Leaderboard

Yo, @Mud Jeg snublet over disse på et konditori hvor jeg hadde kaffe og kake med en oppdretterkollega.

På tur til Svistølen med @Tonje og @Tipsi i går. Men når man skal ta gruppebilde av alle bikkjene på tur... 3... 2... 1

Haha herlig navn Dog jeg har enda traumer Og da kom jeg på denne

Første foreldresamtale på skolen.. "Vi merker at han begynner å bli varm i trøya, for det begynner å bli vanskelig å få han til å sitte ved pulten i stedenfor under eller oppå " Ellers var alt positivt, og han er heldigvis ikke den eneste førsteklassingen i verden med maur i rumpa.

Jeg har jo fortsatt en god del kilo som skal av da... Jeg vil helst ta av 30-40 kg til. Jeg er ikke sykelig overvektig, men jeg er nok det man klassifiserer som ganske overvektig, ergo at vekten min er på over 100 kg. Det er godt mulig at jeg har mye vann i kroppen eller at jeg har høy forbrenning, men jeg er fornøyd bare det går nedover jeg.... Jeg teller som sagt ikke kalorier eller er helt manisk på hva jeg spiser. Men jeg spiser i hvert fall mindre porsjoner. Før kunne jeg lesse på masse mat på tallerken og klare å spise opp alt. Nå klarer jeg å begrense meg. Også har jeg jo utrolige gode støttespillere både i kjæresten min, venner og ikke minst kollegaer her på jobb. Det/de gjør at jeg holder motivasjonen oppe. Min største inspirasjon er en av mine beste venner i Bergen, som til nå har gått ned 50 -60 kg. Og hun var nesten dobbelt så stor som det jeg var på det tyngste Hun har bare vært utrolig flink og får hun det til, så skal jaggu jeg få det til også :)

