Tabris

Dette synes jeg også hørtes ut som en interessant løsning. Utstilling som en ren "missekonkurranse", også har man heller kvalitetsbedømmelse basert på helse, mentalitet, bruksegenskaper og eksteriør med helt konkrete kriterier og krav på hver del som man bruker som avlsverktøy.

Noe jeg har tro på er hvis vi hadde hatt mer kriterier for å i det hele tatt få lov til å delta på utstilling. Dvs, at man måtte ha bestått en helsetest, evt også en bruks/mentalitetstest, før man fikk stille hunden i voksen klasse. Dermed ville de med tydelige mentale eller helsemessige problemer ikke få noen premieringer. Da først kan vi begynne å snakke om at utstillingsresultater har en viss kvalitetsmessig betydning.

Jeg har ingen klare grenser for når jeg evt omplasserer eller avliver, det må ses an i hver enkelt situasjon. Jeg mener ikke at det viktigste er at man skal beholde hunden for enhver pris, noen ganger kan det faktisk være til det bedre for hunden selv å få et nytt hjem. Samtidig mener jeg at lista for omplassering/avliving bør være høy. Det jeg er mest redd for er at vi blir så runde i kantene og "alt er relativt" at grensa for å omplassere blir lavere og lavere (snakker nå ikke om sonen, men samfunnet generelt). En hund er ikke en mobiltelefon som man bytter ut etter to år fordi man egentlig ville ha noe annet. Det er aldri en garanti med hund, verken når det kommer til mentalitet, personlighet eller helse. Hvor mange ganger skal man omplassere en hund fordi den ikke passet inn/ikke var som man forventet/ikke hadde den rette mentaliteten for vår livsstil osv osv. Så omplasserer man fordi man gikk på en smell og skaffer seg en ny valp. Denne lever heller ikke opp til forventningene. Hvor mange ganger er det greit å "kjøre gjennom" valper og hunder til man finner den ene man så for seg i eget hode? I andre tråder er det populært å snakke om "hvor skal grensa gå", og jeg lurer litt på det samme. Jeg er redd for at denne grensa hele tiden blir forskjøvet fordi vi i samfunnet blir mer og mer egoistiske.

Jeg følger dyrlegens anbefalinger. Regner med de er mer oppdatert og har mer kunnskap om dette enn hva jeg kan lese meg til på nettet.

Synes du skal flytte bort hit, jeg. Canis avd. Stavanger har både konkurranselydighetskurs (grunnleggende), klikkerTRENERutdanning samt ukentlige fellestreninger med instruktør.

Må innrømme at jeg ikke har trent så mye på fvf forrige uke, det ble så mye annet som skjedde. For tiden trener jeg mest på det som en grunnferdighet, og hadde i hvert fall èn trening hvor jeg kan gå 20 skritt med (bortimot) sammenhengende kontakt.

Hvor gammel er hunden?

Kanskje en sånn gammel ID-tatovering? Min mors venninne hadde en hund som gjorde det samme. Hun hoppet på bussen utenfor huset og tok den inn til byen. Bussjåføren visste hvem sin hund det var og ringte henne. Eiers svar var: "Bare sett hunden på bussen hjem igjen". Det gjorde han, og hunden hoppet av rett busstopp og løp hjem.

Jeg har samme problem, og jeg har øvd mye på leking. Dvs, han leker gjerne, men da helst innomhus hvor det er tryggest. Han sliter med og leke når han er på nye steder og vil heller ha godbit. Jeg har valgt ut en liten håndfull leker som jeg utelukkende bruker til belønning når jeg trener, ellers har han ikke tilgang til dem. Leker med dem korte økter inne for å fyre ham litt opp på dem, også fjerner jeg dem. Så startet jeg med og ta med lekene på tur i nærområdet, for å gradvis venne ham til å leke ute. (Mer enn èn jogger har sett rart på meg der jeg sitter i grøfta langs veien og leker med en liten hvit pelsdott. ) Har også forsøkt litt forskjellige ting for å fyre ham - han blir f.eks mer tent om jeg kaster leken fra meg og vi må kappløpe etter den. Eller hvis jeg trener med andre så kan vi to kaste leken frem og tilbake mellom oss, da blir han som regel veldig interesssert. Også er det viktig og stoppe lekingen mens hunden fortsatt er på topp - dvs at DU stopper leken, ikke at hunden stopper fordi den går lei og er ferdig og leke.

Hvis hunden har slik atferd fordi den har smerter, så er vel det noe en vanlig dyrlege vil kunne sjekke? Ved og kjenne og klemme metodisk over hele hunden, så vil man jo legge merke til hundens reaksjon om den får vondt når man klemmer et spesielt sted?

