Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/rjlv3/Skrik-og-hyl-sa-mye-du-vil-Jeg-har-tatt-intimkirurgi-og-er-kjempefornoyd

http://www.plastikkirurgi.nu/derfor-tar-nordmenn-plastisk-kirurgi/

https://www.nordlys.no/nyheter/49-prosent-vil-ha-plastisk-kirurgi/s/1-79-6004764

http://forskning.no/medisin-menneskekroppen-psykiske-lidelser-stub/2008/02/silikonpupper-knyttes-til-hoyere

http://www.kk.no/meninger/klarer-jeg-a-stoppe-her-eller-er-det-starten-pa-en-plastisk-kirurgi-fest-67752198

 

Hva tenker man om plastisk kirurgi? Her er det snakk om ren 'forskjønning' ikke operasjoner/inngrep for å rette opp skader/medfødte misdannelser.

Bidrar plastisk kirurgi til et økende fokus på det 'perfekte'utseendet og bør det eventuellt være strengere regler for hvem som skal få utført slike inngrep? Hvor burde lista ligge i så fall? Hvem skal ta avgjørelsene i så fall, klinikkene/legene selv eller et uavhengig 'råd'? 

Hadde ikke endel av de som tar operasjoner hatt bedre nytte av samtaler med en terapeut f.eks? Hva skjer når du trodde at f.eks større bryster skulle forandre 'alt' og du oppdager at det var ikke der problemet 'satt'..?  

Skrevet

Jeg synes det er leit at man ønsker å stikke, kutte og skjære i friske kropper, fordi man ikke er komfortabel i sitt eget skinn. Men jeg forstår det. Igjen handler det om kroppspress og hvordan kropp og utseende skal definere deg som person. 

Skrevet

Jeg får lyst å gråte av tanken på gamle søte damer som føler seg stygg og lar seg operere til det vederstyggelige for å forsøke å holde seg unge.
Og de som blir så mentalt syke at de synes de selv er stygge og MÅ endre på ting, type Sophie Elise som åpenbart har store komplekser med egen kropp. Det triste er at hun kaller seg forbilde, men hun er ikke forbilde all den tid hun faktisk lar seg operere - framfor å være ærlig om at hun lar seg operere på grunn av sine indre problemer og indre uro. Så in the end fører hun bare til at småjentene ser opp til hennes operasjons-skapte selvbilde og tror at det er idealet.

Det er jo forsåvidt fantastisk at plastisk kirurgi kan gjøre så mye for mennesker som har hatt skader, ulykker og må ha hjelp - men ellers er det bare ****** trist at folk setter seg på et fly for å få operert seg inn ei svær ræv i Istanbul. Men det er vel ikke så mye man får gjort, dette er ting i samfunnet som ikke reguleres eller som har noe forbudspotensiale.

Skrevet
Akkurat nå, Kangerlussuaq skrev:

Jeg får lyst å gråte av tanken på gamle søte damer som føler seg stygg og lar seg operere til det vederstyggelige for å forsøke å holde seg unge.
Og de som blir så mentalt syke at de synes de selv er stygge og MÅ endre på ting, type Sophie Elise som åpenbart har store komplekser med egen kropp. Det triste er at hun kaller seg forbilde, men hun er ikke forbilde all den tid hun faktisk lar seg operere - framfor å være ærlig om at hun lar seg operere på grunn av sine indre problemer og indre uro. Så in the end fører hun bare til at småjentene ser opp til hennes operasjons-skapte selvbilde og tror at det er idealet.

Det er jo forsåvidt fantastisk at plastisk kirurgi kan gjøre så mye for mennesker som har hatt skader, ulykker og må ha hjelp - men ellers er det bare ****** trist at folk setter seg på et fly for å få operert seg inn ei svær ræv i Istanbul. Men det er vel ikke så mye man får gjort, dette er ting i samfunnet som ikke reguleres eller som har noe forbudspotensiale.

Sophie Elise er vel et rimelig godt eksempel på noen som burde få annen hjelp enn kirurgisk.. Michael Jackson en annen..

