Leaderboard

Tiden flyr i godt selskap! Maui er snart 1 år! (21. Mars) I vinter har vi vært igjennom ulike faser sånn treningsmessig, men vi prøver å legge tilrette sånn at han skal få mest mulig mestring og glede over å trene sammen med meg. Han er fortsatt en godt over gjennomsnittet sosial fyr ovenfor andre hunder, mennesker er ikke så interessante så lenge de ikke sier noe til han, da er det en annen sak ? Han er veldig trygg og miljøsterk. Jeg tar han innimellom med til litt andre miljø enn det hverdagslige, og her forleden var vi nede i byen. På torget er det anleggsarbeid og det bråket noe sykt! I tillegg måtte vi gå gjennom sånne tette containertuneller mens det smalt og banket rundt oss, og han bare rusler helt uanfektet rundt. Han kaver seg veldig sjelden opp uansett miljø, så det eneste han eskalerer i forhold til er andre hunder. Det har blitt mye bedre enn det var i treningssammenheng da, så nå kan jeg ha han litt løs når vi trener i hallen med andre hunder rundt. Treningsiveren og kapasiteten er jeg overrasket over. Han er utholdende og motivert til å jobbe de aller fleste gangene vi trener. Vi har gått noseworkkurs i vinter. Det liker han veldig godt og har også her vist en god utholdenhet i søkene. Han er en uhelbredelig ramp og finner på så mange rare ting. En skikkelig stor personlighet i en myk, sta og modig liten gutt. Han er alt jeg ønsket meg og mer til ? Vi har så smått begynne å gå på ski og kjørt litt spark og i vinter, han synes det er supergøy ?

Her har det egentlig ikke skjedd så veldig mye spennende i det siste. Men med fire hunder i hus er det alltid _noe_. Forrige uke, et år og to dager etter forrige tur på veterinærvakta for Happy sin del, var det på'an igjen. Vi hadde kommet hjem fra tur, jeg hadde kasta i meg noe mat og skulle si natta til dyra før jeg la meg nedpå etpar timer før nattevakt. Den gang ei. Jeg ser på Happy at det ene øyet ikke åpner seg skikkelig. Hun er rød og hoven. Ringer til dyrlegen med en gang. Klokka er ti på seks på kvelden og de har åpent til kl. 19. Kanskje jeg rekker det på vanlig åpningstid? Men nei, de har ikke ledig tid og må kalle inn vakthavende. Øyeskader tuller man ikke med, så det bar avgårde til vakta med ulykkesfuglen. Vi får heldigvis en kvinnelig veterinær. Happy er usikker på fremmede og menn er verst. Med mye ros og kontinuerlig fôring av baconost får veterinæren undersøkt øyet på en noe uvillig hund. Det er en rift på hornhinnen. Vi får med oss antibiotikasalve, en annen type øyedråpe som skal gjøre at det gror fortere og tre dager med onsior. Kontroll tre dager senere. Hun skal dryppes tre ganger om dagen. Når vi da kommer hjem fra veterinær er det bare å snu i døra for å komme seg på jobb. Etter tre dager med drypping er vi på kontroll igjen. Jeg takker høyere makter. Såret på øyet har grodd, det var tydeligvis ikke spesielt dypt og Happy er friskmeldt ❤️ Ellers har vi begynt å jobbe mer med lydighetsøvelser med Cyan. Trening på tilbakekomst av leke osv. går veldig bra og vi har en fin progresjon her. Siden vi har lagt så mye tid og energi i denne treningen har vi ikke kommet så langt på selve lydighetsmomentene, men hun er bare 10,5 måned, så dårlig tid har vi ikke! Det vi trener på for tiden er klossen (utgangsstilling og fri ved fot), starten på apport, hoppstå og avstandskommandering. Sistnevnte går greit, men vi mangler litt på oppsitten som jeg synes er treig. Den går nok bedre når hoppståen er inne, slik at jeg kan få hoppet inn i oppsitten også. Noen små snutter fra treningene: Ja, og så kan jeg jo fortelle at jeg har begynt med (enda) en ny hobby! Jeg fikk symaskin av sambo til jul, og når driver jeg og skal lære meg å sy. Så nå blir det mange halsbånd framover til dyrene *ler*. Her er de fire første, i stigende rekkefølge fra først til sist: Dette er til Cyan. Mye tull på dette. Symaskin som ikke samarbeider og jeg som ikke ante hva jeg drev med xD Deretter ett til Blitz, det gikk litt bedre: Så ett til Happy, det ble nesten feilfritt! Og til slutt et til til Cyan, fordi jeg ikke har flere små ringer igjen. Så Oscar må vente til neste leveranse Her bomma jeg på strykinga i hovedsak. Jeg pressa strykejernet for lenge, så nylonbåndet smelta litt, men siden det er svart, så syns det ikke sånn kjempegodt om man ikke ser så nøye etter. Så det for gå! Jeg er mest spent på holdbarheten på bokstavene og sømmene mine, så det skal få kjørt seg litt

facebook og rasehundfolk er rett og slett en dårlig kombinasjon. Det blir bare bråk og sure miner. Alt som kan misforstås, vil bli misforstått. Diskusjoner er egentlig best å ta face to face (sa hun, og skriver på et diskusjonsforum på nett )

Omg! ? Så jeg har jo vært i tankeboksen i ett år på om jeg skal prøve meg på en annen rase, fordi jeg ønsker å ha en hund jeg kan trene igp med blandt annet. Jeg slo det egentlig litt fra meg, og ventet på et par presa-parringer som ikke ble noe av. I venteperioden så dukket det opp et kull av den andre rasen som virket veldig lovende. Så jeg fulgte magefølelsen og nå står jeg på liste på hollandsk gjeterhund! Vi så for oss en hanne, men ting blir sjeldent som man har tenkt seg. Så nå ser det ut til at det blir tispe istede. Krysser nå fingra for at alle valpene vokser seg store og sterke, at ikke det skjer noe uforutsett, og at det da blir valp i april. ? Har nesten ikke sagt det til noen, er så redd det ikke skal bli noe av ?

