Tabris

Jeg har heller ikke fokusert så mye på fvf i det siste, må innrømmes. Skal se om jeg kan klare å lage til en kort filmsnutt i dag, men er ikke sikkert.

Schäfer etter brukslinjer med bedre kroppsbygning.

Så utrolig trist å høre, Shensi - og dere - har da hatt nok nå! Krysser labber og haler for henne!

Jeg fant en interessant artikler om drifter og om hvorvidt dette kan regnes som et vitenskaplig begrep: Drifter - et anvendelig begrep?

Vel, jeg er også enig i at man ikke anbefaler en høydriftig hund til noen som ønsker en familiehund og turkompis. En malle eller BC er "overkill" for noen som vil ha en lekekamerat til barna, en tusletur rundt nabolaget om kvelden og kanskje lære hunden noen triks for moro skyld. Faktisk vil jeg si at en malle vil være overkill for de aller fleste. Interessant nok er det få maller i listene over Norgesmesterskap bruks. Jeg sitter selv og vurderer om i det hele tatt en schäfer etter brukslinjer er overkill for å trene bruks og lydighet.

Jeg spiser lite brød, nå for tiden går det i havrefras med gresk yoghurt og mager vaniljekesam til frokost. Men synes brødmat er enkelt å ha med som lunsjmat på kurs, så i dag ble det grovt frokostbrød med smøreost og kalkunpålegg. Synes det er ganske godt.

Jeg skifter en til to ganger om dagen, da som regel fordi det begynner å gå tomt. Ser jeg at det er lite vann før jeg legger meg, så bytter jeg og fyller opp da også.

Dette synes jeg er en veldig interessant diskusjon, og jeg lurer på akkurat det samme selv. "Drifter" føler jeg er et litt sånt ullent begrep som kan bety litt forskjellig. Ofte er det egentlig bare synonymt med jaktlyst og lekelyst. Dessverre er det også noen som mistolker høyt stress som "høy i drift".

Nei, poenget var egentlig ikke å diskutere hundenes reaksjon på kurset. (Jeg utdypet det bare siden du spurte hva slags setting og hva slags reaksjoner). Hensikten med tråden var egentlig å diskutere usikkerhet for mennesker generelt. Hvor utbredt føler sonen-folket at dette er? Og hvorfor er dette evt så utbredt når hunder er det dyret som har levd tettest på, og samarbeidet mest med, mennesker.

Dette er et godt tips! På det glade 80-tallet - da permanent var det store, men min mor mente jeg var for liten til slikt - så flettet jeg håret i både to og tre fletter før jeg la meg. Vask håret om kvelden og flett det i flere fletter mens det er vått og sov med de på. Får nydelige bølger i håret av det! Du kan jo teste det ut før bryllupet, f.eks.

Jeg ser den. Og det var det flere av oss også mente. Slik instruktøren forklarte det så ble dette som et forstørrelsesglass - de issues hunden evt hadde ville bli forstørret i en slik setting. En hund som faktisk ER trygg og sosial vil ikke reagere så avmålt som flere av hundene gjorde.

Man kan si at en figurant i skogen er en unaturlig setting fordi det ikke skjer så ofte for hunden. Men med tanke på hvor mange tusen år hunder har bltit avlet til å leve tett på mennesker - burde de da reagere med avmålthet og usikkerhet når en enslig person tilbyr godbiter i skogen, selv om de aldri har sett vedkommende før? Det er jo i seg selv en interessant diskusjon som andre var inne på tidligere - hvor mye skal vi kreve av hundene? Hvor mye kan vi kreve? Ellers er det jo ikke alt som blir tolket som usikkerhet, jeg er enig med deg i at det i hundeverden er direkte uhøflig å bare buse på. Dette har jo også blitt tatt opp en del. Men flere av hundene var mer enn bare høflige, de var direkte avmålte. Viste dempende signaler, holdt avstand, rykket litt til hvis det kom en brå lyd, ignorerte de fleste personene osv. Signaler som å bli "lange i kroppen" når de tok godbit, hvis de ikke i perioder ignorerte den helt. Ta litt godbit mens de hadde personen hele tiden i øyesyn før de klarte å slappe av nok til å bare fokusere på godbit, unngå enkeltindivider som visstnok var veldig skumle, ikke tørre å gå helt inn i ringen men holde seg til de som var nærmest eier osv. Da jeg så Ozu skvette unna en person som holdt ut hånden med godbit bare fordi han hadde laget en lyd et sekund før som visstnok var veldig skummel, så skulle en jo tro det var et halvvill dyr jeg hadde tatt til meg, ikke et domestisert hund som har blitt avlet på tett med mennesker i tusener av år.

