Leaderboard

Jeg jobbet på Potta i mange år, jeg er vant med å ha hele spekteret rundt meg som den naturligste ting i verden. Også transeksuelle både pre og post kjønnsskifte. Jeg er selv bifil, og med unntak av mannen min så kan alle falle for hvem de nå måtte ønske uten at jeg dømmer dem av den grunn. Det er helt seriøst ingen issue i det hele tatt. Hvordan da unaturlig? Når en så stor andel mennesker blir født som ikke-heterofile så må det da være like naturlig som hårfarge, fargesmak eller yrkesinteresser? Å bruke ord som unaturlig bidrar til mye skam og fordommer, for du sier i bunn og grunn at det er noe feil med folk. Det er litt trist synes jeg. Kjærlighet er kjærlighet. Så lenge vi snakker om consenting adults så er det like vakkert om det er mann-kvinne, kvinne-kvinne, kvinne-mann-mann eller noen annen kombinasjon mellom to eller flere mennesker. Hvordan kan gjensidig kjærlighet neon gang være unaturlig eller feil? Den eneste forskjellen er reproduksjon. Men jeg tipper at man ikke stempler infertile som unormale? Eller folk som selv velger å ikke få barn? Da ser man kanskje hvor stygt det egentlig er å si noe sånt om LGBT-klanen også. Dessuten kan heldigvis homofile få barn om de ønsker seg det, jeg håper det blir enklere og enklere for dem i framtiden. For homsene er det fortsatt vanskelig dessverre.

Traff mannen første gang på en utstilling basenjiklubben hadde. Han var der sammen med sin dame (tidligere basenjioppdretter), jeg var der sammen med mamma (jeg var 16, han 28). Det var vel første gang vi møttes, og omstendighetene tatt i betrakning var ikke kjærlighet noe tema engang Senere satt vi i styre i basenjiklubben sammen. Jeg var bl.a. på styremøte hjemme hos han og eksen hans. Vi hadde begge forloveder på hvert vårt hold- kjærlighet var fortsatt ikke noe issue, men vi hadde god kjemi som venner. Eksen hans hjalp meg også med å få tak i min Bambi, og vi reiste sammen til England. Etter noen år ville tilfeldighetene det til at vi begge ble single omtrent samtidig, og etterhvert ble telefonene fra han med "viktige styresaker han måtte diskutere" som endte i 3 timers samtaler om helt andre ting å bli mange... Tilslutt inviterte han meg på vår første ordentlige "date" - vinnergallaen på NKK Hamar der faren hans også dømte , Nå har vo vært sammen i snart 8 år, gift i snart 3, 2 barn og ørten hunder

Hermes er to år eldre enn meg, men vi falt for hverandre da jeg var fadderen hans på Universitetet i Bergen. Jeg pleier å tulle med at de andre fadderbarna mine klarte seg fint på egenhånd etterhvert, men Christian trengte litt mer oppfølging..

Pappa er kristen, kommer fra hyperkristen slekt. Det kunne ikke falle han inn å mene at mitt valg av livspartner er noe mer unormalt enn søstersen valg av livspartner? Dessuten det er en fordom selv om det ligger religion bak? Min far som er kristen, som mener at man ikke skal få barn utenfor ekteskapet feks, han mener at kjærlighet er nettopp det, kjærlighet! Og han er i tillegg 49-modell. Ja jeg var skeptisk til hvordan han ville ta det, men vi hadde en lang prat om det. Og da kom det fram at jeg hadde virkelig ingenting å frykte. Verdens fineste pappa Og jeg ser ikke ned på noen jeg. Men jeg synes det er trist at noen kan mene at mitt valg er unormalt. At jeg er unormal? Det er vel kanskje vanskelig å forstå hvor vondt det kan føles. Men for en person som ikke er hetro, som leser side opp og side ned i media, som får høre det i hverdagen I 2013, hvor sykt dette er, hvor ekkelt det er, hvor unormalt det er osv, så føles det faktisk ganske sårt... Jeg vil kunne gå på gata, hånd i hånd med den personen jeg elsker helt uten frykt for å få ekle kommentarer, ikke sant. Er det vanskelig å forstå? At man som ikke-hetero må TENKE gjennom hva man gjør offentlig, for man vet aldri om feil person er i nærheten til å lire av seg all slags djevelskap. At i visse miljø må man holde sin legning skjult, for man vet ikke hva konsekvensene av det hele kan bli? Det ekke så himla kult altså. Hvorfor skal jeg godta at noen ikke aksepterer meg som et like fullverdig normalt individ i samfunnet som min søster, bare fordi hun velger en gutt og jeg velger en jente? Nei man kan ikke tvinge noen til noe, men jeg er seriøst himla glad jeg er født i den familien jeg er. Og at svigerfamilien min tok imot meg med åpne armer I min og samboers familie spiller det ikke rolle hvem man elsker, så lenge man har det godt, det er sånn det burde være

Jeg kjenner jeg reagerer litt på disse uttalelsene om at dere ikke kan vite, ikke være 100% sikre på hvordan dere hadde reagert om noen av deres nære og kjære hadde valgt å dele en sånn ting. Har man et nestekjærlig og empatisk menneskesyn, burde det være et reint prinsipielt ståsted at andre former for kjærlighet, samliv og fysisk framtoning er greit. Dersom du kjenner at det butter litt imot idet du blir konfrontert med dette, så BITER DU DET I DEG av respekt for den andre som faktisk viser deg den tilliten å dele dette med deg. Empati og respekt for andre er visst oppskrytt...

