Tabris

Men det kan jo være at det nå faktisk har oppstått noen protester på dette?

Hunder tester ikke grenser - de gjør det som lønner seg og lar være og gjøre det som ikke lønner seg. Har dere forsøkt og la burdøra være åpen og se hva som da skjer?

Jeg har også hatt god nytte av doggie-zen/avstandsbelønning. Siden han elsker ball, så kan du jo gjerne prøve med den. Men om du belønner med ball, så bør du ikke ha den synlig mens du trener. Han skal ikke vite om du har ball eller ikke, ei heller om den kommer og når den kommer. Men spar de beste belønningene til de gangene han virkelig går kjempebra. Ha lave kriterier i begynnelsen, ikke vent for lenge før du belønner, da kan det være han går lei. Og trene korte økter - det gjør du kanskje allerede. Det kan virke som om du må få opp motivasjonen hans generelt.

Når det kommer til å opptre i konkurranser, f.eks utstilling eller annet innenfor hundesport, så har jeg for min del merket at det er alltid mye verre rett før jeg går inn enn det er når det er i gang. Når jeg først er i gang, så får jeg helt tunnelsyn. Jeg fokuserer utelukkende på meg og hunden og enser ingenting rundt meg - knapt dommeren.

SIden du ikke har bilde av det og heller ikke helt klarer og forklare hvordan såret ser ut, så er det også veldig vanskelig for oss og mene noe som helst om det. Er området ved såret varmt, hovent og/eller rødt? Hvis ja, så kan det være betent og da ville jeg fulgt nøye med og sett utviklingen. Er det åpent så ville jeg kanskje hatt i litt pyrisept, men vet ikke hvor mye "vits" det er om hun har hatt såret en stund. Hvor stort er såret? Er det åpent? Er det dypt? Hvis såret virker lukket og ikke infisert (ikke kjennes varmt og hovent ut), og så lenge allmenntilstanden hennes er fin (spiser, drikker, er i aktivitet og ikke virker syk), så ville jeg sett det an. Kan være hun bare har skrapet borti noe og det gror av seg selv. Men om det blir mer mer rødt og hovent, om det væsker og om hun begynner og klø seg eller virke syk, så ville jeg reist til dyrlegen med henne. Lykke til!

Ja, det kan også hjelpe hvis det er ting man må gjennom som man gruer seg til (f.eks tannlege med tannlegeskrekk el.lign). Da ser jeg for meg noe ekstra kjekt jeg skal gjøre når jeg er ferdig med det jeg må gjennom, også fokuserer jeg på det. Jeg unner meg da en "guilty pleasure" hvis jeg må gjøre noe sånt, enten det er og se en ordentlig crappy film jeg koser meg med, spise altfor mye digg etterpå, kjøpe en liten flaske cava og kose meg med, se trashy tv, lage en ny karakter i yndlingsspillet mitt... en liten, hverdagslig glede jeg ikke unner meg eller tar meg tid eller råd til hver dag. Jo kortere tid det er til jeg skal gjøre det jeg gruer meg for, jo kortere tid er det også til jeg skal gjøre det jeg gleder meg til.

Dette hadde bare gjort det verre for meg, fordi hvis jeg da ikke hadde klart det jeg skulle, så hadde jeg jo bevist en gang for alle at jeg også var en av idiotene. Ellers, hvis jeg skal gjøre noe hvor jeg er redd for at konkrete ting kan skje (sånn worst case scenario-ting) så tenker jeg også alltid gjennom hva jeg skal gjøre HVIS det skjer. Så har jeg i hvert fall en slagplan klar hvis det jeg frykter skulle skje, det også roer meg litt.

