Leaderboard

Tre uker idag! Jevne og aktive!

Nå er det på tide med en liten oppdatering her! Ikke at det er så veldig mye å oppdatere da, men prinsessen har bikket åtte måneder og er plutselig snart junior. Tiden flyr! Kendra har taklet overgangen fra å sjeldent være alene til å være alene på dagen helt topp! Nå er vi på lesesalen og på jobb uten noe problem. Vi har overvåkning på henne så vi kan følge med hvis hun bjeffer eller er urolig, og har også mulighet til å snakke med henne. Nå er hun blitt 21,5 kg tung, og det er nok hennes matchvekt. Der har hun lagt den siste måneden. Hun har blitt en liten tenåring som har sine perioder med grensetesting og bomull i ørene. Vi er på utstillingstrening hver torsdag og der kommer hun seg for hver trening som går. Hun kan stå og løpe pent, men når det er tjue andre hunder tilstede så er det så mye kjekkere å se på de. Men vi jobber mye kontakt og det er deilig å se at det kommer seg. Så har vi meldt på på tre (!) utstillinger den neste måneden, da som junior. Og jeg er skikkelig spent på hvordan det skal gå! Men, vi tar alt som en øving og har det jo veldig gøy når vi holder på. I februar var Kendra på utstilling mens mor og far var på helgetur, og da ble hun BIR valp og BIG4 valp. Helt fantastisk! Greit med gode venner som du bare kan overlate hunden din til når du har prestert å bestille ferietur når det er utstilling.. Jeg har ingen nye «ordentlige» bilder av henne, så det får bli noen mobilbilder av prinsessen. Nå har hun vokst og blitt en fin ung dame ?

Valpene er to uker og to dager. Det er to feilfarga fawn tisper i kullet, og siden jeg er nest nederst på tispe-lista blir det fawn på oss. Gjør meg ingen verdens ting, utstilling er ikke vår greie uansett. Og avel skal vi iallfall ikke drive med. Er så spent at jeg nesten sprekker ? ?

Må være lov å le litt når dette høres ut som tvillingen til Milo Det som desidert har hjulpet meg best er som @simira sier ovenfor, med at en veksler mellom halsbånd og sele. I sele kan han gjør hva han vil, mens i halsbånd går vi pent. Også når du er ute på tur, så kan du veksle mellom de slik at han ikke trenger å fokusere hele tiden, men får feks. halvparten av turen svinse rundt i sele eller være løs. Vi har brukt stopp-gå metoden, men jeg kan vente leeenge dersom jeg ser han ikke slapper av. Dette er og en del av ro-treningen vårs. Med en gang jeg stopper, så søker han kontakt, men straks vi har øyekontakt så vil han videre. Derfor så står jeg til han kommer enda nærmere meg og virker litt oppgitt, og jeg har en type som gjerne kan stå å pipe fordi han kjeder seg. Hvis han virkelig bare virrer og ignorerer meg, så kan jeg rygge gjerne 10 skritt bakover flere ganger til jeg har hans oppmerksomhet. Jeg opplever at i starten av turen så stopper vi hyppig, men så jevner det seg litt mer ut. Ellers så er jo variasjon i godbiter gull! I starten av treningen brukte jeg pølse- og ostebiter, karbonader, myk snacks and you name it. Nå bruker vi vanlige myke godbiter som funker greit (men som ikke hadde funket i starten). Jeg har også en som er dødsglad i tennisball, men hvis vi bruker den så girer han seg bare og ender opp med hopp & sprett. Han går dog superfint hvis jeg legger ballen i lommen, men det er bare fordi han vil ha ballen og ikke nødvendigvis fordi han vet han skal gå pent Må også legge til at vi investerte i en trekksele som brukes til tur, jogging og sykling da han tydeligvis liker godt å trekke, men han fikk noen låsninger og div. som gjorde at det var strengt tatt nødvendig for han å lære seg å gå pent i bånd. Han fikk dog disse låsningene av vanlig y-sele, ikke trekkselen.

