Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 118
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har gåsehud absolutt over hele kroppen.  Gloria er drektig! 

Jeg trodde ikke jeg skulle lage kulltråd før noe var bekreftet, men så tenkte jeg at mange bruker sonen som et sted for å lære, og nå skal jeg selv gjøre ting på en ny og annerledes måte, så kanskje j

Jeg var jo skråsikker på når termin ville være, siden hun var fulgt opp med progesteronprøver og inseminert av fertilitetsekspert på tidspunkt som ville gi optimal timing i forhold til eggløsning. Det

Posted Images

Skrevet

Artig lesing, du skriver så bra :)

Ang. størrelse: jeg har hatt en del tisper som gir små valper (små er da nede i 160 - 190g, de valpene du fikk nå er som middels dachsvalper :P ) Men de har alltid fått helt normal voksenstørrelse.

Men så, skulle en av mine nåværende tisper i avl... I første kull var det tre foster. En normal/liten hanne (kanskje 180g) Og så to mikroskopiske, underutviklede saker. En død, på kanskje 50g (veide ikke) og så en levende på kanskje 100g, som døde raskt. Enebarnet ble en fin fyr, men jeg var jo litt skeptisk til nytt kull på denne tispa. Håpet på at det kunne være tilfeldigheter, og prøvde igjen. Denne gangen var det fire foster. En død mini, en mini som døde raskt, og to små, men spreke valper. De to har aldri blitt store hunder (men du verden så fin størrelse for en rase hvor de fleste er for store)  Etter disse kullene har jeg lest mye om dårlig fungerende morkaker, som fører til begrenset næringstilgang i livmoren. Det forekommer både hos folk og dyr. Min konklusjon er i hvertfall at tispa her har fryktelig dårlige forhold for fosterene sine (noe hun har tatt igjen til gangs når de kommer ut) 

Skrevet
4 timer siden, Snøfrost skrev:

Gratulerer med de tre små, men friske, valpene!
Eventyrkullet mitt hadde jo også valper som var godt under normalen, og minste levende var på 199g ved fødselen. I dag er de 18 mnd gamle litt små (innenfor standard), men sunne friske og sterke på alle mulig andre måter. Mistemann har vært på lange fjellturer sommer og vinter uten at det har bydd på noen som helst problem.
Jeg har en hypotese om at mine var små fordi mor spiste lite under hele drektigheten, men det trenger jo ikke være tilfellet for dine. 

Tipper de blir flotte voksne Bernere om 2-3 år :) (og flotte valper og unghunder frem til da).

Gloria har hatt normal appetitt gjennom drektigheten, og var i fin form da hun kom hit - og selv om hun spiste mindre enn jeg likte de første dagene så har hun aldri vært i nærheten av å være mager. Men det er en interessant teori Pringlen kommer med lenger ned.

I farta kommer jeg på to bernere som var veldig, veldig små ved fødsel og som jeg har fulgt utviklingen til. Den ene var relativt normalstor ved levering, vokste opp til å bli middels stor, sunn og frisk, og fri fram og bak. Den andre hadde cirka halv vekt ved levering - den veide 240 gram ved fødsel (altså 20 gram mindre enn min minste), og da mine var tre uker var de mye tyngre enn denne var ved fem uker. Den levde et normal liv med normal størrelse - fikk E på albuene, men det kan jo være tilfeldig, vi har jo noen som får det i rasen.

Så jeg er ikke så bekymret, og uansett så får jeg ikke gjort så mye mer - de spiser godt, og er fornøyde. Gloria er som sagt ikke så stor, og kullets far er også middels stor, så det er ikke sjokkerende om disse ikke blir 70 cm og 70 kg. 

Mamma minnet meg også på at de hadde et bernerkull med ei skikkelig dundre av ei tispevalp, hun var schvææær - men som voksen var hun bare såvidt over minstemålet. Ikke at det stoppet henne fra å bli internasjonal champion eller produsere digre valper :D

3 timer siden, Pringlen skrev:

Artig lesing, du skriver så bra :)

Tusen takk!

3 timer siden, Pringlen skrev:

Ang. størrelse: jeg har hatt en del tisper som gir små valper (små er da nede i 160 - 190g, de valpene du fikk nå er som middels dachsvalper :P ) Men de har alltid fått helt normal voksenstørrelse.

