Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor skaffer folk seg raser som er spesiellt krevende?


QUEST
 Share

Recommended Posts

Ja det er noe med det; at det smeller kraftig når det først smeller. Men når det er sagt, så er det ikke nødvendigvis etter bare en liten beskjed fra den andre hunder. Jeg har etterhvert blitt kjent med ganske mange staffer, og synes ikke nødvendigvis det er en rase man skal være MEGET forsiktig med i omgang med andre. De har som nevnt stort skadepotensiale, som andre sterke hunder. Men man må jo selvsagt se an kjemien på hundene før man slipper de. Det ser jeg på som en selvfølge med alle hunder. Og staffene er ikke av de mest omgjengelige rasene, det skal jeg ikke skryte på dem. Min er nok ikke helt rasetypisk, det er jeg enig i. Men det er ikke rasetypisk for staffen og "klikke" etter kun en liten beskjed heller. Selvsagt er det store forskjeller innad i rasen, men den har fått litt ufortjent dårlig rykte, mye på grunn av uansvarlige eigere ?

 

Edit;

Jeg må bare få sagt at jeg på ingen måte prøver og rosemale problemene de har. Det er jo en kjent sak at denne rasen og lignende har endel samkjønnsagressjon og kan være vanskelige med andre hunder. Men jeg synes bildet vi får framstillt, i blandt annet media , kan være misvisende. Man skal vite hva man har med og gjøre og være forsiktig med en staff. Men i rette hender er de somregel greie hunder. På tross av probleme min har, er hun aldri i bråk. Nettopp fordi hun ikke oppsøker det, og jeg lar henne aldri være med hunder jeg ikke stoler på. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 82
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes vel heller spørsmålet er om eierne synes at hundene/hundeholdet ER krevende da. Jeg har basenji og saluki, verdens enkleste hunder i mitt hundehold, et mareritt i andres.   

Et av problemene jeg mistenker kan bidra med å ødelegge rasens rykte er nettopp denne ideen om at det er en myte at rasen kan ha sine greier. Hører jo det samme om pit og amstaff, "de er så misforståt

Alle hunder krever etter min mening et engasjert hundehold. Men de allerfleste rasene kunne fint levd på en runde i nabolaget om dagen, sofakos om kvelden og litt godbit/ballkasting en gang i blant ut

Posted Images

15 timer siden, Balrog skrev:

Ja det er noe med det; at det smeller kraftig når det først smeller. Men når det er sagt, så er det ikke nødvendigvis etter bare en liten beskjed fra den andre hunder. Jeg har etterhvert blitt kjent med ganske mange staffer, og synes ikke nødvendigvis det er en rase man skal være MEGET forsiktig med i omgang med andre. De har som nevnt stort skadepotensiale, som andre sterke hunder. Men man må jo selvsagt se an kjemien på hundene før man slipper de. Det ser jeg på som en selvfølge med alle hunder. Og staffene er ikke av de mest omgjengelige rasene, det skal jeg ikke skryte på dem. Min er nok ikke helt rasetypisk, det er jeg enig i. Men det er ikke rasetypisk for staffen og "klikke" etter kun en liten beskjed heller. Selvsagt er det store forskjeller innad i rasen, men den har fått litt ufortjent dårlig rykte, mye på grunn av uansvarlige eigere ?

 

Edit;

Jeg må bare få sagt at jeg på ingen måte prøver og rosemale problemene de har. Det er jo en kjent sak at denne rasen og lignende har endel samkjønnsagressjon og kan være vanskelige med andre hunder. Men jeg synes bildet vi får framstillt, i blandt annet media , kan være misvisende. Man skal vite hva man har med og gjøre og være forsiktig med en staff. Men i rette hender er de somregel greie hunder. På tross av probleme min har, er hun aldri i bråk. Nettopp fordi hun ikke oppsøker det, og jeg lar henne aldri være med hunder jeg ikke stoler på. :)