Interessante tanker. Det var flere av oss som tenkte at dette var situasjonsbetinget, og vi sa til instruktøren at det var vel temmelig naturlig at mange hunder reagerte på en så unaturlig setting som en ring med mennesker i skogen. Men i følge hennes erfaring så var det en sammenheng - de fleste hunder som viste tilbakeholdenhet og usikkerhet i den settingen, viste det også til en viss grad i en-til-en setting med fremmede mennesker. Noe vi også så senere den helga, og i dag. Flere av hundene (inkludert min egen) viser tilbakeholdenhet og usikkerhet ovenfor figuranter i skogen, til tross for at det bare er èn person å forholde seg til og til tross for at de hele tiden bare hadde positive erfaringer med figurant og instruktør som hele tiden leste hunden og tok hensyn. Og, ja, overivrige hunder kan også være en form for demping. Ozu kan lett ty til slik iver når han egentlig er stresset. Jeg trodde bare terskelen ville være så mye lavere for flere hunder. Jeg synes også det er rart at vi avler på usikkerhet - er det ikke ønskelig med trygge hunder?

Denne og forrige helg går jeg ID-sporkurs og i den forbindelse hadde vi forrige helg en sosialiseringsring. Der tok vi en og en hund, slapp dem løs da de nærmet seg ringen der vi alle satt, og så hvordan de reagerte. Til min overraskelse reagerte så og si alle med å bli avventende, litt avmålte og viste usikkerhet. Den eneste som ikke viste antydning til dette var, forståelig nok, en liten valp. Hun hoppet ivrig fra den ene til den andre på valpers vis. Men alle de voksne hundene viste, i varierende grad, dempende atferd. Snuse i bakken, tok en god bue rundt sirkelen, snuste kort på noen og ignorerte de fleste. Samme dag satte vi oss også ut i skogen med godbiter, og hundene skulle gå fra den ene til den andre og få godbit. Igjen for å se hvordan hundene reagerte samt og gi dem positive assosiasjoner til fremmede folk. Der også var det flere som var forsiktige, det var få som bare løp rett bort til fremmede uten og nøle i begynnelsen. De fleste tødde opp etterhvert, men en viss avmålthet og usikkerhet så vi hos alle de voksne hundene i begynnelsen. Dette overrasket meg. Jeg har sett på Ozu som et lite "utskudd". At de fleste hunder er trygge, og at han er unntaket. Det er selvsagt flere hunder enn ham som er usikre, men hadde aldri ventet og se det så tydelig her. Nå var dette litt spesielt, instruktøren har hatt dette kurset før og har hatt voksne hunder som var såpass trygge og sosiale at de bare spaserte rett inn i ringen og hilste Det er også en god variasjon av raser på dette kurset - 2 schäfere (1 fra brukslinjer, 1 fra utstilingslinjer), 2 dansk-svensk, 1 amerikansk cocker, 1 corgi, 1 golden (valpen) og 1 japaner (Ozu). Det som overrasker meg mest med dette er - hund er jo avlet for å fungere tett sammen med mennesker i tusenvis av år. Hvordan kan da usikkerhet mot mennesker være så utbredt fortsatt? (Et annet spørsmål er jo - HVOR utbredt er en slik usikkerhet?) Jeg synes dette er et interessant tema. Hva tenker dere? Hvor utbredt er egentlig usikkerhet mot fremmede mennesker, har dere inntrykk av? Og hvorfor er dette fortsatt et problem for mange når hund er en av de mest utbredte kjæledyr vi har, og det kjæledyret som lever tettest på mennesker?