Men så, skulle en av mine nåværende tisper i avl... I første kull var det tre foster. En normal/liten hanne (kanskje 180g) Og så to mikroskopiske, underutviklede saker. En død, på kanskje 50g (veide ikke) og så en levende på kanskje 100g, som døde raskt. Enebarnet ble en fin fyr, men jeg var jo litt skeptisk til nytt kull på denne tispa. Håpet på at det kunne være tilfeldigheter, og prøvde igjen. Denne gangen var det fire foster. En død mini, en mini som døde raskt, og to små, men spreke valper. De to har aldri blitt store hunder (men du verden så fin størrelse for en rase hvor de fleste er for store)  Etter disse kullene har jeg lest mye om dårlig fungerende morkaker, som fører til begrenset næringstilgang i livmoren. Det forekommer både hos folk og dyr. Min konklusjon er i hvertfall at tispa her har fryktelig dårlige forhold for fosterene sine (noe hun har tatt igjen til gangs når de kommer ut) 

Veldig interessant lesing, jeg hadde ikke tenkt på dette. Jeg har jo hørt om problematikken hos mennesker - min lillesøster var døden nær fordi navlestrengen hadde kveilet seg rundt halsen hennes, så jeg vet jo at navlestrenger kan være vanskelige. 

Gloria er på halvfôr og kontrakten er innfridd med dette kullet, så jeg får jo ikke noe å sammenligne med. Rett etter at Gloria ble inseminert så leste jeg noen påstander om at det å bruke en gammel hannhund kunne lettere føre til utviklingsdefekter og senere sykdommer. Jeg vet ikke hvor mye det har for seg, for det sies i grunnen VELDIG mye rart på det forumet. Og jeg klarer ikke helt å se hvordan gammel sæd skal føre til små valper. Da har jeg større tro på at det har vært for lite næring fra tispa under drektigheten.

Jeg leste en artikkel skrevet av en suksessrik oppdretter, og h*n mente at en aldri måtte beholde svake tisper som avlsdyr; en ville ha sunne og friske valper som aldri hadde hatt problem å bygge videre på i sitt avlsarbeid. I følge den teorien burde jeg vel ikke beholde noe fra dette kullet. Men om det nå får noen "følgefeil" at de var så små, så regner jeg med at jeg oppdager det før jeg eventuelt parer tispa jeg beholder. Det er jo ikke slik at tispevalper som er født under enkle forhold og spiser godt hele valpetiden automatisk lever lange og sunne liv heller. Det er altfor mye å ta hensyn til, og om en skal følge alle råd vil ingen hunder bli brukt i avl. 

Skrevet (endret)
41 minutter siden, SFX skrev:

Gloria har hatt normal appetitt gjennom drektigheten, og var i fin form da hun kom hit - og selv om hun spiste mindre enn jeg likte de første dagene så har hun aldri vært i nærheten av å være mager. Men det er en interessant teori Pringlen kommer med lenger ned.

I farta kommer jeg på to bernere som var veldig, veldig små ved fødsel og som jeg har fulgt utviklingen til. Den ene var relativt normalstor ved levering, vokste opp til å bli middels stor, sunn og frisk, og fri fram og bak. Den andre hadde cirka halv vekt ved levering - den veide 240 gram ved fødsel (altså 20 gram mindre enn min minste), og da mine var tre uker var de mye tyngre enn denne var ved fem uker. Den levde et normal liv med normal størrelse - fikk E på albuene, men det kan jo være tilfeldig, vi har jo noen som får det i rasen.

Så jeg er ikke så bekymret, og uansett så får jeg ikke gjort så mye mer - de spiser godt, og er fornøyde. Gloria er som sagt ikke så stor, og kullets far er også middels stor, så det er ikke sjokkerende om disse ikke blir 70 cm og 70 kg. 

Mamma minnet meg også på at de hadde et bernerkull med ei skikkelig dundre av ei tispevalp, hun var schvææær - men som voksen var hun bare såvidt over minstemålet. Ikke at det stoppet henne fra å bli internasjonal champion eller produsere digre valper :D

Tusen takk!

Veldig interessant lesing, jeg hadde ikke tenkt på dette. Jeg har jo hørt om problematikken hos mennesker - min lillesøster var døden nær fordi navlestrengen hadde kveilet seg rundt halsen hennes, så jeg vet jo at navlestrenger kan være vanskelige. 

Gloria er på halvfôr og kontrakten er innfridd med dette kullet, så jeg får jo ikke noe å sammenligne med. Rett etter at Gloria ble inseminert så leste jeg noen påstander om at det å bruke en gammel hannhund kunne lettere føre til utviklingsdefekter og senere sykdommer. Jeg vet ikke hvor mye det har for seg, for det sies i grunnen VELDIG mye rart på det forumet. Og jeg klarer ikke helt å se hvordan gammel sæd skal føre til små valper. Da har jeg større tro på at det har vært for lite næring fra tispa under drektigheten.

Jeg leste en artikkel skrevet av en suksessrik oppdretter, og h*n mente at en aldri måtte beholde svake tisper som avlsdyr; en ville ha sunne og friske valper som aldri hadde hatt problem å bygge videre på i sitt avlsarbeid. I følge den teorien burde jeg vel ikke beholde noe fra dette kullet. Men om det nå får noen "følgefeil" at de var så små, så regner jeg med at jeg oppdager det før jeg eventuelt parer tispa jeg beholder. Det er jo ikke slik at tispevalper som er født under enkle forhold og spiser godt hele valpetiden automatisk lever lange og sunne liv heller. Det er altfor mye å ta hensyn til, og om en skal følge alle råd vil ingen hunder bli brukt i avl. 