Et av problemene jeg mistenker kan bidra med å ødelegge rasens rykte er nettopp denne ideen om at det er en myte at rasen kan ha sine greier. Hører jo det samme om pit og amstaff, "de er så misforståtte, det er bare eieren det kommer an på, de er bare farlige om man lærer dem til det, i riktige hender er de kjempefine, nannydog, finnes ikke aggressiv" og alle disse som skal motbevise dette med at de er aggressive. Så oppstår det en holdning om at EGENTLIG har de ikke aggressjonsproblemer i det hele tatt, det er bare myter og fordommer, og så skaffer mange seg staff og behandler den som en hvilken som helst hund og lar den valse i hundeparker osv. Og så smeller det gjerne pga genetisk disposisjon for samkjønnsaggresjon. 

Litt rotete, men poenget er at det ER ikke nødvendigvis bare en myte - det ER hunder man skal passe på, men når det er sagt er de ikke mannevonde og fæle hunder, de er dødskule :) Men man SKAL altså ha dette i bakhodet, at det ER faktisk ikke sikkert man kan ha en staff sammen emd alle slags andre hunder. Og det MÅ man akseptere dersom man skal ha staff, man kan ikke gå rundt og si at det bare er en myte og at de egentlig er helt uskyldige. Terrier er terrier liksom.

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Orca skrev:

Et av problemene jeg mistenker kan bidra med å ødelegge rasens rykte er nettopp denne ideen om at det er en myte at rasen kan ha sine greier. Hører jo det samme om pit og amstaff, "de er så misforståtte, det er bare eieren det kommer an på, de er bare farlige om man lærer dem til det, i riktige hender er de kjempefine, nannydog, finnes ikke aggressiv" og alle disse som skal motbevise dette med at de er aggressive. Så oppstår det en holdning om at EGENTLIG har de ikke aggressjonsproblemer i det hele tatt, det er bare myter og fordommer, og så skaffer mange seg staff og behandler den som en hvilken som helst hund og lar den valse i hundeparker osv. Og så smeller det gjerne pga genetisk disposisjon for samkjønnsaggresjon. 

Litt rotete, men poenget er at det ER ikke nødvendigvis bare en myte - det ER hunder man skal passe på, men når det er sagt er de ikke mannevonde og fæle hunder, de er dødskule :) Men man SKAL altså ha dette i bakhodet, at det ER faktisk ikke sikkert man kan ha en staff sammen emd alle slags andre hunder. Og det MÅ man akseptere dersom man skal ha staff, man kan ikke gå rundt og si at det bare er en myte og at de egentlig er helt uskyldige. Terrier er terrier liksom.

Håper ikke jeg høres ut som en av de, for det prøver jeg virkelig ikke. Staffen har sine lyter, og det må man respektere. Men mitt poeng med disse innleggene var og prøve og vise en litt mer nyansert side av diskusjonen. De kan være strie og ingen såkallt hundeparkhund. Men det går fortsatt fint an og ha vanlig omgang med andre hunder, med hilsing og lek i kontrollerte omgivelser. Ikke i alle tilfeller selvfølgelig, men jevnt over. Man bør være forberedt på at de kan være strie med andre hunder, men man bør kunne forvente at de tåler og hilse på en annen hund uten at det går galt. Staffen får ufortjent mye pes...ikke her på forumet heldigvis, da det virker som hundefolkene her er oppegående. Men ellers møter man på endel fordommer (blandt annet i hundegrupper på facebook osv), og det er veldig trist for oss som faktisk prøver og ha et ansvarlig hundehold. At folk nekter for at de kan være aggressive er veldig synd, for JA de kan være sinte. Og nannydog argumentet er jeg selv veldig lei av. Staffene er fantastisk menneskekjære og tolmodige med barn, men "nannydog" blir i mine øyne helt misvisende. Ingen rase bør omtales som en barnevakthund. Dette uttrykket har ført mer negativt med seg en godt, der foreldre forventer at hunder skal finne seg i all mulig behandling og gjerne lar de være alene med småbarn. Vi har jo skrekkeksempler fra blandt annet england på hvor ille det kan gå. Og det er ikke fordi staffen er utrygge rundt barn, men uansvarlige foreldre stoler blindt på hundene på grunn av nannydog stempelet. Jeg har selv kun hatt terriere, og har derfor aldri vært vandt til og ha en hund jeg kan slippe når som helst og hvor som helst. Så derfor har jeg aldri oppfattet rasen som krevende, ig det har selvsagt farget mitt syn. Men for noen som er vandt til en veldig sosial hund kan det nok være et kultursjokk. Så man må sette seg inn i rasen før en skaffer seg, og ta hensyn. Men staffer er fortsatt trivelige hunder når man tar hensyn og behandler de rett. Så jeg tror vi i bunn og grunn er enige; vi vil det beste for rasen (eksempel; slippe et forbud) og unngå at de havner i feil hender (eksempel; de som spesifikt søker de negative sidene eller folk som fornekter de). 

