Lene_S

Nå er det, for det første, vanskelig å sammenligne katter og hunder. Det har alt for mange ulikheter til det. Bl.a. er deres historier med mennesker svært forskjellige. Hunder stammer fra ulver, men ble temmet for 50 000 år siden. De har altså hatt laaang tid til å tilpasse seg mennesker. De er også flokkdyr, og trives generelt bedre sammen med sin familie. Det er en av de få tingene vi mennesker ikke har skapt, slik er ulver også. Katter, derimot, har ikke vært domestiserte særlig lenge. De er ikke engang fullstendig domestisert nå. De har alltid levd selvstendige liv, en symbiose med folk, etter eget valg. De oppsøkte mennesker fordi det var enkel mat i nærheten, og folk satte pris på kattene fordi de holdt kornlagre rene for mus og rotter. Kattene tok dog i stor grad vare på seg selv. Kattene har i tillegg forandret seg lite fra sin opprinnelige villkatt. I motsetning til hundene, som er menneskeskapte, har kattene mer eller mindre fortsatt i sin opprinnelige natur (kanskje med unntak av enkelte raser). Katter er heller ikke flokkdyr, de er mer knyttet til sted enn folk, og de blir kun hos mennesker de mener har et godt nok tilbud. Det finnes nok av såkalte utrokatter, som selv velger å flytte til et sted der de trives bedre. Hunder er skapt lojale, det er en av de egenskapene som har gjort hunder til det de er i dag. Jeg klarer ikke å se logikken i å dra hund og katt over en kam, og mene at de bør ha like regler. De er ikke like. En av de tingene jeg setter stor pris på hos katter er deres selvstendighet. Og jeg er takknemlig for at de ikke er mer domestiserte enn de er. Jeg skal ikke dele ut noen kreditt for det, for det har bare blitt sånn, men nå kan vi ta aktive valg, og jeg synes at vi rett og slett bør slutte å domestisere i hjel enda flere arter. Jeg ser virkelig ikke poenget med å gjøre katter enda mer avhengige av oss, og mindre selvstendige.

Men i jøss? Er det normalt i ditt område? Sånt prøver vi å unngå for enhver pris. Selvfølgelig, noen ganger skjer det uforutsette ting. Eller man kan se at et annet fosterhjem vil passe bedre, f.eks. om det er et helt kull med vettskremte unger, så kan det funke bedre å skille dem i hvert sitt hjem med andre, trygge katter som forbilder. Men det er jo spesielle tilfeller, ikke normalen. Vil tippe at dyrlegeutgifter er den aller største posten hos alle organisasjoner. Mat og utstyr blir jo mest donert. Ja, sånn er det, folk flest vil ha kattunger. Og det er jo på en måte forståelig, de er jo fordømt søte og morsomme, og jeg kan ikke bebreide noen for å ønske seg den tiden. Synes kattunger er det morsomste som finnes selv. Men det har sine fordeler med en voksen katt, og det er det mange som ikke tenker på. Men en kattunge aner man jo ikke hva slags katt det blir til slutt, de kan forandre seg mye gjennom det første året. Med en voksen, så vet man hva man får. Om man ønsker seg en kosepus, så kan man få det, ønsker man seg en rolig en, så kan man få det, og ønsker man seg en aktiv og eventyrlysten pus, så kan man få det. Dessuten, voksne som har gått ute en stund, viser mye takknemlighet for å få sitt eget hjem, de gir mer av seg selv enn katter som aldri har møtt motgang. Som hovedregel i hvert fall, det finnes selvfølgelig unntak. Jeg tar sjansen på rabling, jeg. Dvs, jeg har bare opplevd to ganger at en redningskatt har blitt avlivet, men jeg har ingen problemer med å fortelle om det. Har heldigvis bare møtt støtte for de to, men om noen skulle rable, vel, dem om det. For en absurd historie Jeg er sjokkert over at en såkalt dyrevernsorganisasjon får seg til å sette velferd så til de grader til side (burde sikkert ikke være det, men naiv som jeg er, så lever jeg fortsatt i håpet). Hadde jeg vært deg, siden dette ikke er den org. dere er aktive i, så hadde jeg avlivet katten likevel. Hva kan org. gjøre i ettertid? De kan ikke vekke pus til live igjen, og etter det du forteller her, så har du loven på din side. Som den med daglig omsorg for pusen, har du faktisk en plikt til å vurdere hennes livskvalitet. §23 i dyrevelferdsloven sier at "Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel." Å flytte denne katten til et nytt fosterhjem vil bryte denne paragrafen, etter mitt skjønn. §24 sier "Dyreholder skal sikre at dyr får godt tilsyn og stell, herunder sikre at: d) dyr, der det er relevant, blir tilstrekkelig tamme til å kunne håndteres og stelles på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte." Så vidt jeg kan se, så er det ikke bare lovlig for dere å avlive henne, det er både moralsk og juridisk riktig. Jeg håper for pus sin del at dere tar det riktig valget for henne, og heller tar kampen med organisasjonen i ettertid. Husk, det er alltid lettere å be om tilgivelse enn tillatelse Forøvrig må jeg si at den grensa på 1 år per fosterhjem pr katt er merkelig. Den katten du har er jo det perfekte eksemplet på hvorfor det er uforsvarlig. Dessuten, at katter er mer stedsbundet enn eierbundet, som hovedregel, er vel noe de fleste med grunnleggende kunnskaper om katter vet. Og nettopp derfor bør man unngå å flytte katter unødvendig. Tullete og lite kattevennlig regel.