Siste dag i ørkenen “Nowhere on this planet is the desert as fascinating as it is in Arizona.» Joseph Stacey, "The Incomparable Desert," Arizona Highways, March 1973 Dagen etter bestemte vi oss for å ta igjen litt tapt søvn, slik at vi var skikkelig uthvilt for kvelden. Vi brukte dagen på et kjøpesenter, og så var det tilbake på hotellet for å bare slappe av, henge litt ved bassenget, og vente på at det var tid for å gjøre oss klare for «golden hour». Bassengtiden ble for så vidt kortet ned, da den ellers nydelige dagen med sol ble brått avbrutt av en liten tordenstorm som bare rullet inn fra nordøst og passerte hotellet vårt. Denne skyen så ikke spesielt skummel ut, men det lynte ganske konsekvent med korte mellomrom, og skyen bevegde seg raskt! Santa Catalina Mountains, nord for Tucson. Rett rundt hjørne for “golden hour” og vi skynder oss nord! Målet vårt for kvelden er en strekning med vei som krysser nordøstre delen av Sonoranørkenen. Vei funnet, og slangejakt er i gang. Slangejakt kan til tider være litt frustrerende, for det ligger så mye annet i veien og veikanten som kan minne om slanger – alt fra gamle, avrevne biter fra slitne bildekk, til tynne, krøllete stålrør… for å ikke snakke om all slags rusk fra busker og kvister. Etter hvert så lærer man seg litt teknikker og utvikler et «øye» for hvordan en levende slange ser veldig forskjellig ut fra en kvist, men det tar tid og flere titalls, om ikke hundre stopp for alt annet som ikke er en slange. Vi var veldig heldige denne natten, og kom over mye kult. På et punkt etter vi hadde funnet flere slanger, så satt vi ved veien idet en annen bil kjører forbi og stopper opp. Ut kommer det 3 folk, som også bruker veien til å lete etter slanger i kveld, og spør oss om hva vi har funnet og vi vise versa. Vi var ute fra 6 på kvelden til 2 på natta, og da klokka nærmet seg 2 var vi så slitne og vi hadde også gått tom for plass til å oppbevare dyra i over natta. Så vi kastet inn håndkleet og var veldig fornøyd med kvelden, og vendte nesa tilbake til hotellet for å sove noen timer før det var ut igjen… Opp klokka 7 med knapt 4 timer søvn, så var det ut igjen før temperaturene ble ulidelige. For både oss og dyra, egentlig. Området vi var i natt var ca 30 min unna hotellet, og vi scannet område for et passende sted å fotografere på. Velkommen til USA, hvor folk skyter på skilt… Dette så ut som et passende sted for å få tatt noen fine bilder! Tørt… …Og velkommen til Sonoranørkenen, hvor planter er designet til å drepe deg. Seriøst, det finnes omtrent ikke en eneste vekst i området her som ikke beskytter seg med sylskarpe nåler. Skikkelig dritterreng å både fotografere i eller gå tur i. Og når vi først snakker om planter, hva med en veldig kort innføring i noe av det spennende plantelivet som eksisterer her? Først og fremst, Saguarokaktus. Det er de høye pålene som spretter opp med respektable mellomrom til hverandre. De kan bli 21 meter høye, og kan bli rundt 150 år gamle. De fleste saguaro vokser sin første «arm» etter ca 75-100 år, mens enkelte vokser aldri noen armer i det hele tatt. Saguarokaktusen fungerer som en svamp når det gjelder vann – så fort det regner så suger planten til seg så mye væske som mulig, og sparer på dette mens den sakte bruker det opp. Dette vet dyr, så det er vanlig å se masse gnagde hull i saguaroen etter dyr som har forsøkt å drikke litt vann. Som f.eks den nærmeste på bilde, som trolig er spist av hjort, javelina eller andre små pattedyr nede ved stammen. Her er en Engelmann prickly pear, eller eplekaktus som den også kalles. Denne kaktusen er faktisk fantastisk mat for de fleste dyr som spiser vegetar. En gang i året bærer denne kaktusen frukt, og frukten er også spiselig. I visse steder i Mexico bruker de til og med frukten til å lage brennevin. Disse her er fanden sjæl. Jumping Chollas, - navnet har den fått fordi dette er en plante som er så målrettet mot å gjøre livet surt for deg at det føles ut som at man blir angrepet av dem hvis man kommer borti dem. De fester seg helt hinsides godt fast bare man så vidt er borti, og det å fjerne piggene skal gjøre grusomt vondt. Enkelte ganger sitter de så hardt fast at man må bruke tang for å få dem ut igjen. Google er full av bilder av både folk og dyr som er fullstendig dekket av skiten! Youtube har også flere cringe-worthy videoer av folk som uheldigvis har klart å ramle inn i slike busker… En opplevelse jeg ikke ønsker på selv min verste fiende! Når jumping cholla dør så mister den piggene sine, og stammen får masse hull. Disse fungerer godt som pent terrariedesign for ørkendyr, og man kan til og med finne replikaer i akvariedekor-avdelingen i diverse dyrebutikker selv i Norge. Nå var vi i USA på høsten, men visstnok om våren så er ørkenen fantastisk vakker. Alle kaktusene og plantene blomstrer, og forvandler et relativt ensformig dødt landskap til et flott fargespekter. Noen kaktuser blomstrer også på høsten, som denne Arizona tønnekaktusen. Ikke en like uvennlig plante som cholla’en, da de fleste av piggene på denne er bøyd på tuppen. Denne planten tåler frost godt, og finnes alt fra lavlandsørken til 1500 meters høyde. Men, vi er her for å se litt slanger, er vi ikke? Så først ute, starter vi med det vi har sett et par ganger før i dette reisebrevet - To diamantklapperslanger, en voksen og en unge. Klapperslanger er medlem i «pit viper» familien, kalt grophoggorm på norsk. Dette er pga de dype hullene de har rett over munnen, rett under neseboret. Det er disse som hjelper dem å føle seg frem i totalt mørke, da de fungerer som svært følsomme reseptorer for varme. Den voksne var faktisk overraskende rolig, og jeg tror ikke den hogg etter oss en eneste gang. Det var så vidt den brukte ranglen, og den hadde slettes ingen planer om å vise seg frem for oss i forsvarspositur som de forrige har gjort. Og den vesle diamantklapperslangeungen. Det var fortsatt tidlig på dagen, så temperaturene hadde ikke nådd helt 40 grader enda, men allikevel så er det viktig å passe på at dyrene ikke blir for varme. Så vi sørget for at dyrene fikk nok skygge både mens vi tok bilder, og når vi ikke tok bilder. Og litt sånn apropos kaktusland… Det å ligge med albuene på bakken føltes ut som en risikosport. Kaktuser røyter pigger, og det var mye pigger overalt. Har aldri vært så sår på albuene etter å ha knipset bilder før! Neste på lista er sidewinders, denne gangen fant vi også en voksen en. De blir ikke så voldsomt store, rundt 60-65cm lange, så omtrent på størrelsen med en norsk hoggorm. Sidewinders er, som alle klapperslanger, giftige, men har en svakere gift enn sine slektninger. De har også en mye mindre giftkjertel (hvor giften lagres), og et bitt fra disse er slettes ikke en dødsdom. Men selvsagt, et bitt fra en klapperslange skal tas alvorlig. Med denne tassen fikk jeg også fanget opp lyden den lager med ranglen sin. Høres mer ut som en sint bie enn en klapperslange! En ung sidewinder, som i filmen under her demonstrerer den veldig spesielle bevegelsesmåten de bruker for å bevege seg i ørkenlandskap. De kan være skikkelig raske! Skorpioner fant vi også! Det vil si, vi hadde passert flere skorpioner tidligere uten at vi hadde noe å ha dem i. Så vi måtte ta en rask pitstop på en bensinstasjon for å kjøpe noen kopper. Mens vi kjørte på veien, så skimtet vi noe som kunne likne på en slange, og stoppet bilen så fort vi kunne. Akkurat i det jeg skal løpe ut av bilen, så ser jeg skorpionen som piler forbi veien, og den hadde skikkelig hastverk! Et øyeblikks avgjørelse måtte taes, og jeg sender kompisen min bak bilen for å sjekke ut «slangen», mens jeg beinet forover for å plukke opp skorpionen. «Slangen» viste seg selvfølgelig å bare være noe søppel langs veien, men vi fikk i det minste en skorpion. Skorpionen vi fant er av arten hårete kjempeskorpion (Hadrurus arizonesis) og er den største skorpionen i Nord Amerika med sine imponerende 14 cm i lengde. Den ser kanskje ikke spesielt hårete ut sånn egentlig, men de få hårene den har hjelper den å plukke opp vibrasjoner på bakken og gjør det lettere for den å finne ut om det som nærmer seg kan være et potensielt måltid, eller noe den bør løpe vekk fra for å ikke selv bli lunsj. Selv om denne skorpionen er stor, så er ikke giften veldig potent. Allergiske reaksjoner på giften kan derimot være dødelig, og giften gjør at det kan bli vanskelig å puste, store hevelser rundt stikket og generell sterk smerte. Nest ute er korallslangen, (Micruroides euryxanthus). Dette er USAs giftige slange, og jeg ble overlykkelig da vi fant den! Jeg husker jeg løp ut av bilen, ikke helt sikker på hva det var vi så, og sekundet jeg så den ropte jeg «KORALLSLANGE, KORALLSLANGE!!» Husker jeg riktig, så tror jeg kompisene mine lo av hvor gøy jeg syns det var å finne den. Dette er ikke en slange som nødvendigvis er vanlig å se, så følte at flaksen var med oss den kvelden. De folka som vi stoppet og pratet med på natta ble grønn av misunnelse da de så vi hadde funnet en! Korallslangen er den eneste slangen fra Elapidae-slekten som finnes i USA. I samme slekt har man også mamba, kobraer, kraiter og taipaner. Den har en nervegift som er svært farlig, men på tross av dette så har faktisk ingen i USA dødd av et bitt fra denne slangen før. Faktisk, så er det så få mennesker som blir bitt av denne, at det ble besluttet av motgift var for dyrt til å fortsette produksjonen. Korallslangen har utviklet en avledningsmanøver som kan virke veldig overraskende hvis man ikke er klar over det – de….fiser. Det kalles «cloacal-popping», og det er en lyd de lager med skjellene rundt kloakken, og det høres nøyaktig ut som en liten serie med fjerting. Jeg var ikke klar over at de lagde den lyden, så idet jeg skulle få tak i den og den begynte å fise, så klarte jeg ikke å la vær å le! Her har vi USAs giftigste slange, og den fiser på oss! Nå skal det sies at korallslangen er kjent for å ikke være veldig aggressiv. Den beveger seg kjapt, for all del, men gjorde ingen forsøk på å bite eller oppføre seg ufin. Men det å stå stille for fotografen hadde den ingen planer om, så bildene ble så-som-så. For de som ikke har forsøkt å fotografere slanger som ikke står stille – det er mildt sagt frustrerende vanskelig. Så greit. Hvis du ikke vil sitte stille, så får du bli props i områdefotografering! Mens vi lå på bakken og fotograferte, så var det veldig flatterende å se at over oss begynte gribbene å sirkulere. Nei, vi driver ikke å dør, selv om i denne varmen kan det lett føles sånn ut! Siste slangen vi fant var en mojaveklapperslange (Crotalus scutulatus). Det er rart ved det – innimellom så finner man seg bare en favoritt uten at man helt klarer å pinpointe hvorfor. Mojaveklapperslangen er en av de for meg. Det var viktig for meg å finne en, og jeg husker hvor skuffet jeg følte meg kveld etter kveld da vi ikke fant noen andre, bortsett fra den nylig påkjørte fra en av de første kveldene våres her. Og så fant vi denne, en stor, velfødd og hissig dame, og trolig også høygravid og rett rundt hjørne for fødsel. Det var som å finne gull! Lykkerus uten dimensjoner! Selv mer enn korallslangen! Da vi så denne dama var hun allerede vel på vei inn i buskene langs veien, så jeg måtte være kjapp før hun kom seg forbi piggtrådgjerdet til kubøndene. Jeg grep slangekroken, løp etter og tok tak i henne, og hun ga meg en eksplosiv, umiddelbar eksplosjon hvor hun kastet halve kroppen rett mot meg med åpent gap, klar for å bite trusselen som nettopp tok tak i henne. Jeg spratt litt bakover, men ga fortsatt ikke slipp på slangen. DENNE fikk ikke stikke av! Hun roet seg relativt fort, og fikk henne ned i overnattingsboksen helt trygt og rolig. Mange syns at det er vanskelig å skille mellom en mojaveklapperslange og en diamantklapperslange. Den største forskjellen mellom dem er at mojaven har mye mer gulgrønn nyanse over hele kroppen, samt at de hvite og svarte ringene mot slutten av halen har mye større mellomrom. Jeg var redd jeg ikke ville se forskjellen første gang jeg fant en, men det er som de erfarne sier – når du først ser en, så SER man det klart og tydelig. Mojaven er en av de giftigste av klapperslangeslekten. Klapperslanger generelt har en hemotoxingift, hvilket vil si giften angriper blodcellene og organene, og gjør at blodet koagulerer seg i blodårene. Mojaven produserer hemotoxins, men i mange populasjoner så inneholder giften også store, dødelige doser nervegift som angriper nervesystemet. Heldigvis er motgift lett tilgjengelig i USA, og dødsfall fra denne forekommer sjeldent… Men da vi reiste til USA fikk vi høre om en annen reptilfotograf som hadde dødd uka før av et bitt fra en mojave, bittet var rett i håndleddet og han døde i helikopteret på vei til sykehuset. Med dette i tankene så er dette absolutt en slange som man bør ha ytterst respekt for. Og når alt det er nevnt, så klarer jeg enda ikke å komme over hvor vakker den er. Det fine fargespillet sola lager på skinnet, de intense øynene. Hele turen var verdt det pga den lille stunden vi tilbragte med denne mojaven. Helt tilslutt en liten snutt av hvor vi slipper fri igjen den siste slangen i rekken, hvor kompisen min endelig håndterer en klapperslange. Slangen i filmen er den voksne diamantklapperslangen, hvor man også kan se hvor bedagelige og rolige disse dyra blir så fort de forstår at vi ikke skal skade dem. Dagen etter dette var det på tide å pakke sakene våres og flytte oss tilbake til Phoenix for å ta flyet hjemover. Vi tok også en tur innom Sonordan Desert Museum, hvilket jeg absolutt anbefaler! Det er et veldig flott museum som handler om alt man kan finne i Arizona, fra planteliv, til mineraler og geologi, og dyr. Kjempeinteressant på alle måter. Men etter dagen vår med slangene så føler jeg det blir så antiklimaks å avslutte med tilfeldige bilder fra museet. Så da velger jeg heller å avslutte reisebrevet med et bilde som kompisen min tok av oss da vi var i Grand Canyon. Syns det gjenspeiler så godt hvor fin tur vi hadde. Så får jeg i mellomtiden håpe på at dette er langt ifra siste tur til Sonoranørkenen. Takk for at du leste!