En ting som har funket med gårdshunden er har vært å drite litt i å være nøye på det, og bruke 5m lang line (funker ikke så bra langs traffikert vei selvfølgelig) og gi ham litt mer rom til å svinse. Ellers ville jeg gjort den gode gammeldagse med å veksle mellom halsbånd og sele, og kreve at han skal gå pent med slakt bånd med halsbånd. Når båndet strammer seg holder det ofte ikke å stoppe, men rygg til han følger deg, gå litt baklengs, og så snu slik at han er på plass og belønn det. Det betyr gjerne retningsbytter, ofte. Og jo mer konsekvent du greier å være, jo bedre er det. Du kan belønne med å la ham snuse (jeg kan gjerne kaste en godbit på bakken et par meter bort og si værsågod for å demonstrere at "nå får du snuse"), men pass også på å belønne godt (gjerne bedre godbiter, evt. leke om han liker drakamp) hos deg. Jeg tror at variasjon i belønning både i kvalitet og type kan hjelpe på at han blokkerer. Og så ville jeg hatt noen turer uten å jobbe med det i de hele tatt, ha på sele, strikkbånd og magebelte og ha ham sose som han vil. Det er en mynde og ikke en border collie du har.

Jeg ville ikke brukt kiropraktor på mine hunder, føre de har fått massasjebehandling først. Rett og slett for å mykne opp bindevevet og musklene, sånn at ved en evt knekk, så kommer det ikke like fort tilbake igjen. Ofte kan også en massasjebehandling hjelpe på låsninger også, da de fleste som utfører dette, og så utfører mobilisering av ledd og sånt også. Men dette kommer an på hvor godt låsningen sitter såklart. Og husk atter vi mennesker kan faktisk få en forvarsel om at det kommer et knekk, det kan ikke hundene. Kjenner til et par hunder som blir ordentlig sinte på kiropraktorer.

Ja, det er på en måte fælt å si, men det er litt godt å ikke være alene om det ❤️ Jeg satt å hylgråt mens jeg leste tråden din og innså at jeg aldri kommer til å se henne igjen ? Så måtte jeg se på masse koselige videoer jeg har av henne og det hjalp litt. Men i dag var en tung dag kjente jeg ? Det er litt godt å vite at det vi føler nå, det har vi forhåpentligvis også klart å gjenspeile i kjærlighet når de levde ❤️

Ja, det er sikkert ingen sammenheng nødvendigvis, men når jeg først skal lage en sånn tråd så kan man jo like gjerne få med alt?

Guinness var 13 mnd ved første løpetid og etter det ble hun ganske jevn med 9 mnd mellom hver løpetid. Vani var 7mnd og hadde etter det løpetid hver 6mnd. Jeg foretrakk sent og sjeldent

Å så trist å lese ? Jeg leste dette først nå. Situasjonene våre minner veldig om hverandre. Det er føles ekstra fælt ut å miste de når de er så ung og det kommer så brått. Man er på ingen måte forberedt på det, og man tenker det er så mye mer man skulle gjort sammen. Jeg tenker også som deg, at det er så urettferdig ?❤️

Jeg er så glad for å meddele at om alt går etter planen så blir jeg med i denne gjengen jeg også! Jeg ønsker meg valp i 2019, men har ikke landet helt enda på rase/kull. Det mest perfekte er å få til sommeren så jeg kan ta ut 3-4 uker ferie samtidig!

Ja, hestene deres er utrolig veloppdragne og godt trente Utdanningen til beriderne i Tyskland går over flere år, mener det er 6-7? Så det er vanskelig, og alltid noe å perfeksjonere. Du får f eks ikke bruke bitt før du klarer å ri godt uten. Eneste eg ikke synes er så ok, synes mye av treningen foregår på ridebane, og lite turridning/terreng. Men det kan jo være akkurat det stedet, og eierens interesse. Og ja, det er avansert, fra en annen sitte-på-hesten-rytter Travhester blir liksom noe helt annet igjen.

Minipina tursele anbefaler jeg. Ellers er Non-Stop Line harness en veldig mye bedre y-sele enn Hurttas mener jeg.

