Leaderboard

Jeg lurer på hva som er så galt med puddelen jeg? Puddelen er en super hund, den trenger ikke blandes med alt mulig rart. Den klarer å stå støtt helt på egne egenskaper og vel så det!

Jeg synes det ER mange flinke her jeg! Jeg lærer stadig noe og omtrent uansett hva man spør om så kommer det noen med erfaringer og meninger. Ofte er disse erfaringene og meningene ulike mellom de forskjellige medlemmene, noe som skaper diskusjon og dermed egen resonering. Og ved å resonere på egenhånd får man svar! Nettopp det at vi har forskjellige meninger gjør oss istand til å tenke selv og dermed ikke bare bli hjernevasket av et medium som er enveis. Når det gjelder hundesport så vil jeg heller bruke ordet inspirasjon enn påvirkning. Er det ikke utelukkende positivt at vi kan motivere , hjelpe og inspirere hverandre til å stadig prøve nye ting med hundene våre? At vi har lyst til å lære hunden våre ting og la de få utforinger? Jeg synes det er fantastisk! Samtidig har vi mye oppdateringer med bilder fra de helt hverdagslige situasjonene med kos i armkroken og ut på tur, som helt klart er den aller viktigste biten av å være hundeeier.

Det jeg stusser på er at folk er på utkikk etter den rette rasen til mange hundesporter, istedenfor å finne en hundesport de vil satse på, og ev prøve andre tterhvert om de har tid/penger/ krefter til det. Hva med å ta et RIK kurs for å sjekke om IPO faktisk er noe for deg, da får du samtidig sett på flere raser innen sporten. Hva med å delta i et barmarksløp/nordisk stil før du bestemmer deg for hvilken polarhund du vil ha. Hva med å satse på å komme så langt du kan med hunden du allerede har i lp/ag/utstilling før du bestemmer deg for ny rase. Alt skal liksom skje med neste hund, ikke den du har nå...

Mitt svar i denne diskusjonen er dagens blogginnlegg, rett og slett. Jeg har sluttet å svare i malletråder, for jeg er dritt lei av folk som sier "naboen har en, og den er snill". "Jeg har passet en valp, den var snill, men aktiv". Nei, malle er ikke en rase for hvem som helst (ånei, jeg er ingen gud selv om jeg har to stk. Jeg har bare en sær interesse). Skal du ha en tjenestehund, så er det supert. Det er få som trenger de som brukshunder

