Lene_S

Jeg synes artikkelforfatteren er like snever i sin omtale. Han snakker om ulike kulturer, og prøver å båssette en stakkars homse. Det ser ut til at han mener at er man homse, så må man like sånn og sånn, og man skal tenke slik og slik. Homsen i serien klarer ikke å identifisere seg med stereotypene, og det er da en ærlig sak. At han selv selv med fordommer, er jo trist, men han får rettet på de fleste i løpet av serien. Og jeg synes det er modig å stå frem med de fordommene mot homomiljøet som han gjør, for det viktigste er ikke hvor man begynner, men hvor man ender opp. Selv har jeg aldri hatt noe med homomiljøet å gjøre, og jeg er langt unna stereotypisk. Det passer rett og slett ikke for meg, men jeg er da ikke noen dårlig lesbe av den grunn. Jeg synes faktisk det er viktigere å vise at de aller fleste av oss faktisk lever tilnærmet A4-liv, og trives med det, enn å nok en gang skulle vise skrullene og cruisingen. Det må da for pokker være akseptabelt for en homse å ikke trives på homobar, ikke like å knulle alt som står stille lenge nok, og synes Lady Gaga blir for masete. Og hvordan det blir et angrep på homokulturen (hva nå fankern det måtte være), er langt forbi min fatteevne. Hvis det er et angrep på noe, så må det i så fall være på hvor snever denne kulturen er...

Det skal du jo få lov til å mene. Men for min del, og de fleste andre jeg kjenner, så går det ut på at vi kjenner kattenes natur. Det er en referanse til at katter oppfattes som selvopphøyde, og det er i grunn en beskrivelse de sårt trenger, så liten verdi de ofte har. Man kan jo begynne å lure på hvorfor du lar deg provosere så voldsomt av at folk elsker katter, og lar dem styre livet sitt såpass som de gjør, siden du nå engang er inne på psykologi og sånt. Det er liksom greit at folk bruker hele livet sitt på hunder, og kaller seg hundeelskere eller hundefolk, mens kattedame eller katteelsker er skjellsord. Hvis man er godt voksen dame og bor sammen med tre katter, så er man snål og merkelig, mens om en tilsvarende dame bor sammen med tre hunder, så er det ingen som hever et øyenbryn. Hvis det er noe som hadde vært interessant psykologisk, så er det dette, spør du meg. Samt da altså hvorfor du mener det er så veldig negativt å elske dyrene sine. Personlig er jeg dyreelsker, hvilket inkluderer både katter, hunder og ulver. Jeg har dog aldri hevdet at dyr alltid skal gå foran folk, selv om en del dyr godt kan gå foran en del folk, om jeg først blir spurt. Jeg er såpass ego at mine dyr går foran folk jeg ikke kjenner, og generelt tar jeg hensyn til dyr før jeg tar hensyn til folk, for tobeinte klarer som regel å passe seg selv, mens dyra trenger noen som snakker for dem. Jeg blir ofte omtalt som kattedama i lokalsamfunnet, og det tar jeg som et kompliment, slik jeg alltid har oppfattet det som ment. Jeg blir gjerne kontaktet dersom en katt trenger hjelp på en eller annen måte, og jeg liker den følelsen. Jeg fleiper til og med med at jeg er Crazy cat lady, og hvorfor ikke? Jeg behandler kattene mine som de dyrene de er, jeg duller ikke med dem som babyer, og jeg lar dem få oppføre seg som katter. Men de er min familie, og jeg elsker dem. Hvis det er negativt og provoserende for deg, så plager ikke det meg. Jeg synes dog det er snodig, i og med at du har katter selv, at du ser sånn ned på oss som kaller oss katteelskere. Katter løser jo hele sin eksistens til egen fordel, om man skal se på det sånn. Som @2ne skriver, så holder kattene seg til oss mennesker fordi det er en fordel for dem, så sånn sett, er de jo smartest. Men som jeg skrev, så er det mange måter å være smart på, og ja, det er individuelle forskjeller, men likefullt er det grunnleggende forskjeller på hunder og katter som gjør at katter som hovedregel klarer seg bedre uten vår hjelp enn det hunder gjør. Har du aldri opplevd å bli valgt av en katt? Tydeligvis ikke. Hvis du hadde det, så hadde du kanskje ikke vært så nedlatende. Jeg har opplevd det tre ganger, og det er en helt magisk følelse hver gang. Jeg aner ikke om jeg går oppleve det igjen, men jeg håper. Og ja, det er et kompliment hver gang pus kommer hjem, for de flytter mer enn gjerne om de får et bedre tilbud. Bl.a. annet fikk en god venninne av meg sin katt på den måten. Katten trivdes ikke hjemme lenger da de fikk valp, og valgte selv å flytte til venninna mi. Har også opplevd det selv, med en av våre kattefrøkner, som flyttet inn hos en alkoholisert og ensom mann noen hus bortenfor der vi bodde tidligere. Hun kunne ikke bli boende der, for han fikk ikke lov at utleier å ha katt, men vi tok henne med på besøk.