Vi ga Ozu Orijen til og begynne med, men han likte det faktisk ikke. Overraskende nok, siden det jo er og regne som en av de bedre tørrforene der ute. Men han spiste bare noen munnfuller og hoppet gjerne over måltider også. Så vi skiftet til V&H, og skåla blir nå støvsuget til hvert måltid.

Ja, denne metoden glemte jeg! Jeg begynte og trene inn fvf før jeg hadde kommet ordentlig i gang med klikkertrening, så jeg visste ikke om denne metoden. Men kan absolutt anbefale den.

Jeg fanget atferden og belønnet hver gang han var på min venstre side (noe som gjorde at oftere og oftere var der). Startet med noen få skritt og belønnet masse for det, og det tok overraskende kort tid før han forsto konseptet. Så var det og ta det videre og småpirke litt derfra. Denne videoen er et halvt år gammel nå, som du ser var det fortsatt litt og ta tak i. Her ville jeg strekke strikken litt for og se om han ble med meg en hel "runde".

Ozu logrer også forholdsvis lite. Nå viser det jo ikke så godt på ham med krøllhalen, men hvis jeg godsnakker med ham så kommer det en liten, søt logring frem og tilbake med den lille halen. Ellers viser han at han er ivrig og glad ved å hoppe og ned, være generelt ivrig, spretten og hoppete, samt med spisshund-smilet sitt. Logring gjør han bare av og til og kort tid av gangen. Han logrer aldri av seg selv på tur.

Dette varierer jo etter hva slags rase og individ man har. På Ozu er det jo nesten umulig og se pga all pelsen, men med min forrige hund Vinnie så synes jeg hun var flott når hun var i perfekt hold. For en hund som henne så liker jeg opptrukken buk, stramme og smidige muskler, en ryggrad man lett kan kjenne, men at hoftebein og ryggrad er mer skjult. Ville kanskje ønsket meg litt mer muskler på henne (alt man ser i ettertid...), men ellers synes jeg Vinnie har ganske så perfekt hold på disse bildene:

Rase: Schäfer Kjønn: Hannhund Navn: Ivo Farge: Svart sadel En tvers gjennom frisk og mentalt stabil hund med god arbeidsvilje som skal bli min konkurransehund innenfor bruks og LP, og kanskje mer også om det passer seg slik. Ingen HD, allergi eller annet som ødelegger i hverdagen, ingen issues og ustabile nykker. Dette er vel ei tispe, men noe sånt som dette: *sukk* Det er lov å drømme.

Så spennende prosjekt! Vi vil se mange bilder!

Jeg bruker maten hans, Vom og Hundemat. Fyller kongen til randen, presser gjerne det hele sammen for å få plass til mer, også fryser jeg det. Kjempestas for ham og få når han f. eks er alene hjemme.

Jeg har faktisk opplevd både det beste og det verste i japanermiljøet. Det er til tider en del drama på Facebook-gruppen (av alle ting), litt useriøsitet og en del sterke personligheter med mye meninger som gjør mye ut av seg. Når det er sagt så har jeg heller aldri vært borti snillere og mer behjelpelige mennesker. Første gang jeg hadde Ozu med som observatør (før jeg stilte ham), så kom flere av de lokale japanerfolkene bort, hilste på gutten og pratet så vennlig med meg. Inviterte meg med på samling og treff og var utrolig vennlige og hyggelige. På min første utstilling kom en av de andre bort til meg, hjalp meg med å stusse og børste riktig - og ga meg en klem da jeg kom ut av ringen igjen med gode resultater. Så, ja, begge deler. Både mye drama og høylytte mennesker, men også utrolig åpne, vennlige og hjelpsomme mennesker.

Det er de vi finner mest av også. Dvs, mest lunch-bokser, da. Derfor er det ekstra kjekt når man finner noe spesielt.

Herlig dag - mor til Thorvald er søt! Og ser nå at han er ganske mye kraftigere enn henne. Deadline Day...?

Så ut som en herlig dag. Misunnelig for det valpe-passet.

Må bare prøve, spesielt siden du også liker lange turer, gir turene en ekstra piff. Så gøy! Ikke minst så kommer man seg også ofte til steder man ellers ikke ville tenkt på. Hadde tenkt og rette opp bildene, men føler meg lat i dag. Vet ikke helt hvordan heller, siden de kommer rett vei hos meg i Dropbox. Ja, genial cache! Og SÅ herlig med lang skogstur på dagtid! Er veldig glad i Hogwarts-koppen min. Helt fantastisk hvor mye tid som er lagt ned med alle detaljene - også med lys inni! Og de lyser enda, selv om cachen snart er et år gammel.

Ja, det er sant. Beklager.

Kule hunder, ved første blikk minner Catania meg om en dvergpincher.