Håper dere forstår at vi av og til kjenner på et behov for og forsvare rasen vår. :) For oss som er entusiastiske for rasen er det veldig synd når folk automatisk dømmer oss ute blandt folk. Før jeg fikk problemer med min hund var hun veldig omgjengelig. Vi hadde aldri noe bråk, men alikevell kunne folk slenge stygge kommentarer om henne helt uprovosert. Det er synd noen staffeeigere drar diskusjonen for langt, til at de absolutt ikke kan være ille, for det ødelegger kredibiliteten til oss andre som prøver og rette på inntrykket på en litt mer nyansert måte. Men alt i alt, så håper jeg at folk ikke automatisk tenker noe negativt når dere ser en staff. :) men om dere vil la dem hilse på deres hund er selvsagt noe dere selv må bestemme?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Det med at de ikke starter bråk, men avslutter det... en hund som ikke starter bråk er tolerant, prøver å unngå bråk så langt det går og er grei i omgang med andre hunder. Kanskje den til og med prøver seg fram på litt lek mens den vurderer om hunden den har møtt er med på leken. En staff avslutter kanskje slosskamper, men stemmer det virkelig at de ikke starter bråk? Hvor mange staffer står ikke og nistirrer på hunder av samme kjønn som den møter? Pruster seg opp, stiv i kroppen, begynner å lage knurrelyder og tøffe seg? Er ikke det å starte bråk? Hvor ofte ser du en staff som er myk i bevegelsene, demper, inviterer forsiktig til lek og ser an hunden den møter om den er med på det? Eller viser at den er uinteressert i kontakt på annen måte enn aggresjon? 

Jeg har overhode ingen ting i mot rasen, jeg bare stusser veldig på denne "sannheten", for den går rett i mot adferden til alle voksne staffer jeg noen gang har møtt (om jeg har med meg en hund av samme kjønn, noen bryr seg ikke om kjønn heller). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ingen ekspert, så at jeg sitter på noen "sannhet" har jeg aldri påstått. Men jeg har prøvd og dele mitt inntrykk av rasen. Synd deres erfaringer er dårlige, men i fare for og gjenta meg selv i det uendelige så slutter jeg her. Agree to disagree

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har border collie nettopp fordi de i mine øyne er verdes enkleste hunder. Nå har jeg fått en som er usikker/litt sint på fremmede hunder, så det var en strek i regninga. Men sånn ellers forstår ikke jeg heller hvorfor noen vil ha hunder som har masse vokt eller er skarpe. Men en skarp hund er i tillegg ofte en arbeidsmaskin, så da fokuserer vel eieren på det :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har border collie nettopp fordi de i mine øyne er verdes enkleste hunder. Nå har jeg fått en som er usikker/litt sint på fremmede hunder, så det var en strek i regninga. Men sånn ellers forstår ikke jeg heller hvorfor noen vil ha hunder som har masse vokt eller er skarpe. Men en skarp hund er i tillegg ofte en arbeidsmaskin, så da fokuserer vel eieren på det [emoji4]

Jeg sliter litt med det samme. Jeg ønsker en liten selskapshund, men har funnet ut at disse rasene kan være krevende nok i seg selv. Mange små hunder har fortsatt bruk for mye mosjon og mange krever mye pelsstell. Det er også mange små hunder som har en tendens til å bjeffe, så det er ikke et enkelt valg.