Og jeg som trodde at motstanden mot fiskeoppdrett skyldes 1) forurensing til havområdet i nærheten (og "død bunn"), 2) risiko for dårlig dyrevelferd 3) fare for røming og blanding med vill-laks. Men så skyldes det altså bare at de i byen ikke har peiling på noe som helst, og at de ikke forstår at fiskeoppdrettere ikke har fisk til pynt. Jeg trodde mye av motstanden mot vindkraft, foruten det faktum at de faktisk dreper en del fugl, var at det så stygt ut, og at mange av parkene eies av utenlandske interesser slik at kraften som produseres går utenlands. Jeg trodde også at det var slik at det da er de i nærheten (altså på landet) som er mest i mot disse parkene. Jeg tok visst feil. Det er såklart bare byfolk som er i mot vindkraft. Ofte snakkes det om at om det ble sett ulv i oslo , hadde pipa fått en annen lyd. Vel, det ER ulv innenfor Oslo. I Østmarka. Meningene om den er delte, men det er altså ulv i Oslo. En ting som er litt festlig er jo at mange som bor i by faktisk er oppvokst på landet. Men, med en gang de flytter til byen mister de nok alt som er av kunnskap, tusler ned på cafèen og tar seg en caffe latte. Eller kanske ikke.

Vet ikke om noen husker i sommer at savannah ble jaget langt av en svær løs hund? Uansett, det virket ikke som at hun fikk noe issues av det rett etter, men etter en stund (og noen til episoder med løse hunder uten eier tilstede) begynte hun å bli redd store hunder på tur. Jeg har prøvd å bare trekke henne med og late som ingenting, men har blitt verre og verre. Til slutt var det såpass at hun prøvde å gå ande vei uansett når hun så en hund, gikk i hele båndets lengde og prøvde å komme seg unna. Hun har aldri vært noe interessert i fremmede hunder. Hun har vært sånn som bare ignorerer det meste. Uansett, begynte å trene henne ganske aktivt. Hver eneste tur. I starten når vi så en hund gikk vi ut i grøften, så langt unna at hun aldri fikk stramt bånd. Tror det stramme båndet er det som har gjort det verre, at hun føler hun ikke kan gå unna. Masse godbiter hver gang hun så på den andre hunden. Etterhvert begynte hun å oppsøke meg for godbit hver gang hun så en annen hund. I tillegg har hun hatt et par gode erfaringer med hunder vi har møtt på tur som vi har gått tur med løs. Da slipper jeg henne når jeg ser at den andre hunden ikke er av typen som løper etter. Har kommet så langt nå at hun passerer alle hunder fint igjen, og er kun opptatt av meg og godbitene sine. Dersom hun er løs og vi møter en innpåsliten hund så kommer hun til meg fremfor å stikke vekk. Uansett, i går på tur hadde vi et supert gjennombrudd. Det kom en svær pointer som var løs uten eier (mine var også løse), og reaksjonen til savannah var å hilse pluss leke litt med den, så komme til meg for belønning og så leke litt til og komme for belønning, osv. Hun er ekstremt matglad, så virket som hun kom på under lek at hun er flink og skulle ha belønning haha. Vi har kun trent en mnd, så skulle ha begynt med dette før så hadde det kanskje ikke blitt et problem i utgangspunktet. Men jeg har redd for å skape et problem ved å gjøre en greie ut av det ? Uansett, ville bare dele gjennombruddet her. Frykten satt nok ikke så dypt iom at treningen har gått veldig kjapt, men jeg ee uansett glad

På tide med ett nytt kobbel til hunden din? Eg håndvever bånd med og uten refleks. Lager to typer, en med nylonwebbing, og en forsterket med nylontråder i selve båndet. Hurtigtørkende og lette bånd. Legger også inn bilder av halsbåndene på nytt siden de forsvant fra forrige post. Gi gjerne en lyd dersom du ønsker noe laget til din hund.

Nye valpebilder!!! To uker idag og første bildene jeg får se med øynene åpne!