Jeg er transkjønnet (and proud of it. ) Eneste på sonen som jeg vet om, men ikke eneste i hundemijøet. Der noen er åpne, andre ganske skjulte. Nei, jeg trur de færreste har en sånn reaksjon, men noen går nesten i den kategorien. Og jeg tru faktisk at en del av de går litt i tankegangen "hva vil naboene si". Men jeg trur forøvrig at det er sunt å være åpen også om sine fordommer, tanker og meninger rundt det, og at man faktisk ikke har en anelse om hvordan man vil reagere. Det handler om ærlighet også. Det er ikke alltid lett å sette seg inn i en slik situasjon, men man kan alltids ha tanker rundt det. Og med å være åpen om ting, så trur jeg også man kan evt tilegne seg kunnskap som gjør at man forandrer meninger også. Men jeg vet jeg har vært heldig. Jeg har beholdt venner, familie, hundemiljøet (som jeg faktisk var mest nervøs for ) og bare fått nye venner undeveis. Ikke alle er det. Ulla-Britts historie er ikke unik, og noen er enda verre enn de også (da de aldri tar kontakt igjen). Min mors reaksjon var eksempel "Ja, jeg har alltid tenkt at det burde være sånn". Men også hun hadde faktisk en liten tenkepause før hun svarte.

Det er litt snedig at de kaller det for omplassering, når de beholder papirer og eierskap på hundene. Det er vel heller en forvertsordning det, selv om det ikke avles på hundene...

De nye bestemmelsene sier vel du skal få overtidskontroll 7 dager etter? Vi hadde med sykehusbagen bare for siiiikkerhets skyld når vi var på føden. Det var litt.. absurd Fine tanter lille snuppa vår får. Selv om hun tydeligvis har bestemt seg litt mer for navnet enn vi har. Heldigvis har vi ingen problemer med å ombestemme oss uansett Disse kom som en overraskelse i posten fra den ene søsteren til mannen:) Også må jeg jo legge til teksten som stod på lappen i pakken: "Til fine lille Tuva. Eg og du Tuva, me ska bli gode venna me!! Kos og suss fra (...)"

Selvsagt er det viktig med eksponering for å få en bred sosial aksept! Det er helt essensielt! Disse som tør å gå foran med sin legning er menneskene som er grunnen til at vi har en rettferdig ekteskapslov, de er forgjengerne som har skapt den enda voksende sosiale aksepten, det er de som er grunnen til at du er ok med homofili og ikke har latt dine forfedres fordommer gå i arv. Vi snakker om en gruppe mennesker, en minoritet som har blitt forskjellsbehandlet, undertrykt, sykeliggjort, ja, you name it, gjennom hele historien, over hele verden. Det er enkeltmennesker som har måttet leve med en stor del av seg skjult, på grunn av skam, på grunn av omstendigheter, pga liten toleranse fra omverdenen, pga av uendelige mange og personlige grunner. Er det rart at når man endelig tør å omfavne denne delen av seg selv så ønsker man å rope det fra taket? Man er stolt, og det skal man for pokker få lov til å være, nettopp fordi det fortsatt krever guts å komme ut i Norge i dag. Det er en enorm befrielse å komme ut av skapet, å kreve aksept fra andre og ikke minst fullt og helt akseptere seg selv. Det er ingen andre enn den enkelte som skal få lov til å bestemme hvor stor del ens legning skal få ta i deres eget liv, man skal ikke behøve å bli presset inn i noe som helst. So what om det føkker med komfortsonen din, det er faktisk ikke noe annet enn ditt problem. Du vet ikke hva det menneske har gått gjennom for å komme dit. Du vet ikke hvilke offer som er blitt gjort, hvilke indre prosesser. Du har ikke snøring. Så la nå dette mennesket få lov til å være homo akkurat så mye som h*n vil, så kan du være så mye eller lite hetero som du vil. Det er egentlig så enkelt. Den der "det er greit å være homo, men ikke sleng opp i trynet mitt" er fordommer pakket inn som toleranse. Own it. Det sagt, jeg har aldri opplevd at noen har kommet til meg og introdusert seg med kjønn og legning i samme setning. Men om jeg hadde opplevd det? So freaking what? Good for you! sier man da. Og om man ikke klarer å mene det idet man sier det, så bør det være et signal om at man har litt å jobbe med inne i seg selv. edit: All yous general! Det er ikke ment spesifikt til deg, Justisia, men til alle som går rundt og tenker "du kan være homo, men ikke sååå homo". Det er helt utrolig utbredt!