Jeg trener også så og si hver dag. Korte økter med mye belønning. Da har han alltid lyst til å trene. Men jeg har også noen dager innimellom som er helt treningsfri, tror det kan være lurt for både hund og eier. Jeg ser at om jeg tar pause fra noe som vi står litt fast på, så hender det rett som det er at det løsner når jeg trener det igjen senere.

Det er dessverre ganske vanlig. De fleste er selvsagt ok, men det er altfor mange idioter der ute med hund. Har truffet min andel av dem, og jeg hører det samme fra de jeg trener og går kurs med også.

Jeg er ikke helt sikker på om westie stammer fra cairn eller skotte, men de hvite ble i hvert fall avlivet som små valper før fordi de ble ansett som dårligere jakthunder (antagelig pga de var mer synlige?). Så da de bestemte seg for heller å avle på dem, så var vel avlsgrunnlaget temmelig tynt (få hvite hunder som ble parret med hverandre). Bare en liten gjetning fra min side.

Min tante hadde westier og skotter da jeg vokste opp. Westien er, som de fleste terriere, ikke særlig førerorientert. Den er tøff og har et typisk terriergemytt, men de er veldig søte og sjarmerende hunder. Som Raksha sier, så sliter de med en del sykdommer og hudproblemer (det samme gjør vel skotten).

Vel, igjen: Det hjelper ikke hva vi forventer og krever at hunden skal takle - hvis hunden blir stresset slik at det påvirker valpene, så blir den det, uavhengig av hva vi måtte mene den burde klare. (Og igjen: At en hund får økt stress av miljøskifte er ikke det samme som at den ikke takler det). Men som sagt: Hvis tispa ikke får såpass økt stress av et slikt miljøskifte at valper kan bli påvirket av det, da er det jo ikke noe problem. Men mange gjør det, og ikke alle oppdrettere er bevisst på det. Derfor er det noe valpekjøpere bør være obs på hvis de er interessert i et valpekull hvor tispa ikke er hjemme.

Det er ikke gitt at det er uetisk. Hvis man har en tispe som takler dette på strak labb uten å øke i stress på en måte som kan påvirke valpene, da er det jo ingen problem.

Ja, her må jo både oppdrettere og valpekjøpere være bevisst og ta de valg som de mener er riktige. Ellers trenger man ikke overdrive - å ikke ønske å utsette ei drektig tispe for unødvendig stress har da ingenting med "bare bedrive avle i en petriskål" å gjøre.

Vel, hvor mye stress som må til før valpene blir påvirket negativt overlater jeg til forskningen. Det hjelper liksom ikke hva vi mener valper bør takle eller ikke, de blir preget av det de blir preget av åkke som.

Enig i at normalt stress bør være ok, men jeg vil tro at for mange tisper vil et slikt miljøskifte kunne påføre dem mer enn normalt stress (uten at det betyr at de ikke takler det). Dvs at de opplever mer stress hos noen andre enn de ville gjort hjemme. Der ville den vante miljøpåvirkningen hjemme og på tur i kjente omgivelser gi dem normalt stress.

Ja, det er like mye påvirkning. Dvs, dine verdier er at barna skal lære og tenke selv og finne ut hva som er rett for dem. Det er de verdiene du påvirker dine barn til. Det er like stor påvirkning som de som oppdrar barna etter kristne eller muslimske verdier. Påvirkningen er like stor, det er bare snakk om ulike verdier. Vil bare understreke at denne påvirkningen ikke er negativ. Det er jo definisjonen av oppdragelse.

Helt enig, derfor jeg skrev det i anførselstegn. Det er bare altfor lett å kalle noe hjernevasking hvis det dreier seg om andre verdier enn en selv har.