Leaderboard

Aiko. Hunden jeg ikke engang kan tenke på hvor hinsides jeg elsker uten å begynne å gråte. Hun som har kjempa seg fram hele livet med en defekt og tung kropp, men som tappert er med på alt så godt hun kan. Hun som elsker alle mennesker og aldri forventer noe annet enn at de skal være like glade for å se henne som hun er for å se dem. Hun som er som en klippe for søstra. Hun som er som en førerhund i miljøstyrke, bare iblanda jaktinstinkt. Hun som er like stor som en hannhund, sånn at hun dekker hele overkroppen min når jeg bærer henne. Hun som får raptus av glede hver dag. Hun jeg aldri trenger å si noe til på klatreturer, fordi hun venter på meg så jeg får hjulpet henne over ting. Hun som sukker nytelsesfullt hver gang vi koser tett, tett. Hun som ikke finnes territorial. Hun som berører hjertene til alle som blir kjent med henne. Hun som får meg til å le bare fordi hun ser så himla goofy ut. Hun som bærer tusen års visdom og store mengder ramp i blikket sitt. Hun som gir meg grå hår. Hun som viser meg hver dag at jeg er hennes menneske. Det er nesten ikke sunt, veit dere.

Nå har vi kommet hjem fra sykehuset. Vi fikk dra en dag før enn hva som var planen, for alt sto så i skjønneste orden til Det er veldig deilig å være hjemme kjenner jeg, og følelsen av at et nytt kapittel har begynt, er ekstra tydelig. I morgen kommer Ico hjem og, det blir spennende Her er et par bilder til. Jeg er så stolt av denne lille gutten kjenner jeg Og de følelsene kommer vel bare til å vokse for hver dag som går. Se så fin han er da Blir mye sovebilder av han. Både fordi han sover mye, men også fordi våkenbildene gjerne ender opp sånn her Jaja, kan ikke være like fotogen hele tiden

Også bildet da. Og et bilde til. Sent from my GT-I9505 using Tapatalk

Tidligere kunne jeg nok ha kalt både den "ene og den andre" hunden for min helt spesielle. Jeg trodde jo det om både en og to, og særlig tre.... Og så har det gått x-antall bikkjer. De fleste er jeg glad i. Noen over middels. Noen under..... Men så kom Pringlebarnet Det er ikke egentlig noe spesielt med bikkja. Hun er bare MIN, som ingen annen hund har vært før. En merkelig greie. Men dyret er nå kjent som klistremerket mitt. Ikke at jeg liker klistremerker. Bikker skal jo jobbe og jage. Og det gjør hun jo - men ellers er hun klistremerket mitt. Og beste venn og- og .... Klissete.....

Ganzie er min hjertevenn, sjelevenn og bestevenn. Helt ærlig så tror jeg ikke jeg hadde vært her i dag om det ikke var for henne. Ordet borrelåshund er veldig treffende om henne. Der jeg er, der er Ganzie. Hun er stein hakke gal, men det er jeg også, så vi passer godt sammen Hun har ved flere anledninger hentet hjelp når jeg har kollapset på tur, og hun vet når jeg ikke har det bra. Hun kjenner meg bedre enn jeg gjør selv, så om det er dager hun er litt mer "merkelig" enn vanlig, så er det som regel fordi jeg ikke har det bra. Hun leser meg som en åpen bok, og i blant er det nesten så jeg tror på tankelesing Det høres veldig Disney ut, men hun er virkelig mitt livs lys. Jeg hadde gladelig ofret 20 år av livet mitt dersom jeg kunne gitt Ganzie de årene.

Bikkja til mamma. Sånn seriøst. Jeg ringer innimellom hjem bare for å høre han pese i telefonen. Etter å ha bedt mamma om å gi røret til han, bare for å ha det klart. Det er som om vi forstår hverandre bedre enn man skulle tro var mulig. Jeg forstår hvorfor han gjør de tingene han gjør, hva han vil ha til (nesten) enhver tid, og han det samme mot meg. Han blir vanvittig merkelig når jeg er nedfor, og passer på meg for alt det er verdt. Ingen får sitte nærme meg da, ikke engang mamma. Jeg er den eneste som får suss, og han sover med en lekeand jeg gav han før jeg flyttet. Den eneste gjenstanden han ikke har ødelagt den første timen etter ervervelsen. Når mamma sier "Nå kommer Tommy hjem" eller nevner navnet mitt på en eller annen måte og jeg ikke er der, så starter han visst å lete. Og når han ikke finner meg så ligger han, etter sigende, å sture. Lenge. Men det beste er: Hver gang vi er i hagen, og dette gjør han kun med meg, så leier han meg på en måte. Hvis vi står på den ene siden av huset og han har tenkt til å stikke til den andre, så skal jaggu jeg bli med også. Og den eneste måten å få til det på er selvsagt å ta hånda mi i munn og geleide meg til stedet han vil til. Sikkert mye jeg bare innbiller meg, men...Han er virkelig spesiell