Valpene blir to uker i morgen og jeg regner med jeg snart får se flere bilder hvor de har åpnet øynene! Har fått noen nye bilder tatt når de var en uke ? Og så så har Monica her på siden (kom ikke på brukernavnet hennes nå i slengen, sitter på mobilen) lagd henne et halsbånd ? idag begynte jeg å skrive på treningsplaner. Det gledes!

Sherloki tok bronsemerket i LP i går. ? Har nesten ikke trent på 3 mnd annet enn i stua så veldig fornøyd med gutten. (Bilde fra i sommer) Max må få roet ned fluene før vi prøver igjen.

Så nydelig den er. Kondolerer, det er så forferdelig å miste de ? Tok denne i dag, så den er ikke grodd på bildet ? Hunden er brunskygget, men det vises ikke så godt på den røde huden. Da er det bare å begynne å spare til neste ?

Jeg tok min første tatovering idag. En tatovering av min elskede og savnede hund Aska. Har delvis tegna skissen selv. Fjellene er tegnet etter fjellene man ser fra utsikten til hytta vår på Bettyjorda i Lofoten. Jeg skulle egentlig ha et kull på Aska, og valpene skulle vokse opp her, og jeg tok kennelnavnet Bettyjorda. Dessverre ville skjebnen det slik at hun istedenfor døde her på hytta, etter å ha blitt alvorlig syk og gjennomgått en operasjon.. Hun har blitt kremert og vi skal begrave henne her til våren.

Utrolig trist lesing ? Kondolerer.

Endelig bildetid! Disse er en måned gamle, fra da hun var 5 og 5,5 mnd. (De fire øverste bildene er tatt av Linda Vabø og de fem nederste er tatt av oppdretter Charlotte Tautra, @Sunlily)

Tusen takk for all omtanke ❤️ Nå har det gått en uke siden hun sovnet inn. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Innimellom tror jeg at hun plutselig skal komme tilbake til meg ?

Takk for kommentarene deres ❤️ Det er nå 5 uker siden. Savner henne så innmari. Det føles så urettferdig. Hvorfor måtte det skje med akkurat henne, liksom. Vi var som sjelevenner. Hun var helt perfekt. Til sommeren skulle hun bli tante for min nye valp, hun ville hatt så mye bra å lære og påvirke til valpen. Hun hadde en helt usedvanlig ro over seg som jeg aldri har sett i en annen schæferhund som samtidig elsker å jobbe. Hun hadde rett og slett det som skulle til for å cruise gjennom godkjenningene som redningshund og lavinehund, og samtidig være verdens enkleste hund i hverdagen. Hun var innmari høyt elsket.. Nå kommer jeg hele tiden på nye ting vi to aldri skal gjøre sammen igjen. Jeg skal aldri pakke henne ned i jervenhiet på lavinetreninger. Hun brukte å bli helt "slapp" i kroppen mens jeg pakket henne inn, hun visste at det var sånn det funket. Jeg skal aldri gå et spor med henne igjen, kjenne den mestringsfølelsen over å løse ukjente oppgaver sammen. Jeg skal aldri ta henne ut av bilen igjen. Aldri mer være vår tur til å løse vanskelige miljøsøk, hvor hun bestandig imponerte både meg og andre med å gjøre utrolig raske funn der hvor andre, mer høytempererte hunder hadde store problemer med å lokalisere figuranter. Aldri sitte i naturen og speide utover landskapet sammen igjen. Aldri nusse henne på snuten, hun var helt spesiell der med den nussingen, det var noe hun videreutviklet selv. Hun presset snuten mot ansiktet mitt, noen ganger så hardt at jeg kjente tennene hennes. Da måtte jeg alltid flire. Hun var så god... Er så fælt å tenke tilbake på det siste døgnet hennes.