http://www.rbnett.no/nyheter/2016/09/14/Hund-avlivet-etter-å-ha-bitt-mann-13325671.ece Forferdelig trist sak. Og stakkars mann! Selv om Damir er snill og som dagen er lang tar jeg alltid forhåndsregler ved fremmed besøk. Døren er alltid låst, da han klarer å åpne den når han sier ifra at folk kommer. Han reagerer veldig kraftig når det banker på, instinktet er stort hos han, men han gir seg idet jeg kommer og sier det er bra. Så må han stå bak meg mens jeg åpner en glippe. Et par ganger når mannfolk med hette har stått på døren har han ikke roet seg, og da lukker jeg han på stua. For det er ikke en liten hund, og jeg vet ikke om han gjør alvor av truslene sine. Det vil jeg ikke finne ut heller..

I går fikk Blaze og Felix en god tur sammen med en gjeng med 3 andre hunder, det er ikke hverdagskost lenger så de var trøtte i går kveld. En artig bukett bestående av sheltie, whipps, dachs, etnahund og elghund-valp, de to siste er @Bellare sine I dag har jeg og samboern vært sammen i 4 år. Utrolig glad for at jeg har han i livet mitt og håper det blir mange, mange år til

Blir sovet på [emoji99] Sent from my iPad using Tapatalk

Hufsa ville jo bare ha venner, det var isdronningen som ikke ville være venner med noen. Jeg, og sikkert mange andre med meg hadde godt av å se livets tøffe sider med at ja, dyr blir faktisk drept av folk for maten sin del, og andre dyr spiser de andre dyrene igjen for å overleve. Hvis man ikke begynner på barnetrinnet - hvor skal en da begynne? Når livet faktisk begynner og man får seg et sjokk over at kjøttet du spiser faktisk kommer fra et dyr? Hmja, sovetid kanskje.

Rasshølmann. Høres ut som advokatmat, om dere eide huset sammen skal dere dele 50/50 med mindre det er spesifisert annen eierbrøk i f.eks. samboerkontrakt.

Drittsekk...

Jeg har basenji. Det er en liten hund etter min målestokk Mange syns den er medium, så størrelsesmessig passer det jo greit. Men du kan aldri satse på å få en basenji du kan slippe løs. Jeg kan det med min, men det betyr ikke at han kommer med en gang jeg roper. Basenjier kan ha issues med andre hunder og kan være svært lite trivelige å ha med seg plasser det er andre hunder. Men en aktiv livstil, mye varme, turer, lite hundelukt, lite sikkel stemmer. Basenjien er en klovn, den er ikke så stor, men det merkes at man har en basenji i hus. Vi har to salukier også, og basenjien gjør mye mer utav seg enn begge salukiene til sammen.

Jeg har vært på tur i bekmørke skogen. Jeg må innrømme at jeg på slike turer er glad for at turkameraten min er en stor svart schäferhund på 45 kg,og ikke en liten chihuahua på 2 kg. Fantasien begynner jo fort å løpe løpsk. Fikk selskap av en ugle på deler av turen. Den gled stille over meg der den fløy fra tre til tre. Utifra størrelsen kan det ha vært en haukugle.