Min første hund, Vinnie, var min hjertevenn. Jeg hadde drømt om min egen hund siden barneskolen, og da jeg endelig flyttet ut og fikk hente en liten valp så var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg gråt i bilen på vei hjem i pur lykke. Vinnie hadde en energi og en livsglede som var helt uovertruffen. Alt var gøy, og øynene glitret av lekelyst og energi hver eneste dag. Hun var så kjapp og lydhør at hadde jeg vært en bedre hundetrener enn jeg var på det tidspunktet, så hadde hun kunnet komme langt. Og selv om hun "bare" var en blandingshund, så synes jeg hun var usedvanlig vakker. Hun har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Cita er min "once in a lifetime" Hun blir 12 år til sommeren, og jeg har hatt henne over halve mitt liv. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det noen gang blir uten henne, da blir jeg bare veldig, veldig lei meg. Hun er veldig lydig, og man kan snakke med henne som om hun var et menneske og allikevel forstår hun. Hun er tvers igjennom 100% god og snill. Hun er superenkel å ha med å gjøre, og veldig forsiktig og ydmyk av seg. Det går ikke an å beskrive hvor god hun er, hun må bare oppleves Cita var også den første hunden jeg noen gang trente i ulike hundesporter. Etter mye slit kom vi oss opp til elite lydighet. På veien dit fikk hun en dommer til å felle en tåre fordi han var så rørt over hvor glad Cita var i ringen - og alltid fikk hun 10 i helhet på grunn av sin hale som gikk i ett sett hele tiden. Ferdselsprøven bestod hun med glans - dommeren pleide ikke å lese opp resultatene høyt, men gjorde det allikevel fordi Cita fikk fremragende på alt sammen og var en av de beste hundene han noensinne hadde sett. Jeg elsker Cita

Jeg skjønner hva du mener - Smula er sånn for meg. Oppdretter blinket henne ut bare et par dager etter at hun ble født, det der er Line sin hund. Siden har hun vært det, med hele seg og hjertet sitt.Hun er glad i mange, men om jeg kaller så kommer hun fra hvem som helst sitt fang. Hun stoler uforbeholdent på meg, lar meg gjøre alt jeg vil med henne, og legger seg i armkroken min hver natt mitt:

Jeg føler egentlig at det blir feil å trekke frem en foran en annen, og tre siste hundene vi har hatt har alle vært hjertebarnkandidater (tre irske settere of course ). Men ja, det er bare en Onkel her i verden, og han er min. Ja, hva kan jeg si om denne Frans av Assisi? Jeg stoler fullt og helt på ham. Det er så utrolig herlig å kunne stole slik på en hund. Han bråker ikke med noen hunder, uansett kjønn. Elsker mennesker. Kan gå løs over alt. Stikker ikke av, og holder seg i nærheten. Kan gå løs med høns, kaniner, sauer, ja, hva det skal være. Kan holde ham og lempe ham i alle retninger som en potetsekk (stakkers ), og han er like avslappet. Kan gjøre hva som helst med ham uten at han leer på et øyelokk. Han vil være med oss, og den beste plassen, det er i armkroken min. Da jeg reiste bort en gang og han ikke hadde fått med seg at jeg hadde reist, så vekket han hele huset med å stå i stuen og ule midt på natten. Han ville inn på mitt rom. Da han ble sluppet inn og innså at jeg ikke var der, så snudde han og gikk for å legge seg i stuen istedenfor. Da kunne det være det samme. Ja, jeg har hatt flere fantastiske hunder, og flere blir det nok i fremtiden, men Onkel har en helt spesiell plass.