Jeg er 100% for at katter skal kunne velge selv. En av mine er mer eller mindre selvvalgt innekatt. Hun var hjemløs lenge, så det er vel naturlig. En annen av mine går omtrent ikke ut vinterstid, og er da innekatt. Hennes valg. Resten får gå inn og ut som dem vil, katteluke er kjekke saker. Jeg har forøvrig en rasekatt, en somali, som er maskotten blant alle redningsprosjektene. Han er kastert, og blir behandlet akkurat som resten. Var aldri en diskusjon om han skulle få gå ut, han vet jo ikke at han har fine papirer. Det var forøvrig heller ikke noe oppdretteren hans hadde noe i mot, flere av hennes unger er utegående i sine hjem. Nei, optimalt blir det ikke, uansett hvor dedikert man legger opp heimen. Jeg tror dog at mange av dem har en anelse om hva de går glipp av. Instinktene deres ber dem om å gjøre ting de ikke har anledning til å utføre, som å snike i gresset om natta, luske rundt og sjekke revir osv. Det er en del behov man rett og slett ikke kan finne gode nok løsninger for innendørs. ---- Det er sikkert åpenbart innen nå, men jeg er altså ingen fan av innekatter, dvs katter som holdes inne ved tvang. Jeg ville aldri bodd sånn til at jeg ikke kunne la kattene gå fritt ute. Et argument jeg har møtt flere ganger er: Jeg er så glad i kattene mine at jeg ikke vil risikere noe med å la dem går ute. Vel, min kontring er at jeg er så glad i mine at jeg setter til side min frykt for at det skal skje dem noe, for deres behov for frihet er viktigere enn mitt ønske om å beskytte dem. Når det er sagt, så vil jeg ikke kalle det verken plaging eller mishandling å ha innekatter. Men jeg synes det er mer egoistisk enn nødvendig. Alt dyrehold er jo egoistisk, men egoisme trenger ikke nødvendigvis å være negativt. Man kan være egoistisk uten at det får negative konsekvenser for noen andre. Når det kommer til innekatter, synes jeg dog egoismen tipper over til å få negative konsekvenser, selv om jeg absolutt ikke tror at de fleste innekatter lider stor nød. De kunne bare hatt det bedre.

Bare hyggelig Seriøst, hvis du ikke liker at det blir kommentert deg og din manglende debattskikk, så får du la være å sette bålet klart med fyrstikker og tennvæske liggende ved siden av.

Altså, jeg tenkte umiddelbart det samme som @QUEST, at du siterte feil innlegg, fordi mesteparten av innlegget du siterte handlet om hunder, og du ikke merket den biten du refererte til. Så enten er jeg like dum, eller så var det en naturlig misforståelsen Akkurat! Det er en stadig gjentakende diskusjon i Kattegruppa i Facebook, og noen bruker alltid "min katt- mitt valg"-kortet. Jeg, og flere andre, prøver støtt, stort sett dog for døve ører, å forklare at valget ikke bare handler om dem. Det handler først og fremst om katten, som faktisk har det bedre som kastrert. Og det handler om at konsekvensene av manglende kastrering, og merking, sprer seg. Derfor er det ikke et valg man kan ta kun etter egne ønsker og behov, det går ut over andre også. Først: For en drittnabo! Dyrlegen burde jo kommet med det mest åpenbare alternativet: Kontakt en katteorganisasjon. Når det er sagt, så endte det nok best mulig for akkurat denne katten, da det hjemmet den egentlig hadde ville vært grusomt å sende den tilbake til. Helt enig! Dog med det ekstra kravet om tatovering i øret, i tilfellet chippen slutter å virke, noe som kan skje. Det er forresten en gående diskusjon jeg har med våre to faste klinikker (samme eiere). De vil ikke tatovere ører, og vi har måtte krangle oss til deg hver gang. Deres argument er at det er vondt og sårt etterpå, og ja, det er det sikkert, men det tar jo som regel i forbindelse med kastrering, og da får de jo smertestillende likevel. Fordelene veier uansett opp i massevis. Folk er generelt late, men hvis de enkelt ser at katten de tror er hjemløs faktisk er merket, og at de dermed vil få et svar dersom de tar den til noen som kan lese av chippen, så er sjansen mye større for at de gidder å ta turen. Bakdelen med chip er jo at den er usynlig. Ellers aner jeg ikke hvor ganger jeg har hatt lyst til å vri hardt rundt på enkelte kroppsdeler hos folk når jeg har forsøkt å forklare hvorfor de bør kastrere og merke. Holde det selvsagt inni meg, for sjansen for å overbevise noen blir jo omtrent null om jeg hisser meg opp, så jeg forholder meg saklig og vennlig selv om det koker inni meg. Men stakkars kona, hun får all kjeften jeg egentlig ville gitt andre folk. Og du synes du har vært veldig saklig i denne tråden? Du har ikke bidratt med så mye annet enn sarkasme og flåserier, med unntak av et innlegg. Og kveruleringsargumentet dukker faktisk ikke opp hver gang folk ikke klarer å gi deg et saklig svar, selv om du sikkert liker å trøste deg med det. Det dukker opp hver gang du lager et nummer av en uvesentlig detalj, og sporer diskusjonen vekk fra det som egentlig er viktig. Det er selve definisjonen på kverulering, for du bidrar ofte ikke med noe annet i de innleggene.