Kanskje vil de som voksne se slik ut

Jeg går litt tilbake til førsteinnlegget jeg, for jeg synes det er en interessant betraktning, en jeg har tenkt på selv også. Og jeg har jo vært der! Da jeg fikk min første hund så hadde jeg ikke snøring. Jeg ville bare ha hund fordi jeg likte de så godt, kjøpte hund fra måfåoppdretter, og farge var en av de største prioriteringene etter rasevalg. Så kom hun i hus da, og forandret både verden min og meg for evig og alltid. For der fant jeg et engasjement, en lidenskap og jeg var en gorram svamp! Jeg sugde til meg alt som hadde med hund å gjøre, tok masse kurs, leste tonnevis med bøker og diskuterte på nett så svart hvitt og kategorisk som bare en fersk ildsjel kan. For en læringskurve! Plutselig så jeg potensiale som ligger i arten hund, og var helt blown away og forelsket. Jeg kunne ikke tilbringe nok tid sammen med hunden min, jeg bare digget det. Digget min hund og alt med hund og alle hunder rundt meg. Men jeg gjorde jo masse feil! Helt utrolig mange feil, det skjønte jeg fort. Men ambisjonene vokste da, det var jo artig å trene og jeg ville bli like god som jeg var engasjert, sant? Resultatene skulle liksom reflektere det store bankende hjertet jeg hadde i brystet. Men bikkja var ikke helt på lag, fordi jeg hadde gjort de feilene jeg hadde gjort. Jeg klasket panne og angret på alle tabbene jeg ikke kunne gjøre om. Vi hadde det jo supert, men jeg begynte å se hennes begrensninger. Så tankene om nummer to kom fort, da skulle jeg gjøre alt annerledes og vi skulle få det til. Jeg hoppet oppover på motorskalaen og linjene, valgte møysommelig, ventet lenge og drømte stort. Tok alle de riktige valgene som jeg hadde lært var så viktige i valpekjøp. Sosialiserte etter boka, gikk inn med hud og hår. Hunden funket jo bra den (eller, hun var jo per definisjon defekt siden hun måtte avlives etter 1,5 år pga helse), men noen resultater fikk vi aldri. Ønskene var der så innmari, men helt ærlig? Jeg har ikke stamina, tålmodighet eller utholdenhet til å konkurrere i noen hundesport. Det var aldri førstehunden feilen lå hos, det var meg selv. Jeg kjente ikke meg selv som hundeeier, måtte lære meg mine egne begrensninger og sånt er jo en prosess. Alle de feilene jeg gjorte mer nummer en? De var jo ikke permanente slik jeg trodde, jeg kunne fint ha jobbet de vekk, problemet var at jeg innerst inne ikke ville. Nettopp fordi jeg ikke har det som trengs på den arenaen. Det er helt greit, for jeg har andre styrker som hundeeier som er like verdifulle. Så jeg har vært der. Kunne fagutrykkene på rams, reglement for hundesporter jeg aldri konkurrerte i, og de jeg aldri en gang hadde planer om å konkurrere i. Jeg ga råd om ting jeg egentlig hadde null erfaring med, brukte store ord og hadde sterke meninger. Om alt. Hele tiden. Jeg tror kanskje alt det der er en del av å finne noe man aldri egentlig har visst at man letet etter? Oppdage hundenerden i seg. Nå, snart ti år og flere hunder senere har jeg moderert meg. Jeg skal ikke ha den kuleste, heftigste bikkja å temme og forme lenger. Jeg har ikke lenger noe å bevise, for jo, det handler mye om det. Om man ikke skal bevise til de rundt seg, så skal man bevise noe for seg selv, sant? Men vil jeg heller ha dæsj for lite enn en for mye. Det har tatt tid å finne ut av det, og hverdagen min er en helt annen ikke minst. Det er mange elementer her. Å få hund? Vel, det er på mange måter som å skulle bli kjent med en helt ny side av seg selv det. Enkelte ting må man bare lære via erfaring. Det spiller ingen rolle hvor mye fornuft folk peprer deg med, det bare går ikke inn før man har trasket livets lange landevei selv. Det er helt greit synes jeg, for hva ellers har livet å by på om det ikke er erfaringene våre, alle tabbene og alle seierene? Og å få lov til å gå den landeveien sammen med en hund da gitt, det er jo bare en ære og den beste gaven ever.

Jah!

Jeg har stikk motsatt perspektiv på dette enn deg! Jeg trener lydighet med min eldste shiba. Det går til et visst punkt, og så går det ikke lenger. Ikke fordi hun ikke kan lære øvelsene, men fordi det er ganske så varierende når hun gidder å vise sine kunster. Vi trener også spor, blodspor og triks, og tuller litt med freestyle (som jeg synes er dritcorny, men som hun synes er ganske artig). Den yngste trener jeg triks, kløv, trekk, blodspor og litt agility med. Aiko, den eldste, er snart 3 år gammel. Da jeg fikk henne, hadde jeg ingen erfaring med noen hundesporter overhodet, men vi har vel nå nærmest prøvd det meste. Hun har tilogmed prøvd lure coursing! Jeg veit at jeg har lyst til å trene bruks og lydighet, og jeg har lyst til å bli god sammen med hunden min. Jeg ønsker meg en annen rase fordi min elskede trollbolle har skapt et ønske i meg om å få til mer. Det er ikke hennes feil at hun ikke er genetisk betinga for å ønske å gjøre meg til lags, men hun gjør det likevel, på sin helt egne og unike måte. Hun er bare ikke lett å trene, og sjøl om Imouto, den yngste, er mye mer førerorientert enn søstra si, er det fortsatt milevis fra den kontakta jeg veit at en kan ha med hunden under en treningssituasjon. Så i stedet for å tvinge hundene mine til å gjøre ting bare fordi jeg på liv og død vil, tenker jeg at det er ganske ålreit og sympatisk, jeg, å skaffe seg en annen rase som dekker de andre behovene og ønskene en har for et hundehold, enn dem som hundene en i dag har klarer å oppfylle. Så får en heller være takknemlig for at sine første hunder åpna opp en verden en ikke ante fantes.