Hjertehunden min må være Nemi. Dette var boxeren jeg aldri skulle ha. Jeg skulle ikke ha boxer i det hele tatt! Men en dag satt jeg på telefonen og skravla med Stine, boxeroppdretter, og hun nevnte at hun hadde kjøpt Nemi, en voksen boxertispe, søster til en av deres boxere, og hun skulle settes ut på fôr. "Jeg vil ha henne." sa jeg. Stine ble paff, og jeg ble litt paff selv, men jeg skulle ha den hunden. Det var selvsagt ikke noe problem, og et par dager etter, så kom de og leverte henne til meg og Baghera. Vi hadde det tøft de første årene, fordi hun utagerte mot andre hunder, og kunne være litt ufin hvis ikke hun ble introdusert på riktig måte. Hvis hun bare fikk ta det på sin måte, så gikk det alltid fint, og hun var verdens snilleste. Hun hadde løpetid opptil fire ganger i året, og slet mye med innbilt og det her, så det ble til at jeg steriliserte henne. Etter dette, hadde hun aldri problemer med andre hunder igjen, og hun var verdens mest behagelige hund. Hun leste meg, og jeg leste henne. Jeg følte alltid at hun skjønte hva jeg sa. Hun ville alltid være med meg, selv om jeg bare skulle en tur på butikken. Om en bildør stod åpen, så hoppet hun inn og satte seg ned. Hun vekte meg om natta for at jeg skulle løfte på dyna så hun kunne komme under. Da jeg fikk Peggy, begynte de å sove sånn her:

Jeg har hatt en del hunder opp gjennom årene, og jeg har selvsagt vært kjempeglad i dem alle sammen, men de to jeg har i hus nå har fra første stund tatt plass langt inn i hjerterota mi. Jeg har vel strengt tatt ikke tenkt så mye over HVOR glad jeg har vært i tidligere hunder, de har jo vært mine liksom, og da er man per def glad i dem, men jeg har vel blitt mer bevisst på dette etter å ha vanket på Sonen de siste årene . Willy er jo mannen i mitt liv (selv om jeg neppe er kjerringa i hans...). Han er en selvstendig fyr, litt gubbe og veldig klovn, og jeg bare elsker hele bikkjedyret akkurat som han er. Joda, irriterende kan han være når han heller skal lukte på den flekken DER borte først, før han gjør det JEG har tenkt han skal gjøre, men jeg bare elsker energien, humoren, sjarmen (han har litt sånn drittsekksjarm, han...) og galskapen. Med Yasmine var det litt sånn... "oi, hun var ikke veldig valpesøt", da jeg hentet henne, men hun var bare så inderlig god og deilig og positiv og glad at hun rett og slett brøyta seg inn i hjertet mitt. Der har hun forblitt og jeg synes hun bare er en herlig liten sjel . Jeg håper jo det fortsetter slik, selvsagt - og det er vel et godt tegn når man lett overser valpepek og faenskap fordi man bare elsker dyret

Jeg er heldig (?) og har hatt to. Desverre har jeg ikke fått beholde dem så lenge. Den første var min elskede lille Rikke. En cavalier jeg fikk på föravtale, ting var tungt og vanskelig og en liten bagatell utløste ganske store sorgreaksjoner hos meg, mamma ringte ei venninne av seg som hadde mast om at jeg burde ha denne hunden i en evighet men mamma sa nei til to hunder, og ba henne ta meg med til oppdrettern om den hunden fremdels var ledig. Hun ringte meg og spurte om jeg ville være med og ha henne på prøve en stund. Jeg sa ja litt motstridende, cavalier var i grunnen ikke rasen jeg ville ha eller noe... Men det ble nå til at vi dro. Ringte på døra til oppdrettern, og hun slapp ut Rikke. Rikke kom løpende full fart og bare kastet seg i armene mine. Jeg hadde aldri møtt hunden før. Men hun skulle være hos meg hun. Og slik ble det. Rikke var en raring, klin umulig å få stueren så lenge jeg bodde hjemme, hun snek seg opp i andreetasje for å gå på do Hun ville ikke være med andre å gå tur, selv om andre var hjemme i huset så lå hun helst på rommet mitt mens jeg var på skolen. Da jeg flyttet hjemmefra tok jeg selvsagt med meg Rikke, hos meg var hun verdens lydigste - litt svimete - hallo, man var da cavalier - men kunne kalles inn fra alt minus kattebæsj. Min fineste lille Rikkemor som desverre ikke ble mer enn 5 år. Og min andre hjertehund, Kahlo. Min elskede Galskap. Hun var drømmehunden over alle. Gav meg utfordringer jeg aldri trodde jeg skulle fikse, hun leste meg som en åpen bok, hun visste alltid hvor hun hadde med. Hun ville fulgt meg til månen og tilbake om jeg hadde bedt henne om det. Fineste Galskapen min... Ble drøyt 4. Jeg klarer ikke sette ord på hva de to hundene har betydd for meg. Det betyr ikke at jeg er mindre glad i de andre hundene jeg har og har hatt, men jeg hadde noe spesielt med akkurat disse to. Om jeg får en slik hund igjen vet jeg ærlig talt ikke. På en måte så håper jeg ikke det, for det er så ekstra vondt å savne dem...