Strålende Ja, Braastad har mer enn nok å fare med, han er utrolig dyktig, og jeg har enorm respekt for mannen. Skulle gjerne ha tatt et kurs, eller tretten, hos han, gitt, etologinerd som jeg er. Og ja, tror egentlig de fleste med litt peiling på katt er enig med han, inkludert de fleste frivillige. Tror de færreste av oss egentlig synes noe særlig om at noen bor lenge i kattehus. Innen 2 år? Wow, du er enda mer optimist enn meg, skjønner jeg. Dessverre så tar sånne ting laaaang tid. Det skal behandles i hue og ræva, av f**n og hans oldemor. Så skal det planlegges i det lange, vide og brede, før en overgangsperiode iverksettes. Realistisk målsetting? 10 år? Med litt godvilje. Men for all del, gid og alt det der for at du får vilja di, ingenting hadde vært bedre. Men du vet jo hvor fort ting går i hundeverden bare en lite test skal bli obligatorisk? Tok godt og vel et år å få få skrevet inn en eller annen test (husker ikke i farten) i krav til godkjenning hos chihuahuaer. Etter det jeg har hørt, så er ikke det spesielt uvanlig. Går nok ikke noe kjappere når man skal involvere det offentlige. Staten brukte 10 år og flere regjeringer på å få på plass dyrevelferdsloven, hvor den største nyheten var at dyr fikk egenverdi. Du snakker jo en stor omveltning, med kjempekrav til oppfølging, og bare der vil det treneres i sju lange og sju breie. Men vi kan jo drømme... Men kastrering hjelper, for slåssing mellom hannkatter samt paring er den største smittekilden. Ellers vil det jo hjelpe på sikt, da kattebestanden vil minke over tid. Og overpopulasjon hjelper heller ikke på smitterisikoen. En liten ps, som egentlig ikke er viktig, men jeg må bare: Corona-viruset er ikke farlig i seg selv, kun når det får anledning til å mutere i kroppen og blir til FIP. Det vet du sikkert, men ikke sikkert andre veit det, så derfor flisespikker jeg

Sorry dobbeltpost, men overså denne. Jeg vet det har vært prøvd i liten skala, men at det dukket opp noen argumenter mot. Husker ikke helt hva det var, kan prøve å finne ut av det. EDIT: Fant noe om det her: https://forskning.no/2017/01/eierlose-katter/produsert-og-finansiert-av/nmbu-norges-miljo-og-biovitenskapelige-universitet

Ah! Også jeg som trodde du var sarkastisk Dessverre så er det ingen andre løsninger som ser ut til å fungere fort nok. Det er langt flere katter enn det er hjem til dem, og valget er alt for ofte et grusomt et: Fortsatt hjemløshet = sakte død med mye lidelse foran, eller en rask død. Det er begrensa med plass i kattehusene, og det regner ikke fosterhjem. Det er jo ingen av oss som ønsker dette valget, vi som er frivillige gjør jo dette nettopp fordi vi elsker katter, og ønsker dem alt godt. Det syke er at det er jo vi som ofte får skylda fordi folk må avlive katta si. En helt vanlig telefon i "allergisesongen": - Kan dere ta katta vår, vi skal på ferie? - Nei, dessverre, det har vi ikke plass til, vi tar kun inn hjemløse. - Da må vi avlive katta, og da er det din skyld at unga mine blir lei seg fordi katta må dø. Tidligere har det vært et par aksjoner med MT i spissen hvor kattekolonier har blitt avlivet av veterinærer, altså med bedøvelse og overdose. Det funker jo. Hvis noen vil påta seg å skyte, så funker det også for min del, så lenge det er en kyndig person. Det går enda fortere enn sprøytene til veterinærene, og kattene slipper ubehaget med håndtering, sprøytestikk og påfølgende kvalme. Men jeg tipper at den jobben ikke nødvendigvis vil ha plenty med søkere @QUEST Takk for flotte svar til meg. Med fare for å høres nedlatende ut, noe jeg faktisk ikke mener å være, så er jeg glad for å se at det finnes moderasjon og nyanser i deg også. Vært litt bekymra for det de siste par dagene, serru @Ganzie Har vært borti mye av det samme. Som naboen som skaffe seg hunnkatt rett etter at de flyttet inn. Da katta var ute, forøvrig alt for ung, spurte jeg når hun skulle kastreres. Nei, hun skulle da ha minst et kull først, må vite. The punch line? Dama har tidligere vært frivillig på kattehus, og vært fosterhjem Kunne bidratt ganske betraktelig til den boka di. Heldigvis hender det jeg får igjen litt håp. Som den tidligere nevnte magre kattungen. Hun ble funnet av noen andre, og tilbragte to dager på brystkassa til en ung jente Eller den svart-hvite hannkatten vi leite etter eierne til her jeg bor. Han slo seg ned i hagen til en familie som ikke lenge før hadde adoptert en katt fra der jeg er frivillig, men de valgte å beholde Mons likevel. Fikk han kastrert, chippet og vaksinert, og nå lever han glade dager på sofaen Min favoritt er nok denne: For noen år siden hadde vi en leieboerpus. Lang historie, men han skulle bo her et år. Etter 6 mnd ble han borte, og vi antok etter hvert at han var død. Et halvt år senere dukket plutselig et bilde opp på FB, en pus som lignet veeeeldig. Han hadde slått seg til i en dames hage. Hun jobbet i mange dager for å få han inn i huset, og så reiste vi for å sjekke. Det var riktig pus, men han var veldig engstelig, som han alltid hadde vært, så vi fikk ikke tak i han. Fikk gjeta han inn på kjøkkenet, og der la han igjen en dynge med bæsj og mark på kjøkkenbenken til dama. Som sa: Pyttsan, det vasker jeg bort etterpå! Da ble jeg nesten litt forelska Fikk pus i bur til slutt, og happy ending, men dama som hjalp han Jeg prøver å ta vare på disse og lignende historier, jeg, for de motiverer meg enormt. At så mange er fullstendig ufordragelige når det kommer til katter, vel, det er ingen nyhet, men jeg prøver å riste det av meg. Jeg blir bare sint og lei meg, og det er greit en liten stund, men så må jeg bare glemme det.