NRK har i dag, nok en gang, en sak om uetisk avl - spesielt med fokus på kortsnutede raser og pusteproblemer. https://www.nrk.no/vestfold/_-hunder-skal-ikke-puste-som-et-godstog-1.14440585 NKK bli nok en gang intervjuet, og viser nok en gang hvor ekstremt lite de ønsker å gjøre med situasjonen. Det kommer også fram at Dyrebeskyttelsen under utstilling på Lillestrøm i fjor identifiserte og sendte bekymringsmeldinger på i alt 18 hunder med det de mente var alvorlige helseproblemer til Mattilsynet. NKKs syn på dette er at det er «betenkelig» oppførsel fra Dyrebeskyttelsen. NKK har adressert dette på sine egne nettsider: https://www.nkk.no/nkk-mener/mattilsynet-besoker-oppdrettere-etter-utspill-fra-dyrebeskyttelsen-norge-article143426-1051.html Jeg forsøker virkelig å vri hjernen min for å gi mening til NKKs reaksjon, men klarer det ikke. Her omtales de aktuelle hundeeiere som de «berørte» som NKK vil gi støtte ved behov. Og de frykter at flere vil bli «berørt» i framtiden. NKK overser ikke bare feilavl. Deres utstillinger og dommere har over tiår latt det skje. Det er åpenbart en villet utvikling - på tross av noen innøvde fraser de enkelte ganger lirer av seg i media. Det er absurd å høre at NKK mener løsningen er at flere melder seg inn i NKK slik at man får oversikten - når de ikke en gang klarer/ønsker å holde kontroll på de som alt er medlemmer. Når NKK ikke klarer å rydde i egne rekker, så burde de - om de virkelig ønsker sunnere avl - prise seg lykkelig for at noen forsøker å ta tak problematikken. Argumentet om at folk fra dyrebeskyttelsen ikke har kompetanse nok til å vurdere om hunder er syke, er i beste fall svakt. Det kan åpenbart ikke bli verre enn NKKs representanter, og som norske borgere har folka fra Dyrebeskyttelsen både rett og en moralsk plikt til å sende inn bekymringsmeldinger når de ser noe som skurrer. Når gjorde NKK noe liknende sist? Nå skal det sies at Mattilsynet så langt ikke har funnet noe kritikkverdig, men uten å vite hva som er undersøkt blir det vanskelig å forholde seg til det. Det er heller ikke gitt at gjeldende norsk lovverk er den gullstandarden den burde være. Det er uansett et faktum at om NKK selv hadde tatt skikkelig tak i problematikken, så hadde ikke Dyrebeskyttelsen eller andre trengt å gå til slike skritt. Dyrebeskyttelsens aksjon bør uansett fungere som en skikkelig vekker, men NKKs reaksjon er altså å gå i fullt forsvarsmodus. Nei, jeg er flau over å være medlem i NKK og det irriterer meg at stort sett alt som foregår når det gjelder hund fordrer at man er medlem. Det er liksom ikke noen vei utenom.