Min mor kom ut av skapet som forelsket i en dame etter to lange forhold til min pappa og min stefar. Det gjorde meg ingenting. At mamma er lykkelig og har det bra er det aller viktigste, og hvilket kjønn den personen er som gjør hennes liv til noe bedre spiller da virkelig ingen rolle. Det viktigste er at folk kan oppføre seg, og at de gjør sitt beste for å være snille og greie med andre mennesker (kardemommeloven er min venn ) - andre ting er fullstendig sekundære. Kjærlighet mellom to voksne er ALDRI feil eller unaturlig. Kjærlighet er supert :D *banandans for luuuurv*

Hentet valpen min i går! Nydelig liten svart krøllete mellompuddel hanne Han heter fra nå av Ludde

Man skal faktisk det. Også med tanke på hvilken bakgrunn enkelte mennesker har, og likevel at man lander med begge beina på jorda. Selvmordsraten blandt transkjønnede er høyere enn homofile mest sannsynelig, selv om det er vanskelig å føre statistikker på slike ting, da mange aldri kommer ut av skapet til noen før de tar livet sitt. Men for mange (også meg) så har man ikke et valg. Enten gjør man noe med det, eller så tar man livet sitt. Den kampen mange i LGBT miljøet har tatt, og enda tar, er viktig. Vi beveger oss i riktig retning her, mens andre land går helt feil vei. Vi har tross alt folk som har søkt opphold i Norge pga legning, fordi de blir forfulgt og risikerer å bli drept i hjemlandet sitt. Dette går jo litt utover hvordan man reagerer på sine nærmeste som kommer ut av skapet da. Jeg trur også at reaksjoner henger litt sammen med hvor forventet "beskjeden" er. Dersom alle har skjønt at en person er homofil, så er ikke sjokket like stort, som en man overhode ikke forventer det av. Noen har bare alltid vært "skeiv", og det aldri er et samtaleemne. Man har aldri vært i skapet som 2ne og Mari nevner (der er det jo litt forskjeller mellom homo og trans, siden vi tross alt må gjøre litt endringer. ) Og jeg trudde ikke tråden skulle engasjere så mye, men jeg er glad for det. For jeg trur at i og med at man engasjerer seg, så betyr det også at man bryr seg.

Denne diskusjonen er veldig interessant. Siden den faktisk er høyst aktuell i Norge i 2013. Vi er vel et av de mest liberale landene når det kommer til dette, men vi skal ikke reise så langt før de faktisk starter å gjeninnføre forbud mot homofili. Det er ikke så mange år siden sex mellom to menn ble legalisert, og det stod faktisk under samme paragraf som forbud mot sex med dyr om jeg ikke husker rivende galt nå... Det er fortsatt en del som tilhører LGBT kategorien som ikke kan ta med seg kjærester hjem, eller ikke får aksept for sin kjønnsidentitet. Det er fortsatt en del som opplever ganske klare negative handlinger mot seg pga dette, og noen blir også utsatt for vold. Det er ikke alle steder i Oslo to av samme kjønn kan holde hånda, uten å risikere negative reaksjoner. For meg hadde det selvfølgelig ikke vært noen sak om noen i min nærmeste omgangskrets hadde kommet ut av skapet hverken som det ene eller andre, selv om jeg hadde stusset litt på om min mor hadde ville blitt mann nå liksom. Alderen folk kommer ut på er forskjellig, og noen lever i skjul i mange mange år. En god del har et hemmelig liv ved siden av kone og barn eksempel, der de treffer menn i det skjulte. Jeg husker at jeg spurte min mor da jeg var liten om hun likte jenter eller gutter, fordi hun ikke dro med seg mannfolk hjem. Og for en ukes tid siden, så spurte hun meg hva jeg hadde sagt om hun stod fram som lesbisk. Ikke at jeg mistenker at hun lyver til meg om det når hun sier at hun ikke er det, men det får en jo til å tenke. For mange år siden traff jeg en mann som var godt og vel oppi 60 årene. Han levde med kone og barn, men følte seg som kvinne. Han hadde valgt å ikke gjøre noe med dette pga alderen og av hensyn til familien. Og at da han var ung, så var ikke tilbudet til kjønnsbekreftende operasjoner det samme som idag. I tillegg til at å gå igjennom en slik prosess i hans alder, har sine bakdeler. En kompis var vel rundt 40 år da han startet på sin prosess. Så en del kommer ut ganske seint, selv om gjenomsnittsalderen blir lavere. Det handler nok både om mer kunnskap, og mer aksept for å tilhøre "anderledeslaget". Av de som har presentert seg med legning ovenfor meg, så har det vært utelukkende hetro gutter når vi har vært i grupper som har vært overrepresentert av LGBT personer. Og det trur jeg er litt småpanikk fra om noen skulle finne på å sjekke de opp... Men det er nok forskjell på folk der vil jeg tru, og for noen så er nok legningen mer av identiteten deres enn andre. Mange er ikke åpen på jobb/skole om sin legning. De unngår å nevne pronomen og navn på kjæresten sin, og omtaler vedkommende som nettopp det. Eller unngår å nevne at man har kjæreste overhode. For meg er det litt trist, da jeg synes alle skal ha den retten til å snakke om partneren sin uten å bli fordømt. Selv om jeg fortsatt sitter med inntrykket om at det er lettere for jenter å være åpne, enn for gutter i enkelte miljøer. En jeg gikk i klasse med fortalte om de reaksjonene han fikk da det kom ut at han var homofil. Og med tanke på hvor godt jeg trudde miljøet var i den klassen, så ble jeg veldig overrasket over de reaksjonene. Jeg håper og trur at ingen her inne hadde slått handa av familie og venner, selv om de stod fram. Det er ikke alltid lett å skulle fortelle det til folk, særlig ikke folk man setter pris på og er redd for å miste fra omgangskretsen sin. Man kan alltid si at de ikke er ekte venner da, men å miste venner på den måten trur jeg ikke er noe hyggelig. Jeg hadde nok heller "satt pris på" en real krangel som førte til at man ikke snakket mer med hverandre da...