Jeg synes det er interessant å se at en del bruksfolk som før har hatt malle, nå har gått over til andre bruksraser i stedet. De har vel sett at man TRENGER ikke det ekstra drivet en malle har, for å komme langt, også slipper man mange av de andre ekstraeffektene mallen kommer med.

Dober med puddelpels blir nemlig mye tøffere!

Billig, bra, ferdigmat finnes ikke. Dog kan man spare penger på å lage alt fra bunnen - gjerne i større porsjoner for nedfrysing. Sunt, billig og BRA

POKEMON

Jeg er morsom jo! Smil litt da Var ikke det TS's poeng da? At man svarer og skriver i tråder og kommer med råd, tips som man eeegentlig ikke har grunnlag for å komme med

Siden denne tråden dukka opp rett etter tråden min så kan jeg jo svare litt. Jeg synes ikke hundesonen er noe annet enn inspirerende rett og slett. Forumet er veldig motiverende og behjelpelig når det trengs. Jeg vurderer ikke brukshund for å måle meg opp mot andre som konkurrerer. Jeg har hund for min egen del, ikke for å vise frem hvor "god" jeg er osv. Aldri har jeg følt noe press for å bli god heller. Ikke stresser jeg med å bli det på kortest mulig tid. Jeg er på mitt nivå og trives med det. Føler meg ikke dårlig heller når jeg ser hvor flinke enkelte her inne er. Da får jeg bare lyst til å lære mer, økt motivasjon og en hel haug med inspirasjon. Og DET liker jeg ekstremt godt.

At det var?? Tror du virkelig den eneste forskjellen på shiba og bruksmalle er førerorienteringa? Jeg har ingen formening om hvilke raser du kan håndtere, men hvis du sitter med den oppfatninga så tror jeg du får deg en kjempeoverraskelse om du skaffer deg malle. Jeg forstår ikke helt denne malle-hypen for å være helt ærlig. Hvis man er ute etter en hund man kan teste ut litt forskjellige hundesporter med, så holder en langhårsbelger eller kelpie i lange baner. Med disse har man gjerne også en mye friere hverdag, for man slipper å tenke på overdrevent forsvar, skarpe, ekstrem jaktlyst og masse annet i verste fall. Problemet med mange maller er at de har ikke noe bedre nerver enn en hvilken som helst annen brukshund, men det er pakket så masse drifter på de at de løser det på helt andre måter enn feks en kelpie stort sett gjør. Jeg har ikke tall på hvor mange maller jeg har hørt om som knerter katter og andre dyr, kvester andre hunder (mine hunder inkludert, 1 måtte sy mange sting og 1 annen fikk hull flere steder på kroppen bla på halsen og var halt ei uke etterpå) og er altfor skarpe mot folk. Mange har også bitt folk i ulike situasjoner. Feks så virker det som du er glad i frislipp, det kan du mest sannsynlig bare glemme dersom du kjøper malle. Kjøper du tispe, så er det attpåtil stor sjanse for at de to du har hjemme ryker i hop. Selvsagt kan du få en hund som ikke har disse tingene, men worst case scenario så får du alt dette og mer til. Du skal virkelig vite hva du går til, og hva du kan få.

Altså, at en hund henger ut av et vindu og bjeffer har vel egentlig ingen sammenheng med om den har gått på kurs eller ei? Med mindre den skulle gått på ikke-henge-ut-av-vinduet kurs da. Altså ikke for å undegrave eller bagatellisere, men akkurat det er vel ikke noen indikasjon på kursdeltagelse eller ikke. Og om den bjeffer på deg inni sitt eget hus så har vel strengt tatt ikke du noe med det. Det er tross alt ganske så vanlig oppførsel blandt hunder, og særlig slike raser (som passer på eiendommen sin.).