Kanskje godgutten endelig skal få egen tråd da, selv om han har rukket å bli over ett år gammel Melvin er min bestevenn og studiekompis (+anatomilærer), og bor sammen med meg i Budapest der jeg studerer for å bli veterinær. Han er født andre juledag 2016, og jeg hentet han for ganske straks ett år siden, i påska 2017. Egentlig helt sprøtt å tenke på at det allerede har gått et år, men samtidig deilig etter hvert som han blir mer og mer voksen Han var min første egne valp, og jeg hadde heller aldri hatt mynde før utenom en forferdelig uoppdratt afghansk mynde jeg passet i noen uker, til mine foreldres store forskrekkelse. Lovte vel egentlig meg selv at jeg aldri skulle ha noe mynde etter noen uker med Emil, som han het, men her sitter jeg likevel Hadde egentlig planlagt at hundekjøpet skulle skje først til sommeren 2017, men sånn ble det ikke. Morsomt nok var jeg hjemme og traff mine første whippeter "på ordentlig" til jul 2016, ikke så veldig lenge etter at jeg først skjønte at rasen kunne være noe for meg. Da ble jeg kjent med ei i hjembyen min som hadde to stykker fra samme oppdretter som Melvin, som jeg fikk hilse på mens jeg var hjemme. De traff jeg altså 2. juledag, samme dag som Melvin ble født. Hun viste bilder av det nye kullet som oppdretteren til hennes hunder nettopp hadde fått, og da jeg falt pladask for hannhunden hennes så ertet hun med at det akkurat var kommet et par nye som kunne hentes i påska. Husker enda at jeg sa det dessverre ikke gikk og at det var synd dette kullet kom så tidlig for de var virkelig helt nydelige, og dessuten halvsøsken av sjarmøren hennes Vel tilbake i Budapest ventet jeg enda på at rette kombinasjon skulle dukke opp, men den tispa jeg var interessert i drøyde noe voldsomt med å komme i løp, og ting så litt mørkt ut. Jeg fulgte med på kullet til Melvin på facebook, og plutselig en dag dukket opp 4-ukersbilder med tekst om at det var en ledig hannhund igjen... (bilde lånt fra oppdretter) Viste de atter en gang til vennene her nede og det viste seg at han ville jo faktisk være reiseklar akkurat den uka påskeferien var det året. De sa alle sammen at nå MÅTTE jeg bare ta kontakt og hvertfall forhøre meg litt om han, for dette var bare meant to be. Så da gjorde jeg det, og ting falt på plass så lett at det var helt skummelt Min nye venninne oppe i Tromsø kjente hun som skulle ha kullbroren og ville gjerne både hente og passe han fram til jeg kunne hente han selv i påska, jeg flyttet inn i ny og stor leilighet sammen med en god venninne som var overlykkelig over at jeg skulle kjøpe valp, og familien som egentlig hadde satt seg på bakbeina begynte å spørre etter flere bilder og mer oppdatering på han Lykken var stor da det endelig ble påske og jeg skulle få han i hendene, de ekstra ukene føltes virkelig som tortur mens jeg bare så bilder av kullsøsken i nye familier, selv med hyppige oppdateringer og bilder fra den snille valpepasseren min. Det gikk vel kanskje et minutt eller to etter han kom i hus før jeg skjønte at dette kom til å bli mer jobb enn jeg hadde sett for meg Jeg har aldri sett makan til energi! Det var full turbo fra første sekund, og han galopperte rundt i stua som en liten hest på de lange beina sine. Han var ekstremt intens, og verken jeg eller mamma visste helt hvor vi skulle gjøre av oss med denne tornadoen i hus. Han løp rundt og filleristet alt som ikke var spikret fast, og fantes det ikke noe å stjele så løp han rundt "bare fordi" likevel Heldigvis hadde valpepasseren min vært kjempeflink å venne han til bur, barn, egentlig det aller meste, i tillegg til at han kunne navnet sitt godt og hadde supert grunnlag for innkalling. Turen ned til Budapest gikk kjempefint, og vel framme her nede fikk han løpe på gress for første gang og koste seg masse i sola i byparken. Vi kjørte tog, trikk, buss, han var med på skolen og på kafé, og ikke minst plaget han livet av fosterkattene vi hadde. Egentlig var han en super valp, samtidig som han virkelig utfordret tålmodigheten min så til de grader. Utrolig trygg, ingen problemer med noen ting og tar det meste på strak arm, bare så utrolig intens å ha i hus! Ikke hadde han tid til å kjenne etter når han måtte tisse heller, ei til å prosessere at vi faktisk prøvde å lære han noe om hvor det var greit å gå på do, så tissetreninga tok tid. Hjalp nok heller ikke at vi bor i 6.etasje Nå er han snart 14 mnd gammel, og har roet seg betraktelig. Dessverre kommer det ikke uten en pris, for nå ser jeg at han virkelig har begynt å få egne meninger og det å komme på innkalling f.eks. er ikke like viktig for han for tida. Heldigvis har han blitt så gammel at vi an finne på andre ting i stedet, så vi trekker bl.a. bildekk eller står på rollerblades, og til påska blir det hjem for å gå på skitur Trener litt triks gjør vi og, men det er tydelig ikke supernaturlig for han, ting tar litt tid og han henger ikke helt med alltid da han ikke synes det er suuuperspennende akkurat. Søk er han veldig glad i og det synes begge er gøy, så han jobber litt med å finne pinner vi har tatt på i parken eller leker/mat jeg har gjemt i leiligheten. Tror vi må komme oss på noe kurs etter hvert Melvin og jeg var på valpeshow hjemme i Norge før vi reiste ned til Budapest igjen, vår begges første utstilling som gikk veldig bra med BIR-valp begge dagene, så da var vi naturligvis hektet Har ikke stilt så mye enda, men vi var på et juniorshow i Szeged i Oktober der han fikk juniorcertet og Excellent, og nå i februar skal vi stille igjen 3 dager på en svær utstilling her i Budapest som jeg har litt sommerfugler i magen for. Jeg er jo veldig ny i utstillingsverden og føler meg ikke helt klar for den type stort opplegg med deltakere fra hele Europa, skulle liksom helst tatt et par runder til på grusbanen hjemme i Tromsø først Men prøver å huske på at det jo bare er en bedømmelse av eksteriør, og at det er super trening for både meg og han, så tror det skal gå fint egentlig. Føler meg overraskende rolig for å være ærlig, har aldri vært fan av å måtte stå foran folkemengder men nå gleder jeg meg ganske mye Ca 9 mnd 1 år, ikke like fornøyd med å måtte stå i ro denne dagen da han var opptatt med å utforske Margitøya 14 mnd gammel har han endelig begynt å nærme seg den kjekke sofagrisen jeg ønsket meg Er med på kafé, såklart! Der får han mye mer komplimenter enn meg, og helt upåklagelig service med både kos og vann fra ansatte. Når eksamensperioden er over... Koser seg max i litt snø på Margitøya, morsomt å se når han tar helt av på jordene der Speedmonster! Er alles store helt og jakter fluer for oss En oppgave han tar svært alvorlig! Giraffen stabla oppi sofaen Ville egentlig kalle han for Melmen etter hypokonder-giraffen i Madagaskar (barnefilm), men synes det ble litt for rart så da ble det Melvin i stedet

Fyll på med frosne grønnsaker, halvere fôrmengden, og trene litt med resten av tørrfôret etter middag. Hva slags fôrtype? Det kan være hensiktsmessig å bytte til noe som fyller opp litt mer. Men ville ikke økt mengde nei, så lenge hunden er i godt hold. Anbefalingene på pakken er gjerne heller i overkant enn motsatt.

Så fin han er ? Og det ser skikkelig koselig ut å kunne ha med hunden på café!