Tja, jeg er fullt inneforstått med at jeg er kattenes slave, stort sett. Vi pleier å si at det er kattene som eier huset, vi bare betaler regningene Kattene har oss godt trente, det er ingen tvil om det. Og når det kommer til smarthet, vel, det er mange ulike måter å være smart på, men i mitt hode er den smarteste som regel den som tenker selv, og der er jo katter som hovedregel flinkere enn hunder. Selvfølgelig finnes det unntak i begge ender. Har hatt katter som knapt vet frem og tilbake på seg selv, og Ayla tenker mye selv (litt for mye innimellom ). At katter er egenrådige og selvstendige er jo ikke bare myter, og det er faktisk noe i at vi er deres slaver. Jeg har forøvrig ikke mindreverdighetskomplekser, og jeg elsker både hunder og katter. Jeg er aller mest knytta til Ayla, fordi hunder gir mer tilbake enn katter gjør. Det bunner mye i deres sosiale natur, katter har ikke de samme sosiale behovene, og de er ikke lojale slik hunder er. De fleste katter tar ikke fem øre for å være utro, og flytter gjerne til et annet hjem om de ikke trives der de bor. Det har jeg sett og hørt om utallige ganger. Derfor setter jeg stor pris på det hver gang kattene kommer hjem, for da vet jeg at jeg har det beste tilbudet i området fortsatt

Da er det jo ikke ørene som må fikses, men standardene. For genetikken får man ikke gjort en dritt med, uansett hvor mye tyggis man bruker. Juksing med ørene hjelper jo ingen, det endrer ingenting, og hunden er akkurat like mye eller lite egnet for avl. Da blir det rett og slett for dumt at litt teip er forskjellen på om hunden er avlsdyktig eller ei, da har noe virkelig gått galt et sted på veien. Og det er der det må fikses, ikke ved å kødde med ørene.

Så mange flotte bilder <3 Vi hadde 10 katter da Ayla kom til oss. Alle uten om en var omplasseringskatter eller tidligere hjemløse, han siste er en somali. Alle sammen var redd for hunder, men ble de siste månedene før vi fikk Ayla vant til naboens chi. Han var her også på tre ukers ferie. De var liksom ikke redde for han, tror de ikke helt skjønte at han var hund Jeg har liksom alltid hørt at der hund og katt bor sammen, så er katten sjefen. Så jeg trodde kattene ville sette grenser for Ayla. Men nei, sånt er det alt for lite av. Kun gamlingene gir henne en ørefik om hun kommer helt opp i fleisen på dem, men alle som en forlater matskåla eller flytter seg når hun vil stjele mat fra dem. I tillegg skal hun blande seg når de diskuterer noe seg i mellom, eller klorer på møblene (det er forsåvidt helt greit). Det har gått så langt at jeg må passe på tonefallet mitt når jeg bruker navnene til kattene, for sier jeg det feil, oppfatter Ayla det som at jeg vil kjefte på dem, og da skal hun være med på kjeftingen. Med fosterkattungene vi har, så er Ayla annerledes. De skal hun passe på, og nåde den voksne katten som forsøker å oppdra en liten en. De små får ikke kjeft for å klore eller klatre på møblene, men hun liker ikke at de lekeslåss. Hun skjønner rett og slett ikke forskjellen på en krangle mellom de voksne, og lek mellom de små. Og så synes hun at de løper for fort, så de hender hun stopper dem når de beinflyr frem og tilbake Er i grunn veldig fascinerende å se hvor forskjellig hun behandler voksne og barn. Spesielt når man legger til at hun ikke tar spesielt mye hensyn til valper, og faktisk synes helt små valper, altså under 8 uker, er litt skumle. Jeg innser jo at vi har gjort flere feil her, og vi har prøvd å endre på Aylas reaksjoner, men har ikke vært flinke nok til å følge opp. Heldigvis ser det ikke ut til at kattene plages så veldig av henne. Det er spesielt to stykker hun liker å ha styring på, og hun ene løser det enkelt med å ligge oppe i et av kattemøblene, mens han andre gir blanke, og oppsøker henne fortsatt for å få stelt pelsen (noe hun liker å gjøre, pussig nok).