Ferdig med bursdagslua

Det er vel ingen hemmelighet at denne galskapen her er hunden i mitt liv.. Jada, han drev meg til vanvidd, men han var noe helt spesielt. Han var egentlig bare snill og god, ting hadde bare en tendens til å balle litt på seg for han og så tenkte han ikke like fort som kroppen reagerte også bare ble det litt sånn kaos liksom.. Hjertevenn fra før første blikk. Den eneste hunden jeg visste jeg måtte ha før vi overhodet møttes, og jeg får aldri et slikt herlig naut av en hund igjen

Ja. Saeta er virkelig hunden i mitt liv, såpass at jeg ikke er sikker på om jeg kommer til å orke å ha sheltie etter at hun blir borte. Hun er den førstefødte valpen i mitt første kull, og enda bare visste jeg at hun skulle bli så fort hun ble født, før jeg visste om det kom flere tisper eller ikke (og det gjorde det ikke). Hun er en sånn hund som bare er med på alt, og hun har virkelig alt. Hun er vakker både utapå og inni, miljøsterk, sunn og frisk og fri for alt hun er testa for. Hatt tre ukompliserte drektigheter og fødsler, alle valpene som er røntget er fri og hun har mange gode avkom både eksteriørt og bruksmessig. Selv er hun med på alle mine påfunn, så hun har vært med på utstilling, lydighet, agility, freestyle, spor og ferdselsprøve. Nå er hun snart ni, men ingen tror meg når de møter henne. Hun oppfører seg stadig som en treåring, og jeg håper det fortsetter i flere år til. Bildene er tatt av @SoppenCamilla

Denne : Er helt helt helt spesiell.

Jeg har nok ikke hatt eller møtt hunden med stor H enda. Jeg møtte hesten med stor H en gang og vet hvordan det føles, og den følelsen har jeg ikke hatt med en hund enda. Men Blondie er nok mest hjertevenn her i huset Det handler nok mye om hvor knyttet hun er til meg. Hun er veldig glad i alle i familien og vennene mine, men jeg er uansett alltid den hun velger. Tidi elsker alle

Så utrolig koselig å lese i denne tråden! <3 Jeg hadde er slikt bånd med en hund jeg gikk mye tur med når jeg var 10-12 år og selv om jeg sluttet å gå tur med henne da vi flyttet, ble jeg utrolig lei meg når jeg fikk vite at hun var så gammel og skrøpelig at hun måtte avlives. Har aldri grått så mye i hele mitt liv. Hun var så fin og vi forstod hverandre så godt. Jeg stolte helt og holdent på henne, og jeg var en av få utenfor familien som eide henne som hun stolte på. Kunne gå løs med henne overalt og bare jeg sa forbokstaven i navnet hennes så kom hun. Så når vi skulle skaffe oss egen hund var jeg veldig redd for at jeg ikke skulle få samme type bånd. Har ikke hatt det båndet med pappas hunder nemlig. Men Enya har virkelig levd opp til forventningene <3 vi skjønner hverandre så godt og sambo blir litt frustrert noen ganger når jeg "snakker hundsk" som han sier at jeg forstår hva hun vil ved å se på kroppsspråket og ansiktsuttrykket. Og vi er helt avhengige av hverandre. Hvis jeg reiser bort en helg så sender jeg melding til sambo for å høre hvordan Enya har det. Sambo er ikke så viktig for han klarer seg jo og jeg klarer ikke tenke på at jeg en gang ikke har henne i livet mitt mer, det kommer ikke til å gå. Hun er jo bare litt over 11 mnd'er, så at jeg føler et så godt bånd til henne allerede er utrolig godt og litt rart at det har gått så fort. Føler jeg har hatt henne i livet mitt i mange år allerede og skjønner ikke hva jeg gjorde før jeg fikk henne. Hun gir livet mening og lyser opp hverdagen uansett om det er en rampestrek eller å bare mase om kos^^ og selvfølgelig ligger hun i senga under dyna min om natta <3 hun er virkelig mitt hjertebarn Blir jo helt emosjonell av å skrive her jo Edit: mobilen klikka, så innlegget er litt klikk med bilder og tekst