Beste tipset jeg vet er temmelig vanlig og simpelt - pust dypt. Dvs, trekk pusten i skikkelige magadrag, så langt inn du klarer og pust sakte ut igjen. Flere ganger. Det roer ned litt. Hvis jeg kjenner jeg er nervøs mens jeg venter på noe så hjelper det og telle (det samme hvis du er i en situasjon der du holder på og gråte/gruer deg til noe osv) - tell lys i taket, skruer i veggen, stolbein, hva som helst. Det hjelper veldig på meg, det holder hjernen opptatt med noe veldig konkret og enkelt og demper frykten/ubehaget og gjør at du får mer kontroll over følelsene.

Først og fremst kan du glemme alt som har å gjøre med dominans og sjef, det er utgått informasjon og er ikke lenger relevant for forholdet mellom eier og hund. Jokking kommer ofte av stress, og siden han nettopp har flyttet så er det ikke umulig at han er stresset av den grunn. Ellers kan du følge de rådene som er nevnt tidligere i denne tråden - gi ham en kort time-out uten kjefting og annet negativt når han jokker. Finn også måter du kan redusere stresset på, f.eks ikke driv for mye med aktiviter som er stressende (intens lek, ballkasting osv), og forsøk også og roe ham ned etter tur før dere går inn. Kanskje f.eks med godbitsøk i hagen. Overaktivisering kan føre til stress vel så mye som underaktivisering, og jeg vil tro at 3-4 timers tur kombinert med nytt sted kan stresse ut hvem som helst. Jeg ville roet ned litt, lær ham og finne roen, bli kjent, stresse ned. Noen hunder trenger hjelp til dette.

Tror ikke det er nok soniser aktive i Sandnes/Stavanger-området til å lage noe her.

Signerer denne, jeg.

Omg, huskyvalper.

Wow, Stine, imponerende!

Jeg har også japaner og han bjeffer mye i varselsituasjoner. Dvs at han lett tyr til bjeffing når han er usikker, men han tyr sjelden til bjeffing når han er frustrert, stresset eller gira. På trening har vi en buhund og en lappis som begge lett tyr til bjeffing på trening når de blir frustrert eller småstresset. Det har Ozu aldri gjort. Var faktisk flere på trening som ble overrasket over hvor rolig han var, til japaner og være. Men det var fordi de ikke hadde hørt ham hjemme.

Her soves det.

Så kjekt - gratulerer!

Som dere kanskje har fått med dere, så har jeg jo hatt (og har tildels enda) mine utfordringer med og trene lydighet med en japaner. Det er ikke alltid det letteste, men vi har kommet langt. Derfor er det spesielt gøy når vi finner noe som Ozu virkelig har interesse og talent for (om man kan kalle det for det - alle hunder har vel talent for spor). I dag var på vi på et totimers kurs i ID-spor. Ozu viste seg fra sin beste side og instruktøren endte med og øke vanskelighetsgraden til og inkludere både vinkler, svinger i krattskogen, samt også la sporet gå over en asfaltert vei. Ozu mistet sporet en gang i skogen, men fant det raskt igjen. Han ble også litt forvirret av den asfalterte veien, men jobbet videre - og så til slutt figuranten siden hun ikke var så langt fra veien. Det er SÅ gøy og se hvordan han jobber, hvor utrolig ivrig og fokusert han er. Dette er virkelig noe han elsker, og noe jeg ikke trenger og jobbe masse med for å få opp motivasjon og annet. Jeg må nesten bare "hang on for dear life" når han leker bulldoser i skogen. (Siden det var et totimers intro-kurs så var fokus mest på selve ID-biten og figuranttrening, det var derfor ikke lagt ut spor på forhånd, så det var ikke snakk om liggetid og slikt). Superstas! Har ikke bilder fra sporkurset, men etterpå tok jeg Ozu med meg til Bråsteinvannet for en liten tur. Tenkte det kunne være godt for både ham og meg og "gå oss ned" litt, samt at han kunne få avkjøle seg i varmen. Så her er noen bilder derfra:

Jeg trener med to lappis-tisper som er såpass korthåret (i forhold til Thorvald og de andre man ser bilde av her) at jeg trodde de var islandshunder første gang jeg så dem. Ta og kikk litt på tisper .