Jeg skrev generelt, alle er ulike. Og jeg skrev at alle burde og skulle vurderes individuelt. Jeg har forøvrig 9 katter. 1 av dem er kjøpt og betalt, en somali, og han er supersosial. Så har jeg en som ble omplassert til oss fra en i familien, han er også ganske så sosial. En av hittekattene kan hilse på alle, men hun har, og har hatt, mange fobier og andre issues. Resten synes at fremmede ikke er noe å hilse på. Kommer det folk de ikke kjenner, så går de fleste sin vei. Alternativet er jo å måtte la kattungene, eller andre voksne katter, blir boende ute pga plassmangel. Det er nemlig ikke ubegrensa med plass, og det er ikke det granne gøy å måtte si til folk at sorry, den hjemløse katta der er for frisk til at vi kan ta den din, den har bare øremidd og magen full av mark. Eller, enda morsommere, ikke kunne redde små kattunger, fordi, guess what, fosterhjem gror ikke på trær. Hvorfor i svarte svingende tror du jeg har 16 katter under mitt tak nå? Jo, det er fordi det ikke er plass til de fire siste ungene noe annet sted, og ingen er interessert i å jobbe med de som ikke er tamme fra før. Hva foreslår du, kjære guru, at vi skal gjøre, når det er fullt overalt, men et par av de på kattehuset mistrives og blir stressa av folk som kommer og går? Har ei frøken på kattehuset vårt som jeg ennå ikke har sett. Hva tror du sjansen hennes er for å få et nytt hjem er? Har du en bedre løsning enn å avlive de som mistrives slik at plassen kan brukes av noen som kanskje kan omplasseres innen de har bodd på huset i 2 år, som ikke gjør at vi må la enda flere bli boende ute, så kom gjerne med den. Både jeg og hundrevis av andre frivillige vil helgengjøre deg, det garanterer jeg.

Det er veldig individuelt hvor godt kattene trives i et kattehus, og det kommer en del an på huset også. Noen steder, som DB Oslo og Akershus sitt kattehus, er veldig fulle. Der er det vel rundt 30-50 katter til enhver tid, fordelt på kattungerom, isolat og boetasjen. Det blir fort veldig trangt om personlig albuerom for hver enkelt katt. Katter generelt liker seg jo ikke i store flokker, selv om de kan akseptere det. I tillegg har du folk som vasser inn og ut. Stellere blir dem jo kjent med etter hvert, men besøkende blir det en del av når det er snakk om en stor avdeling som dekker en stor befolkning. Det kan medføre mye stress for katter, som jo generelt er mistenksomme av natur, og ikke er særlig begeistret for fremmedfolk. Vil ikke gå så langt som til å kalle det mishandling, men det er helt klart en lite optimalt situasjon for en andel. Hvis situasjonen da vedvarer over lang tid, noen blir boende i både 1 og 2 og 3 år, så er ikke det livskvalitet og velferd katten verdig. Da er det bedre den får slippe. I slike situasjoner er det viktig at stellere og andre frivillige er ærlige med seg selv og andre om kattens livskvalitet, og frem for alt, så bør hver katt vurderes individuelt. Dog synes jeg ingen katter bør bo sånn til i flere år, det er kun unntaksvis at det er et strålende liv for en katt.

