Tabris

American Horror Story og Sherlock!

Det er ikke rart diskusjonene oppfattes som svart/hvitt hvis du helt oppriktig har tolket innleggene som skrives til det du skriver her. Jeg har ikke sett en eneste person som har sagt det du skriver her. Det er ingen som har sagt at enkeltindivider innenfor en flatneserase ikke kan være frisk og rask uten pusteproblemer. Det blir vanskelig å diskutere når det man skriver vris på til det blir en karikatur av hva man egentlig skrev.

Vi har kommet ganske langt med utgangstillingen, jeg sliter bare med å få ham til å sette seg, samt at han ikke setter seg for langt bak. Men jeg har ramlet i komfort-fellen og har lett for bare å belønne med tørre godbiter, noe som etterhvert kan gjøre øvelsene temmelig kjedelige for Ozu, selv om det er safe. Jeg leker altfor lite som belønning, hovedsaklig fordi han er vanskelig å få i lek (så sant vi ikke er i trygge omgivelser). Men nå tenkte jeg å skru opp treningen et hakk, både på kravs- og belønningsfronten. Så jeg dro frem en av de mer spennende lekene (de han bare får leke med under trening) og Ozu ble hoppende ivrig med en gang han så den. Så feilet jeg alt bortsett fra at han satte seg korrekt i utgangsstilling. Men da fikk han til gjengjeld også kjempebelønning med masse dralek og lov til å stikke av med leken for å tygge på den for seg selv en liten stund. Var kjempestas, og husket å stoppe mens han fortsatt var ivrig etter leken. Nå tar vi en pause og Ozu har lagt seg for en liten blund. Satser på et par slike økter til utover ettermiddagen og kvelden kan gjøre susen på den siste biten. Så filmer jeg mot helgen når jeg håper at vi er bortimot i mål.

Vil også sterkt anbefale Arken Dyreklinikk på Ålgård.

Dirty Dancing The Ninth Gate Ringenes Herre-filmene Harry Potter-filmene Mamma Mia

Så forferdelig trist. Søteste, beste Ozzy-gutten. Sitter faktisk med klump i halsen selv her nå. Kondolerer så mye! :hug:

Vi lekte også det meste av dette. I tillegg likte jeg godt: Blått lys (tror jeg den het) Hoppe strikk Også elsket jeg kortspillet "Hei knekt". Endte i total krampelatter hver gang, var desidert noe av det morsomste vi gjorde.

Hva med toller? Vet ikke om den kan gå løs, da.

Hvis vi aldri kan gjøre noe som helst med de mest ekstreme raser fordi vi ikke vet hvor vi skal sette grensen, så blir heller ingenting gjort. Ja, mange raser har helseproblemer i varierende grad. Faktisk har vel alle raser det i en eller annen form. Men noen er så ekstremt avlet at de ikke bare har enorme helseproblemer, de er også tydelige misfostre og handikappet av det vi mennesker anser som "pent". Det må være lov å begynne der. Så kan vi ta en seriøs diskusjon om klarere definisjoner og hvor grensen skal gå når vi har gjort noe med det som vel alle med to øyne ser er langt, langt utenfor hva noen mennesker med en antydning av tanke om dyrevelferd burde akseptere.

Dobbelpost, men vil bare legge til en interessant observasjon angående spisshunder og bjeffing. Jeg går jo på fellestreninger med bl.a. en buhund og flere lappiser. Og både buhunden og i hvert fall den ene lappisen bjeffer mye på trening. Føler de seg det minste stresset, ivrig eller frustrert, så bjeffer de, og kan bjeffe under hele økten. Ozu gjør aldri det. Han har aldri tydd til bjeffing i en slik situasjon. Blir han ivrig eller stresset så hopper han på meg. Blir han frustrert, så melder han seg ut. Men det er aldri lyd i ham under trening. Jeg vet det er folk som har kommentert det til instruktøren - de ble overrasket over å se en japaner uten lyd. Ozu har lav terskel for å bjeffe, men ni av ti ganger er det alltid varselbjeffing mot noe. Det er ytterst sjelden han bjeffer for å få utløp for stress, frustrasjon og iver, og i hvert fall aldri i treningssammenheng. Hvorvidt det gjelder japaneren generelt eller er mer spesielt for min hund, vet jeg ikke.