Men da ble det i alle fall litt færre nattsvermere i omløp da.

Jeg skriver nå på et tastatur som er koblet til bluetooth via nettbrettet! Jepp, de små gledene, og så utrolig enkelt det har blitt. I wuv it!

JATAKK

Willy er jo nå straks 8,5 år og jeg har aldri pusset tennene hans. Han har aldri hatt tannstein... . Jeg pusser tennene mine to ganger om dagen. Like vel må jeg fjerne tannstein når jeg er hos tannlegen en gang i året. Tror definitivt dette er genetisk ja. Willy gnager ikke så mye på bein heller. Har jeg vært på sykehuset for å få ny dose medisin, og slang samtidig innom veterinæren for ormebehandling av hundene. Rakk akkurat sånn 28 dagers-frist . Passet godt siden veterinærklinikken ligger rett bortenfor sykehuset i Elverum. Og brått tikket det inn en SMS fra Bohus om at den nye sofaen min har ankommet Det skulle jo ta ca 6 uker før den kom... jeg har jo ikke plass til den sofaen ennå - jeg har jo fortsatt den gamle på stua, og alt er jo kaos der . Og jeg kan jo ikke sette inn den nye sofaen når stua ennå ikke er ferdigmalt? Må kanskje lagre sofaen på terrassen mens jeg gjør ferdig stua da.... skitt!

Stemmer! Det kalles mimikry, hvor da en art etterlikner en annen art som er mye farligere enn seg selv for å lure rovdyr og fiender. Dette er veldig vanlig blant mange dyr, og også hos slanger. Det har blitt registrert 150 forskjellige slangearter som etterlikner korallslangen. De mest "vanlige" som folk vet om er enkelte arter melkesnoker og enkelte arter kongesnoker. Melkesnoker og kongesnoker er kvelerslanger og er helt harmløse for alt som er større enn ei rotte. For de som er litt trent på å identifisere slanger, så er det relativt lett å se forskjell på korallslangen og melkesnoken, da rekkefølgen av farger er forskjellig. Hos korallslangen er det gule/lyse i kontakt med rødt, mens hos melke- og kongesnoker så er det gjerne en svartfarge mellom det lyse og det røde. Korallslangen er også veldig slank og liten i forhold til de som etterlikner, dog kommer litt an på alder og kjønn på individene.

Jeg er i hvert fall veldig glad for at samboeren slutta med snus (igjen) i sommer! Jeg stod opp før barnet i dag. Våkna halv åtte, matet baby og skifta bleie, og der ble hun trøtt igjen... I motsetning til andre dager har jeg bare lagt henne og spist frokost og drukket kaffe selv, i stedet for å sove litt til sammen med henne. Litt mindre søvn nå, men tre kvarter for meg selv om morgenen er jo heller ikke så verst.

Til mitt forsvar så tenkte jeg at du lagde premier til et RL-stevne På Facebook får jeg reklame for Pride grunnkurs i Hamar, og jeg tenker kult, kurs i homsing, høres ut som et interessant tiltak, det vil jeg lese mer om. Også er det kurs for å bli sertifiserte fosterforeldre!

Ungene mine har vært så enkle å legge den siste uken at jeg er nesten litt redd for å jinxe det. Var veldig slitsomt en periode etter sommerferien, men har vært knallhard med rutiner og den siste uken har det vært bare utrolig koselig ved leggetid J har endelig akseptert å legge seg litt tidligere enn S, noe som resulterer med at begge får litt mer egen tid på kvelden. Han legger seg 18.30, og vi leser til ca klokken 19(de to siste dagene har han sovnet etter 10 min ut i boken da ), og da har S gjort seg klar til seng allerede, så får hun 30 min med lesing og snakking Håper vi klarer å holde på dette, hadde vært gull.