Sent fra min SM-A510F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, itsmaria skrev:

Jeg sliter litt med det samme. Jeg ønsker en liten selskapshund, men har funnet ut at disse rasene kan være krevende nok i seg selv. Mange små hunder har fortsatt bruk for mye mosjon og mange krever mye pelsstell. Det er også mange små hunder som har en tendens til å bjeffe, så det er ikke et enkelt valg.

Den dagen man begynner å anse selskapshunder som krevende, da er det kanskje ikke hund man skal ha. Nei - selskapshunder er ikke krevende i så måte. De krever helt normal hundekunnskap og normal aktivitet som ALLE hunder skal ha. Noen krever mer eller mindre pelsstell, men det er ikke det man tenker på med krevende hund. 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg tror alt i alt bunner det på eierene..

ikke lenge siden ble jeg spurt om whippeten ikke var krevende. Jeg synes de er verdens enkleste hunder, men jeg vet jo også at det er ikke en rase for alle. Vedkommende som spurte hadde whippet i familien (søsteren hennes hadde to), og hun synes de var så trivelige, men hun selv turte ikke å gå for rasen fordi hun var redd for at hun ikke klarte på de.. 

og så takket hun for hilsen på hundene og tuslet videre med setteren sin.. 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk
5 timer siden, Krutsi skrev:

Vel, jeg tror alt i alt bunner det på eierene..

ikke lenge siden ble jeg spurt om whippeten ikke var krevende. Jeg synes de er verdens enkleste hunder, men jeg vet jo også at det er ikke en rase for alle. Vedkommende som spurte hadde whippet i familien (søsteren hennes hadde to), og hun synes de var så trivelige, men hun selv turte ikke å gå for rasen fordi hun var redd for at hun ikke klarte på de.. 

og så takket hun for hilsen på hundene og tuslet videre med setteren sin.. 

For meg hadde whippet ikke akkurat vært krevende, men en utfordring i hverdagen fordi de ikke kan være med på alle aktivitetene våre. Så folk er forskjellige :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Snusmumrikk skrev:

For meg hadde whippet ikke akkurat vært krevende, men en utfordring i hverdagen fordi de ikke kan være med på alle aktivitetene våre. Så folk er forskjellige :)

Ikke sant! 

Er jo ingen hunder som er så lett at de ikke trenger noen oppdragelse.. men det er forskjell på hva de forskjellige rasene trenger. Og da handler det mer om interesse og hvor mye tid man vil bruke..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 hours ago, Siri said:

Den dagen man begynner å anse selskapshunder som krevende, da er det kanskje ikke hund man skal ha. Nei - selskapshunder er ikke krevende i så måte. De krever helt normal hundekunnskap og normal aktivitet som ALLE hunder skal ha. Noen krever mer eller mindre pelsstell, men det er ikke det man tenker på med krevende hund. 

Jeg synes småhunder er krevende ifht det som ble nevnt i posten du quotet; bjeffing, jatting, piping, hyperaktivitet på enkelte av rasene. Håndterer en Retriever 10000 ganger enklere. Såeh. Ja. Spørs jo.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hva er "spesielt krevende" da? :P 

Jeg har staff, og syns de er superenkle. Det at man må ta hensyn med andre hunder finner jeg ikke problematisk i det hele tatt. Men jeg vet hva jeg har, og at jeg må ta forhåndsregler. Problemene oppstår gjerne når ferske staffeeiere tror at de kan "sosialiseres snille". Man må akseptere rasens fortid og iboende korte lunte :) 

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Siri skrev:

Den dagen man begynner å anse selskapshunder som krevende, da er det kanskje ikke hund man skal ha. Nei - selskapshunder er ikke krevende i så måte. De krever helt normal hundekunnskap og normal aktivitet som ALLE hunder skal ha. Noen krever mer eller mindre pelsstell, men det er ikke det man tenker på med krevende hund. 