Min første groenendael ble brukschampion 3 år gammel etter å ha samla tre brukscert på ei uke, debuterte på bruks-NM med omtrent ingen trening i forkant og kom på 7. plass, lydighet trente vi litt sånn for moro skyld på siden, og opprykket til eliten fikk vi første konkurranse vi prøvde oss på etter å ha lært inn neseprøven (stilte 2 ganger i lp3 i belgerklubben uten alle øvelsene for å støtte klubben). Dessverre kom vi ikke lenger da han ble påkjørt og drept 4 år gammel, målet var svensk brukschampion, norsk og svensk lydighetschampion i tillegg til det vi hadde fra før, og det hadde ikke vært noe problem med den hunden. Hun jeg har nå har levd litt i skyggen av han første stakkars, så vi har kun nylig begynt å trene målrettet mot konkurranse. Hun tok nettopp bronsemerket i lydighet med 180/180 poeng som en av fire i Stovner hundeklubbs historie, hun debuterte også i lydighet klasse 1 og fikk opprykk til klasse 2 på første forsøket. Så ja, en groenendael holder i massevis for å komme seg til elite i lydighet, også til å konkurrere på toppnivå i bruks. Det gjør også en tervueren, kelpie eller schäfer.

Jeg vet ikke hva IPO,RIK, runderining m.m er engang jeg Jeg har spurt Kine flere ganger om hva runderinger er, men teflonhjernen min bryr seg visst ikke. Så nå er dere herved advart: Svarer jeg i en tråd og kommer med "ekspertråd" om all slags hundesport med tre bokstav forkortelserer, så se en annen vei!!

Nettforum kan for noen bli negativt i form av at man ikke føler seg god nok osv. Se på facebook, hvor noen har mange venner og legger ut bilder av alt det lykkelige de opplever og får masse respons. Dette kan få folk til å føle seg dåligere og få dårlig selvfølelse. Det samme her, her legger folk ut gode resultater og skryter av ting de er fornøyd med og noen får mye tilbakemeldinger. De legger ut bilder av flotte turer og treff. Da er det lett å få et bilde av folk som har det bedre enn en selv. Sonen er blitt et forum for mange som kjenner hverandre og som har interne ting seg imellom. Da kan noe føle seg utenfor. Så ja det kan ha en usunn effekt for noen. Det er nok ikke alle som "passer" å være på et forum, og vil da oppleve mye negativitet enn det motsatte. man må prøve å huske på at på et forum er det masse helt ukjente mennesker som er anonyme. Man vet ingenting om deres liv og deres kjipe situasjoner. (noen få velger å være åpen om slikt også på nett), noen er veldig flinke å uttrykke seg skriftlig og kan argumentere på en god måte på nett , noen vil nok fremstå som veldig flink og perfekt. Noen liker å provosere for underholdningens skyld. Noen er aldri åpne om sine hundeproblemer og da fremstår det som de har bare perfekte hunder. Jeg velger å se på forumet som en kilde til lærdom. Jeg ønsker å lære og bidra med det jeg kan. Jeg lar ikke forumet styre mine valg og meninger, men jeg kan godt be om innspill og tanker. Jeg føler meg ikke dårligere enn andre her fordi noen gjør mer enn meg med dyrene sine. Men jeg kan godt forstå det at noen vil føle seg mer usikker og uerfaren av å være på et slikt forum. kanskje jeg også hadde følt det slik hvis jeg var her på forumet før jeg fikk min første valp?