Veldig enig! Og setningen i bold: Det kan løses veldig enkelt ved å være fosterhjem. Jeg elsker kattunger, og koser meg glugg i hjel med småramp i huset, men det kommer ikke på frågan å la noen av mine sette til verden flere katter. De er alle kastrerte. Men ved å være fosterhjem, får jeg masse kos og moro, og ren samvittighet. Noen andre betaler til og med for hele kalaset Selvfølgelig er det følelser involvert. Uten dem hadde ingen giddet å gjøre jobben med å gjøre noe for disse stakkarene. Og selv om man i utgangspunktet er praktisk og realistisk anlagt, som jeg er, så blir det noe helt annet når du sitter der med et bittelite liv i armene. Da er det brått mye vanskeligere å tenke fornuftig. Ellers er jeg i teorien enig; ikke alt kan eller bør reddes. Heldigvis er organisasjonen jeg er frivillig ganske praktiske sånn, Moss og Omegn Dyrebeskyttelse (selvstendig organisasjon, ikke en del av DB). Vi har en kattungeformidling i samarbeid med en dyreklinikk, som fungerer sånn at man kan levere inn et kull mot at mor kastreres samtidig. Ungene står da på klinikken når vi mangler fosterhjem. De som ikke blir adoptert før de blir 4 måneder, blir avlivet på klinikken. Nettopp fordi det ikke er noe liv for en kattunge i lengden, er jo enda verre for de små, og jo eldre de er, jo vanskeligere er det å finne nye hjem. Jeg synes så absolutt det burde være en grense for hvor lenge en katt kan være klarert for adopsjon og bo på et kattehus. I fosterhjem blir det noe annet, der lever de jo som en del av en familie. DB og en del andre org. har regel om at fosterkatter ikke får gå ut i fosterhjem, men det har ikke vi. Der vurderer vi individuelt, og det blir lyttet til fosterhjemmets anbefaling (er jo tross at de som kjenner katten). Vi adopterer heller ikke ut innekatter. Det burde også være en begrensning ang antall katter pr kvm. Katthuset MOD har er ikke så stort, to brakker med litt tilbygg, og en stor utegård, hvor en del kan stenges av for en som evt. må være isolert. Akkurat nå bor det 3 katter der. Jeg vet ikke hvor mange det har vært på det meste, men det begrenses så godt som mulig, det vet jeg. Jeg skulle ønske jeg hadde svaret på dette problemet, for det er et stort problem. En politiker hadde jo for en stund siden et forslag om båndtvang på ukastrerte katter. Smart i teorien, men veldig vanskelig å håndheve, spesielt for hunnkatter. Gutta kan man jo enkelt sjekke om de har baller, men jentene er det verre med, der må man ta UL, og det blir mye jobb, og dyrt. Merking burde vært påbudt, inkludert tatovering i øret. Chipper kan slutte å virke (en av våre katter har to chipper, fordi den første hans bare virker på enkelte lesere), så tatovering vil sikre feil. Og etter en del år med påbudt merking, så kan man gjerne avlive umerka for min del. Det ER tross alt bedre at de dør fremfor å gå for lut og kaldt vann, og oppleve at mennesker står og ser på utmagra, gjennomfloka eller åpenbart syke katter uten å gjøre noe, som jeg opplevde for ikke lenge siden. Det handlet om en meget mager kattunge. Jeg fatter ikke at det går an å se på en utsultet baby uten å engang gi den mat, men det vil jeg heller ikke forstå. Ellers burde det offentlige komme på banen, for det er et samfunnsproblem. Staten burde sponse ulike aksjoner, som kastreringsaksjoner i kolonier, eller innfanging og avliving. Her finnes det faktisk fornuft bak. Det er flere sykdommer hos katter det verken er mulig å teste for på levende katter eller effektiv behandling. Det er viktig å kartlegge slike utbrudd, også for å kunne være mer obs og gripe inn tidligere hos andre katter, også hos dem som har hjem. Det hender støtt at DB eller andre org. går ut med funn, for å advare folk som bor i området. Dette er vel verdt pengene Vel, det er vel menneskelig natur å prøve å hjelpe babyer. Jeg hadde den nevnte utmagra ungen her et par dager, og hun ble plutselig syk en mandagskveld. Oppblåst mage hadde hun hatt hele tiden, men det regnet vi med var mark. Men den vokste seg enda større, ungen fikk feber og pustet overfladisk. Hva skulle jeg gjøre? Jeg måtte jo ta den med til dyrlegevakta, jeg kunne ikke la henne lide. Det viste seg at hun høyst sannsynlig hadde FIP (som ikke kan testes for eller behandles), og hun ville lide til hun døde av seg selv. For en gangs skyld var valget nokså enkelt, hun fikk slippe. Men det kostet jo nesten 5000,- fordi det var nattevakt, og dermed alskens tillegg. Men igjen, hva ellers kunne jeg gjøre? Jeg er enig med deg i at ikke alt kan eller bør reddes, men jeg synes ikke det setter noen i et useriøst og fjollete lys at man ønsker å redde som mange som mulig, eller at man har sterke følelser for dem man prøver å redde. Det er lett å være kynisk i teorien, ikke fullt så enkelt i praksis. Jeg har nå 7 fosterkattunger i huset. De tre yngste ble funnet ute, men var tamme fra første øyeblikk. De er nå 12 uker, og en av dem flytter om ei uke, mens en annen har nytt hjem som venter hos min svoger, men hun vil bli boende hos oss frem til jul fordi han ikke vil at hun skal være alene hjemme når hun er så ung. Så har vi de fire eldre. De ble også fanget ute. De holdt til rundt et hus sammen med både moren og det vi antar er faren. Gamla som bor i huset har matet dem, men ikke tatt så mye på ungene. MOD skal kastrere mor og far, og så får gamla dem tilbake. Ungene var veldig variable i gemyttet da de kom til oss. Den ene jenta, Theia, var tammest, og hun flyttet rask sammen med de tre yngste. Hun lærte fort av dem, og nå er hun veldig tam og kosete, purrer bare man blåser litt på henne, men hun er fortsatt litt skvetten for brå bevegelser. Det går over, helt sikkert. De tre siste, gutten Helios, og jentene Nyx og Lamia, var mindre tamme. De er redde for hender, og synes mye er skummelt. Men allerede første helgen purret Lamia, som var aller reddest, på fanget mitt. Senere har både Nyx og Helios også fått i gang motoren. Det går stadig fremover med dem. Dessverre så har disse tre en standhaftig øyebetennelse som krever mer enn vanlig Kloramfenikol, og de må være isolerte i halvannen uke til. De bodde egentlig i et stort hundebur i stua, men det blir for lite for så lang tid, så da måtte de tre yngste + Theia flytte ut av kattungerommet og gå løse i huset hele tiden, og de med øyeproblemer har flyttet inn. Når de blir friskmeldte, og kan være sammen med resten, så vil nok disse også lære mye. Tamme katter er effektive forbilder for de som er redde. Poenget her er at jeg lurer på hvor vi skal sette grensen for hva som kan reddes eller ikke når det kommer til frykt. Det er klart, noen er krystallklare avlivingskandidater, og noen (som moren til den magre kattungen) er mer eller mindre tillitsfulle fra før. De fleste er dog i gråsoner, og det er her det blir vrient, synes jeg. Som den firer-gjengen min. Litt arbeid kreves det jo, men det koster ingenting (regner ikke øyeproblemene, det kunne skjedd selv den tammeste), og det kan gå fort over. Personlig synes jeg det er disse kattene som er mest spennende og mest givende å jobbe med. Veldig få fosterhjem er villig til å ta inn slike katter, men jeg elsker det. Jeg er overbevist om at mine fire vil blir flotte katter etter hvert, Theia er allerede nesten fremme, og Nyx er ikke så langt bak. Problemet er at man ofte ikke vet hvilke katter som kan rehabiliteres rimelig fort (det bør ikke ta for lang tid, livskvalitet er viktig over tid), og hvilke som er beyond hope før man har tilbragt litt tid med dem. Og da er man allerede investert. Da er det mye vanskeligere å ta avgjørelse om avliving på psykisk grunnlag, spesielt siden vurderingen går mye på skjønn, ikke fakta. Nei, det er ikke enkelt, dette her