Men hvis man skulle innføre begrensninger på hvem som skulle få operere seg, så er vi jo inne på retten til å bestemme over egen kropp og personlig frihet? Vi kan selvfølgelig riste på hodet og se galskapen i f.eks damer som operer seg til kjempepupper, fjerner ribbein for å få smalere midje, fettsuger en allerede rimelig 'trimma' kropp o.s.v. Men selv om disse menneskene i en del tilfeller muligens hadde hatt bedre utbytte av helt annen hjelp enn kirurgi, hvor skal vi sette grensene? Hvem skal bestemme hvor stor nese er 'for stor' , hvor små pupper er for små, hvor mye fett på magen er 'for mye'? 

Skrevet

Personlig skjønner jeg ikke hvorfor folk er villige til å risikere liv og helse for ting jeg ser på som små skjønnhetsfeil. For de fleste av dem er nettopp det; små. De blir store kun i vedkommendes hode, og der er der feilen må rettes opp, tenker jeg. 

Jeg har flere "skavanker" som mange sikkert hadde operert. Jeg ble brannskadd som baby, og begge håndbakene og baksiden av fingrene mine er dekket av arr, i tillegg til at jeg har arr flere andre steder, bl.a. i fjeset. To av fingrene mine ble så skadde at de ikke kan rettes ut. I tillegg har jeg to størrelser forskjell på puppene (dvs, jeg har en stor forskjell på venstre og høyre side av kroppen, men det er puppene som er mest synlige). Jeg har vært gjennom flere plastiske operasjoner. De fleste som barn. Den siste var da jeg var 22, og det var på de to fingrene. Operasjonen hadde ingenting med det estetiske å gjøre, det var snakk om funksjon, og jeg fikk skjært bort litt arr og transplantert hud for at jeg skulle kunne rette fingrene litt mer ut. 

Jeg synes det er skummelt at så mange legger hele sin verdi i hvordan de ser ut. Det ironiske er at de feilene de selv mener er så store, egentlig er så små at de fleste ikke legger merke til dem. Eller, man hadde ikke lagt merke til dem om det ikke var for at de som hadde dem laget et stort nummer av å prøve å skjule. F.eks. hendene mine. Hadde jeg laget en stor greie og prøvd å holde dem skjult, så hadde nok mange hengt seg oppi hva jeg drev med, og hva jeg prøvde å skjule. Men siden jeg aldri tenker over arrene mine selv, så legger ikke andre merke til dem heller. Opplever stadig at folk skvetter fjerde gangen de snakker med meg når de plutselig registrerer arrene. 

Den største ironien kommer inn når man opererer noe som egentlig ikke trengte å opereres, og da ser plutselig alle det. For de fleste kjøpte pupper ser kjøpte ut, og da får man plutselig oppmerksomhet rundt det området man helst ikke ville ha oppmerksomhet. Men det er jo ikke automatikk i at oppmerksomheten er fordelaktig. Jeg tenker i hvert fall mer "stakkars, hun må ha det vondt inni seg" fremfor "WOW!!!". Men så liker jeg naturlige pupper, jeg da :P 

Uansett, jeg tenker at det både er sunnere og mindre risky å akseptere seg selv slik man er, fremfor å legge seg under kniven for ting som egentlig ikke har, eller burde ha, betydning. Resultater blir jo alt for ofte verre en det man startet med. 

  • Like 3
Skrevet
7 timer siden, QUEST skrev:

Hva tenker man om plastisk kirurgi? Her er det snakk om ren 'forskjønning' ikke operasjoner/inngrep for å rette opp skader/medfødte misdannelser.

Hva er forskjellen? Med mindre det er snakk om helseskadelige misdannelser er det jo kosmetisk det og, og handler i bunn og grunn også om "forskjønning' ut i fra et skapt ideal. Hvor stygg/annerledes/whatever må man føle seg før plastisk kirurgi er greit?

Skrevet

Det er vel hvor går grensene for hva som er ekstremt og hva er psykisk og hva er noe som vil gavne den som legger seg under kniven. Det som er ekstremt for den ene kan være en nødvendighet for den andre til å komme igang igjen med livet. Så ja jeg syntes det er vanskelig å si hvor grensa går. Jeg vet i hvertfall at de ekstreme som ei som hadde opperert seg 200 ganger  og var i 20 årene ja da lurer jeg på hvor dem får pengene og ja hva er grunnen til at dem oppererer seg. 