Kanskje du skal snu problemstillingen litt. Hvor mange dalmatinere SER du i konkurransesettinger? Gjør disse det bra? Hvor lett har det vært for ekvipasjen å komme så langt som de har? Tror du det har vært enkere for andre enn det er for deg å ha en rase som kanskje ikke har samarbeid med fører som førstepri? Det ER antakelig en grunn til at man ikke ser så fryktelig mange dalmatinere i konkurranser, tror du ikke? Det er en grunn til at drevne hundetrenere IKKE skaffer seg den rasen som konkurransehund, tror du ikke? Det er sjelden så enkelt som å si at med et annet eksemplar av rasen, så vil jeg antakelig komme mye lengre... Det er alltid en grunn til at det stopper opp på et visst nivå med mange raser. Ta bare min rase. Det er liksom en såkalt brukshund - og det finnes hunder med flinke eiere som er både lydighetschampions og brukschampions, men det er langt mellom dem. De fleste stopper opp på et mellomnivå - det er antakelig det rasen er god nok for pr i dag. De mangler det siste lille ekstra som gjør det enkelt for eieren å komme til topps. Det krever MYE mer trening med en slik hund, enn en av de tradisjonelle rasene, for å få samme resultat. Man får litt mindre igjen for all den tiden man legger ned i trening, enn det man gjør med en "vanlig" rase. Det er jo en grunn til at det er de samme rasene som går igjen i toppen i de ulike hundesportene, sant? Det er fordi de egner seg best.

Jeg har full forståelse for at man blir redd en hund etter en sånn hendelse, men det er ingen nødvendig sammenheng mellom vokteradferd og jaktadferd. Både rottweiler og schafer er laget for å holde styr på gård og heim og vil i de fleste tilfeller skape litt lyd når det kommer folk. Jeg skjønner at det virker skremmende på deg etter det du har opplevd, men det er altså ikke samme greie. Og at eieren holder hunden innendørs i stedet for løs på tunet er en måte å sikre hunden på. Kurs vil ikke gjøre noe med hundene naturlige jaktlyst, det eneste et kurs vil være med på er å gi eier mer kontroll, feks i en innkallingssituasjon. Det t ingen kurs som får hunden til å slutte å ha lyst til å jakte eller vokte. Og det at eier ikke korrigerer hunden når den bjeffer har også en naturlig forklaring. En hund som har satt i gang med å bjeffe vil ofte la seg hause mer opp hvis eier responderer, da mååå det jo være grunn til å lage lyd, ikke sant? Når den først er i gang er den lite mottagelig for læring, og da kan det å sitte helt rolig og ikke respondere faktisk også være en strategi. Det er ingen som ikke skjønner at det du har opplevd er grusomt for deg. Men du får ikke hunden din tilbake ved å gjøre den aktuelle hunden eller hundeeieren til fiende. Og vi som sitter her har lite om noe grunnlag for å ta side med verken den ene eller den andre. Beklager det altså.

Nettopp, det KAN være hormonstyrt. Men det er jo absolutt ingen garanti. Så å kastrere uten å evnt prøve andre ting først vil være et sjansespill. Mange blir jo faktisk bare værre... MEN, kjemisk kastrering KAN jo testes, så får man ta det derfra...

Vet ikke om jeg ville avlivet hunden min for noe slik, men hadde iallefall alltid hatt på munnkurv på offentlige steder. Munnkurv er et hjelpemiddel mange dessværre ser ut til å glemme.

Jeg forstår på en måte Pippin godt - et sted skal man jo begynne når man vil videre i sin hundehobby og Pippin har jo sett seg ut 4 gode raser men med varierende heftighet til aktiviteter som kanskje kan være av interesse. Men du er ung Pippin, du kommer å ha masse tid til flere hunder i livet ditt, så jeg ville kanskje sett an grad av heftighet og ikke begynt med lamborginien med en gang liksom - start med porsche! En ting er trenings situasjoner, de tror jeg faktisk er greie uansett hvilken av de 4 rasene man ville gå for, men viktigere er hverdagen - det er der, utenfor treningssituasjon, hvor man får merke de ulike egenskapene i disse rasene. Kan man takle ressursforsvar, vokting, kanskje miljøberørthet, skarphet, høyt aktivitetsnivå etc i den praktiske hverdagen? Det er noe med at hunden skal være god nok til det nivået man behersker, og der kommer jo selvinnsikt inn, hva slags nivå tror man at man kan beherske? Og så må man finne ut hva slags nivå det er nødvendig å beherske for den enkelte hunderase - før man så begir seg på individ.

"Nå skal jeg ut på eventyr, for jeg har fått et kall - å fange noen rare dyr som bor inni en ball!" For en kooselig tråd! Jeg husker så godt de ringene med sukkertøy på som er vist over ... Og Soho! Og shiobrus! Åh, shiobrus ...