Mja. Sånn disse rasene SKAL være, så er de jo ikke krevende. Men redsler og en haug med diller, som de ofte har. Kombinert med lav terskel for å kakle og bjeffe? Må jo være det komplette mareritt å ha i hus, spør du meg. Takke meg til aktive jaktidioter med hodet skrudd riktig sammen :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva man anser som krevende er jo som tidligere nevnt fryktelig individuelt.  

Jeg har funnet ut at jeg trives faktisk utmerket med spisshunder som ikke krever særlig mer enn fysisk mosjon.. 

Jeg synes huskyen er superenkel.  Nå er ikke han den som krever mest mosjon i tillegg,  så det gjør det vel enda enklere.  Jada,  alltid i bånd.  Han trekker som et uvær og man må investere litt i utstyr og trening på ting som å gå bak i bratte nedoverbakker så man ikke brekker nakken etc,  men makan til grei gutt ellers .  Det eneste jeg kan plukke på er at han blir livredd og går i forsvar hvis andre hunder - uansett størrelse - så mye som kikker stygt på han, men det har ingenting med "rasen " å gjøre. Han er bare et feigt og usikkert individ. Og røytinga selvfølgelig. Også er han jo svær som juling, men det er også på individnivå selvfølgelig.   

Pulien kan gå løs overalt,  røyter ikke , er ikke redd for noe, kommer stort sett overens med alt av hunder , krever lite pelsstell , er lett å håndtere , får plass "overalt " og ligger gjerne på sofaen i flere dager fremfor å gå tur når det regner eller snør.  

Men hun bjeffer og vokter. Ikke overdrevent,  men slik hun skal.  Ergo er hun mye mer krevende for meg.. 

Det er en egenskap jeg rett og slett finner krevende fordi jeg blir irritabel av lyden. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror mye har med eieren å gjøre jeg da..

Jeg har hatt mange små selskapshunder. Flesteparten chihuahua, og nå en liten puddel (reg toy, men er nok en liten dverg).

Ikke hatt problemer med gneldring eller bjeffing, men har fra dag en slått ned på det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minute ago, Lillekrapyl said:

Tror mye har med eieren å gjøre jeg da..

Jeg har hatt mange små selskapshunder. Flesteparten chihuahua, og nå en liten puddel (reg toy, men er nok en liten dverg).

Ikke hatt problemer med gneldring eller bjeffing, men har fra dag en slått ned på det. 

Eller så har det noe med hva man er vant til å gjøre. Jeg har f.eks ikke tenkt på at min puddel er et lite pipedyr før det ble nevnt av noen som ikke syns hun er verdens beste lille bebiiiiii :P Etter det så har jeg og lagt merke til at hun støyer mer enn hva både huskyen (og jeg er enig med @Mud i at det er enkle hunder) og belgerne har gjort :aww: Det er ikke bare henne heller, jeg er bare høflig og bruker min egen hund som eksempel :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er sikkert litt opp til hvordan man definerer begrepet  "krevende" også. Det meste som er beskrevet her vedrørende hvor krevende små selskapsraser er, ville jeg kalt irriterende/slitsom. 

Når jeg tenker på krevende hundehold, tenker jeg vokt/vakt/gjeting/jakt som gjør at jeg hele tiden må ta spesielle forholdsregler som eier.

Jeg synes f.eks ikke at samkjønnsagressjonen til min egen rase (eller hos staff) er krevende, den er ikke vanskelig å håndtere akkurat. De er relativt små og lette å få med seg, selv om de skulle slå seg helt vrang.

Dersom hunden veide 65 kilo ville jeg absolutt kalt det krevende.

Jeg har en nabo som har en chi-blanding som veier under 2 kilo. Den har diverse issues, og er ganske gretten mot folk som kommer inn på territoriet hans. Naboens hundehold er likevel ikke krevende, for det krever fryktelig lite å ha denne hunden under kontroll, takket være størrelsen. Og dersom noe skulle gå galt så er skadepotensialet forsvinnende lite.

For meg går i hvert fall ordet krevende hånd i hånd med uhåndterlig og/eller farlig. 

