Tabris

Nei, ateisme er ingen tro. Ateisme er fravær av tro. Det jeg sier er at alle oppdrar barna etter egne verdier, og det er like mye "hjernevasking" å oppdra barn til ateisme som å oppdra dem til kristendom, eller hva annet det måtte være. En verdi er ikke "hjernevasking" bare fordi det er en annen verdi enn hva vi har, det er bare snakk om ulike perspektiv. For ingen av oss kan vite (selv om noen faktisk påstår dette) at den verdien vi har er den objektive Sanne og Rette.

Dette er jeg helt enig i (og resten av innlegget ditt)! Hvis kristne hjernevasker barna sine, så gjør ateister det like fullt. Alle foreldre oppdrar sine barn etter de verdier de ønsker å videreføre til sine barn. Det handler bare om ulike perspektiver, og det er ikke gitt at et perspektiv er det objektive sanne, mens alle andre er "hjernevasking".

At en hund opplever stress ved miljøskifte er ikke det samme som at den ikke takler/klarer det. Stress er en helt naturlig reaksjon som alle opplever, og en hund uten noen form for stress er en hund som sover (eller er død). Selv en miljøsterk hund vil oppleve stress ved miljøskifte.

Jeg ble i hvert fall svært skeptisk etter jeg leste wiki-artikkelen om NLP: http://en.wikipedia.org/wiki/Neuro-linguistic_programming "The balance of scientific evidence reveals NLP to be a largely discredited pseudoscience. Scientific reviews show it contains numerous factual errors,[14][16] and fails to produce the results asserted by proponents.[17][18]" http://en.wikipedia.org/wiki/Neuro-linguistic_programming#Scientific_criticism

Dette var min første tanke og! Derfor er jeg også skeptisk til foravtaler hvor tispa skal tilbake til oppdretter og kanskje finne plassen sin sammen med flere andre hunder og alt det stresset det medfører når hun er høydrektig og de første ukene med valper. Bortsett fra det så ser jeg overhodet ikke at det skal være et problem så lenge det er gjennomtenkt.

Valper trasser ikke, men de kan bli litt kokt i hodet og få raptuser når de er overtrøtte. Da trenger de litt hjelp til å finne roen.

Japaneren kommer jo (blant annet) fra tysk spitz, så dette blir det nærmeste: (Boka er vel fra 1915, ikke 1905?)

Japaneren eksisterte ikke en gang i 1905.

Må ha vært min forrige hund da hun løp villmann på plenen med juletreet (!). Vi hadde kastet juletreet ut på terrassen før vi kuttet det opp. Da tok Vinnie, i en av sine raptuser, tak i stammen og løp rundt og rundt hele den store plenen hjemme med treet i kjeften. Et helt juletre! Hun var jo ikke større eller tyngre enn en BC, det var litt av et syn.

Er ikke corgi også opprinnelig en gjeterhund?

Har ikke mod-tips til Skyrim, men hadde du spilt Oblivion... Her går det for det meste i TES:O om dagen.

Nei og nei, så skjønne! *sukk*

Jeg tenkte bare at det ikke er figurant i sporenden i NBF-spor.

Har aldri pusset tenner, selv om jeg vet det hadde vært lurt. Ozu har plakk, selv i ung alder og selv om han råfores (V&H). Han får tyggebein, men tygger så sjelden på dem. Kanskje jeg burde gi ham mer rå bein.

Ja, hunden skal skille ut riktig spor selv, samt at figurant ligger ved sporslutt og er den som belønner. Det er vel vanligvis heller ikke gjenstander i sporet som i NBF, men man kan ha det også. Også er det mindre strengt. Fokuset er på å faktisk finne figuranten, så om hunden jukser i en vinkel (slik Ozu gjorde i videoen) eller tar det på overvær, så er det "lov" i ID-spor bare hunden finner figuranten. Dette kommer også fra bruken - hvis en person har forsvunnet, så er det viktigere at personen faktisk blir funnet enn at hunden går nøyaktig spor. Så jeg vil være litt forsiktig der selv, siden NBF-spor er det jeg mest vil gå.

Jeg tenker også at det kan være bedre å la hunden være i fred, dvs at folk ikke hilser og klør på henne.

Forskjellen er at ved et ID-spor så skal hunden følge et konkret spor basert på en smeller, og det er figuranten som belønner ved enden av sporet (ikke eier ved hjelp av godbiter/leke som ved forfølgelsesspor). Dvs at to personer kan gå ut samtidig og hunden skal vite hvilken av dem han skal finne ved hjelp av smelleren. Siden dette er introkurs hvor fokuset var på å øke figurantinteressen, så ble det en fysisk påvirkning fra figurantens side før han synlig løp ut. Dette vil vi ta bort neste kurshelg, hvor hunden da bare skal starte sporet ved å lukte på en smeller uten å se at figuranten har løpt ut. Så gjør man det mer vanskelig etterhvert med sporoppsøk, flere falske figuranter, krysspor, liggetid, underlag osv. Så i går var det vel så mye å lære inn selve smelleren, samt ha stor figurantinteresse (spesielt for en skeptisk hund som Ozu) som å faktisk gå spor. Poenget skal være at det kan brukes når man skal finne forsvunne personer, ved at man kan be hunden lukte på lua personen har mistet og så kan hunden finne akkurat det ene sporet blant mange andre (f.eks i et byggefelt med masse andre spor og lukter).