Jeg har mistet min elskede hund Aska ? Det er helt forferdelig. Igår var det nøyaktig 4 uker uten henne. Jeg klipper/limer inn noe jeg postet på Facebook. Nå begynner jeg på min fjerde uke uten Aska. Det føles lenge, når det fortsatt kjennes som igår da vi dro til dyrlegen og hun var kjempesyk. Men samtidig så går det jo litt bedre, jeg tenker på henne hele tiden samtidig som jeg klarer å tenke på litt andre ting også. Det hjelper å komme seg ut med hesten og det hjelper å ha en kjempeherlig pusekatt hjemme og ikke minst å ha fantastiske folk rundt seg. Mange lurer kanskje på hva som egentlig skjedde med Aska, så det tenkte jeg at jeg kunne fortelle. Aska fikk immunmediert hemolytisk anemi 31 oktober 2018. Hun responderte bra på medisineringen (kortison) og kom seg raskt. Hun hadde et "tilbakefall" hvor hun fikk en infeksjon, men fikk antibiotika og ble veldig raskt bra igjen. Jeg tok det naturligvis tungt da hun ble syk og var veldig redd for å miste henne da det er dårlige prognoser med denne sykdommen, men hun kom seg så bra og trente etterhvert som vanlig og jeg tenkte at dette kom til å gå bra. Hun var i god form og sterk. Dessverre gjør kortison at immunforsvaret blir svært nedsatt og man har lett for å pådra seg infeksjoner. Dette skjedde igjen. Hun ble dårlig, og vi var hos dyrlegen to dager på rad hvor hun fikk antibiotika og væskebehandling. Jeg ventet på den samme raske bedringen som ved forrige infeksjon, men denne gangen ble hun liksom ikke bedre. På den tredje dagen var hun kjempedårlig, og orket ikke en gang gå ut og tisse. Vi var hos dyrlegen da de åpna. Hun gikk selv ut til bilen hjemme, men da vi kom frem var hun allerede blitt så mye dårligere at hun ikke lengre klarte å gå. Hun holdt på å sige sammen utenfor bilen, og jeg løftet henne opp og bar henne inn til dyrlegen. Hun hadde kjempesterke smerter på dette tidspunktet, spesielt i magen, men hun så på meg med et blikk fylt av tillit da jeg løftet henne opp og bar den tunge hunden inn mens jeg åpna døren til veterinærkontoret med den ene hånda. Hun ble satt på væskebehandling med en gang, og videre undersøkt med røntgen og ultralyd. På dette tidspunktet hadde jeg grått i strekk siden kl 6 om morgenen og fikk beskjed om at de så væske i buken hennes og at dette var blodforgiftning. De måtte operere henne for å prøve å berge livet hennes, men jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert hun kom til å overleve operasjonen. Jeg var knust og kjemperedd. Jeg satt hos henne helt til hun fikk bedøvelsen og sovnet og etterpå satt jeg ute i resepsjonen i tilfelle de skulle komme med dårlige nyheter. Hver gang en dør åpnet seg trodde jeg de skulle komme og si at de mistet henne, eller at jeg måtte komme inn og si hadet til henne. Jeg gråt og gråt mens jeg håpet og ba om at det måtte gå bra. Jeg fikk beskjed om at de fjernet milten hennes men at hun kunne leve fint uten den om operasjonen ble vellykket. Hun overlevde operasjonen og jeg fikk komme inn til henne. De hadde egentlig stengt klinikken nå, men vi fikk sitte der med henne til hun våknet litt. De har ikke overvåkning over natten hos dyrleger i Lofoten, så jeg var nødt til å ta Aska med hjem. Ute var det full storm og stengte bruer og veier, så å kjøre til Tromsø med henne var ikke et alternativ. Det å ta en hund som var så syk med hjem var mitt verste mareritt, men jeg hadde ikke noe valg. Dyrlegene sa at de nå hadde gjort det de kunne for henne, og hun ville ha det best hjemme hos meg hvor hun følte seg trygg. Andreas og jeg dro til hytta med henne slik at vi kunne ha kortere vei til dyrlegen. Jeg gjorde det jeg kunne for at hun skulle ha det komfortabelt. Hun var heldigvis sterkt smertestilt og fortsatt ganske dopet/trøtt. Timene