Jeg elsker unger SE på engasjementet

Skal vi se TERMIN: 18. februar UKER PÅ VEI: 38+6 IGJEN TIL TERMIN: 10 dager TRIMESTER: 3. HØYGRAVID I aller høyeste grad, slik plutselig.. KJØNN: Jente, tror vi NAVN: Ikke bestemt, men har ei lita liste vi er enige om. VEKTØKNING: 18 kg NESTE KONTROLL: 11. februar AKTIVITET: Masse SØVNMØNSTER: Våken når jeg er i ro, sover når jeg er i farta. (Noe sier meg vi må kjøpe bæretøy..) KYNNERE? Jepp, men ikke ofte. 3-4 ganger om dagen kanskje SULTEN? Holder med et par ekstra mellommåltider om dagen, ellers helt greit. MATKICK? Salat og grønnsaker (alt som knaser og er vannholdig). PLAGER? Kvalm og utslitt første trimester. Halsbrann fra der det aldri snør igjennom hele graviditeten. Nå de siste 2 ukene sover jeg dårlig, bekken- og hofteplager. HUMØR: Tror jeg er som normal Får spørre mannen. SØVN: Tidvis dårlig STEKKMERKER? Nopp! MELK I BRYSTENE? Ingen aning, tror ikke det? OPPEGÅENDE? Mer eller mindre vaggende, ja VANN I KROPPEN/HEVELSER? Jepp, spesielt siste to-tre ukene. Har nå også fødeansikt iflg jordmor og skal inn igjen på sjekk mandag pga økende blodtrykk i forhold til tidligere. SYKEHUSBAGGEN: Pakket, akkurat der stoler jeg ikke på mannen... TANKER OM FØDSELEN: Den blir som den blir. Hadde vært greit om den startet av seg selv og at den gikk av seg selv relativt fort UTÅLMODIG? Ikke egentlig TUNGT? Vel, jeg vasket hele leiligheten i går, det var litt vanskelig å komme til bak doen, men ellers gikk det greit UTSTYRSSTATUS: Har vel det vi trenger til oppstart (utenom bæretøy og vippestol, det får vi se om vi trenger slik med en gang). Regner med butikkene er åpne utover i mars også. Og i løpet av innlegget her har jordmor ringt meg to ganger. Var på kontroll i går og hadde 1+ på proteiner, varierende blodtrykk fra 118/75 til 125/85 (har tidligere hatt endel lavere) og økt vannmengde i kroppen. Hun har tenkt på meg i hele går kveld og ville ha meg inn til kontroll igjen på mandag. Og så ringte hun en gang til etterpå og spurte om jeg ikke kunne være så snill å komme inn med en gang så vi bare fikk det unnagjort og hun ei ok helg uten bekymringer. Så da stikker vi til jordmor og måler blodtrykk vi

Javel? Og "hva de gjør med dem," er vel ikke akkurat hva det dreier seg om. Homofili er jo ikke snakk om seksuelle handlinger, men kjærlighet og tiltrekning til det samme kjønn.

Mine nærmeste hadde jo naturlig nok blitt mannen min og barna mine. Om noen av barna kommer ut av skapet så bryr jeg meg ikke (Ok, det er løgn. Jeg har alltid drømt om en homo sønn. Og tenk om han fikk samme utstillingsinteresse som meg! * drømme * ) Om mannen min hadde plutselig kommet ut hadde det skapt trøbbel i mitt paradis, av naturlige grunner at jeg gjerne vil beholde han Når det kommer til nærmeste venner og sånt så hadde jeg blitt glad for at personen har funnet seg selv, og er blitt sterk nok til å komme ut av skapet.

Ikke hadde jeg trodd for noen mnd siden at jeg kunne strikke en hel lue på en kveld Mangler riktignok litt snor plus en ørelapp+snor til og den er i babystørrelse, men allikevel

Mannen i mitt liv møtte jeg ikke langt herfra... Egentlig ganske tilfeldig og spontant - og jeg var vel litt sånn NEI - han er IALLEFALL ikke interessant... Jeg var vel egentlig mer opptatt av broren - eller egentlig ingen av dem - jeg skulle jo ikke ha noen mann i hus, jeg... Men så drev venninna mi med litt sånn fiksing da, og foreslo en date - og etter litt om og men fant jeg ut at ok - DETTE kan bli bra, det . Nå er jeg stuck med en som akkurat nå for tida lukter vondt og er veldig hårete, men herregud som jeg elsker ham