Ja, det er tanken

Jeg har alltid vært alene når jeg har hatt valp og har hatt begrenset med ferie som vikar på korttidskontrakter. Har vært litt hjemme med valpen, deretter hatt med i bil og luftet godt flere ganger pr dag, eller tatt på meg kveldsarbeid så jeg kan være hjemme med valpen på dagen også hatt pass mens jeg jobbet. Så finnes det jo og hundeluftere, kanskje finnes det noen hjemmeværende i nærheten som gjerne passer hund på dagtid, gratis eller rimelig. ? noen har jo og mulighet til å ha med hund på jobb.

Man har reserveløsninger! Noen har mulighet til å ha med hund i bil, slik at den kan luftes i pauser (mange hunder fikser å være alene i bilen, selv om de ikke liker å være hjemme alene). Finner hundepassere/-luftere i nabolaget. Allierer seg med venner eller familiemedlemmer med mer fleksibel hverdag. Kanskje dere kjenner som er hjemme og kunne bistått i en overgangsperiode hvis det blir behov? Også tar man ut lengst mulig ferie. Sommeren man får hund så tar man ikke nødvendigvis overlappende ferie hvis man er to voksne. Det er ihvertfall sånn de jeg kjenner som har fått valp har løst det (selv fikk vi voksen hund). Men det stemmer at det ikke alltid er sånn at hunden kan være alene en hel arbeidsdag etter to måneders trening (kanskje det til og med sjelden er sånn? Jeg har dessverre ingen tall. Men en del tråder her inne kan tyde på at mange forventer litt for mye, litt for tidlig og brenner seg på det). Noen trenger rett og slett å modnes litt, og for en del løsner det av seg selv når de er nærmere året. Og noen fikser aldri å være aleine 8-9 timer fem dager i uka (og her er noen raser verre enn andre, som allerede nevnt). Men folk får det til, altså, så ikke ta alle bekymringer på forskudd. Selv folk som jobber fulltid og er alene om ansvaret. Legg en plan, og ha noen alternativer hvis det ikke går så raskt som håpet Også kan jeg faktisk varmt anbefale å skaffe en voksen hund! De trenger også tilvenning i nye omgivelser og nye hjem, men som regel går det langt raskere enn med valper (hvis de allerede kan være hjemme alene, riktig nok).

Snike seg sakte inn her, kanskje Mulig det blir starten av 2020, men!

Min utheving: Kjenner ikke til pelsstellet på puddel... Men på wheaten, valper må stort sett børstes hver eneste dag. Når voksenpelsen begynner å komme, får du en periode der du har børstet ut en floke, og laget to nye i prosessen. Som voksne holder det som regel med børsting en gang i uken, forutsatt at pelsen ikke blir for lang. Lang pels= oftere børsting. Skjegget bør vaskes jevnlig, det blir fort lukt. Ellers en tur i dusjen en gang i måneden ca. Angående klipping, det varierer etter hvor fort pelsen vokser, og hvor ofte du vil børste. Regn med ca annenhver måned, er du heldig kan det gå lenger tid. Dette gjelder den amerikanske typen pels. Får du en med irsk pels vil pelsstellet være lettere. Har forøvrig ikke inntrykk av at samkjønnsaggresivitet er vanlig, men de kan ha sterke meninger om hvordan andre hunder får lov til å oppføre seg.

Vi hadde wheatenterrier i 10 år, og for oss var det et veldig godt valg. Vi så etter en middels stor allergivennlig hund, som var robust mentalt og kunne være med overalt, etter å ha hatt et nervevrak av en sheltie noen år tidligere. Vi hadde et hus med mye liv og røre, med barn på 8 og 12 år, og kompiser som kom og gikk, barneselskap og fotballturneringer, og i det hele tatt mye styr og ståk. Og vår Mira taklet dette på strak arm, og var glad i alle mennesker - store og små, menn og damer, med og uten hatt og skjegg og hjelm og alt annet som kan være skummelt. Det gikk til og med ei stålampe i gulvet like ved siden av henne en gang, uten at hun syntes det var noe å stresse seg opp over. Hun var god venn med katten og ble "mamma" for vår nåværende storpuddel da vi fikk den som valp (i den grad at storpuddelen nå går av hengslene av glede når vi nå treffer wheatenterriere, ukjente som kjente). Mira kunne være hjemme en hel arbeidsdag uten problemer, og var faktisk bortimot helt lydløs. Det kunne gå dager og uker mellom hvert boff. Hun kunne gå løs, stakk ikke av om ei dør skulle stå åpen og kom på innkalling, og jeg ante ikke da hvor mye gull dette var verdt - det måtte en storpuddel med et helt sykt jaktinstinkt til før jeg lærte meg å sette pris på det. Hun var veldig rolig og fin inne, og heller ikke krevende med tanke på tur og aktivisering. Hun fikk en daglig tur på ca 1 time, og det var stort sett det hele. Hun tålte godt vær og vind og det virket ikke som det brydde henne noe å bli våt og kald. Og veldig glad i å trekke på ski. En liten barsking som tålte mye. Vi forsøkte oss litt på agility og lydighet, men det var ingen stor suksess. Mira var ikke spesielt utholdende med trening, og gikk fort lei, og så var vel heller ikke treneren akkurat verdens mest iherdige. Det eneste som manglet på en perfekt hund var at hun kunne være skikkelig grinete og aggresiv mot fremmede tisper, og et par hun kjente også, der kjemien aldri stemte. Jeg vet ikke om hun ville ha sloss på alvor, for vi passet på, men jeg gikk alltid med den uroen, og det var ikke noe gøy. En annen ganske negativ ting var pelsstellet, men det er jo mer smak og behag - noen liker det. Men det var grunnen til at vi gikk for storpuddel som hund nr 2, som med sin stålullpels faktisk er mye enklere å stelle enn den myke wheatenpelsen som tover seg for et godt ord. Bortsett fra samkjønnsaggresjonen syns jeg wheatenen var en enkel hund, både som valp og voksen. Mulig jeg har blitt litt vel myk om hjertet nå etter å ha bladd gjennom gamle bilder, men hun var virkelig ikke spesielt stri og i alle fall ikke bjeffete. De andre wheatenterrierene jeg kjenner til virker også ganske lik den vi hadde, men det kan sikkert være store variasjoner innen rasen. Jeg synes for øvrig både bedlington og tibetansk terrier virker som flotte hunder som jeg kunne tenke meg å prøve en gang.