Den rosa isen som "smalt" i munnen når jeg spiste den! :D

Når du skriver "belger" så tror vi som har belger at du snakker om alle de 4 variantene under ett. Dette kan være en kilde til misforståelse. Foreslår at hvis du ønsker å skrive om groenendael og tervueren under ett så skriver du langhårsbelger.

Jeg er jo bare flinkest da! *ler*

TS vet ganske klart at de tre hun snakker om er tre ulike typer under belger! Og jeg klarer fint å se at hun vet at mallen har mye drifter, og om hun er usikker på om det er for mye for henne. Derfor spør hun! *Herregud*

Hadde noen bilder eg tenkte ville vært kjekt å dele Lille sprett? he he Tila 4 mnd Tila 10 mnd Tila 14 mnd Tila 15 mnd Molly nærmer seg 4 år og Tila er 15 mnd Hundene blir brukt til LP og Agility hovedsaklig. Men finner også på mye annet spennende

Norsk Doodleklubb! Yes! Tror du jeg blir rik om jeg starter den? Jeg kan ta penger for å opprette et register over godkjente doodler (minst 25% puddel).

Nettopp Og er det nok for deg, å ha en treningshund hvor trening er andrepri? det er vel det du må finne ut av?

I helgen har jeg plantet ca 90 solsikkefrø og har med dette startet planlegging av bryllupsdekorasjoner.

Pøh! Da har de ikke møtt nok pudler. Pudler er helt utvilsomt tøffe hunder.

Høres ut som om problemet ikke er at han har for mye sosial lyst, men at har har for lite lyst til å jobbe. Som i fra naturens side altså og da hjelper det ikke å få en mindre sosial dalmis neste gang, med mindre det også er pumpet opp mer av vilje til å jobbe Er vel det de prøver å si her? Er det realistisk å få en dalmis med mer arbeidslyst? Det er vel det som er spørsmålet?

Mitt mesterverk:

Slang meg på, jeg!

Tomatbønner. På boks. 5 kroners middag.

Ikke fornøyd med noe,but here it goes! : Gullbra,ikke sant? Edit: Jeg må forresten bare nevne at jeg vet at kampfisken ikke hører til havet,men slang den med likevell jeg

Det er ikke bare bare og komme inn og spørre om ting visst nok. Folk har veldig forskjellig oppfatning, og mange svarer i slike tråder på bakgrunn av at de har observert rasen, eller hilst på noen få individer. Men det er store forskjeller i rasene, og i kullene. Som Shlush sier, man trenger ikke å velge den valpen med mest drifter. En åpen dialog med oppdretter om hva man skal bruke hunden til, og ønsker i hunden gjær valpevalget tryggere. Jeg ville også snakket med eiere og oppdrettere som kjenner rasen. Da jeg gjode research rundt korthåret hollender fikk jeg beskjed om at de krevde såå mye, og det høres ut som om man ikke rekker noe annet enn å trimme/trene hund hele dagen. Så forteller flere oppdrettere at de ikke har noen problemer med roligdager eller treningsopphold på måneder med kun fysisk aktivitet. Da stusser man jo litt. Så ta ting på forum med ei klype salt, og snakk heller med folk du VET kjenner rasen. Som nevnt tidligere her, snakk med Marte på forumet om malle. Hun har peiling på rasen

Du skrev vell noe om at hesteeierne ikke var så fornøyd med denne aktiviteten så da er det vell lett og dra konklusjoner Egen tomt eller ikke, i min verden så er ikke det noe fritak for normal folkeskikk vertfall. Men bra at det ikke var slik det hørtes ut da, om det ikke plager noen så har det så klart ikke noe og si.