Ja, det er det. Men nå misforstår du. Det er forskjell på anekdoter som man bruker for å generalisere, eventuelt om man bruker anekdoter som argument mot forskning. Da er det anekdoter og enkelttilfeller som ikke er gyldige som argument i den sammenheng. Men her handler jo trådens tema om det etiske synet og grunnlaget til enkeltindivider, det etiske synet skal jo ikke generaliseres til noen andre. Da er det jo nettopp det man spør etter. Det er to forskjellige ting. Kvalitativ mot kvantitativ, om du vil.

Da er jeg veldig interessert i å høre om din moral og etikk for ditt hundehold.

Ok, da kan jeg skrive ned litt om min japanske spisshund. Alle individer er jo forskjellige, så det er jo ikke gitt at alle er som min: Ozu er en livlig og kosete gladgutt. Han er en fantastisk turkamerat og har mer enn èn gang imponert meg med hvor langt han kan gå og hvor spretten han er på toppturer. Han er som en liten fjellgeit som uten problem kommer seg både opp og ned de bratteste skrenter. Japaneren er jo en selskapshund, noe som for mange betyr at de har kort radius og lite jaktinstinkt. Det betyr at de er lette å ha løs. Dette stemmer godt på Ozu. Han har alltid hatt kort radius ute, noe jeg har forsterket med godbiter fra han var valp av. Det har nå ført til en hund som nærmest holder seg rundt bena mine når han er løs og som bare unntaksvis er utenfor synsvidde. Setter jeg med ned og tar en pause så setter han seg også ned. Dette med lite jaktinstinkt har jeg måtte moderere litt etterhvert som Ozu vokser til. Ser han et rådyr eller en katt så løper han etter 5-6 meter før han snur og kommer tilbake til meg av seg selv. Det virker for meg som om han da er mer opptatt av lek (dvs løpe etter noe som beveger seg) enn at han har noe alvor i seg. Men ser han ender eller kaniner, dvs små byttedyr som han faktisk har en sjanse til å ta igjen, så er det noe helt annet og jeg må ha ham i bånd rundt den type dyr. Han er også nysgjerrig på sau, men det har han aldri fått utforske da jeg selvsagt aldri har ham løs rundt sau. Så, ja, de har ikke utpreget jaktinstinkt og er ikke den rasen som forsvinner til skogs fordi de får ferten av et rådyr. Men det betyr ikke at man kan stole på dem rundt smådyr. Men dette vil kanskje også være litt individiuelt. Når det kommer til trening, så er japaneren litt både/og. De er egentlig veldig lettlærte og jeg har blitt overrasket over hvor fort Ozu lærer ting når han bare er motivert nok. Og det siste der er viktig - utfordringen med å trene med en japaner ligger ikke i at de mangler evne til læring, men heller i å finne det som motiverer dem mer enn omgivelsene. Japaneren er jo en varsler, det betyr at de er veldig opptatt av omgivelsene. De må følge med, se hva som skjer, og kan være mer opptatt av hva som skjer rundt dem enn av eier. De er veldig selskapelige og kosete, men ikke spesielt førerorienterte. Ozu kan komme bokstavlig talt klatrende opp i fanget sitt og borre ansiktet mot armkroken min for å få kos, men når vi er ute så er ofte alt annet mer spennende enn meg. Siden jeg er veldig interessert i hundetrening og konkurranser, så er dette noe jeg har jobbet mye med. Jobbet kontakt og fokus fra han var valp av og på bortimot hver eneste tur. Det har jeg fått enormt mye igjen for, og han har nå et fokus og en treningsvilje jeg ikke hadde drømt jeg kunne få til med ham, men det har krevd mye jobb. Hvis du ikke har noen slike interesser og heller ser etter en turkompis som du kan lære litt triks og hverdagslydighet med, så er japaneren enestående. Men siden du nevner at familien din har hatt border collie før, så vil jeg bare forberede deg på et lite "kultursjokk" når du skaffer deg en spisshund. Spisshunder generelt er mer selvstendige og individualistiske enn gjeterhunder, og har som tidligere nevnt ofte mer interesse for det som foregår i omgivelsene enn de har av eier. De er ikke så veldig opptatt av hva eier måtte mene. Men jeg vil tro at japaneren er en av de mildeste spisshundene i så måte, siden den faktisk er en selskapshund. Pelsstellet på en japaner er mindre enn man skulle tro. De røyter kraftig et par ganger i året, men pelsen faller av og samler seg for det meste i store dotter som er lett å få bort. De har også det som kalles for selvrensende pels, og selv om de kan bli skitne på tur så blir de rene "av seg selv" innen kort tid. Som eksempel kan du se bildet nedenfor. Dette bildet er tatt med en halvtimes mellomrom på samme tur. Etter Ozu hadde blitt halvveis svart så fikk jeg ham til å vasse noen sekunder i en kulp, og i løpet av en halvtime labbende på tur så var han hvit igjen: Det mest negative med en japaner er uten tvil, for min del, bjeffingen. Nå er Ozu også en noe utrygg hund, som betyr at han har enda lavere terskel for å bjeffe. Han bjeffer på folk som går forbi utenfor, på dørklokka (den er jo ganske vanlig), om han hører hunder utenfor eller i leiligheten over som bjeffer samt han kan også finne på og bjeffe på folk ute eller folk på besøk som han synes er skumle. Bjeffingen kan reduseres med trening, men du vil aldri kunne få det helt bort. Japaneren ble en periode brukt som en vandrende innbruddsalarm. De skal ikke jage bort inntrengre, slik f.eks en schäfer skal gjøre, de er ikke den type voktere. De er rene varslere, det betyr at de bjeffer frem til eier kommer bort og tar kontroll over situasjonen. Dvs at hvis Ozu bjeffer når jeg er i stua, så stopper han med en gang jeg går bort til ham eller hvis jeg roper ham til meg. Men begynner han å bjeffe når jeg f.eks er i dusjen og ikke kan komme, så blir han stående og bjeffe lenger (men dette er kanskje også vanlig for mange hunder, ikke bare japaneren). Så tar du høyde for bjeffingen og det individualistiske gemyttet til en spisshund, så har du en fantastisk vakker og sprek turkamerat. Ozu blir med meg på fire timers topptur ene dagen, men er like rolig inne om han får en halvtimes tur dagen etter. Veldig fleksible og er med på det meste. Også synes jeg helt personlig at de har det vakreste smilet i hundeverdenen.