Skrevet
53 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Hva er forskjellen? Med mindre det er snakk om helseskadelige misdannelser er det jo kosmetisk det og, og handler i bunn og grunn også om "forskjønning' ut i fra et skapt ideal. Hvor stygg/annerledes/whatever må man føle seg før plastisk kirurgi er greit?

Det finnes forskjeller, jo. Som jeg forklarte over her, så har jeg vært gjennom flere plastiske operasjoner, men alle har kun handlet om funksjon. Ganske mange medfødte misdannelser eller senere skader går direkte ut over funksjonen. Arr er mindre elastisk enn frisk hud, og dermed begrenses bevegeligheten. En skjev nese kan begrense pustefunksjonen. Veldig lange kjønnslepper kan være direkte vondt. Osv osv osv. Alt dette blir fikset med plastisk kirurgi, men handler overhodet ikke om forskjønning, selv om det selvfølgelig vil være en bonus i en del tilfeller.

For mitt vedkommende , har ikke plastikken bedre utseende nevneverdig. Fingrene mine er like arrete, og i tillegg har jeg fått arr der huden har blitt høstet for å transplanteres til fingrene. Dette har jeg gjort to ganger, så to ekstra arr. Et på magen, ett på baksiden av underarmen. Det positive er at de to skadde fingrene ikke lenger er limt fast mot håndflata mi, noe som ble fikset da jeg var halvannet. Og etter den andre operasjonen, kan jeg rette dem ut mer enn 120 grader, som var så langt de strakk seg tidligere. 

Skrevet

Hadde glatt tatt plastisk operasjon om jeg hadde hatt muligheten. Antageligvis mange. Klart, for mange er nok plastiske operasjoner et dekke for noe annet galt. Likevel er det i deres fulle rett til å ta det valget. Det er mer problematisk at resultatet av disse operasjonene blir formidlet som en standard for hva som er vakkert. En vanskelig balansegang antar jeg.

Skrevet

Jeg hadde nok også valgt operasjon om jeg hadde hatt muligheten. Nå er jeg ca 15 kg for tung, har ok pupper men mye flesk på magen og låra. Da jeg var 10 kg tyngre enn nå hadde jeg massive pupper. Da jeg hadde idealvekt og var godt trent hadde jeg fortsatt for mye mageflesk. Da jeg var ca 20 kg lettere enn nå hadde jeg ingen pupper, men fortsatt hengemage. Så hadde jeg hatt muligheten ville jeg stramma opp magen og løfta brystene, jeg kan ikke trene stram slapp hud... Det handler ikke bare om utseende selv om det selvsagt spiller inn, det handler om å kunne gå i stramme bukser uten å få solide valker eller kunne bøye meg over kjæresten naken uten å drukne ham i hengende flesk...

Skrevet
7 hours ago, Wilhelmina said:

Hva er forskjellen? Med mindre det er snakk om helseskadelige misdannelser er det jo kosmetisk det og, og handler i bunn og grunn også om "forskjønning' ut i fra et skapt ideal. Hvor stygg/annerledes/whatever må man føle seg før plastisk kirurgi er greit?

Det kan JEG svare på. 

Jeg har bak meg 9 kosmetiske operasjoner. For å få et "normalt ansikt". Nå kan jeg gå på jobb, forsvinner i mengden, kan sove uten å våkne x antall gg m følelsen av å bli kvelt. Uten disse kismetiske operasjonene hadde jeg måtte slutte å jobbe (hvem orker en lege å forholde seg til med stort hullmidt i ansiktet?), og hatt store problemer m å leve normalt overhodet.

For meg betyr "billedskjønnhet" nada. Jeg veger noen kg for mye, har strekkmerker, store og stygge arr på magen etter 3 livsnødvendige operasjoner for å berge livet og arr i ansiktet. Men jeg kan leve normalt. 

Jeg har lite til overs for "korrigerende operasjoner" med formål å endre helt normale kropper. Da er det bedre å behandle det som sitter mellom ørene....

Skrevet

Jeg er litt, det blir feilt ord - men ambivalent til hva folk velger gjøre. De fleste jeg kjenner har hatt gode argumenter for hvorfor de har valgt å gjøre slike ting. 