Bella er en sånn hund. Hun er min sjelevenn her i livet og vi er like avhengige av hverandre begge to. Det kan nok alle som kjenner oss skrive under på Vi har hengt sammen i tykt og tynt i snart 8 år og ingen hund kommer noen gang til å måle seg med henne, det er jeg helt overbevist om. En dag før NKK Bø i februar så satt vi i lunsjen på jobb da han jeg skulle reise med spurte om vi kanskje skulle sette igjen Bella og ene hunden hans hos foreldrene hans, sånn at det ikke ble så mange hunder å reise med. Jeg ble rett og slett fysisk dårlig av tanken og mistet matlysta! Det var fullstendig uaktuelt og jeg kjenner at jeg blir litt svett enda bare ved tanken Jeg har ingen problemer med å la andre passe Nora en dag eller helg, men Bella? Det hadde vært like grusomt for oss begge to! Hun bryr seg ikke om noen andre enn meg, og det er i grunn litt gjensidig Jeg er oppriktig bekymret for hvordan jeg skal takle det å miste henne, er redd det skal bli tøffere enn jeg kan klare. Og jeg er redd for hvordan det blir å "bare ha hund" etterpå, og ikke ha Bella.. Huff, nå må jeg gå å gi henne en klem og tenke at hun skal være med i minst 7 år til!

Etter å ha lest rundt på dette forumet i tid og utid, så har jeg bestemt for å registrere meg, jeg også Jeg er ei jente på 22, med en liten hund på omtrent 90 kg (sankt bernhardshund), Bamse, som har vært min trofaste venn i vel 3 år. Alle skryter vel om sine hunder, så må vel fortelle kort om hvor fantastisk denne hunden er jeg også Jeg fikk Bamse (Kosekompis Call Me Royalty) da han var vel 9-10 mnd gammel. Jeg fikk han da omplassert. Var veldig skeptisk på å ta imot en så stor hund jeg ikke kjente historien til, men innen de første 5 minuttene jeg var inne hos ham, så klarte jeg ikke dra derfra uten han. I begynnelsen hadde jeg en del problemer med han. Han ville ikke spise mye, han ville helst slippe å gå, han klarte nesten ikke bære seg selv mer enn bare ut for å gjøre fra seg. Dette var ikke noe hyggelig.. Jeg kontaktet da forrige eier som sa dette ikke var hennes problem, og brydde seg ikke, Hjerteskjærende. Jeg gikk i skytteltrafikk til dyrleger, som først bare mente han hadde store voksesmerter. Han veide jo tross alt allerede 61 kilo. Han fikk da Rimadyl,som ikke bare kostet flesk (!), men også ikke er så bra for indre organer ved langvarig bruk.. men dette gjorde vertfall slik at min "lille" klarte å gå noen normale turer. Når Bamse var fylt 18 mnd, så dro vi rett til dyrlegen for å få røntget han. Da fikk jeg svaret jeg mist ville høre, han hadde Sterk grad AD og middels grad HD. Dette er kanskje noe medfødt, men etter å ha snakket med de som hadde hatt hunden på fòr så hadde hunden vært i hardtrening (!) siden han ble hentet hos oppdretter... Vi var veldig heldig, for et halvår tidligere hadde vår dyrlege begynt å praktisere med en ny type medisin for nettopp dette, Cartrophen. Dette har vært en livredder! Siden da har han vel ikke så mye som haltet på en halv fot engang ^^, Han har noen dager der han sover mer enn andre, men ingen sykdomstegn, og ingen forkalkninger Bamse er blitt en helt utrolig tolmodig, snill, og livsglad hund igjen! Vi er veldig aktive sammen, og er sjeldnere inne enn ute på tur om dagene! Mer fantastisk hund skal man lete lenge etter, kunne ikke tenke meg en annen! Vel, dette var litt om oss, vi snakkes!