Som jeg skulle skrevet det sjøl. IBS og lignende er artige saker, og må dessverre gå foran samvittigheten, selv om jeg prøver å være litt bevisst på hva jeg kjøper.

Nå var for det første ikke veterinæren navngitt i den første artikkelen. Ei heller hvor lenge eller stor stilling hun jobbet. Jeg satt igjen med inntrykket av at veterinæren hadde vært der en stund, og var knyttet til parken fulltid, all den tid det står "parkens veterinær slutter i oktober". I det aller minste har denne veterinæren et ansvar for å gjøre sitt for å stoppe vanskjøtselen som har foregått, inkludert rapportering til og samarbeid med MT, og jeg klarer ikke å lese i noen av artiklene at veterinæren har vært med på den delen av prosessen. Mulig hun har det likevel, men slik jeg forsto den første artikkelen, så gjorde ikke hun det hun er lovforpliktet til.

Nå har jeg langt fra tittet på alle, men jammen fant jeg noe rart på den første med PL. Jeg som trodde Pl rammer knær, men så feil kan man ta. Det rammer skuldre og hofter, gitt. Alt hva man lærer når man leser slike saksdokumenter Herfra

Hadde den det? Hadde den ikke da blitt solgt som fullverdig kleinspitz?

Samme her. Rasestandarden for chihuahua sier max 3 kg. og hvert fall ikke lange, elegante bein. Min har matchvekt på ca 3,5 kg, og har lange bein. Som deg, så synes jeg det bare er helt greit. Ser stor forskjell på min og bestevenninna, som er innenfor standard både på vekt og beinlengde, når de beveger seg offroad i skogen. Min hopper lett gjennom kratt og over blåbærbusker, mens venninna må løftes støtt (noe jeg ikke gidder når hun er med meg på tur, så hun må pent finne seg en vei rundt ). Onkelen til Ayla bor i nabohuset, og han er nesten fem kilo. Det er røft regna 65% større enn standarden, og det er ingen der som ville drømt om å klage på det. Han fungerer helt utmerket til det han er ment til, nemlig turkompis og familievenn. Både dem og vi har vettet i behold (i hvert fall på dette punktet ), og er selvsagt fullt inneforståtte med at valper utvikler seg uforutsigbart.

I sånne saker ser man helt tydelig hvorfor gjeldende lover ikke fungerer. I denne saken valgte jo FTU å gi erstatning på grunnlag at hunden ble for stor, men jeg sliter litt med å se hjemmelen i loven, som pussig nok denne gangen ble referert til å være kjøpsloven, ikke forbrukerkjøpsloven. De bruker setningen ""i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen" fra loven. La oss nå se på den setningen: Art: Det er en hund, en canis lupus familiaris, ingen tvil om det. Ergo, den utgår. Mengde: Vel, ingen forventer vel at valpen ikke skal legge på seg et gram, i så fall kan vi alle klage på valpene våre som vokser. Og jeg regner ikke med at det sto noen størrelsesgarantier i kontrakten. Altså, jeg kan ikke se at denne gjelder, heller. Kvalitet: Voffen er frisk som en fisk, denne utgår åpenbart. Andre egenskaper: Her er det selvfølgelig vanskelig å si hvilke egenskaper som måtte stå oppført i kontrakten, men den fungerer etter uttrykt formål, som turhund. Innpakning: Bikkja var pakket inn i akkurat den pelsen den skal ha. Ingen issues her. Jeg ser altså hvor de finner grunnlaget for erstatning på denne måten. Og jeg synes det er skremmende at FTU ikke tar hensyn til §18 i forbrukerkjøpsloven, spesielt andre avsnitt, andre setning. Akkurat denne setningen kan anvendes i tilfeller som dette, for det ER uforenelig med varens art å kunne forutsi eller garantere størrelse, og en del andre ting som gjelder dyreungers utvikling til voksenalder.

Men er det faktisk sånn det er? Det vet vi vel ikke, det er bare teorier på dette forumet, så kanskje vi skal slutte å ta sorger på forskudd?