Chiricahua Strekningen vi valgte for nattens road-cruising viste seg å være svært produktiv, og ga oss en rekke nye hva man kaller “lifers”, altså dyr man finner i naturen for første gang. Vi kjørte den samme strekningen frem og tilbake minst 5-6 ganger og holdt på i noen timer, og etter å ha funnet flere arter og kjente at øyelokkene begynte å bli tunge, så tenkte vi det var tid for å få litt søvn. Vi kjørte tilbake til Portal cafe, og parkerte på parkeringsplassen og valgte å spare litt hotellpenger og sov heller i bilen. I bilen med oss hadde vi også alle dyra vi fant, 3 snoker og 2 små klapperslanger. Skikkelig koselig! Sove i bil var derimot ikke den beste måten å hvile på, da mine to kompiser er vel over 185 høye og bilen var ikke spesielt stor. Det ble klamt, og faktisk litt kaldt iløpet av natten, så vi prøvde å bruke det vi hadde av gensere som pledd for å holde varmen. Smarte meg prøvde også å lade telefonen i bilen, men sovnet fra det og glemte helt å plugge den ut… Så dagen etterpå da vi våknet klokka sju var mobilen fulladet, og batteriet på bilen helt dødt. Og vi var ikke akkurat i noe spesielt befolket område. Vi hadde ikke noe annet valg enn å vente, og så fort vi så noen komme kjørende forbi så løp vi ut og fikk stoppet sjåføren. Heldigvis traff vi på en hyggelig mann som ville hjelpe oss med å få start, og vi kom oss av gårde relativt fort. Ryolittfjellene står høyt midt ute på en stor flat slette. Morgenidyllen var stor i fjellområdene ved Chiricahua, og vi så flere mulhjort. Ekorn var det også plenty av i området, og de løp overalt. Planen vår var å utnytte de første solstrålene for å lete etter en av de mer sjeldne klapperslangeartene, kalt toflekket klapperslange (Crotalus pricei). Disse er veldig like vår norske slettsnok både i utseende og foretrukne leveområder. Noen slanger i Arizona må man ha en enda mer spesiell tillatelse for å kunne plukke opp fordi arten er så sjelden, og denne tillatelsen gies ikke til hvem som helst, aller minst tilfeldige turister som oss selv. Så vi hadde ikke tillatelse til å plukke de opp eller manipulere de på noen som helst måte, men vi hadde uansett håpet om å få øye på en og kanskje få til et bilde eller to. Vi kjører opp fjellet, helt til veien sier stopp mer eller mindre, og kommer til en liten parkeringsplass og skilt til en tursti som også advarer mot svartbjørn. Rett ved parkeringsplassen så ser vi skråningen med steinur. I dette område skal C. pricei være, og vi begynner å klatre og lete. Akkurat idet vi vandrer opp fjellstien her, så kommer det plutselig en bil til, og ut kommer Bob Ashley vi møtte dagen før, pluss to venner av ham. Det var også to andre yngre gutter her fra før av, og vi alle endte opp med å lete sammen og rope hvis vi fant noe interessant. Det å gå blant disse steinene er ganske farlig. Et feil steg, og steiner kan rase, og man har ikke lyst til å få foten knust. Så man går veldig, veldig forsiktig og tester hver stein man setter foten på før man legger vekt. Letingen går sakte, derfor hvis man skulle se en slange eller noe annet spennende så er det ikke bare å løpe og kaste seg over dem. Vi så masse agamer og skinker blant steinene, og Bob Ashley kunne fortelle oss at område er også fult av frosk og padder. Jeg og ene kompisen min gikk sammen i et område under noen lave trær med nesa rettet nedover, og plutselig hørte vi en HØY summelyd, som om det kom fra en enorm veps eller bie. Hverken jeg eller kompisen min er særlig glad i stikkende insekter, så litt panikkgrepet av å ikke se hvor den høye lyden kom (hørtes ut som den var knappe en meter over hode) fra forsøkte vi så raskt som mulig å krøple oss avgårde vekk fra trærne. Noen minutter senere, så ser jeg plutselig at lyden kom slettes ikke fra noe insekt, men at trærne var fulle av kolibrier som sanket nektar fra blomstene! Vi lo godt av at vi nettopp hadde flyktet fra noen fugler som knapt veier mer enn 4 gram. OH, THE HORROR! Området florerte av Clark’s spiny lizards (Sceloporus clarkii). Etter å ha lett i 30 min, så roper plutselig mine to kompiser fra andre siden av steinuren «Slange!», men innen jeg klarte å komme meg over dit så forsvant slangen. Ifølge beskrivelsen til kompisene mine så var det garantert en C. pricei. Vi lette i vel over en time til, uten noe mer resultater, og det begynte å bli så sent på dagen at sola stekte for mye og slangene hadde nok langt seg et lunt sted resten av dagen. Men, området rundt var allikevel fantastisk! Disse fjellområdene er det masse dyreliv, og det finnes til og med jaguar og ocelot her. Sjansen for å se dem er uhyrlig liten, men spennende uansett. I dette område oppholdte også den berømte Apache-stammens militærleder Geronimo frem til 1886. Geronimo har en fascinerende og trist historie, men kort fortalt så ledet han en gruppe av de siste uavhengige indianerne, da de ikke var enige i de strenge reguleringene i indianerreservatene. Vendepunktet for han ble da hans konge og tre barn ble mishandlet og drept av mexikanere, og han sverget hevn. Etter lang resistanse ble han tilslutt drevet ut fra disse fjellene, og ble sendt til Florida som krigsfange, mens hans bande fortsatte å leve i disse fjellene. På tross av mange forsøk, så ble hans bande aldri funnet igjen, og Geronimo døde som 80-åring av lungebetennelse i Fort Hill, Oklahoma i 1909. Området i Chiricahua har også mye spennende historie når det kommer til geologi, og området har blitt formet av vulkansk aktivitet som startet for ca 70 millioner år siden. Noen av Arizonas mange snoker... Etter en stund ga vi opp søket, og vi begynte å kjøre litt nedover fjellet for å finne en fin plass å fotografere slangene på. Da vi nådde en fin plass kom det tunge regnbyger, og vi ble nødt til å vente til været hadde passert. Det regnet vel i en 30-40 minutters tid, og vi ble sittende i bilen og titte nærmere på slangene vi hadde funnet. På et punkt tok trettheten over for min del, og mens jeg hadde en liten kongesnok i hånden så sovnet jeg noen minutter mens slangen også bare slappet av i hånden. You know, as you do? *ler* Så snart regnbygene passerte, tittet solen frem og vi begynte å rigge opp for fotoshoot. Først ute er en ørkenkongesnok (Lampropeltis getula splendida), ca rundt 1-2 år gammel og ikke ferdig utvokst. Kongensoker er kjent for å være kannibaler og vil spise andre slanger, og de har utviklet en immunitet mot klapperslangegift og dermed står klapperslangeunger høyt oppe på menyen. Selv er kongesnoken en kvelerslange, og er ikke giftig. Denne vi fant hadde et fantastisk nydelig mønster, ofte kan de være mer «grumsete» med mye svart og lite gult. Så det var ekstra stas. En langsnutesnok (Rhinoceilus lecontei), en snok med en relativt spiss snuteform som den bruker til å grave med. Tipper dette er et voksent individ, da de sjeldent blir stort større enn 80cm lange. De er ikke giftige, og spiser alt fra små øgler, små pattedyr, andre slanger og øgleegg, og av og til gresshoppere. Vi kom også over en nydelig liten oksesnok (Pituophis catenifer affinis), som først da vi fant han gjorde et voldsomt hisseshow (som oksesnoker alltid gjør), til han tilslutt roet seg helt ned og poserte pent for fotografene. Oksesnoken er Arizonas lengste slange, og blir helt opp til 2,3 meter lange. Ikke giftig, og er helt harmløs, og dessverre bøter mange av disse med livet fordi deres etterlikning av klapperslangens defensive positur er altfor god. Vi fant to nyfødte diamantklapperslangeunger (Crotalus atrox), så unge at kun en av dem har hatt sitt første hamskift og fått sin første rad med rangle til å lage lyd med. De var KNALLsøte! Denne tassen har enda ikke hatt sitt første hamskift, og selv om han ranglet ivrig med halen, så kom det ingen lyd. Ranglene kommer nemlig ikke før de skifter ham, en om gangen for hvert hamskift. Du kan se på øynene til denne tassen at den er kun noen dager før sitt første hamskift, da den har en blå tint over øynene. Slanger har ikke øyelokk, så de skifter til og med skallet som beskytter øyet ved hamskiftet. Mens jeg fotograferer en av slangene, så ser jeg plutselig noe som beveger seg under meg, og sannelig var det vel ikke en liten hornpadde til, litt større denne gangen! Så da måtte vi jo knipse bilde av den også. Fotoshoot var over, og vi kjørte tilbake til de samme områdene vi fant dyrene i. Vi noterte ned alltid GPS lokasjonene for å være sikre på at dyrene kom til området de ble funnet. Og med det så ønsker jeg også å vise hvor «tamme» disse dyrene kan være. Det slutter aldri å forbause meg hvor rolige ville slanger kan være. Dette kan være deres første møte med mennesker, jeg er mange ganger større enn dem og kunne potensielt spist dem for alt de vet – men allikevel så sitter de pent i hånden og klatrer bare nysgjerrig rundt, eller tar det helt med ro. Ingen tvil om at slanger er en av de mest misforståtte dyrene vi har på denne planeten. Liten snutt av klapperslangeungene fra da vi slapp de løs. Legg merke til hvordan den som rangler med halen er svært defensiv og prøver bare å komme seg trygt unna, mens den som er i hamskift ser dårligere, og velger heller å bli værende på et sted for å stole på kamuflasjen sin. Slanger var sluppet fri igjen, og vi skulle vende tilbake til Tucson. I det vi kjører på hovedveien tilbake, så ser vi en skilpadde som forsøker å krysse veien. Rent instinktivt stopper vi bilen og løper ut for å passe på at den ikke blir påkjørt. Området er helt flatt og man kan se veien i flere km begge veier, og heldigvis for skilpadda så var det lite biler på veien der og da så den kom seg trygt over. Ved en nærmere titt så vi at dette var en box turtle (Terrapene ornata), og disse er beskyttet av loven slik at man ikke kan flytte eller ta på dem, selv hvis livet til skilpadda står på spill. Hadde vi flyttet den ut av veien og myndighetene hadde sett oss kunne vi forventet oss en heftig bot. Flere ganger iløpet av tiden vi var i området her så så vi mange støvvirvler som danset rundt på flatmarka, og den siste vi så var på vei til å krysse veien. Vi syntes det ville vært gøy å prøve å kjøre inn i en, hvilket vi gjorde. Med åpne vinduer, som vi kjapt lukket da vi hørte alt støvet treffe bilen. Disse støvvirvlene er vanligvis ufarlige da de sjeldent blir så sterke at de kan skade folk eller eiendom. De kan sammenliknes med tornadoer siden de begge er uvanlige værfenomen i form av roterende luftsøyler, men er ulike med at tornadoer dannes av synkende luft, og støvvirvler av stigende luft. Tornadoer kommer også i form av en supercelle og «dårlig vær», mens støvvirvler kan komme på dager med nydelig sol og skyfritt vær. Støvvirvler får vi også mye av i Norge. Tornadoer, not so much, men de eksisterer her også. På ruta til Tucson stikker vi innom Bisbee, en sjarmerende by med tøffe bygninger med rundt 5000 innbyggere. Bisbee er nok en småby som ble bygget pga gruvearbeid i området, og det ble funnet både kopper, gull og sølv i området i 1880. Rett før man kommer til Bisbee, passerer man «The lavender pit mine». Denne gruven ble startet i 1917, og har produsert over 600,000 tonn av kopper, med innslag av gull, sølv og turkise edelstener. Denne gruven er 1,2 km bred, og 300 meter dyp. Denne gruven er per dags dato stengt, men inneholder fremdeles mye kopper som kan bli åpnet for å høstes senere. Ca en halvtime etter Bisbee kommer man til en historisk by kalt Tombstone. Denne byen er fra 1879, og bygningene er i ren cowboy-stil og ser mye ut som det gjorde i slutten av 1800-tallet. Nå i moderne tid så overlever byen for det meste på turismen, og i gågaten så er folk utkledd i gammel stil, og når man går i butikkene og barene så føles det som å ha gått tilbake 100 år i tid. På veggene i bygningene kan man fremdeles se skuddhull fra den lovløse tiden, og byen har mye historikk med kriminalitet, hestetyver og banditter. Byen er også en hotspot for spøkelser og gjenferd… For den som tror på sånt. Det er få byer i USA i dag som er så autentisk «ville vesten» og vel verdt et besøk. Byen er kjent for sin kirkegård, kalt Boothill Graveyard, fordi de fleste som ligger her «died with their boots on.» På en av gravstøttene så står det: "Here lies George Johnson, Hanged by mistake, 1882. He was right, we was wrong, but we strung him up and now he's gone." Han hadde kjøpt en hest han ikke visste var stjålet. Siste del i morgen!