Tarik Det er først etter at han ble avlivet i fjor høst at det har gått opp for meg nøyaktig hvor mye han betydde for meg. Med tanke på at vi to var uenige om veldig mye, veldig ofte, er det nesten litt overraskende hvor tungt det er å møte hverdagen uten han. Ziva er en hund som på veldig mange måter passer meg bedre enn Tarik gjorde, men han var "sjelevennen" min. Jeg har aldri møtt en hund jeg i så stor grad har sett meg selv i, vi to var like på så utrolig mange måter. Han kommer alltid til å være min "once in a liftime" hund.

Lille var en slik hund. Hun satte sine spor hos alle som kjente henne, men hun var min. Min og guttungen sin. Jeg tror aldri jeg får en hund igjen som er som hun var og som vil bety like mye som hun gjorde. Hun var ikke min første hund, hun var ikke min siste, men hun var noe helt eget.

Nitro er min hjertevenn. Er så ufattelig glad i den hunden. Håper jeg får ha han i livet mitt i mange år fremover.

Ikke en hund, men katt. Frøya er virkelig hjertebarnet mitt, hun kom før jeg fikk to viltre gutter og vil alltid være prinsessa mi ❤️ Så vakker og alltid snill. Hysterisk morsom og rampete til tider. Hun liker virkelig ikke at noen er lei seg og hvis ungene gråter er hun der å trøster med en gang. Vi to har liksom en "greie", ting hun bare gjør mot meg. Som å komme sidelengs som en lemur og ta rundt benet mitt for å leke. Eller hoppe på skuldrene/ryggen min så fort hun ser mulighet til det (noe jeg forøvrig hadde klart meg uten ). Når gubben ikke ligger i senga får hun lov å snike seg under dyna og "spoone" med meg Trodde jeg kom til å miste henne i sommer og da falt verden fra hverandre, men nå håper jeg å ha henne hos meg i mange mange år til! Jeg har vært ganske uheldig og har mistet flere kjæledyr altfor tidlig, men har vært heldig og har hatt flere hjertevenner. Verdt å nevne var en kanin. Han bodde riktignok ute, men hadde det ikke vært for at han gikk i avl og markerte overalt, hadde han nok bodd inne hos oss. Han var en så nydelig og spesiell kanin. Møtte meg meg med grynt og godlyder hver gang, kunne gå løs ute siden han hørte på navnet sitt og fulgte etter meg over alt.

Nixe Nixe Nixe in action

Jeg begynner å ane et faretegn at jeg er litt for mye alenemor når jeg har babygym på stuebordet og bruker kjøkkenbordet som stellebord.. Men jeg og lilletupp har det veldig bra om dagen da Sent from my iPhone using Tapatalk

Noen kvelder er tøffere enn andre, da ser jeg på gamle filmer av hvor søt og uskyldig han var.. For på filmer og bilder er han alltid bare søt og uskyldig

Dina, min forrige hund.... Hun har en veldig spesiell plass i hjertet mitt Hun er min once-in-a-Lifetime hund Jeg elsker (fremdeles) den hunden av hele mitt hjerte, selv om hun ble avlivet i 2008.... Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om hvor spesiell hun var for meg og jeg savner henne masse enda....

Jeg har ikke ennå hatt så mange hunder, men frøken krølle vekker mange følelser i meg altså. Hun er et så vakkert vesen og forstår alltid. Hun er min første hund, men allikevel tror jeg ikke det kommer sånne som henne rekende på ei fjøl hver dag. Jeg klarer ikke helt å beskrive hva som gjør at hun føles så spesiell. Men bare tanken på å ikke ha henne her lengre stikker langt inn i hjertet. Hun blir snart 9 år og jeg håper jeg kan ha henne i mange år til. Eneste som gjør at hun kanskje ikke er min hjertevenn er at hun har DET forholdet til min mor. Jeg tror den hunden kunne dødd for mamma, virkelig. Så selv om hun er en vakker sjel og selv om jeg kanskje aldri kommer til å få en Chess igjen, så er hun og forblir mamma sin i hjertet. De er herlige sammen altså. Stoler på hverandre 100 %. Chess er så trofast mot mamma at jeg aldri har sett liknende. Moren min sa alltid at hun aldri kom til å få en spesiell hund som som den schäferen hun hadde som barn - der tok hun feil. Minien er jeg ufattelig glad i. Hun gir meg så mye glede og så mye kjærlighet. Men hun kunne like gjerne vært med noen andre hun liker, f.eks. mamma, sambo eller svigers. Hun et ikke trofast på samme måte som Chess. Selv om hun alltid søker til meg om hun vil ha trygghet og det er meg hun lystrer. Men det er ikke hjertevenn på en måte. Verdens beste er hun jo allikevel Herligste varmeflaska som er!

