gå ned det de ønsker. Everybody wins (well, except haters)

Det finnes forskjeller, jo. Som jeg forklarte over her, så har jeg vært gjennom flere plastiske operasjoner, men alle har kun handlet om funksjon. Ganske mange medfødte misdannelser eller senere skader går direkte ut over funksjonen. Arr er mindre elastisk enn frisk hud, og dermed begrenses bevegeligheten. En skjev nese kan begrense pustefunksjonen. Veldig lange kjønnslepper kan være direkte vondt. Osv osv osv. Alt dette blir fikset med plastisk kirurgi, men handler overhodet ikke om forskjønning, selv om det selvfølgelig vil være en bonus i en del tilfeller. For mitt vedkommende , har ikke plastikken bedre utseende nevneverdig. Fingrene mine er like arrete, og i tillegg har jeg fått arr der huden har blitt høstet for å transplanteres til fingrene. Dette har jeg gjort to ganger, så to ekstra arr. Et på magen, ett på baksiden av underarmen. Det positive er at de to skadde fingrene ikke lenger er limt fast mot håndflata mi, noe som ble fikset da jeg var halvannet. Og etter den andre operasjonen, kan jeg rette dem ut mer enn 120 grader, som var så langt de strakk seg tidligere.

Personlig skjønner jeg ikke hvorfor folk er villige til å risikere liv og helse for ting jeg ser på som små skjønnhetsfeil. For de fleste av dem er nettopp det; små. De blir store kun i vedkommendes hode, og der er der feilen må rettes opp, tenker jeg. Jeg har flere "skavanker" som mange sikkert hadde operert. Jeg ble brannskadd som baby, og begge håndbakene og baksiden av fingrene mine er dekket av arr, i tillegg til at jeg har arr flere andre steder, bl.a. i fjeset. To av fingrene mine ble så skadde at de ikke kan rettes ut. I tillegg har jeg to størrelser forskjell på puppene (dvs, jeg har en stor forskjell på venstre og høyre side av kroppen, men det er puppene som er mest synlige). Jeg har vært gjennom flere plastiske operasjoner. De fleste som barn. Den siste var da jeg var 22, og det var på de to fingrene. Operasjonen hadde ingenting med det estetiske å gjøre, det var snakk om funksjon, og jeg fikk skjært bort litt arr og transplantert hud for at jeg skulle kunne rette fingrene litt mer ut. Jeg synes det er skummelt at så mange legger hele sin verdi i hvordan de ser ut. Det ironiske er at de feilene de selv mener er så store, egentlig er så små at de fleste ikke legger merke til dem. Eller, man hadde ikke lagt merke til dem om det ikke var for at de som hadde dem laget et stort nummer av å prøve å skjule. F.eks. hendene mine. Hadde jeg laget en stor greie og prøvd å holde dem skjult, så hadde nok mange hengt seg oppi hva jeg drev med, og hva jeg prøvde å skjule. Men siden jeg aldri tenker over arrene mine selv, så legger ikke andre merke til dem heller. Opplever stadig at folk skvetter fjerde gangen de snakker med meg når de plutselig registrerer arrene. Den største ironien kommer inn når man opererer noe som egentlig ikke trengte å opereres, og da ser plutselig alle det. For de fleste kjøpte pupper ser kjøpte ut, og da får man plutselig oppmerksomhet rundt det området man helst ikke ville ha oppmerksomhet. Men det er jo ikke automatikk i at oppmerksomheten er fordelaktig. Jeg tenker i hvert fall mer "stakkars, hun må ha det vondt inni seg" fremfor "WOW!!!". Men så liker jeg naturlige pupper, jeg da Uansett, jeg tenker at det både er sunnere og mindre risky å akseptere seg selv slik man er, fremfor å legge seg under kniven for ting som egentlig ikke har, eller burde ha, betydning. Resultater blir jo alt for ofte verre en det man startet med.

At vorta trekker seg inn, er et mulig tegn på brystkreft hos oss folk. Vil tro det samme gjelder andre pattedyr også. Risikoen for jurkreft er jo også skremmende stor for en såpass gammel dame, så det er en reell mulighet, dessverre. Andre muligheter er jo godarta cyster, som kan stemme bedre med at det kjennes væskefylt ut, men det er ikke så godt å si. Håper jo på det siste, men var jeg deg, ville jeg forberedt meg på det verste, for å være brutalt ærlig