Dessverre så er det slik lovverket er i dag, og det må vi foreløpig bare leve med. Selv om noen av dommene blir feil etter slik jeg vil at det skal være, så foretrekker jeg at det er forbrukerkjøpsloven som gjelder fremfor kjøpsloven, av grunnene jeg nevnte over. Men aller helst hadde jeg sett at det kom en ny lov, det har jeg skrevet sikker hundre ganger på dette forumet tidligere. For sånn jeg ser det, så dekker ingen av loven godt nok for levende dyr. Jeg forstår deg godt. Personlig ville jeg aldri drømme om å klage til oppdretter om ting som ingen rimelig person kunne forstått på det tidspunktet jeg overtok hunden (eller hvilket som helst annet dyr). Det inkluderer altså denne tvekjønna saken (har forresten hørt om det en gang tidligere, det var en sånn hund på Bondi vet en gang). Ta Ayla som eksempel. Hun hadde navlebrokk, og det fikk jeg avslag for. Selv om det dessverre slo seg vrangt, og måtte opereres, så var vi ferdig med den saken. Så har hun en fontanell som aldri grodde igjen. Det kunne selvfølgelig ingen gjette på forhånd, og dermed ingenting å sutre over. Det samme gjelder hennes allergi. Og så er hun jo for stor, men hvem kunne skjønt det? Snåsamannen, kanskje, men det var ikke han jeg kjøpte hund av. Ergo, heller ingenting å kreve noe som helst for. Jeg kan ikke si at jeg aldri kommer til å klage til en oppdretter, det kan jo godt skje, man vet aldri hva man plutselig står med, men jeg er fullstendig inneforstått med at om jeg kjøper et levende vesen, spesielt en unge, så er det et uferdig produkt, som vil utvikle seg ganske tilfeldig. Tror du det vil bli så mange flere klager fremover at dere vil merke så stor forskjell? Som jeg skrev tidligere, dere som driver seriøst, og betaler tilbake der det er gjengs, for dere vil det jo ikke spille så stor rolle om det er den eller den av de lovene vi har nå som gjelder. Altså, hvis det plutselig blir storm av klager på filleting, så kan jeg forstå negativiteten, men lag nå for all del ikke storm i vannglasset før det blåser mer enn lett bris

Det her skjønner ikke jeg, for jeg ser ikke helt hvor sammenhengen mellom ansvar og skatt er. Det er to vidt forskjellige ting. Forbrukermyndighetene har sin definisjon av næring i forhold til forbrukere, altså hvilket ansvar selger skal ha overfor kjøper. Det har da ingenting med skatt å gjøre. Ansvaret skal og bør være det samme uansett. Generelt snakka. Hva det ansvaret innebærer, er jo et helt annet spørsmål, men jeg ser ikke poenget med å blande skatt borti dette, for det er en helt annen sak, forvaltet av andre myndigheter, med sine regler å forholde seg til. Så da lurer jeg på: Hvilken forskjell hadde det gjort for deg som oppdretter om du hadde betalt skatt, hadde du følt at du hadde et større eller mindre ansvar for valpene du solgte? Hadde du lagt ned mer eller mindre i arbeidet med oppdrettet, eller gitt høyere eller lavere rabatter, evt. tilbakebetalinger, for feil? Selvfølgelig burde det vært en egen lov for omsetning av dyr, som tar høyde for at man kjøper levende vesener som ingen kan forutse eller garantere hvordan blir. Dessverre må vi foreløpig forholde oss til det lovverket vi har per i dag. Og da er jeg glad for at forbrukerkjøpsloven er den som gjelder. Ikke fordi jeg mener man skal fly til oppdretter å klage på den minste lille ting, jeg er helt uenig at oppdretter skal være erstatningspliktig for en pomme som ender som kleinspitz, og slike ting som en oppdretter umulig kan påvirke eller gjette seg frem til. Men fordi at oppdrettere ikke skal kunne signere seg bort fra alt ansvar, og, kanskje enda viktigere, pålegge kjøpere alskens idiotiske og urimelige krav. Om kjøpsloven gjaldt her, så ville alle mulige tullete klausuler som pålegger kjøper å avle eller stille ut hunden så og så mange ganger også vært gyldige, og det tror jeg de aller færreste av oss mener er rett. Du vet, slike som spekulerer i at folk ikke klarer å stå i mot når de først har møtt valpen. Slik lovverket er i dag, så kan man ikke få både i pose og sekk. Og da er forbrukerkjøpsloven den som beskytter flest folk. Som flere har påpekt, seriøse oppdrettere vil jo sjelden oppleve dette som noen ekstra byrde, dere gjør jo allerede det forbrukermyndighetene mener dere skal gjøre. Så hva er da galt med å beskytte folk mot de useriøse? Kan jo brått hende en av dere får bruk for denne loven. Uenigheter vil alltid oppstå uansett hvilken lov som gjelder, og det vil det helt sikkert også med en evt kjøpslov spesifik for dyr.