New Mexico Vi hadde hørt om et bra museum bare et steinkast inn i New Mexico fra Arizona-grensen, og tenkte at dit måtte vi dra. Reiseruta dit var for det meste flate områder uten særlig mye spennende å se på, med unntak av noen historiske byer som jeg kommer tilbake til senere i posten. Reiseruta fra Tucson, og østover mot Rodeo, New Mexico. Noe vi dog ikke var klar over da vi nærmet oss New Mexico grensen, var at vi nå var i prime-time for gresshoppemigrasjon. Hele motorveien i et langt stykke var bare FULLT av gresshopper. Store, var de og! Senere på kvelden samme dag da vi skulle fylle bensin, så var det nesten et mareritt å forsøke å unngå flyvende og hoppende gresshoppere bare man gikk ut av bilen. Det var helt kaos! Hele bilen var dekket av gresshoppere… Vi passerer grensen, forbi en bitteliten by kalt Rodeo, og vips, så var vi der – Chiricahua Desert Museum. Chiricahua Desert Museum åpnet i 2009, og har over 60 arter som finnes i Chiricahua regionen (Sørøst i Arizona). De spesialiserer seg på pitviper slanger, og har avlsprosjekt på to beskyttede skilpaddearter. De er også med i forskningsarbeid relatert til Nord Amerikas pitvipere. Museumet er lite, men svært gjennomført på mange måter. De har kolleksjoner av både dyr, malerier og diverse gjenstander som har et amerikansk ørkentema. Gjenstandene er personlige samlegjenstander av eieren av museumet, Bob Ashley, som vi også fikk slå av en prat med. Ellers var det Peter Lindsey som guidet oss igjennom museet, og vi fikk også en eksklusiv titt på bakrommene og oppdretssfasilitetene deres også. Peters hovedinteresse og felt er stell og oppdrett av pit vipere, og han viste oss mange vakre ungdyr og voksne som han var spesielt stolt av. Dessverre tok jeg ingen bilder av disse, da jeg glemte helt å spørre om jeg fikk lov til å knipse litt. Litt bilder ellers i museet fikk jeg derimot til. De har et eget rom hvor mesteparten av dyrene er i, og har noen imponerende naturlige og stilrene terrarier. Arizona sort klapperslange (Crotalus oreganus cerberus), avlspar. Unger av denne arten er fascinerende anerledes, da de er nesten helt kremhvite med tydelige salsirkler på ryggen, men blir mer og mer sorte med gule striper etter hvert som de vokser. Flotte malerier av Tell Hicks pryder det meste av veggplassen på museet. Han lager noen helt fantastiske malerier, og bildene hans kan også kjøpes på hjemmesiden hans, https://www.ecouniverse.com/ Jeg er en liten «skalle-samler» selv, så det å se andres kolleksjon på emnet er alltid spennende. De har også et uteområde med diverse øgler og skilpadder som løper løst rundt. Nå var vi der litt på ettermiddagen når sola steker som verst, så det meste av dyr vi så gjemte seg under busker og inni huler. Jeg simpelthen elsker fjellutsikten i området her! En chuckwalla, en øgle som finnes over store deler i ørkenen som livnærer seg for det meste på planter. Vi så flere av dem da vi var ute i ørkenen også, men for raske til at vi rakk å knipse bilder før de var bortevekk. Denne chuckwalla’en er nok så vant med folk at den følte vi ikke var noen trussel på denne avstanden. Etter å ha tilbragt litt tid på museet, så var det tilbake på veien for å gjøre oss litt kjent med området. Vi bestemte oss for å tilbringe en natt i område, og brukte det gjenværende av dagen på å orientere oss hvor vi kunne finne mat, og hvor vi tenkte det var best sjans for å finne slanger. Vi endte opp på en grusvei hvor en av oss først så en mediumstor øgle sitte ved veikanten og stoppet bilen for å løpe ut og fange den. Øgla var borte på sekundet vi stoppet bilen, men i gjengjeld så fant vi en annen liten tass: En ung hornpadde (Phrynosoma ssp), usikker på nøyaktig art, men tipper P. hernandesi. Hvordan vi fikk øye på denne var ren flaks, da han blender ganske godt inn i omgivelsene sine og han er virkelig liten! Vi fant også en snål larve, av arten sphinxmøll (Hyles lineata). Denne møllen er faktisk ganske tøff, da den etterlikner kolibrier nesten helt til punkt og prikke, og kan slå med vingene opptil 30 ganger i sekundet. Etter å ha kjørt i vel over 30 min på en lang strekning langs motorveien og var bare knapt en km unna dit vi skulle finne middag, så ser vi at veien er oversvømt av en elv… Litt usikre på om bilen vår taklet turen over, ble vi stående noen minutter å sjekke mulighetene våres. Hvis vi skulle kjøre tilbake, så måtte vi kjøre hele den 30 min strekningen helt til start igjen, da det ikke var mulig å svinge av før det. Det var litt sterk strøm i vannet og vi visste ikke helt hvor dypt det var, og etter å ha lest så mye om at man IKKE skal kjøre over oversvømte veier, så visste vi ikke helt hva vi skulle gjøre. Plutselig kommer det en bil som var bare litt større enn vår bil, og kjørte glatt over uten problemer. Lokale folk som sikkert lo seg halvt i hjel av usikre turister. Så vi tok sjansen og kjørte over – og det gikk helt fint. *ler* Etter et riktig godt bondemåltid på en liten sjarmerende cafè kalt Portal, som i tillegg hadde gratis WiFi slik at nerdegjengen fikk oppdatert seg på både Facebook og surfet etterlengtet internett, så var det på tide å unytte «golden hour» i området.. Og når sola går ned, så kommer krypene ut. Nok en travel Aphonopelma chalcodes hanne, ute å søker kjærleik. Denne hadde heller ikke tid til å få bildet sitt tatt, så bildet ble som det ble med en edderkopp som bare ville gå fremover. Jeg har både hatt og jobbet med mye forskjellige taranteller de siste 10 år, og aldri har jeg kommet over taranteller som gir så F i hva som foregår rundt dem som disse målbevisste hannene i Arizona. *ler* Denne atferden har dog en veldig god forklaring. Tarantellhunner kan bli 20 år gamle, men hannene blir knapt 5-6 år gamle. Når hannene når voksenalderen og blir kjønnsmodne så vil de også ha sitt siste hamskift, og da er det kun snakk om tid før de dør. For noen tar denne prosessen et par måneder, mens for andre kan det ta oppimot et halvt år, og til og med ett år… Men de er programmert til å vite at det haster å finne dame for å spre sine gener videre, og i en så stor verden så er det slettes ikke lett for en liten edderkopp. Så etter et par møter med disse hannene i Arizona så sammenliknet jeg dem alltid med den hvite kaninen i Alice in Wonderland, «I’m late, I’m late, to a very important date! No time to say hello, goodbye, I’m late, I’m late, I’m late!» Del 7 kommer straks!