Bodil var spesiell for både C og meg, vi veit ikke hvorfor eller hva det var som gjorde henne så spesiell (sjuk drittbikkje liksom ) men hun var våres fra første sekund. Tuva er også ganske spesiell for meg, men det har blitt sånn etter tid. Nå passer vi to som hånd i hanske, og hun er min og jeg er hennes

På en måte har jeg hatt en slik hjertevenn, nemlig Rasmus som var to år når jeg ble født. Jeg var overbevist en periode om at han var broren min, og han passet seriøst alltid på meg uansett hva. Husker godt en dag på sine eldre dager, og jeg skulle i stallen, han satt og venta på meg ved porten i en halvtime før pappa løfta han inn. Men jeg tror han ble sånn fordi jeg rett og slett vokste opp med han på den måten. Chico minner mye om Rasmus på mange måter, og har også en spesiell plass i hjerteroten. Så har du nåværende... Han betyr sykt mye for meg og jeg klarer knapt å være borte fra han. Det er som en forelskelse. Men tiden vil nok vise om han er en slik hjertevenn

Syntes dette var en veldig fin tråd Selv leter jeg etter min hjertevenn, en dag kommer det individet det er jeg overbevist om Den første hesten jeg hadde var det jeg har kommet nærmest en hjertevenn. Hun stolte på meg og jeg på henne. Jeg viste til enhver tid hva det var hun ville, og vi kommuniserte på en måte som jeg aldri har opplevd før. Da jeg ble syk for 5 år siden måtte jeg gi henne fra meg, og det har tatt meg 5 år å komme over henne. Hun var helt nydelig den hesten, og skuffelsen var stor når jeg forsto at jeg aldri kom til å få det samme båndet med min nåværende hund.

Jeg har mine to første hunder nå, og begge er veldig nære venner av meg, for å si det sånn. Jeg har ofte lurt på hvordan jeg vil vurdere de to opp mot framtidige hunder, hvor glad er det normalt å være i en hund? Begge to gjør meg veldig glad mange ganger hver dag!

Jeg leste et sted at valpekassa skulle være like lang som tispa er fra snute til halespiss pluss ti centimeter i hver ende, og det ble ALTFOR stort, i hvert fall. Jeg skrudde den sammen på valperommet, og fikk den jo ikke ut døra etterpå en gang, så den er sagd opp og kastet på dynga. Nytt kull, nytt forsøk. Men jeg hadde uten bunn, og det synes jeg er enklere - da kan en la avis, pledd og annet stikke ut under kantene, så det holder seg slettere, ingen valper kan havne under når de åmer rundt i blinde, og det holder seg mer på plass. Og hvis valpekassa flytter seg litt, har du ikke plutselig nakent gulv midt i kassa. Jeg hadde kassa i et hjørne, så det var færre veier den kunne flyttes, om noen kom borti den. Jeg husker mamma og pappa gjorde det samme, men hadde også to store lecablokker ved to de frie sidene, så kassa sto i ro. Syv valper som skyver på samme side og klager sin blinde nød fordi mutter'n tar en time out på utsiden kan flytte stor tue - eller valpekasse. Jeg hadde voksduk underst, for å fange opp det som måtte trenge gjennom ellers, så hadde jeg tykke lag med avis, gamle laken, fleecepledd, og til slutt wetped på halve området. Etter hvert hadde jeg bare aviser der de gikk på do, og tepper/laken der de sov. Og etter hvert var valpekassa slettes ikke stedet de ville være. Jeg hadde rundpinne - så føler jeg i hvert fall at jeg har gjort det jeg kan for å unngå at en valp blir ligget ihjel, selv om det ikke var i nærheten av å skje på forrige kullet. Jeg er glad jeg ikke tok meg bryet med å male kassa sist, siden den havnet på skroten. Men den neste vil jeg male, om jeg blir fornøyd med designet, og lakke, så det er enklere å rengjøre. Det er klart det er søtt med dilling og farger, men jeg tenker også på at kassa skal være okay å ta fram om noen år uten å lukte gammelt tiss og bæsj og blod. Nå ble jeg realt valpesyk...