Bedlingtonpels er fullstendig ubrukelig. Det er helt tøysete. Det eneste plusset er at den er myk og god å ta på. Jeg er fersk eier og bruker mye tid på å klippe henne ned til tross for at jeg skreller i vei med maskin. Det er ikke gjort i en fei, for det er så mye kriker og kroker på en liten hundekropp som rett og slett ikke lar seg skrelle sånn fort og gæli. Pluss at hun hater det temmelig hardt selv om vi gjorde alt etter boken med tilvenning og trening. (Jeg begynner å mistenke at hunder som misliker pelsstell ikke nødvendigvis har eiere som tok snarveier, men at pelsstell generelt er en litt småkjip greie. Men det ble litt på siden.) i tillegg til skrelleklipp så må pelsen vedlikeholdes mellom rundene. Floker må børstes, hår må nappes fra inni ørene og rusk og rask må pilles ut. Det tar ikke så lang tid etter kortklipp før det er nødvendig med jevnlig oppmerksomhet på de dustete, men akk så myke, krøllene. Min er bare 11 mnder, så det er lov å håpe at det blir bedre når hun er helt voksen, men jeg belager meg ikke på det for å si det sånn. Pelsen suger til seg regn og hunden blir våt inn til skinnet på null komma niks = kald hund Vinden blåser rett gjennom, og når kulda kommer så varmer ikke hårene now særlig i det hele tatt heller = kald hund. Jeg har hatt 6 helt korthåra hunder tidligere, men ingen har hatt like store behov for riktig bekledning som denne frøkna. Og i rette omstendigheter i snøvær er jo pelsen regelrett krise. Dette bildet ble tatt etter en ganske kort tur og det tok ikke lang tid før komisk borrelås-pels ble farlig nært dyreplageri. Alt det sagt. Jeg hadde valgt tre bedlington før jeg hadde valgt én wheaten. Ikke fordi jeg har noe i mot wheatens, men fordi om alle bedlington er som lille punky Poe, så er jeg usikker på om jeg noen sinne vil ha noe annet igjen. Hun er dritkul. Low maintenance,men ikke kjedelig på noe vis. Hun er full av ramp og spillopper, men på en måte som bare gjør henne sjarmerende og ikke irriterende. Løper raptus som en liten kanin, det er umulig å ikke smile av sikksakk-kula som bare bobler av glede og energi når hun får løøøøpe! Jeg opplever henne ikke som vanskelig å trene i det hele tatt. Tvert om er hun kjempeivrig og supersøt der hun spinner i ring og klaskedekker for ei lita kjøttsmule. Nei, her står det kun på meg selv, jeg har åpenbart blitt en lat eier gjennom årene, og er strålende fornøyd med at hun kommer når hun skal og at vi har det fint sammen. Hun er mer til å varsle enn mine tidligere hunder, som riktignok har vært helt stumme, og hun kan bjeffe litt på store hunder. Men hun er grei å avlede så jeg opplever det ikke som et problem. Alt i alt så er hun en kjempefin og god liten hund. Utmerket med kids, solid og forutsigbar mentalitet, og masse masse sjarm. Hun har sklidd rett inn i heimen og familien her med den største selvfølgelighet. Jeg tror ikke noen av oss kunne sett for oss livet uten henne. Poe er bare lett og kul og grei. Så får jeg bare banne og sverte over pelsen, for det gjør jeg virkelig. Det er mer jobb med pelsen enn jeg trodde. Jeg steller oftere enn jeg trodde og det krever mer (og dyrt) utstyr enn jeg trodde. Personlig syntes jeg bedlingtons var, helt ærlig, direkte stygge før Poe kom. Hun er 100% et kjøp basert på fornuft og funksjon, ikke lyst eller romantikk. Jeg synes fortsatt ikke de er spesielt fine når de klippes så snålt og teit. Men min Poe? Hun er aldeles bedårende skal jeg si deg! Så jeg tror du trygt kan si til din mann at hunder har en tendens til å bli pene når man bare får blitt glad i de. Eller sånn som for min egen del, så synes jeg det er sykt mye sjarm i en småstygg hund. Og nei, det er ikke typisk mann vel. Min kunne iallfall ikke brydd seg mindre om at han syntes rasen var temmelig grell, så lenge han faktisk tålte den. Nå synes han hun er riktig så søt, og jeg synes de er skrekkelig søte begge to må jeg innrømme. Kombinasjonen av stor, skjeggete og tatovert muskelmann som går og småprater med en bitteliten grå ulldott på 6 kilo er, om jeg kan si det, aldri feil

En herlig serie Ble litt stolt av mine saluki etter å ha sett siste episoden. Jeg tryner både titt og ofte og kommer ikke alltid opp uten hjelp. Det har Laffen skjønt for hver gang jeg går i bakken kommer han styrtende og stiller seg med bredsiden til og alle fire beina godt plantet i hvert sitt hjørne slik at jeg kan bruke han til å stable meg opp De andre kan også brukes, de står stødig, men bare Laffen ser og forstår og kommer av seg selv når jeg tryner. Selv når jeg har satt meg ned frivillig kommer han, "trenger du hjelp mutter'n"

Såpass... ? Sykling hadde jo vært fantastisk å kunne gjort. Men her er det bare asfalt å sykle på her jeg bor, så det vil bli for belastende å løpe langt på. Men litt feltsøk i tillegg til å løpe løs på tur i skogen var jo et godt tips. ? Har jo begrenset med tid, skal kjøre ett par timer til stevne, og må være der i god tid ?