Tenkte jeg skulle stikke hodet innom med en liten status på Fant. Han ser ut til å storkose seg her hos oss, og sover gjennom hele natten. Da vi kom hjem med han på Onsdag brukte han et par timer på å gjøre seg trygg på oss og sitt nye hjem, men ble fort varm i trøyen etter en god, lang lur. Nå henger han i hælene våre dagen lang, bortsett fra når han sover, som riktignok er en del Jeg vil takke K9 omplassering og spesielt Anette for en kjempejobb med Fant og resten av valpekullet. Det må ha vært en enorm utfordring, som jeg samtidig ser for meg må være voldsomt givende. Denne valpen er bare så ufattelig sjarmerende, og har smeltet våre hjerter helt. Dette bildet ble tatt i dag. Ser det ikke litt ut som om ørene er på vei opp? Her ligger han i sofaen, og ørene lå tilfeldig utstrakt. Tenkte jeg måtte ta et bilde av hvordan han kanskje vil se ut...

Når det er et eget underforum for rasevalg, så er det vel litt spesielt at enkelte skal bestemme hvem som kan starte nye tråder og ikke..? Sorry OT, jeg har ikke førstehåndserfaring med noen av rasene, så overlater resten til andre. Dog er nok malle en hund for folk med helt spesielle intensjoner i hundeholdet, ikke bare en som ønsker en "aktiv og krevende" hund.

Mulig jeg er helt på jordet her nå, men hvorfor ikke bruke litt sunn fornuft midt oppi dette? Ok, så har kanskje FOD rett i at hunden ble overført dem (selv uten vedtak fra politiet osv), men når eier gjør seg til kjenne - så hvorfor ikke tenke at "oi, så bra, da har vi en hund mindre å omplassere!". Istedet for å kjøre hardt mot hardt, og nekte eieren å få hunden tilbake. Jeg er enig i at eieren virker usannsynlig tiltaksløs, men come on.. FOD har vel nok av andre ting å gjøre enn å bruke mye tid og ressurser på en hund som allerede har en familie! Hadde de bare levert henne tilbake med en gang så hadde saken vært ute av verden for lengst.

Det kommer nok an på situasjonen, men for å være helt ærlig har jeg en viss forståelse for at det kan være vanskelig å se forskjell på en chi og et hvilket som helst annet byttedyr... Men hadde nok vært mer påpasselig med å holde den i bånd eller på annen måte under kontroll etter en sånn hendelse.

Egentlig tror jeg man skal være rimelig hard og bestemt meg seg selv når man skal velge rase. Jeg tror kanskje man begynner i feil ende om man først ser på hvilke raser man vil ha og ikke hvilke egenskaper man vil ha/trenger. Det siste er jo egentlig det viktigste. Hva vil man ha? Hva trenger man? Hva skal man bruke hunden til? Hvilke egenskaper liker du? Man trenger ikke å gjøre det vanskeligere for seg selv enn nødvendig, det er en hund og i de aller, aller fleste sin situasjon, er det en hund til hobby og hverdag og ikke til arbeid/tjeneste. Jeg synes f.eks en stor, flott schæferhanhund hadde vært noe. Det er noe med utstrålingen deres som jeg liker. Men hva skal jeg med en svær schæferhanne? Jeg har ikke bruk for en sånn hund og når jeg er helt ærlig med meg selv, så har den ikke de egenskapene jeg ønsker eller trenger i en hund. Da jeg valgte rase nå sist var jeg helt, helt pinlig nøyaktig på hva jeg liker i en hund og hva jeg har bruk for. Jeg satte opp en liste med egenskaper og så hvilke raser som passet best inn. Jeg er av den oppfatning at vi som skal ha en hobbyhund, vi kan gjøre det enklest mulig for oss selv. Det er flest hverdager og det er der den skal fungere. Men å gjøre det enklest mulig for seg selv, betyr ikke nødvendigvis at man velger en rase som er helt dau og bare ligger der på sofaen, hvis man vil trene og konkurrere med den, er det ikke å gjøre det enkelt for seg selv. Det er noe med at hunden skal være passe, den skal være nok, det skal være en balanse. Og strengt tatt, det er bare en hund Og nettopp derfor er det viktig at den passer inn i livet. Det er ikke vi som skal tilpasse oss den, men den som skal skli inn i vårt liv. Drømmeraser hva er vel det? Det er drømmeegenskaper vi trenger Og hva vi trenger og har behov for, tror jeg er nøkkelen til hvilken rase som passer innenfor rammene av det.