Gratulerer så mye!

Jeg synes det er litt interessant at man nå forsøker å pense trådens tema inn på noe annet fremfor å diskutere det som TS spør om. Nå synes jeg diskusjonen har endret seg til "Ja, jeg gjør X, men dere gjør Y, og det synes jeg er mye verre!" Hvorfor avlede og endre tema i stedet for å svare på trådens tema? Vi kan gjerne ha egne diskusjoner om burbruk, kastrering og medisinering av hunder og hvorfor dette er økende i dag, men det er jo et annet tema enn hva TS spør om, slik jeg forstår startinnlegget. Tråden i seg selv kan jeg ikke se er usaklig. Man ønsker jo å høre det etiske grunnlaget for de som bruker positiv straff?

Tusen takk! Det er en nydelig rase.

Jeg liker navn som er relatert til rasen på et vis, f.eks japanske navn til en japaner. Du kan jo feks skumme nettet for japanske ord eller navn og se om det er noe der du liker. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg har japansk spisshund. Har ikke tid å skrive så mye nå, men kan dele mine erfaringer med rasen i morgen. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Hvis du ønsker en saklig debatt, så bør du holde deg for god til slike dårlige insinuasjoner. En hund gjør det som lønner seg. Sier du "sitt", så setter den seg fordi den vet at da vanker det godbit. Evt setter den seg fordi den ønsker å unngå et ubehag, hvis det er lært inn med positiv straff. Den gjør det som lønner seg og unngår det som gir ubehag. Fortell meg utfra læringsteori og hundeatferd hvordan hunden kan gå fra å vite konsekvensene av ordet "sitt" (fører til godbit eller fjerner ubehag) til å vite at det er noe den "skal" gjøre hver gang?

Hunder kan absolutt velge å la være å gjøre det vi ber dem om. Hvorfor skulle de ikke det? Det er ingenting i deres natur som sier at de skal gjøre det vi ber dem om til enhver tid. "Skal"-delen er noe vi mennesker har fått for oss, og noe hunder ikke forholder seg til. Derfor mener jeg at det er uetisk å påføre positiv straff når begrunnelsen er ting som "han kan det, han er bare sta" eller "han vet at han skal." Nei, hunder vet ikke at de skal. De vet hva "kom" eller "sitt" betyr, men ikke at det er noe vi mennesker mener de "skal" gjøre hver gang. For det første er vi ikke hunder, noe hunder selv er klar over, og for det andre krever vi mye mer enn hva noen hund vil kreve av hverandre. Det å kreve en dekk eller innkalling har ingenting som helst å gjøre med det sosiale samspillet og de sosiale reglene mellom to hunder. Det blir derfor en litt feil sammenligning, mener jeg.