gikk, og jeg prøvde å tenke slik mamma sa jeg skulle gjøre, ta en time om gangen og håpe på det beste. Noen timer før hun døde snakket jeg med søsteren min Synnøve på telefonen, og jeg husker jeg sa til henne at jeg hadde litt mer håp nå, for hun lå foran peisen i sengen sin og sov, og hun virket avslappet. Dessverre endte det med at hun sovnet inn i armene mine, det er det jævligste jeg har vært med på, men jeg må bare prøve å trøste meg med at hun ikke var alene, hun var sammen med meg og Andreas, hun følte seg trygg og hadde ingen smerter. Det å miste henne så ung er grusomt og veldig vanskelig å liksom innse. Hun var i toppform da hun ble syk. Tilbakemeldingen vi fikk etter regodkjenning på ukas arbeid i sommer var at vi hadde cruiset gjennom godkjenningen og jeg hadde en veldig god hund. Jeg ser levende for meg hvordan hun første dagen på kurset runderte helt fantastisk og besto både det og sporet på første forsøk. Alle rideturene gjorde at hun til tross for varmen var i veldig god form. Hun ble sliten på slutten av løypen, men det stoppet henne ikke fra å finne den andre figuranten i løypen som lå helt i enden på 800 m. Jeg ser også levende for meg A-prøven vår på lavine samme året. Begge figurantene ble raskt funnet, og tilbakemeldingen fra dommerne var at det var vakkert å se på hvordan vi jobbet sammen og at vi selvfølgelig bestod. Jeg var veldig stolt av Aska og følte meg utrolig heldig som hadde en så god hund. Men jeg vet også at vi fikk frem det beste i hverandre vi to, og kanskje hadde hun ikke vært den samme hunden om hun var hos noen andre. Idag da jeg red ut på tur holdt jeg på å miste hansken min idet jeg tok de på meg, og et millisekund hadde jeg følelsen i kroppen som sa meg at det gjør ingenting om jeg mister hansken, for Aska plukker den opp til meg så jeg slipper å hoppe av hesten. Aska har plukket opp hansker, teppet til hesten, mobiltelefoner og reflekser fra bakken og gitt det til meg mens jeg bøyde meg ned mot henne fra hesteryggen. Dette var faktisk til utrolig stor hjelp når man har en hest som er så høy at man må stå på noe for å stige opp, og det er så utrolig mye mer enn hva man egentlig kan forvente av en hund, men for Aska var dette en selvfølge. Hun var helt fantastisk å ha rundt hester og å ha med seg på rideturer. Hun gikk alltid løs. På en tur til stranden i sommer følte jeg virkelig at jeg fikk testet lydigheten. Det var varmt og nydelig vær, og det var masse folk og unger på stranden og to andre hunder. Hun gikk ikke bort til noen. Hun holdt seg tett til hestene når hun fikk beskjed om det, og løp lykkelig etter oss resten av tiden. Hun fikk til og med svømme ved siden av hestene den dagen. Aska hadde et alt for kort, men 100 % lykkelig liv hvor hun var første prioritet hver dag. Jeg satte virkelig pris på henne hver eneste dag og er utrolig heldig som fikk lov å ha en så fantastisk hund. Hun har lært meg alt jeg kan om brukshundarbeid og hundetrening og jeg har så mye å takke henne for. Tusen takk Kaja for at du kom og satt med Aska og meg hos dyrlegen og hadde med mat til meg fordi du tydeligvis skjønte at jeg ikke hadde spist noe hele dagen. Takk Lisa for alt du gjorde for å berge Aska, for at du skjønte hvor mye hun betydde for meg og for at du svarte på mine meldinger døgnet rundt. Det er så mye mer enn hva man kan forvente av en veterinær. Andreas, mamma og resten av familien vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten i denne vanskelige tiden. Å miste en hund er en stor sorg, det vet alle som selv har hund. Jeg satt Aska så høyt som det var mulig å sette en hund, og det kommer nok alltid til å være vondt å ha mistet henne, men jeg har ufattelig mange gode minner som jeg aldri kommer til å glemme.