Flink pode! Husker ennå hvor stolt jeg var da jeg som 15 åring gikk for første gang aleine i Drøbak. Jeg fikk utdelt ei gate, og ble kjempeskuffa, tenkte at jeg ikke kom til å få samla inn noen ting. Men neida, jeg fikk inn neste 5000,-, og dette var i 1989. Jeg fikk faktisk inn aller mest av alle i hele kommunen, og vokste antakelig 3 meter den kvelden Er kanskje litt kry ennå, men hysj, ikke si det til noen Jeg synes det er helt utrolig at et voksent menneske får seg til å oppføre seg sånn, spesielt mot et barn. Tragisk, rett og slett. Vi møtte heldigvis ingenting sånt denne gangen heller. Kun ei Nei takk, og da smilte vi pent (vel, Ayla furtet, men det gjorde hun hele turen, for det regna) og gikk videre. ---- Vi snakka forresten litt om dette her på turen, og kom frem til at det må være store forskjeller på hvor man bor. Jeg forestiller meg at det må være mye mer negativitet og kynisme i de store byene. På små plasser kjenner man hverandre, og er hyggelige mot hverandre til vanlige. Da er det vanskeligere å være meggete når man ringer på. Og man kommer jo generelt mer på dørene til hverandre her "på landet", så jeg tror færre får hetta av at det ringer uventet på. Mange steder i Oslo hilser man jo knapt på nærmeste nabo.

Men når flertallet misbruker og feilbehandler, eller misbruk og feilbehandling fører til enorme skader og tap av liv, som våpenlover i USA gjør, så må man vurdere sterkt å sette begrensninger. --- Jeg har forøvrig innebur som ble kjøpt til Ayla. Mest fordi jeg tenkte hun ville ha et fristed, åpen dør, selvsagt. Døra har ikke vært lukket igjen mange ganger for bikkja. Den ene gangen var da buret var med på bryllupsforberedelser og selve bryllupet, som varte til sammen i tre dager. Da måtte jeg tvinge henne til å roe seg ned litt, da hun var kun et år gammel, og helt gira av alle folka, så da lukket jeg døra en times tid om gangen. Ellers prøvde vi en periode med timeout i buret, og det likte ingen av oss, så det kuttet vi ut. Nå bruker hun buret som skattekiste. Hun tar med seg tyggeting og annet spennende hun finner, og enten gjemmer det eller gomler på det i buret. Døra er alltid åpen, og hun bruker det etter eget forgodtbefinnende. Når det er sagt, så er jeg ikke fanatisk burmotstander. Om bikkja sitter i bur en time eller to i uka, tar den ikke skade av det. Selv ikke en time om dagen bør være noe problem. Om bikkja må sitte en halvtime i et bur mens man har hjemmesykepleien på besøk, så klarer ikke jeg å se at det er så fryktelig farlig. Det er når det blir mange timer, og på daglig basis, det blir unødvendig. Blir det som alt for mange gjør nå for tiden, hvor hunden er i bur under 8 timers arbeidsdag og så hele natta, så vil jeg kalle det dyreplaging. Spesielt hvis det er snakk om faktisk bur. Selv det største jeg har, som er 125x76x80 og som ble kjøpt og kun brukt til fosterkattungers (fanget ute, måtte temmes og medisineres), blir for smått for de aller fleste så lenge. Ayla kunne nok greid seg noen timer, det er plass til flere underlag og slikt der for hennes størrelse, men jeg ville fortsatt ikke likt det. Og 16 timer pr døgn ville ikke ramla meg inn i halvsvime, da skulle det vært en ekstraordinær situasjon, som jeg pr nå ikke klarer å fantaserer meg frem til. Jeg tror det er best å konsentrere seg om informasjon og holdningsendring hos de som bruker bur mange timer i strekk. Og ikke henge seg så fryktelig opp i de som bruker det er time i ny og ne, uansett grunn. Bare fordi en selv klarer seg helt uten bur innendørs, så kan det hende at andre føler de har gode grunner for å stenge bikkja inne litt nå og da. Og seriøst, korte perioder, så spiller det faktisk ingen rolle om det bikkja er stengt inne på er en gang, et rom eller et bur. I et bur vil den fortsatt kunne være i samme rom som eieren, i hvert fall, og for en del bikkjer er det faktisk viktigere, og føles som en mindre straff, enn å bli stengt helt vekk fra folk.

Ja, quote for all del gjerne. Jeg har gått gjennom mine innlegg i denne tråden. Skal vi sjå: - I det første innlegget brukte ordet "ydmykhet" for å beskrive hvordan jeg står der med bøssa. - I neste innlegg forslo du at de som er sure og meggete deler mer enn meg, hvorpå jeg svarte at jeg deler plenty og fortsatt klarer å oppføre meg som folk. - I mitt tredje innlegg skrev jeg "oss som fortsatt har bittelitt idealisme igjen i kroppen". - Alt dette selvskrytet, for jeg ser jo nå at det er voldsomme greier , gjorde deg småkvalm av all den presiseringa over hvor "god og snill" man er. - Til dette svarte jeg at jo, jeg føler jeg gjør noe godt. Så igjen, hvor har jeg hevdet at jeg er snill, god eller begge deler? Kunne sagt baller, men de er så forbaska skjøre, at det liksom ikke sier en dritt om mot og tøffhet. Vagina, derimot, tåler mye. Men selvsagt, et viktig poeng å disse folks språklige virkemidler, er ikke det gjerne et tegn på at man har gått tom for andre ting å argumentere med? Det er vel kanskje nettopp fordi du ikke klarer å si nei at du er motstander?