Med første "kullet" i bakhodet, tok jeg ekstra forhåndsregler med fôring av tispa i kull 2. Men, nei, valpene var små og radmagre(!) og tispa var feit... Under den fødselen innså jeg jo at det var tispas siste kull, og da det kom ut en sprellende frisk (men liten og syltynn) tispe, som var fantastisk fin, så ble det en kjapp avgjørelse på at det var en keeper. Jeg har trua på at vi avler på gener, og ikke (manglende) vekstvilkår i livmora. Så vil jo fremtiden vise om det med dårlig næring til fosterene nedarves. Det kan det jo sikkert, men dette er vel såpass uvanlig, at den sjangsen tar jeg. Surviverene fra disse kullene er i hvertfall knallhunder så langt. Tispa er muligens så nære en innertier jeg kommer. Liten, men med alt på plass. (2 år nå)

red: har forresten brukt "eldre" hanner flere ganger. Ingen puslete valper som resultat av det. Begge fedrene til kullene nevnt over, var yngre, og gir normalstore valper på andre tisper. Her skylder jeg alt på tispas livmor :)

Endret av Pringlen
Skrevet
9 hours ago, SFX said:

Jeg leste en artikkel skrevet av en suksessrik oppdretter, og h*n mente at en aldri måtte beholde svake tisper som avlsdyr; en ville ha sunne og friske valper som aldri hadde hatt problem å bygge videre på i sitt avlsarbeid. I følge den teorien burde jeg vel ikke beholde noe fra dette kullet. Men om det nå får noen "følgefeil" at de var så små, så regner jeg med at jeg oppdager det før jeg eventuelt parer tispa jeg beholder. Det er jo ikke slik at tispevalper som er født under enkle forhold og spiser godt hele valpetiden automatisk lever lange og sunne liv heller. Det er altfor mye å ta hensyn til, og om en skal følge alle råd vil ingen hunder bli brukt i avl. 

Jeg er til dels enig med denne oppdretteren, og tenkte det samme når jeg holdt på med katt. MEN født liten er ikke det same som svak! Min minste i ovenfor nevnte kull var jo knallsterk! Han fikk jo ingen assistanse og ble en fin og flott, dog noe liten, hannhund. Absolutt ikke en "svak" valp og jeg hadde overhodet ikke hatt noen betenkeligheter med å bruke noen av valpene i avl basert på fødselsvekt. 
Svake valper for meg er valper som må ha ekstra tilrettelegging og støttemating (når det ikke er manglende melk fra tispa som er årsaken), de som utvikler seg seint og som kan se litt puslete ut i forhold til normalen osv. (Ikke str, men andre ting).

  • Like 2
Skrevet
På 2.3.2018 at 9:24 AM, Snøfrost skrev:

Jeg er til dels enig med denne oppdretteren, og tenkte det samme når jeg holdt på med katt. MEN født liten er ikke det same som svak! Min minste i ovenfor nevnte kull var jo knallsterk! Han fikk jo ingen assistanse og ble en fin og flott, dog noe liten, hannhund. Absolutt ikke en "svak" valp og jeg hadde overhodet ikke hatt noen betenkeligheter med å bruke noen av valpene i avl basert på fødselsvekt. 
Svake valper for meg er valper som må ha ekstra tilrettelegging og støttemating (når det ikke er manglende melk fra tispa som er årsaken), de som utvikler seg seint og som kan se litt puslete ut i forhold til normalen osv. (Ikke str, men andre ting).

Jeg ser helt klart forskjellen, selv om en oftere hører om "liten og svak" enn "stor og svak" - og i dette tilfellet var de bare små, de har aldri vært i noen fare selv om jeg var stresset de første 48 timene. Men så er jo ikke ting sort-hvitt heller, og av og til er det gode grunner til at en valp er svak ved fødsel, og noen ganger har en valp kvaliteter som er viktige å ta med seg selv om den var svak ved fødsel. Det er så veldig mye en skal ta hensyn til, og jeg har enda ikke hatt ei avlstispe eller funnet en hannhund som har alt.

De er fem uker i dag, og tiden går styggfort. Jeg fatter ikke hvorfor de åtte ukene utenfor livmora skal gå så veldig mye fortere enn de ni ukene mens de enda er i livmora... På den annen side så har jeg plottet noen potensielle juniordebut-utstillinger, så jeg bør i hvert fall være forberedt om tiden framover skal fortsette å gå så fort. 

  • Like 6
  • 2 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...