Nå er det vel ingen jeg kjenner som har gjort mer enn en operasjon, og de har alle vært godt voksene før det har blitt gjort også. Flere har fått fjernet øyehud for de har følt seg trøtte. At det har blitt slitsomt å se på pcen. Følelsen av å ikke få opp øya på morgenen osv. Og de har følt seg bedre etterpå. 

Jeg har selv valgt å operere øynene mine, altså synet. En operasjon som i teorien også er helt unødvendig for vi har briller og linser. Men jeg sleit med min aktivitet og briller. (klarte ikke bruke linser.) Det er også en unødvendig operasjon i og for seg. 

Så jeg er litt ambivalent ja. Og jeg tror også noe av det er pga jeg har valgt forskjønne min kropp med "noen" timer tatovering. Noe som jeg anser som kunst på egen kropp. Andre ser det som skamfering. 

Skrevet

Jeg tenker at som voksen må man ta ansvar for avgjørelsene sine. Om noen ønsker å operere seg skal ikke jeg legge meg borti hvorfor så lenge det ikke er helseskadelig :) 

  • Like 4
Skrevet
21 hours ago, mushi said:

Jeg tenker at som voksen må man ta ansvar for avgjørelsene sine. Om noen ønsker å operere seg skal ikke jeg legge meg borti hvorfor så lenge det ikke er helseskadelig :) 

Hvis det ikke kan begrunnes fra et helseperspektiv syn jeg ikke statskassen skal dekke det. Å være litt misfornøyd med en normal nese som ikke stikker seg ut eller helt normale pupper er ikke "helseperspektiv". 

Hva folk betaler for privat er opp til dem.

Skrevet
Hvis det ikke kan begrunnes fra et helseperspektiv syn jeg ikke statskassen skal dekke det. Å være litt misfornøyd med en normal nese som ikke stikker seg ut eller helt normale pupper er ikke "helseperspektiv". 
Hva folk betaler for privat er opp til dem.
Her er jeg faktisk uenig. Hvis man har gått til behandling og en ny nese vil gjøre at en person kommer i arbeid så kjør på.

Sent fra min VTR-L29 via Tapatalk

Skrevet
3 minutes ago, mushi said:

Her er jeg faktisk uenig. Hvis man har gått til behandling og en ny nese vil gjøre at en person kommer i arbeid så kjør på.

Sent fra min VTR-L29 via Tapatalk
 

Forskjell på ny nese når den "gamle" er normal og ny nese når den gamle er spist opp av kreft. 

Og kommer man seg ikke på jobb fordi man ikke liker nesen sin trenger man annen behandling enn kirurgisk. Er min mening. Da sitter problemet et annet sted enn i nesen.

Skrevet
1 time siden, enna skrev:

Hvis det ikke kan begrunnes fra et helseperspektiv syn jeg ikke statskassen skal dekke det. Å være litt misfornøyd med en normal nese som ikke stikker seg ut eller helt normale pupper er ikke "helseperspektiv". 

Hva folk betaler for privat er opp til dem.

Det oppsummerte vel veldig greit akkurat det jeg tenker også. 

Skrevet
23 timer siden, mushi skrev:

Jeg tenker at som voksen må man ta ansvar for avgjørelsene sine. Om noen ønsker å operere seg skal ikke jeg legge meg borti hvorfor så lenge det ikke er helseskadelig :) 

Jo, men "å legge seg borti" er noe annet enn å diskutere plastisk kirurgi. Jeg synes det er en viktig diskusjon som handler om bruk av ressurser (helsepersonellet kunne vært brukt til langt nyttigere ting), om skjønnhetsidealer og selvfølelsen til folk. Det er jo et sykdomstegn for samfunnet når folk synes de må rette på neser og fjerne rynker for å være hele mennesker. Fokuset har blitt litt feil etter hvert.

Og @enna, slike ting som du har vært gjennom blir jo noe helt annet. Da handler det jo om nødvendig rehabilitering.

  • Like 3
Skrevet

Litt sånn på siden: men har ikke plastikk kirurgene blitt veldig dyktige nettopp pga tilgangen til folk som vil betale og mulighet til å gjennomføre slike operasjoner ofte? 

Skrevet
4 minutes ago, Symra&Pippin said:

Jo, men "å legge seg borti" er noe annet enn å diskutere plastisk kirurgi. Jeg synes det er en viktig diskusjon som handler om bruk av ressurser (helsepersonellet kunne vært brukt til langt nyttigere ting), om skjønnhetsidealer og selvfølelsen til folk. Det er jo et sykdomstegn for samfunnet når folk synes de må rette på neser og fjerne rynker for å være hele mennesker. Fokuset har blitt litt feil etter hvert.