Heter begge deler. Kjekt å sjekke fakta før man skal rette på noen http://tux.aftenposten.no/spraak/spraak?action=question&id=4661 Når man ser konspirasjoner og pengegriske rikinger i veldedige organisasjoner som får æren av å få penger fra verdens største dugnad, kaller i hvert fall jeg det for irrasjonelle og virkelighetsfjerne tanker. Kunne kalt det noe annet, men paranoia så penere ut. Har aldri påstått at jeg er så opptatt av å være snill og god. Jeg er selverklært b*tch, jeg, mot de som fortjener det. Og så er jeg snill mot de som fortjener det. Hadde du trengt økonomisk hjelp, ville du vært takknemlig for hver eneste 10-krone. Ja, det også. Og poenget er? Har ikke bekreftet noen ting, for jeg har ikke ropt noe om at jeg er verken snill eller god. Jeg har hele tiden snakket om folk generelt, og ikke kalt meg selv noe som helst, annet enn b*tch rett over her, i hele tråden. Her er vi tilbake til dette med virkelighetsoppfattelse. For jeg ba deg ikke om å holde kjeft fordi du er uenig med meg. Jeg gir ikke fem sure sild for det, kunne ikke brydd meg mindre. Er faktisk et kompliment at du er uenig med meg, føler jeg, så slapp av, det bryr meg ikke det minste Jeg ba deg om å holde kjeft og oppføre deg som folk overfor folk som ringer på din dør med bøsse i hånda, spesielt siden du åpenbart ikke har verken vagina eller til intensjon til å slenge ut din sure galle til dem du tydeligvis mener er griske, kyniske ****** som spiller på folks godhet. I stedet går du etter de som i ditt scenario enten blir utnyttet eller er for dumme til å fortjene normal uhøflighet. Dette har jeg skrevet 2(!) ganger tidligere i denne tråden, men det har du fint ignorert. Ikke skjønner jeg hvorfor, men kanskje for å fortsatt kunne være feig, og kalle de gamle tantene med bøsser for kyniske tiggere. Ah, artig logikk. Så fordi ei gammel tante presterte å fornærme deg med sin bønn om å lukke opp døra, så skal alle bøssebærere henges opp-ned på kors? Javel, men siden en idiot drepte hundevalpene sine på en bestialsk måte, så må jo vi andre hundeeiere straks fratas våre hunder, og sendes i fengsel. For gruppestraff er det vi skal drive med, sant?

Mot dumskap kjemper selv gudene forgjeves Og dette er så dumt, så virkelighetsfjernt og så paranoid at å diskutere videre er like fånyttes som å selge isbiter til inuitter. Du får sitte og mugne med låst dør i morgen, og håpe at du aldri trenger hjelp fra noen, spesielt ikke noen som har lest denne tråden, for da vil du nok få det du fortjener. Altså lukket dør.

Jeez! Jantelov er jammen gøy Jeg snakker for det første ikke om meg selv, for jeg tåler en god støyt, og slenger gjerne en tilbake også. Men ja, jeg føler at jeg gjør noe godt ved å gå med bøsse, og at alle som går med bøsse gjør det samme, men du gir ingen slingring for intensjon overhodet. Du argumenter hardt for at dyr har empati i en annen tråd, men her viser du at det ikke akkurat er noe alle mennesker er utstyrt med, hvilket i grunn gir en sterk indikasjon om at ikke alle dyr har det heller. Jo, sammenligninga er helt innafor, den, da det i begge tilfeller dreier seg om personer som prøver å gjøre en jobb. I det ene tilfellet får man kjeft for priser man ikke rår over, i det andre for pengebruk man ikke rår over. Begge deler av kyniske skrullinger som tydeligvis har lite annet å gjøre enn å tråkke på småfolk. Jeg gjentar, enten så får du f**n meg ha guts nok til å gå etter de som har noe de skulle sagt, eller så får du holde kjeft og oppføre deg som folk. Å kjefte huden full på gamle tanter med bøsse, eller sitte her og sutre, det er bare patetisk og feigt.

Alle har krav på å ikke bli skjelt ut etter noter når man i alle sin naivitet prøver å gjøre noe godt i verden. Må du på død og liv skjelle ut noen, så får du jammen meg ha vagina nok til å gå etter dem du mener sitter på pengesekken og ruger, ikke oss som fortsatt har bittelitt idealisme igjen i kroppen, for det er bare slemt. Og akkurat like fånyttes som å kjefte på 20-åringen på tiltak på 7-eleven for de høye prisene (jada, been there).

Noen beviser for dette? Husk at vi har strenge regler i Norge for bruk av slike penger. Og det har vært fremlagt bevis for bruk av midler fra tidligere aksjoner. Var sågar med på en for bare et par uker siden, da midler fra det året da Folkehelsa fikk pengene. Et kurs for å bli aktivitetsvenn for demente. Kurset er gratis, betalt av innsamlede midler, og hele driften av aktivitetsvenner betales også fra disse midlene. Selv om de deler 80% av det de eier og har, så unnskylder ikke det manglende folkeskikk. Jeg deler plenty på veldig direkte måter, både med folk og dyr, men jeg klarer fortsatt å oppføre meg som folk når noen spør pent. Jeg verken forventer eller forlanger at alle gir når jeg går med bøsse, men jeg forlanger å bli behandlet med normal høflighet. Igjen, beviser?