Jeg visste ikke at terv-valper var så bamsete! Liten lodden teddy, jo!

For meg er det stor forskjell på om barn skal få hilse på hunder, eller om hunder skal få hilse på barn. Ideelt sett burde det som hovedsaklig være snakk om det sistnevnte i de fleste hilsesituasjoner, i hvert fall med fremmede barn.

Her synes jeg hunden burde vært skjermet bedre. Hun ble satt i en situasjon hun ikke var komfortabel med og har antagelig gitt flere dempende signaler til barna som de ikke var i stand til og forstå. Når de ikke ble respektert så hadde ikke hujnden - i eget hode - annet valg enn å ty til utfall for å få poenget sitt gjennom. Jeg synes det er helt likegyldig hva vi mennesker mener hunder "bør" tåle - noen mener jo hunder bare skal være roboter som skal fungere som lekedukker for barna og "tåle alt", og glemmer at det finnes noe som heter respekt for dyret som individ og deres grenser. Jeg er helt enig med deg i at barn ikke bør få hilse på hunden mer - først og fremst for hundens del. De eneste gange er når tispa selv tar kontakt (det gjelder egentlig alle hunder). Ei heller bør barn leke alene med hunder uansett.

Det er veldig mange som bruker godbiter og mange dommere som ikke bryr seg (og noen få som gjør det). Jeg er i ringen så få minutter at jeg tar bare en liten neve og gjemmer i ene hånden. Er ikke nok til at det blir strødd rundt. Så kan det være en ide og ikke gi så mye akkurat når dommeren ser på din hund, og kanskje heller ikke rett før hunden skal på bordet/dommeren skal se over hunden, hvis du har godbiter som setter seg mellom tennene på hunden. Så jeg gir i det vi går inn og stiller opp, litt etter vi har travet en runde og litt mens dommeren ser på de andre - da opprettholder jeg interessen hans når dommeren ser på oss og han ikke får. Også får han etter han har vært på bordet, slik at det blir forventninger der også.

Ozu er også litt som dette. Han knurrer om jeg forsøker og geleidde ham fysisk - så derfor forsøker jeg heller og finne andre løsninger. Jeg er ikke interessert i å gå i maktkamp med min hund og skal jeg sette hardt mot hardt så må jeg kue ham og da vil jeg ende opp med en hund med tillitsproblemer - og antagelig en hund som knurrer enda raskere, og kanskje også biter. Så den veien vil jeg ikke gå, det er ikke et slikt hundehold jeg vil ha. Når Ozu knurrer til meg så forteller det meg at jeg går over hans grense. Jeg kan gjerne mene så mye jeg vil at han "burde" tåle både det ene og det andre, men nå er faktum at det gjør han ikke. Så da anser jeg det som min jobb og vise ham at han kan stole på meg og at det er gøy og gjøre som jeg vil. (Også håper jeg innerst inne at neste hund er tryggere med færre issues. )

Oj, her var det mange minner! Jeg vil gjerne anbefale "Gylne minner fra en hunds hverdag " av Anne-Lise Boge. En samling historier om hennes golden hanne som først sto på trykk i Hundesport på 90-tallet. Har lest dem alle flere ganger og ler så jeg gråter hver gang. Utrolig morsom og herlig måte og skrive på!

Himmel, finnes det trenere som står for slike metoder fortsatt? Trodde jeg havnet 15-20 år tilbake i tid når jeg begynte og lese dette, jeg. Egentlig ikke overraskende da det er en saying om at mannen i gata ofte ligger ca 100 år etter når det gjelder sin kunnskap om forskning og vitenskap. Heldigvis er det bare snakk om 15-20 år for enkelte trenere. Ellers tar jeg ikke seriøst en person som viser slik forskningsforakt og mangel på forståelse på hva positive metoder går ut på og hva det bygger på, men synes det er positivt at han er så rett frem og ærlig på bloggen sin - da vet alle hva de får og hva han står for.