Ærre mulig... Kveldsluftet hundene, og var samtidig i bilen for å hente mer tørrfôr, siden reiseveska var gått tom. Så hundene var forståelig nok meget ensporet og motiverte for å tisse kjapt og komme seg tilbake på rommet. Vi venter på heisen, også kommer det et italiensk par (godt voksne) som begynner å kose med dem - greit nok. Så skal han ta bilde av henne med hundene, så hun sier "sit, sit" til Glam - og han kan ikke det. Dermed begynner hun å dytte på rumpa hans og sånt, og da ble jeg sånn passe grinete og ba henne om ikke å ta på hundene. Så fikk jeg dem til å sette seg foran meg (jeg hadde flere kilo tørrfôr i reiseveska på skuldra - de kan sitt da) - så da begynte gubben å plystre og rope på dem så de skulle snu seg og se i kameraet. Det gjorde de jo ikke, for berner og mat og enspora. Og nå kan ikke jeg italiensk, men jeg kan kroppsspråk og tonefall, og jeg vet det ikke var pene ting han sa om meg og/eller hundene fordi han ikke fikk de bildene han ønsket. Men sorry mac, jeg ække en del av underholdningen som hotellet tilbyr. Så paret forsvinner i heisen, selv om jeg sto i kø foran dem - I don't care, kjør på. Jeg trykker på knappen for å få heisen tilbake etter hvert, og da dukker det opp et tysk-klingende par. Han koser på hundene som en normal person, mens hun overser dem. Heisen kommer, og jeg trer et par steg tilbake, skal være høflig hundeeier på hotell og la andre folk ta heisen først. Men han gestikulerer for at jeg skal gå inn i heisen, så jeg tenker shit samma, hundene vil ha kvelds og jeg vil tilbake på rommet, jeg var her først, let's go. Og nå må jeg få legge til at dette er en heis så trang at jeg passer på tunger og haler i hver sine ender når døra går igjen, det er ikke mye mer plass enn jeg og to bernere trenger. Så når jeg har fått oss på plass, da kommer fordundre meg dette paret etter! Han stiller seg tett inntil Glam og klør ham bak øret, og dama forsøker å holde avstand, men det er jo ikke noe plass å holde avstand på, og det er så innmari tydelig at hun er ukomfortabel, men alternativet er jo at jeg brøyter meg forbi henne demonstrativt ut av heisen, så jeg holder hundene i halsbåndene for å minimere kontakten de har med henne. Det var fire lange etasjer med heis... Sukk, jeg må huske skilt på fem språk neste gang om 1 Euro per minute of cuddles, and 5 Euro for picture, please.

Barne-TV'n sin det...

Ja, dessverre. Hvis det er mer reptilfortellinger dere ønsker å se, så har jeg mye fra norske arter og litt fra Florida også, da.