Vi starter første dag i hjemmeferien med en 3,5 timers fjelltur i blåst og regn. Turen var faktisk ikke lenger enn 4 km, men det var så vått, glatt og bratt at jeg måtte veie hvert skritt nøye for ikke å ramle eller skli. Turen gikk gjennom skog... Så gjennom beitemark... Deretter gjennom enda mer skog, smal sti og glatte røtter og steiner gjorde turen vanskelig selv om det ikke var spesielt bratt. (Her er første av to cacher funnet). Deretter det siste, bratte stykket. Det var ikke så veldig vanskelig, men det ble brattere og brattere, og ikke minst fortsatt glatt. Det var bare problematisk for meg, da, Ozu oppførte som vanlig som en liten fjellgeit og var alltid langt foran meg. Og så, endelig, på toppen! Det var en våt og noen ganger skummel tur pga hvor glatt alt var, men vi fant to cacher og kom oss helt til topps. Dette er en av "ti på topp" i Sandnes, kommunen hvor jeg bor, så var litt stas å endelig komme seg opp. Ikke minst siden starten på turen var fem minutter med bil hjemmefra.

Nei, det er utfordringen med bruk av positiv straff, det krever svært god timing og rett styrke, noe som kan være vanskelig å få til. Fordelen med kindereggmetoden er at den kan man prøve på selv fra dag èn, og konsekvensene er ikke så store om man gjør noe feil.

Enig med deg, Belgerpia, det er slett ikke sikkert at det er aggresjon som gjør det. Men det trenger ikke være aggresjon som ligger bak for at man kan bruke kindereggmetoden. De forsøkte jo å ta hunden for dette, noe som førte til biting som overslagshandling. Da synes jeg det kan være lurt å komme med en alternativ måte å takle dette på. Men det er jo selvsagt opp til hundeeier hvordan de ønsker å gjøre det fremover.

Enig med hvordan du tenker, jeg ville ikke brukt navnet hans. Hvis du har en klikker, så kan du bruke den. Hvis ikke, så lag en lyd som faller naturlig for deg og som er lett for deg å gjenta. Du kan med fordel tørrtrene på dette hjemme. Lag lyden og gi ham godbit flere ganger på rad hjemme slik at han allerede har koblet lyden med "nå vanker det godbit". Det gjør det lettere å nå gjennom ute med forstyrrelser. Masse lykke til!

Jeg har noe av det samme med min. Han utagerer mot andre hunder på tur, samt også noen passerende mennesker. Jeg har hatt stort hell med å bruke kindereggmetoden. Den er temmelig tilsvarende det du nå har gjort - når det kommer noen mot dere, så kan du lage en kontaktlyd (samme hvilken lyd, bare det er samme lyd hver gang), og så gi godbit når hunden snur seg mot deg. Antagelig vil han snu seg tilbake til de som kommer passerende med en gang, da gir du igjen samme lyd og godbit når han snur seg mot deg. Blir det for tett slik at du ser han blokkerer i stress og er i ferd med å utagere, så ta ham med deg ut i grøfta, evt rygg, slik at du får såpass med avstand igjen at du får kontakt og kan fortsette å trene. Poenget er å endre hundens assosiasjoner til "uæh, det er skummelt og må bjeffes på!" til "Åh, passerende mennesker/hunder, da får jeg godbit hos matmor!" Da får du en hund som både blir mindre usikker i situasjonen samt en hund som heller fokuserer på deg enn på de som passerer og som da allerede er i jobbemodus. Bare husk at dette tar tid. Jeg gikk et passeringskurs og jobbet så med dette på hver eneste passering på hver eneste tur i ca fem måneder før jeg så tydelige resultater. Folk og hunder er forskjellige, for noen ville det tatt mye kortere tid, for andre lengre. Men ikke gi opp om du ikke ser resultater etter en uke eller to, dette tar tid!