Stemt på Mike! (Det bildet av afghaneren var usedvanlig vakkert! Men siden avstemmingen gikk på "søt" og ikke "vakker", så var det klart Mike som jeg stemte på).

Vi har trent ID-spor i helgen! Første av to helger i et innføringskurs i ID-spor, veldig spennende. Nå er det NBF-spor jeg er mest interessert i, men jeg tenkte at Ozu hadde veldig godt av figuranttrening, i tillegg til at dette kurset åpner for at jeg kan bli med på sportreningene hos Canis. Så da meldte jeg på. Fikk tatt en video av sporene vi gikk i går, så jeg satte det sammen til en liten videosnutt. Gøy å se i etterkant, man ser mer "utenfra" enn når man går sporet selv, i hvert fall gjør jeg det. Får litt tunnellsyn der og da.

Da er første kurshelg over i ID-sporkurset vi går nå. Vi har hatt en veldig kjekk kurshelg. Selve spordelen har vi jo trent på selv en stund, men Ozu er en såpass usikker hund at figuranttrening er noe han virkelig har godt av! Vi må også ha tatt ID-sporkurset for å bli med på sportreningene til Canis, så av de grunnene meldte jeg meg på. Fredag var teori, og i går hadde vi bare figuranttrening/sosialiseringsring. Ozu var som ventet skeptisk til så mange folk, men gikk etterhvert og oppsøkte flere av personene for godbit, noe som var kjekt å se. Instruktøren som skulle være figurant i dag var han så redd at han ikke turde å gå bort til en gang, men i dag var det helt glemt - så kjekt å se forandringen! Jeg fikk filmet sporene vi gikk i dag, og satte sammen en filmsnutt. Er ganske fornøyd med gutten.

Jeg ønsker meg en bruksschäfer med rett rygg/normale bakbeinsvinkler, men med showschäfer-fargene; dvs med svart sadel. Det beste fra begge sider kombinert i èn hund. På japaneren kunne jeg tenke meg at de var litt større og hadde - mest for hundens egen del - litt kortere pels. Mentalt sett ville jeg hatt mindre bjeffing.

Hva med kelpie?

For det første har jeg ikke gått hardt ut mot noen på forumet - tvert om så spesifiserte jeg i første innlegg i denne tråden at jeg snakket om samfunnet generelt og ikke sonen. For det andre har jeg også spesifikt skrevet at det i seg selv ikke er noe galt med omplassering i slike som klematis sitt tilfelle. For det tredje har jeg ikke skrevet at jeg går ut fra at samtlige som omplasserer ikke har en reell grunn. Det er mye lettere å diskutere om man forholder seg til det som faktisk er skrevet, fremfor å overdrive og vri på det til noe helt annet - og av og til det helt motsatte av - hva som blir skrevet.

Man kan jo starte med å ta en titt på Finn.no og se hvor mange hunder i verste pøbelalder som omplasseres "grunnet allergi" eller "har ikke tid". Og jeg kjenner ei - veldig godt - som hadde sånn omtrent 12 hunder på 10 år. Vel vitende om en medfødt sykdom hun hadde som gjorde at hun ikke var i stand til å gå turer omtrent i det hele tatt, og i hvert fall ikke sykle eller annet, så skaffet hun seg en husky. Fordi de var pene og fordi hun ville friste meg siden hun visste det var min yndlingsrase (ja, hun sa det rett til meg). En frisk og rask huskytispe ble avlivet i en alder av tre år fordi hun ikke kunne gi den det den trengte - noe hun visste før hun skaffet seg den. Også kan jeg detaljere ti andre hunder hun hadde med lignende omstendigheter.

Slik jeg ser det, så er ikke problemet å omplassere en hund til en familie man vet kan gi hunden et bedre liv enn man kan selv når omstendigheter man ikke kan styre har blitt som de har blitt. Selvsagt er det ikke i seg selv noe galt. Det jeg bekymrer meg for, er at man blir så rund i kantene at terskelen for omplassering blir lavere. Hvor mange hunder skal man kunne omplassere fordi de ikke passer inn i eget liv før man bør ta en titt på seg selv? Er det bildet man har i hodet av hvordan hunden skal være realistisk sett i forhold til de hundene man faktisk får? Er hunden blitt en bruk-og-kast som omplassseres etter et år eller to fordi den "ikke passet inn", også prøver man seg frem til man finner den som passer, litt som når man prøver sko? Det jeg er redd for, hvis man blir for forståelsesfull og tolerant, er som sagt at terskelen skal bli lavere, og at det skal bli mer og mer akseptert å omplassere fordi hunden ikke var helt det man så for seg. Jeg mener man må ha i bakhodet at en hund ikke kommer med noen garantier, og at vi også må tilpasse oss hunden og ha respekt for den som individ - ikke bare andre veien.