Og @enna, slike ting som du har vært gjennom blir jo noe helt annet. Da handler det jo om nødvendig rehabilitering.

Veldig enig. Og vi har per i dag i offentlige sykehus manko på fagfolk. Fordi private aktører betaler bedre for langt mindre nødvendige helsetjenester. 
Og når brystkreftopererte må stå i kø for å få rekonstruert brystene sine, eller brannskadde må stå i kø for å få rekonstruert ansikt, fordi legene heller tar bedre betalte jobber privat (og der gjør jobber som å løfte litt på pupper og strekke ut rynker...), da bør man diskutere om man har regulert dette markedet godt nok. 

Og nei - kirurgene får nødvendig opplæring i det offentlige, det er der de får sin godkjente spesialisering. Det private skummer bare fløten, og tar inn penger. Der er mengder nok med pasienter som trenger plastikkirurger offentlig. Det så jeg selv da jeg var pasient på plastikkirurgisk avdeling. Mange - spesielt kreftpasienter - hadde ventet lenge på rekonstruksjon. Selv oppplevde jeg at "mine" operasjoner ble utsatt opptil en mnd flere ganger pga mangel på kirurg. 

 

Og sånn på sidelinjen...innad i legeverdenen, så har de plastikkirurger som lar seg kjøpe opp av det private markedet til "dill og dall" lav status hos kollegaer. De som rekonstruerer kreftsyke og brannskadde og medfødte misdannelser, derimot, har høy status. Pga den etiske verdien av jobben de gjør kombinert med den tekniske dyktigheten de har.  

Skrevet

Jeg syns "hva folk gjør som privatperson legger jeg meg ikke borti" kan ta litt piffen ut av denne diskusjonen. For meg er det at plastisk kirurgi er "vanlig" et tegn på at noe er feil (i mine øyne i alle fall) i samfunnet. Spesielt når vi vet at stress og psykisk uhelse øker hos unge mennesker. Folk har nok hatt dårlig selvbilde siden tidenes morgen, men nå blir det trykket inn i ansiktet på oss (spesielt de unge) hver eneste dag, hvert eneste friminutt på mobilen. Det er klart det er lett å føle seg dårlig da, og ønske å gjøre en endring på det ytre som er veldig synlig for andre. 

  • Like 1
Skrevet
På 25.9.2017 at 9:21 AM, mushi skrev:

Jeg tenker at som voksen må man ta ansvar for avgjørelsene sine. Om noen ønsker å operere seg skal ikke jeg legge meg borti hvorfor så lenge det ikke er helseskadelig :) 

Men det er jo i alt for mange tilfeller helseskadelig. Plastisk kirurgi kan få store komplikasjoner, og hvor havner den regninga? Jo, på det offentlige, for det er på legevakta folk havner når sår sprekker opp eller infiseres. På privatklinikker blir man tuppa ut samme dag, mens på sykehus blir man gjerne liggende i noen dager. Dermed oppdages komplikasjoner tidligere og blir behandlet fortere --> mindre alvorlig, og billigere.

Skrevet


Jeg synes det blir feil å generalisere såpass at det hovedsakelig fører til helseproblemer eller kostnader for samfunnet at folk opererer seg. Det gjør det ikke. Man har heller ikke psykiske problemer som enkelte virker å tro. Hvis den nesa har gnaget på selvtilliten siden man var liten eller puppene er på halv tolv og dette oppfattes som et problem - og en operasjon gjør at det er lettere å være sosial så ser jeg ikke noe galt i å endre på det.  


Skrevet

Jeg er veldig delt på dette, da jeg ikke har "lov" til noe annet mtp at jeg lett hadde fikset litt på huden i ansiktet hvis jeg hadde hatt pengene (arr etter kviser som jeg slet mye med opp i voksen alder)...På den andre siden er jeg enig i at kroppshysteriet har tatt fullstendig av og at det et litt trist at vi ikke klarer å lære oss å leve med det utseendet vi har. Ikke akkurat et svart/hvitt-tema i min mening. 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...