Min "komme ut"-historie: Min snikete, 5 år yngre søster hadde overhørt en samtale mellom ei venninne og meg. Rett etter 18-årsdagen min tenkte hun vel at hun skulle gi meg skikkelig trøbbel, så hun sladra til mamma om at jeg hadde ligget med ei dame. "Når man er så gammel som Sandra er nå, så kan man ligge med akkurat hvem man vil!" svarte mamma bestemt. Den ene gangen jeg har deita ei dame det var verdt å nevne for familien, så var både mamma og pappa veldig støttende og fulgte med på alle paneldebattene hun deltok på og sånn. Søtinger. Sjøl er jeg minst like nøytral når jeg snakker med andre om deres romantiske forbindelser som Aya er, mens når det gjelder meg sjøl er jeg ekstremt framfusende og in your face med at jeg liker damer minst like godt som menn. Hvis jeg kan få noen til å konfrontere egne fordommer, så er det helt strålende.

Slik jeg tolker Scandy; Tenk gjennom hvordan dere ser for dere reaksjonen kan være. Vit at det er en kjempevanskelig og sår ting å gjøre å komme ut av skapet, spesielt til de man er nær og setter stor pris på. Som Nirm sier, man er redd for å miste de, man er redd for å bli dømt, man er redd for å bli sett ned på, man er redd for at andre synes at man er ekkel og vemmelig. For dere høres det kanskje rart ut, for dere vet at dere ikke ville sett på personen slik, ei heller ville dere brutt kontakten, men den som kommer ut vet ikke hva dere synes, de vet bare at slikt skjer og at det skjer ofte. Det er veldig sensitivt rett og slett, og din reaksjon kan ha innvirkning på hvordan situasjonen oppleves for den som betror seg til deg. Ja, det er kanskje urettferdig at man får tildelt et slikt ansvar, slik det kan føles urettferdig å være LGBT, men man kommer ikke unna noen av delene dessverre. Sånt sett er det sucky for begge parter. Det er ikke for å være nedlatende, det er ikke for å være bedrevitende, det er et forsøk på å bevisstgjøre helt uten kjipe motiver.

For mitt vedkommende hadde Kardemommeloven rådet: "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil." Så enkelt.

Jeg synes det er mange sterke og fine innlegg i denne tråden.

Og der påpeker du kanskje det jeg prøver å si men ikke får frem: Det er ikke homofili jeg har noe imot, men det kan være mange andre ting som påvirker reaksjonen min. Som jeg påpeker over, det kan jo være andre aspekter som slår ned i deg når du får sånne nyheter. Som feks skilsmisse om det er snakk om en av foreldrene. Det kan jo gi en uønsket reaksjon. Jeg vet hva vi diskuterer, poenget er at man ikke nødvendigvis reagerer som man bør, nettopp fordi vi er mennesker som alle reagerer forskjellig. Du skrev: "Dersom du kjenner at det butter litt imot idet du blir konfrontert med dette, så BITER DU DET I DEG av respekt for den andre som faktisk viser deg den tilliten å dele dette med deg. " Dette oppfatter i alle fall jeg det som at du mener at man skal sette på et smil selv om man ikke nødvendigvis mener det. Og allikevel synes du det er rart at ikke alle har en like "medmenneskelig" reaksjon? Du sier jo selv at dette er noe som har vært veldig aktuelt for deg. Jeg tror faktisk aldri jeg har tenkt gjennom problemstillingen en gang, jeg. Da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke har en like god reaksjon som de som har tenkt masse på det og har veldig mange meninger om det før situasjonen? Se ting fra begge sider og alt det der...

Moro å se at det er såpass varierende aldersforskjeller! Jeg og typen ble sammen da jeg var 19 og han var 31. (12 1/2 års forskjell.) I noen sammenhenger merker jeg aldersforskjellen, men det er mest på ting som at han husker når debut albumet til Metallica kom ut. Noe jeg selvsagt ikke gjør siden jeg ikke var født en gang da. Litt festlige ting kommer det også ut av det som da vi var på kino for å se E.T. før jul og vi dro med datteren hans (12 år gammel) og hennes venninne. Da spurte han i kassa om vi skulle ha billetter for 1 voksen og 3 barn. Det var nesten så jeg måtte gi kassemannen en klem! Typen var ikke like fornøyd selvsagt.

Det er veldig interessant å lese de ulike tankene vi har. For min egen del har har jeg flere gode venner som er homofile og det eneste jeg ikke liker når vi omgås er at de mangler fullstendig "gentlemanstakter"- gidd å hold døra oppe for meg da liksom Men det går nok mer på person enn legning i grunn Om noen i min nær familie skulle vise seg å komme ut av skapet ville det første reaksjon vært glede over ærligheten og tilliten, men også litt bekymring, Det å tilhøre LGBT gruppen er dessverre ikke uproblematisk selv i 2013, flere av mine homofile venner sliter med rusmisbruk, isolasjon, psykisk helse problematikk og det er en gruppe som statistisk sett har større risiko for å begå selvmord bla. Så om noen i min familie kom ut av skapet hadde det vært desto viktigere for meg å annerkjenne og bekrefte at vår relasjon var like sterk - uansett legning. Kjærlighet er kjærlighet.