Knallbra Mardina! Sent from my iPhone using Tapatalk

Og bare for å få det frem, jeg er kjempeimponert over deg! Stå på

http://www.dyresjappa.no/products/plaqueoff-dental-godbiter

Stolte for engangsskyld på ungen som vekkerklokke. Gikk ikke helt som planlagt Han pleier å spise frokost i barnehagen, og må da leveres rundt 08. Han våknet 0830. Så da ble det frokost hjemme, og vi rakk såvidt å levere han innen fristen (kjernetid) 0915. Våkner som regel en god stund før det. Jaja. Fikk kjørt innom Nissan og bestilt time til en oppgradering som vi hadde fått brev om, og fikk prøvekjørt en Nissan NV200. Må jo så smått begynne å tenke på større bil

....vurderer jeg å reise til Stavanger på stevne i oktober. Harly er i storform om dagen, bare synd at ikke kontoen min er like sprek! Men en liten stavangertur er innafor, skal ihvertfall ta en titt på dommer og sånn

Vet., forøvrig pia som du har brukt som kiro på dine, sa til oss da vi var der mer kul på Hottie, at så gamle hunder som Hottie (7) dør ikke av jurkreft, de lever med det og dør av noe helt annet når de blir eldre. Håper det stemmer på Freya og. Nå har jeg laget sak hos forbrukerrådet for første gang i mitt liv. Dette kan bli spennende. Heldigvis redder mamma og stefar oss så vi får oss ny brukbar bil kjapt, og ikke må vente på at den helsikkes sleipe bilforhandleren bli overbevist om at jo, vi HAR krav på å få hevet kjøpet. Tro om de spekulerer i hvor desperate vi blir? Bilen har snart stått i 4 mnd. og i følge daglig leder så har ikke vi krav på noe annet enn at de skal fikse bilen, så vi skal sitte pent med hendene i fanget og vente... Syns vi har vært tålmodige lenge nok jeg. Alle andre syns at vi har vært tålmodige langt over grensa til ren og skjær dummhet, ogjeg er forsåvidt enig, men man skal orke å krige og...

Utstillingsliner til gjeterhundførerne, nånei Dette er fløytebånd/lanyards til gjeterhundfløyte

Å fy søren. Stakkers mann! Godt det ikke endte verre, en dogo canario er jo ikke akkurat en liten hund. (Synes fremdeles at det er stor forskjell på å ta livet av en chihuahua og å forsøke å rive av ansiktet på en mann da...)

Den personen er aldri hjemme i min husholdning

Fikk telefon fra min lett forvirrede pappa i dag. Han vant visst et gavekort fra jobben min på 25 tusen! Han hadde deltatt i konkurransen, men var sikker på jeg hadde fått noen til å tulleringe. Jeg visste jo ikke at han hadde deltatt en gang og var minst like forvirret når markedssjef ringte samtidig som pappa for å forsikre seg om at jeg ikke bodde sammen med han. Han hadde nemlig vært ærlig nok til å si han var pappaen min og at han var usikker på om han hadde krav på premien når markedsavdelingen ringte han. Litt sprøtt at akkurat pappa vant, men han trenger ny baderomsinnredning så det passet fint Desverre må han finne seg i å fotograferes ved overekkelsen av sjekken og sånt hater han så mye at jeg er usikker på om han vil synes det er verdt pengene

Varme boller og cola zero.

Det var en del biting rett før 2årsalderen. Hun ble bitt fordi hun var større og sterkere enn de andre og sikkert en måte for dem å ta igjen når hun fysisk tok fra dem ting eller banet vei for å få viljen sin. Hun bet fordi hun var frustrert og ikke hadde språket på plass til å uttrykke seg. Tror hun var værst rett etter at hun fikk søsken. Barnehagen løste det med å gi masse ekstra oppmerkomhet og positive tilbakemeldinger når hun oppførte seg bra. Det gikk heldigvis raskt over. Han minste biter bare meg (når han er glad for å se meg, så jeg antar at han mener det som kos ).

De har faktisk serien på nrk super-appen, og jeg og junior ser på den stadig vekk viktig å skremme ungene i tidlig alder Men ja, det er ikke akkurat som dagens rosa-skyer-alle-er-venner-barnetv Alt var bedre før Får jeg tak i idiotene som står bak Poppeloppane eller Fantorangen kan jeg risikere å bli voldelig Makan til makkverk

Men skjevdeling betyr ikke at han skal ha den konkrete summen, men hvor stor prosentandel av overskuddet han skal ha.

Jeg har bare sett at de har fått til mye bra, blant annet altså denne merkeordingen. En sånn organisasjon vil selvsagt tiltrekke seg mennesker som synes slakting er mord og alt husdyrhold er slaveri, og det gjelder vel for talspersonen (Kleveland) også, men det synes jeg blir mindre viktig i det store bildet.

Jeg har ikke dybdekunnskap om emnet, men mitt inntrykk er at de har moderert seg veldig, og er nå den grupperingen som virkelig gjør bra ting innenfor dyrevelferd.

Endelig! Dette merket betyr ar det er tatt hensyn til dyrevelferd i det produktet som er merket. Dette tror jeg faktisk får stor betydning etter hvert.

Åh så koselig, venninnen min har kjøpt småbruk i Løten ? så glad på deres vegne, gleder meg til å se. Ser ut som hundeparadis ? (Og samtidig blir jeg minnet på hvor kaotisk mitt eget liv er 《--lattersmiley som har panikk innvendig. ).

Geniale putetrekk:

Glad nå Etter en veldig kjip dag igår bestemte sykepleierne seg i Porsgrunn at jeg slipper ny samtale og kan starte opp med sprøyter uke 39, kort regime IVF. Uttak uke 41/42, så ikke aaaaaalt for mange ukene til jeg forhåpentligvis er ruger ❤️

Foreldrene mine hadde med seg barna på fotballskolen i går, og kom hjem litt sent. Fikk i L mat og la han, også ordna vi mat til E. Hun spiste 3 biter av brødskiven sin, bare tullet, også sa hun at hun var helt mett. Så da ga vi resten til Akita. Gikk på badet, og da hun så ut av vinduet kommenterte hun at det hadde blitt mørkt. "Ja, nå er det sent vet du. Lenge siden du skulle ha lagt deg" sa jeg. "Åja, men jeg er visst mer sulten likevel jeg!"

Meg 30 min før legging : Noen som skal ha en brødskive? Noen som er sultne? Barna: Nei. Meg 15 min før legging : Sikker på at ingen skal ha en brødskive? Barna: Nei. Mette. Meg 5 min før legging : Nå er det siste sjanse. Noen som skal ha kveldsmat? Barna: Nei. Ikke maaaas Barna 15 min etter leggingen: Du prøver å sulte oss du! Nekter oss mat!!

Cams, du må jo reise mer rundt og lage bok!