Det var da svært så negativ vi var da. Ingen tvinger deg til å gi noe til noen, men å kalle bøssebærere for tiggere? Javel, da er jeg tigger på søndag, før bøsse, det går jeg med. Ringer på, gjør jeg og. Og pussig nok forventer jeg at folk er høflige og anstendige når jeg står der i all ydmykhet. Men selvfølgelig finnes det sikkert bitre, sure, meggete vriompeiser som ikke har til intensjon om å dele så mye som ei krone med noen som har det fælt, og de føler sikker behov for å skrike ut sin frustrasjon til stakkaren som står der med bøssa i hånda. Heldigvis har jeg aldri blitt utsatt for sånne (dere?), men hadde jeg blitt det, så hadde min første tanke vært: Stakars, du må virkelig ha det vondt når snillhet opprører deg så til de grader.

Det er krav til både eiere og ansatte i zoobransjen. Se §4 her. Det er ikke i lovverket problemet ligger, det er i tilsynet, som altså MT skal utføre. Jeg tror jeg aldri har hørt om at en dyrebutikk har hatt kontroll, selv om det sikkert har skjedd. Ergo har jeg heller ikke hørt om at noen har fått pålegg eller begjæring om å avslutte dyresalget. Det er skummelt, selv om jeg vet om flere butikker som har blitt rapportert for horrible forhold. Men MT, vettu, de varsler i god til før de kontrollerer noen, så da kan man jo gjemme unna de verste tingene, og godsnakke seg bort fra resten. Folks levebrød er viktigere enn dyrenes velferd, det vet vi jo godt fra bl.a. pelsdyroppdrett og de "høye" kravene til hold av produksjonsdyr

Right back at ya Det er utrolig givende å hjelpe dyr på denne måten, altså aktivt, sånn at man virkelig ser hva man bidrar med. Er lite som gir en sååå god følelse som å se fremskritt hos en livredd dyr, og den dagen man vinner deres tillit, vel, helt magisk <3 Jada, hadde tenkt til å ta kontakt først, vet jo godt at det ikke er så lurt å bare fise innom uanmeldt. Er sjelden populære på sånne plasser. Siden du er aktiv frivillig, så kjenner du kanskje Mette, som også sitter i styret i MOD? Jeg vet at hun har fosterhunder fra Solplassen.

Så man må ha omfattende erfaring med noe for å kunne ha en mening om det? Da er det ikke stort noen av oss kan ha en mening om. Men det står fortsatt ikke i reglementet for konkurransen så vidt jeg klarer å lese meg frem til, kjære deg, og det er da vel det man skal forholde seg til, eller hur? Dessuten, signering betyr ikke annet enn at vedkommende setter sitt navn i ei bok, det betyr ikke at vedkommende vet. engang har sett bikkjene. Forresten artig at du plukker ut akkurat dette å kverulere på. Du kunne f.eks. ha kommentert biten at at man må regne med noen dødsfall i konkurransen. Tror lignende løp, eller utstillinger, for den saks skyld, hadde blitt stanset rimelig fort om noe sånt sto i reglementet her i landet. Du kunne også ha kommentert det lave kravet til hvile for bikkjene under løpet. Personlig synes jeg det sier en del at man i det hele tatt er nødt til å ha regler om hviletid, for hos førere med vett i skolten og prioriteringene i orden, så sier sånt seg selv.

Ja, jeg dømmer det løpet, i hvert fall deler av det. Er langt mellom det, og å dømme hele sporten Hoppet ikke over, hadde ikke tid til å svare mer. Nei, jeg tok nok ikke feil, selv om jeg tok, og fortsatt tar, høyde for at jeg overså noe i regelverket. Jeg ser det du siterer, og der står det at de har som mål å sjekke alle hundene, ikke at det faktisk skjer eller må skje for at ekvipasjen får kjøre videre. Du kan jo sjekke reglene selv, som jo uansett trumfer og finner du noe som sier at veterinærsjekk er obligatorisk noe annet sted enn før start, så siter gjerne, og jeg bøyer meg i støvet. Som sagt, jeg tar høyde for at jeg har oversett noe, så det er null problem.

Nei, selvfølgelig er vi ikke nærmere hverandre når du tillegger meg meninger jeg ikke har, eller tolker alt jeg skriver helt feil. Jeg har aldri, aldri, aldri avfeid etologi. Det er et av de feltene som interesserer meg aller mest, et jeg har lest utrolig mye om, og et jeg har studert privat, med gode mentorer, i langt mer enn 10 år. Jeg fatter bare ikke hvordan du har fått den konklusjonen ut av det jeg har skrevet, men som med studier, så kan man tolke ting akkurat slik det passer ens eget syn på ting eller personer. Jeg håper ikke dette er slik du praktiserer innenfor vitenskap, da er ikke resultatene dine verdt fem sure sild. De er heller ikke verdt en dritt om du tolker det dithen at om delfiner har empati for sine avkom, så må det gjelde alle andre arter også. Jeg synes det er respektløst mot både dyrene og fagfeltet å ikke vurdere hver gruppe og hver art for seg, og akseptere at det er store variasjoner i hvilke følelser de ulike artene evner å føle. Det hjelper veldig lite at du kan fine ord og uttrykk hvis du ikke klarer å vurdere de ulike artene individuelt. Jeg har heller aldri påstått at fisk ikke føler frykt og smerte. Selvfølgelig gjør de det. Nei, de som spiser egne barn levende, være seg mennesker eller dyr, har ikke følelser for det avkommet. Men igjen generaliserer du på en måte som er lite vitenskapelig. Når mennesker gjør det, er det ekstreme unntak, og det reflekterer selvfølgelig ingenting om mennesker som art. Hos de artene der dette er normalen, der hvis det ikke skjer, så er det noe galt, forteller det alt.