Det er vel det vi gjør i denne tråden? Diskuterer? Og for å være helt ærlig så er det fortsatt et problem når det kommer til fordommer til LGBT, og jeg synes at det å bruke begreper som unaturlig er problematisk. Fordi du sier faktisk at det er noe feil med folk, de er avvik, noe som ikke er ønskelig. Det er også med på å forme hvordan homofile ser på seg selv, det er enormt mye selvforakt hos mange homofile f.eks. Begrepsbruk er viktig. Fordommer får fort næring å vokse på.

Ikke bruk ord som latterlig når du snakker om ting som er viktig for folk og som er med å skape deres identitet. Det er uheldig. At det er helt naturlig for deg er en ting, men husk at det er fortsatt et skjellsord å kalle noen homo. Husk at det var ulovlig for menn å ha sex med hverandre for bare førti år siden. Husk at mange unge homofile fortsett velger å ta livet av seg heller enn å leve et liv som homofil. Vi har kommet langt, men vi er pokker ikke i mål enda. Fordommene florerer, lovverket er fint i teorien, men i praksis er det noe annet. Det er noe annet å komme ut som homo enn å være hetero, og det er helt greit å bære homoflagget med stolthet og iver. For mange er det en ganske stor del av deres identitet rett og slett. Klart det.

Innpåslitne duster kommer i alle legninger. Har enda til gode å treffe på ei lesbe som vil omvende meg. Har der i mot truffet en haug med hetrofile menn som hevder de ville klart omvende en hver lesbisk dame bare de fikk muligheten til å vise sine kunnskaper i senga. For mange år siden satt jeg og ei tidligere venninne nede ved Spikersuppa. Kom ei jente bort og spurte om noen av oss hadde jekk, hun hadde ei ølflaske hun skulle åpne. Hun satte seg ned på benken med oss, jeg jekka flaska hennes og hun fortalte at hun venta på dama si. Venninna mi reiste seg opp og gikk! Jeg bare satt igjen som et stort ?, og senere spurte jeg hvorfor i alle dager hun hadde gått. Jo, det var fordi at hun ville ikke bli smitta av ei lesbe som prøvde seg på henne! Jeg bryr meg ikke om legningen til folk så lenge de ikke skader noen. Jeg merker dog synes det er litt teit når jeg nye folk og de presenterer seg: Hei, jeg heter Kurtkåre og jeg er homse. So? Jeg heter Line og er hetro. Kanskje jeg tenker i feil baner her, men, om man nå vil og skal ha homofili til å være naturlig og ingen skal henge seg oppi det, hvorfor da denne stadige eksponeringen? Er det fordi at om man får det opp i fleisen nok ganger så registrerer man det ikke lenger, slik som røykere som totalt blokkerer skriften på røykpakka som sier at røyking dreper? Jeg vet det fortsatt er mange som ikke aksepterer homofili, men, for meg så blir det litt feil vei å gå å stadig påpeke at man er homse eller lesbe. Men, det er fordi jeg er hetrofil, så vidt jeg vet. Så jeg vet jo ikke, er det lettere for de med homofil legning å akseptere seg selv, fortelle til andre (venner, familie osv) når en kjendis er på forsiden av Se og Hør og informerer om at han/hun er homofil? Jeg spør, fordi jeg lurer. Venninna mi som er lesbisk slet masse med å komme ut av skapet. Både ovenfor venner, men spesielt ovenfor familie. Jeg har en drøm jeg, når sønnen min vokser opp, og det er at han får det godt med seg selv og de rundt seg. At han finner en å elske og ha det godt sammen med, uavhengig av hvordan kjønn det måtte være. Og jeg håper jeg klarer gjennom oppveksten hans å innby til så pass tillit at han forteller meg om det dersom han han skulle foretrekke menn fremfor kvinner eller selv føler han burde vært kvinne. Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje jeg ville slitt med dette om han skulle være transkjønnet, men så vidt jeg vet er det vel en og annen støttegruppe for pårørende rundt dette, slik at jeg ville fått hjelp til å gi han det han trengte av meg. Han er jo ungen min <3 Faren til ei/en i Greys i dag var ikke så fornøyd over å finne ut at datteren var transkjønnet og skulle fjerne brystene ... (sånn litt OT)

Det er helt utrolig synd at det i 2013 fortsatt krever guts å fortelle til folk at man er homo.