Jeg elsker denne serien! Det er passe mengde hundetrening til at jeg også får med meg min andre halvdel på å se det Tårene sitter løst hver eneste episode. Det er så flott å se at det å ha en hund faktisk gjør så mye for menneskene også utenom de praktiske oppgavene de hjelper til med. Det vet jo allerede vi, men jeg tror at dette fører positivt med seg for mange hunder Og portisen Linda! Hun var superkul og jeg kjente igjen så mye i min egen hund. Portiser er superkule hunder som fortjener å bli vist frem som en aktiv og lærevillig rase. Tommel opp!

Det er jo helt vanvittig. At det i det hele tatt finnes en slik test er absurd. Hvis man ser en hund og tenker «hmmm ... klarer denne hunden å gå i gangfart i 12 minutter mon tro?», så har man allerede svaret på om hunden kan karakteriseres som frisk eller ikke.

Åh heldige alle mann! Jeg har blitt osloboer og har lov til å ha hund her jeg bor nå! Så leker med tankene om en hund kaaaaanskje i år! Litt liten leilighet men marka er rett utenfor ❤️ Vi får se. Spennende å følge med på dere da Og spennende med Grønlandshund Heidi!!

Skal prøve å bli flinkere til å oppdatere her i tråden framover, det er jo såå gøy å se tilbake på ? Siden sist har det skjedd en del. Vi har begynt (og overlevd) på første del av 3.klasse, noe som føles helt vanvittig. Nå denne uken er det "Half way party", og jeg sliter litt med å skjønne at vi faktisk er halvveis i studiet allerede ?Jeg stortrives jo og synes ikke jeg føler meg spesielt egnet til å gå ut i jobb som selvstendig VETERINÆR med det første, så trøster meg med at det er et par år igjen ?Nå er fagene mye mer relevante da, og det err veldig gøy! Vi lærer labdiagnostikk, klinisk diagnostikk og har begynt med ting som røntgen osv., og jeg kan nå se på et blodprøveresultat og faktisk forstå mye av det som står der ?Denne uka har vi også første dag på stordyrsklinikken, det blir veldig spennende! Hundemessig så har det skjedd mye men samtidig lite, da han for det meste har vært støttedyr i det mest utfordrende semesteret jeg har hatt så langt. Før vi begynte på det var vi imidlertid en ny tur på Høstutstillinga i Tromsø der han debuterte som valp året før. Denne gangen stakk han av med CERT begge dagene og en BIM, så det var kjempeartig! Sliten premieplukker ? Stolt ❤️ Knallvær fikk vi også for en gangs skyld! Det skjer så godt som aldri i Tromsø at været klaffer med utearrangementer som hundeutstilling. Året før var det 5 grader og regn ? I tillegg fikk han prøve seg på lure coursing for første gang i sommer, men bare på hobby-nivå da det såvidt jeg vet dessverre ikke finnes noe organisert opplegg i Tromsø-området. Han var et naturtalent og overrasket meg stort! Det var helt rått å se på så det må vi ha et mål om å gjøre flere ganger. Selv synes han det var det morsomste han hadde vært med på noen gang, utrolig gøy for både hund og eier så det kan vi varmt anbefale til alle myndeeiere! Det sure er jo at det er masse organisert trening av den typen her nede i Budapest men jeg har ikke bil, så da blir det veldig vanskelig å få blitt med på noe med en gang ? Det ligger jo alltid utfor selve byen, og jeg tror til og med de har laget eget lc-anlegg her nede nå! Må se om jeg ikke kan finne meg en løsning på det somehow etterhvert, problemene er bare tid og transport. Før jul hadde han seg et skikkelig uhell da vi var hjemme i Norge en tur. Vi var på skogstur en mandags morgen og der sneiet han en brukket grein da han løp forbi. Det endte med et digert kutt på siden av brystkassen og mange sting, der de plukket trefliser fra langt inni siden på han ?Heldigvis har jeg noen fantastiske foreldre som stilte opp da jeg var nødt til å fullføre semesteret i Ungarn, så de var sykepleiere for gullet mens jeg ble hundeløs i en laang, trist måned her nede i Budapest. Det var mye veterinærbesøk i den perioden der, men resultatet har blitt fantastisk bra heldigvis og han er helt fin igjen nå ❤️ Nå i våres har vi også vært en del hos veterinær pga en brukket hjørnetann hos dyret, og der fant vi ved en tilfeldighet også ut at han har kronisk pankreatitt. Det har vel vært så godt som symptomfritt på han, men det kan samtidig forklare mye. Han har alltid hatt vanskelig for å legge på seg og dårligere pels enn mange andre whippeter vi kjenner, samt vært sensitiv i magen, og alt dette har bedret seg nå som han får diett-fôr heldigvis. Pankreatitt har jeg jo hatt om på skolen i semesteret som var, så det kom som en skikkelig overraskelse at min egen hund fikk den diagnosen rett etterpå uten at det noen gang hadde falt meg inn at han kunne ha det da jeg lærte om det. ??‍♀️ Jeg er utrolig glad vi fant ut av det nå, for det kan bli skikkelig skummelt dersom man fortsetter å trigge det med fet mat og det plutselig videreutvikler seg til akutt pankreatitt ? Jeg har virkelig fått øynene opp for at små ting ofte kan være tegn på noe større som foregår, så heretter kommer jeg til å få utredning på slike småting med en gang dersom noe virker litt rart. Har jo reagert på at det har vært vanskelig å få han opp i vekt, men trodde bare det kom av at han er så aktiv som han er og "bare er sånn" men det viste seg jo å ikke være tilfellet. Nå er han imidlertid i superform, spiser som aldri før og er i verdens beste humør! Han har jo rukket å fylle to år siden sist, og han har roet seg kraftig og blitt en ren fryd å ha med å gjøre ?Nå er han med over alt på fluff-teppet sitt, legger seg pent ned og sover om vi nå er på café, lesesal eller i forelesning spiller ingen rolle. I nutrition-lecture sammen med shæresten, Bambi, som vi mistenker også har en del whippet i seg ? Vel, nå går det hvertfall skikkelig mot VÅR i Budapest! Det blir lysere og varmere for hver dag som går og det er så UTROLIG deilig, jeg har ikke ord! Pelsen ligger og koser seg i solflekker, vi kan gå på bytur og spise is eller dra på løpetur ute på Margit-øya ? Håper det fortsetter sånn som dette de neste ukene! Sånn går no dagan! Det er tur, skole og soffa som gjelder! ?