 

 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Woola skrev:

Det er sikkert litt opp til hvordan man definerer begrepet  "krevende" også. Det meste som er beskrevet her vedrørende hvor krevende små selskapsraser er, ville jeg kalt irriterende/slitsom. 

Når jeg tenker på krevende hundehold, tenker jeg vokt/vakt/gjeting/jakt som gjør at jeg hele tiden må ta spesielle forholdsregler som eier.

Jeg synes f.eks ikke at samkjønnsagressjonen til min egen rase (eller hos staff) er krevende, den er ikke vanskelig å håndtere akkurat. De er relativt små og lette å få med seg, selv om de skulle slå seg helt vrang.

Dersom hunden veide 65 kilo ville jeg absolutt kalt det krevende.

Jeg har en nabo som har en chi-blanding som veier under 2 kilo. Den har diverse issues, og er ganske gretten mot folk som kommer inn på territoriet hans. Naboens hundehold er likevel ikke krevende, for det krever fryktelig lite å ha denne hunden under kontroll, takket være størrelsen. Og dersom noe skulle gå galt så er skadepotensialet forsvinnende lite.

For meg går i hvert fall ordet krevende hånd i hånd med uhåndterlig og/eller farlig. 

Jeg er helt enig! Det var dette jeg også tenkte på med mitt tidligere innlegg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nok en litt annen definisjon på krevende. Elgundene våre for eksempel, var sånne typer der man måtte ha et øye nakken på tur, for de var jo jakthunder og alt med puls var et potensielt bytte. Men når turen var over og de var vel hjemme igjen gjorde de veldig lite ut av seg, og var utrolig enkle å ha i hus. Cavalieren er helt annerledes. Hun er naturlig høyt i intensitet, og hun trenger å bli sliten i hodet for at det ikke skal bikke over i stress. På tur derimot kan jeg fint gå i halvsvima uten å bekymre meg for noe som helst. Så der er hun verdens enkleste igjen. Jeg vil jo si at de er "krevende" på hver sin måte, men cavalieren trenger helt klart mer innsats for å være en trivelig hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Wilhelmina said:

Jeg vil jo si at de er "krevende" på hver sin måte, men cavalieren trenger helt klart mer innsats for å være en trivelig hund.

Men det går virkelig ikke an å kalle cavalier en krevende rase, altså, unsett hvor slitsom akkurat din hund blir av å ikke få brukt hodet. :lol: 

Det er mange hunderaser jeg synes har trekk eller en atferd jeg synes er slitsomt å forholde meg til, men det gjør dem jo ikke nødvendigvis krevende for personen som eier dem. Herunder kommer feks en del høyaktive gjeterhunder, eller hunder med mye lyd. Men grunnen til at folk skaffer seg "krevende" hunderaser, er jo at rasen antakelig har en del øvrige egenskaper som gjør at hundeholdet passer folk som hånd i hanske. De store vokterrasene er jo ofte blant rasene som anses for å være krevende, men guriland for noen slappfisker de kan være. Så lenge du passer på at bikkja di ikke eter opp andre av samme kjønn, så trur jeg ikke det er så krevende å ha en dogo, feks. :lol: 

Min egen rase går jo for å være for litt spesielt interesserte, og det er de jo, de er jo ganske vrange, vanskelige å motivere, har ofte problemer knytta til håndtering, har mer behov for fysisk trening enn mental, kan være noen troll mot andre hunder og jakter stort sett ned alt levende, men de er jo ikke krevende pr se å leve med, snarere tvert i mot.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, SandyEyeCandy skrev:

Men det går virkelig ikke an å kalle cavalier en krevende rase, altså, unsett hvor slitsom akkurat din hund blir av å ikke få brukt hodet. :lol: 

Nei, men det tror jeg vel ikke at jeg har påstått heller? Problemet med denne type diskusjoner er vel nettopp at man definerer krevende forskjellig. Heretter skal jeg begynne å kalle henne slitsom og irriterende, så slipper vi flere misforståelser ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...