Nei jeg hadde ikke fått noen reaksjon liksom. Nå er jo jeg... øh... nei jeg vil hverken kalle meg lesbisk eller bifil egentlig. Jeg forelsker meg i den jeg gjør liksom, da spiller det ikke så mye rolle hva den personen er egentlig. Nå har jo jeg funnet min partner for life da, verdens beste jente^^ Såh, om mamma eller pappa, eller søsken eller whatever hadde kommet ut av skapet, så hadde det liksom ikke blitt store reaksjonen, annet enn at jeg hadde kommet til å tenkt en del på partneren da Forøvrig ble det godt tatt imot til meg. De fleste hadde bare ventet på at jeg og samboer skulle bli sammen Og simira: Det er nettopp sånne utsagn som gjør at folk forblir i skapet. Sånne holdninger og tabuer.. Det er supertrist! Og jeg håper du engang kan se at mitt valg av partner er like naturlig som ditt. Min livs kjærlighet er ikke unaturlig, det skal jeg love deg. Hun er det viktigste mennesket for meg på denne jord liksom Og min kjærlighet til henne er virkelig meningen, ellers hadde jeg ikke sittet her, snart 6 år etter, like forelsket som da vi ble sammen! Jeg fikk høre fra tremenningen min at han godtok (say what? Trenger ikke godkjennelse jeg altså) mitt valg av partner, men mente det var riv ruskende galt hvis vi skulle få oss unge. Like feil som om hans unge, som har kraftig asperger skulle få unge. Hans unge hadde kosedyr som han kunne pleie med, men kunne aldri få unge, det skulle ikke vi heller i følge han. Folk må få velge hvem de vil altså, herlighet vi lever i 2013! Vi burde være langt forbi fordommer og den slags nå

E er feberfri! Håper det holder seg sånn en stund fremover nå altså. Bra H endelig får sove, og at du fikk sovet i natt, Marie!

Jeg stiller vel i samme kategori som deg når det gjelder omgangskrets og deres finurlige måter å gjøre kjønn, bære kroppen sin og elske hvem de vil, Nirm, så for meg er ikke dette en PROBLEMstilling engang. Let love rule.

Jeg har heller aldri hatt noen fordommer eller problemer med folks legning - og jeg er veldig glad i mine homofile/lesbiske venner/bekjente på samme måte som mine andre venner/bekjente. Det kunne ikke falle meg inn å avvise folk pga legning liksom (ja, om det ikke var praktiserende pedofile eller folk som driver med dyr da). MEN jeg ser at det kunne blitt problemer om evt barn hadde hatt en annen legning enn hetero, ikke fordi jeg hadde blitt lei meg sånn sett, men jeg hadde nok tenkt på at det kunne medført mobbing og utfrysing og ubehagelige situasjoner for dem - og DET ville jeg nok blitt svært lei meg for. Det er jo ille at samfunnet fortsatt ikke tolererer dette fullt ut, men det har vel iallefall blitt BEDRE enn det var for bare 20-30 år siden. For meg er det litt utopisk å forestille meg hvordan jeg hadde reagert om mamma, pappa eller mine brødre plutselig hadde kommet ut av skapet - men jeg hadde neppe sett på det som et problem - tror jeg?

Det har jeg av erfaring ingen problemer med. Bestevennen min kom ut av 'skapet' til meg når jeg var 14, jeg syntes det var kult jeg Flere av mine nærmeste venner er homofile , og sånn har det vært i alle år. Jeg har vært mer på Enka, London og Potta enn på andre utesteder. Om A skulle vise seg å være homofil eller transseksuell så håper jeg bare han finner seg en partner tidlig for å få fortgang i adopsjonsprossesen. Jeg vil bli bestemor!

https://www.facebook.com/pages/Hjelp-oss-%C3%A5-finne-Shira/272743236124370 Nå var shira hjemme gitt. Kopiert fra Facebook: " Gjett hvem som endelig er hjemme? Kommer mer informasjon i morgen, nå skal vi kose oss med Shira'en våres ♥ ♥ ♥ "

Vi har heller ikke annonsert noe på Facebook. Jeg fikk meg liksom ikke til å gjøre det. Gjorde det heller ikke når jeg giftet meg, det føles bare litt for personlig på en eller annen måte. Har ingenting imot at andre gjør det, det synes jeg bare er hyggelig (man kan dog spare seg for informasjon om at man revnet fra a til å slik ei jeg har på facebook gjorde, hun ble unfriendet ganske kjapt...). Vi får se hva som skjer når tøtta er født, jeg blir vel sikkert så grusomt stolt at det blir lagt ut et eller annet:) Skader ikke å sjekke. Nå når jeg kjenner på vondtene mine har jeg selvfølgelig en anelse hodepine, og når jeg tenker etter har jeg vært småuggen innimellom den siste uka Hypokonder much?

Ja faktisk - som jeg skrev i det andre innlegget mitt, så er det ganske mange følelsesmessige aspekter som spiller inn. Så hvorfor skal man ikke få lov til det? Det betyr ikke automatisk at man ikke respekterer, er like glad i, blir like glad i den partneren deres som man ville om det var et annet kjønn osv. Bare at endel forventninger som man har til personen (somregel ubevisste) kan bli ødelagte, og man må lage seg nye forventinger. Da trenger noen litt tid til å summe seg, mens andre tar det på stående fot, noen har kanskje sett det "komme" mens andre har vært fullstendig uvitene. Det har INGENTING med respekt og empati å gjøre, det har med hvordan vi som mennesker virker.

Får ikke Quotet her, men jeg venter med å si noe på FB. Jeg orker rett og slett ikke rykter. Graviditeten har ingenting med at kahlo er borte å gjøre. Hun hadde vondt. Ferdig med den saken. Men jeg stoler virkelig ikke på hundefolk. Får høre med Bonden om vi skal si noe på FB etter neste ultralydkontroll (i påska!) Eller om vi bare dropper hele FB. Lill! Vil veldig veldig gjerne arve små Sophia eller Jaranklær Det hadde vært supert! I kveld kommer mamma... Gruer meg til en helg med konstant mas om vekt, mat, drikke, og bagatellisering av kvalme. *sukk* Men håper vi kan ha det litt koselig også.