Jeg syns det var så fascinerer hvordan hun var helt propell, og så når hun fikk beskjed om å stå ble hun i en helt annen modus hele hunden, som du sier «strammet seg opp» og bare var stødig, liksom. Så ut som en veldig morsom hund som virkelig sikkert trives med å ha en (eller fler) ordentlige oppgaver.

Linda er helt rå!! Hun trenes forøvrig masse med fitpaw for å trene styrke, og elsker absolutt alle oppgaver. Helt unikt! Linda skal stå stille slik at eier kan støtte seg på hunden og hun stammer seg opp og det er tydelig at hun forstår oppgaven. I det aller siste klippet i episoden så sklir eier og får lent seg på hunden med tyngde og det er ikke slik det normalt skal se ut altså (normalt skal hun kun støtte seg lett på hunden uten å legge vekt på, slik man ser på all trening).

Mulig jeg ikke fulgte godt nok med, men fikk ikke med meg at det var noen oppsummering på akkurat den underlags/miljøbiten annet enn det klippet hvor Maren trente i en trapp med hunden. ——— Nå har jeg sett noen flere episoder. Begynte først å se på det ene programmet fordi det foregikk på stedet jeg bodde tidligere, og så endte jeg opp med å se se flere episoder. Først og fremst må jeg si at jeg er jo fullt klar over hvor mye glede en hund kan gi i hverdagen, men det er altså så fint å se det på TV også. Det er så mye selskap i en hund! Og så må jeg bare si at jeg blir så imponert over noen av menneskene som omtales i serien. Tenker spesielt på hun som måtte amputere hender og føtter. Fy søren, så utrolig tøft det må være, og så fantastisk å se hvordan hun har kommet seg videre etter noe sånt. Det er inspirerende.

Veldig hyggelig å høre at du liker programmet. Alle har jo ulike ønsker og "smak og behag" og det er mange småting jeg også gjerne kunne hatt sånn eller sånn, men alt i alt synes jeg selv at det er et fint program som jeg tenker at setter lys på flere gode verdier :) Og det er jo sånn at det er mange "gullkorn" man ikke får med når 4-8 månder prosjekt skal klippes ned til 39 minutter tvprogram! I siste episoden lå det feks flere uker med trening på sosialisering med kjente og fremmede hunder. Dingo har reist med meg rundt når jeg har holdt hundekurs, vært med på tog, busser, i byen, på hundetrening, i parker og levd med hundene mine her hjemme i flere uker for å utvikle sosiale ferdigheter og språk og trygge ham på fremmede hunder. Jeg som hundetrener skulle gjerne vist et helt program bare om dette, men det er ikke det programmet hovedsaklig handler om, og det er så mye annet som er viktig å fortelle, så da blir noe også valgt vekk (også er det jo kun enkelte dager som filmes - det meste av treningen foregår uten et kamerateam i helene, for å få god og rolig hundetrening). Dingo kom fra et hjem med rusproblematikk og har antagelig vært mest overlatt til seg selv og har nok ikke vært så lenge under stress før han ble hentet ut. Atferdssenteret han etterhvert bodde på antok at han var mer utsatt for et par enkelthendelser med mishandling og at han har vært mest for seg selv, siden de også opplevde ham som ganske normal, men bare ekstremt kosete og litt stresset i form av positiv forventning til aktivitet. Hadde han vært utsatt for mye eller systematisk mishandling vil jeg (og atferdssenteret) tro at han ikke hadde vært så trenbar og tillitsfull som han er? Det er vanskelig å vite når man ikke vet hvordan det var, men av det vi ser på hundens atferd, så ser det ut som en veldig livlig og kul hund. Han er ekstremt kosete (unormalt kosete) - det er vel det eneste som er "rart" med ham. Han hadde også total panikk for kloklipp når vi fikk ham, men bare 4 uker med trening på hundens premisser, gradvis tilvenning og mye godbiter, så bare koste han seg og nærmest sovnet under kloklipp. Så igjen - denne panikken han hadde kan skyldes bakgrunnen hans, eller det kan bare være at han ikke har blitt trent til det før og sånn sett ikke har fått noen varige men av hendelsene, det er vanskelig å vite.