Hva slags type hoste er det? Høres den tørr eller slimete ut? Er det en bjeffete type hoste, eller mer harking, som om han prøver å få noe opp? Hva med snørr? Hva gjør han før og mens han begynner å hoste? Er han rolig, eller i aktivitet, og reiser han seg og strekker på halsen, eller fortsetter han med det han driver med? Det første, og mest naturlige, og tenke når det kommer til småhunder, er trakealkollaps (luftrørskollaps), som da gjerne har den strekkingen på halsen og høres som som en and eller gås. Det beste for å sjekke ut dette er med et endoskop da røntgen kun tar bilde av et øyeblikk, mens med et skop kan man se hvordan luftrøret oppfører seg gjennom hele pusteprosessen. En annen mulighet er astma. Eller så kan det være en helt vanlig forkjølelse. Min chihuahua har vært utredet for trakealkollaps etter hosteanfall. Hun hadde da en lett halsbetennelse. Noen måneder senere begynte hun å hoste igjen, og da fant de ingenting, verken på bilder eller prøver av halsen. Hun snørret en del. Etter noen uker gikk hosten over, og nå snørrer hun bare bittelitt om morran, så både vi og veterinæren regner med at hun bare hadde en forkjølelse som satt litt hardt i. Sånt kan like gjerne ramme dyr som oss, og jeg har selv hosta og snørra i straks 2 mnd, så ting kan henge i lenge. Lykke til, jeg håper der finner ut av dette, og at det går over igjen snart

Her i huset har vi ikke fyrt opp noe med krutt i på over 10 år. Stjerneskudd er like morsomt som da jeg var barn, og andre sender mer enn nok penger til værs uten bidrag fra oss. Ayla er heldigvis ikke redd for smell, men en av kattene får hysterisk anfall hver nyttårsaften. Han tilbringer den under sofaen, hvor han har spydd av skrekk flere ganger. Selv uten han, hadde jeg gladelig og helhjertet støttet en totalforbud mot salg og bruk av alt med krutt. En ting er våre kjæledyr, de kan vi til en viss grad påvirke med trening eller medisiner, og de har i hvert fall oss til å trøste seg, men ville dyr har ingen av disse mulighetene, og bør spares for alle lydene, luktene og synene av våre luksusfeiringer. I tillegg sendes ufattelige summer rett til værs. Greit nok av folk skal få velge selv hva de bruker penga sine på, men tenk om de hadde gitt bare 10-20% av det de bruker på fargesprakende smell til f.eks. dyrevern eller andre gode formål. Vi tok til vettet etter tsunamien i 2004, da sendte vi pengene vi ellers hadde brukt på nyttårsaften (hvilket i grunn ikke var mye, har aldri skjønt poenget med digre batterier til mange hundre kroner) til innsamlingen for ofrene. Siden har vi ikke brukt mer enn 50,- på nyttårsaften.

Det første som slo meg var at valpen hadde vært bortpå ei padde. Padder skiller ut gift gjennom huden, og den fører til voldsom sikling. Noen blir også veldig sløve, men ikke alle, det kommer vel an på hvor mye gift de har fått i seg, vil jeg tro. Ayla var såvidt borti ei padde da hun var liten, og hun så ut som hun hadde rabies, fråden sto ut av munnen, nesten som ølskum. Jeg fikk hetta, ante ingenting om padder eller gift, men fant da ut hvordan dette henger sammen. Så derfor tenker jeg at det kan ha vært en mulighet.

Jeg sykler med chihuahuaen min Klarer hun, klarer Ludvig

Men hvis ikke folk hadde jaktet på rovdyrenes mat, så hadde det ikke vært nødvendig å forvalte rovdyrene. Og så er det en ting å forvalte arter hvor det er flust av individer, som rev, og en helt annen å "forvalte" arter som knapt klarer å klore seg til livet, som de fire store.