Idag kan jeg ikke glede meg nok til at Soph snart begynner i barnehagen 4 dager i uken. Fytti, jeg har ikke kropp eller energi til dette.... Og hun er veldig klar over det og utnytter det til sin fulleste !

Huh. Jeg har aldri møtt en eneste homofil/bifil som har ment noe annet enn at enten er man homo/bi, eller så er man det ikke. Det er ikke noe valg involvert, man kan ikke betemme seg eller ombestemme seg. Og jeg har som sagt jobbet i miljøet i flere år og er medlem i støtteorganisasjon. Det er akkurat som for heterofile, du kan ikke bestemme hvilken person du blir forelsket i. Det gjør hjernen din for deg helt uten at du har noe du skulle sagt. Og nei, du har rett, det du skriver over har ingenting med legning å gjøre.

Nå går det bra med Alegro i bilburet også. sov hele veien til og hjem fra stallen på onsdag hvertfall.. også har jeg hatt han i bilen mens jeg er på jobb også. med en luftetur i mellom. (jobber ikke såå lenge heller ) har funket fint.

Tja, med hensyn til at jeg selv er forlovet med en av samme kjønn vil jeg vel si at jeg ville taklet det helt fint:) Men samtidig vil jeg jo si at dersom verden ikke forandrer seg, så håper jeg mine barn blir heterofile, av den enkle grunn at det er mye enklere, på mange punkter, har jeg iallefall inntrykk av. Du slipper endel fordommer og du slipper å f.eks måtte gå igjennom en prosess for å prøve å få barn. Nå kan det hende at jeg tenker at dette ikke var noe stress når jeg en dag sitter med ungen i armene. Men per dags dato er det vel det med graviditet og barn som er det "verste" med å være homofil, for min del. Men JEG bryr meg ikke om hva de rundt meg liker å ta med seg hjem i senga, og dersom personen er transkjønnet så er heller ikke det noe problem for meg. Jeg syns bare det er så vanvittig trist at det fortsatt er mange som har problemer med det. Min mor sa forresten at hun hadde visst det fra jeg gikk i parken, mens min far sa at han regnet med at han var like glad i meg uansett, og det er han jo så absolutt:)

Det har vært så mye snakk om gulsløyfehunder i det siste. Jeg synes samtlige importerte gatehunder bør merkes med rød varseltrekant. Ikke søren om nien av mine hunder skal få stikke nesa borti en sånn.

Som oppdretterer kan jeg si til valpekjøpere som allerede er gransket og funnet som gode hjem DERSOM rette valp dukker opp at de får valp. Jeg er sier gjentatte ganger at det ikke er sikkert tispa får rett kjønn eller valp med rett kvaliteter (farger er ikke blant disse, men andre kvaliteter som valpekjøperne ønsker av et nytt familiemedlem). Jeg forbeholder meg alltid retten til å beholde så mange valper jeg selv vil fra ethvert kull. Planen er som regel kun 1, men kommer det fler jeg vil beholde så gjør jeg det. Selv etter valpene er født og jeg vet om antall og kjønn, så vil ikke valpene bli fordelt før de er ca 8 uker. Dersom ingen valper ser ut til å passe hjem X så vil ikke vedkommende få valp. Jeg har riktignok bare hatt 1 valpekull, men jeg har hatt mange kattungekull og det er samme prosessen der. De valpene jeg har kjøpt så har jeg fått vite om jeg får valp når de er 2-3 uker gamle - gitt at de utvikler seg bra. Og hvilken valp når de har vært 6-8 uker. Oppdretter har valgt, noen ganger til dels i samråd med meg. Men jeg vet så godt at det er oppdretter som ser valpene hver dag og som har best oversikt. Så jeg har alltid endt opp med den valpen oppdretter har trodd passet meg best.

Holder fortsatt på.. Begynte på "del to" for ikke så lenge siden.. Går saakte!

For en herlig tråd Elsker at det er så mange forskjellige historier. Noen var det kjærlighet ved første blikk, andre var venner lenge før det skjedde noe, noen var til og med uvenner. Noen traff hverandre helt tilfeldig, andre hadde vennene hjulpet til med å spleise Nå føler jeg at kjærligheten kan finnes over alt! Sånn ellers er ikke jeg heller på utkikk, men skjer det så skjer det

Norges minst majestetiske og mest useriøse borzoi: Prøver å være alvorlig i to sekunder

Da var trappegrind innkjøpt og penger overført til oppdretter. Bare 6 dager igjen

Endelig kan jeg også være med i denne tråden Hils på North Sheltie's Cognac N Cream, etter Rannerdale Oliver Twist og North Sheltie's Born To Shine. Lille prinsessa skal hete Inya til daglig, og om en uke setter jeg meg på flyet for å hente henne Ganzie er lykkelig uvitende om at om veldig kort tid kommer livet hennes til å forandre seg dramatisk