Jeg har brukt hvitmalte pallekarmer uten bunn til shiba. Forrige gang valgte Kiyomi å heller føde i sengen sin, en BiaBed. Der bodde de de første tre ukene før de var en ukes tid i valpekassen og til slutt invaderte stuen. (Herregud så fine de var! ) Edit: Og det fine med pallekarmene er at de bare slås sammen og stues bort på veldig liten plass.

Jeg har også hatt det slik, med to hunder- dog den ene hakke mer enn den andre selv om det føles feil å si det. La var min først kjærlighet, og mitt liv- savner henne ennå. Ho var virkelig mitt livs lys. Zebra, kjære prikkeprinsessa mi var også en slik hund, men jeg var nok mer hennes hjertevenn en jeg var hennes- jeg var hennes ett og alt. Prima er jeg bare forelsket i, tiden vil vise..

@Emilie tegnet hunden til svigers og fanget sjelen hans.

Tøtta prøver tantens berett Sent from my iPhone using Tapatalk

Har hatt en del ulike varianter opp i gjennom åra. Alt fra div. spesiallagede kasser med kanter til plastsenger. Det jeg alt i alt er mest fornøyd med er bia-bedden Renslig, lunt og passe myke kanter.

Den mest effektive løsningen er nok å gjøre søppelbøttene utilgjengelige. Sette dem inni skap, ha dem på rom han ikke har tilgang til, kanskje også ha litt færre av dem rundt omkring i huset?

Atlas 50 flybur. 600 kr brukt, fornøyd med kjøpet! Nå må jeg bare finne hjul som passer til...

@Emilie har tegnet tre hunder for meg. Jeg er veldig fornøyd med de

Da sees vi der da, sikkert .

Du, jeg trur det er mye erfaringer fra "gamledager", hvor viktigheten av håndtering, miljøtrening og sosialisering ikke var kjent for hvermannsen (eller andre), som spiller inn på hvordan veterinærer og andre tenker om mange raser. Jeg og svært mange shibaeiere med meg får jo akkurat samme responsen som du her beskriver når vi er hos dyrlegen med hundene våre, fordi det forventes at de skal være atale, bitete og unhåndterlige. De shibaene som kom til Skandinavia på 70-taller var ikke akkurat noen walk in the park mtp gemytt (og noen er det jo fortsatt ikke), og jeg kan tenke meg at lundehunden tidligere sikkert har fått tutle rundt med sitt og fått være "sære" og utilnærmelige, så lenge de funka. Jeg har kjent en del lundehunder i løpet av mitt (korte) liv som hundeeier, og sånn bortsett fra at jeg synes de ser ganske underlige ut (men Shensi er fortsatt skjønn, altså! ), så synes jeg de er helt herlige. Rolige, sosiale, fine med folk, konfliktsky med andre hunder, tidvis litt i sin egen verden, men veldig trivelige. Det er så leit med helsa, for bortsett fra det, så trur jeg nok det kunne vært et godt alternativ for @.

Litt tilfeldige bilder fra de siste ukene, i anledning Meeshas åttemånedersbursdag, som er i dag Hurra for bebien min! Ører på ville veier! Meesha hadde veeeeeeeeldig lyst på pannekaker... Ingenting er som å skue utover den fantastisk spennende verdenen vi lever i Kosestund med pappa'n sin på sofaen <3 "God morgen! Sove mer?" Hyggelig overraskelse da jeg kom hjem fra skolen! Not Ingenting er bedre enn å ligge i sengen "Hopp opp" og "sitt" er fint for å bruke nøtta litt på tur, også vanker det jo godbiiiiit når man er flink Meesha på tur med Lykke og Harly

Ett bilde til, bare fordi! Brage Alexander heter han

Ingvildoline Nå må nesten jeg og SFX få sunget inn den og Pi er jo nevnt også Her er filmer fra vi hentet lani og utover dagen igår

Det er litt tendenser til pådytting av raser i sånne tråder. Man kommer med forslag, trådstarter synes ikke den rasen er noe særlig, sånn helt generelt, og kommer kanskje med et par av grunnene til at den rasen bortfaller. Men istedenfor å trekke på skuldrene og tenke at jaja, jeg kom med et godt forslag, så bare fortsetter man og fortsetter med jamen jamen jamen.