@tillien For et forfriskende ærlig og innsiktsfullt innlegg Jeg synes ikke du har noen grunn til å føle deg dobbeltmoralsk. Det ER stor forskjell på å drepe for å drepe, som er det man gjør med rovdyr, og å drepe for å nyttegjøre seg skrotten. Og å kaste ut igjen småfisk man får på kroken, vel og merke om de er sånn nogenlunde hele, handler jo om å forvalte. Man må la fiskene bli store, og småfisk er det jo ikke mat i. Jeg er helt enig i at intensjonen og motivasjonen er avgjørende. Som jeg skrev tidligere, hvis det går på prestisje og med trofeer som motivasjon, så burde man henge både hagle (eller hva fankern man skyter med, jeg har ikke peiling på våpen) og fiskestang på veggen. Da er man rett og slett ikke egnet for jakt eller fiske.

Jeg husker for en del år siden så søkte vi om å få importere fire afrikanske syvsovere fra Sverige. Vi sendte en veldig godt dokumentert søknad til Miljødepartementet. Vi fikk avslag med begrunnelse om at de ville være en fare for vår fauna. At syvsovere går tvert i dvale, og dermed dør om det skjer uforberedt, når det kommer under 18 grader, altså 360 netter her i landet, hadde ingen betydning. Men disse oppdretts-endene vil overhodet ikke påvirke faunaen? Neeeeiveeeel...

Og hva skal det liksom bevise? Veterinærene i Sea World synes jo åpenbart det er helt greit å holde hvaler i plaskebasseng. Og dyreparken som nå trues med stening av MT har en veterinær som først nå slutter i jobben sin. Vedkommende synes jo tydeligvis hauger med møkk i innhegninger, rømte kenguruer og annet smårask er helt innafor. Regelverk sier veldig mye om hvor på den etiske skalaen løpet befinner seg. Det er jo nødvendig med pålagte pauser, åpenbart fordi ikke alle evner å forstå dette selv. Likevel er de pålagte pausene både for få og for korte til å kunne kalles fornuftige og sunne = etisk sprekk. At ignorering av veterinærers pålegg om å sette hund ut av spannet kun blir straffet dersom hunden dør = etisk sprekk. Og coup de gras: Dødsfall må man nesten bare regne med = etisk kjempesprekk! Det hjelper veldig lite om flertallet kjører med fornuften og dyrevelferden i førersetet, når de som ikke gjør det faktisk kan dekke seg bak dette regelverket. Regler er viktige nettopp fordi noen ikke klarer å bruke huet, og det er dem reglene skal settes ut fra, ikke de som likevel overholdet dem fordi deres moralske kompass tilsier det. Og i en sport der dyr brukes, så bør og skal reglene først og fremst sikre deres rettigheter, så får konkurransebiten ramle på plass ut fra det. Synes det sier ganske mye at reglene for Iditarod er satt opp slik at alt som omhandler førerne og konkurransen kommer først, og så hundene etterpå, mens i det norske reglementet kommer hundene først, og førerne etter. Det forteller noe om hva som er viktigst, synes jeg.

@QUEST Her summerer du greit opp hvordan jeg ser på jakt. Jakt er noe man gjør for mat, ikke for å forlenge det man har mellom beina med størrelsen på geviret på fangsten. Du glemte forøvrig en kategori: De som betaler store summer for å reise til utlandet for å drepe enda større og enda tøffere dyr enn vi har her i landet. Gjerne utrydningstrua, slik eks-kongen av Spania gjorde med elefanter. Troféjakt på sitt aller verste. Jeg synes også at å bruke uttrykket "sport" om jakt og fiske er nedlatende og respektløst. Man kaller bare rett og slett ikke drap på andre skapninger for sport. Jakt og fiske skal være seriøse saker, ikke liksom-seriøst fordi noen overdriver prestisje, slik sport faktisk er, men alvorlig fordi det tross alt er snakk om noe levende. De som ser på jakt som sport bør rett og slett finne på noe annet, sånne folk har jeg ingen respekt for. Det inkluderer folk som må henge huer på veggen eller slenge pelsen på gulvet, som pokaler. Mulig jeg missa det, men jeg ser ikke at Quest noe sted skriver at det dreier som et flertall? Uansett, selv om det er et lite antall som er komplett idioter, så ødelegger de så mye som er helt irreversibelt. Det skal så lite til, så selv et lite antall skrullinger gjør stor skade. Det burde vært strengere regler, og mer kontroll av både de med jaktlisens og, spesielt, de som ikke fikk lisens, med tanke på snikjakt.

Er ikke noe å diskutere en gang. Som jeg har sagt gang på gang: Vi mennesker er det verste som har skjedd denne kloden.