Han har havna hos ein kollega av sambuar, som bur litt "ute på landet". Så der tenker eg han får det heilt topp ? superhunden_tico heiter han på instagram

Vi er i gang med muskelbygging. Det og trekke har Liste syns vært gøy så det og trekke på ski blei hellet kkke noe problem ♡ halen går i ett hele tia

Endelig bildetid! Disse er en måned gamle, fra da hun var 5 og 5,5 mnd. (De fire øverste bildene er tatt av Linda Vabø og de fem nederste er tatt av oppdretter Charlotte Tautra, @Sunlily)

Jeg elsker programmet, tårene sitter løst og jeg syns det er fin balanse mellom mennesket som skal få en superhund og den kommende superhunden da. Nå skal jeg se episode 3!

Superhundene er en dokumentar om reisen hunden og den nye eieren gjør sammen og ikke et hundetreningsprogram, så vi får ikke mulighet til å dokumentere all hundetrening desverre! Jeg kan svare litt på enkelte av spørsmålene om dere vil: Vi vet ikke nøyaktig hvor lenge Lucky var forlatt ved huset i skogen alene, men det anslås å være rundt 6 uker. Han fikk mat av noen i nærområdet (typ en sekk med fri tilgang) og han var faktisk litt lubben når han ble hentet inn. Det var på den tiden av året det var 120cm med snø i Sande og det er sannsynlig at han har tatt rådyr. Det ble gitt fellingstillatelse på hunden fordi det var utvidet båndtvang på den tiden og ingen tok ansvar for hunden (fordi de hadde dratt).Han var skeptisk og skvatt unna når folk prøvde å fange ham, men når han først var fanget var han med ett veldig tillitsfull og absolutt ikke redd likevel. Han var helt sykt sårbeint, men ikke tynn. Lucky var kun festet i selen på trekktur. Han hadde på grimen i tillegg, uten at grimen var festet i noe som helst. Hvis Lucky mot formodning skulle gire seg opp noe voldsomt (det var første skitur noen sinne og man vet aldri) så kunne eier holdt en finger i grima i pausene/ved passeringer og dermed hatt kontroll uten hjelp fra noen rundt, altså "just in case...". De trengte ikke bruke den i det hele tatt (hurra!). På vanlig tur var båndet festet i en kortere tursele også hadde eier et lengre bånd festet til grimen, slik at det kunne brukes som en nødbrems. Nå har de kommet så langt i treningen at de kun fester hunden i selen, og bare har på grimen uten å ha den festet i noe. Neste steg er dermed veldig nær: de kommer om kort tid til å gå med bare sele, da de nå i lang tid har fått erfare at de ikke trenger grimen lenger. Jeg prøver alt jeg kan å gjøre all hundetrening enkel å forstå, da de fleste som er med aldri før har trent hund og skal få til mye presis trening på kort tid. Så for folk som kan en del hundetrening fra før, så vil hundetreningen kanskje virke litt enkelt og mange skulle nok gjerne sett mye mer. Men jeg kan røpe det er ikke noe veldig hokus pokus - bare helt vanlig hundetrening: Masse motivasjon og stort sett positivt og noen (få) grenser der jeg tenker at det er lurt å ha.

Syns det var et veldig fint førsteinntrykk ivertfall:) Syns det var fint at vi faktisk fikk noen glimt av innlæringen av forskjellige ting, også på en rolig, behagelig og veldig jordnær måte, ikke bare litt sånn amerikansk show-aktig. Jeg ble faktisk litt inspirert selv også, og måtte ta fram klikkeren igjen... Ulempen er at jeg er så følsom, så kombinasjonen folk som sliter med noe, og hunder som "reddes fra omplassering og får vise at de kan de også" er jo et sikkert grinekort hver søndag

Godt med helg, si! På lørdag var jeg og Melvin en tur på kafé med en venninne og hunden hennes. Jeg prøver å bli flinkere til å ta han med på sånne koseturer med fokus på at han skal lære seg å slappe av i nye omgivelser Han er litt utålmodig av seg nemlig, og det er så kjipt med stressa og misfornøyd hund når man vil sitte på kafé og skravle men det blir bedre for hver gang! Gjelder jo å øve ofte, og det er en super unnskyldning for å gå på kafé hele tida Oppå bordet.. Under bordet... We Budapest og hundekulturen deres I dag var det tid for noe litt mer actionfylt og dessuten sol! Så vi pakket sekker, fant fram trekksela og tok trikken over til Margitøya for å stå på rollerblades Melvin var så gira at jeg nesten ikke turte ta de på meg, men jeg falt faktisk ikke i dag heller tross at han ga det his best efforts Tror faktisk av og til at han prøver å drepe meg Dessverre var det ikke bare vi som gjerne ville gå søndagstur i sola så det var mye folk og hunder, men det gikk overraskende fint! Litt vel mye fart til tider når speedmonsteret bestemmer seg for å ta i, men det går heldigvis ganske greit å holde balansen likevel. Han har begynt å skjønne at når han ser noe kult og legger alle 16 kg muskler i sela så blir jeg med framover enten jeg vil eller ikke. Det å være på rulletur med en vilter tenåring som har begynt å finne seg egne agendaer er ikke det ikke den mest avslappende aktiviteten jeg vet om, men det er veldig gøy og gir et lite rush kan man si Skulle gjerne likt å vite hva toppfarta vår var! Vente på trikken Begynner tilsynelatende rolig Plutselig bånn gass (tatt rett etterpå )